Dolci, Danilo
Dolci (1920-), blir ofte kalt ”Sicilias Gandhi” (se art. Gandhi) for sitt arbeid for sosial reform i Vest Sicilia, ”Danilo” i sin meget store, verdensomfattende støttekrets. Dolci framstår nå, snart tredve år etter at han begynte sitt virke i ”sultens triangel” vest for Palermo, som et godt eksempel på enerens, den individualistiske reformators, styrke og svakhet. Med bakgrunn som arkitekt og sosialarbeider, med betydelig kunstnerisk interesse og anlegg og en voldsom energi og arbeidsevne, omsatte han inntrykket av ekstrem nød rundt Trappeto (hvor faren halle vært jernbanemann) og Partinico i sosial handling. Hans metode består av en rekke kjente ikke- voldelige handlingsformer:
Dokumentasjon, i stor grad basert på intervjuer, gruppediskusjoner, oppsøkende journalistikk - utgitt i bokform;
- bevisstgjøring, med stor vekt på diskusjon i basisgrupper blant dem det gjelder - små jordbrukere som trenger bedre vanningsanlegg, folk som er redde for mafia, foreldre som ønsker bedre skoler for barns, barn som ønsker nye former for skole og undervisning, osv.;
- kampanjer, som regel møter med sterke innslag av lokal kunst, forslag og programmer, henstillinger til myndigheter og andre;
- demonstrasjoner, fra marsjer og underskriftskampanjer til faste, sit-down og ”omvendt streik” (f.eks. arbeidsløse som gratis utfører arbeid det ikke er bevilget penger til -som det berømte veiarbeidet i 1954 som førte til at Dolci ble arrestert og fikk ført sin sak for retten);
- positiv handling, programposter som blir gjennomført uten myndighetenes hjelp - som kooperativer, skole, radio - og som senere tiltrekker myndighetenes støtte.
Dolci framstår således som den som setter ting i bevegelse, med sitt klare talent for å kombinere dokumentasjon, kritikk og konstruktiv handling - en meget sjelden kombinasjon i det italienske politiske og intellektuelle miljø. Han har inspirert hundrer, tusener av undertrykte mennesker i dette området til å bli modige og myndige - og i dette arbeidet er muligens hans kamp mot mafiaen det viktigste enkeltbidraget. Fordi han er en ener, har han også lett kunnet skifte tyngdepunktet fra ett felt til et annet og forvirre sine motstandere (og mange av sine venner) ved et sterkt dynamisk forhold til målsetting og arbeidsmetoder.
Svakhetene ved Dolcis form fremstår like tydelig som styrken. Han er eneren som har sett lyset og som stoler på sin intuisjon, og det skaper en sterk motsetning mellom den demokratiske ideologi, møtene med medarbeiderne (som har en tendens til å gi opp etter noen måneder eller år) og alle diskusjonene på den ene side, og autoritære atferdsmønstre på den andre. Meget av dette skyldes antakelig autoritet snarere enn at han er autoritær men lyset fra ham blir lett for sterkt for omgivelsene. Samtidig er hans nettverk på Sicilia og rundt i verden så individualistisk og mangesidig at Dolci ikke har den styrke som ligger i å ha sterke organisasjoner som fagforeninger og politiske partier bak seg. Dette er bevisst fra hans side: slike organisasjoner ville binde ham, han ville bli deres instrument, og organisasjonenes motspillere ville automatisk bli Dolcis motparter. Dolci står fritt, men han har kjøpt sin frihet dyrt: det snakkes og skrives lite om Dolci i Italia, bl.a. fordi han ligger på tvers av alle mønstre for politisk handling og debatt. Det er derfor kanskje i utlandet han har betydd mest, som inspirasjonskilde og eksempel.
J. G.


Dominans
Dominans betegner et forhold mellom to eller flere aktører (personer, grupper, organisasjoner, klasser, nasjoner) hvor den ene bestemmer over eller behersker den (de) andres adferd. Dominans kan bunne i fysisk styrke, økonomiske, militære, politiske, psykologiske og kulturelle forhold, og en kan således snakke om dominans på alle disse områdene.
Forholdet mellom u-land og i-land er blitt analysen ut fra teorier om dominans mellom nasjoner. U-landenes underutvikling sees da som forårsaket av økonomisk, militær og politisk dominans fra stormakter som har innlemmet disse områdene i sin interessesfære. Økonomien innen de koloniserte områdene er gjerne blitt omlagt med tvang. Dette har gjort ”moderlandene” i stand til å sikre seg nødvendige råvarer til sin industrialisering og markeder for sine ferdigvarer. I-landenes dominans over u-landene har i løpet av de siste 20-30 år til en vies grad endret karakter, idet behovet for råvarer til industriland nå oftere dekkes ved at flernasjonale selekaper investerer direkte i u-landenes produksjon. Dominansforholdet viser seg også i at u-landene motarbeides i sine forsøk på å fremme felles interesser som råvareprodusenter på verdensmarkedet. Tiltak som kan støtte deres situasjon som eksportører, bl.a. preferanseavtaler og lavere toll på råvarer til i-landene har vært hovedkrav på UNCTAD-konferensene (De forente nasjoners konferanse om handel og utvikling, se art. UNCTAD).
Men dette har bare i begrenset utstrekning ført til praktiske tiltak. Bl.a. har Norge i liten utstrekning vært villig til å gi preferanser mht. u-landenes skipsfart, trolig fordi dette ville skade redernes interesse i å opprettholde sin stilling som fraktemenn på verdensmarkedet.
Begrepet om dominans står også sentralt i enhver analyse av forholdet mellom klasser. En klasses dominans over en annen er knyttet til det å eie J. G. og kontrollere produksjonsmidlene i samfunnet. Eierne kontrollerer i kraft av den private eiendomsretten andres muligheter til arbeid, og er derved i stand til å bestemme over deres livssituasjon og levekår. Arbeiderbevegelsens kamp for å sosialisere samfunnets viktigste arbeidsplasser og produksjonsfaktorer, har vært et forsøk på å frata kapitaleiere og -forvaltere deres tilnærmede enerett til å fatte avgjørelser som angår næringsgrunnlaget for flertallet av befolkningen.
Teorier om dominans har også vært viktig i den politiske analysen i kvinnebevegelsen. Kvinnenes undertrykte stilling må delvis knyttes til menns dominans over kvinner innen alle klasser (se art. Patriarkat). Denne dominansen er basert på fysiske, psykologiske og økonomiske forhold mellom kjønnene, og har ulik karakter i ulike klasser, avhengig av om kvinnene deltar i den lønnede produksjonen i samfunnet og hvilken betydning familien har i de ulike klassene. Dominansen varierer også mht. om den er åpen eller skjult, om den er basert på fysiske, psykiske eller økonomiske forhold. Hva som har størst betydning, varierer med de ulike klasseforhold og organiseringen av produksjonen i samfunnet.
Selv om dominans er basert på et ulikt styrkeforhold mellom to eller flere parter, blir det ikke nødvendigvis oppfattet som bare negativt, heller ikke av den dominerte part. Dette skyldes at dominans ofte presenteres som beskyttelse eller hjelp fra den sterkeste (jfr. det svake kjønn, u-hjelp, arbeidsgiver). Dette er med på å rettferdiggjøre ulikhetene i forholdet og sikrer at det kan bestå over tid.
K. To.

Se også: Hegemoni, Undertrykking, Utbytting.

Dominica
Hovedstad: Roseau
Sjølstendighet: Tvetydig status
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Flateinnhold: 728 km²
Folkemengde i 1973: 70 000
Yrkesaktivitet: 39,1 %
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 49,4 %
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 0,0 %
Lese- og skrivekyndighet: 59 %
Spedbarnsdødelighet: 5,83 %

Antigua, St. Kitts-Nevis-Anguilla, Dominica og St. Lucia inngikk en ny form for avtale med Storbritannia i 1967. St. Vincent inngikk en liknende avtale i 1969. Hvert land har kontroll med innenrikske saker og har rett til å vedta sin egen konstitusjon (og dermed makt til å erklære seg uavhengig av Storbritannia). Storbritannia er ansvarlig for landenes forsvars- og utenrikspolitikk.

Dominikanske Republikk
Hovedstad: Santo Domingo
Sjølstendighet: 1821/1841 (Spania/Haiti)
Politisk system: Militærdiktatur (ettpartisystem)
Største språkgruppe: Spansk 98,0 %
Flateinnhold: 48 734 km²
Folkemengde i 1973:4 432 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 3,0 %
Jordbruksareal pr. innb.: 2,9 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 509 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 7,8 %
Inflasjonsrate i 1975: 14,5 %
Sysselsatte i primærnæring: 44,3 %
Sysselsatte i industri: 10,6 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 23,7 %
Yrkesaktivitet: 54,3 %
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 25,2 %
Eksportensidighet: Sukker 47,5 %
Viktigste handelspartner: 1973 USA 60,7 %
Energibruk pr. innb.: Meget lav 407 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 12,1 %
Lese- og skrivekyndighet: 68 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 38
Spedbarnsdødelighet: 4,88 %
Militærutgifter pr. innb., 1973: 5,40 $
Tilslutning til militærallianse: OAS/Rio-traktaten

Domino-teorien
Domino-teorien er et maktpolitisk begrep som bygger på følgende bilde: Svake vest-orienterte regimer som er truet av kommunistisk maktovertakelse, sammenliknes med en rekke dominobrikker reist på høykant. Når den første brikken faller, dytter den over ende den neste, som i sin tur velter nok en brikke, osv. til hele rekken er falt. Bildet med dominoene synes å være benyttet første gang av president Eisenhower på en pressekonferanse 7.april 1954. I forbindelse med USAs støtte til franskmennene, ble han spurt om Indokinas betydning for ”den frie verden”. Eisenhower forestilte seg at Burma, Thailand, Malaya og Indonesia ville komme i fare dersom Frankrike tapte Indokina til kommunistene. Da USA senere overtok krigføringen i Indokina, kom domino-teorien for alvor inn i politisk debatt. I tillegg til dem som alt er nevnt, er land som Filippinene og endog New Zealand og Australia blitt sett som mulige dominobrikker langt ute i rekken. Selv om bildet med dominobrikkene stort sett har vært knyttet til krigen i Indokina, er det en vanlig maktpolitisk tanke også i mange andre forbindelser at et lands ”fall” kan få konsekvenser i nabolandene. Tanken er beslektet med forestillingen om en bevisst ”salami-taktikk” fra motpartens side. Det er ikke først og fremst ”tapet” av det enkelte land som bekymrer, men følgene for andre land og for ens egen maktstilling i en hel verdensdel.
Domino-teorien bygde i stor utstrekning på en forenklet forestilling om en enhetlig monolittisk kommunisme og en forveksling av nasjonalistiske krefter i det enkelte land med sentralstyrt internasjonal undergraving. Under og etter Indokina-krigen er disse forestillingene sterkt svekket, og dominoteorien står i dag lavt i kurs.
N. P. G.


Domstolene
Domstolene er særskilte offentlige organer som har til formål å avgjøre rettstvister. Domstolene er i den vestlige rettsstatsmodellen kjennetegnet ved formelt å være uavhengige av parlament og regjering, ved at domstolene selv ikke far initiativet til å starte en sak (partsprinsippet), og at partene gis anledning til å uttale seg og ta til motmæle mot motparten (det kontradiktoriske prinsipp).
Domstolene er i Norge organisert med en Høyesterett for hele riket, 5 lagdømmer og 100 by/herredsretter, samt forliksrådene, som det normalt er ett av i hver kommune.
Straffesaker, dvs. saker som gjelder fengsel, bøter, rettighetstap, inndragning eller sikring, starter normalt i by/herredsretten, som settes med en juridisk dommer og to legdommere. Hvis det gjelder en mindre sak og tiltalte har tilstått, kan by/herredsretten settes som forhørsrett, dvs. uten legmenn og med enklere saksbehandlingsregler, forutsatt at tiltalte samtykker til en slik saksbehandling. Særlig alvorlige saker starter direkte for lagmannsretten, som settes med tre juridiske dommere og ti legdommere som jury, men ellers er lagmannsretten overprøvingsinstans for by/herredsrettens avgjørelse av skyldsspørsmålet. Høyesterett, som ikke kan prøve den faktiske side av skyldsspørsmålet i straffesaker, settes med fem juridiske dommere.
Sivile saker, dvs. alle saker som ikke gjelder spørsmål om straff, starter i Forliksrådet. Det er sammensaft av tre legmenn og har først og fremst til oppgave å megle mellom partene. I mindre saker kan likevel dom avsies. Sakene kan bringes inn for by/herredsretten som normalt settes med en fagdommer, men domsmenn kan tilkalles. Saken kan derfra bringes inn for lagmannsretten som vanligvis settes med tre fagdommere, men hvor også legdommere kan tilkalles som meddommere. Høyesteretts kompetanse er ikke begrenset i sivile saker, og settes med fem juridiske dommere.
Konflikter som domstolene skal kunne løse, må formuleres som uenighet om retteregler eller om faktum som det knytter seg retteregler til.
Ut fra tradisjonell juridisk ideologi er domstolenes oppgave å fastslå hva som er rett. Det er imidlertid i dag anerkjent at domstolene også skaper rett. Det gjelder tydeligst for spørsmål der det ikke eksisterer noen lovregulering, men også gjennom sin lovtolking bidrar domstolene til fastlegging av rettetilstanden.
Siden domstolene ikke selv kan ta initiativet til å behandle et rettsspørsmål, blir domstolenes betydning for rettsutviklingen avhengig av hvem som anlegger sak for domstolene, og hva det anlegges sak om. Sivile saker vil bare bli anlagt i tilfelle der noen med tilstrekkelig penger og kraft opplever en konflikt som er så akutt at saken ikke lar seg ordne i minnelighet. I praksis har dette ført til at det først og fremst er på noen spesielle områder at domstolene har utøvd sin rettsskapende funksjon. Eksempelvis kan nevnes ekspropriasjonserstatning hvor det er domstolene som har fastlagt det nærmere innhold av så vel begrepet ”Fuld Erstatning” i Grunnlovens § 105 som de alminnelige regler om erstatningsutmålinger. Et annet område der domstolene har spilt en viktig rolle, er på det erstatningsrettslige felt. Særlig gjelder dette for utviklingen av erstatningsansvar uten hensyn til skyld ved skader forårsaket av risikofylte bedrifter. I begge disse tilfelle kan domstolenes rettsskapende virksomhet sees som et forsøk på å beskytte eldre og etablerte interesser mot nye interesser som vokser frem av endringer i organiseringen av produksjon og samfunnet. I sin rettsskapende virksomhet har domstolene lagt seg nær opp til det som etter den tradisjonelle maktfordelingslære skulle være parlamentets rolle, selv om formen er svært forskjellig. At domstolene på denne måten driver politisk virksomhet, er derfor utvilsomt. På de fleste områder har det imidlertid vært liten strid om domstolenes virksomhet. Dette skyldes dels at de ofte har tatt stilling til nokså ukontroversielle spørsmål, men sikkert også i noen grad den ideologisk betingete benektelse av den dømmende virksomhets politiske karakter.
På enkelte punkter har imidlertid den politiske karakter vært vanskelig å skjule. Det gjelder særlig spørsmål som er gjenstand for politisk strid eller hvor domstolene griper inn i politiske organers myndighetsutøvelse. Et særlig klart eksempel er utviklingen av domstolens prøvelsesrett overfor de av Stortingets vedtatte lover. Denne makt tiltok domstolene seg i årene like etter regimeskiftet i 1880-åra der embetsstanden og storborgerskapet mistet regjeringen som til da hadde ført faktisk kontroll med Stortingets virksomhet som politisk bastion, noe som skapte behov for nye kontrollmidler. Norske domstoler har imidlertid i årene siden den første verdenskrig vært meget forsiktige med å sette lover til side som grunnlovsstridige.
K. Br.

Se også: Advokat, Grunnloven, Høyesterett.

Dongeri
Det var middelklassen som dro kjerrehjul inn i stua og oppfant murstensetterligningen, før de gjenoppdaget selve stenen, samt furuplankene, rokken, veven, busserullen og sjalet (se art. Busserull). Men de innførte ikke dongerien som hverdagsplagg. Tvert imot, inntil de siste år var det en motsetning mellom middelklassen og dongerien.
Dongeriens utvikling kan deles i 3 faser: Første fase ble innledet da arbeiderklasseungdommen trakk dongerien ut av arbeidstøysfæren og ut på gata det nye og grøssende tenåringsfenomen var ikledd ”Olabukser”. Andre klesplagg signaliserer ofte hva man er for, dongerien forteller mest at man er mot. Klesindustrien hev seg over dette inntak til pubertetsmakedet, og den lett opprørske tenåring vokste fram. Dongerien ble etter hvert også et bidrag i mange radikaleres viktige kamp mot slipset, selv om cordfløyelen her var det fremste medium.
Dongeriens andre fase inntrer ved ungdomskulturens nye opprørske veiv, med høydepunktet i 60-årenes siste halvdel. De gamle rockegutta var tenkendes til å stjele det andre hadde spart til; de vag derfor først og fremst et problem for bilforsikringsselskapene. Hippiene avviste det andre sparte til dette var mer truende, og baksene ble mer fillete. I denne andre fase iførte også unge fra høyere sosiale lag seg dongeri i sin kamp mot de over tredve og konsumsamfunnet. Klesindustrien skjønte poenget og laget bukser med ferdig avvisning av kapitalismen - mot et lite tillegg i prisen.
Den fillete dongerien forsvant sammen med ånden fra 68, og man gikk inn i dongeriens tredje fase, som på mange måler er den mest interessante. Denne fase er kjennetegnet ved middelklassens akseptering av dongerien, som til gjengjeld oppstår som skjørt, vest, dress, frakk eller hva man vil. Her fungerer dongeriindustrien også for første gang for alle aldersgrupper. Dongerien formidler nå et bilde av et svakt opprørsk og ledig syn på tilværet og en lett ”gi faen holdning” innenfor akseptable rammer. I dongeri føres kampen mot den forlengst avdøde mann i grått. Den samme kamp kan føres gjennom våre barn, som kan kose seg i små modeller til nesten samme pris som mors eller fars.
De plagg som middelklassen selv har plukket ut av historien for å gi en renessanse, er fortrinnsvis av nasjonal karakter, fra buserullen og fram til bunaden som et egnet plagg første mai. Dongeriens historie er internasjonal, og avspeiler almene trekk ved den nykapitalistiske livsstil - Levis' suksess er et bilde av velstandsmenneskets hunger etter opplevelse. Dongeriens tredje fase er også det optimale uttrykk for nykapitalismens evne til å la alle få formidle sin opprørske og lett nonkonforme identitet på en grei måte, og forteller at kapitalismen strekker seg lenger enn til den repressive toleranse.
Samtidig så dukker den fillete dongerien og tennisskoa opp igjen, med arbeidsledig arbeiderungdom, og friluftskonsertene farges blå av Levis' kamp mot det bestående.
I. F.


Drabantby
Drabantby (av drabant: følgesvenn, medhjelper), boligby med eget sentrum anlagt innenfor en storbys økonomiske og sosiale oppland. Administrativt og politisk er drabantbyer underlagt moderbyen. Drabantbyer er bygd i Norge etter 1950, den første var Lambertseter i Oslo.
Bolignøden og befolkningsveksten i byene måtte i oppgangstidene etter andre verdenskrig tvinge fram nye løsninger. Kravet om å bygge en stor mengde boliger på kort tid kunne innfris gjennom standardisering og industrialisering i bygningsindustrien, gjennom kommunal og statlig kontroll av boligselskaper og statlig finansiering. Oversiktsplanleggingen, som særlig ble utviklet de første årene etter krigen, gjorde det mulig å samordne alle sektorer innenfor store arealer og var derved egnet ti1 å styre utbyggingen av hele bydeler. Denne nye utbyggingsformen krevde store og lett bebyggelige tomtearealer, slik at tomteopparbeidelse, veg- og ledningsnett og byggekostnader kunne ligge innenfor den nye Husbankens lånerammer. Derved var grunnlaget skapt for utbygging av nye boligbyer på jomfruelig, ofte dyrket mark utenfor Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger (og senere også andre byer).
Ideen om drabantbyen kom sterkest fra England, hvor især planen for London fra 1944 lå til rette for en rekke satelittbyer eller ”new towns”. Ideelt lett skulle dette være uavhengige småbyer selvforsynt med arbeidsplasser. De skulle gi sunne og varierte boforhold langt fra storbyslummen, med sol, ren luft og nære rekreasjonsområder. Samtidig skulle de ha lett bymessig preg.
Men virkeligheten i norske drabantbyer er blitt en annen. De nye boligene ble bygd, men arbeidsplassene flyttet ikke med: De politiske myndighetene var ikke villige til å ta i bruk de styringsmekanismer som var påkrevd for å styre lokaliseringen av arbeidsplasser til de nye områdene. Drabantbyene ble sovebyer, utflytende boligområder anlagt i tilknytning til et kommunikasjonsnett som gjorde det mulig å reise på kort tid til arbeidsplassene i sentrum, i eldre bydeler eller i nye industriområder.
Skoler og nærservice (butikker, helsetjeneste o.l.), som ble planlagt som drabantbyenes naturlige sentrum, er i de fleste tilfelle først bygd mange år etter at boligene er tatt i bruk. Dette har økt avhengigheten av moderbyen i den viktige etableringsfasen, og har svekket drabantbyenes selvforsyningsgrad for service også på lang sikt.
Samtidig manglet drabantbyene den bymessige tetthet som forbildene hadde foreskrevet. Arealer ble ødslet på veganlegg og ubenyttet ingenmannsland, ”prærieplanlegging” som det ble kalt av kritikerne. Arkitekturen manglet den tradisjonelle bys variasjon og detalj- omsorg, og ga inntrykk av en internasjonal middelmådighet hvor byråkratiske og ikke estetiske normer hadde vært utslagsgivende.
Byggingen av drabantbyer har vært et betydningsfullt redskap i avhjelping av bolignøden og opptrappingen av boligkooperasjonens produksjon og makt. Samtidig har det forsterket oppsplittingen av byene, ved å skille bolig og arbeid og plassere især hjemmearbeidende kvinner, barn og gamle isolert fra byens sosiale og økonomiske fellesskap. Disse problemene har trådt klart fram gjennom den sosiale skjevhet som har preget drabantbyene, især de første årene etter utbygging, med overvekt av nyetablerte familier med barn.
Det engelske idealet om varierte og tette småbyer er i norsk praksis blitt skiftet ut med sosialt ensrettede og monotone forsteder. Men samtidig som byggearealene nær de store byene brukes opp og nye drabantbyer legges lengre vekk fra moderbyen, gjøres det forsøk på å utvide service- tilbudet og legge flere arbeidsplasser i tilknytning til boligområdet. De eldre drabantbyene er stabilisert og i noen grad sosialt utjevnet, mens det nå planlegges få nye. Transportkostnader og tomteknapphet har, sammen med synkende befolkningspress på byene, gitt politisk vilje til forbedring av eldre og mer sentrale byområder. I bypolitikken utover i 80-årenes Norge vil derfor drabantbyens bli mindre framtredende som løsning av byenes problemer.
I andre land med høy urbanisering, især i u-land, må derimot drabantbyer i årene framover forventes å bli et hovedmiddel til avhjelping av bolignød. Norsk planleggings- og boligindustri har her funnet et voksende og lukrativt marked. En utbyggingsform som i Norge har vist seg å ha åpenbare svakheter, kan derved fortsatt produseres i u-land, med norsk statsgaranti og støtte over u-  hjelp-budsjettet.
P. B.

Se også: Boligpolitikk, By, Byplanlegging.

Drift
Drift (av det tyske ”Trieb” - trieben: dytte, puffe) er en medfødt, naturbestemt trang som (mer eller mindre bevisst) er rettet mot et bestemt mål: seksualdrift, aggresjonsdrift. I eldre språkbruk henviste begrepet til en mer generell indre tilskyndelse, tilbøyelighet, lyst eller trang: ”Han hadde slik drift til å gå over fjellet.”
Spørsmålet om menneskets handlinger er driftsbestemt er, liksom instinktproblemet, et hovedproblem i forståelsen av den menneskelige natur. Et sentralt spørsmål i denne forbindelse er om mennesket er et dyr eller et åndelig vesen. Et annet spørsmål er i hvilken grad det er et produkt av samfunnet.
Bakgrunnen for driftsbegrepet er forsøket på å bestemme menneskets natur på biologisk grunnlag. Det viktigste forsøket på å forklare menneskets handling ut fra drift, er gjort av Sigmund Freud. Freud så drift som en kroppslig pirring eller opphisselse som søkte utløsning. På det psykologiske plan kommer driften til uttrykk som en psykisk energi og som en tilbøyelighet til å handle slik at driften blir tilfredsstilt og spenningen opphører. I sin tidligere periode skilte Freud mellom selvoppholdelsesdrift og erotisk drift, senere mellom erotiske og aggressive drifter. Det psykoanalytiske driftsbegrepet gir mulighet for å forstå en mangfoldighet av menneskelige opplevelser og forskjellige handlinger som et uttrykk for en underliggende drift.
Hovedproblemet i Freuds teori er forsøket på å bestemme driften som en energi, en kraft som har sitt opphav i den biologiske organisme og som søker utløsning. Denne oppfatningen finnes i forenklet utgave i dagliglivsoppfatninger, som bygger på opplevelse av at drift er noe som bare hender med en, noe man ikke kan noe for; man bare blir kåt eller aggressiv. Det er imidlertid vanskelig å forstå drift som en slik rent kroppslig, fysiologisk prosess, for menneskets kroppslige og fysiologiske tilstander formidles og fortolkes alltid av personen selv. En person har alltid mulighet for å forholde seg til og velge hva han vil gjøre med sin kåthet eller sin aggresjon. Psykologiske undersøkelser viser også at hvordan rent fysiologiske tilstander oppleves, avhenger av den situasjon personen befinner seg i. Drift kan altså ikke forstås som en rent fysiologisk prosess.
Mange vil hevde at det er mulig å oppfatte drift som en psykisk energi som ligger ”bak” og så å si ”driver” mennesket til å handle slik at energien blir utløst og driften tilfredsstilt. Men energibegrepet er uhyre vanskelig å anvende for å forstå mennesker. Riktigere er det å oppfatte drift som fundert i organismen, men representert i personen som en disposisjon i en bestemt retning, dvs. at personen er rettet mot noe bestemt. Driftsdisposisjonen har imidlertid ikke karakter av å være en drivkraft, slik energibegrepet innebærer. Det er f.eks. umulig å forstå seksualitet som en drivkraft. Seksualitet er snarere en erfaring som søkes på grunn av den mening den har fått i personens utviklingshistorie og gjennom forholdet til andre mennesker. Derfor kan seksuell aktivitet ofte komme til å tjene andre motiver enn rent seksuelle; seksualitet kan f.eks. brukes som en måte å løse konflikter på, den kan søkes fordi den gir bekreftelse på status og prestisje, eller seksualitet kan brukes som botemiddel for sorg og depresjon. Den seksuelle driften er altså knyttet til menneskets helhetlige selvfølelse og identitet; hvis driften opptrer ”på egen hånd” er det et tegn på at den ikke er integrert, innpasset, i den totale personlighet.
Det er heller ikke mulig å forstå driftstilfredsstillelse som en rent fysiologisk utløsning av spenning, slik den fysiologiske oppfatningen av drift forutsetter. For selve opplevelsen av spenning, f.eks. seksuell opphisselse og aktivitet, kan være en nytelse og en tilfredsstillelse i seg selv.

Undertrykkelse av drift
Flere forfattere, (f.eks. Wilhelm Reich: ”Fascismens massepsykologi”, Herbert Marcuse: ”Eros og sivilisasjonen” og Theodor W. Adorno m.fl.: ”Den autoritære personlighet”), har pekt på sammenhengen mellom samfunnsmessig undertrykkelse og driftsundertrykkelse, særlig seksuell undertrykkelse. Stram og autoritær barneoppdragelse vil medføre at lyst og nytelsesfull seksuell erfaring undertrykkes. I vårt samfunn er det imidlertid ikke den direkte undertrykkelsen av seksualitet som er mest påfallende. Mer iøynefallende er at seksualitet og driftsliv avspaltes fra mellommenneskelig ømhet og nærhet, slik en kan se i pornografi og reklame. Det store antall seksuelle forstyrrelser som finnes blant de psykiske lidelser, er også et uttrykk for at driftslivet ikke er integrert i personligheten og i et tilfredsstillende mellommenneskelig forhold. Den tilsynelatende åpenheten omkring seksualitet og den tiltakende seksualisering av ulike livsområder en finner f.eks. i reklamen, representerer ulike former for erstatningstilfredsstillelse av den seksuelle driften, men ingen ekte seksuell frigjøring. Målet må være å skape et samfunn som ikke beror på undertrykkelse eller manipulering av menneskets driftsliv, men som gjør en mer personlig og selvstendig utfoldelse og regulering av driftslivet mulig.
S. G. / P. Me.

Se også: Instinkt, Seksualitet.

Drive-in
Drive-in er et kommersielt anlegg som selger varer til kunder sittende i bil. Under bilismens utvikling i USA oppdaget man det uhensiktsmessige i at kunden først må henstille sin bil på parkeringsplass for å gå over til en nærliggende bygning for å foreta en handel. Ettersom bilene inntok en stadig viktigere plass i folks liv, ble det naturlig å ta bilen med inn i forretningen.
Den mest vanlige type drive-in er butikker og banker hvor kunden kjører frem til vinduer hvor bestillinger mottas og varen leveres ut. I drive-in kafeer betjenes kunden sittende i bil av servitører som går rundt på parkeringsplassen. En særlig utbredt type er drive-in kino, hvor bilen parkeres på et skrånende måneformet parkeringsareal vendt mot et stort lerret (en stor vegg i tre eller mur som rager opp over asfaltlandskapet) og en høyttaler blir ført inn gjennom bilvinduet. Slike drive-in kinoer har særlig vært benyttet til ungdommens intime utfoldelser og har derved hatt en viktig befriende og utløsende funksjon bak det amerikanske samfunns puritanske fasade. Det finnes også drive-in kirker som kan nyttes til tidsbesparende kontakt med høyere makter, og drive-in gravkapeller for rask og bekvem avskjed med de døde.
Drive-in er velegnet til å forhindre uplanlagt samvær og uønsket berøring med andre kropper. Bilen tjener her som fysisk beskyttelse såvel som offentlig maske og status. Ved et grep om dørhåndtak eller vindusvrider bestemmes forholdet til omverdenen, og bilhorn og fjernlys kan brukes som språk.
Drive-in er en videreutvikling av shoppingsentre som anlegges for bilister ved byenes innfartsårer, men som betinger at kunden tar seg frem finne i den enkelte forretningen uten hjelp av motorisert kjøretøy. Den eneste utbredte form for drive-in i Norge, er foreløpig bensinstasjoner, hvor medbringing av bil tjener en praktisk hensikt ved at bilen selv er kunde.
P. B.