NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Dalström, Kata

Dalström (1858-1923), født Anna Maria Katarina Carlberg, den svenske arbeiderbevegelsens største kvinnelige agitator. Hun hadde en høyborgerlig bakgrunn, leste mye men fikk ingen systematisk utdanning, og giftet seg i 1878 med den tjueett år eldre ingeniøren Gustaf Dalström. De fikk sju barn, det siste i 1896.

Da hadde hun brutt med tilværelsen som hjemmeværende husmor og med liberalismen og blitt aktiv sosialist. Hun arbeidde først med å organisere industriarbeiderskene i Stockholm, men gikk deretter over til allmenn agitasjon på omfattende reiser rundt landet. Hun besøkte også Norge på turnéene sine. Hun var en medrivende taler, båret av en hellig vrede over samfunnets urettferdighet. Partiledelsens forsiktige taktikk opprørte henne; ved partisplittelsen i det sosialdemokratiske partiet i 1917 sluttet hun seg til Sveriges Sosialdemokratiska Vänsterparti, og hun forble medlem etter navneforandringa til Sveriges Kommunistiska Parti i 1921. Hun utgav en mengde brosjyrer og dessuten reisebrev i bokform (”Härjartåg”, 1914).

H. C.

Litteratur: F. Ström: Kata Dalström, Stockholm 1931. H. Clayhills: KD i agitationen, Stockholm 1973.

Danmark

Hovedstad: København
Sjølstendighet: Lang sjølstendighet
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Flateinnhold: 43 069 km²
Folkemengde i 1973:5 022 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 0,6 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 6,1 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 5 342 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 2,5 %
Inflasjonsrate i 1975: 9,8 %
Sysselsatte i primærnæring: 9,2 %
Sysselsatte i industri: 32,6 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 56,3 %
Yrkesaktivitet: 70,1 %
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 37,2 %
Eksportensidighet: Kjøtt- og melkeproduker 18,4 %
Viktigste handelspartner: 1975 i-land 82,5 %
Energibruk pr. innbygger: Meget høy 5 642 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 34,2 %
Lese- og skrivekyndighet: 100 %
Dagsaviser, opplag pr. 1000 innb., 1972: 361
Spedbarnsdødelighet: 1,22 %
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 24,0
Sjølmordsrate (Døde pr. 100 000 Innb.): 23,8
Mordrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 3,7
Militærutgifter pr. innb., 1973: 86,52 $
Tilslutning til militærallianse: NATO

Omkring 1900 var Danmark i hovedsak et landbruksland; et stort antall selvstendige bønder produserte for ett marked. Produksjonsformen var småborgerlig, men i 1880-åra sluttet bøndene seg sammen i kooperative andelslag. Produktene kunne da foredles og omsettes samlet på markedet. Under krisen i 1880- og 90-åra, ble landbruksproduksjonen lagt om fra korn til smør- og kjøttprodukter. Foruten å dekke hjemmemarkedet, gikk stadig mer til eksport -særlig til England.

Selv om den økonomiske struktur var preget av landbruksproduksjonen, var det skjedd en viss utvikling av håndverk og industri siden 1860-åra. På 1890-tallet skjøt industriutviklingen fart, bl.a. i sammenheng med den internasjonale høykonjunktur, som via de forbedrede priser på landbruksprodukter muliggjorde et større forbruk av industrivarer på hjemmemarkedet. Næringsstrukturen var dominert av mange små håndverkspregede bedrifter, der arbeidsgiveren ofte deltok. En egentlig storindustri med høy kapitalkonsentrasjon og få store virksomheter ble ikke allment utviklet. Bare innen næringsgreiner som f.eks. skipsverftindustrien eller bransjer som foredlet næringsprodukter som nærings- og nytelsesindustrien, oppsto det store virksomheter. I begynnelsen av århundret hadde de storkapitalen et temmelig svakt fotfeste pga. lav industrialiseringsgrad, og spilte ikke samme rolle som den i store imperialistiske land. Nederlaget mot Tyskland i 1864 satte en endelig stopper for Danmarks imperialistiske ambisjoner og håp om sterk militær makt. Dette støttet ytterligere tendensen til et forholdsvis svakt og politisk tilbaketrukket storborgerskap. Først etter 2. verdenskrig har industrialiseringen i Danmark nådd et slikt nivå at en kan snakke om et også politisk sterkt industrielt storborgerskap. Småborgerskapet i byene vokste før 2. verdenskrig fram i en helt annen målestokk, både i provinsbyene og i København. Småborgerskapet baserte seg dels på håndverk, dels på handel i grossist- og detaljleddet, og pga. den relativt langsomme økonomiske utvikling, holdt denne klassens størrelse seg til etter 1945. Politisk var den vaklende. Ved århundrets begynnelse orienterte den seg mot høyre, men i mellomkrigstida vant Sosialdemokratiet en betydelig del av småborgerskapets stemmer ved sin krisepolitikk - en politikk som forutsatte partiets forvandling fra ”klasseparti” til ”folkeparti”. Sosialdemokratiets tradisjonelle velgergrunnlag, arbeiderklassen, var både før og etter 1. verdenskrig kjennetegnet ved tre forhold, som innvirket vesentlig på klassens bevissthet: For det første utgjorde den pga. den dominerende landbruksproduksjonen, en forholdsvis liten del av samfunnet. For det andre gjorde den håndverks- og manufakturmessige produksjonen at arbeiderklassen inngikk i en småborgerlig produksjonsmåte, organiser i småvirksomheter hvor mesteren deltok i arbeidet. Bare en mindre del av produksjonsprosessen var industriell i den forstand at maskinene i høy grad hadde erstattet muskelkraft eller fagkunnskap. Og for det tredje var den som en følge av dette meget uensartet, fra arbeidsplass til arbeidsplass og med en mengde fagmessige oppdelingen. Dette må ha vanskeliggjort at arbeiderklassen ble organiser og opptrådte som en bevisst kraft. Den faglige organiseringen var likevel høy, formodentlig over 50 prosent ved århundreskiftet, og fortsatte å stige på hele 1900-tallet.

Politisk tradisjon Den økonomiske struktur og de klasseforhold den betinget, var alment sagt stabile i Danmark gjennom første del av 1900-tallet. Det eksportorienterte landbruket og med dette handelen fortsatte å være den avgjørende faktor i økonomien, mens håndverket og industrien hovedsakelig produserte for hjemmemarkedet. Den sosiale og politiske utvikling med sitt fredelige og trinnvise preg, må ses på denne bakgrunn. Klassekampen ble tidlig institusjonalisert, som f.eks. i det såk. Septemberforliket i 1899 mellom arbeidsgivere og fagorganisasjon, som førte til opprettelsen av et arbeids- rettslig system med meklingsinstitusjon og arbeidsrett til regulering av forholdene på arbeidsmarkedet. Politisk startet en form for klassesamarbeid også tidlig. Det såkalte systemskiftet i 1901, hvor Venstre dannet regjering etter Høyre, markerer den reelle innføringen av parlamentarismen. Kampen for det politiske demokratiet ble ført videre av Sosialdemokratiet og det radikale Venstre mot Høyre og en del av Venstre. Kampen resulterte i grunnloven av 1915, som fastsatte allmenn stemmerett. Tidligere hadde stemmeretten vært både sosialt og kjønnsmessig begrenset.

Den sentralistiske staten, som var en arv fra eneveldet, samt et forholdsvis effektivt og pålitelig byråkrati og rettsvesen, gjorde det mulig å gjennomføre klassesamarbeidets politiske forlik. Dette ga bl.a. merkbare resultater innen sosial-, helse- og utdannelsessektoren. Men mest avgjørende for stabiliteten var utvilsomt tilliten i de brede lag av folket til resultatene av den økonomiske og politiske kampen, noe som slo ut i en stadig større tilslutning til Sosialdemokratiet. Fra 1920-åra til begynnelsen av 70-åra fikk de - med mindre avvik ca. 40 prosent av stemmene.

Den første etterkrigstida Høsten 1945 ble de første normale riksdagsvalg etter 1939 avholdt. Sosialdemokratiet gikk meget sterkt tilbake med et tap på 18 mandater. Kommunistpartiet (DKP), som før krigen bare hadde hatt tre mandater, gikk tilsvarende fram og fikk 18 mandater. Tallene viser hvilken opinionsmessig forskyvning som fant sted de siste to årene med tysk okkupasjon. Også innen fagbevegelsen var det sterk framgang for kommunistene på sosialdemokratenes bekostning.

Like etter krigen sto altså arbeiderklassen og de progressive krefter sterkt i befolkningen, og borgerskapet ga økonomiske og politiske innrømmelser. Bl.a. ble det innført en ny boligpolitikk, hvor staten gjennom billige lån finansierte sosial boligbygging (Byggestøtteloven av 1946). Men venstrekreftenes styrke bygget først og fremst på ytre forhold: Sovjetunionens seier over Hitler- Tyskland og den klassemessig sammensatte motstandsbevegelses politiske og moralske prestisje i folket. Aktiviteten i arbeiderklassen økte fra 1943 til den toppet seg i 1946 med store streiker og demonstrasjoner. Arbeiderklassens ledersjikt var imidlertid ikke i stand til å samle og benytte aktiviteten slik at arbeiderklassen tilkjempet seg nye, og permanente rettigheter. Sosialdemokratiet slo raskt inn på sin gamle politiske linje: å arbeide for reformer innenfor kapitalismen, samt å umyndiggjøre og beherske arbeiderklassen ovenfra gjennom faglige og politiske organisasjoner. DKP ble en fange av folkefrontspolitikkens klassesamarbeidslinje; samtidig var partiet fremdeles - både i struktur og ledelse - et stalinistisk og ytterst sentralistisk parti som ikke overlot noen beslutninger til grunnplanet. En - riktignok spontan og ganske forvirret -offensiv fra arbeiderklassen i det første året etter krigen, gikk over i en balanse i styrkeforholdene, som ble brutt av en borgerlig offensiv fra 1947-48. Denne fikk virkning både på den økonomiske politikken, på arbeidsmarkedet og - ikke minst - utenrikspolitisk. De fleste reguleringer og fordelingspolitiske tiltak fra krigen ble avskaffet. Arbeidsmarkedet ble med aktiv støtte fra LO offer for en sterk rasjonaliseringsbølge. Danmark gled fra 1948 inn i den kalde krig og ble tilsluttet NATO samtidig med Norge i 1949.

Allerede ved valget i 1947, hvor en sosialdemokratisk regjering avløste Venstreregjeringen som ble dannet etter valget i 1945, ble DKP stemmemessig halvert. Samtidig mistet partiet de fleste styrkeposisjonene det hadde vunnet i fagbevegelsen, mens sosialdemokratiet og de borgerlige partiene ble konsolidert.

Denne politiske situasjonen varte ved gjennom hele 1950-tallet, med perioden 1948-53 som de verste år under den kalde krigens hets. I denne perioden foregikk en hittil uhørt kraftig militær opprustning - delvis basert på amerikansk økonomisk hjelp - og en nesten betingelsesløs tilslutning til det fornyede imperialistiske verdenssystemet. Eksempelvis støttet Danmark i NATO Frankrikes krig i Algerie og Indokina, og godkjente at ikke- demokratiske regimer som Portugal, Hellas og Tyrkia ble medlemmer i alliansen. Vest-Tysklands NATO-medlemskap og opprustning ble et grunnleggende stridsemne i den danske befolkning, men også her bøyde regjeringen seg for den politiske ”nødvendighet”.

I de følgende åra ble Danmark gjennom NATOs enhetskommando, og senere ved det økonomiske samarbeidet som toppet seg i EF-medlemskapet i 1972, knyttet tettere og tettere sammen med Vest Tyskland og dette landets politikk. Parallelt ble landet også stadig mer vevd inn i amerikansk politikk, noe som begynte med Marshall- hjelpen og NATO.

De klassemessige og økonomiske forhold endret seg kun langsomt i denne perioden. Det danske samfunn var stadig et overveiende kapitalistisk jordbrukssamfunn med en industriell hjemmemarkedssektor. Valuta til import av råstoffer og korn og for, måtte som før krigen hentes hjem gjennom landbrukseksporten. Det ga stadig betalingsbalanse - og valutaproblemer, og satte snevre grenser for Sosialdemokratiets program, ”Fremtidens Danmark”, fra 1945 -statlige inngrep for å få til en sterkere utvikling av industrien. Produktiviteten økte imidlertid både i industri og landbruk – særlig i perioden 1945-50 - og en økonomisk rasjonalisering ble gjennomført mange steder. Den reformistiske arbeiderbevegelsen støttet rasjonaliseringsbestrebelsene. Dette ga seg utslag i små lønnskrav, tillitsmannskurs og studiereiser til USA for å lære om den nye samarbeidsideologien på arbeidsplassene.

I løpet av noen år vant også de såkalte produktivitetsfremmende lønnssystemene innpass, og i 1947 ble det opprettet samarbeidsutvalg i industrien hvor også representanter for arbeiderne fikk plass. Disse utvalgene fikk imidlertid bare rådgivende status, og fikk liten betydning.

Målet for det nye klassesamarbeidet var rasjonalisering og konsentrasjon, slik at dansk industri kunne bli konkurransedyktig internasjonalt. Den reformistiske arbeiderbevegelsen rettferdiggjorde denne politikken ved å hevde at stigende produktivitet skulle følges av økt lønn og kortere arbeidstid. Kopling av produktivitet til lønnsstigning var altså gulroten som skulle få arbeiderne til å gå med på økt tempo, og dette lyktes også til en viss grad - selv om produktiviteten steg sterkere ene lønna. Som helhet lyktes politikken imidlertid ikke før i slutten av 1950-åra på grunn av pengemessige og indre strukturelle årsaker.

Gjennom det meste av 1950-tallet var arbeidsløsheten på 9-10 prosent blant de arbeidsløshetsforsikrede, og samtidig var det store arbeidskraftressurser i bygdene og blant kvinnene. Heller ikke m.h.t. fordeling, skjedde det store forandringer i 1950-åra. Reguleringssystemet for import og eksport som Sosialdemokratiet anså som en hovedsak for å få bedre offentlig styring av økonomien, ble gradvis nedtrappet under den borgerlige offensiven og i takt med den økende liberaliseringen - som skulle frigjøre europeisk handel og sikre Vest-Europa som et kapitalistisk område i allianse med USA. Finans- og pengepolitikken ble de mest brukte reguleringsmidlene og følgen ble stigende rente og stagnasjon i investeringene.

Modernisering av dansk kapitalisme I 1957-58 skiftet det økonomiske bildet. Opp til midten av 1960-åra kom en regulær ”boom” i dansk økonomi som følge av den kapitalistiske høykonjunkturen i Vest-Europa og USA, en stor arbeidskraftreserve og en rekke investeringsfremmende tiltak fra de sosialdemokratiske regjeringer under H. C. Hansen og Viggo Kampmann. Høykonjunkturen førte til at Danmark ble forvandlet fra et agrarpreget samfunn til et industrisamfunn med voldsom vekst i byområdene og utvandring fra bygdene. I 1957 arbeidet 20 prosent av yrkesbefolkningen i landbruket, mens tallet var sunket til 10 prosent i 1970. I samme tidsrom vokste tallet på arbeidsplasser i industrien og - ikke minst - i administrasjon og servicenæringer kraftig, slik at mellom 80 og 90 prosent av den yrkesaktive befolkningen i dag er lønnstakere. Industriens eksport passerte allerede i begynnelsen av 1960-åra landbrukets.

Samtidig med den sterkt endrede yrkesstrukturen, endret også produksjonsprosessen karakter gjennom ny teknologi og andre former for arbeidsorganisering. Samlebånd og arbeid med nye maskiner erstattet etter hvert de tidligere handverks- og manufakturpregede produksjonsmetodene. Bedriftsstrukturen ble imidlertid fortsatt preget av mange mindre og mellomstore enheter, og et fåtall helt store bedrifter. Men kapitalstrukturen og maktforholdene finnen industri- og bankkapital kan ikke avleses av tallet på størrelsen av bedriftene. Det er helt klart at det har foregått en monopolisering og at storkapitalen har befestet sin stilling.

Under denne prosessen forskjøv også klassestrukturen seg. Småborgerskapet på landet og i byene ble til en viss grad proletarisert, mens arbeiderklassen, funksjonærene og mellomlagene økte i antall. Særlig servicenæringene og den offentlige sektor vokste sterkt, delvis som følge av et ”etterslep” i utviklingen og delvis som følge av den nye ”akkumulasjonsmodellens” krav om høgere kvalifikasjons- og reproduksjonsnivå for arbeidskraften. Det er betegnende at industriproduksjonen ble nesten fordoblet og eksporten mer enn tredoblet fra 1960 til 1970, mens tallet på arbeidere bare økte med seks prosent i samme tidsrom.

Det foregikk altså en sterk produktivitetsøkning, en betydelig intensivering av arbeidet og utpressing av merverdi. Til gjengjeld fikk arbeiderklassen høgere reallønn og sterk nedgang i tallet på arbeidsløse. Stigningen i reallønna var imidlertid like høy som produktivitetsøkningen, men arbeidsløsheten var på den andre sida helt nede i to til fire prosent.

Politikken på 1950- og 60-tallet Den politiske utvikling fra midten av 1950-tallet var preget av sosialdemokratisk stabilisering i arbeiderklassen, stagnasjon for de borgerlige partiene og tilbakegang for DKP ved valgene. Etterkrigstidens nye økonomiske politikk og klassesamarbeidet både på det politiske og faglige plan, støtte ikke på større motstand fra arbeiderklassen før ved storstreiken i 1956. Steiken ble utløst ved at den sosialdemokratisk- radikale regjering gjorde et meldingsforslag til lov. Men streikens bredde og kraft viste at det lå lang tids oppspart misnøye til grunn. Streiken ble imidlertid, bl.a. pga. DKPs neddempende og parlamentsorienterte linje, ikke brukt til en arbeidsoffensiv.

For DKP førte Krutsjovs avsløringer på den 20. partikongressen i 1956 og invasjonen i Ungarn høsten samme år, til at partiet igjen fikk redusert tilslutning blant velgere og i fagbevegelsen, i tillegg til at det oppstod uro innad. Etter hvert stod partiformannen Aksel Larsen (se art. Larsen, Aksel), som i mer enn 25 år trofast hadde fulgt Kominterns og Kominforms direktiver, fram som leder av opposisjonen. Han formulerte på forskjellige områder, bl.a. i synet på forholdet til Sovjetunionen, partidemokratiet og avrustningsspørsmålet, en politikk som var i strid med sentralkomiteens flertall anført av Ib Nørlund (se art. Nørlund). Etter DKPs 20. kongress i 1958, ble Larsen ekskludert og et stort antall partimedlemmer og faglige og politiske tillitsmenn meldte seg ut av partiet. Kort etter ble Aksel Larsen valgt til formann for et nyetablert parti - Sosialistisk Folkeparti (SF).

Ved Folketingsvalget i 1960 fikk SF 11 mandater etter å ha ført valgkamp på nedrustningsspørsmål og en mer aktiv sosialistisk politikk. DKP falt på sin side ut av Folketinget. Også Sosialdemokratiet gikk fram, og partiet beholdt regjeringsmakten, fram til 1964 i koalisjon med Radikale Venstre, og i perioden 1964-66 som mindretallsregjering under Jens Otto Krag. Regjeringen fikk under høykonjunkturen i 1960- og de første 1970-åre større muligheter til å gjennomføre reformer. Særlig innen utdannelse, helsevern og sosialpolitikk kom en kraftig ekspansjon. Ellers ble kvaliteten på nybygg bedret, antallet leiligheter steg og bysaneringen begynte. Men vilkårene for sosial boligbygging ble strammet inn, slik at grunnlaget for privatisering og fordyrelse var til stede.

Reformtiltakene, delvis støttet av SF og de radikale, var ensbetydende med en enorm utbygging av den offentlige sektor. Dette var mulig pga. høykonjunkturen, som skapte mulighet for økt beskatning. Inflasjonen fortsatte imidlertid å akselerere, samtidig som det de fleste år var underskudd på betalingsbalansen. Dette ble forsøkt regulert gjennom finans- og pengepolitikk, som igjen førte til høyere diskonto og svingninger og fordyrelser i bygge- og anleggssektoren. Liberaliseringen innenfor EFTA i 1960-åra gjorde importreguleringer vanskeligere. På denne bakgrunn begynte ideen om å spare omkostninger gjennom inntektspolitikken å dukke opp. Våren 1963 gjennomførte ministeriet Krag den såkalte helhetsløsning, som med inngrep i den frie forhandlingsrett, forlenget de kollektive overenskomster for en to-års periode med mindre lønnsforhøyelser, innførte prisstopp osv. Tanken om inntektspolitikk dukket opp igjen med mellomrom, men ble ikke satt i verk før under krisen i 1970-åra.

Folketingsvalget i 1966 førte overraskende til et flertal på én for Sosialdemokratiet og SF, selv om regjeringspartiet tapte sju mandater. SF fordoblet sitt stemmetall og mandattall (til 20), bl.a. pga. stor misnøye med Sosialdemokratiets boligpolitikk og SFs forslag om en ny bolig-, skatte- og militærpolitikk. Et mindretall i SF med Aksel Larsen i spissen ønsket å inlede et regjeringssamarbeid med Sosialdemokratiet, men flertallet gikk inn for å protokollere et samarbeid mellom de to partiene. SF forpliktet seg til å fungere som parlamentarisk støtteparti for Sosialdemokratiet, men fikk små innrømmelser som motytelse: Det ble f.eks. ingen endringer i utenrikspolitikken. I mars 1967 ble det nedsatt et kontaktutvalg med representanter for de to partiene, som skulle forsøke å koordinere politikken i Folketinget. Ved et skatteforslag samme måned, stemte alle SFs representanter i Folketinget for ”momsen”, dus. avgift på alle varer i detaljleddet. Sammen med partiets votering for finansloven og militærbeveilgninger, skapte dette en voksende opposisjon innad i SF. På en kongress i juni fikk SFs politikk i Folketinget mistillitsvotum, og et mer venstreorientert hovedstyre ble valgt. Det endelige brudd kom i desember 1967 etter at regjeringen hadde devaluert den danske krona og samtidig foreslo ”innefrysning” av et dyrtidstillegg. Seks av SFs medlemmer i Folketinget stemte mot, og da de borgerlige av taktiske grunner gjorde det samme, falt regjeringen. På en ekstraordinær SF-kongress kort etter, fikk Aksel Larsen- fløyen knapt flertall. Det førte til at en stor del av paritet skallet av og dannet et nytt sosialistisk parti - Venstresosialisterne (VS). Ved valget i januar 1968 fikk VS fire mandater, mens SF gikk tilbake til 11, og Sosialdemokratiet tapte ytterligere sju. Dermed ble det borgerlig flertall. Venstre, Det konservative folkeparti og Det radikale Venstre, dannet regjering (VKR-regjeringen 1968-71).

Både når det gjaldt å opprette forbindelser til arbeiderklassen og den indre politiske avklaring, ble VS de første åra preget av forvirring og stadige splittelser. Først omkring 1974-75 kan man snakke om organisatorisk konsolidering og politisk- strategisk avklaring.

Det utenomparlarnentariske venstre Fra midten av 1960-tallet startet en venstrebevegelse utenfor og til dels på tvers av partiene. Den trådte fram på mange plan og med forskjellige grupper som utgangspunkt, og dermed med forskjellige midler og mål. Blant de viktigste er Vietnambevegelsen som sprang ut av motstanden mot den amerikanske krig i Sørøst-Asia og i opposisjon mot den danske regjerings manglende kritikk av krigen. En forløper for Vietnambevegelsen og andre anti-imperialistiske bevegelser, var Atomkampanjen i 1960-62, som særlig rettet seg mot stasjonering av atomvåpen på dansk jord. I forhold til Atomkampanjen, var imidlertid Vietnambevegelsen langt mer politisk bevisst, bl.a. ved å knytte sammen Vietnam- krigen med kampen mot den internasjonale, USA- dominerte monopolkapitalisme og imperialisme. Også Vietnambevegelsen ble splittet, men som helhet var det en bredt sammensatt bevegelse, som særlig bevisstgjorde og aktiviserte store deler av ungdommen. Ellers kan nevnes støttekomité for land i den tredje verden og kampanjer mot fascistiske regimer og diktaturstater i Sør-Europa. Bevegelsene var både i bredde og innhold mangesidige.

Den antiimperialistiske bevegelsen og venstredreiningen i arbeiderklassen i andre halvdelen av 1960-åra, må også ses som bakgrunn for, og forbundet med studentopprøret, og andre antiautoritære oppgjør. De skjøt fart i 1968 og omformet i løpet av få år beslutningsprosessene og til en viss grad undervisningen på universitetene. Samtidig førte høykonjunkturen og endringene i produksjonsprosessene, kombinert med store fødselskull fra etterkrigstida, til at utdannelsessystemet ble raskt utbygd. Særlig gjaldt det de videregående skoler og universiteter, f.eks. ble Roskilde og Ålborg Universitetcenter startet.

I slutten av 1960-åra vokste det også fram en ny og radikal kvinnebevegelse, som i de følgende år fikk stadig større tilslutning (se art. Nye Kvinnebevegelsen). Kvinnebevegelsen hadde naturligvis en direkte sammenheng med den økonomiske og politiske utvikling i det borgerlige samfunn. Kvinnene deltok i større grad på arbeidsmarkedet uten at de rettslige forhold som diskriminerte dem både på arbeidsmarkedet og privat var endret. Slik sett var kvinnebevegelsen en reaksjon på ulike og udemokratiske forhold, men deler av den utviklet også en mer bevisst politisk holdning. I noen tilfeller ble bevegelsen koplet sammen med arbeiderklassens og spesielt de kvinnelige arbeideres kamp. Dessuten har kvinnebevegelsen sikkert generelt ført til at holdningen til kvinnenes dobbeltarbeid er blitt noe endret og at mange seksuelle fordommer er forsvunnet, samtidig som nye samlivs- og boformer har vunnet innpass i form av f.eks. bokollektiver. De fleste seire for kvinnekampen er imidlertid bare rettslige justeringer av utviklingen i den økonomiske basis.

Det sosialdemokratiske ”velferdssamfunn”, som medførte høyere levestandard i form av økte forbruksmuligheter, krevde sin pris. Den voksende produktiviteten førte til økt arbeidsintensitet, forverrede arbeidsforhold og en stigning i yrkesbetingede sykdommer og ulykker. Særlig i siste halvdel av 1960-åra var produktivitetsstigningen nesten utelukkende et uttrykk for en stigning i arbeidsintensiteten. Samtidig førte utbyggingen av sosial- og helsesektoren og andre stadige aktiviteter, samt overbudsjetteringen til at skattene steg voldsomt. I forbindelse med inflasjonen falt den disponible reallønna for arbeiderklassen fra slutten av 1960-åra. Våren 1969 brøt det ut en serie ”ville streiker”, som først opphørte i februar 1970. Tidsmessig falt streikene stort sett sammen med den store europeiske streikebølgen. Den dreide seg om lønnsspørsmål og arbeidsforhold, men nådde ikke store konkrete resultater. Streikene viste imidlertid at arbeiderklassen ikke var totalt pasifisert eller ”integrert” i det borgerlige samfunn, men stadig kunne reagere selvstendig mot ledelsen i de reformistiske organisasjonene.

EF- kampen Ved valget i 1971 gjenvant Sosialdemokratiet noe av sin parlamentariske styrke og dannet regjering med støtte fra SF. Men samarbeidet var ikke så nært som i 1966-67, og regjeringen måtte manøvrere fra sak til sak. Regjeringen ble til en viss grad fredet av de borgerlige partiene, pga. sammenfallende interesser i EF-spørsmålet. Regjeringen Krag så det som sin hovedoppgave å få Danmark inn i EF, trass i betydelig motstand innenfor partiet og fagbevegelsen. I januar 1972 ble EF-traktaten underskrevet i Brussel, og det ble bestemt folkeavstemning over spørsmålet 2. oktober.

Ønsket om EF-medlemskap kom i første rekke fra landbruket og bøndenes organisasjoner, som ville få bedre avsetningsmuligheter og høyere priser. Størstedelen av industrien gikk også inn for medlemskap av økonomiske, men særlig av politiske grunner. Industrien kunne frykte større konkurranse på hjemmemarkedet og den felles råvaretoll i EF ville øke industriens kostnader. Viktigere enn dette var trolig alliansen med de herskende klasser i de store kapitalistiske land, en allianse som kunne føres tilbake til slutten av 1940-åra.

De politiske motivene var også viktigst i motstanden not EF, selv om deler av industriborgerskapet og småborgerskapet i byene hadde økonomiske interesser i å stå utenfor. Men for de klassene der motstanden stod sterkest, arbeiderklassen og mellomlagene i offentlig tjeneste, var det viktigste frykten for at styrkeforholdet mellom klassene skulle forrykkes, og at rettigheter og reformer som var tilkjempet gjennom årtier, skulle angripes. Motstanden not EF bredte seg sterkt fra 1971. Det var ikke gitt at folkeavstemingen ville ende med seier for tilhengerne. Ved årsskiftet 1971-72 ble ”Fællesudvalget mod EF-medlemsskab” opprettet, hvor DKP og SF gikk i samarbeid med anti-EF-fløyen i Sosialdemokratiet, samt med Retsforbundet, Dansk Samling og forskjellige nasjonalistiske, anti-tyske organisasjoner. Dessuten deltok individuelle EF-motstandere fra Venstre, de radikale og konservative. En lang rekke lokalkomiteer oppstod, og i løpet av 1972 utviklet det seg en bred frontorganisasjon,som må betegnes som etterkrigstidas største folkelige, sosiale bevegelse: Folkebevægelsen mod EF. Frontens brukete sammensetning var samtidig dens svakhet. Den manglet evne, innen SF og DKP vilje, til å formulere virkelige, troverdige politiske alternativer til EF-medlemskap. Den store tilslutningen til medlemskap ved avstemningen (63,5 % for, og 36,5 % mot) var altså ikke bare et produkt av de store borgerlige og sosialdemokratiske organisasjonenes massive og demagogiske EF-kampanje, men også av mangel på tiltro til et alternativ i de brede lag av folket.

De senere åra Umiddelbart fikk ikke innlemmelsen I EF noen politiske følger. Men krisen i det politiske livet, som sammen med den økonomiske krisen preger Danmark i dag, skyldes til en viss grad polariseringen omkring EF-spørsmålet. Det gjelder særlig den krisen Socialdemokratiet og dets reformistiske klassesamarbeidslinje kom i fra 1973. Krisen kom til uttrykk ved valget i desember 1973, da Socialdemokratiet gikk tilbake fra 37,3 til 25,6 % av velgerne. Årsakene var mange: Skuffelse hos mange sosialdemokrater over ledelsens linje i EF-spørsmålet, stadig stigende skatter og avgifter som var nødvendige pga. den stadig overskuddsbudsjetteringen og den økte nedslitning og fornyelse av arbeidskraften, og endelig en dypereliggende sosial utilfredshet med prisen for ”velferdssamfunnet”: økt tempo og konkurranse, forbrukerisme og undertrykking av grunnleggende menneskelige behov.

Reaksjonen på denne utviklingen ble imidlertid stort sett en høyrereaksjon (se art. Glistrupianisme). Fremskridtspartiet, som ble dannet i 1973 av Glistrup og hadde avskaffelse av inntektsskatten som merkesak, fikk ved valget i 1973 15,9 %, og et høyresosialdemokratisk utbryterparti, Centrumsdemokraterne, som appellerte til huseierne, fikk 7,8 %.

Undersøkelser viser at en stor del av disse stemmene kom fra Socialdemokratiet. Heller ikke fikk de tre partiene på venstrefløyen noen samlet framgang, selv om DKP bl.a. pga. sin betydelige rolle under frontarbeidet mot EF igjen ble representert på Folketinget etter 13 års fravær med 3,6 % av stemmene. Etter dette valget ble det dannet en borgerlig mindretallsregjering med Venstre (12,3 %) som regjeringsparti under Poul Hartling. Denne regjeringen forsøkte å samle borgerskapet om en kraftigere borgerlig politikk, som ikke skulle være avhengig av Socialdemokratiets og LOs støtte. Det var med andre ord en oppsigelse av klassesamarbeidspolitikken mellom borgerskapet og den sosialdemokratiske bevegelsen. Forsøket strandet dels fordi splittelsen i den borgerlige leir var for stor, dels fordi arbeiderklassen vendte seg kraftig mot disse forsøkene på å løse problemene i samband med den begynnende verdenskrisen på arbeiderklassens bekostning. I mai 1974 var det omfattende arbeidsnedleggelser og demonstrasjoner mot regjeringen. I november var store deler av arbeiderklassen mobilisert på nytt, og bidro med dette til at regjeringen falt. En DKP-dominert gruppe av fagforeningsfolk, ”Formannsinitiativet”, spilte en viss rolle i dette, men viste senere svakhet og forvirring overfor inntektspolitikken til de sosialdemokratiske regjeringene. Hartling-regjeringen falt, og en ny sosialdemokratisk regjering under Anker Jørgensen ble dannet og vant ytterligere parlamentarisk styrke ved valget i februar 1977. Klassesamarbeidspolitikken ble gjenopptatt. De senere åra har vært preget av stadige økonomiske forlik mellom de borgerlige og sosialdemokratene. En har hardnakket forsøkt å løse krisen gjennom en inntektspolitikk som har satt til side fagbevegelsens normale rett til å forhandle eller aksjonere seg til de best mulige overenskomster. Særlig det såk. augustforliket 1976, hvor Folketinget vedtok en snever lønnsramme før tarifforhandlingene, dårligere priskompensasjon, nedskjæringer på statsbudsjettet og store avgiftsøkninger, viste at inntektspolitikken var en borgerlig klassepolitikk vendt mot arbeiderklassen. Dette ble fulgt opp med såk. stoppforlik, som erklærte at lønnsøkninger som var oppnådd gjennom aksjoner som Arbeidsretten hadde erklært tariffstridige, skulle være ugyldige. I motsetning til tidligere, hvor innskrenkninger i arbeidernes aksjonsfrihet eller bremser på lønnsutviklingen normalt ble supplert med kompensasjoner for de brede lag av folket, er krisepolitikken i 1970-åra kjennetegnet ved mangel på kompensasjoner og klare forsøk på å velte byrdene ved krisen over på arbeiderne og andre lønnstakere. Samtidig med dette, mottar industrien store direkte og indirekte tilskudd fra staten.

Denne nye høyredreide klassesamarbeidspolitikken bidrar til en høy arbeidsløshet (11-13 %), men de langsiktige følgene er i 1978 ikke til å forutsi. En rekke politiske, kulturelle og rettslige fenomener bekrefter det alminnelige bilde av en borgerlig offensiv. Det har vært hetsliknende kampanjer mot grupper i utdanningsvesenet og barneinstitusjonene, mot Danmarks Radio for påstått venstredreining, mot at fristaden Christiania skal få bestå osv. På høyeste plan har det vært ideer om å kriminalisere arbeidskamper, og det er utstedt forbud mot blokader av streikeramte bedrifter. Det er avslørt at Forsvarets Efterretningstjeneste gjennom en årrekke har samarbeidet aktivt med halvfascistiske grupper på ytterste høyre fløy, som er blitt brukt som spioner og provokatører i venstreorienterte bevegelser (Hans Hetler-saken). Meksikaneren Jaime Martinéz er blitt utvist på anklager som er skjult for offentligheten. Det foretas tilstramninger i retsplejeloven til bruk mot bestemte advokater ved politiske saker. Det har vært enkelte dårlig kamuflerte tilfeller av Berufsverbot (Inga Denver- saken) osv. Dette er alt sammen bare enkelttilfeller og tendenser. Ennå har det ikke form av en sammenhengende antidemokratisk politikk, men tiltakene bærer silke muligheter i seg.

Overfor borgerskapets offensiv, som Socialdemokratiet forholder seg halvt negativt, halvt positivt til, på samme måle som på slutten av 30-tallet og under okkupasjonen, er der selvsagt en motbevegelse som utgår fra arbeiderklassen og mellomlagene. Det er tale om en antikapitalistisk bevegelse, som dels kommer til uttrykk i venstrepartiene (særlig SF og VS), dels i selvstendige organisasjoner og aksjoner, solidaritetsarbeid med arbeidskamper, den tredje verden m.v. Det finnes i forhold til tidligere en langt mer utbredt og skjerpet kritisk bevissthet hos studentene og de intellektuelle, og en forholdsvis sterk stilling for marxismen på deler av universitetene. Sist, men ikke minst, må en nevne det demokratiske potensialet som ligger dels i de lavere lagene i fagbevegelsen og miljøbevegelsen.

C. B.

Se også: Bang, Dansketida, Hedtoft, Pio, Stauning.
Litteratur: S. Aa. Hansen: Økonomisk vækst i Danmark I-II (1720-1970), København 1974. Tidsskriftet Historievidenskab nr. 8, 9, 12, 13-14. C. Bryld: Det danske Socialdemokrati og revisjonismen tid. I og II, Grenå 1976 og 1979. K. Hansen og L. Torpe: Socialdemokratiet og krisen i 30-årene, Århus 1977. S. B. Larsen: Kommunisterne og arbejderklassen 1945-75, København 1977. B. Hansen: Velstand uden velfærd, København 1973. J. Guldager: Monopolkapital i Danmark i begyndelsen af 70'erne, København 1978. O. Borre m.fl.: Vælgere i 70'erne, København 1976.

Dans

Alle mennesker har i større og mindre grad behov for å bruke kroppen som uttrykksmiddel. Vi hopper av glede, klapper av begeistring og faller sammen av sorg. Dans bygger på dette behovet - og med dans mener vi den form for bevegelse som gir uttrykk for abstrakte idéer, følelser og stemninger. Bevegelsene har et forhold til rytmeskapende faktorer som tid og kraft, spenning og avspenning, og kommuniseres direkte til andre uten å gå veien om intellektet. Ordet dans kommer av gammeltysk ”danson” som betyr å strekke seg.

Det er vanlig å skille mellom scenedans og sosial dans. Innenfor scenedans finnes bl.a. klassisk ballett, moderne ballett og jazzdans. Scenedans forutsetter et klart skille mellom opptredende og publikum, i motsetning til sosial dans hvor alle kan delta. I scenedans er det derfor kommunikasjon fra de dansende til et publikum som er det overordnete, mens kommunikasjon mellom de dansende selv, er det viktigste i sosial dans.

Dans kan også ha en rituell funksjon, i de fleste religioner har seremonier med innslag av dans er svært viktig plass. Mange folkegrupper har tro på dansens magiske kraft; dette gir seg uttrykk i at de danser for å få regn, seier i krig, for å bli kvitt sykdommer osv. Dansen blir brukt for å oppnå et ønsket resultat.

Indiske, balinesiske og forskjellige afrikanske dansegrupper har gjort sine danseformer kjent i Vest-Europa. Tatt ut av sin sammenheng og til et publikum som ikke har bakgrunnskunnskap blir forestillingene rene show, noe som er typisk for dansens stilling i Vest-Europa. Her skiller man skarpt mellom sosial dans og scenedans, og de fleste danser lite eller ingenting selv.

Utviklingen fra sosial dans hvor alle deltar, til scenedans med tilskuere og profesjonelle utøvere, kan sammenlignes med forskjellige sportsgrener hvor også eliten fremelskes. Og det man tidligere kalte selskapsdans, som var en danseform for alle, er nå også blitt til ”sportsdans”, en konkurranse for eliten.

I Norge finnes det kun ett stadig drevet ballettensemble, nemlig Den Norske Operas ballett. I dette ensemblet blir det hovedsakelig danset klassisk ballett. I de siste årene har imidlertid også moderne balletter fått innpass i repertoaret. De forskjellige teatrene bruker jazzdans eller showdans som innslag i musicals og operetter, og i tillegg finnes frie grupper som hovedsakelig driver med moderne ballett: I Oslo-området Høvik Ballett, Collage og Danseloftets gruppe, i Skien Bivrost Dans og Musikk Teater, og i Bergen Fri Ballett.

Klassisk ballett Det som i dag kalles klassisk ballett, stammer fra den italienske renessansen. De forskjellige fyrstene konkurrerte med hverandre når det gjaldt å gi gallamiddager med underholdning mellom de forskjellige rettene. Underholdningen bestod av dans og mime, sang og deklamering, som var løst knyttet til et mytologisk tema. Danserne var medlemmer av hoffet og dansene en videreføring av tidens hoffdanser. Denne danseformen utviklet seg videre ved hoffet i Frankrike. Det ble vanlig at ballettene hadde dramatisk innhold og lyriske innslag, og teknikken ble etter hvert så avansert at hoff- folkene gikk over fra å være deltakere til å bli tilskuere. De profesjonelle danserne opptrådte på teaterscener, slik at det ikke lenger bare var hoffet som kunne få oppleve denne kunstarten.

De første kvinnelige danserne opptrådte først ut på 1700-tallet, før den tiden hadde det kun vært mannlige dansere, som kledde seg ut hvis de skulle ha kvinneroller. Den romantiske bølge i begynnelsen av 1800-tallet hadde stor innflytelse på balletten, som helt forandret karakter og aldri ble den samme igjen.

Tåspissko og tyllskjørt ble innført for å skape en overjordisk stemning med sylfider, undiner og najader fra skogene i kontrast til jordnære landsbyjenter. Tåspisskoene bidrog også til å videreutvikle danseteknikken for kvinnene, og det til en slik grad at mennene kom helt i bakgrunnen både for koreografer og publikum. Ved slutten av forrige århundre hadde teknikken helt tatt overhånd, og danserne bare briljerte for publikum. Det poetiske innholdet var gått tapt, og balletten som selvstendig kunstart kunne ha dødd ut hvis det ikke hadde vært for Russland.

I Russland hadde balletten tatt vare på den rike og varierte dansetradisjon som fantes i folkedansene, slik at kunstformen hadde nær kontakt med folks egen opplevelse av dans. Derfor var og er ballett en meget populær kunstform i Russland.

Vest-Europa ble kjent med russisk ballett i 1905 da Ballet Russe hadde sin første sesong i Paris. Ballet Russe var en gruppe dansere og koreografer som var samlet for anledningen.

Danserne var blant de beste i Russland, og i tillegg til koreografen Fokine, ble dyktige komponister benyttet. Organisator var Serge de Diaghilev som ikke selv var danser, men har fått mye av æren for suksessen fordi han klarte å samle så dyktige folk rundt seg.

Repertoaret første sesong var i sin helhet koreografert av Michel Fokine. Fokine var en bevisst koreograf som ikke brukte lettvinte løsninger. Han godtok ikke at danse- sekvensene skulle bestå av kjente trinn men skapte bevegelser som svarte til innholdet. Alle elementer ble brukt for å lage dansene så uttrykksfulle som mulig, og med de dyktige utøverne han hadde, måtte resultatet bli vellykket.

Først i 1912 får en annen koreograf slippe til, nemlig Nijinsky, og dette førte til at Fokine sluttet i ensemblet. ”En fauns ettermiddag” er Nijinskys første dans. Han brukte et helt nytt bevegelsesmønster, og innstuderingen tok usedvanlig lang tid. Publikums mottakelse var også usedvanlig - de hylte og skrek, noen av forferdelse og andre av fryd, og balletten ble danset om igjen med det samme. En lignende mottakelse fikk ”Vårofferet” som Nijinsky laget i 1913.

Det er klart at slike nyskapninger har hatt stor innflytelse på utviklingen av scenedans, særlig merkes dette av danserne selv som må kunne bruke kroppen på nye måter og ikke stivne i en stil. Men innflytelsen fra Ballet Russe er også stor når det gjelder å akseptere en ballettforestilling som en balansert helhet mellom tre forskjellige kunstformer: dans, musikk og malerkunst.

Moderne ballett Begynnelsen til den danseform som kalles moderne ballett, moderne dans eller fridans, er enkeltpersoners reaksjon mot den showpregete og overfladiske klassiske balletten rundt århundreskiftet. Reaksjonene førte til eksperimentering med nye danseformer, både i USA og i Mellom-Europa. Pionerene innen moderne ballett hadde forskjellig bakgrunn, og med sine eksperimenter og forestillinger kom de fram til forskjellige resultater. Loie Fuller, Isadora Duncan og Ruth St. Denis fant alle fram til individuelle måter å uttrykke seg på som passet dem selv, og de opptrådte da også alene. St. Denis gikk senere sammen med Ted Shawn og de dannet en skole og et danse-ensemble sammen - Denishawn.

Ut fra Denishawn kom neste generasjon med amerikanske dansere, pedagoger og koreografer, og også blant dem var det enkeltpersoner som fikk stor betydning for den videre utvikling av moderne ballett i USA, og senere også i Vest-Europa. Men det individualistiske preget fra den første tiden er ikke lenger så fremtredende. Danserne går sammen i grupper men gjerne under ledelse av en koreograf. Koreografene måtte også være nyskapende pedagoger, for de ville ikke benytte seg av klassisk balletteknikk, og den treningsformen som var utarbeidet hos Denishawn var for sammensatt og overfladisk.

Martha Graham fikk størst innflytelse, både som pedagog og koreograf. Hennes treningsopplegg er basert på naturlige funksjoner som pust og sammentrekning av muskler, og hun tar i bruk andre kroppsdeler enn føttene som base, og opp- og nedganger til gulvet er viktige ingredienser. Dessuten legger hun stor vekt på at alle bevegelser har et forhold til kroppens sentrum (solar plexus), samtidig som alle de tekniske ferdighetene som skal til for å danse blir oppøvet. Dette treningssystemet har fått stor utbredelse både i USA og Vest-Europa, og benyttes også i Norge.

Som koreograf er Martha Grahams betydning så stor fordi hun tok utgangspunkt i amerikansk virkelighet i sine danser, i motsetning til Denishawn som viste overfladiske orientalske og religiøse danser.

Mange amerikanske koreografer reagerte mot det dramatiske innholdet i Grahams balletter, og i neste generasjon har det vært eksprimentert med ren dans, dans som kan stå alene uten musikk eller i et tilfeldig forhold til forskjellige lyder. Dansere som snakker samtidig som de beveger seg, og dansere som er dekket av elastiske former, er vanlig å se, og i det hele tatt foregår det en blomstrende eksperimentering med forskjellige danseformer i USA. Interessen hos publikum er stor, og dans har en helt anen stilling i USA enn i Vest-Europa.

I Europa var det i første rekke Rudolf Laban som fikk innflytelse på utviklingen av moderne ballett, men han hadde et helt annet utgangspunkt enn de individualistiske amerikanske pionerene. Også han reagerte på det overfladiske i den klassiske ballett rundt 1900, og han arbeidet til dels i institusjonsteatre med ballettoppsetninger som ikke brøt med den tradisjonelle formen, men hadde nye tema. Men hans store betydning ligger ikke på dette feltet, men i hans bestrebelser på å få alle mennesker til å danse, og i det at han utviklet et notasjonssystem som er mulig å benytte på alle typer bevegelser. Labans studier i fabrikker for å nedtegne arbeidsbevegelser, åpnet øynene hans for de små bevegelsesmuligheter en industriarbeider har. Spesialiseringen har ført til at de fleste ikke trenger å beherske et stort bevegelsesregister. Laban ville bøte på dette, og han laget danser for hundrevis av amatører hvor utgangspunktet for koreografien var de arbeidsbevegelsene som allerede var kjent for deltagerne. Det kunne være industriarbeidere, håndverkere eller bønder. Alle kunne delta ut fra sine egne forutsetninger.

Laban mente at kunsten skulle vokse ut fra menneskenes egne erfaringer, og han utarbeidet et treningssystem som tok hensyn til dette. Systemet har nær tilknytning til Labans måte å analysere bevegelser på. Han mente at det er tre spørsmål som er viktige når det gjelder å analysere bevegelse: 1. Hvilke kroppsdeler er i bevegelse, og hvilke kroppsdeler bærer vekt? 2. Hvilken kvalitet har bevegelsen? 3. Hvordan er bevegelsen i rommet? Det er derfor viktig å trene for å utvikle kroppsbevissthet, kvalitetsbevissthet og bevissthet om rommet. Pedagogens oppgave blir å lage stimulerende oppgaver som elevene kan løse individuelt eller i grupper, og utgangspunktet for undervisningen må være hva elevene trenger.

Labans innflytelse har vært størst i England, hvor han slo seg ned etter at han måtte rømme fra Tyskland i slutten av 1930-årene. I England var det hans idéer om pedagogisk dans som slo sterkest an. Laban mente at barn har en naturlig trang til å danse, og at det er skolens oppgave å bygge videre på denne trangen og utvikle bevegelsesmulighetene hos barm. Målet er at alle skal få oppleve å bruke kroppen som uttrykksmiddel. Hans innflytelse på moderne ballett som teaterform er ikke så sterk, men hans elev Kurt Joss laget f.eks. politisk engasjerte balletter i 1930-årene og introduserte dermed nye tema for dans. Hans mest berømte ballett ” Det grønne bordet” som er en antikrigsballett, blir ofte fremført fremdeles.

Den naturlige eksperimentering med nye former ble stoppet av nazistene, og i Europa er det derfor mindre kontinuitet i utviklingen enn i USA. Dette er grunnen til at moderne amerikanske danseformer har fått så stor innflytelse i Europa, og at USA ligger langt foran når det gjelder eksperimentering med nye former. I Europa har dessuten klassisk ballett tradisjonelt hatt en mye sterkere stilling enn i USA. Men den gjensidige påvirkning mellom de forskjellige teknikker: klassisk, jazz og moderne, fører til at de store forskjellene etter hvert blir mindre fremtredende.

Jazzdans Jazzballet, showdans, dans til amerikanske poprytmer - alle disse danseformer har sin opprinnelse i negrenes dans i Amerika. Vanligvis kalles danseformen kun for jazz, men en kan gjerne bruke jazzdans for å skille mellom musikkformen og danseformen. Jazzdansen utviklet seg hos de afrikanske slavene i Amerika. Disse slavene representerte forskjellige folkeslag med forskjellig kulturell bakgrunn. Hver gruppe hadde sine spesielle tradisjoner, sine danser og trommerytmer. Og hver gruppe prøvde å holde på sine tradisjoner. Under overfarten fra Afrika til Amerika lot europeerne dem danse på dekk, for det senket dødeligheten og gjorde helsen bedre, sett fra europeernes synspunkt. For afrikanerne var det en måte å overleve på kulturelt sett.

Den dominerende kunstart i de afrikanske negerkulturene var dansen. Den spilte en viktig rolle i alle viktige faser av livet og ved alle sosiale tilstelninger. Dansen var også kjernen i de religiøse ritualer, og man trodde på dansens magiske kraft ved helbredelse av sykdommer, til hjelp i jakt på dyr, og til å vinne seier i krig. Rytmen i den overveldende naturen var utgangspunktet for dansens og musikkens rytme, og gjennom kollektive monotone danser som varte i timesvis, kunne danserne komme inn i en trancelignende tilstand. Gjennom trancen opplevde de en kraft som var større enn mennesket selv og som derfor ble oppfattet som noe overnaturlig. Med denne kraften følte de at de behersket naturen og kom i kontakt med gudene.

I noen danser var improvisasjon viktig, og de dyktigste danserne ble prester eller medisinmenn. Improvisasjonen er nærmest variasjon over et mønster. Forskjellige kroppsdeler isoleres fra hverandre slik at flere rytmer kan opptre samtidig hos en og samme danser. Dette er et fenomen som er typisk for afrikansk dans, og som tilsvares av polyrytmikken, dvs. flere rytmer samtidig, i musikken. Andre viktige kjennetegn fra afrikansk dans som finnes i jazzdans, er den lett fremoverbøyde kroppsstillingen og den fleksible måten å bruke hoftepartiet på. Dansen beveger seg fra hoftene med fullstendig frihet i alle retninger. Dette står i sterk kontrast til europeisk dans hvor trinn er svært viktige, og asiatisk dans om legger hovedvekten på armer og hender.

Innenfor afrikansk dans finnes der også en tradisjon for komiske innslag, artistnumre som bryter stemningen i de religiøse ritualene. Denne tradisjon ble ført videre i Amerika, og de hvite moret seg stort over negrene som fremstilte ”the dumb nigger”. Hvite varieté-artister tok snart til å imitere negrenes dans, og en ny genre fremstod som kaltes ”Minstrel”. De hvite svertet huden og danset og sang slik som negrene gjorde. Først etter borgerkrigen fikk negrene selv være med i disse showene, men tradisjonen med svartmalte hvite holdt seg helt fram til 2. verdenskrig.

Fra begynnelsen av det 20. århundre ble jazzmusikken utviklet med New Orleans som sentrum. Jazzdansen er på samme måte som jazzmusikken en sammensmelting av elementer fra Europa og Afrika, videreutviklet i Amerika først av negre, og senere også av hvite. Negrene etterlignet og videreutviklet europeiske danser, som f.eks. jig og fandango, og de utviklet også nye danseformer i Amerika, danser som de gjorde for moro skyld. Eksempler er arbeidsdanser med imitasjon av arbeidsbevegelser, og steppdans, som var et resultat av forbudet mot trommer i 1740.

Steppdansen ble populær som scenedans i mellomkrigstiden, og dette var i første rekke en mannsdans. Hvite artister brukte negre som koreografer, men kun utøverne ble nevnt i programmet. Derfor var de store koreografene fra denne tiden ukjent for publikum, mens dansere som f.eks. Fred Astaire ble berømt og tiljublet. Men også mange negre opptrådte med steppdans, og i 1922 fantes det 368 negerteatre i USA. Praktisk talt alle disse var revy-teatre. Den første negermusical som reiste på turne til hvite teatre, var ”Shuffle Along”. Den ble en stor suksess i hele USA, og førte til at hvite dansere begynte å ta leksjoner i jazzdans.

Men på 1930-tallet begynte ballett, både klassisk og moderne, å fortrenge jazzdans fra scenene. De berømte svarte danserne forsvant ut av hildet, og de fleste av dem endte i fattigdom, glemt av sine tidligere beundrere. Jazzdansen kom sterkt tilbake fra 1940-årene og utover. De svarte danserne ble influert av den moderne balletten i USA, og samtidig søkte enkelte av dem tilbake til kildene - til Afrika, og i noen tilfeller Vestindia hvor den opprinnelige afrikanske dansen hadde utviklet seg i andre retninger og til dels var mer upåvirket av fremmed innflytelse.

Jazzdans eller jazzballen er i dag en meget populær danseform både for amatører og profesjonelle.

Sosial dans Mennesker har til alle tider hatt dans som et ledd i sitt sosiale samvær. Dansen har ofte hatt som funksjon å befeste samhørighet og solidaritet i gruppen. (Dette viser seg i den store mengden av ringdanser og rekkedanser som finnes blant de fleste lands folkedanser.) Vi forstår et smil, et hevet øyebryn eller et håndtrykk uten å tenke over hva det betyr og vi merker at dans virker kontaktskapende uten at vi trenger å analysere innholdet i bevegelsene.

Ord blir utilstrekkelige i kommunikasjon med andre mennesker, og gjennom dans kan vi få en annen type kontakt enn gjennom språket. Vi kan også sette pris på fremmede folks danser uten å kunne deres språk, og dans er derfor et universelt kommunikasjonsmiddel. Innenfor noen kulturer er dans bygget på symboler med bestemt innhold, på samme måte som språk er det. Dette er f.eks. tilfelle med indiske danseformer hvor kunnskap om hva de forskjellige håndbevegelsene betyr, er helt nødvendig for forståelse av dansens innhold. Dansene fremstiller legender og historiske begivenheter, og kunnskap om disse er også forutsetning for å få fullt utbytte av dansen.

Dans blir brukt ved mange forskjellige anledninger som går igjen fra samfunn til samfunn. Eksempler er: Overgangsritualer i forbindelse med fødsel, pubertet, ekteskap og død; seremonier ved innsetting av ledere; feiring av høytider og merkedager av forskjellig slag (se art. Rituale). I enkelte samfunn er dansens stilling mer sentral enn i andre, men overalt blir dans brukt som adspredelse og rekreasjon ved formelle og uformelle sammenkomster. I Norge har vi ingen danser som bare er knyttet til rituelle anledninger. De danser vi bruker ved rituelle anledninger, er de samme som brukes ved sosialt samvær. I Norge er det naturlig å skille mellom tre hovedgrupper av sosiale danser: Folkedanser, tradisjonelle selskapsdanser og mer frie danseformer med opprinnelse i amerikansk jazzdans.

De tradisjonelle folkedansene i Europa er særlig forbundet med landsbygda, og har tidligere hatt liten gjennomslagskraft i de større byene. Men i den senere tid har dette forandret seg, også i Norge. Her har sentraliseringspolitikken medført at mange har flyttet fra landsbygda til de større byene. I byene har de dannet lag hvor de har holdt fast ved sine tradisjonelle danser og også arrangert kurs for byungdom. Økt bevissthet om vår kulturelle arv og reaksjon på urbaniseringstendensen, har fått svært mange i byene til å søke til slike kurs og sette pris på våre tradisjonelle folkedanser. Innenfor folkedans finner vi pardans, individuell dans, ringdans og rekkedans, og bunad har tradisjonelt vært antrekket.

De tradisjonelle selskapsdanser som tango, vals, foxtrot og quickstep har forskjellig opprinnelse, men er blitt stilisert og båret videre av de øvre sosiale sjikt i byene. Stil og eleganse er en del av særpreget i selskapsdans, og klesdrakten bidrar ved mange anledninger til å fremheve dette inntrykket. Danseskoler og ball er nær forbundet med selskapsdans i sin rendyrkede form, men i mer uhøytidelige varianter blir de samme dansene brukt ved mange anledninger og i alle samfunnslag.

Friere danseformer som twist, rock og shake er danser som har nådd Norge i de siste tiårene. De har alle sin opprinnelse i negrenes sosiale danser i USA, men er videreført og forenklet gjennom markedsføring av popkulturen. Tidspunktet for denne markedsføringen faller sammen med fremveksten av overflodssamfunnet og industriens satsing på det ungdommelige marked med plater og kasetter, musikkanlegg og akustiske instrumenter. Musikken spiller en sentral rolle for dagens ungdom som i størst grad utfører de nyeste dansene, og dansen får ofte preg av improvisasjon gjennom opplevelse av musikken.

Et særpreg ved disse dansene er at trinnene ikke er fastlagt, i motsetning til folkedanser og selskapsdans, som i stor grad bygger på faste mønstre. Felles for de tre hovedgrupper av sosiale danser i Norge, er at de blir danset for fornøyelsens skyld, for å utfolde seg sammen med andre og derigjennom oppnå en følelse av fellesskap og kontakt.

L. B.

Litteratur: R. Lange: The Nature of Dance, London 1975. F. Boas: The Function of Dance in Human Society, New Nork 1944, 1972. M. og J. Stearns: Jazz Dance, New York 1968. J. Percival: Experimental Dance, London 1971. I. Guest: The Dancer's Heritage, London 1960.

Dansketida

Dansketida er eit tendensiøst namn på perioden 1397-1814 i norsk historie, og særleg på åra mellom 1536 og 1814 da dei sentrale og avgjerande statsorgan låg i Danmark. Nemninga er laga på 1800-talet. Ein kan gjerne bruka henne om ein veit kva ein meiner. Men namnet kan vera uheldig om det tvingar inn på oss 1800-talets spesielle nasjonalisme eller får oss til å sjå på Norge som eit slag koloni under Danmark. Norge heldt på sin eigen økonomiske og sosiale struktur, det hadde sitt eige lovverk og rettsapparat, og folkeleg kultur levde vidare og utvikla seg, trass i foreininga med Danmark. Ofte kan det vera hendig å tala om foreiningstida i motsetning til unionstida med Sverige (på 1300-talet og 1800-talet). Heilstatstida seier noko vesentleg om målet for dansk politikk, medan einveldet er ein karakteristikk av styringsforma etter 1660 (sjå art. Einvelde).

Tapet av suverenitet i seinmellomalderen Kvifor mista da Norge sin suverenitet i seinmellomalderen?

Det er nok så at Sverre-ætta døydde ut på mannssida i 1319. Meir vekt skal ein nok legga på at Norge alt før 1319 orienterte seg vekk frå Nordsjø-veldet og i austleg retning, og at norsk adel knytte seg til svensk adel med giftarmål og gods. Frå 1319 fekk vi eit svensk-norsk kongefellesskap (formelt oppløyst i 1343), men med nasjonale riksråd der adelsmenn og geistlege var medlemmer. Dette utvikla seg til ein nordisk union mot slutten av hundreåret (Kalmarunionen 1397). Avgjerande her var truleg to forhold. Det eine var at det danske kongedømet (Valdemar Atterdag) byrja å støtta paven i Roma mot konkurrenten i Avignon og såleis sikra seg ei viss styring med kyrkja og dei danske bispane til vederlag. Dette gjorde slutt på den danske føydaloppløysinga frå midten av 1200-talet og gjorde det danske kongedømet til den langt sterkaste faktor i det rikaste av Norderlanda. Den danske høgadelen kunne dermed ha mykje å vinna på ein nordisk union under dansk dynastisk leiing. Det andre var at Mannedauden øydela godsinntektene for dei norske stormennene. Bispane vart dei førande i riksrådet, med erkebiskopen som formann. Både i Norge og Sverige var bispane prinsipielt unionsvennlege. Alternativet måtte vera nasjonalt monarki, der konge og adel ville føra nærgående kontroll med kyrkja.

Formelt var nok Norge likevel ein sjølvstendig stat heilt til 1536, som f.eks. da Christian 1 vart krona i Trondheim i 1450 og på heimvegen let setja opp ein tosidig unionsavtale i Bergen. Men reelt fanst det ikkje lenger ein sentraladministrasjon i Norge.

Den svenske reisinga mot Kalmarunionen i 1520-åra enda med eit sjølvstendig Sverige. Det har som føresetnad at adelsmannen Gustaf Vasa i 1527 tvinga til seg det meste av eigedomane til den svenske kyrkja, og at han organiserte dei svenske landskapa under ei, handfast leiing. Noko liknande skjedde i Danmark i 1536 etter ein treårig borgarkrig mot bl.a. bispane. Kongemakta avsette bispane og konfiskerte kyrkjeleg eigedom. Det same skjedde i Norge. Men sidan erkebiskop Olav Engebrektsson var formann i riksrådet og leiar av motstanden mot Christian 3, var dette det same som å avskaffa det norske riksrådet. I handfestinga av 1536 lova kongen til den danske høgedelen at Norge heretter berre skulle vera ein del av Danmarks rike. Den danske adelen skulle få len i Norge om dei ville hjelpa han mot keisar Karl V.

Den politiske svekkinga, ja utslettinga av Norge, fall altså saman med ei økonomisk svekking. Det kan sjå ut som det gjekk 300 år før folketalet nådde opp på same nivå som før Mannedauden. Men denne årsakssamanhengen mellom økonomi og politikk er ikkje absolutt. Norge var slett ikkje aleine om fall i folketal og sein tilvekst. Dette er helst eit felles europeisk fenomen. Difor er det på sin plass å peika på den svenske ekspansjonen etter 1560, som eit slåande eksempel på målretta og effektiv politisk og militær organisering av knappe ressursar. Svensk adel og kongemakt ønskte på 1500-1600-talet å gjera Sverige til den førande makta i Nord-Europa, både austover i Østersjøen og vestover mot Skagerak og Nordsjøen. Formålet var å få herredømme over østersjøhandelen, med alle dei inntekter det kunne gje. Sverige lykkast i dette, så nær som i å ta Norge. Særleg etter 1660 møtte København dette svenske trugsmålet med stort sett å føre ein mild politikk i Norge. Det er karakteristisk at tap av norsk territorium (Jemtland og Härjedalen 1645, Båhuslen 1660), kom i den hardaste skatteleggingsperioden som nordmenn opplevde i foreiningstida.

Økonomisk framgang Omvendt, - var det da mogeleg å ha ein økonomisk oppgang i Norge utan ei tilsvarende politisk likestilling? Ja, i høg grad. I alle fall så lenge Danmark tok tilbørlege omsyn til norske interesser.

Denne økonomiske oppgangen kom for fullt på 1600-talet da øydegardane frå Mannedaudens hundreår var oppdyrka att. Det stigande folketalet gjorde at ressursane i landet kunne nyttast stendig betre. Særleg på Austlandet og i Trøndelag byrja husmannsklassa å veksa fram ved sida av gardbrukarane. Husmennene hedde ikkje jord å betala skatt av, som gardbrukarane, og vart til handverkarar eller land-, skogs- og gruvearbeidarar. På Sørlandet, Vestlandet og i Nord-Norge var jorda skrinnare, slik at det stigtinde folketalet søkte mot handverk, fiske og kystfart. Viktig er at denne stigande produksjonen kunne tilpassast ein utariksøkonomi. Som i mellomalderen kunne fisk framleis seljast i Vest-Europa eller bytast i korn i baltiske hamner. Men på 1600-talet låg det økonomiske sentret i Europa i Nederland og England. Dit kunne Norge levera trelast, kopar, sjøfolk og frå slutten av 1600-talet også skipstransport. Norsk jern kunne visstnok ikkje konkurrera med det svenske i kvalitet. Det vart ordna slik på 1700-talet at dårleg norsk jern fekk monopol i Danmark, mot at dårleg dansk korn fekk monopol i Aust-Norge (1735-1788). Utarikshandelen med norske eksportvarer gjorde at framande kjøpmenn fekk norske interesser og i stort omfang søkte norsk borgarskap. Frå 1600-talet fekk Norge for første gong eit norsk borgarskap. Økonomisk sett hedde dette borgarskapet si sterkaste tilknyting til Nederland, England og baltiske hamner, ikkje til København. Men København var eit politisk sentrum for Norge, også av del det herre fanst regionale sentre i Norge, Christiania, Bergen Trondhjem. Norge hedde eit klart eksportoverskot på 1600og 1700-talet. Det var i høg grad ønskjeleg for København å kanalisera betalinga for dette eksportoverskotet til København, slik at byen kunne bruka det til å betala for dansk import. København kunne berre tena på å gje det norske borgarskapet frie hender for å auka eksporten. Såleis let København med vitande og vilje norske offentlege hovudkassar også fungere som kredittinstitusjonar for norske storborgarar. Storborgarar i Trondhjem (t.d. Hans Hornemann) forpakta tolloppkrevjinga i det trondhjemske mellom 1740 og 1776. Dei tok inn meir enn dobbelt så mykje i toll som dei sende til København, ja, i Christiania gjekk det så langt at eit par zahlkasserarar som hadde hovudkassen for Aust- og Sørlandet i åra 1760-83, samstundes vart mellom dei fremste trelasthandlarane, og det takka vere driftskreditten frå hovudkassane.

Utarikspolitikk Den væpna nøytralitetspolitikken på 1700-talet var eit framhald av ei line i dansk utarikspolitikk heilt sidan den mislykka innblandinga i ”keisarkrigen” 1628-29: Å gå mot svensk overherredøme i Norden, men elles halda seg utafor alle europeiske konfliktar, ut frå den overtydinga at stormaktene ville ha eit delt Norden og altså tryggja Danmark-Norges eksistens. Med den væpna nøytralitetspolitikken på 1700-talet gjekk Danmark-Norge eit steg vidare, i retning av militært å sikre norsk utarikshandel og dansk-norsk skipsfart. - Omvendt, da Fredrik 6 i sinnet over det britiske flåteranet i 1807 trassa utariksleiinga og lyste krig mot England, da byrja foreininga med Danmark å slitna. Allianse med Frankrike og krig med England var kanskje i Danmarks interesse, men det var stikk imot norske interesser, og særleg mot det trelastpatrisiatet i søraust ønskte. I Christiania dukka det opp konkrete planar om ein union med Sverige frå 1809.

Men det er grunn til å streka under at før den tid er det vanskeleg, ja uråd å finna klare ønskje om å riva Norge laus frå Danmark. Sjølve avståinga i 1814 var da også eit ledd i europeisk storpolitikk. Karl Johan skulle få sjølve Norge, utan Færøyane, Island og Grønland, til vederlag for lovnaden om at svenske hærar skulle slåst mot Napoleon. Det er sannsynleg at kongehuset har tenkt seg at dette berre var ein overgang. Og strategien frå fleirtalsgruppennga på Eidsvoll (”sjølvstende-” eller ”prinsepartiet”) synest ha vore at ein skulle organisere eit styre i Norge slik at ein kunne venda tilbake til foreininga med Danmark, men med konstitusjonelle politiske organ. I staden vart det ei tilsvarande ordning under personalunionen med Sverige frå 1814 til 1905. (Sjå art. Riksforsamlingen av 1814).

Arbeidet med å skapa eit politisk sentrum i Norge byrja i 1814. Men det lok lang tid. For eksempel var det oftast meir tungvint å reisa frå ein landsdel til ein annan, enn å reisa til utlandet. Og sjølv om folk på 1700-talet nok kan ha vore misnøgde med styret frå København, så var det vel ein vill tanke å organisera eit sjølvstendig norsk rike, med f.eks. Christiania som hovudstad for Vestlandet eller Trøndelag. Dette problemet må i høg grad ha vore aktuelt også i høgmellomalderen, og det viser kor viktig geografien er for norsk historie.

>Eigedomstilhøva Med dette synet på foreiningstida er det lettare å forstå kvifor økonomi og sosial struktur vart så lite merkt av Danmark. På felt etter felt kan ein hevda at utviklinga har gått føre seg med eit minimum av dansk påverking. Det gjeld jordbruk, skogdrift, fiske, skipsfart- og jamvel bergverksdrifta. Det lykkast ikkje for den danske adelen å vinna godsherredøme i Norge. Vel var bønder flest leiglendingar før 1660, men dei var frie menn. Dei betalte berre leigeavgifter av den jorda dei brukte, dei svara ikkje pliktarbeid eller hoveri som festebøndene i Danmark eller levde i liveigenskap som aust for Elben. Dette er nok ei av forklaringane, og kanskje den viktigaste, på at krona selde det meste av det offentlege jordegodset etter 1660. Utviklinga mot. bondesjølveige kom i gang langt tidlegare i Norge enn i andre europeiske land. I staden for jordleigeinntekter av krongods, tok staten frå 1600-talet av skattar av all registrert eller ”matrikulert” jord. Men skattane var låge samanlikna med Danmark.

Forutan overgangen til bondesjølveige førte jordegodssalet også til borgarlege godssamlingar med tanke på slike næringar som fiskevær, gruver, sagbruk. Ein kan med god grunnseia at 1600-1700-talet forma ut slike sosiale typar som storbonden (eller ”Odelsbonden”) på Austlandet og i Trøndelag og den borgarlege brukseigaren. For dei nye sjølveigande odelsbøndene fekk den utgamle odelsretten mykje å seia. Jamvel i usikre tider kunne dei rekna med å få sitja trygt på gardane. Ulempa var at odelsjorda var eit dårleg pant dersom ein trong kreditt. Arbeidskrafta for storbøndene og elles i skogs- og trelastnæringa og i gruvene på Austlandet og i Trøndelag vart den nye husmannsklassen, som ikkje åtte jord, men som berre sat i hus. Vi fekk altså ein landarbeidarklasse nokså tidleg, men ikkje på Sørlandet og vestpå. Sagt på ein annan måte, den økonomiske utviklinga på 1600-1700-talet førte til ei sosial spalting og skapte stor sosial avstand på Austlandet og i Trøndelag. Dette er ein felles bakgrunn både for utbreiinga av arbeidarforeiningane i Thrane-ria og for den tradisjonelle oppslutninga om arbeidarrørsla i bygdene på Austlandet og i Trøndelag.

Embetsmennene Dansketida har nok hatt størst og varigast innverknad gjennom det lokale embetsmannsstyret. Det vart forma på 1600-talet, med fut, sorenskrivar og kongeutnemnd sokneprest. Mange av embetsmennene kom frå Danmark på 1600-talet, seinare var dei lågare embetsmennene helst norskfødde. Vektigare enn kva nasjonalitet dei hadde, er at i sine norske distrikt sto desse embetsmennene fjernt frå sentralstyringa i København. Dei måtte ha lokal tillit for å utøva sine embetsplikter, for å halda på sitt embete. Heilt konkret gav dette seg utslag i at dei ikkje hadde statslønn. Dei måtte selja sine ulike embetstenester for sportlar - tvangsinndriving, auksjon, tinglysing av skjøte, arveskifte, barnedåp og gravtale. Alle veit at ein norsk sorenskrivar dømde i første instans. Men han førte også panteregisteret for fast eigedom og var skifteforvalter, så sant der var noko å skifta i det heile. Dette gav gode inntekter - ”skrivaren er beste ervingen” - og gjorde sorenskrivaren til ein sterk mann om han hadde tiltru frå bygdefolk, noko reint anna enn hans forhutla danske kollega ”birkefogeden” som stod i godseigarens teneste og ikkje hadde noko med grunnbok og skifte å gjera. Og bygdefolk hadde eit effektivt våpen mot vrange eller uheiderlege embetsmenn. Dei sende delegasjonar til København for å ”klaga til kongen”. Det er mange eksempel på dette, og på at København nytte seg av slike klager til å føra reell kontroll med embetsverket i dei fjerne norske bygder. Jamvel Lofthus-reisinga har noko av sin bakgrunn i at sorenskrivarane på Agder tok seg altfor grådig betalt for heilt nødvendige tenester for sjølveigarbøndene, og den førte til at det kom eit detaljert sportelreglement i 1786.

Norsk administrasjon mellom 1660 og 1884 er blitt kalla ”embetsmannsstaten”, med det skiljet at før 1814 styrte embetsmennene i kongens namn,og etter 1814 styrte dei landet i folkets namn(Sverre Steen.) Embetsverket var etter måten effektivt og ukorrupt. Det var ein reiskap som seinare skulle gripast av sterkare hender med allmenn stemmerett og brukast til å endra samfunnet.

Kultur og språk Når ein ser på den kulturelle bløminga i Norge utover 1800-talet, kan ein spørja om dansketida var eit hinder for ei tilsvarande utfalding tidlegare. Norge fekk ikkje noko universitet før i 1811, og knapt noko vitskapleg nybrottsarbeid vart gjort i Norge før på 1800-talet, i motsetning til både Sverige og Danmark. Det vanta vel også miljø for borgarleg litterær aktivitet i Norge. Med full rett er det som vart skrive, kalla felleslitteraturen, og den hadde sitt sentrum i København. Dit måtte både Holberg og Wessel for å slå gjennom. Men dette må ikkje skygga for den livskraftige kulturen, i folkeviser, dialektdikting (Edvard Storm), eventyr, segner, trearkitektur og klesdrakt. 1600-1700-talet var nok meir nyskapande for det ein kan kalla norsk folkekultur enn 1800-talet.

Når det gjeld språket, er det klart at dansk vart skriftspråk frå 1500-talet av. Men det er like klart at da forsto folk ikkje lenger det mellomalderlege språket i Norge (i motsetning til Island). Difor måtte det i alle tilfelle ha kome ei endring i skriftspråket. Skriftleg dansk var lett å skjøna for nordmenn, og det påverka ikkje talespråket på bygdene, ikkje ein gong i søraust. Det folkelege talespråket saman med den frie stillinga for norske bønder, gjorde det mogleg å skapa eit livskraftig ”landsmål” på 1800-talet, i opposisjon til det offisielle språket (”dansknorsken” og ”det dannede talesprog” i byane).

Det er lite som tyder på at det var ei ulykke for Norge at dei avgjerande og sentrale statsorgan låg i Danmark frå slutten av 1300-talet eller frå 1536 til 1814. Ein kan nok seia at vi vantar tradisjonar som sjølvstendig stat frå denne ”firehundreaarig natten” (Ibsen) eller at vi vantar ”selvstændighedens æresfølelse”. Men det er litterært munnsvær. Vi har full rett til å sjå sentraladministrasjonen i København som vårt statsstyre, utarikspolitikken frå København også som vår utarikspolitikk. Den som arbeider med norsk historie frå ”dansketida”, ser snart at her er det ikkje tale om ”en uægte Lodning” (Wergeland), men om ”våre rette Fedre” (historikarskolen frå 1860-åra). - Det er vel ein umogeleg tanke, men eit sjølvstendig Norge måtte ha hatt front mot Danmark og stått på vakt motSverige. Dette alternativet måtte i alle fall ha vore eit hardstyre, med tunge bører på nordmenn.

Dansketida hadde - og måtte ha - eit mildt statsstyre. Det vart ein tenleg reiskap for ei demokratisk utvikling i den følgjande tida.

G. Sa.

Sjå også: Adel, Bonderejsning, Embetsmannsstaten, Handelskapitalisme, Lofthus-reisninga.

Darwin, Charles Robert

Darwin (1809-1882), engelsk naturforsker. Darwin gjorde en viktig innsats i flere grener av biologi og geologi, men er mest kjent for sin lære om artenes utvikling ved naturlig utvalg. Hans teori inneholder to hovedteser. Den første, som hadde vært hevdet av mange tidligere naturforskere, sier at nålevende planter og dyr nedstammer fra tidligere eksisterende mer primitive former. Dette betyr at når man går tilstrekkelig langt tilbake, har mennesket felles forfedre ikke bare med aper, fisker og andre virveldyr, men også med encellede organismer. Darwin var imidlertid meget forsiktig med å uttale seg om de fjernere forfedre, og han sa at problemet om de første levende organismers opprinnelse ligger utenfor utviklingslærens område. Den andre hovedtesen, som var Darwins originale bidrag, sier at årsaken til artenes utvikling er et ”naturlig utvalg” (se nærmere nedenfor) av tilfeldige variasjoner. Mens den første tesen siden Darwins tid har vært nokså alment godtatt blant biologer, har den andre tesen vært sterkt omstridt.

Darwin var mye plaget av sykdom og levde mesteparten av sitt liv på arvet formue, stille og tilbaketrukket, på landet litt syd for London. Han kom fra det høyere borgerskap. Både faren og farfaren var kjente leger, og moren (født Wedgewood) kom fra en familie av fremtredende forretnings- og industrifolk. Etter først å ha forsøkt seg på medisin i Edinburgh, studerte Darwin teologi i Cambridge og tok en dårlig eksamen i 1831. Han hadde imidlertid benyttet tiden til å lære seg biologi og annen naturvitenskap og var blitt godt kjent med flere ledende naturvitenskapsmenn. Dette førte til at han tilbrakte årene 1831-36 som ulønnet naturforsker på en ekspedisjon til Sør-Amerika. De iakttagelsene Darwin på denne ekspedisjonen gjorde om utbredelsen av nær beslektede arter og deres utdødde slektninger, fikk ham etterhvert til å tvile på den gjengse oppfatning at hver enkelt art er uforanderlig, skapt en gang for alle. En nylig utkommet bok, ”Geologiens Prinsipper” av engelskmannen Charles Lyell, og Darwins egne geologiske studier, økte hans sans for at små gradvise forandringer over meget lange tidsrom kan forandre naturen fullstendig. Darwin så at mange påfallende fenomener ville bil forklarlige hvis man antok at de nålevende former hadde utviklet seg fra felles stamfedre.

I 1839 fant Darwin frem til mekanismen som kunne forklare denne utviklingen. Han hadde observert at innenfor alle arter er det betydelige variasjoner mellom individene. Under lesning av Roben Malthus' ”Essay om Befolkningsprinsippet” slo det Darwin at formeringsevne hos levende organismer er så sterk at det alttid kommer langt flere avkom til verden enn de som har mulighet for å leve opp. Et stort antall vil derfor nødvendigvis bukke under i ”kampen for tilværelsen” før de når å få avkom. De vil dø av mangel på mat, av sykdom, som bytte for rovdyr, osv. De individene som avviker fra gjennomsnittet på en slik måte at de er bedre i stand til å klare seg i kampen for tilværelsen, vil ha størst sjanse til å få avkom. Hvis variasjonene i de avgjørende egenskapene er arvelige, vil man da få en forandring av arten i en retning som gjør den bedre tilpasset de kårene den lever under. Det er denne mekanismen Darwin kaller ”naturlig utvalg” i analogi med det utvalg mennesker gjør blant husdyr og dyrkete planter for å få frem raser med bestemte ønskete egenskaper.

Men først i 1859 publiserte Darwin sin teori i ”Artenes Opprinnelse ved Naturlig Utvalg”. Og det ville tatt enda lenger om ikke en annen engelskmann, Alfred Russell Wallace, på egen hånd var kommet frem til samme teori. En grunn til Darwins tilbakeholdenhet, var den skarpe reaksjon han ventet fra teologisk hold.

Den hensiktsmessige organisering og tilpasning til livskårene som levende organismer viser hadde i det 18. og første halvdel av det 19. århundre fungert som et slags bevis på Guds eksistens og hans omsorg for alt levende. Hvordan kunne man forklare eksistensen av tusener av forskjellige arter som alle var tilpasset sine levevilkår på en forbløffende hensiktsmessig måte om ikke hver enkelt art var skapt av Gud? Darwins forklaring av artenes opprinnelse måtte virke sjokkerende på mange. Han erstattet det guddommelige forsyn med naturlige årsaker.

En hovedkonkurrent til Darwins utviklingslære, var ny-lamarckismen, ,som hadde navn etter den franske naturforskeren Jean Baptiste Lamarck (17Ø1829). Årsaken til utviklingen er ifølge Lamarck at enkeltindividene har evne til å tilpasse seg sine leveforhold, og at denne individuelle tilpasningen går i arv til neste generasjon. Jo mer vekt man legger på slik nedarving av egenskaper som individene har erhvervet i løpet av sitt liv, jo mindre betydning får det naturlige utvalg. Darwin var i sine senere år på vikende front overfor kritikerne og innrømmet at arv av erhvervede egenskaper spiller en viktig rolle.

Den store svakheten ved Darwins teori, var de uklare forestillingene om arvelighet. Først omkring århundreskiftet klarte man å trekke et klart skille mellom de variasjoner som er arvelig og de som ikke er det. Omtrent samtidig begynte en streng ”ny-darwinistisk” teori å ta form. Denne teorien anså naturlig utvalg av tilfeldige variasjoner som eneste årsak til artenes utvikling. Ifølge nydarwinismen kan bare medfødte egenskaper arves, ikke erhvervede. Det liv som enkeltindividet fører, får derfor ingen betydning for den biologiske arv som føres videre til avkommet. Mange fant ny-lamarckismen mer tiltalende fordi den tildeler den enkeltes innsats og miljøforholdene en viktigere rolle. Ny-lamarckismen hadde en sterk stilling i biologisk vitenskap frem til omkring 1930. Lysenkos teorier om arvelighet og utvikling, som på grunn av politisk støtte spilte stor rolle i Sovjetsamveldet helt frem til 1960-årene, kan betraktes som en variant av ny-lamarckisme.

Utviklingslæren var et viktig våpen for den radikale fløyen i samfunnsdebatten i tiårene før og etter århundreskiftet. Samtidig som denne læren hadde brodd mot tradisjonell teologi, passet den godt med et verdsliggjort og liberalt verdensbilde.

N. R.-H.

Se også: Utviklingslære.

Databehandling

Se EDB.

Datamaskin

Den elektroniske datamaskin er en maskin som uten inngrep fra mennesker kan utføre lange serier av beregninger eller foreta annen bearbeiding av data. De første datamaskiner ble kalt for regnemaskiner fordi deres viktigste anvendelser var på området matematiske beregninger. Men en datamasken kan mer enn å regne. Av særlig betydning er at den kan flytte og ordne store mengder data og oppbevare data for senere bruk. Og data er mer enn tall. Data kan også være alfabetiske opplysninger, dvs. opplysninger skrevet med bokstaver eller andre tegn.

Datamaskinen utfører sine oppgaver uten inngrep fra mennesker. Men datamaskinen kan ikke selv velge hvilke oppgaver den skal utføre eller bestemme hvordan de skal løses. En datamaskin må styres av et program. Et program er en detaljert liste av instruksjoner som beskriver hva datamaskinen skal gjøre. Programmer må vanligvis mates inn i maskinen for hver oppgave som skal utføres. Det er mennesker som lager programmene. En datamaskin utfører et program helt slavisk. Dersom det er feil i programmet, vil datamaskinen gjøre feil. Datamaskinen er ingen elektronisk hjerne, den kan ikke tenke. Den kan ikke løse oppgaver, bare utføre ferdigprogrammerte løsninger.

Den første elektroniske datamaskin ble utviklet i USA under andre verdenskrig. Men mange av de prinsipper som ligger til grunn for våre dagers elektronisk programstyrte datamaskiner, var kjent allerede på begynnelsen av 1800-tallet. Den første norsk- konstruerte datamaskin, NUSSE, ble ferdigbygget i 1953. En datamaskin er vanligvis ikke en enkelt maskin, men består av en rekke forskjellige enheter som hver for seg kan utføre deler av den oppgave som skal løses. En slik sammensatt maskin kalles gjerne et dataanlegg.

Et dataanlegg er bygget opp av fire hoveddeler: 1. lager eller hukommelse, for å oppbevare data, program og mellomresultater under behandlingen, 2. regneenheten, for å tolke program og bearbeide data som ligger i lageret, 3.innmatingsutstyr, for å bringe data og program inn i lageret (f.eks. fra hullkort, skrivemaskin, magnetskriftleser, elektronisk måleutstyr, telefonlinje fra en annen datamaskin,) 4. utmatingsutstyr, for å bringe resultater ut fra lageret (f.eks. til linjeskriver, dataskjerm, automatisk tegnemaskin, styringsenhet for automatisert produksjonsprosess).

Datamaskinens lager består vanligvis av et indre lager som regneenheten kan hente data fra direkte, og et ytre lager som bare kan nås via inn- og utmatingsutstyr. Ytre lager er vanligvis magnetbånd eller -plater.

En datamaskins behandlingsevne, datakraften, er spesielt avhengig av regneenhetens hastighet (de hurtigste kan legge sammen 10 millioner tall i sekundet) og størrelsen av det indre lageret (de største har plass til 5 millioner alfabetiske tegn). Utviklingen på dette området går meget raskt. Siden andre verdenskrig har kapasiteten på de største dataanleggene blitt tidoblet hvert femte år. Samtidig har prisen på datakraft blitt halvert omtrent hvem femte år. Også maskinenes fysiske størrelse er sterkt redusert, jamfør lommekalkulatorene.

For å forstå hvordan datamaskinen kan lagre data, kan det være nytting å ta utgangspunkt i en lyspære. En lyspære kan være av eller på. Den kan brukes som et signal som angir to mulige verdier, 0 (av) eller 1 (på). Har vi to lyspærer, kan vi angi fire mulige verdier, 0 (av, av eller 0 0), 1 (av, på eller 0 1), 2 (på, av eller 1 0) eller 3 (på, på eller 1 1). Med 6 pærer kan vi angi 64 forskjellige verdier. Disse 64 mulighetene kan vi benytte til å angi tallene fra 0 til 63. Eller vi kan bruke de 64 verdiene som et kodesystem for bokstavene A til Å, taptegnene 0 til 9 og diverse andre tegn ( , : ? osv.). Dersom vi har 60 lyspærer kan vi bruke dette siste kodesystemet, som minner om morsealfabetet, til å lagre f.eks. et vilkårlig ord på 10 bokstaver.

I datamaskinens lager benyttes ikke lyspærer, men bl.a. små magnetiserbare ringer av jernoksyd.

Hver ring kan magnetiseres i den ene eller den annen retning, tilsvarende verdi 0 eller 1. Datamaskinens indre hukommelse består av et stort antall slike ringer, ringenes diameter kan være mindre enn 0,1 mm. Regneenheten lagrer data ved å magnetisere ringer og henter data ved å avlese magnetiseringsretningen. Både lagring og henting av data skjer ved å sende strøm på elektriske ledninger som er tredd gjennom ringene. Denne lagringsteknikken er nå i ferd med å bli erstattet av andre billigere og mer pålitelige teknikker (halvledere), men prinsippet er det samme.

Bearbeidingen av data skjer ved at elektriske pulser tilsvarende de data som skal behandles, blir ledet gjennom et sinnrikt nettverk av elektroniske brytere. Disse slipper igjennom strømpulser i et mønster som tilsvarer det ønskede resultat av behandlingen. De første datamaskinene benyttet radiorør som brytere, senere kom transistorer i bruk. I dag benyttes spesiell teknikk som gjør det mulig å fremstille tusenvis av transistorer ferdig sammenkoplet i én enhet. Disse enhetene kan være svært små og kan masseproduseres. Den enorme kapasitetsøkning, reduksjon i størrelse og synkende pris på dataanlegg henger nøye sammen med utviklingen av slike kombinerte enheter (integrerte kretser).

Regneenheten kan bare utføre et lite antall meget enkle grunnoperasjoner. Den kan flytte data i lageret eller mellom lageret og inn/ut-matingsutstyr, den kan sammenligne to data i lageret (og f.eks. avgjøre hvilket som er størst), og den kan foreta enkle beregninger på data (f.eks. finne summen eller produktet av to tall). Datamaskinens styrke ligger i at nær sagt enhver databehandlingsoppgave kan settes sammen av slike grunnoperasjoner. Å lage et program for en datamaskin, består i å angi hvilke gruppeoperasjoner som skal utføres, hvilken rekkefølge de skal utføres i, og hvilke data hver enkelt av operasjonene skal utføres på. Et program kan gjerne bestå av 100 000 grunnoperasjoner. Hver eneste instruksjon må være riktig for at datamaskinen skal arbeide korrekt. Å skrive et slikt program helt feilfritt er en nokså umenneskelig oppgave.

For å forenkle programmeringsarbeidet, er det utviklet egne datamaskinspråk som i større grad er tilpasset menneskets måle å tenke og uttrykke seg på. Et program som er skrevet i et slikt språk, må først oversettes til datamaskinens språk (dvs. til grunnoperasjoner) før det kan mates inn i lageret og utføres. Men det finnes egne oversettelsesprogrammer (kompilatorer) som gjør det mulig å la datamaskinen selv foreta denne oversettelsen. Uten slike språk og oversettere, ville det være umulig å skrive programmer for alle de områder der datamaskinen etter hvert er talt i bruk.

H. Heg.

Se også: EDB.
Litteratur: L. E. Björk og J. Saving: Datorer - på våra villkor, Malmö 1975. I. J. Aasen, m.fl.: Grunnbok i databehandling, Oslo 1977.

Davis, Angela Yvonne

Davis (1944-), svart amerikansk kommunist, borgerrettsaktivist og kvinnesaksforkjemper. Vokste opp i Birmingham, Alabama, i svart middelklassemiljø med tilknytning til det amerikanske kommunistpartiet. Studier ved Brandeis University og seinere Goethe- instituttet i Frankfurt, Vest-Tyskland, hvor hun studerte under bl.a. Habermas og Adorno. Avbrøt studiene i 1967 fordi hun følte hun måtte hjem til USA for å ta del i de svartes kamp mot fattigdom og rasisme. Dette var en kamp hun vurderte som uendelig mye viktigere enn en doktorgrad.

Davis ble i 1969 ansatt som lærer i filosofi ved University of California og kom raskt med i svarte, militante organisasjoner som bl.a. arbeidet for å sette søkelyset på det amerikanske fengselssystemet og det store antallet svarte politiske fanger i USA. Samme år ble hun avsatt som universitetslærer, angivelig pga. medlemskapet i det amerikanske kommunistpartiet. Tre måneder etter, i august 1969, begynte den store menneskejakta på henne, som endte med arrestasjon. Davis var anklaget for å ha kjøpt våpenet som ble brukt i et gisseldrama i Marin County, påstått satt i verk for å frigi tre svarte fanger i Soledad- fengselet. Davis satt innesperret i 15 måneder under konstant overvåking, mens aktoratet samlet vitner til det som var planlagt å bli det vellykte justismordet på en som hadde den frekkheten både å være kvinne, kommunist og svart aktivist. (Davis har sjøl vurdert det slik at innflytelsesrike folk også ønsket oppmerksomheten trukket bort fra USAs etter hvert upopulære engasjementet i Vietnamkrigen).Davis ble til sist sluppet fri mot kausjon (forøvrig den første svarte politiske fange i USA som har fått den æren) - noe som i stor grad skyldtes det sterke opinionspresset som etter hvert oppsto til fordel for Davis verden rundt.

Den 5. januar 1971 ble skandaleprosessen mot Davis satt i gang. Med helhvit jury og en sinnrikt konstruert anklage så det ut til at dødsstraff var uunngåelig. Det viste seg imidlertid at aktoratets vitner motsa hverandre, og anklagen falt etter hvert på sin egen urimelighet. Davis ble frikjent på alle punkten og har seinere vært meget aktiv i kampen for frigivning av svarte politiske fanger i USA samt i kampen for de svartes rettigheter og et sosialistisk samfunn. Hun var med i opprettinga av ”Den nasjonale alliansen mot rasistisk og politisk undertrykking”, og setter stadig i ledelsen der. Hun har bak seg en rekke foredragsreiser bl.a. i de sosialistiske landene i Øst-Europa.

Davis var i 1971 medforfatter til boka ”If they Come in the Morning” (”Hvis de kommer i natt”) og i 1972 kom sjølbiografien ”An Autobiography” (”Mitt liv for frihet”).

K. S.

Se også: Black Power, Borgerettsbevegelsen.

Debray, Jules Regis

Debray (1940-), fransk filosof, journalist og forfattar. Etter embetseksamen ved Ecole Normale Supérieure, der han hadde Louis Althusser som lærar hadde Debray fleire lengre opphald i Latin-Amerika og underviste m.a. i filosofi ved universitetet i Havanna. Han publiserte i 1956 ein artikkel i Sartres tidsskrift ”Les Temps Modernes” om castrismen og den revolusjonære kampen i Latin-Amerika. Artikkelen bygde på samtalar med latinamerikanske revolusjonære leiarar og vekte stor internasjonal oppsikt. I 1967 følgde boka ”Révolution dans la Révolution?” (Revolusjon i revolusjonen?), ei framstilling og ein analyse av Fidel Castros syn på den revolusjonære kampen i den tredje verda. Boka byggjer på lange diskusjonar med Castro. Hovudtesen i boka er at væpna kamp er det einaste effektive kampmiddelet mot imperialismen, og at geriljarørslene uavhengig av politiske parti må forme ut sin egen politikk og ikkje underkaste seg politiske kommissærar. Boka vart omset til ei mengd språk, og m.a. prenta i 200 000 eksemplar på Cuba. (Kom på norsk med tittelen ”Revolusjon” i 1968.) Ho spela ei viktig rolle i den nye venstrerørsla som sprang ut av studentopprøret i USA og Europa i slutten av 60-åra.

Etter eit opphald hos geriljarørsla til Che Guevara i Bolivia, som i stor mon var ein freistnad på å setje ideane i ”Révolution dans la Revolution?” ut i livet, vart Debray i april 1967 arrestert av Barrientos-styret, torturert av CIA-agentar og klaga for geriljaverksemd. Arrestasjonen og rettesaka utløyste ei brei internasjonal solidaritetsrørsle og fekk rettasøkelyset på tilhøva i Bolivia og kampen Che Guevara der førte. Debray vart dømd til 30 års fengsel, men vart sett fri etter å ha sona knapt fire år av straffa.

I 1971 gav Debray ut ”Entretiens avec Allende” (svensk utgåve: ”Samtal med Allende”, Stockholm 1971), og i 1974 ”La Critique des armes”, ”La Guérilla du Che” og ”Les Epreuves du feu” der han gjer opp status over den revolusjonære krigføringa i Latin-Amerika og analyserer årsakene til at Che Guevara mislykkast i Bolivia i 1967. Boka tek form av eit oppgjer med ideane frå ”Revolusjon”.

Debray har dei siste åra skrive fleire romanar, m.a. ”L'Indésirable” og ”La Neige brûle” (Féminaprisen 1977), med bakgrunn i sine røynsler frå den revolusjonære kampen i Latin-Amerika. Debray har som uavhengig sosialist engasjert seg sterkt til fordel for Venstreunionen i Frankrike, og gjekk hausten 1977 etter brotet mellom kommunistpartiet og sosialistpartiet i brodden for ei tverrpolitisk rørsle for å øve press på dei to partia og få dei til å ta opp att tingingane om aktualisering av fellesprogrammet.

S. E. L.

Sjå også: Castro, Gerilja, Guevara.

Debs, Eugene V.

Debs (1855-1926), nordamerikansk sosialist og agitator, en av amerikansk sosialismes forgrunnsskikkelser, presidentkandidat fem ganger mellom 1900 og 1925.

Debs forlot barndomshjemmet i 14-årealderen og ble senere en fyrbøter i jernbanen. I 1875 medvirket han til å danne The Brotherhood of Locomotive Firemen og ble fem år etter formann. Han arbeidet også i byen Terre Haute (Indiana) som sekretær i byadministrasjonen og satt en periode i staten Indianas delstatsforsamling (1885).

Debs var en ivrig forkjemper for organisering av fagforeninger langs fagskiller og ikke etter håndverk, dvs. han så helst at fagbevegelsen bygde på hver industrigren og ikke hengte seg opp etter overlevde håndverkstradisjoner. I 1893 ble han formann for det nystartede American Railway Union etter flere forsøk på å skape en føderal organisasjon på basis av de allerede eksisterende lokale fagforeninger. I 1894 sto han i spissen for en vellykket streikeaksjon mot jernbaneselskapet Great Northern Railroad, og ble i juni samme år en nasjonal skikkelse etter at en føderal domstol dømte ham til seks måneders fengsel for å ha organisert en streik mot et spisevognselskap i Chicago. Denne streiken ble dømt ulovlig av domstolene.

I fengslet leste Debs flittig, særlig Marx, og fremsto snart som en bevisst anti-kapitalist. Hans åpne sympatier for populismen brakte ham over på den demokratisk- populistiske kandidaten W. J. Bryans plattform ved presidentvalget i 1896. Året etter erklærte han seg som sosialist og var en drivende kraft bak opprettelsen av The Socialist Party of America i 1898 (selv om dette navnet ikke ble tatt i bruk før i 1901). Ved valget i 1900 var Debs sosialistpartiets kandidat, men han fikk bare 96 000 stemmer på landsbasis, et stemmetall han økte til 400 000 fire år etter. I 1905 bidro han til dannelsen av International Workers of the World, men trakk seg snart tilbake fra denne organisasjonen på grunn av dens radikalisme. Det var denne foreningen Martin Tranmæl og Erling Falk mottok sterke inntrykk av mens de var i USA.

Debs stilte som presidentkandidat både i 1908 og i 1912, men avslo å bli nominert i 1916. Høyest nådde hans stemmestøtte i 1920 da han fikk nær en million stemmer (915 000) trass i at han på det tidspunkt satt fengslet for å ha kritisert regjeringens rettsforfølgelse av personer som var anklaget for å ha forbrutt seg mot landets sikkerhetsforordninger. Han ble løslatt i 1921, men sitt statsborgerskap fikk han aldri tilbake.

Debs kan ikke sies å ha vært en intellektuell. Han var heller ingen hardkokt politiker i den amerikanske tradisjon, men gjorde sterkt inntrykk gjennom sin personlige varme og integritet. Han var en glimrende taler og tjente til livets opphold hovedsakelig av å tale og bidra med artikler til magasiner og pamfletter. Hans mest kjente pamflett stammer fra 1904 og har tittelen ”Unionism and Socialism”. Han publiserte også en bok ”Walls and Bars” i 1927. Det parti han sto i spissen for, ble USAs første sosialistiske massebevegelse. Det var ikke sentralistisk og heller ikke politisk homogent (både ortodokse marxister, kristen- sosialister, lokale reformatorer, populister som hatet jerbaneselskapene og jødiske arbeidere i den beinharde tekstilindustrien fant et tilholdssted hos Debs og hans parti). Partiet ga ikke opphav til viktige teoretiske arbeider, men holdt idealet om en amerikansk sosialisme levende fram til 1920. Bevegelsen mistet deretter sin kraft til tross for et lederskap av høyt kaliber.

B. Ha.

Litteratur: R. Ginger: The Bending Cross: A Biography of E. V. Debs, New York 1948.