NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Creditbank, Den norske

Opprettet: 1857
Hovedkontor: Oslo
Forvaltnings kapital Norge (1976): 11,4 milliarder kroner
Forvaltningskapital utland: 3,4 milliarder kroner
Aksjekapital: 390 millioner kroner fordelt på 31 000 aksjonærer
Kurs pr. 1.11.1977: kr 114
Aksjeutbytte: 42,9 millioner kroner
Anta/I ansatte: ca. 2 900
Antall kontorer i Norge. 91
Antall kontorer i utlandet: 8

Den norske Creditbank (DnC) er Norges største forretningsbank. Av forretningsbankenes samlede forvaltningskapital 11976 hadde DnC alene 22,4 %. Banken har hatt en jevn og god vekst-utvikling; i 1960 hadde DnC en forvaltningskapital på 2,8 milliarder kroner, 48 kontorer i Norge, ingen i utlandet. DnC har i perioden 1960-1976 hatt en gjennomsnittlig årlig vekst på 10,9 %.

DnCs tyngdepunkt ligger i Oslo, men samlet er distriktskontorene nesten like store i forvaltningskapital. Hovedkontoret i Oslo har 56 spesialavdelinger med 1 251 ansatte. Det finnes 26 Oslo-filialer med 352 ansatte. Det er 38 DnC-banker i distriktene med 22 underfilialer og i 268 ansatte.

DnCs største enkeltaksjonær er Storebrand-gruppen gjennom flere aksjeposter. Listen over de ti største aksjonærene i DnC ser slik ut (antall aksjer står i parentes): 1. Norske Folk, Livs- og Pensjonsforsikring (85 844), 2. Storebrand International (81 976), 3. Sig. Bergesen d.y. & Co. (71 474), 4. Christiania Sø og Poseidon (63 049), 5. Orkla Industrier (49 300), 6. AS Commodum (36 304), 7. Norges Rederforbunds Fellesmasse (31 288), 8. Det Norske Veritas (29 596), 9. Fellesbanken AS (29 029), 10. AS Storebrand (28 521).

En undersøkelse fra 1970 viste at 4,5 % av DnCs aksjonærer alene kontrollerte 43 % av aksjekapitalen. De 4,5 % var i hovedsak forsikringsselskaper, rederier, industri- og bergverksbedrifter.

DnC har selv kjøpt opp aksjer for 106 millioner kroner i norske finansinstitusjoner og foretak: - Banken har aksjer for 75,7 millioner kroner i 13 ulike norske finansieringsselskaper. Blant disse: Norsk Skips Hypotekbank AS, AS Låneinstituttet for Skipsbyggeriene, AS Commodum, AS Factoring. - DnC har en rekke mindre aksjeposter i andre norske banker. Aksjer for 20,5 millioner kroner i 17 forskjellige banker. Største enkeltpost: 20 663 aksjer i Andresens Bank. - DnC har aksjer for 10,2 millioner kroner i norske industriforetak. Banken har større aksjeposter i Elkem-Spigerverket, Norsk Hydro, Orkla Industrier, Norgas og Kosmos.

DnC er medeier i 5 utenlandske banker: Den norske Creditbank S.A. Luxembourg, Nordfinanz-Bank Zurich, Manufact. Hanover Banque Nordique Paris, Nordic Bank Limited London, Ship Mortgage International Bank N.V. Amsterdam. DnC har aksjer for 13,1 millioner kroner i utenlandske finansieringsselskaper. De mest kjente og omstridte er: Adela investment Company SA. Lima. Formål: "Investeringsvirksomhet i Latin-Amerika", og Sifida Invest Company S.A., Geneve. Formål: "Investeringsvirksomhet i Afrika". I en DnC-publikasjon heter det at i mange av de landene det her er tale om er det "rike investeringsressurser, og investeringspotensialet er stort". DnC er også engasjert i "utviklende" investeringsvirksomhet i Asia og Vest-Europa.

DnC er den norske forretningsbanken som har engasjert seg mest politisk. I 1969/70 ble det avslørt at banken hadde utarbeidet en svarteliste over organisasjoner og enkeltpersoner på venstrefløyen i norsk politikk "som man måtte se opp for", i forbindelse med EF-avstemningen i 1972 gikk DnCs administrerende direktør åpent ut og sa at banken aktet å bidra med millionbeløp til Ja-siden. "Det skal i hvert fall ikke stå på penger", sa Melander bl.a.

E.Bo.

Crosland, C. A. R. (Anthony)

Crosland (1918-1977), britisk økonom og sosialistisk politiker, forgrunnskikkelse for den moderate fløy innen det britiske Labour-partiet. Medlem av Parlamentet 1950-55 og fra 1959 til sin død. Økonomiminister i Harold Wilsons første regjering 1964, året etter minister for utdanning og vitenskap. President Board of Trade 1967-69, minister for regional planlegging og lokalt selvstyre 1969-70. Labours talsmann i miljøvernspørsmål etter regjeringsskiftet i 1970. Miljøvernminister 1974-76, utenriksminister 1976-77 hvor hans fremste innsats kom til å bestå i bileggelse av fiskerigrensetvisten med Island.

Crosland er kjent som en innflytelsesrik politisk tenker. I en serie bøker tar han fra et ikke-marxistisk standpunkt sosialismen opp til fornyet vurdering og begrunnelse. Hans politiske grunnsyn finnes bl.a. i følgende bøker: "Britain's Economic Problem" (1953), "The Future of Socialism" (1956), "The Conservative Enemy" (1962), "The Politics of Education" (1971) hvor han var medforfatter, og "Socialism Now" (1974). Crosland er en utpreget fabianer, de skrittvise reformers talsmann. Han var selv formann i "Fabian Society" 1960-61 og førte denne gruppens reformistiske tradisjoner videre. (Se art. Fabianere.) Sosialisme er for Crosland først og fremst en utdypning og fullstendiggjøring av det liberale demokrati på det sosiale og økonomiske område. I "The Future of Socialism" setter han opp fem kjerneverdier som sosialister har forsøkt å realisere siden arbeiderbevegelsens oppkomst:

Sosialisme er (1) en protest mot den fattigdom og elendighet som kapitalismen frembrakte. Sosialismen legger også stor vekt på (2) sosial velferd til fordel for dem som er trengende eller uheldig stilt av andre grunner. Den bæres også oppe av (3) en tro på likhet og visjonen om det klasseløse samfunn. Denne likhetsoppfatning ytrer seg først og fremst i ønsket om å gi arbeideren rimelige rettigheter i produksjonslivet og en ansvarsfull stilling i produksjonsprosessen. Nært forbundet med likhetsidealet er brorskapstanken. (4) Sosialismen var - og er - en reaksjon mot konkurransesamfunnet; det er en ideologi som setter samarbeid høyt. Historisk var sosialismen også (5) en protest mot kapitalismens ineffektivitet som økonomisk system og især til tendensene til utstrakt arbeidsløshet.

Utviklingen av Croslands sosialisme-oppfatning avspeiler også den moderate britiske sosialismens utvikling og problemer i et nøtteskall. Av disse fem idealene er nr. 1 og nr. 5 i ferd med å miste sin betydning, skrev Crosland i femtiårene. Den direkte fattigdom er på vei ut, og den moderne blandingsøkonomi sikrer stadig i høyere grad full sysselsetting. På dette punkt er Crosland på linje med en viktig hovedtendens i moderne vest-europeisk sosialdemokrati: ettersom den temmede kapitalisme synes å sikre full sysselsetting, faller også grunnlaget for den sosialistiske kapitalisme-kritikk bort. Siden kapitalismen synes å klare seg selv relativt bra, må Labour endre sitt syn på nasjonaliseringer. Er nasjonaliseringer et egnet middel til å realisere sosialismens kjerneverdier, særlig større likhet og en nedbygging av økonomiske klasseskiller? Hans syn på statlig overtakelse av industri skapte i sin tid intens debatt: kontroll av produksjonsmidlene i form av direkte statlig overtakelse av eiendomsretten er ikke lenger så ønskelig fordi den nødvendige kontroll kan utøves fra regjeringsposisjon og ved hjelp av fagforeningene. Sosialismens mål kan nås i en reell blandingsøkonomi der offentlig eie bare er en av mange former for eiendom innen produksjonslivet.

Da Crosland i 1974 så tilbake på sin revisjonistiske tese fra 1956, ble han tvunget til å ta sitt grunnpostulat opp til fornyet vurdering: Kapitalismen var på ny i krise; full sysselsetting var igjen et problem. På enkelte punkter nær var Storbritannia ikke kommet nærmere de sosialistiske idealer enn i 1956. Crosland holdt likevel fast på at den private sektors makt kunne holdes i sjakk ved fagforeningenes makt og ved fantasifull bruk av mikro- og makro-økonomisk planlegging. Nasjonaliseringer ville ikke nødvendigvis fremme en sosialistisk strategi ifølge Crosland i "Socialism Now". Utenlandske investeringer kan lett kontrolleres i et politisk sterkt land som Storbritannia.

I stedet for å samle oppmerksomheten så sterkt om nasjonalisering foreslo Crosland følgende prioriteringer for en bevisst sosialistisk strategi: nye skatter på formue og gaver: høyere arveavgifter; statlig overtakelse av land; kommunal kontroll med den eksisterende boligmasse og med ny husbygging; full demokratisering av skolevesenet; et statlig eiendomsselskap; nasjonalisering av forsikringsvesenet; full statlig kontroll med pensjonsfond; skatt på reklame; større innsats for å gjøre eksisterende statsbedrifter lønnsomme og konkurransedyktige og en fjerde kvalitetskanal på britisk fjernsyn. Det siste er viktig, for likhet for Crosland er noe langt mer enn økonomisk likhet. Likhet er også lik anledning til å leve i estetisk tiltalende omgivelser og å ta del i et rikere kulturliv. I 1974 føyde han til videreutvikling av det industrielle demokrati på sin liste over prioriteringer. Som i 1956 tok han i 1974 til orde for en energisk hevdelse av det demokratiske likhetsideal. Hans strategi tok nettopp sikte på å nå dette og var ikke begrenset til det liberale likhetsideal. Det siste hevder likhet i utgangspunktet (like sjanser); det første omfatter også faktisk likhet (likhet i resultater uansett hvor formelt like innbyggerne er ved fødselen). Disse mål er ifølge Crosland i pakt med sosialismens historiske tradisjoner og kan nås ved bevisst og energisk bruk av politisk makt innenfor rammen av liberale politiske institusjoner.

B.Ha.

Cuba

Hovedstad: Havana
Sjølstendighet: 1898 (Spania)
Politisk system: Folkedemokrati
Flateinnhold: 114 524 km²
Folkemengde i 1973: 8 916 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73:1,7 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 6,6 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 540 $
Sysselsatte i primærnæring: 30,0 %
Sysselsatte i industri: 26,3 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 42,3 %
Yrkesaktivitet: 52,0 %
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 18,7 %
Eksportensidighet: Sukker 78,2 %
Viktigste handelspartner 1973: Sovjet 49,4 %
Energibruk pr. innbygger: Lav 1188 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 27,5 %
Lese- og skrivekyndighet: 98 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 95
Spedbarnsdødelighet: 3,90 %
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 12,3
Sjølmordsrate (Døde pr. 100 000 innb.): 11,9
Mordrate (Drepte pr. 100 000 innb): 7,8
Militærutgifter pr. innb., 1973: 36,42 $
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind
Cuba er den største av de vestindiske øyene, det eneste ikke-kapitalistiske landet på den vestlige halvkule.

Historie Da Cuba ble kolonisert av spanierne ca. år 1500, fantes det en innfødt indianerbefolkning på omlag 100 000 personer. I løpet av de første førti koloniåra ble de innfødte nærmest utryddet. På 1700- og 1800-tallet ble det innført i alt 1 million negerslaver til å arbeide på tobakk- og sukkerplantasjene. Også en del kinesere og andre orientalske folkegrupper slo seg i denne tida ned på Cuba. Helt fra 1700-tallet har sukkerplantasjene dominert landets økonomi totalt. Spania klarte å beholde Cuba da de andre koloniene i Latin-Amerika tilkjempet seg formell uavhengighet i 1820-åra, og det første alvorlige oppgjøret med spanierne i 1868 ble brutalt knust etter 10 års kamp. Den endelige uavhengighetskampen begynte i 1895, under ledelse av bl.a. poeten José Martí. Etter at USA grep inn på cubanernes side, ble spanierne beseiret.

Men denne "uavhengigheten" markerte bare overgangen fra spansk kolonivelde til nordamerikansk nykolonialisme. Dette ble formelt uttrykt gjennom et tillegg til den cubanske forfatningen "Platt Amendment" som sikret USA rett til militært inngrep (opphevet først 1934), og opprettelse av marinebasen Guantànamo for 99 år (eksisterer fortsatt). Denne helt avgjørende politiske innflytelsen fra USA, som varte fram til revolusjonen, var basert på total økonomisk dominans (kontroll over sukkerplantasjer, oljeraffinering, gruver, elektrisitet, telefon, jernbaner, bankvesen, 70 % av utenrikshandelen). Bortsett fra Puerto Rico og Panama var Cuba det landet i Latin-Amerika som var sterkest dominert av USA. I begynnelsen av 30-åra, da landet ble hardt rammet av depresjonen, vokste det fram en venstre-nasjonalistisk bevegelse. En regjering under ledelse av Fulgencio Batista kom til makten og innførte en forholdsvis progressiv forfatning i 1940. Forfatningen ble aldri fulgt i praksis, og i 1952 gjorde Batista militærkupp og innførte et beinhardt, korrupt og udugelig diktatur.

Revolusjonsbevegelsen Den 26. juli 1953 organiserte Fidel Castro ei motstandsgruppe på 135 personer i et angrep på militærbasen Moncada i Santiago, øst på Cuba. (Herav navnet på Castros revolusjonsbevegelse, "26. juli- bevegelsen"). (Se art. Castro.) Angrepet ble slått tilbake, mange ble drept og de overlevende tatt til fange. Rettssaken mot bevegelsen ga Castro anledning til å propagandere for revolusjonen, og hans berømte forsvarstale "Historien skal frikjenne meg" ble til et politisk program for "26. juli-bevegelsen", som helt fram til revolusjonen, var reformistisk og nasjonalistisk, ikke sosialistisk. Castro fikk amnesti etter to års fangenskap, reiste til Mexico, og organiserte ei ny revolusjonær gruppe der som vendte tilbake til Cuba med båten "Granma", og begynte geriljakamp i Sierra Maestra-fjellene helt i øst. Motstandskampen spredte seg over hele landet, og i løpet av 1958 vant geriljaen avgjørende militære seire over Batista-styrkene. Batista ble tvunget til å flykte fra landet ved nyttår 1958-59, samtidig med at geriljatroppene inntok Havana. Castro overtok som statsminister i februar 1959.

Kommunistpartiet (PSP), som under Batistas første regime (1938-44) til og med deltok i regjeringen, sto i opposisjon til Batista fra 1952, men gikk klart mot væpnet motstandskamp. Først i begynnelsen av 1958 tok partiet kontakt med geriljaen i Sierra Maestra. Den første tida etter revolusjonen var det et sterkt motsetningsforhold mellom PSP og "26. juli-bevegelsen", som hadde en svært sammensatt klassebasis (bønder, arbeidere, småborgere). Men etter hvert ble den sosial-reformistiske "26. juli-bevegelsen" radikalisert, og i 1961 sa Castro at dens ideologi var marxist-leninistisk. Årsaken til radikaliseringen var ikke minst at klassemotsetningene stadig ble skjerpet som følge av de strukturendringene revolusjonen førte til. En forsøkte nå å få til en sammenslutning av PSP og "26. juli-bevegelsen", i de såkalte integrerte revolusjonære organisasjonene (ORI), der det i begynnelsen var sterke motsetninger. Blant annet anklaget Castro PSP for å misbruke ORI til å styrke sin stilling. I 1963 ble det dannet et felles parti, Det forente sosialistiske revolusjonspartiet (PURSC), som i 1965 ble omorganisert til Cubas Kommunistiske Parti (PCC), med Castro som førstesekretær.

Umiddelbare tiltak og følger av revolusjonen Umiddelbart etter maktovertakelsen ble det innsatt en sivil regjering av middelklassepolitikere. Kongressen ble oppløst, hæren omorganisert med geriljaen som basis, og en ny grunnlov ble vedtatt. (Men 1940-konstitusjonen ble opprettholdt for en periode). Til å begynne med sa Castro at revolusjonen var "humanistisk", vesensforskjellig fra både kapitalisme og kommunisme. I april 1959 var Castro på besøk i USA og inviterte amerikansk privat-kapital til å investere i cubansk industri. Daværende visepresident Nixon sa likevel etter et møte med Castro at han burde styrtes med vold. Først sommeren 1960 kom det til åpent brudd i forholdet mellom Cuba og USA. Cuba hadde inngått en handelsavtale med Sovjet, bl.a. om kjøp av olje, men de amerikanske oljeraffineriene nektet å raffinere den sovjetiske oljen. Cuba svarte med å nasjonalisere oljeraffineriene, USAs reaksjon på dette var å redusere kvotene på sukkerkjøpene fra Cuba (sukkeret utgjorde 3/4 av Cubas eksportinntekter, mesteparten ble eksportert til USA).

Sovjet sa seg villig til å støtte Cuba mot trusselen fra USA og overtok USAs sukkerkvote. Flere amerikanske selskaper ble nasjonalisert, USA innførte en total handelsboikott som de fleste vestlige land etter hvert sluttet seg til, og de diplomatiske forbindelsene ble brutt. Alle strukturendringene som det cubanske samfunnet etter hvert gjennomgikk (se seinere), utløste sterk motstand både blant det innenlandske borgerskapet og andre privilegerte grupper, og ikke minst hos nord-amerikanske kapitalinteresser. De tidligere privilegerte begynte å reise fra landet: Vel en halv million emigrerte inntil utvandringsstopp ble innført i 1970, størstedelen til USA. Blant disse var 1/3 av alle legene i landet, en stor del av lærerne og de mest velutdannede grupper av faglig og teknisk personell. Eksil-cubanerne opprettet motstandsgrupper som hadde til formål å styrte Castro, og også på Cuba ble det organisert motstandskamp (bl.a. gerilja). Men den fikk aldri støtte i befolkningen: en uavhengig undersøkelse i 1960 viste at 80 % støttet Castro. Etter revolusjonen ble 3 500 statstjenestemenn avskjediget, 450 av Batistas nærmeste medarbeidere ble henrettet. I alt 25000 mennesker er blitt arrestert av politiske grunner, men det store flertallet av dem er systematisk og gradvis blitt tilbakeført til samfunnet. I følge Castro selv er antallet politiske fanger redusert fra 15 000 til 3 000 (Juni 1977).

Økonomisk utvikling og planlegging De første tre-fire åra etter revolusjonen skjedde det en voldsom økonomisk vekst, gjennom utnytting av ledig produksjonskapasitet. De sosiale reformene og inntektsutjevningen førte til sterk økning i etterspørselen etter forbruksvarer, og sysselsettingen av arbeidsløse i industri og jordbruksproduksjonen gjorde at den økte etterspørselen langt på vei kunne tilfredsstilles. Etter store sukkerhøster i 1959 og 1960 forsøkte en å spre jordbruksproduksjonen til andre produkter enn sukker og samtidig bygge opp en innenlandsk industriproduksjon til erstatning for tidligere importerte varer. Målet var å redusere avhengigheten av sukkereksporten. Samtidig ble importen av luksusvarer, som fra før var stor, stanset. Ferdigvareproduktenes andel av importen gikk ned fra 31 til 15 % i åra 1959-63, mens andelen maskiner/ transportmidler gikk opp fra 1 til 29 %. Men denne kombinasjonen av redusert sukkereksport og økt import av produksjonsredskaper for industrien førte til store handelsunderskudd, og USAs boikott gjorde dette til et akutt problem. Etter hvert klarte en heller ikke å produsere nok til å dekke den stadig økende etterspørselen etter forbruksvarer, og i 1962 ble det innført rasjonering på matvarer. Denne rasjoneringen har til tider vært ganske kraftig og hardere i byene enn på landet. Men den har ikke vært til hinder for at alle har fått en tilstrekkelig mengde nødvendighetsvarer. Rasjoneringen var, ved siden av problemene i utenriksøkonomien som følge av for rask industrialisering og produksjonsspredning, likevel uttrykk for at den cubanske økonomien var kommet i alvorlige problemer. Landet ble stadig mer avhengig av utenlandske kreditter. De eneste kildene for slike kreditter var Sovjet, COMECON og i begynnelsen også Kina.

Disse problemene førte til en omfattende planleggingsdebatt både på Cuba, der det ble holdt store produksjonskonferanser med flere tusen deltakere, og blant marxistiske økonomer i Europa. Den utviklingsstrategien som ble utfallet av denne debatten, bygde på at en først måtte fremme økonomisk vekst, og deretter nærme seg det endelige målet for den økonomiske strukturen. I praksis betydde dette å gå bort fra produksjonsspredning og tilbake til sukkeret som det valutagivende produktet. Sukkeret utgjør således fortsatt mellom 75 og 85 % av eksportinntektene. Den valutaen en på denne måten kunne tjene inn, skulle en så bruke til import av produksjonsredskaper for industrien, mekanisering og større vekt på teknisk utdanning. Samtidig la en vekt på behovet for voksende investeringer. De ligger nå så høyt som 30% av nasjonalproduktet pr. år. Så seint som i begynnelsen av 70-tallet gikk 5/6 av disse til jordbruket, men for perioden 1976-80 skal 1/3 av de planlagte investeringene gå til industrien. Den produksjonsstrukturen som ble utviklet fra midten av 60-tallet, nødvendiggjorde redusert forbruk, noe en forsøkte å oppnå gjennom en vidtgående utjevningsideologi med moralske snarere enn materielle drivkrefter (målsetting om å skape "et nytt menneske"). Det ble også vedtatt å sentralisere planlegging og styring av økonomien, men uten å frata fagforeningene i de enkelte produksjonsenhetene muligheten til å diskutere og kritisere planutkastet før det vedtas. Fram til 1975 eksisterte bare ettårs-planer, men for perioden 1976-80 er den første femårs-planen blitt utarbeidet.

Sosial revolusjon Den første viktige strukturendringen som ble gjennomført etter revolusjonen, var en jordreform (juni 1959), der alle eiendommer over 4 000 dekar ble ekspropriert, leilendinger fikk eiendomsrett til den jorda de brukte, og 270 dekar ble fastsatt som minimum for et familiejordbruk. De jordløse landarbeiderne (ca. 1/2 million) hadde få fordeler av denne første jordreformen, som bare reduserte den privateide andelen av jordeiendommene til 56 %, og på langt nær avskaffet den ujevne fordelingen innen privatsektoren.En ny jordreform i oktober 1963 nasjonaliserte alle eiendommer over 670 dekar, noe som førte til at 72,5 % av landets jordbruksareal nå er på statens hender, og at nesten 85 % av jordbruksproduksjonen er statlig. Resten er private småbruk (ca. 180 000), organisert i det nasjonale småbrukerforbundet (ANAP). Størstedelen av kaffe-, tobakk- og grønnsaksproduksjonen foregår privat. Store deler av industrien ble nasjonalisert i 1960, og i 1962 kontrollerte staten 90 % av industriproduksjonen, fordelt på 1 800 fabrikker og 170 000 arbeidere. Nasjonalisering av andre privat-foretak (småforretninger, gateselgere etc.) ble fullført i 1968. Den sosiale revolusjonen førte ganske snart til at alle de grunnleggende materielle behov ble oppfylt for hele befolkningen. De mest imponerende endringene er skjedd på sektorene helsestell og utdanning.

Helsevesenet før revolusjonen fungerte fullstendig etter profittmotiver og var derfor konsentrert til de store byene og til høyinntektsgrupper. En stor del av legene og langt de fleste medisinske professorene var blant de som flyktet fra landet. Likevel finnes det i dag ca. 9000 leger i landet (1 pr. 1 000 innbyggere) mot 6 000 før revolusjonen, og den sosialistiske legevitenskapen er først og fremst opptatt av å forebygge de store folkesykdommene. Den har derfor spesielt vært rettet mot de fattigste og mot dem som bor på landsbygda. All lege- og tannlegebehandling og alle medisiner er gratis. I 1958 var det bare ett eneste sykehus med til sammen 10 senger på landsbygda, ti år seinere var det 47 sykehus med til sammen 1 300 senger, pluss 50 medisinske og tannmedisinske klinikker. Antallet sykehus i alt er steget fra 57 før revolusjonen til 260 i 1974, og dessuten er det blitt opprettet 450 poliklinikker, noe som tidligere ikke fantes. Antallet sykehussenger pr. 1 000 innbyggere er steget fra 3,3 til 5,6. Alle de epidemiske sykdommene som herjet tidligere (malaria, tyfus, polio) er praktisk talt utryddet, og barne- og mødredødeligheten er ikke høyere enn i mange "utviklede" land.

Det mest framstående eksemplet på resultatene av revolusjonen innen utdanningssystemet, er alfabetiseringskampanjen i 1961. De som kunne lese og skrive fra før, ble satt inn som lærere og sendt rundt i landet, og etter hvert som nye lese- og skriveføre ble utdannet, begynte de som lærere selv. Lærerne bodde og arbeidet sammen med bønder, arbeidere og andre som ble lært opp, og ved slutten av 1961 hadde andelen analfabeter i landet sunket fra 23,6 til 3,9 % (Ifølge UNESCO). Senere er hovedvekten lagt på voksenutdanning. I 1966 hadde 10 000 bønder og arbeidere tatt en eksamen tilsvarende artium, og stadig flere av disse begynner å studere ved universiteter og høyskoler. Hver tredje innbygger følger en eller annen form for undervisning til enhver tid. 99,5 % fullfører primærskolen, og over 70 % av de mellom 13 og 16 år får sekundær utdanning. På universitetene og høyskolene var det I 1974-75 64 000 studenter. Det kreves ikke bare skoleflinkhet, men også en "revolusjonær bevissthet" for å bli tatt opp som student. Når det gjelder utjevningsmålsettingen, er det fortsatt betydelige lønnsforskjeller i landet. Castro sa selv i 1970 at det fantes de som tjente 4-500 pesos pr. måned, mens minimumslønna var 85 pesos. (1 peso = 6,7 n.kr.) Men disse ulikhetene motvirkes i stor grad av alle gratistjenestene (helsevesen, skole, daghjem, telefon, sportsstevner) og av at rasjoneringssystemet gjør det vanskelig å bruke pengene for dem som tjener mest. Bonus-systemer for ekstra-arbeid og overskridelse av arbeidsnormer, som ble innført i midten av 60-åra og midlertidig avskaffet etter noen år, utgjør likevel fortsatt et viktig element i landets økonomi. Slike bonuser er ofte den eneste måten å skaffe seg goder som kjøleskap og andre større forbruksvarer på.

Et grunnleggende trekk ved den sosiale revolusjonen er massemobilisering. Dette kommer klarest til uttrykk under sukkerinnhøstingene, der alle deler av folket deltar, slik at en samtidig klarer å nedbygge statusskiller mellom manuelt og åndelig arbeid. Det var utvilsomt et stort nederlag at målet om en sukkerhøst på 10 millioner tonn i 1970 ikke ble nådd (en klarte en rekord på 8,5 millioner tonn). I mobiliseringen av hele folket for revolusjonære mål står masseorganisasjonene sentralt. De viktigste er komiteene for forsvar av revolusjonen (CDR), fagbevegelsen og kvinneføderasjonen (FMC). CDR-komiteene ble dannet i 1960 til forsvar mot kontrarevolusjonære krefter, men de viktigste oppgavene nå er av sosial art, så som vaksineringskampanjer, blodgiving, jordbruksarbeid, kurs, moralkampanjer og kontroll med distribusjon av rasjonerte varer. Hver komite omfatter vanligvis et boligkvarter eller en landsby. I 1912 fantes det over 70 000 komiteer, og ca. 70 % av alle voksne cubanere er medlemmer. Fagbevegelsen, som før revolusjonen hadde en anti-kommunistisk ledelse, kom under kontroll av den politiske ledelsen i landet i 1960. Den revolusjonære fagforeningsorganisasjonen (CTC-R) fungerer nå mindre som en interesseorganisasjon, og mer som en mobiliseringskanal for å øke produksjonen, oppmuntre til overtidsarbeid, og den har også en sosial kontrollfunksjon i å motarbeide tendensene til arbeids-skoft. Men de siste åra har fagbevegelsen også blitt engasjert i bestrebelsene for større arbeiderinnflytelse på bedriftene og økt politisk demokrati generelt, som en motvekt til administrasjonens dominans. Ønsket om dette ble klart uttrykt av Castro på fagforeningskongressen i 1973.

Kvinnefrigjøring FMC ble også dannet i 1960 og hadde i 1973 1,8 millioner medlemmer (69 % av alle kvinner fra 14 til 65 år), fordelt på 30 000 lokallag. De viktigste oppgavene går ut på å høyne kvinnenes utdanningsnivå og politiske bevissthet, og organisasjonen spiller en aktiv rolle i alle mobiliseringer, enten det gjelder utdanning, helsestell eller produksjon. FMC driver også daghjem, der det i begynnelsen av 70-åra var plass til vel 50 000 barn (mot under 30 000 i et land som Sverige med samme befolkningstall). Daghjemsplassene er gratis, og målet er å gi slik plass til alle barn fra 45 dager til 6 år som har behov for det. Daghjemmene drives ofte i tilknytning til arbeidsplassene. Spedbarnsdødeligheten er som nevnt kraftig redusert, etter at omsorgen for mor og barn både foran, under og etter fødselen er blitt drastisk forbedret. 95 % av alle fødsler foregår nå på sykehus, svangerskapspermisjonen er på 18 uker, og mulighetene for å komme tilbake til yrkeslivet etter fødselen er svært fleksible. Det drives ingen offisiell familieplanlegging, men preventivmidler er allment tilgjengelige, og preventivundervisning er utbredt.

I realiteten er det selvbestemt abort, men hvis økonomiske og sosiale forhold ligger til rette for å føde, blir det oppfordret til å gjennomføre fødselen. Bortsett fra at alfabetiseringskampanjen la hovedvekt på kvinner (spesielt bondekvinner), har kvinnenes deltakelse i høyere utdanning også økt kraftig. I 1971-72 var 43 % av studentene ved Havana Universitet kvinner. I produksjonen legges det meget stor vekt på å øke kvinnenes deltakelse, og i 1964-72 gikk 600 000 nye kvinner ut i arbeidslivet. Målet er at 100 000 nye kvinnearbeidsplasser skal skapes hvert år. 60 % av personalet i helsevesenet er kvinner, 59 % i utdanning og 40 % i lett-industri. I arbeidslovgivningen er det ikke full likestilling, etter som spesielt tungt arbeid er forbudt for kvinner og lett arbeid for menn. Militærtjeneste er frivillig for kvinner. Men selv om kvinnefrigjøringen er kommet langt til å være et utviklingsland, er fortsatt mange grunnleggende kjønnsdiskriminerende holdninger til stede, noe det vil ta lang tid å fjerne. Den cubanske kvinnen har tross alt vært offer for tre kulturers kvinneundertrykking: den spanske, den afrikanske og den nordamerikanske.

Kultur-revolusjon Selv om den kulturelle, særlig den litterære, aktiviteten har sterke tradisjoner på Cuba, har den gjennomgått en voldsom ekspansjon etter revolusjonen. Samtidig er den blitt klart marxistisk og revolusjonær, uten at den sterke folkloretradisjonen, med den særegne og fascinerende blandingen av spansk og afrikansk kultur, er forlatt. Kulturen er en massekultur både i form og innhold. Den har hittil vært langt mer inspirert av vest-europeisk marxisme enn av sosialrealismen slik en opplever den i Sovjet og Kina. De viktigste kulturaktivitetene er bokutgivelse (og folkelesing), film (særlig dokumentarfilm) og plakat-kunst. De to eneste dagsavisene er grå og kjedelige, mens radio- og fjernsynsproduksjonen ligger på et noe høyere nivå. Når det gjelder intellektuell frihet skapte den såkalte Padilla-saken i 1971 sterke reaksjoner blant venstre-intellektuelle i Vesten. Men etter å ha kommet med selvkritikk er Padilla igjen i full aktivitet både som kunstner og i en betrodd administrativ stilling. Det generelle inntrykket er at den kunstneriske friheten er relativt stor, så lenge ikke åpent kontrarevolusjonære ytringer kommer fram. All vitenskapelig virksomhet er underlagt Vitenskapsakademiet, og hovedvekt legges på teknisk og naturvitenskap samt agronomi. Rasismen, som tidligere var framtredende og rammet de mange svarte og mulatter, er så godt som utryddet.

Politisk system Etter revolusjonen ble alle andre partier enn kommunistpartiet oppløst, og etter sammenslutningen av "26. juli-bevegelsen" og PSP til PCC i 1965, har dette vært det statsbærende partiet. Inntil partiets første kongress i desember 1975 hadde det intet program, men bygde offisielt på Moncada-erklæringen, samt Jose Martí, Castro og Che Guevara sine taler og skrifter. Basisenhetene i partiet er celler på arbeidsplassene, og det ledes av et politbyrå, sekretariat (Fidel Castro og Raul Castro er for tida henholdsvis første- og annensekretær) og en sentralkomite. Valg av nye partimedlemmer skjer etter forslag og endelig godkjenning av stormøter på arbeidsplassene, der det legges vekt på revolusjonær bevissthet, uselvisk opptreden, arbeidsinnsats, proletær bakgrunn m.m. Høyere partiinstanser spiller også en avgjørende rolle i denne utvelgingsprosessen. Partimedlemmene utgjør i dag en revolusjonær elite på ca. 120 000. Inntil en ny konstitusjon ble anbefalt av den første PCC-kongressen etter grundige diskusjoner i alle masseorganisasjonene og vedtatt ved folkeavstemning i februar 1976, var det ingen valg til regjeringsorganer. Maktutøvelsen i denne perioden ble kalt "foreløpige former for revolusjonær makt".

Den nye folkemakt-strukturen bygger på direkte valg til kommuneforsamlinger (169), som i sin tur velger delegater til provinsforsamlingene (14) og til nasjonalforsamlingen. Kommuneforsamlingene settes sammen av en representant for hver valgkrets (i alt 10 725), som velges ved alminnelig (alle over 16 år) og hemmelig valg. Velgerne kan velge mellom fra 2 til 8 kandidater nominert av møter i de enkelte boligkvarterene. Av de 30 000 kandidatene som ble nominert i forbindelse med det første valget (oktober 1976), var 70 % partimedlemmer. 77 % av velgerne deltok i nominasjonen og 95 % i selve valget. Personlig valgkamp er forbudt, men opplysninger om hver enkelt kandidat trykkes opp og fordeles av CDR-komiteene i den enkelte valgkretsen. Alle valgte representanter på alle nivåer kan tilbakekalles av velgerne, og det finnes alt flere eksempler på at velgerne vet å benytte seg av denne muligheten. Kommune- og provinsforsamlingene har etter det nye systemet ansvaret for lokal industri, tjenester, skoler, transport, kino osv., dvs. all økonomisk og sosial virksomhet. Det høyeste organet, Den nasjonale folkemaktforsamlingen, velger et statsråd (31 medlemmer) til å ivareta sine funksjoner mellom sesjonene, og presidenten i statsrådet er landets statsoverhode (Fidel Castro med Raul Castro som første visepresident). Det er også presidenten som foreslår personer til ministerpostene og Høyesterett. En av hovedhensiktene med den nye strukturen er å skille partiapparatet og regjeringen mer fra hverandre, slik at partiet blir mer frigjort fra administrative byrder. Men i praksis er nesten halvparten av medlemmene i det nåværende politbyrået også medlemmer av statsrådet, samtidig som de innehar ministerstillinger. Dette gjelder alle toppfigurene. Det foregår fortsatt en viss rivalisering mellom tidligere PSP-medlemmer og medlemmer av 26. juli-bevegelsen.

Forholdet til Sovjet Cuba har tradisjonelt hatt en svært utsatt posisjon, både pga. beliggenheten tett opp til USA og pga. av det uvanlig sterke politisk/økonomiske avhengighetsforholdet til samme land. USA brøt disse forbindelsene over tvert og ga samtidig åpen støtte til anti-castrogrupper som ønsket å styrte det revolusjonære styret (noe som kulminerte i den CIA-støttede Grisebukt-invasjonen 17. april 1961). Med dette ble Cubas økonomiske og sikkerhetsmessige situasjon helt kritisk. Rakett-krisa i oktober 1962, da Sovjet lot seg tvinge av USA til å demontere rakett-installasjoner på Cuba uten en gang å konsultere cubanske myndigheter, bare bekreftet den kritiske situasjonen. I realiteten hadde Cuba ikke noe valg da landet fikk tilbud om omfattende økonomisk assistanse fra Sovjet og de andre COMECON-landene. Kinas støtte i begynnelsen gikk nærmest over til fiendtlighet i 1966-67 etter hvert som den ideologiske konflikten mellom Sovjet og Kina utviklet seg. Cubas stadig sterkere økonomiske avhengighet av Sovjet tvang mer eller mindre landet til å ta Sovjets parti i denne konflikten. Det kan ikke herske tvil om at Sovjets meget omfattende hjelpetiltak har vært absolutt nødvendige for at revolusjonen har kunnet overleve. Så langt er det vanskelig å se at Sovjet har hatt økonomiske fordeler av sitt engasjement på Cuba, snarere tvert om har det vært en ikke uvesentlig økonomisk belastning. I 60-åra ble de årlige sovjetiske kredittene til Cuba beregnet til godt og vel 300 millioner dollar. Dette var både handelskreditter, militærleveranser, og - viktigst av alt - overpriser på sukker. I tillegg kommer teknisk assistanse og hjelp til opplæring av cubansk personell, der også andre østeuropeiske land - særlig Tsjekkoslovakia og Øst- Tyskland, spiller en viktig rolle.

Cubas gjeld til Sovjet ble i 1977 anslått til mellom 4 og 5 milliarder dollar. Foreløpig har Cuba fått utsatt tilbakebetalingen av denne gjelda til etter 1985, da den skal foregå rentefritt over en periode på 25 år. Hvor stor andel av Cubas handel som er med Sovjet og COMECON, varierer med mulighetene til å få solgt sukkeret til akseptable priser på verdensmarkedet. I 1974-75, da sukkerprisen på det høyeste var helt oppe i 65 cent pr. pund, foregikk 45 % av Cubas handel med Sovjet og ytterligere 20 % med andre COMECON-land. I 1977, da sukkerprisen var helt nede i 7 cent pr. pund, mens Sovjet ifølge en sukkeravtale betalte 30 cent. pr. pund, var 60 % av handelen med Sovjet og 70 % med COMECON. Uten denne avtalen ville cubansk økonomi utvilsomt ha vært i en omfattende krise. De viktigste handelspartnerne etter Sovjet er forøvrig Japan, Kina og Spania.

Det politiske avhengighetsforholdet som uten tvil har vært en følge av den økonomiske avhengigheten, har også variert i styrke. Fram til 1967 var det ikke særlig påfallende, og Castro kunne tillate seg å beskylde Sovjet for å ha slått inn på en kapitalistisk utvikling, for mangel på sosialistisk solidaritet, og han boikottet feiringen av 50-årsjubileet for oktober-revolusjonen i 1967. Men i 1968 gikk Sovjet til økonomiske mottiltak. Oljeleveransen, som Cuba var totalt avhengig av, ble skåret ned, og det samme skal også ha vært tilfelle for flere industri-produkter. Det mislykte forsøket på å oppnå en sukkerhøst på 10 millioner tonn i 1970, som framfor alt var et forsøk på å skaffe seg tilstrekkelig valuta til å gjøre seg mindre økonomisk avhengig av Sovjet, bidro også til å styrke det politiske avhengighetsforholdet. I dag er dette avhengighetsforholdet sterkere enn noensinne. I 1972 ble Cuba medlem av COMECON, planleggingsperiodene følger de sovjetiske, oppbyggingen av partiet er i store trekk lik den sovjetiske modellen, og det er i det hele tatt en påtakelig "overærbødighet" å spore i Cubas forhold til Sovjet på alle plan. Men selv om den cubanske utviklingsstrategien på overflaten er svært lik og tilpasset den sovjetiske, er det mange viktige forskjeller. Det viktigste er kanskje den sterke vekten på massemobilisering, både i økonomisk og politisk deltakelse, og den sterke begeistringen og revolusjonære gløden som fortsatt råder i det cubanske folket. Vekten på materielle stimulanser er langt mindre framtredende på Cuba enn i Sovjet.

Posisjon i internasjonal politikk Også når det gjelder utenrikspolitikk har Cubas avhengighetsforhold til Sovjet variert. I 60-åra ga Cuba meget aktiv støtte til de latin-amerikanske geriljabevegelsene og kom med sterk kritikk både overfor Sovjet og de latin-amerikanske kommunistpartiene for passivitet i den væpnede kampen. Dannelsen av OLAS, den latin-amerikanske solidaritetsorganisasjonen, var et viktig uttrykk for Cubas støtte i denne kampen. Men fra og med 1968 kom det en klar kursendring også i cubansk utenrikspolitikk. Det første klare eksemplet på det var Castros forsvar av invasjonen i Tsjekkoslovakia, ut fra en analyse om at den var nødvendig for å hindre imperialistisk ekspansjon. Men i den samme forbindelsen kom han med meget hard kritikk mot de forholdene i de østeuropeiske landene som hadde skapt grunnlaget for det han oppfattet som en kontrarevolusjonær utvikling. Bakgrunnen for denne kursendringen var todelt: Dels de økonomiske mottiltakene fra Sovjet som alt er nevnt, dels det faktum at gerilja-strategien i Latin-Amerika inntil videre så ut til å ha spilt fallitt.

Men også etter 1968 har Cubas støtte til frigjøringskampene i den tredje verden vært langt mer uforbeholden enn Sovjets. Castro har hatt lite til overs for prinsippet om fredelig sameksistens, men desto mer respekt for prinsippet om proletarisk internasjonalisme. Et eksempel på uoverensstemmelse var Cubas anerkjennelse av den kampucheanske eksilregjeringen under Sihanouk. De påstandene som er kommet om at det cubanske engasjementet i Afrika (særlig Angola) skulle være forårsaket av press fra Sovjet, virker derfor urimelige. Tvert om har det på Cuba vært en voldsom entusiasme overfor muligheten til å delta aktivt i den afrikanske frigjøringskampen, ikke minst på bakgrunn av de sterke etniske bånd mellom den svarte befolkningen på Cuba (negerslavene kom nettopp fra de områdene som nå utgjør Angola) og afrikanerne. Alt lenge før portugiserne ga opp sitt herredømme i de afrikanske koloniene, samarbeidet cubanske sivile og militære rådgivere med frigjøringsbevegelsen. Men det var først etter at Angola ble alvorlig truet av sørafrikansk invasjon, at cubanske frivillige tropper i et antall på 10-15 000 gikk inn på MPLAs side i krigen. Cubanernes funksjon i Angola har etter hvert gått mer over til teknisk og administrativ rådgiving. Også i de frigjøringskampene som ennå gjenstår i Afrika, ser cubanerne ut til å kunne spille en rolle hvis det er behov for det og ønske om det fra frigjøringsbevegelsene. Men det foreligger en fare for at landet etter hvert kan bli utnyttet i Sovjets stormaktsspill i Afrika, noe en kan se klare tendenser til i Etiopia (juli 1977).

Det sterke engasjementet i det som ble kalt "revolusjonseksport" på midten av 60-tallet, gjorde at USA lyktes i sin kampanje for å isolere Cuba fra de andre latin-amerikanske landene og utelukke landet fra Organisasjonen av amerikanske stater (OAS). Denne isolasjonen er nå brutt, og også forholdet til USA ser etter hvert ut til å bli normalisert. Av særlig interesse er det nære forholdet som er i ferd med å bli etablert mellom Cuba og andre land i det karibiske området, særlig Jamaica og Guyana.

V.B.

Se også: Castro, Cuba-krisen.

Cuba-krisen

Cuba-krisen i oktober 1962 representerer den alvorligste konfrontasjon mellom de to supermakter USA og Sovjetunionen. 16. oktober mottok president Kennedy luftfotografier som viste at installasjon av kjernefysiske mellomdistanseraketter var i gang på Cuba: Den amerikanske ledelse var nå i et meget alvorlig dilemma. Fra og med det øyeblikk rakettene var skuddklare, kunne de dekke vesentlige deler av Amerika, og den strategiske balanse ville blitt vesentlig forrykket i russisk favør. Ledende militære var stemt for enten et tilintetgjørende luftangrep eller væpnet invasjon, mens Kennedy, støttet av Robert Kennedy og spesielt av forsvarsminister McNamara, foretrakk å bruke marinen for å hindre tilførsel av flere atomvåpen til øya. Mandag 22. oktober la presidenten i en offentlig fjernsynstale til hele det amerikanske folk, frem beslutningen om blokade, samtidig som han sendte et personlig brev til Krustsjov. De dager og minutter som fulgte, utgjør de mest nervepirrende i hele etterkrigstiden. Marine såvel som atomvåpen var i full beredskap, og endog onsdag fortsatte to russiske skip uanfektet mot Cuba. Et sammenstøt ville bli uunngåelig utpå formiddagen. Det var naturlig nok med en enorm lettelse man mottok nyheten om at de russiske skip hadde gjort vendereis. Fredag kveld kom så et brev fra Krustsjov hvor han lovet å fjerne rakettene på Cuba, mot at amerikanerne på sin side lovet ikke å angripe øya, samt trekke sine raketter tilbake fra Tyrkia, raketter som det forøvrig allerede var besluttet å demontere. Dermed var den alvorligste krise i hele etterkrigstiden bragt vel i havn.

Cuba-krisen førte umiddelbart til et mer avspent forhold mellom de to supermakter, først og fremst ved etablering av direkte telefonsamband mellom Kreml og Washington ("The hot line"), og videre ved avtalen om prøvestans av atomsprengninger sommeren 1963. Krisen hadde også vesentlig indirekte betydning for Norge, i og med den stilltiende overenskomst om at stasjonære atomvåpen aldri mer måtte plasseres i umiddelbar nærhet av den annen part.

Utgangen på krisen ble dengang oppfattet som en klar amerikansk seier, og spesielt som en personlig triumf for Kennedy, "his finest hour". Og tilsvarende som et nederlag for Sovjet, og spesielt for Krustsjov som ifølge eget utsagn temmelig impulsivt hadde gått til dette skritt etter en flyveide han fikk på en morgentur i Bulgaria en tid i forveien. - I dag, 15 år senere er nok meningene noe mer delte når det gjelder Kennedy. Riktignok maktet han å gjennomføre en fleksibel strategi i motsetning til massiv gjengjeldelse, og ikke et eneste menneskeliv gikk tapt. Men den åpenbare offentlige ydmykelse Sovjet ble utsatt for førte til økt opprustning, og spesielt til økt opprustning av den sovjetiske marine. Vesentlig kritikk er også blitt rettet mot at Kennedy i sin fjernsynstale valgte å informere hele verdensopinionen, i stedet for å an- vende tradisjonelle diplomatiske kanaler. Men på dette tidspunkt, etter nederlaget i Grisebukta i 1961, og likeledes da Berlin-muren ble reist samme år, hadde Kennedy et åpenbart behov for å fremstå som den sterke mann for amerikanske velgere, spesielt kort før valget til Kongressen i 1962. I den forstand kan en si at amerikansk demokratisk åpenhet, i stedet for det engang så foraktede hemmelige diplomati, bidro vesentlig til å forverre krisen, selv om det til syvende og sist ikke hindret en rasjonell løsning i dette tilfellet.

J.A.C

Litteratur: R. Kennedy: 13 dager da verden sto stille, Oslo 1969, J. A. Nathan: The Missile Crisis. His Finest Hour Now, New Haven 1975.

Cuba-saken

I perioden 1945-65 var utenrikspolitikken en sjelden og beskjeden kontliktfaktor mellom partiene her i landet. Bare i to saker med en viss utenrikspolitisk karakter ble det reist mistillit fra de borgerlige opposisjonspartiene. Den ene var striden mellom forsvarsminister Jens Chr. Hauge og enkelte generaler (Otto Ruge og Olaf Heiset) i 1948. Cuba-saken i 1959 skapte også stormløp mot regjeringen.

Under henvisning til faren for arbeidsløshet på Raufoss hadde Arbeiderpartiregjeringen sendt våpen til den reaksjonære Batista-regjeringen på Cuba. Den var da i strid med Fidel Castro og hans gerilja-styrker. Castro fikk de norske våpnene - som også var tatt fra arsenaler øremerket for NATO-formål. Våpeneksporten brøt med et stortings-vedtak fra 1935 som forbød salg av våpen til land i borgerkrig. Dette utløste en borgerlig mistillitserklæring. Til å begynne med var det sterke krefter på borgerlig hold med redaktør Smitt Ingebretsen i Aftenposten i spissen, som ønsket å unngå en konfrontasjon med Arbeiderpartiet. De fryktet at det kunne bety en støtte til den utenrikspolitiske opposisjon i regjeringspartiet. Kritikken av regjeringens handlemåte ble også svekket ettersom avgjørelsen hadde blitt truffet på et regjeringsmøte hvor statsministeren og utenriksministeren ikke var til stede. Statsminister Einar Gerhardsen beklaget da også under Stortingsdebatten vedtaket om å sende våpen til Cuba.

Cuba-saken grep også på en annen måte inn i norsk politikk. Under debatten uttalte Nils Hønsvald, Arbeiderpartiets parlamentariske ordfører, at en endring eller utskifting av regjeringen ville skje på "en annen måte enn ved åpent mistillitsvotum i Storting". Arbeiderpartiet tok heller oppgjøret med regjeringen og statsrådene på "kammerset". Dette ble oppfattet som en tilsidesetting av Stortinget og manglende vilje til å ta konsekvenser av feil.

Kritikken om maktmisbruk i Cuba-saken var en forløper for den opposisjon som ble reist mot regjeringen i forbindelse med Kings Bay-saken i 1963 som førte til en borgerlig koalisjon og regjeringens fall. Cuba-saken og Arbeiderpartiets håndtering av den skjerpet også den utenrikspolitiske misnøye på venstrefløyen i partiet og var en blant flere hendinger som førte fram til dannelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961.

K.E.E.

Litteratur: Ø. Skåtun: Cubasaken i norsk politikk, hovedoppgave historie, Bergen 1971.