Desentralisering
Desentralisering betyr eigentleg ”frå sentrum”. Har å gjere med spreiing/fordeling av aktivitetar eller funksjonar. Det motsette er sentralisering eller konsentrasjon.
Uttrykket blir brukt i fleire ulike samanhengar, t.d. distriktspolitisk / regionalpolitisk om tiltak som tek sikte på å motverke vidare konsentrasjon av busetting og næringsliv i pressområda. I denne samanhengen vil desentralisering også omfatte aktivitet med sikte på å få bedrifter til å flytte til eller etablere seg i utkantstrok. Utflytting av statsbedrifter frå Oslo kan vere døme på slik desentralisering. Distriktspolitikken omfattar ei rekke verkemiddel, som t.d. lokaliseringsrettleiing, etableringskontroll, økonomiske støtte- og subsidieringsordningar til industrien osv., som skal ha som siktemål å skape slik geografisk desentralisering av folkesetnad og næringsliv.
Trass i distriktspolitiske tiltak, har utviklinga i distrikta i etterkrigstida vore meir kjenneteikna ved sentralisering enn ved desentralisering. I den grad det har funne stad desentralisering, har dette skjedd som desentralisert konsentrasjon i mindre sentra. Dette er ei form for desentralisering som er tilpassa kapitalen sitt behov for konsentrasjon og urbanisering. Denne forma for desentralisering kan heller ikkje hindre at avfolking av bygdesamfunn og mindre lokalsamfunn i tilknytning til dei desentraliserte sentra held fram.
Ei anna hovudtyding av ordet har å gjere med forvaltning og administrasjon. I denne tydinga er desentralisering uttrykk for ein prosess der oppgåver, funksjonar, avgjerdsmakt etc. blir overført frå eit overordna administrativt eller politisk organ (t.d. statleg) til lokale instansar (t.d. fylke eller kommunar). Slik overføring kan ta fleire former. Det er særleg viktig å skilje mellom: 1. Overføring av arbeidsoppgåver frå sentraladministrasjonen til lokale forvaltningsorgan. Døme på dette er overføringa av administrasjonsansvar for vidaregåande skular frå staten til fylka. 2. Delegering av avgjerdsrett frå sentrale til lokale organ. Prinsipielt skulle dette innebere at lokale organ blir ståande friare i høve til sentrale styresmakter. Som regel vil det likevel vere slik at staten bestemmer dei rammene som lokale organ kan ta avgjerder innafor.
Den sterke veksten i statens aktivitet, særleg i etterkrigstida, har gjort det nødvendig med ein viss grad av desentralisering av offentlege oppgåver. Frå staten si side er dette blitt sett på som nødvendig for å styrke det sentrale statsapparatet si evne til å samordne og regulere utviklinga. Desentralisering vil såleis i mange høve berre tyde overføring av arbeidsoppgåver og gje folk ei falsk kjensle av lokalt sjølstyre.
I den radikale samfunnsdebatten i 60- og 70-åra har desentralisering vore eit viktig tema. Særleg har dette vore eit hovudtema i dei populistiske innslaga i ordskiftet. Denne debatten har dels vore mangelfull, fordi han ikkje har sett spørsmålet om desentralisering inn i eit maktperspektiv.
J. N.

Sjå også: Distriktspolitikk, Flat organisering.

Detaljhandel
Detaljhandel omfatter salg av innkjøpte varer til personer og private husholdninger. Detaljhandel er enkelt sagt samlebetegnelsen på de butikker hvor folk kjøper varer til sitt personlige forbruk.
Rundt 140 000 mennesker har sitt daglige arbeid i detaljhandelen, og omtrent 60 % av disse er kvinner. Innslaget av kvinnesysselsetting varierer imidlertid mellom de ulike detaljhandelsbransjer. Den er størst i detaljhandel med beklednings- og tekstilvarer (70 %) og dagligvarer (65 %) og minst i detaljhandel med motorkjøretøyer og bensin (15 %). De ansatte i detaljhandelen er i all hovedsak lavtlønnede. Særlig gjelder det kvinnene. Mannslønningene er i gjennomsnitt nesten 20 % høyere enn gjennomsnittlige kvinnelønninger.
Sysselsatte i detaljhandelen er i liten grad organisert i faglige sammenslutninger. Handel og Kontor er det LO-forbundet som organiserer de fleste av dem som har organisert seg. Men over halvparten av dem som arbeider i detaljhandelen, er ansatt i bedrifter som ikke er organisert i noen arbeidsgiverforening. Og dette er et tydelig tegn på at organisasjonsprosenten blant de ansatte også er liten. De viktigste arbeidsgiverorganisasjonene er Handelens Arbeidsgiverforening (HA) og Den Kooperative Tarifforening
(DKT); DKT for Samvirkelagene og HA for den øvrige detaljhandel. Norges Kooperative Landsforening er næringsorganisasjonen for Samvirkelagene, mens den øvrige detaljhandel har organisert sine næringsinteresser i bransjeforeninger som er sluttet sammen i en egen detaljhandelsseksjon i Norges Handelsstands Forbund (NHF),
Detaljhandel med dagligvarer er den største bransjen innen detaljhandelen, med over 50 000 sysselsatte. Den største andelen bedrifter eies av privatkjøpmenn. Samvirkelagene utgjør forøvrig et betydelig innslag. Selv om de detaljlistene hver for seg er små, samarbeider de med hverandre gruppevis - lokalt eller nasjonalt - om forskjellige forretningsfunksjoner. Som oftest er også en grossist med i dette samarbeidet og slik knyttes detaljlistene til en av de fire store grossist- gruppene i dagligvarehandelen (se art. Engroshandel).
Det har vært en tendens til at dagligvareutsalg har vokst i størrelse. De enkelte forretninger betjener større geografiske områder. Nærbutikker er nedlagt. Innslaget av varehushandel og dennes andel av omsetningen har også økt. Varehusene selger flere typer varer enn rene dagligvarer i samme utsalg. NKL står bak en rekke slike etableringer. Dessuten har EPA etablert mange varehus rundt om i landet. Etter at de svenske eirne avhendet sine interesser i dette selskapet, er det skipsreder Sig. Bergesen d.y. som sitter med den største aksjeposten i EPA.
Parallelt med butikkonsentrasjonen i dagligvarehandelen, har det foregått en endring i driftsformen. En rekke arbeidsoppgaver som tidligere ble utført av de forretningsdrivende selv, er i dag overlatt forbrukerne. Forbrukerne må på egen hånd velge ut de varene de skal ha. Færre forretninger betyr også lengre vei for den enkelte til butikken. Lengre reiser resulterer i sjeldnere innkjøp. Innkjøpene må derfor gjøres større når de foretas. Behovet for biltransport øker, og forbrukerne trenger kjøleskap/ fryseboks for å lagre varene. Men alle disponerer ikke slike goder. Salgsformen virker derfor sosialt uheldig, først og fremst eldre og funksjonshemmede rammes.
De andre bransjene i detaljhandelen er også jevnt over preget av små butikker. Men disse er som dagligvaredetalj knyttet sammen gjennom filialdannelser og kjedesamarbeid. Her skal bare kort nevnes to bransjer som folk hyppig stifter bekjentskap med. Innen detaljhandel med beklednings- og tekstilvarer er det verdt å nevne Jonas Øglænd AS som står bak Ø-sentrene og Pioner-butikkene, Samtex med Manstyle-merket, og inntredenen av det svenske Hennes & Mauritz.
”Brun”- og ”hvit”-varebransjen med elektriske husholdningsartikler, radioer og TV, preges av Expertkjeden, Kvikk-kjeden, Elektrokjøp, Sesam-Serviceringen og Aktuell Elektriske. Det engelske Electrical and Musical Industries (EMI) står bak Fona-kjeden som nå søker å innarbeide seg i denne bransjen på det norske markedet.
P. He.

Se også: Forbrukerpolitikk, Handel og Kontor Norge, Varehandel.
Litteratur: NOU 1977:9 Varehandelen, forbrukerne og samfunnet. J. Arndt: Norsk Detaljhandel frem til 1980, Oslo 1972.

Determinisme
Determinisme er teorien om at alt som skjer har en årsak. En annen definisjon (med nøyaktig samme innhold) er denne: ifølge et deterministisk syn må to systemer som er identiske på ett tidspunkt også være identiske på alle senere tidspunkter. Det er derimot ikke noe krav om at de skal ha vært iden      tiske på alle tidligere tidspunkter.
Determinismen er ingen vitenskapelig teori, men en metafysisk verdensoppfatning som er en forutsetning for vitenskapelig arbeid overhodet. Determinismen sier at  universet er preget av orden og mønster, som vitenskapen skal finne fram til. Dette betyr ikke at alle vitenskapelige teorier er deterministiske i sin form. En vitenskapelig teori bruker et endelig antall begreper, og to tilstander av universet kan være like på alle de måter som beskrives gjennom disse begrepene, og samtidig være ulike på andre måter og derfor utvikle seg forskjellig.
Den viktigste form for ikke- deterministiske teorier er de som angir en sannsynlighetsfordelning for de mulige tilstander som kan bli realisert. Vi kan f.eks. si at sannsynligheten for at en arbeidersønn selv skal bli arbeider, er 70 %. Dette betyr ikke at yrkesvalget er ”objektivt tilfeldig”. Vi går ut fra at    for en gitt arbeidersønn, er det i prinsippet mulig å samle inn kunnskap om hans legning, familie, objektive muligheter og omgivelser som tillater oss å si med tilnærmet sikkerhet hvilket yrke han vil velge. Når det er viktig å kunne forutsi utfallet i hvert enkelt tilfelle, forsøker man gjerne å gi teorien en tilnærmet deterministisk form. Når det er tilstrekkelig å kunne si noe om hva som vil hende i gjennomsnittet av et stort antall tilfeller, nøyer man seg med en statistisk teori som gjerne er enklere å utvikle.
Innen kvantemekanikken har determinismen fått et grunnstøt. Når vi skal forutsi hvordan en enkelt partikkel vil bevege seg, kan vi bare si noe om sannsynligheten for at den vil være på det ene eller        det annet sted. I dette tilfelle mener de fleste forskere at det ikke finnes en ”egentlig” deterministisk prosess som ligger ”bak” denne statistiske teorien. Selv om et mindretall av forskere mener at det en gang vil bli mulig å gi en deterministisk beskrivelse av enkeltpartikler i bevegelse, mener de fleste fysikere at kvantemekanikkens statistiske karakter avspeiler en ”objektivt tilfeldig” virkelighet. Enkelte marxistiske vitenskapsteoretikere har veket tilbake for en slik konklusjon, som de mener er i strid med den dialektiske materialisme.
Hva man nå måtte mene om dette, er det viktig å understreke at tilfeldigheten viskes ut når man går fra elementærpartikler til molekyler og større gjenstander. Determinismens grunnstøt i én del av fysikken, betyr ikke at det er forgjeves å lete etter årsaker på andre områder av virkeligheten, fordi de   store talls lov medfører at man kan gi deterministiske forutsigelser om hvordan et stort antall partikler vil bevege seg. Samtidig er det ikke utelukket at de objektivt tilfeldige prosesser som kvantemekanikken beskriver, kan ha betydning også utenfor studiet av elementærpartikler. Teorien om det naturlige utvalg i biologien hviler på en antakelse om at mutasjonene har en grunnleggende tilfeldig karakter, i det minste i den forstand at de ikke har noen sammenheng med krav fra organismens omgivelser. Kanskje er de også tilfeldige i kvantemekanikkens betydning, og i så fall hviler det naturlige utvalg og mennesket selv - som er et resultat av det naturlige utvalg - på en slik objektiv ikkedeterminisme.
Det har vært vanlig å se en motsetning mellom determinisme og fri vilje. Hvis vi kan lage en deterministisk teori som forutsier hvilket yrke en arbeidssønn vil velge, kan vi da si at han velger yrke fritt? Noen har her påberopt seg kvantemekanikken, for å vise at viljen og tanken kanskje ikke er underlagt determinisme. Slike argumenter bygger på uklarheter og misforståelser. Selv om tankeprosessen skulle være knyttet til objektivt tilfeldige prosesser i hjernen, ville ikke dette gi grunnlag for å tale om frihet. Snarere ville vi si at mennesket var ufritt dersom tanker og beslutninger var tilfeldige i denne forstand. Hvis frihet defineres som evnen til å utføre det man bestemmer seg for, blir determinisme en forutsetning for frihet snarere enn en hindring, fordi deterministiske årsaksprosesser er de midler vi bruker til å utføre våre forsetter. Hvis derimot frihet defineres som evnen til å bestemme seg for hva man skal bestemme seg for (evnen til å ”velge seg selv”), kan vi se en motsetning mellom frihet og determinisme. Frihet i denne siste forstand eksisterer ikke, mennesket kan aldri helt komme fra at det er en del av naturen. At også tanker og beslutninger er styrt av årsakslover, betyr allikevel ikke at vitenskapen om mennesket kan reduseres til vitenskap om kjemiske prosesser i hjernen. Man kan være determinist og materialist uten å være reduksjonist.
Sosiale og historiske prosesser er fullt ut deterministiske, med det mulige unntak av objektivt tilfeldige mutasjoner. Når det ofte sies at den historiske utvikling ikke er deterministisk, kan det oppfattes på flere måter. For det første er det vanskelig å formulere sanne og deterministiske teorier om slik utvikling. I praksis må man ofte nøye seg med en ikke- deterministisk teori. For det andre har ofte forutsigelser om den historiske utvikling den egenskap at de ikke kan gjøres kjent uten å virke inn på det samfunn de angår, noe som kan føre til at forutsigelsene ikke går i oppfyllelse. For det tredje kan determinisme knyttes til stabilitet, og utviklingen sies å være ikke- deterministisk dersom en liten forandring i utgangspunktet kan føre til en stor forandring i resultatet. Spørsmålet om enkeltindividers rolle i historien kan stilles i et slikt perspektiv. Man kan si at den historiske utvikling er deterministisk hvis den ikke avhenger av usedvanlige enkeltpersoner og deres innsats. Dette er allikevel etavvik fra den vanlige bruk av begrepet, og spørsmålet bør heller omtales som et stabilitetsproblem. Med en stabil utvikling menes her ikke en jevn eller konstant utvikling, men en utvikling som ikke blir forstyrret av små ytre endringer. En kule som triller i en dalbunn beveger seg stabilt, i motsetning til en som triller nedover en bakkekam.
J. E.

Se også: Frihet, Fysikk, Materialisme.

Deutscher, Isaac
Deutscher (1907-67), marxistisk forfatter av polskjødisk opprinnelse; levde hovedparten av sitt liv i England. Deutscher fikk opprinnelig en jødisk ortodoks oppdragelse, men revolterte i ung alder og sluttet seg til kommunistene. Deutscher kom tidlig i konflikt både med den polske og den jødiske nasjonalisme, noe som preget ham for livet, og som også gjorde ham negativ overfor patriotisme av ethvert slag. (”Den ikke jødiske jøde” er tittelen på et av hans mest kjente essays.) Han oppholdt seg i Sovjet og Ukraina 1931-32, ble ekskludert av kommunistpartiet fordi ”han overdrev faren for nazismen” på et tidspunkt da de offisielle kommunister betraktet sosialdemokratiet som en større fare enn selveste Hitler.
Deutscher kom i 1939 til London som korrespondent for to polske aviser, ble noe senere medarbeider i ”Economist” og ”Observer”. Deutscher har skrevet et meget stort antall artikler om Øst-Europa, trykt i en stor del av verdenspressen. Han utga i 1949 ”Stalin, A Political Biography (også i norsk utgave), og har senere utgitt en rekke bøker om politiske emner. Trebindsverket om Trotskij er uten sammenligning hans hovedverk. Han planla også et stort verk om Lenin, men rakk dessverre ikke å fullføre annet enn innledende bruddstykker.
Deutscher var på mer enn en måte et intellekt av helt uvanlige dimensjoner. Hans omfattende kunnskaper kombineres alltid med en kritisk analyse, samt en litterær uttrykksform som er nokså sjelden i politisk litteratur. Han henfalt aldri til dogmer, selv i de tilfelle hvor objektet, som Trotskij, kunne stå hans hjerte nær. Deutscher representerer her noe av det fineste i marxistisk tradisjon; i en periode hvor marxismen ofte er blitt sterkt vulgarisert. På den annen side kan det heller ikke nektes at nettopp hans internasjonale skolering hindret hans innsikt når det dreiet seg om de store revolusjoner i vår egen tid. Han sto fremmed overfor nasjonalkommunismen, og innså ikke at patriotisme og klassekamp dannet en sammenvevd helhet når det gjaldt både den jugoslaviske, den kinesiske, den kubanske og den vietnamesiske frigjøringskamp. (Se art. Nasjonalkommunisme.) Denne urbane internasjonalisme preget også hans holdning til konflikten i Midtøsten.
Han kunne nok komme med treffende kritikk, samt velmente konfliktdempende forslag. Men forslagene viser også at han i høy grad undervurderte både den jødiske og den arabiske nasjonalisme.
J. A. C.

Litteratur: I. Deutscher: Den ikke jødiske jøde og andre essays, Oslo 1970. I. Deutscher: Marxism in our time, London 1972.

Devaluering
Devaluering er nedskrivning av et lands valuta i forhold til andre lands valutaer og SDR (spesielle trekkrettigheter på Det Internasjonale Valutafond). Devaluering fører til at import av varer og tjenester blir dyrere. Regnet i innenlandsk valuta vil gjeld til utlandet (utenlandsk fordring) øke hvis den lyder på fremmed valuta. Varer og tjenester som eksporteres, blir derimot billigere i utlandet.
Det gamle internasjonale valutasystemet - Bretton Wood-systemet - ble etablert i henhold til Avtalen om det Internasjonale Valutafond (IMF) i 1944 og bygde på en fast verdi på US- dollar i forhold til gull (1 ounze fint gull = US-dollar 35). Verdien på andre lands valutaer (valutaparitet) ble deretter fastsatt i US-dollar og således indirekte bundet til gullets verdi. Kursen på de enkelte lands valutaer kunne svinge 1 1/4 % over og under valutapariteten. Den begrensede tilgang på gull førte til at dollar ble et middel til oppbevaring av valutareserver og det viktigste internasjonale betalingsmiddel.
USA opphevet dollarens konvertibilitet (at den kan veksles om) til gull i 1971, og i 1973 brøt Bretton Wood- systemet sammen. Dette har imidlertid ikke svekket dollarens posisjon som det dominerende internasjonale betalingsmiddel. En av grunnene er at det ikke hittil har latt seg gjøre å finne et annet alternativ.
Etter lange forhandlinger og mange kompromisser, ble et forslag til nye statutter for IMF godkjent av fondets høyeste myndighet - Rådet - i 1975. Artikkel IV i denne avtalen gir landene frihet til å velge kurssystem. Det er imidlertid ikke tillatt å knytte verdien av et lands valuta til gull.
Mange land har valgt å binde verdien av sin valuta til en hovedvaluta. I oktober 1977 hadde 34 % av Valutafondets medlemsland med ca. 10 % av medlemslandenes eksport knyttet sin valuta til US dollar, mens valutaen i 18 % av medlemslandene med 1 % av eksporten var knyttet til en annen valuta, som regel £-sterling eller franske franc. Dette har som konsekvens at landene følger hovedvalutaenes kursendringer.
Andre land, om lag 23 % av medlemslandene med ca. 11 % av medlemslandenes eksport, har ved inngangen til 1978 knyttet verdien av sin valuta til SDR (verdien fremkommer som et veid gjennomsnitt av 16 viktige valutaer, herunder norske kroner) eller en gruppe - ”kurv” - av valutaer som gis vekttall i forhold til den betydning den enkelte valuta har for vedkommende lands utenrikshandel. Et unntak gjelder for US-dollar som får økt vekt med tanke på denne valutas betydning i den internasjonale handel. Ut fra et gitt basispunkt skal oppgang og nedgang i disse valutaers daglige kursnoteringer oppheve hverandre.
Fire av fellesmarkedslandene er enige om å holde stabile kurser seg imellom, med svingningsmarginer på 2 1/4 % over og under avtalte paritetskurser. I forhold til land som ikke er med i gruppen, vil kursene variere. Norge har sluttet seg til dette samarbeidet. Disse landene utgjør 5 % av antall medlemsland i Valutafondet, og har en andel av medlemslandenes eksport på 22 %.
Noen land har knyttet sin valuta til en indeks for den relative pris- og kostnadsutvikling. Kursene vil svinge i takt med indeksen. 4 % av medlemslandene med ca. 2 % av eksporten følger en slik kurspolitikk.
Endelig er fri kursdannelse - ”flytende” kurs legalisert. USA, Canada, England og flere andre land praktiserer en slik politikk. Disse landenes valuta skal ikke ha noe fast verdiforhold til andre valutaer. Tilbud og etterspørsel etter vedkommende valuta får bestemme hvordan kursene skal settes. ”Flyte-alternativet” rommer 17 % av medlemslandene i Valutafondet og har ca. 53 % av medlemslandenes eksport.
IMF har ansvaret for overvåkningen av at de vedtatte regler overholdes. Valutakursene må ikke manipuleres på en slik måte at det hindrer en effektiv tilpasning av betalingsbalansen overfor utlandet. Kursene skal heller ikke styres slik at de gir uberettigede konkurransefordeler i forhold til andre medlemsland. I realiteten har IMF fått som oppgave å få de fattige landene til å følge spilleregler som de rike land trekker opp. Overfor land med betalingsunderskudd, og som må låne i Valutafondet, kan det stilles stramme vilkår, mens det overfor overskuddsland bare er tale om et visst moralsk press. Dagens kurssystem er preget av ustabile kursforhold og dette er legalisert av IMF. En overgang til fastkurssystem (paritetskurssystem) synes ikke å være realistisk innenfor en overskuelig framtid.
E. Gu.

Se også: Internasjonale pengefond, Penger, Valuta, Valutakurs, Slangen.

Devlin, Josephine Bernadette
Devlin (1947-), nordirsk revolusjonær politiker. Bernadette Devlin startet sin politiske virksomhet som tolv-åring, da hun vant en talentkonkurranse ved å lese opp revolusjonære tekster fra 1916. Hun deltok aktivt i borgerrettsbevegelsen i Nord-   Irland i 1968 og 1969 mens hun studerte ved Queens- universitetet i Belfast. Bernadette Devlin ble et symbol på noe nytt - en katolsk ungdom som ikke lenger ville finne seg i undertrykking. Hennes taleevner og hennes ungdom gjorde henne til et yndet intervjuobjekt for pressefolk.
I 1969 ble Devlin valgt inn i det britiske parlament, bare 21 år gammel, som yngste parlamentsmedlem siden William Pitt ble valgt i 1781. Gjennom intervjuene klarte hun, kanskje bedre enn noen annen, å skildre det katolske mindretalls levevilkår - den diskriminering katolikkene hadde vært utsatt for i flere hundre år, og hvorfor de nå gjorde opprør. Katolikkene ble holdt utenfor styre og stell, valgkretsene var inndelt slik at protestantene var sikret langt flere representanter i det nordirske parlament (Stormont) enn deres antall skulle tilsi. Katolikkene hadde vanskeligheter med å få arbeid, de store bedriftene ble eid av protestanter, katolikkene var også henvist til de dårligste boligområdene i mange nordirske byer.
Som politiker nøyde ikke Bernadette Devlin seg med politiske taler, hun deltok aktivt i demonstrasjonsmarsjer og kom flere ganger i kamp med politimenn og soldater. Hun var med på å bygge barrikader i bydelen Bogside i Londonderry for å stenge politistyrkene ute. I parlamentet ble det lagt fram fotografier av parlamentsmedlemmet Bernadette Devlin på barrikadene. De viste at hun holdt på åbryte løs stein som skulle brukes mot politiet. Konservative politikere krevde at lederen av Underhuset, the Speaker, skulle straffe henne. Speakeren fant at han ikke hadde myndighet til å gjøre noe slikt. I Nord-Irland samlet politiet beviser mot henne for 13 lovbrudd. Hun ble funnet skyldig bl.a. i å ha ”organisert motstand mot politiet”. Hun tilbrakte fire måneder i fengsel.
Politisk har Devlin utviklet seg i stadig mer revolusjonær og militant retning. Hun startet som medlem av borgerrettsbevegelsen, som var en ikkevoldelig protestbevegelse mot den diskriminering det katolske mindretall var utsatt for. Bevegelsen ble mer passiv etter hvert. Forskjellige grupperinger kom i stedet. De utviklet seg fra IRA og tok over protestaksjonene. På det partipolitiske plan fikk man det sosialdemokratiske partiet SDLP, som representerte katolikkene. Devlin stod lenge nær det offisielle IRA, men sluttet seg i 1974 til utbrytergruppen IRSP (Det irske republikanske sosialistparti). Gruppen kritiserte det offisielle IRA for å være for lite militant, men gruppen gikk ganske raskt i oppløsning etter at flere av lederne var blitt myrdet av rivaler. Bernadette Devlin, som har taft navnet McAliskey, er nå (i 1978) en av de drivende krefter i ISP (Det uavhengige sosialistparti). Det er et marxistisk parti som arbeider for revolusjon og sosialisme i hele Irland. Bernadette McAliskey og ISP har gitt uttrykk for støtte til terroristorganisasjonen Det provisoriske IRA: ”. . . vi vil aldri angripe Provos, slik det offisielle IRA gjør, men tvert imot forsvare dem.” (Intervju i ”Fritt Irland” i 1978). Det provisoriske IRA har stått bak de fleste terroraksjonene mot restauranter, fabrikker, forretninger og hoteller i Nord-Irland. Aksjonene har kostet mange sivile livet, mennesker som ikke har vært innblandet i konflikten.
J. T.

Se også: Nord-Irland

Diakonisse
Diakonissehuset var banebrytende innen norsk sykepleieutdanning. I mer enn tjue år etter stiftelsen i 1868 var denne institusjon alene om å utdanne sykepleiere. Først rundt århundreskiftet kom andre skoler, drevet f.eks. av Norges Røde Kors og Norske Kvinners Sanitetsforening. Den første kommunale sykepleieskole kom i 1900, knyttet til Ullevål sykehus. I 1918 ble det eget diakonissehus i Bergen. Diakonissehusets formål er: ”- å arbeide for den kvinnelige diakoni innenfor kirken ved å utdanne diakonisser som kan gå inn i de forskjellige grener av kristelig og sosialt arbeid”. Det er først når en sykepleier har fått kirkens innvielse at hun kalles diakonisse.
Helt fra starten understreket Diakonissehusets ledere at det var en frivillig tjeneste, for Gud og mennesker som trengte hjelp, uten tanke på det en skulle få igjen. Den som tok imot kallet gikk inn i en livsvarig tjeneste. Men ble en ikke i tjenesten av frivillighet, kunne en når som helst tre ut. Diakonissene var ikke og har aldri vært ”protestantiske nonner”, om enn de samme forpliktelser i virkeligheten hvilte over diakonissene; forsakelse, lydighet og kyskhet (ugift stand). Ekteskap var en tvingende grunn til å tre ut av tjenesten. Diakonissegjerningen ble virkeliggjort etter det tyske ”moderhusprinsippet”: Alle diakonisser som ikke er trådt ut, tilhører for resten av livet et felles hjem eller moderhus.
Prinsippet understreker fellesskapstanken som først og fremst er av åndelig art, et kallsfellesskap. Disse opprinnelige forpliktelsene, reglene og levemåtene er seinere blitt lempet på.
Men kallstankens rene idealisme var neppe drivkraften også for de kvinner som gikk inn i diakonissesykepleien. Det synes mer å være en nødssituasjon som tvang kvinner fra ”gode hjem” til å se seg om etter et yrke som måtte tilpasses deres betingelser. Samfunnet endret seg fra selvforsynings til industrisamfunn, og familien gikk over fra å være en produksjonsenhet til å bli en forbrukerenhet. Med et reelt kvinneoverskudd i tillegg, kunne ikke lenger kvinnene regne med å bli forsørget innen familien. Det nye var at ugifte kvinner fra gode hjem ble rammet. Underklassekvinnene, gifte som ugifte, var vant til dobbeltarbeid, dvs. arbeid både i hjemmet og utenfor.
For å få verdsatt sykepleien som et yrke i de gode hjem, søkte lederen av huset, Cathinka Guldberg, å holde sykepleien unna de ”ukultiverte” og ufaglærte gangkonene som hadde utført sykepleien i hospitalene. Dessuten ble den borgerlige ideologi i sykepleien utviklet og befestet. Negativt gikk dette på å tillegge arbeiderklassen dårlige egenskaper, slik at f.eks. gangkonenes erfaringer i omsorgsarbeid gjennom et langt liv ikke ble verdsatt, og positivt på nødvendigheten av å oppdra og hjelpe de sosialt og moralsk forkomne, fattige og syke til å bli bedre, mer dannede mennesker. Diakonisseutdanningen fikk således en dobbel funksjon: For det første å trygge arbeidsplassene for sine egne, dvs. gi et aktverdig arbeid til overskuddet av ugifte kvinner fra gode hjem. For det andre ble det viktig å markedsføre sine egne tjenester, ved å vise at en kunne bedre de fattiges og sykes kår. Uten kritiske tanker om årsaksforhold, gikk en inn for å bøte på den omsorgsmessige svikt i samfunnet. Den faglærte og kristelig- sosiale velferdstjeneste diakonissene sto for, gjorde sitt til at statens manglende karakter av velferdsstat ikke ble så synlig. Dermed fikk dette arbeid en passiviserende funksjon. For den humane ansvarsbevissthet diakonissene representerte, sto ikke i motsetning til en samtidig taktisk tenkning fra politisk hold.
Sterk skyldfølelse i borgerlige kretser overfor den nød en ikke lenger kunne leve skjermet fra, synes å være noe av den ideologiske beveggrunn til et intensivert arbeid for fattige og syke. Dette ble ikke direkte uttalt, men det ble poengtert med stor styrke at omsorgsarbeidet var en nødvendig følge av kristen tro. Sykepleien fikk slik sin grobunn innenfor det kristelig- sosiale hjelpeapparat som vokste sterkt i vårt land fra siste halvdel av 1800-tallet.
Synet på sykepleieren som en ansvarsbeviset og offer villig kvine ble med diakonissenes arbeid mer og mer utbredt i befolkningen. Det ble ikke endret da den verdslige sykepleie i privathumanistisk og offentlig regi kom rundt århundreskiftet. Riktignok ble den verdslige sykepleien sett på som et yrke, og ikke som et livskall. Men i likhet med den religiøse sykepleien, ble også den bærer av en omsorgsideologi. Den selvoppofrende, omsorgsfulle og selvutslettende kvinne var sykepleie idealet som styrte den praktiske ”ta-hånd-om”-omsorg. Sykepleierrollen kom fremdeles til å representere en undertrykt kvinnerolle i helsesektoren.
K. M.

Se også: Guldberg, Nightingale, Sykepleier.

Dialekt
Ein dialekt er ei språkform som er avgrensa til eit visst geografisk område og oftast knytta til eit nasjonalspråk som har ei skriftleg språkform. Dersom to språkformer er så like at ein godt kan tala saman og forstå kvarandre, kallar vi det ulike dialektar, men same språk. Men nærskylde språkformer nyta i ulike nasjonar, t.d. norsk, dansk og svensk, kallar vi ulike språk og ikkje ulike dialektar, jamvel om ein kan forstå kvarandre godt.
For at det skal vera meiningsfylt å snakke om ulike dialektar, må desse ha ein viss samanheng til eit sams språk, og dette har oftast også ei skriftleg språkform.
I Noreg har vi eit mangfald av dialektar. Ein av dei viktigaste grunnane til at dei ulike dialektane har halde seg så godt, er at vi ikkje har hatt eit Sams norsk skriftspråk. Difor har ein i skolen heller ikkje gått inn for at alle skal lære å tala og skrive same språk, dvs. ha eit riksspråk. Noko som er vanleg i mange andre land.
Dei norske dialektane har mykje sams, men dei er likevel heller lette å skilja frå kvarandre. Vi kan såleis høre på tonefeltet så nokolunde kva for ein kant av landet ein kjem frå. Verre kan det for folk i ein landsdel vene å høre kvar i ein annan landsdel ei dialekt hører heime. Språkforskarane talar om ulike dialektmerke. Slike dialektmerke er tjukk og tynn 1, grammatiske målmerke som ulike bøyningsendingar, endingar i infinitiv, pronomenbruk osv.
Heilt grovt kan ein etter desse merka dele dialektane i to: austnorsk og vestnorsk. Austnorsk talar ein då i Trøndelag med Nordmøre og på Austlandet, medan ein har vestnorsk på Vestlandet og i Nord-Noreg.
Dei to offisielle skriftspråka våre, bokmål og nynorsk, har svært mykje sams, jamvel om bokmål har utvikla seg frå fornorske dansk, medan nynorsk byggjer på dialektane og gammalnorsk. Ofte vert det hevda at dei fleste har eit talemål som ligg nærmast nynorsk.
Men i Oslo og i fleire andre byar, særleg i Søraust-Noreg snakkar dei ”fine” bokmål, og gjerne eit såkalla konservativt bokmål. Vi kan såleis skilja ut ein sosial variasjon  innan eitt og same dialektområde, ofte kalla sosiolekt. Her til lands, som så mange andre stader, har målet til det øvre sosiale laget, og då særleg i hovudstaden, ein særskild høg status. Det at ein mest berre høyrer bokmål i kringkastinga, les bokmål i aviser, og nesten berre blir opplært til å skrive og lesa bokmål, forsterkar denne språkforma sin status.
Mange kjenner seg språkleg underlegne pga. at dei tikke klarer å snakke eit ”fint” bokmål. Dei som har det verst a så måte, er sikkert dei som snakkar bydialektar (t.d. vika-mål) og innflyttarar til byar.
Ofte vert det skilt mellom bygdedialektar, bydialektar og standarddialektar. Ein standarddialekt er då dialekten til dei ”fine”, og den er svært lik uansett kva for geografisk område vi samanliknar. Bydialektane på Austlandet, dvs. dialektane til dei fleste arbeidsfolka her, er vel dei dialektane som har hatt lågast status både mellom bokmålfolk og nynorskfolk. Bokmålfolk har lett for å sjå på desse dialektane som ukorrekt talemål, medan nynorskfolk ikkje har rekna dette som heilt skikkeleg norsk.
Organisasjonen Østlandsk Reisning (1916-1926) arbeidde for at alle austnorske dialektar skulle bli meir vyrde og få ein trygg status i riksspråk-samanheng. Språkleg Samling har i dag tatt opp att mykje av tanken bak Østlandsk Reisning. Jamvel om det er svært viktig at alle dei austnorske dialektane blir oppvurderte, spørs det om ikkje Språkleg Samling legg for einsidig vekt på dette.
I dei siste åra har Noregs Mållag og Norsk Målungdom arbeidd godt for at vørdnaden for alle dialektar skal styrkast. Men desse organisasjonane skal ikkje åleine ha æra for at det no ser ut til at folk smått om senn vert meir språkleg medvetne, og etter kvart godkjenner si eiga dialekt som fullverdig språk. Under og etter EEC-striden har den såkalla folkelege kulturen fått ei ny oppblomstring i Noreg. Det er ikkje lenger så viktig å halde lag med dei ”fine” på alle område. Folk får meir og meir auga opp for at det dei står for, både språkleg og kulturelt, også er verdfullt. Dette kjem litt etter kvart også dialektane til gode.
I Sverige har det vore drive forsøk med å gje borna den første morsmålopplæringa på dialekt. Dette meiner pedagogane der har gjeve svært gode resultat. No vert det arbeidd for at vi også her til lands skal få til slike forsøk. På fleire stader i landet blir det og lagt meir vekt på å halde kurs for lærerane om dialekten på staden, slik at ein sikrar seg mot at skolen gløymer å ta utgangspunkt i det naturlege målet til elevane når dei underviser. Vi får vona at dette er tiltak som blir ført vidare.
K. J.

Sjå også: Noregs Mållag, Språk.
Litteratur: B. Helleland og E. Papazian: oss sei oss, oss, NRK Skoleradioen 14/1973. Å. Steinset og J. Kleiven: Språk og identitet, Oslo 1975. E. Haugen: Dialect, Language, Nation, i American Anthropologist 1966. Noregs Mållag: Grunnring i målsak, Oslo 1978. Tidsskriftet Mål og Makt utgjeven av Studentmållaget i Oslo.

Dialektikk
I den opprinnelige greske betydning var dialektikk en prosess der sannheten viner fram gjennom en kamp mellom motsatte synspunkter. Fra og med Hegel er dialektikk blitt et av de viktigste begreper i filosofi og samfunnsanalyse, men det er ingen bred enighet om hva det står for. Ett problem er om dialektikk er et redskap for tanken (”den dialektiske metode”) eller en egenskap ved virkeligheten selv (”en dialektisk utvikling”). Blant dem som mener at dialektikk kan gjenfinnes i virkeligheten, er det uenighet om dialektiske prosesser finnes over alt eller bare i samfunnet. Det er en viss enighet om at dialektikk på en eller annen måte er knyttet til kamp, konflikter, negasjon og motsigelse, men disse begrepene er så tøyelige at de i en gitt situasjon kan anvendes på mange måter. I tillegg til slike saklige problemer kommer at ordet ”dialektikk” ofte brukes på en besvergende måte som hindrer snarere enn fremmer fornuftig diskusjon. Man kunne fristes til å si at ordet nå er så misbrukt at det beste er å unngå det fullstendig, men dette ville være forhastet. Hvis vi makter å skille ut de mindre fruktbare delene ved dialektikken hos Hegel og Marx, står det mye igjen som kan veilede tanke og handling.
I Hegels filosofiske psykologi og i Marx’ samfunnsanalyser, finnes et presist og fruktbart begrep om motsigelser, som har hatt enorm betydning for vår innsikt i mennesket og samfunnet. Fra Hegel overtok Marx også et begrep om negasjonens negasjon som kaster lys over viktige sider ved psykologisk og sosial endring. Derimot er det vanskelig å bygge videre på det Engels eller Mao Tse-tung har skrevet om dialektikk. Spesielt gjelder det at ingen av dem har maktet å gi noen overbevisende mening til begrepet om naturdialektikk. Et sentralt paradoks i filosofien, og utgangspunkt for Hegels teori om dialektikk, er pilens paradoks, utformet av den greske filosof Zenon fra Elea. Zenon argumenterte for at en pil i sin flukt gjennom luften på hvert tidspunkt både er og ikke er i bevegelse. Pilen er i bevegelse, for ellers ville den aldri forlate buestrengen, men samtidig er den ikke i bevegelse, for den kan ikke flytte seg i løpet av et tidspunkt (et tidsintervall av lengde null). Overfor dette paradokset har filosofer inntatt tre holdninger. Noen (som Zenon) mente at argumentet viser at bevegelse er umulig, og at våre sanser bedrer oss når vi mener å iaktta forandring i verden. Andre har ment at det må være noe galt med argumentet, siden vi vet at bevegelse faktisk er mulig. Hegel inntok det mest radikale standpunkt. Han mente at argumentet beviser at pilen både er og ikke er i bevegelse på hvert tidspunkt, og at det med andre ord eksisterer motsigelser i virkeligheten selv. Dette er i strid med det såkalte ”kontradiksjonsprinsippet”, som sier at en og samme egenskap ikke både kan tilkomme og ikke tilkomme en og samme gjenstand i en og samme henseende. Til tross for at vesten alle filosofer har sluttet seg til dette prinsippet, bl.a. fordi hvert forsøk på å argumentere mot prinsippet må forutsette prinsippet selv, gikk altså Hegel til det skritt å påstå at virkeligheten selv inneholder motsigelser. Han kom til denne påstanden gjennom en analyse av endring. Hvis en ting bare er det den er, vil den hvile i seg selv og aldri forandre seg. Bare hvis den også er det den ikke er, kan forandring finne sted. Slike tanker (eller metaforer) er det som må ha ledet Hegel til å oppgi kontradiksjonsprinsippet.
Hegel fremsetter med andre ord to teser om motsigelser: 1. Det finnes motsigelser i virkeligheten. 2. En sann beskrivelse av virkeligheten må inneholde selvmotsigende utsagn.
Hegels kritikere har sagt at disse tesene er meningsløse, og at den som slutter seg til dem, river grunnen bort under sin egen argumentasjon. Denne kritikken er berettiget, men overflatisk. Hvis en fra Hegels teori om dialektikk (i verket ”Wissenschaft der Logik”) går til de konkrete analyser hvor han bruker dialektikken (særlig ”Phänomenologiedes Geistes”), blir det dekning for å tillegge ham en tredje tese som ikke rammes av slike innvendinger: 3. Det finnes situasjoner i virkeligheten som må beskrives gjennom begrepet om en motsigelse. En situasjon som faller inn under denne tredje tesen, er Hegels ”herre-trell dialektikk”. I forlengelse av Jean-Jacques Rousseaus påstand om at ”Den som er herre, kan ikke være fri”, analyserer Hegel de motsigelser som oppstår hos et menneske som vil bekrefte seg selv gjennom å undertrykke et annet menneske. Forsøket på å bekrefte seg selv gjennom en slik ensidig anerkjennelse er selvmotsigende, fordi den anerkjennelse man får fra en person man ikke anerkjenner er uten verdi. (Tenk på en nasjon som forsøkte å b1i diplomatisk anerkjent av en av sine egne kolonier). Senere filosofer og psykologer har videreført slike analyser av selvmotsigende bevissthetsformer, der en person har selvmotsigende ønsker eller meninger og av disse motsigelsene drives til stadig forandring. Jean-Paul Sartre har i direkte forlengelse av Hegel sagt at mennesket bærer på et selvmotsigende ønske om både å være en ting og å være en bevissthet. Gregory Bateson har beskrevet situasjoner der et menneske blir fanget i et nett av selvmotsigende direktiver, som når en mor sier til sin sønn ”Ikke vær så lydig”. I slike og liknende situasjoner oppstår det psykiske spenninger, fordi en person tror eller ønsker ting som av rent logiske eller begrepsmessig grunner ikke kan realiseres samtidig. Slike spenninger leder til endring, slik at motsigelser og endring blir knyttet til hverandre på en måte som ikke rammes av den kritikk som ofte rettes mot Hegel.
I motsetning til Hegel har Marx ikke skrevet noe om dialektikk, men i hans analyser av den kapitalistiske produksjonsmåte finner vi en tanke om samfunnsmessige motsigelser som kan gjøres til det sentrale begrep i en teori om historisk endring. En slik motsigelse er det avvik mellom hensikt og resultat som oppstår når alle personer i en gruppe handler ut fra motstridende antakelser om hverandres atferd. Ofte er situasjonen slik at hver person tror at han er de eneste som handler på en bestemt måte. Hvis han virkelig var den eneste, ville han oppnå hva han ønsket, men siden alle andre gjør det samme, blir resultatet et annet og dårligere enn det tilsiktede. Et eksempel på en slik prosess gir Marx i sin teori om den fallende profittrate. Hvis arbeidslønnen stiger fordi etterspørselen på arbeidskraft vokser hurtigere enn tilbudet, vil det for hver enkelt kapitalist synes fornuftig å mekanisere produksjonen, ved å erstatte arbeidere med maskiner. Men hvis alle kapitalister gjør dette, sager de over den grein de sitter på, for færre arbeidere betyr mindre merverdi og mindre profitt.
Nøyaktig den samme type motsigelse fant John Maynard Keynes i sin analyse av den økonomiske krisen i 1930-åre. Joan Robinson (en radikal elev av Keynes) har beskrevet kapitalismens paradoks slik: hver kapitalist ønsker høye lønninger for andre kapitalisters arbeidere (dette skaper stor etterspørsel) og lave lønninger for sine egne arbeidere (dette gir høy profitt). Krisen ble så alvorlig fordi hver enkelt kapitalist trodde at han kunne få i pose og sekk på denne måten. Han reagerte på en svak krise ved å si opp arbeidere eller sette ned arbeidslønnen, uten å tenke over at han på denne måten bidro til å redusere etterspørselen og forsterke krisen. Hver kapitalist kan skjerme seg mot krisens virkninger ved å sette ned lønnen, men når alle gjør dette, blir resultatet det motsatte av det tilsiktede. En beslektet motsigelse er det som i spillteorien kalles Fangens Dilemma. Hvis alle personer i en gruppe har valget mellom å samarbeide og ikke samarbeide, oppstår dette dilemmaet hvis det for hver enkelt er best å være den eneste som ikke samarbeider, nest best at alle samarbeider, tredje best at ingen samarbeider og verst å være den eneste som samarbeider. Dette betyr at for hver enkelt er det klokest å avstå fra samarbeide uansett hva de andre gjør. Resultatet blir at ingen samarbeider, noe som er verre for alle enn hvis de hadde samarbeidet. En serie ”fornuftige” enkeltbeslutninger kan gi et resultat som er klart ufornuftig for alle. Slike samfunnsmessige motsigelser har bl.a. preget arbeiderklassens utvikling av solidaritet og klassebevissthet. Hvis alle arbeidere bare tenkte på egen økonomisk gevinst, ville streiker og fagforeninger aldri oppstå. Slike samfunnsmessige motsigelser ligger til grunn for mange former for sosial endring. Politisk eller kollektiv handling kan ofte fortolkes som et svar på slike motsigelser.
Hegels og Marx' teori om negasjonens negasjon er også et forsøk på å fange inn noen hovedtrekk ved historisk endring. Teorien sier at utviklingsforløp i samfunnet (og i menneskesinnet) kan inndeles i tre faser. Utgangspunktet kalles gjerne en posisjon; fra denne kommer vi til en første negasjon, som deretter fører til negasjonens negasjon. (Dette mønsteret beskrives også gjennom formelen tese-antitese -syntese). Den sentrale tanke er at negasjonens negasjon ikke bare bringer oss tilbake til utgangspunktet, men er preget av den mellomliggende fase. Marx mente f.eks. at utviklingen føydalisme -kapitalisme- kommunisme var et eksempel på dette mønsteret. Fra føydalismen henter kommunismen tanken om et fellesskap, fra kapitalismen overtar den en høyt utviklet teknologi og en større betoning av individets rolle. Kapitalismen som gjennomgangsfase er nødvendig; en direkte overgang fra føydalisme til kommunisme er utenkelig. Også psykologiske prosesser foregår ofte slik at dramatiske omslag er nødvendige for modning. Vi kan vanskelig forestille oss en jevn overgang fra barnets umiddelbare trygghet til den voksnes reflekterte trygghet; en fase med tvil og usikkerhet er nødvendig.
Slike tanker svarer åpenbart til noe viktig. Noen kritikere har likevel ment at forestillingen om en negasjon er så uklar at alle prosesser friksjonsløst kan passes inn i dette mønsteret. Som et svar på slike innvendinger, kan vi foreslå følgende presisering av hva det skal bety at en prosess A-B-C er et eksempel på negasjones negasjon: 1. A, B og C utelukker hverandre parvis. 2. Utviklingen A-B-A er umulig. 3. Utviklingen A-C er umulig. Det første kriteriet utelukker prosesser der hvert enkelt trinn inneholder det foregående, som i organisk vekst eller teknologisk endring. Det andre kriteriet fanger inn vår forestilling om at enkelte prosesser fører til ugjenkallelig endring. Det tredje kriteriet sier at gjennomgangsfasen er nødvendig for å nå til sluttfasen. Hvis vi godtar denne presiseringen, ser vi også at prosesser i den organiske eller uorganiske natur sjelden eller aldri vil ha dette mønsteret. Eksemplet med teknologisk endring viser også at ikke alle sosiale prosesser har et slikt mønster, men det er likevel så sentralt at det kan styre vår begrepsog teoridannelse i mange situasjoner.
Friedrich Engels stilte opp loven om negasjonens negasjon som en av de tre dialektiske lover. Ordet ”lov” er neppe på sin plass her, fordi det selv i samfunnets utvikling finnes eksempler på prosesser som ikke følger skjemaet. I enda høyere grad gjelder dette loven om ”kvantitetens overgang til kvalitet”. Av de eksempler Engels gir, går det fram at han sikter til situasjoner der en størrelse forandrer seg som en funksjon av forandring i en annen størrelse, på en slik måte at jevn forandring i den uavhengige størrelsen ikke fører til jevn forandring i den avhengige størrelsen. Hvis f.eks. vi utsetter vann for en gradvis temperaturendring, skjer det brå endringer ved 0 grader og ved 100 grader, der vannet går over fra én form til en annen. Et annet eksempel kan hentes fra økonomien, der det ofte er slik at en fordobling av bedriftens størrelse gir mer enn en fordobling av produksjonen (stordriftsfordeler). (I tekniske ordelag kan vi si at Engels pekte på at funksjonelle sammenhenger kan være ikkelineære og til og med diskontinuerlige.) Det er vel riktig at man i vitenskapene ofte begynner med en arbeidshypotese om at jevn endring i den uavhengige størrelse gir jevn endring i den avhengige størrelse, og at dette ofte viser seg å være galt. Det er allikevel ikke noe grunnlag for å sette opp en lov om at det alltid er galt. Loven om kvantitetens overgang til kvalitet uttrykker bare en mulighet blant andre. Den har forsåvidt mindre betydning enn loven om negasjonens negasjon, som (til tross for unntak) er typisk for sosiale og psykologiske prosesser. Den tredje dialektiske lov om ”motsetningene som gjennomtrenger hverandre” har mindre betydning enn de to første og er langt på vei bare en variasjon av loven om negasjonens negasjon.
Spørsmålet om det finnes en naturdialektikk lar seg langt på vei besvare ut fra det som allerede er sagt. Verken begrepet om motsigelser eller teorien om negasjonens negasjon kommer til anvendelse på biologiske eller fysiske prosesser. Loven om kvantitetens overgang til kvalitet, kan illustreres med eksempler fra alle områder av virkeligheten, men betydningen av dette svekkes av at en også kan gi moteksempler fra alle områder. En metodisk svakhet ved Engels' framgangsmåte var nettopp at han forsøkte å bevise lovene gjennom eksempler. I moderne vitenskapsteori, mener man at en lov bare kan bevises (eller bekreftes) ved at man avleder forutsigelser fra teorien og gjennom iakttagelse eller eksperiment ser om de slår til.
Dette betyr at dialektikken reduseres til en håndfull uhyre fruktbare begreper. Disse begrepene utgjør ingen egen ”dialektisk logikk” som kunne være et alternativ til formal logikk. Det finnes bare én logikk, og de dialektiske begreper som ikke kan formuleres i den, bør gå på skraphaugen. Begrepet om motsigelser innebærer ikke at to selvmotsigende påstander begge kan være sanne. I teorien om negasjonens negasjon, ligger det ikke noen påstand om at det finnes en egen dialektisk negasjon, som slår i motsetning til logisk negasjon. Hegel mente nok at dialektisk tenkning lå på et høyere plan enn vanlig logikk, men han tok feil. Hans egne eksempler på bruk av den dialektiske metode er også eksempler på (god) bruk av vanlig formal logikk.
J. E.

Se også: Fremmedgjøring, Naturdialektikk.
Litteratur: Hegel, v. J. Elster, Oslo 1967. F. Engels: Filosofiske skrifter, Oslo 1974. Z. A. Jordan: The evolution of dialectical materialism, London 1967. J.-P. Sartre: Politiske skrifter, Oslo 1967. J. Elster: Logic and society, London 1978.

Diktatur
Diktatur er en styreform hvor all makt er samlet hos en hersker eller en klikk styrende. Makten utøves uten noen form for konstitusjonell kontroll eller innen forfatningsmessige rammer som er skapt for herskerens egne formål. Diktaturer har eksistert i en rekke former til alle tider og i alle sivilisasjoner. En rekke beslektede ord brukes for å karakterisere denne form for uinnskrenket statsmakt:
tyranni, autokrati, førerstat, orientalsk despoti, autoritarianisme, totalitarianisme. Ettpartiregimer er ikke nødvendigvis diktatur (se art. Ettpartisystem). Felles for alle kjente diktaturformer er følgende kjennetegn: 1. Makten utøves vilkårlig og utelukkende av ledersjiktet. Det eksisterer ingen maktfordeling mellom statsorganene. Konkurrerende organisasjoner i samfunnet er enten undertrykt eller underordnet den øverste herskerens mål. 2. Den politiske makt er enten totalt løsrevet eller i høy grad selvstendiggjort fra juridisk forankring. Diktaturer tolker rettsprinsipper slik det passer for anledningen og gjør lover til hersketekniske hjelpemidler. Den dømmende makts uavhengighet fra den utøvende begrenses sterkt eller opphører fullstendig. Det finnes sjelden klare regler for politisk arvefølge. 3. Politiske og sivile rettigheter, derunder alle former for personvern, svekkes bevisst eller opphører fullstendig. Befolkningen passiviseres eller mobiliseres stadig for herskerens formål. Individet underordnes kollektivet: Staten, bevegelsen, folket eller nasjonen. 4. Både beslutningsformen og innholdet i beslutningene er i diktaturer gjennomgående aggressive og impulsive og ofte basert på politiske storhetsforestillinger og ønske om å beherske andre stater eller folkeslag. 5. Tvangsformer av alle slag, fra terror til manipulasjon og angiveri, inngår som godtatte midler for å skape lydighet. Angst skapt av absolutt eller tilnærmet uforutsigbarhet er et viktig trekk ved diktaturets hersketeknikk.
Disse fem gunnelementer finnes i forskjellige kombinasjoner opp gjennom historien. Forskjeller i sosialt grunnlag, ideologisk retning, organisasjon og hersketeknikk har gitt opphav til mer presise typologier (inndelinger). Det er vanlig å operere med tre undergrupper av diktaturer. Disse er det enkle diktatur eller det despotiske enmannsstyre, det cæsaristiske diktatur eller elitediktaturet og det totalitære diktatur.
I det enkle diktaturet er makten basert på absolutt kontroll med de viktigste statsorganer: hær, politi, embetsverk og rettsapparat. Denne type diktatur oppstår i land med lav politisk deltakelse. Makten gripes enten ved et statskupp eller en palassrevolusjon og utøves gjerne for kortere tid uten moralske skrupler. Diktaturer av denne type er ofte ytterst ustabile fordi deres maktgrunnlag er så snevert. De er gjerne basert på militære klikker, små partifraksjoner eller aristokratiske konspiratorer. Hensikten med å ta makten er oftest personlig maktbegjær, tidvis også ekspansjon utad. De vanligste historiske eksempler på denne type diktatur er tyrannene i antikken, enkelte renessansefyrster i Italia og orientalske despoter. I moderne tid vil en del militærdiktaturer inngå i denne kategori, f.eks. Idi Amins terrorregime i Uganda på 70-tallet.
Det cæsaristiske diktatur (etter Julius Cæsars diktatur) oppstår når det er nødvendig å befeste kontrollen med statsapparatet ved å appellere til massen. Det cæsaristiske diktatur er ofte et svar på en nasjonal krise eller et reformbehov og søker å befeste sin legitimitet, rettmessighet, ved reformtiltak. Cæsaristiske diktaturer er likevel ikke entydige i sin ideologiske retning og kan også tjene samfunnsmessig reaksjonære formål. Det avgjørende kjennetegn ved denne type diktaturer, er at de er personlige og prøver å bygge en folkelig basis. Når denne type diktatur også kattes elitediktatur, skyldes det diktatorens stilling som balansepunkt mellom kryssende interesser innen nasjonens herskende sjakt. Hans makt kan føres tilbake til den strategiske posisjon han besitter i forhold til ulike maktsentra: hær, politi, embetsverk, aristokrati, andre eiendomsbesittere og parlamentsgrupper. Diktatoren søker å tilfredsstille disse grupper, eller dersom det oppstår konflikter, å spille dem ut mot hverandre. I mange tilfeller har herskerne forsøkt å befeste sin makt ved å etablere konstitusjonelle byggverk omkring saft diktatur (f.eks. Oliver Cromwell og jakobinerne under den franske revolusjon). Cæsars eget diktatur hadde sin maktbasis i Cæsars egen popularitet hos Romas folkemasser og blant legionærens. Når gnisningen mellom de ulike fraksjonene blir for sterk, står cæsaristiske diktaturer i konstant fare for å utarte til rene terrorregimer. Trusler utenfra kan også føre i samme retning. En viktig forskjell mellom cæsaristiske diktaturer og det enkle despotiske enmannsstyre, er at det første alttid vil forsøke å rettferdiggjøre seg under henvisning til et allment prinsipp (se art. Elite). Historiske eksempler på cæsarlstiske diktaturer er: Sulla, Cæsar og Augustus' diktaturer i Romerraket basert på sine senatsklikker, hærfraksjoner og provinsbyråkratiet; Cosimos og Lorenzo de Medicis bystatsdiktaturer i renessansen, der organisering av fattige var et viktig element i konsolideringen av makten; Oliver Cromwells oppstigning fra radikal folketaler i Parlamentet til Englands Lord Protector; terrorregimet under den franske revolusjon; Napoleon Bonapartes keiserdømme; Louis Bonapartes diktatur med rot i de franske bondemasser i 1850-åra; de eldre latinamerikanske diktaturer (fra slutten av 1800-tallet) som ble etablert av militære og videreført ved hjelp av korrupsjon, og til sist noen av diktatorens i den tredje verden etter andre verdenskrig (f.eks. Perons regime i Argentina, Marcos' regime på Filippinens).
Den mest moderne form for diktatur er det totalitære. Det kjennetegnes først og fremst ved at samfunnet omgjøres til en politistat. En enorm makt konsentreres i statsapparatet og understøttes av et monopolistisk, statsbærende parti. Totalitære regimer vil i tillegg gjøre bruk av politiske symboler hentet fra demokratier: de vil ofte presenters seg som en ”sannere” form for demokrati. Dessuten far de sikte på å utviske skillet mellom stat og samfunn: alt er til for staten, fintet får eksistere utenfor. Denne form for totalitær kontroll oppnås gjennom følgende teknikker: uinnskrenket hevdelse av førerprinsippet; ensretting av alle sosiale organisasjoner; bevisst utbygging av nye masseorganisasjoner som kan gripe rett inn i folks privatsfære (f.eks. ungdomsorganisasjoner som kan brukes til å kontrollere foreldrenes oppfatninger); isolasjon av individet fra rådende tradisjoner og sosiale bånd (politiske partier, kirker, familie, etc.); bruk av kunst og kultur som midler til å utbre en altomfattende livsanskuelse og streng kontroll med det økonomiske liv. De klareste eksempler på totalitære diktaturer i moderne tid er Stalins regime fra begynnelsen av 1930-åra og Hitlers Tredje Rike. Det er vanlig å hevde at selv om det var Mussolini som innførte betegnelsen ”totalitær”, tyktes det aldri hans fascistiske regime å innføre den samme grad av kontroll i Italia som i Sovjetunionen og Tyskland. Av samme grunn regnes Franco-styret i Spania til klassen av autoritære regimer fordi det snarere baserte seg på en konsolidering av tradisjonelle elitesjikt (kirke, militære, byråkrati) og ikke tok sikte på å omforme samfunnet fra bunnen av.
B. Ha.

Se også: Autoritær, Ettpartisystem, Fascisme, Militærregime, Proletariatets diktatur, Totalitarianisme.
Litteratur: A. Cobban: Dictatorship, London 1939. M. Duverger: De la dictature, Paris 1961. G. W. Hallgarten: Devlis or Saviours: A History of Dictatorship since 600 B.C., London 1957. F. Neumann: The Democratic and the Authoritarian Stats, Glencoe, Ill. 1957. C. Schmitt: Die Diktatur, München og Leipzig 1921.