Dagbladet
Dagbladet er landets tredje største dagsavis, med et daglig gjennomsnittopplag på ca. 125 000. Avisen utgis i Oslo, men i likhet med konkurrenten VG selger den størstedelen av opplaget utenfor hovedstaden. Utgiver er AS Dagbladet, et selskap eid av gamle Venstre-familier med bånd tilbake til den såkalte Døleringen fra 1860-årene, det radikale intellektuelle miljø Dagbladet ut sprang av.
Fra starten i 1869 var avisen et organ for den parlamentariske bevegelse som med tiden ble til Venstre, etter hvert også for partiet Venstre - tildels som uoffisielt regjeringsorgan. Under ledelse av Einar Skavlan, som med enkelte avbrudd (bl.a. var han en periode sjef for Nationaltheatret) satt som redaktør fra 1915 til 1954, utviklet Dagbladet en kulturradikal linje i opposisjon både til konservatisme og økonomisk liberalisme. Avisen sto i et kronisk vanskelig forhold til Venstre, der den radikale fløy - arbeidervennlig, statsintervensjonistisk, etter hvert også planøkonomisk orienten - hadde et fast talerør i Dagbladet. ”Dagbladvenstre” var til de grader en opposisjon i partiet at avisen ble utelukket fra stortingsgruppas møter i 1931, og på ny i 1948 etter at partiet hadde mislykkes i et forsøk på å vinne kontroll med avisen gjennom aksjekjøp.
Dagbladet ble i mellomkrigsårene også et viktig litterært forum, med forfatteren Gunnar Larsen som nyhetsredaktør. Hovedstrømmen i norsk kulturdebatt har siden den gang nytt gjennom Dagbladets spalter, særlig etter at Tidens Tegn tapte terreng utover i 1930-årene. Forsøkene på å skape et norsk Information gjennom hjemmefrontavisen Verdens Gang etter frigjøringen slo også fell.
Dagbladets journalistikk er egenartet, utsprunget av middagsavisens anstrengelser for å gi morgennyhetene en overraskende oppfølgingsvri. Den politiske plassering til venstre i Venstre har dessuten gitt spillerom for betydelig uavhengighet i politiske saker. Under den liberale radikalismes banner har Dagbladet reist saker og forsvart prinsipper med effektiv, skjønt til tider noe markskrikersk, indignasjon. Etter moderpartiets splittelse på EF-saken ble avisen ytterligere uavhengig ved at den fra og med stortingsvalget i 1977 erklærte seg løsrevet fra Venstre. I dag er Dagbladet den eneste virkelig uavhengige større avis i Norge, med gode kontakter både til arbeiderbevegelsen og til de fleste borgerlige partier. Som eneste dagsavis trykte Dagbladet stoff fra den hemmeligstemplete Schei-rapporten om Loran C-installasjonene under valgkampen i 1977, i en situasjon der alle andre media, tro mot sine partier og mot partienes felleseiendom, Stortinget, fortidde de faktiske forhold.
Dagbladets nasjonal- radikale linje har vært fulgt med forbausende envishet gjennom størstedelen av avisens historie. Avisen har det beste rulleblad i norsk presse i forholdet til mellomkrigstidens fascisme ute og hjemme. Etter krigen ledet den tradisjonelle linjen Dagbladet til uforsonlighet under rettsoppgjøret, til skepsis mot tysk integrasjon i vestblokken, endelig også til EEC-motstand i 1972. For venstrekreftene i Norge har avisen gitt den i praksis eneste åpne kanal siden den kalde krigen tok til for kritikk av NATO og vestpolitikkens konsekvenser.
Dagbladets radikalisme er en redaksjonell refleks mer enn en teoretisk posisjon, og skjermer ikke avisen mot angrep fra venstre for inkonsekvens eller bløte kanter. Dagbladet er mot prester men for kvinnelige prester for nynorsk unntatt i egne spalter, mot kvinnediskriminering men for sexshop-annonser. Ikke av prinsippløshet, men fordi den liberale radikalisme ikke kan beskytte en løssalgsavis lenger. Omvendt kan de samme prinsipper i enkelte tilfeller koste, som da Dagbladet forkastet innvandringsstoppen mot fremmedarbeidere av prinsipielle grunner på et tidspunkt da alle andre var for.
K. O. M. / H. F. D.


Dagdrøm
Dagdrøm er en konstrukjson av en mulig verden der den drømmende får oppfylt noen av de ønsker som ikke er realisert i det virkelige liv. Dagdrømmer må skilles både fra vanlige drømmer, der disse ønsker kommer til uttrykk på en fordreiet og ofte ugjenkjennelig måte, og fra ønsketenkning, der den mulige verden oppfattes som sannsynlig og nært forestående. Dagdrømmer kan forholde seg til virkeligheten på forskjellige måter. Mest virkelighetsfjerne er de dagdrømmer som ikke på noe punkt i den virkelige tid henger sammen med den drømmendes eget liv, som en funksjonær i det tyvende århundre drømmer om å være soldat under Napoleon. Nærmere knyttet til den virkelige verden er de mulige verdener som forgrener seg ut på et punkt i den drømmendes egen fortid: ”Hvis jeg hadde spurt om å få følge henne hjem”, ”Hvis jeg hadde satset på den riktige linje”, etc. Slike dagdrømmer er ofte, men ikke alltid, forbundet med anger. Dypest sett springer de ut fra det forhold at mennesket i hver valgsituasjon bare kan realisere én mulighet, og en dagdrøm kan da være å utforske andre muligheter uten at dette betyr at man ønsker at man hadde valgt annerledes. Endelig er noen dagdrømmer på grensen av ønsketenkning, når den mulige verden forgrener seg ut fra den virkelige i nåtid eller framtid: ”Hvis jeg vinner i tipping”, ”Hvis jeg blir forfremmet” etc. En særlig underlig variant er de dagdrømmer der man forsøker å spille ut selvmotstigende ønsker, slik som i ønsket om å være til stede i sin egen begravelse, for endelig å få vite hvem man er. Sartre mener at hele menneskets eksistens hviler på et slikt selvmotsigende prosjekt.
Dagdrømmer er på samme tid et fenomen i den enkeltes mest private bevissthet og del av et større sosialt system. Underholdningsindustrien produserer de klisjeer som inngår i dagdrømmene, og samfunnet generelt produserer de frustrasjoner som skaper behov for dagdrømmer. Det er allikevel viktig å skjelne mellom de dagdrømmer der man vinner innsikt i seg selv ved å utforske de veier man ikke tok, og de dagdrømmer der man flykter fra seg selv ved å gå en vei som ikke har noe forgreningspunkt i det liv man har valgt.
J. E.

Se også: Frustrasjon.

Dag og tid
Nynorsk debattorgan startet i 1962, utkommer to ganger i uka med utgivelse i Oslo, opplag 7-8 000 med spredning over det sentrale østland og vestland. Et særpreget kommentarorgan som i hovedsak fylles av skriveglade målfolk fra hele landet, ved siden av oversatte utdrag av Le Mondes utennrikskorrespondanse. Den redaksjonelle linje er radikal og populistisk, og i forhold til tradisjonene fra ”Gula Tidend” og ”Den 17. mai” dessuten selvironisk og åpen: en ny stil i den nynorske presse. Bladet bringer reportasjer fra utvalgte distrikter, ett hver uke, men har sin egenart først og fremst i realiseringen av undertittelens program: ”Riksorgan for kommentar og debatt”.
K. O. M. / H. F. D.


Dagpenger
Med dagpenger siktes det vanligvis til den offentlige pengestønaden som gis til arbeidsløse. Ordningen gjelder i første rekke for arbeidstakere som er blitt arbeidsløse. Selvstendig næringsdrivende har i alminnelighet ikke rett på arbeidsløysetrygd. Dette er det imidlertid noen unntak fra. Selvstendig næringsdrivende over 64 år kan få stønad om de ikke kan fortsette sin gamle virksomhet. Det er også særskilte stønadsordninger for fiskere og fangstmenn.
Dagpengene regnes ut på grunnlag av tidligere arbeidsinntekt. I tillegg til dagpenger gis det forsørgertillegg for folk med forsørgerbyrde. Trygdeytelsene til sammen må ikke overstige 90 % av arbeidsinntekten etter fratrukket skatt og trygdeavgifter. I gjennomsnitt utgjør ytelsene ca. 70 % av netto arbeidsinntekt (1977).
Når det er driftsinnskrenkninger i en bedrift og folk jobber på redusert arbeidstid, er det mulig å få stønad fra arbeidsløysetrygden som delvis dekker tapt arbeidsfortjeneste. Ett av problemene med arbeidsløysetrygden slik den (inntil 1978) har vært utformet, har vært at yrkespassive ikke har hatt rett på dagpenger. I denne sammenheng regnes f.eks. ungdom og kvinner som har hatt omsorgsforpliktelser heime, som yrkespassive. Når behov for arbeid melder seg hos slike mennesker og de registrerer seg som arbeidssøkere på arbeidskontoret, får de ikke rett på arbeidsløysetrygd om det ikke skulle være noe arbeid å få.
Retten til utbetaling av dagpenger er i 1978 knyttet til følgende hovedbetingelse: Søkeren må ha hatt inntekt (i form av lønn og/eller sykepenger) i forrige kalenderår, og det samlede beløp må overstige grunnbeløpet i folketrygden (for tida 10 800 kroner). Søkeren må ikke selv være skyld i arbeidsledigheten. Det arbeides med en endring av disse seglene.
S. Se.

Se også: Arbeidsløysetrygd.

Dagsorden
Dagsorden er en liste over de saker som skal behandles på et foreningsmøte, med den rekkefølge de skal behandles i. Dagsorden blir foreslått av møteledelsen ved møtets begynnelse, og vedtatt eller forandret ved vanlig flertallsavstemning. Den kan forandres underveis hvis det oppstår tidsnød. Det er vanlig at første punkt på dagsorden er referat fra foregående møte, kanskje også supplert med referater av hva foreningen har foretatt seg siden foregående møte. Siste punkt er gjerne ”Eventuelt”, der deltakerne på eget initiativ kan ta opp saker i den utstrekning foreningens vedtekter gir adgang til det.
I en noe videre betydning omfatter dagsorden også de andre formelle sider av avviklingen av møtet, som debatt- orden og valg- orden. Alle innlegg til slike formelle spørsmål kalles ”innlegg til dagsorden” og holdes adskilt fra debatten om de konkrete saker som står på dagsorden. Et usvikelig sikkert tegn på at en forening er i ferd med å forfalle er når dagsorden- debatter får større betydning enn de saks- rettede debatter. Debatt- orden omfatter begrensning av taletiden for hvert enkelt innlegg; avslutningen av debatten om en bestemt sak (”sette strek”), gjerne med adgang til å tegne seg i løpet av et bestemt innlegg; adgangen til å gi replikker utenom talelisten; o.l. Valg- orden omfatter både selve avstemningsteknikken (håndsopprekning, skriftlig avstemning o.l.) og voteringsrekkefølgen.
Selv om dagsorden formelt sett vedtas av møtedeltakerne, vil foreningsledelsen i praksis ha lett for å få sine forslag gjennom. Dette har både fordeler og ulemper. Den store fordel ved en fast og vel forberedt møteledelse, er at den gir møtet anledning til å bruke sin - ofte knappe - tid til å diskutere saklige spørsmål og ikke kaste bort tiden på prosedyrespørsmål. På den annen side har møteledelsen gjennom sin makt over dagsorden en mulighet til å manipulere deltakerne. Ofte kan makten til å bestemme hvilke saker som skal stå på dagsorden, være viktigere enn makten til å få sin vilje gjennom i de saker som er på dagsorden. Særlig viktig er makten over voteringsrekkefølgen, der ledelsen har stor mulighet til å påvirke utfallet ved å bestemme hvilke forslag som skal settes opp mot hverandre. I saker der forslagene kan rangeres langs én dimensjon, fra ”det mest ytterliggående” til ”det minst ytterliggående”, oppstår ikke dette problemet. Derimot oppstår det meget lett når forslagene skiller seg fra hverandre i flere henseender, uten at det er almen enighet om hvilken dimensjon som er den viktigste. Man vil da lett kunne få forskjellig utfall hvis man først stemmer langs den ene dimensjon og deretter langs den andre, i forhold til hva som blir utfallet med den motsatte rekkefølge. I slike situasjoner er det ikke båre møteledelsen som kan forsøke å manipulere deltakerne. De av deltakerne som har best oversikt over situasjonen kan også forsøke å manipulere de andre,ved å stemme mot sin egentlige overbevisning langs én dimensjon for å øke sannsynligheten for at de får sin vilje i en annen - for dem - viktigere dimensjon.
J. E.

Se også: Allmøte.

Dahl, AS Thor
Hovedkontor: Sandefjord
Innehaver: Skipsreder Lars Christensen jr.
Styre i skipsselskapene: Skipsreder Lars Christensen jr., Direktør Per Fogstad, H.r.adv. Per Odberg
Tonnasje registrert i Norge (1975): 1 266 772 dvt.
Andel av utenrikstonnasjen: 2,8 %
Fart: Tank, tørrlast og linjefart
Selskap som inngår i gruppen: Thor Dahls Hvalfangerselskap AS, Aktieselskabet Ørnen, AS Odd, Sameiet Thorsheimer
Eiertype: Familiedominans
Bankforbindelser: Den norske Creditbank, Hambros Bank Ltd., London, Chemical Bank, New York og London
Betydelige eierinteresser: AS Thor Dahl Plastindustri, AS Framnæs Mek. Verksted, Saga Petroleum AS & Co., KS Femogtyvefire Norsk AS, Sunningdale Oils Ltd.
Medlem av Norges Rederforbund

Firmaet Thor Dahl ble etablert som en personlig eid skipshandel i 1887. Det ble omdannet til hvalfangerselskap i 1910. Thor Dahl, firmaets grunnlegger, sto bak byggingen av det første skip som ble bygd som et flytende hvalkokeri. Det ble bygd ved Framnæs Mek. Verksted AS. Lars Christensen jr., som  leder rederiet i dag, er sønn av Lars Christensen, Thor Dahls svigersønn.
Foretaket har fordelt sine aktiviteter på forskjellige bransjer, tank, tørrlast og linjefart. Tankfartøyene seiler på kontrakter med de store oljeselskapene, Shell, BP, Exxon og Mobil. Linjefartøyene går fast i Christensen Canadian African Lines, Pacific Islands Transport Line og Norse Oriental Line. En stor del av tonnasjen er bygd ved japanske verft.
Rederiet har interesser i Industrivirksomhet og driver sin egen plastfabrikk, AS Thor Dahl Plastindustri, på Thorøya utenfor Sandefjord. De har aksjemajoriteten i Framnæs Mekaniske Verksted i Sandefjord. Framnæs var i 1975 blant de 70 største industriforetak i landet med 1 200 ansatte og 250 mill. kroner i omsetning. Thor Dahl- gruppen har en betydelig aksjepost i Den norske Creditbank og har styrefellesskap med DnCs lokalavdeling i Sandefjord og med det gjensidige skadeforsikringsselskapet Hvalfangernes Assuranceforening.
A. F.-N.


Dahl-Nordahl-komiteen
Det uformelle navnet på de drøftinger som under andre verdenskrig fant sted i London mellom landsorganisasjonens formann Konrad Nordahl og Norsk Arbeidsgiverforenings direktør Finn Dahl, begge tilknyttet eksiladmlnistrasjonen, for å sikre arbeidsfreden etter krigen. De to ble i sine samtaler i 1943 enige om de hovedprinsipper som for etterkrigstiden skulle gjelde i arbeidslivet: at konflikter måtte unngås for at produksjonslivet skulle komme på fote, og at midlet måtte være tvungen voldgift. Som en understrekning av at arbeidet og kapitalen nå satte seg i samme båt, ble betegnelsen ”voldgift”, som var så negativt belastet i fagbevegelsen (forbundene hadde alltid kjempet imot, Arbeiderpartiet like så), erstattet av det mer positive ”lønnsnemnd”.
H. F. D.

Litteratur: K. Nordahl: Med LO for friheten, Oslo 1969.

Dahomey
Se Benin.

Daimler-Benz AG
Data for 1976:
Hovedkontor: Stuttgart-Untertürkheim, Vest-Tyskland
Rangering: 25 (Fortune)
Omsetning: DM 23 503 millioner
Netto-overskudd: DM 392 millioner
Ansatte: 160 863 hvorav 132 676 i Vest-Tyskland
Egen industriproduksjon på følgende steder i Vest-Tyskland: Stuttgart-Untertürkheim, Sindelfingen, Wörth a. Rh., Mannheim, Gaggenau, Düsseldorf, Bad Homburg, Berling-Marienfelde
Andre selskaper hvor Daimler-Benz har betydelige eierinteresser: Motoren- und Turbinen-Union Munich GmbH, Vest-Tyskland, Motoren- und Turbinen Friedsrichshafen GmbH, Vest-Tyskland, Hanomag-Henschel Fahrzeugwerke GmbH, Vest Tyskland, Mercedes-Benz do Brasil S.A., Brasil, Mercedes-Benz Argentina SA, Argentina, Iranian Diesel Engine Manufacturing Co. (IDEM), Iran, Otobüs ve Motorlu Araclar Sanayaii Anonim Sirketi Istanbul, Tyrkia, P. T. German Motor Manufacturing, Indonesia, United Car and Diesel Distributors (Pty.)Ltd., Sør-Afrika, Compania Hispano Alemana Mercedes-Benz Vehiculos y Motores S.A., Spania, Anambra Motor Manufacturing Co. Ltd., Nigeria, National Automobile Industry Co. Ltd., Saudi-Arabia, Tata Engineering and Locomotive Co. Ltd., India

Daimler-Benz AG er resultatet av en fusjon mellom Daimler-Motoren-Gesellschaft og Benz & Cie. i 1926, da hadde Daimler eksistert siden 1882.
Selskapet er en av verdens største produsenter av motorkjøretøy - både bensin- og dieseldrevne. Produksjonen omfatter transportmidler, personbiler, vare-, lastebiler og busser, ved siden av maskiner for industrielt bruk. Et av gruppens bilmerker er det verdenskjente Mercedes-Benz.
Daimler-Benz er ved siden av Volkswagenwerk, giganten i vesttysk bilindustri. I 1976 rangerte selskapet som verdens 25. største ifølge forretningstidsskriftet Fortune. Hovedkontoret ligger i Stuttgart-Untertürkheim, hvor nær 7 000 personer er sysselsatt med administrasjon, forskning og utvikling. De største bedriftsenhetene i Daimler-Benz befinner seg for personbiler i Untertürkheim (23 000 ansatte) og Sindelfingen (33 000). Kommersielle kjøretøy produseres bl.a. i Mannheim (13 000), Gaggenau (9 000) og Wörth (8 000). Over 130 000 er sysselsalt i Daimler-Benz-gruppen i Vest-Tyskland.
Et kjent selskap, som også eies av Daimler-Benz, er Hanomag-Henschel Fahrzeugwerke GmbH - produsent av bl.a. varebiler. Et annet selskap, eid i fellesskap med MAN, er Motoren- und Turbinen Union München GmbH - produsent av turbiner, jetmotorer og dieselmaskiner. Deutsche Automobilgesellschaft GmbH, felleseid med Volkswagenwerke, gjennomfører forskning og utvikling på området elektriskdrevne automobiler.
Produksjonsselskapene i utlandet er konsentrert til Brasil, Argentina, Spania, Tyrkia, Sør-Afrika og India. Brasil er det viktigste produksjonslandet for Daimler-Benz, hvor over 20 000 er ansatt i datterselskapene Mercedes-Benz do Brasil S.A. og Socledade Trschnica de Fundi~6es Gerais S.A. Disse selskapene produserer kommersielle kjøretøy og dieselmotorer. Mercedes-Benz Argentina S.A. er et annet stort produksjonsselskap i Latin-Amerika. I Spania produserte Compania Hispano Alemana Mercedes-Benz Vehiculos y Motores S.A. over 10 000 kommersielle kjøretøy i 1976. Dalmier-Benz har store minoritetsinteresser i Sør-Afrika (United Car and Diesel Distributors (Pty.) Ltd.) og i Iran (Iranian Diesel Engine Manufacturing Co.).
I 1976 gikk nesten 4 % av Daimler-Benz' omset ning til forskning og utvikling, hovedsakelig konsentrert til områdene personbiler og kommersielle kjøretøy (vare-, lastebiler og busser.) Daimler-Benz har inngått samarbeidsavtaler med Sovjetunionen (1973) og med et selskap i Jugoslavia. I Norge er Bertel O. Steen AS importør av gruppens produkter.
I. Sa.


Dalgard, Olav
Dalgard (1898-), norsk journalist, forfatter, kritiker, teater- og filminstruktør, født i Folldal. Dalgard var i mellomkrigstiden sterkt engasjert i sosialistisk kulturarbeid, bl.a. gjennom ”Mot Dag” og ”Sosialistisk Kulturfront”. Arbeidet for å skape et sosialt teater som han tok opp i midten av 30-årene, var påvirket av Meyerhold og Stanislavskij. Nye agitasjonsformer, som tramgjenger og spillefilm, ble brukt i valgkampene. Særlig filmarbeidet var en pionerinnsats som fikk stor betydning. ”Samhold må til” fra 1935 var den første filmen som hentet sitt stoff fra rallarlivet. Tordis og Alfred Maurstad spilte hovedrollene, mens Martin Tranmæl var bidragsyter på manuskriptsiden. Til valgfilmen i 1936, ”Vi bygger landet”, skrev Arne Paasche Aasen ”Frihetens forpost”, og Jolly Kramer Johansen satte musikk til. Filmene hentet emner fra arbeidsliv og klassekamp, som Menstad-konflikten (til Skog og Lands tiårs jubileum i 1937) og fyrstikkarbeidernes streik (”Gryr i Norden”, til LOs 40-års jubileum i 1939), eller de agiterte for sosialisme og edruskap (”Lenkene brytes” 1938). Derved kom også Norge med i den internasjonale bølge av arbeiderfilm (se art. Arbeiderfilm).                          
B. Bk.

Litteratur: O. Dalgard: Livsminne, Oslo 1973.