Colombo-konferansen
Se Alliansefrie stater.


COMECON
COMECON (engelsk, Council for Mutual Economic Assistance - norsk, Rådet for gjensidig økonomisk bistand) er en økonomisk samarbeidsorganisasjon av en del land med sentral planlegging av sin økonomi. COMECON ble stiftet i 1949. Opprinnelige medlemmer var Sovjetunionen, Bulgaria, Romania, Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn. Albania ble medlem i 1949, DDR i 1950. Jugoslavia fikk observatørstatus i 1955, Mongolia, Kina, Nord-Korea og Nord-Vietnam i 1956. I 1961 trakk Albania, Kina, Nord-Vietnam og Nord-Korea seg de facto ut. Mongolia ble derimot fullt medlem i 1962. Jugoslavia ble assosiert medlem i 1964. I 1968 gikk Kina og Albania formelt ut. I 1971 ble Cuba medlem og i 1978 Vietnam. I 1973 inngikk Finland, en handelsavtale med COMECON.
Fra stiftelsen til 1959 var grunnlaget for COMECON en rekke tosidige avtaler mellom medlemslandene. Den såkalte COMECON-avtalen har gyldighet fra 1960. Denne understreker prinsippene om "like rettigheter, respekt for nasjonal suverenitet og interesser, og gjensidig fordel ved den gjensidige økonomiske bistand". Juridisk er vedtakene i COMECON bare bindende for medlemslandene dersom de berørte land har gitt sin tilslutning. Formelt har COMECON slik ingen overnasjonal myndighet. Prinsippet om absolutt nasjonal suverenitet har ved ulike anledninger vært en hindring for den videre utvikling av COMECON. I 1964 nektet Romania å delta i den videre integrasjonen. Imidlertid kan Sovjetunionen gjennom sin dominerende stilling i praksis framskynde en videre integrasjon, med tydeligere overnasjonale trekk. Dette har vært tendensen i utviklingen særlig siden 1968.
COMECON består formelt av følgende organer: Rådet (som møtes minst en gang årlig), Styret, de permanente kommisjoner, og Sekretariatet. I tillegg finnes organer som formelt ikke er underlagt COMECON, men som har viktige funksjoner i samarbeidet mellom medlemslandene. Rådet trekker opp de viktigste politiske retningslinjer. Styret består av minst en representant for hvert medlemsland. Styret leder samarbeidet mellom Rådets sesjoner og samordner COMECONs virksomhet. Særlig viktig er samordningen av de økonomiske planer, spesialisering og arbeidsdeling mellom medlemslandene. De permanente kommisjoner blir opprettet av Rådet for å løse ulike enkeltoppgaver. Det må skilles mellom kommisjoner med en generell økonomisk funksjon, som f.eks. standardisering, statistikk og pengespørsmål, og kommisjoner for enkelte områder, f.eks. elektrisk energi, transport, jordbruk osv. Siden 1964 finnes det også et økende antall tosidige permanente kommisjoner innenfor COMECON. Sekretariatet er plassert i Moskva, dets viktigste oppgave er å sikre gjennomføringen av Rådets og Styrets vedtak og å samordne det løpende samarbeid. Banken for internasjonalt økonomisk samarbeid er formelt ikke tilsluttet COMECON. Den ble stiftet i 1963, og alle medlemsland i COMECON deltar. Innenfor produksjons- og transportsektoren finnes det i tillegg en rekke organisasjoner der to eller flere medlemsland deltar. Eksempler er Intermetall, for samordning av jern- og stålproduksjonen, den internasjonale jernbanekommisjon osv.
Det opprinnelige målet for COMECON var å stimulere handelen mellom medlemslandene og å være et økonomisk alternativ til Marshallplanen. Siden 1962 har COMECON også hatt som mål å samordne de ulike nasjonale økonomiske planer og å utvikle en internasjonal planlegging basert på prinsippet om "Internasjonal sosialistisk arbeidsdeling". På dette grunnlag har de enkelte medlemsland fått seg tildelt ulike spesialoppgaver for sin industri.
Denne målsettingen er tydelig blitt styrket siden 1968. Organiseringen av samhandelen, og særlig prisene, har vært det viktigste problem for det økonomiske samkvemmet innenfor COMECON. I 1958 ble det vedtatt å bruke verdensmarkedets priser som grunnlag for handelen mellom medlemslandene. I 1963 ble det opprettet et felles clearing-system, for å styrke den flernasjonale, multilaterale handelen. Fortsatt er likevel mesteparten av handelen organisert tosidig. Utviklingen av det økonomiske samkvemmet mellom medlemslandene er blitt betydelig hemmet av en rekke praktiske vansker. Disse skyldes stort sett tendensene til byråkratisering av det økonomiske liv og den manglende smidigheten som følger av dette. I alle medlemsland er utenrikshandelen i prinsippet et statsmonopol. I Sovjetunionen forvaltes dette av egne organisasjoner for utenrikshandelen. I de øvrige medlemsland har også store foretak adgang til å handle med utlandet innenfor en fastsatt ramme. I alle medlemsland er videre utenrikshandelen fastsatt som en del av den økonomiske plan, direkte knyttet til innenriksøkonomiske målsettinger. På denne måten fratas det internasjonale økonomiske samkvemmet en del av sin egen dynamikk. Prisingen er det andre store problemet. I COMECONs første år, fram til 1959, synes det som om prisingen favoriserte Sovjetunionen i forhold til de øvrige medlemsland.
Etter 1960 synes prisingen særlig å ha tilgodesett de minst utviklede medlemsland, Bulgaria, Romania og Mongolia, og å ha vært i disfavør av de mest industrialiserte medlemsland, DDR og Tsjekkoslovakia. Etter prisstigningen på olje på verdensmarkedet i 1973-1974 unnlot Sovjetunionen å gjennomføre en tilsvarende prisøkning for sin oljeeksport til de øvrige medlemsland i COMECON. I stedet ble det avtalt å øke oljeprisen gradvis opp til verdensmarkedets nivå. Ved flere anledninger har det vært foreslått å ikke knytte systemet til verdensmarkedets priser, og i stedet utvikle et eget prissystem for COMECON. Sammen med de økonomiske reformer i medlemslandene har det vært gjennomført endringer i prissystemet. Stort sett er prisene på energi og råvarer steget i forhold til prisene på industrivarer, bl.a. for å stimulere en mer rasjonell utnyttelse av ressursene. Det er nå liten sammenheng mellom den innenlandske prising i de enkelte medlemsland og den internasjonale prising i COMECON. Prisproblemet har nær sammenheng med spørsmålet om de pengemessige og finansielle forbindelser mellom medlemslandene. De nåværende valutakurser gir ingen korrekt sammenheng mellom innenlandske og internasjonale priser. Derfor er det også vanskelig å beregne effektiviteten i utenrikshandelen. Det flernasjonale clearing-systemet skaper store problemer for oppgjørene mellom de ulike land. Nå er basis en overførbar (ikke konvertibel) rubel. Overskuddslandene (eks. DDR, Tsjekkoslovakia, Ungarn) har interesse av å kunne ta ut en størst mulig del av sitt overskudd i konvertibel valuta, noe de øvrige medlemsland har liten interesse av. Bl.a. på grunn av de store praktiske problemer har COMECONs andel av de enkelte medlemslands samlede utenrikshandel vært avtakende.
Utviklingen av det økonomiske samkvem i COMECON er videre preget av to mer dyptgående konflikter: forskjellen i utviklingsnivå mellom medlemslandene, og forskjellen i størrelse mellom Sovjetunionen og de øvrige medlemsland.
Forskjellen i utviklingsnivå skaper en permanent konflikt om priser, avregningsmetoder, leveringsbestemmelser og om omfanget av samhandelen mellom ulike grupper land. Forskjellen i størrelse legger grunnlaget for en like permanent konflikt mellom Sovjetunionen og de øvrige medlemsland om det politiske innhold og utviklingen av samarbeidet i COMECON. Selv om prinsippet om nasjonal suverenitet er klart fastslått i avtalen om COMECON, er det like klart at Sovjetunionen spiller en dominerende rolle. Den økonomiske integrasjon i senere år, gjennom den såkalte "sosialistiske internasjonale arbeidsdeling" finner i stor utstrekning sted ved politisk-administrative metoder, der Sovjetunionen mer eller mindre direkte påtvinger de øvrige medlemsland en spesialisering og fordeling av økonomiske funksjoner. På denne måten framstår samarbeidet i COMECON også som et stort lands dominans av mindre land, og dermed som en form for imperialisme. Slik framstår COMECON som det økonomiske motstykket til Warszawa-pakten, og som et viktig organisatorisk grunnlag for de politiske maktforhold i øst-Europa.
Ø.No.



Commoner, Barry
Commoner (1917-), født i Brooklyn, USA, er en av vår tids mest framstående økologer. Han var en av de første vitenskapsmenn som gikk ut med velbegrunnete advarsler mot de økende tilstandene av økokatastrofe over hele jorden. I denne forbindelse ble han en framtredende deltaker ved den første internasjonale miljøvernkonferansen i Stockholm i 1972.
Commoner har doktorgarden i biologi fra Harvard. Han er professor i miljøvitenskap ved Washington University og daglig leder av universitetets senter for natursystemenes biologi. Han har også tatt aktivt del i miljøvernarbeidet i USA, bl.a. som stifter av St. Louis-komitéen for opplysning om miljøvernspørsmål og som styreformann i det innflytelsesrike "Vitenskapsmennenes Institutt for Informasjon av offentligheten" (SIPI). Begge disse organisasjonene har stått i fremste rekke bl.a. i kampen mot atomkraft i USA.
I hans første bok, "Mens det ennå er tid" (Oslo 1969), som kom ut i USA første gang allerede i 1963, stilles spørsmålet om vitenskapen har sluppet løs krefter den ikke lenger har fullt herredømme over. Commoner mener et vendepunkt i menneskenes beboelse av jorden er nådd. Han tar opp forhold som at en verdensomfattende radioaktiv forurensning, epidemier, økologiske katastrofer og klimatiske endringer ville påvirke biosfærens stabilitet så alvorlig at det ville true menneskenes evne til å overleve noe sted på jorden. Boka er et innlegg i debatten om vitenskap og samfunn. Commoner mener at en av grunnene til de mange feilgrep er den hemmelighetsfullhet som omgir en del vitenskapsmenn og deres forskning. Han mener at vitenskapen nå kan tjene samfunnet ved å framlegge den moderne teknologis krise til hele menneskehetens bedømmelse: Vitenskapen kan avsløre dybden i denne krisen, men bare handling fra samfunnets side kan løse den.
I boka "Ringen sluttes" (Oslo 1972) tar Commoner opp sammenhengen mellom miljøkrisen og de sosiale systemer den inngår i. Han mener at en forståelse av miljøkrisen belyser behovet for sosiale forandringer som i en større sammenheng også kan løse miljøkrisen. Han går gjennom økologiens betydning for å kaste lys over mange av de problemer som tynger jorda. I denne forbindelse lanserer han økologiens fire lover: 1. Alt er forbundet med alt annet, 2. Alt må bli av et sted, 3. Naturen vet best, 4. Det fins ikke noe slikt som en gratis lunsj. Commoner går særlig inn på å avdekke hovedårsaken til miljøkrisen som han mener ligger i den gjennomgripende omforming av produksjonsteknikkene etter andre verdenskrig. Han mener at for USAs del er økonomien bare bedret tilstrekkelig til å gi befolkningen omtrent samme mengde grunnleggende goder pr. individ som i 1946. Men produksjonsteknikker med intens påvirkning på miljøet har erstattet mindre ødeleggende teknikker. Miljøkrisen er det uunngåelige resultat av dette miljøfiendtlige vekstmønster. Commoner mener videre at verden går mot randen av økologisk katastrofe, ikke på grunn av en enkelt feil som kan gjenopprettes ved en kløktig plan, men som følge av mektige, økonomiske, politiske og sosiale krefter som utgjør historiens løp: enhver som vil prøve å løse miljøkrisen, må forandre historiens løp.
I boka "Energiens Elendighet" (Oslo 1977) tar Commoner hele energiproblematikken opp til drøfting. Han mener at vi ikke er konfrontert med en rekke atskilte kriser (f.eks. energikrise), men med en enkelt grunnleggende svakhet, en feil som trenger dypt inn i oppbyggingen av det moderne samfunn. I boka søker han med utgangspunkt i energiproblematikken å avdekke denne feilen. Han går gjennom hvordan teknologien i jordbruks- og industriproduksjonen er blitt omformet og hvordan transporten er blitt omorganisert. Dette har gitt et øket utbytte fra produksjonssystemet, men bare gjennom en enda større økning i forbruket av kapital, energi og andre ressurser. Dette har redusert antallet arbeidsplasser og stadig nedbrutt miljøet. Og det har blitt en konsentrasjon av makten over energien til stadig færre og større selskap som har bygget opp sin makt på en diett av arbeidsløshet og fattigdom. Commoner mener at de grunnleggende feilene i det amerikanske kapitalistiske system må belyses ut fra en sosialistisk synsvinkel. Man må få en debatt der kapitalismen og sosialismen settes opp mot hverandre.
K.G.H.



Commonwealth of Nations
Se Britiske samveldet.


Compagnie Française des Petroles
Omsetning (1975): $ 8,732 milliarder
Rangering: 9 (etter omsetning)
Overskudd: $ 163 mill.
Hovedaksjonær: Franske stat (35 % av aksjene, 40 % av stemmene)
Hovedkontor: Paris
Engasjement i Norge: Deltar gjennom Total - Norge bl.a. på Ekofisk
Tilgang på olje: 61,5 mill, tonn
Utvinning: Stort sett Midt-østen, mest Irak, også noe i Algerie
Gassinteresser: Solgte i 1975 1,9 milliard m3 gass
Videreforedling: 45,6 mill. tonn, eller ca. 74 % av total produksjon
Viktige markeder: Frankrike, Belgia
Egenfinansiering: ca. 58 %, $ 194 mill.
Interesser i alternative energikilder: Lite

Compagnie Française des Petroles (CFP) ble dannet i 1925 da boet etter det gamle tyrkiske rike og Turkish Petroleum Company ble gjort opp av seierherrene fra 1. verdenskrig. Frankrike fikk stort sett overta den tidligere tyske andel, og ble dermed en viktig rettighetshaver i det nye IPC, Iraqi Petroleum Company. Frankrike hadde på dette tidspunkt intet oljeselskap som var i stand til å overta rettighetene. Den franske stat tok derfor initiativet til å stifte CFP. I 1929 ble CFP reorganisert, staten fikk 35 % av aksjene, 40 % av stemmene på generalforsamlingen, og retten til å utpeke generaldirektøren. Samtidig ble det franske oljemarked regulert ved loven av 1929. CFP fikk her en betydelig andel. Etter den 2. verdenskrig har CFP forsøkt å etablere seg i andre deler av verden, særlig i Afrika, men uten særlig hell. I 1968 gjorde CFP seg bemerket ved å inngå en samarbeidsavtale med Irak og dermed bryte en vestlig boikott av Irak etter nasjonaliseringen av IPC. Trolig skjedde dette etter direkte råd fra den franske regjering og president de Gaulle. I 1971 inngikk CFP en avtale med Algerie etter bruddet mellom Algerie og Elf (det andre statlige oljeselskap i Frankrike).
CFP eier raffineringsselskapet CFR, Compagnie Française du Raffinage. Mardedsføringen av oljeprodukter skjer stort sett gjennom datterselskapet Total.
CFP regnes tradisjonelt som den åttende av de "syv søstre" i internasjonal oljeindustri. Selskapet er både et av de historisk etablerte oljeselskap, og en nykommer, en outsider. Selskapet er yngre enn de "syv søstre" og mindre omfattende i sin virksomhet, men er mer etablert enn de såkalte "uavhengige" mindre selskaper. Selskapets til dels særegne politiske rolle bygger også opp om denne tolkning. Formelt er selskapet privat, den franske stat har minoritetsinteresser. I praksis er CFP et statlig oljeselskap, og ett av de to instrumenter som den franske stat kan spille på i Internasjonal oljehandel. Selskapets viktigste marked er Frankrike, og selskapets viktigste oppgave har vært og er å sikre Frankrike olje. I dag er selskapet i den gunstige stilling at det produserer mer olje enn det raffinerer og omsetter, og er dermed (i likhet med BP) et såkalt "overskuddsselskap". Imidlertid har selskapets økonomiske utvikling i de siste år vært lite tilfredsstillende. Gjeldsbyrden har øket og graden av selvfinansiering har avtatt, og investeringsnivået har minsket. Selskapet er også i meget liten utstrekning engasjert i alternative energikilder, men har i senere år vist interesse for kull. CFP har den største andelen av det franske oljemarked: ca. 28 %.
ø.No.



Comte, Auguste
Comte (1798-1857), er kjend som grunnleggjaren av positivismen og sosiologien. For begge deler stemmer dette meir når det gjeld namnet enn saka. Dei synspunkta som ein hjå Comte finn under namnet positivisme, hadde alt funnest tidlegare, det same gjeld for det han kallar sosiologi. Dessutan er det slik at det som i dag vert kalla sosiologi, på mange måtar skil seg sterkt frå det ein finn under dette namnet hjå Comte, både i spørsmålstilling og metode. Også når det gjeld den moderne positivismen, skil den seg på avgjerande måte frå Comte sin positivisme. Dette gjer at Comte i dag vesentleg berre har historisk interesse.
Comte grunngjev positivismen historisk, gjennom den såkalla lova om del tre stadier. Menneskeånda si utvikling går ifølgje Comte gjennom tre stadier. Det første er det religiøse stadiet, der fenomena vert forklarte gjennom at gudar eller ånder er verksame i dei. Det andre stadiet er det metafysiske eller abstrakte stadiet, der det vert postulert abstrakte einingar (entitetar) for å forklara fenomena. Det tredje og siste stadiet er det positive eller reale stadiet. Her er hovudregelen at fantasien må underordnast observasjonen.
Det er det positive stadiet som gjer det mogleg å utvikla vitskapane. Comte hevdar at berre utsegner som kan førast attende til enkle utsegner om spesielle eller generelle fakta, er meiningsfylte. Men føremålet er ikkje å verta ståande ved slike utsegner, ein må gå vidare til å stilla opp generelle lover. Dette gjer rasjonelt framsyn (prévision rationelle) mogleg, med utgangspunkt i det som er kan ein ved hjelp av generelle lover finna ut det som kjem til å verta. Eit slikt rasjonelt framsyn gjer det mogleg å gripa inn i naturen og kontrollera den, det er såleis ein indre samanheng mellom vitskap og teknikk. Men denne evna til å kontrollere naturen via det rasjonelle framsynet er berre utvikla for den anorganiske verda, det gjeld difor å utvikla dette vidare slik at det også kan omfatta området for det moralske og det politiske. Med andre ord, det gjeld å utvikla grunnlaget for ein teknikk også når det gjeld desse områda, av den grunn vert det ei sentral oppgåve å utvikla sosiologien.
Comte stiller opp eit rangsystem for vitskapane, der han går frå det enkle til det meir samansette. Han byrjar med det mest almenne og abstrakte (matematikken), og endar med det mest subjektive og konkrete. Den hierarkiske ordninga ser då slik ut: matematikk, astronomi, fysikk, kjemi, biologi og sosiologi. Ikkje alle vitskapane når samtidig det positive stadiet, dei som er lengst nede i hierarkiet først, sosiologien sist. Det er først med utviklinga av den positive sosiologien at lova for heile utviklinga kan erkjennast, det er faktisk slik at tre-stadie-lova er ei av dei viktigaste i sosiologien. Dette viser at Comte sin sosiologi eigentleg er historie-filosofi, med ein viss ytre likskap med Hegels historiefilosofi.
I sin politiske filosofi, som det heile munnar ut i, står Comte i ein merkeleg mellomstilling mellom opplysning og restaurasjon. Som dyrkar av vitskapane er Comte opplysningsmann, men av dei franske tradisjonalistane har han lært å sjå funksjonelt på katolisismen, og å verdsetja den under denne synsvinkelen som eit integrasjonsprinsipp for samfunnet. I forhold til dette er det metafysiske stadium eit kritisk, og med det nedrivande stadium, det som krevst er eit nytt positivt stadium, med eit nytt integrasjonsprinsipp. Det nye integrasjonsprinsippet er den positive filosofien, og oppsedinga må organiserast ut frå det.
Men som integrasjonsprinsipp vert den positive filosofien åleine for mykje innretta på hjernen, ein treng noko for hjarta óg. På sine gamle dagar utviklar han difor ein ny humanitetsreligion etter subjektiv metode, i motsetning til den objektive metoden i vitskapane. Han gav ut ei positivistisk katekisme og andre liknande skrifter, og fekk tilhengjarar ulike stader rundt om i verda.
Han døydde i Paris den 5. september 1857. Hans strengt vitskaplege idéar levde seinare vidare hjå folk som Littré og Lévy-Bruhl, medan den religiøse sida fanst i små eksentriske sekter rundt om i verda. For utviklinga av den moderne positivismen har Comte ikkje spela noko særleg stor rolle.
H.Sk.
Sjå også: Positivisme.


Concorde
Etter overgangen fra propell til jetfly nådde den sivile luftfarten en foreløpig øvre grense hva angikk hastighet og reisetid. Produsentene av fly visste at det neste steget måtte bli supersoniske fly (SSF), dvs. overlydsfly. Men alle nølte i det lengste pga. de store utviklingskostnadene for et slikt prosjekt. Bare to prosjekter ble realisert i løpet av 60- og 70- årene, det ene er det fransk-britiske samarbeidet om "Concorde", det andre er det russiske "Tupe-lov 144" (kalt Konkordskij pga. av sin likhet med sin vesteuropeiske søster). Også det amerikanske selskapet Boeing hadde planer for bygging av SSF, men disse måtte skrinlegges pga. motstand i Kongressen. Debatten i USA og Europa har i stor grad dreid seg om Concorde.
Concorde ble satt i prøvedrift vinteren 1975/76 etter en trang og smertefull fødsel. Problemene begynte alt tidlig på 70-tallet, da det ble klart at prosjektet ville bli et langt større løft for franske og engelske skattebetalere enn tidligere antatt. Sterke krefter satte seg derfor i sving for å stoppe prosjektet før det kom for langt, men de lyktes ikke. For England og Frankrike var dette etter hvert blitt et prestisjeprosjekt som skulle vise at europeisk teknologi ikke lå etter i forhold til den amerikanske, samtidig som prosjektet var siste rest av den etterhvert lange listen over samarbeidstiltak mellom de to landene (Kanalprosjektet ble definitivt skrinlagt i 1975). Dessuten var utviklingen av Concorde blitt en ikke ubetydelig del av flyindustrien i de to landene, og en nedleggelse ville få store konsekvenser for sysselsettingen. Det ble derfor besluttet å produsere så mange fly at de noenlunde ville dekke de store utgiftene.
Etter en tid måtte også dette håpet oppgis. Opprinnelig hadde 70 flyselskaper sagt seg interessert i Concorde, uten å foreta noen endelig bestilling. Men da det ble kjent hvor dyrt flyet ville bli og hvor kostbart det ble i drift, skrumpet antallet bestillinger inn til 5 selskaper. Samtidig ble Concorde utsatt for en kraftig kritikk fra miljøgrupper. Hovedinnvendingen mot supersonisk flyging er de permanente sjokkbølgene som dannes, og som når bakken i form av kraftige smell. Ved vanlig overflyging vil disse smellene ha en styrke som vil vekke de fleste av søvn, og i oppstigningsfasen kan smellet være sterkt nok til å sprenge glassruter.
Vitenskapelige kretser kom med en mer grunnleggende kritikk: Concorde - og alle andre SSF - ville absorbere oson fra atmosfæren. Osonlagene rundt jorda har den funksjon at de hindrer ultrafiolette stråler å trenge ned til overflata. Hvis osonlagene ble redusert, ville dette føre til en økt innstråling, noe som i andre omgang ville slå ut i større fare for hudkreft.
Etter denne sterke kritikken besluttet flere regjeringer - deriblant den norske - at det ikke skulle være tillatt med sivil overlydsflyging over deres territorium. Dette førte igjen til at de flyselskapene som hadde vært dristige nok til å bestille Concorde, trakk sine bestillinger tilbake, - prosjektet ble for hasardiøst. Resultatet ble at produsentene kun ble sittende igjen med bestillingene fra de statskontrollerte franske og britiske flyselskapene som ønsket å starte flyruter fra London og Paris til USA.
Vanskelighetene var ikke over med dette. USA godtok at Concorde skulle få lande ved New York, men i første omgang kun som en prøveordning. Motstanden kom særlig fra miljøaktivister, men disse har funnet støtte hos den instansen som gir landingstillatelser i USA - havnemyndighetene. Men ifølge de franske og britiske produsentenes synspunkt er det de amerikanske flyfabrikkene som lurer i bakgrunnen. Boeing måtte legge sitt prosjekt på is, men har langt fra gitt opp planene. Alle regner med at utviklingen går mot stor internasjonal SSF-trafikk, og da vil Boeing være med i konkurransen. Det passer dem utmerket at Concorde bærer løftet med å brøyte vei for morgendagens fly, samtidig som de må passe på at ikke Concorde blir enerådende på markedet før de amerikanske selskapene kan levere sitt alternativ.
Foreløpig begrenser trafikken seg til New York - London/Paris, men ekspansjonen er alt i gang. Bodø er trukket inn som mellomlandingssted for en rute til Japan. Concorde har klart å halvere reisetiden mellom de internasjonale flyplassene, men samtidig er bilettprisen fordoblet. Følgelig er det kun de øverste kretser i næringslivet/byråkratiet som får nyte godt av den reduserte reisetiden. Det forsterkede klasseskillet i flytrafikken er grundig vist ved Heathrowflyplassen utenfor London. Her er det innført to innganger til lufthavnen: En for Concorde-trafikanter, og en for alle andre.
T.S.



Conquistador
Conquistador er spansk og betyr erobrer. Ordet ble brukt som betegnelse på de spanske hærførerne som la under seg de indianske rikene i Latin-Amerika på 1500-tallet. Best kjent er Hernan Cortez som erobret aztekernes rike i Mexico og Francisco Pizarro som erobret inkariket i det østlige Sør-Amerika.
K.So.



Cook-øyene
Sjølstendighet: Avhengig område (New Zealand)
Flateinnhold: 234 km²
Folkemengde i 1973: 21 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 0,0 %
Yrkesaktivitet: 30,0 % 1 2
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 28,0 % 1 2
Viktigste handelspartner 1970: New Zealand 83,2 %
Spedbarnsdødelighet: 7,69 %
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind


Corn-øya
Corn-øya
Avhengig område (USA) i Det karibiske havet.


Costa Rica
Hovedstad: San José
Sjølstendighet: 1821 (Spania)
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Største språkgruppe: Spansk 97,4 %
Flateinnhold: 50 700 km²
Folkemengde i 1973: 1 872 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 2,7 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 8,2 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 775 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 4,7 %
Inflasjonsrate i 1975: 21 %
Sysselsatte i primærnæring: 36,4 %
Sysselsatte i industri: 19,8 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 38,5 %
Yrkesaktivitet: 55,1 %
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 19,9 %
Eksportensidighet: Frukt, kaffe 57,5 %
Viktigste handelspartner 1974: i-land 66,9 %
Energibruk pr. innbygger: Lav 549 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 21,9 %
Lese- og skrivekyndighet: 89 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 93
Spedbarnsdødelighet: 4,48 %
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 14,4
Sjølmordsrate (Døde pr. 100 000 innb.): 2,6
Mordrate (Drepte pr. 100 000 innb,): 6,2
Tilslutning til militærallianse: OAS/Rio-traktaten
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind