CIA
CIA (Central Intelligence Agency), amerikansk etterretningsorganisasjon. Opprettet 1947. Årlig budsjett: ukjent, men trolig over en milliard dollar. Ansatte: ukjent, men minst 15 000. I tillegg, mange tusen kontakter, informanter og andre typer medarbeidere (betalte og ubetalte) over hele verden.
Organisasjonens opprinnelige og formelle oppdrag var å "sammenholde og vurdere etterretninger som angår den nasjonale sikkerhet", og den fikk også en viss koordineringsrolle i forhold til de andre amerikanske etterretningsorganene (dvs, de hemmelige tjenester som drives av de forskjellige våpengrenene, Pentagon og Utenriksdepartementet). Meget snart ble imidlertid CIAs viktigste oppgave å foreta hemmelige aksjoner som skulle tjene "USAs sikkerhet"; i praksis å motarbeide radikale grupper, revolusjonære, nasjonalister og anti-kapitalister over hele verden. CIA ble et av USAs viktigste våpen i den kalde krigen i arbeidet for å sikre amerikansk politisk og økonomisk dominans i Europa, og et redskap til å hindre frigjøringsbevegelser og anti-imperialistiske grupper å vinne fram i den tredje verden. CIA ble for USA et middel til å støtte reaksjonære, USA-vennlige regimer, og dermed sikre amerikanske økonomiske og politiske interesser, uten å gå til åpen, militær aksjon. Militære aksjoner i "gammeldags" forstand er jo også blitt brukt (i f.eks. Libanon (1958), Den dominikanske republikk (1965), og først og fremst i Indokina), men amerikanerne har i stor grad prøvd å vinne fram gjennom CIAs mer fordekte metoder. De innebærer også vold og maktmisbruk, men gjerne i mindre skala, og hemmelig, gjennom dekkorganisasjoner, stråmenn og spesialtrente agenter. Det åpne "kanonbåt-diplomati" er blitt stadig mer risikofylt, og også mer upopulært hos de flernasjonale selskapene. CIAs metoder, fra bestikkelser til drap, kan gi like bra "resultater" uten å skape de problemer som en militær intervensjon gir i dagens verden.
Valgte organer har ingen reell kontroll med CIA, som i realiteten disponeres fullt ut av presidenten, hans nærmeste medarbeidere og de interesser de mener skal tjenes. Langt de fleste større, hemmelige aksjoner er godkjent av den øverste politiske ledelse. (President Kennedy godkjente f.eks. selv den mislykte CIA-invasjonen på Cuba i 1961.) En fullstendig liste over hva vi nå kjenner til av CIA-aksjoner de siste 30 årene vil fylle bøker. Her er noen hovedpunkter:
I 50-årene brukte CIA milliarder av dollar på å "stabilisere" Vest-Europa, gjennom i stor stil å finansiere og infiltrere en rekke europeiske og internasjonale organisasjoner, og sikre seg at deres holdning og virksomhet ble klart anti-kommunistisk og pro-amerikansk. CIA-agenter ble plantet i sekretariater og styrer, og CIA prøvde systematisk å forme holdninger, meninger - og nyheter. Presse- og forlagsfolk ble kjøpt, fagforeningsfolk og politikere trukket inn i kursvirksomhet og anti-kommunistisk arbeid. Fienden var den informerte, nøkterne opinion. I sin tid har CIA utgitt minst 1000 bøker, som regel uten å oppgi hvem som står bak utgivelsen. Noen av bøkene er rene forfalskninger, andre omskrev eller "pyntet på" faktiske hendelser. Nyhetsreportere og nyhetsorganer har vært brukt som dekke for CIA-agenter, og CIA har dessuten hatt minst 80 amerikanske journalister på lønningslista. Minst 800 utenlandske journalister og mediafolk har vært betalt av CIA, og tidligere CIA-sjef William Colby har offentlig erkjent at disse ofte fikk direkte beskjed om hva de skulle skrive. CIA har eid eller finansiert mer enn 50 nyhetsorganer rundt i verden (aviser, tidsskrifter, radiostasjoner, nyhetsbyråer). De har spredd proamerikansk propaganda og formidlet provestlige og prokapitalistiske synspunkter.
Bestikkelser og pengebidrag til personer og partier som blir regnet som pro-amerikanske og anti-sosialistiske har vært en vanlig CIA-taktikk. I Midtøsten har en lang rekke høyre-orienterte politikere mottatt CIA-penger, både for å sikre våpensalg og også arabisk motarbeiding av radikale, nasjonalistiske grupper, f.eks. palestinerne, i araberlandene. I Italia fikk kristeligdemokratiske partigrupper og kandidater 75 millioner dollar til valgarbeidet mot kommunistene. CIAs arbeid for å hindre valget av Allende i Chile er velkjent, likeså bevilgningene som gjorde det mulig å opprettholde den lastebileierstreiken mot Allendes politikk, som førte til hans fall.
Infiltrasjon i fagbevegeisen, og massiv økonomisk støtte til oppretting av anti-kommunistiske, klasse-samarbeidende, pro-amerikanske fagforeninger, har vært et vanlig CIA-oppdrag, - ikke minst i Latin-Amerika. Provokasjoner, f.eks. i form av falske brev og dokumenter som blir "funnet" under arrestasjon av venstreradikalere, har vært brukt som metode til å skaffe beviser på "undergravingsvirksomhet", og det er ingen tvil om at organisasjonen også har en rekke politiske mord på samvittigheten. Det har f.eks. vært mange CIA-planlagte mordforsøk på Castro, og CIA sto bak drapet på Patrice Lumumba i Kongo, under frigjøringsstriden der.
CIA har egentlig ikke formell rett til å arbeide innen USA, men har i mange år drevet forskjellige former for hemmelige aksjoner også overfor venstrekreftene innen selve USA. Telefoner blir avlyttet; brev blir åpnet. Det er dokumentert at til og med kongressrepresentanter er blitt ulovlig overvåket. Under Vietnamkrigen ble aktivistene i protestbevegelsen intenst overvåket, og provokasjoner og trusler ble tatt i bruk for å begrense deres virksomhet. CIAs falske meldinger om forhold ute i verden ble spredd i amerikanske aviser.
CIA har etterhvert samlet seg en mengde våpen og ammunisjon, og har en kampevne som overgår de fleste av verdens stående bærer. Det vrimler av eksempler på hvordan CIA har støttet - og delvis tatt initiativet til - kontrarevolusjonære kupp og krigshandlinger. Guatemala i 1954, Indonesia, Cuba-invasjonen i 1961, de CIA-finansierte og CIA-ledete "private" hærene i Laos og Vietnam i 60-årene, og krigen i Oman, Angola i 1976 er bare noen av de mer kjente tilfellene. CIAs medansvar for overgrepene under Vietnamkrigen er særlig stort, ikke minst fordi organisasjonen la opp og gjennomførte det såkalte Phoenix-programmet, der minst 20 000 vietnamesere ble drept, bare på mistanke om at de hørte til frigjøringsbevegelsen.
Vanlig militær spionasje har CIA også drevet en del av, og var bl.a. ansvarlig for U-2 flygningene over Sovjet i 50- og 60-årene. I dag regner man med at den vesentlige del av denne overvåkingen gjøres via satelitter, og ved hjelp av lyttestasjoner, fortrinnsvis bemannet med CIA-agenter, i land med pro-amerikanske regjeringer. Industrispionasje er imidlertid blitt stadig viktigere, helt i tråd med de grunnleggende forutsetninger for CIAs arbeid: at amerikanske økonomiske interesser skal sikres overalt i verden.
CIA er forøvrig selv et flernasjonalt selskap. Organisasjonen driver en lang rekke inntektsgivende bedrifter og selskaper i inn- og utland, først og fremst for å gi sin virksomhet et effektivt dekke. Overskuddet her kan brukes til de hemmelige aksjonene, og det hevdes bl.a. at hele CIAs Angola-aksjon (som ble gjennomført selv om Kongressen hadde nektet å bevilge penger til en amerikansk intervensjon), ble finansiert fra slike kilder.
USA har satt likhetstegn mellom begrepet "en fri verden" og en verden preget av det kapitalistiske system, der amerikanerne fortsatt har sikret sin råvaretilgang og sine lønnsomme investeringer. Når dette systemet skulle trygges, brukte man tidligere gjerne militærmakt, og det var noe den amerikanske stat selv offisielt sto for. Nå har CIA fått seg tildelt en vesentlig del av oppgaven, og midlene er blitt mer raffinerte. De har endret seg noe, i takt med utvidelsen av det amerikanske imperium, og de nye former for utbytting som moderne industrialisering og flernasjonale selskaper representerer.
CIA arbeider naturligvis også i Norge. Som i mange andre land, har mange agenter den amerikanske ambassaden som dekk-adresse. Også her i landet har vi imidlertid sett eksempler på at de har framstilt seg som pressefolk. Vi må regne med at norsk etterretningstjeneste er infiltrert av CIA. At CIA også i samband med sin militære spionasje- virksomhet regner Norge som et mulig baseområde, er U-2 episoden fra 60-årene, da et spionfly fra CIA hadde Bodø som planlagt endestasjon, før det ble skutt ned over Sovjet, et godt bevis på.
O.C.L.
Se også: KGB.

Litteratur: P. Agee: Inside the Company: CIA Diary, Middlesex 1975. V. Machetti og J. D. Marks: The CIA and the cult of Intelligence, New York 1974.


Clarté
Clarté (av fransk klarhet). Internasjonal anti-fascistisk og i begynnelsen sterkt pasifistisk orientert organisasjon av sosialistiske intellektuelle. Grunnlagt av den franske skribenten Henri Barbusse (1873-1935) i 1919.
Clarté-organisasjonens "klarhet" besto i at den så at fred bare var mulig gjennom samfunnets omdanning i sosialistisk retning. Bevegelsens klassiske skrifter er Barbusses egne romaner, hentet fra skyttergravsmiljø: "Le feu" (Ilden) som ble utgitt i 1916, og "Clarté" som kom to år etter. Clartés internasjonale sentralkomite i Paris besto av Anatole France, Georg Brandes, Bernard Shaw, Upton Sinclair, Blasco Ibañez, Ellen Key og Selma Lagerlöf, foruten Barbusse selv. Utenom Frankrike fantes avdelinger i Tyskland, Argentina "Claridad" og i de nordiske land. Bevegelsens virksomhet som internasjonal organisasjon ble kortvarig og kan sies egentlig bare å ha vart fra 1919 til 1923. Deretter ble den internasjonalt et offer for arbeiderbevegelsens indre splittelse. Det var opprinnelig Barbusses hensikt å la organisasjonen være åpen for alle sosialister. Men selv beveget han seg mer og mer i kommunistisk retning, dro til Sovjetunionen og døde i Moskva etter å ha publisert en rekke bøker med motivkrets fra Sovjet. I 1928 grunnla han ukemagasinet "Monde" som han gjorde til et fremtredende talerør for den anti-fascistiske kamp. Tidsskriftet Clarté som han grunnla, overlevde imidlertid hans egen uttreden og ble så sent som i 1939 redigert av en gruppe internasjonale anti-fascister under ledelse av de to fremstående franske anti-fascistiske skribentene Paul Langevin og André Ribard. Etter oppløsningen av den internasjonale Clarté-organisasjonen i 1923 gjensto bare den franske avdelingen og seksjonen i Sverige. Clarté-bevegelsen viste seg å ha en sterk Livskraft i Norden og eksisterer den dag i dag (1978) i Sverige.
Sverige-avdelingen av Clarté ble etablert i Stockholm i 1921. Danske og norske avdelinger ble startet i 1925, den norske med motdagisten Arne Ording som formann. Året etter kom Finland med. På grunn av Mot Dags sterke stilling fikk Clarté en noe annen karakter i Norge enn i de andre nordiske land. Den ble en slags sympati-gruppe, en "tilliggende herlighet" til Mot Dag og en renselsens forgård for dem som ennå var i tvil om de kunne akseptere de strikte møte- og aktivitetskrav som hersket i Mot Dag. I Sverige ble Clarté et viktig forum for alle sosialister. Dens prinsipielle åpenhet overfor alle avskygninger av sosialister ble satt på alvorlig prøve under vinterkrigen 1939-40 da det særlig fra sosialdemokratisk hold ble rettet kritikk mot enhver forbindelse med kommunister. Med unntak av perioden med sterk leninisering av venstrebevegelsen i Sverige (fra omkring 1967) har Clarte vært et åpent forum og fungert som en viktig kulturpolitisk arena for sosialistisk debatt. I 1929, da tidsskriftet Mot Dag ikke kom ut, redigerte Arne Ording i Norge tidsskriftet Clarté, og i arbeidet med å konsolidere Mot Dags grep om Studentersamfunnet ble Clarté i Norge samlingspunktet. Høstsemesteret 1930 hadde Clarté bortimot 200 innskrevne medlemmer i Oslo. I 1927 ble det dannet et Nordisk Clartéforbund med et generalsekretariat i Oslo under ledelse av Åke A. Ording.
B.Ha.



Clausewitz, Karl von
Clausewitz (1780-1831), den mest betydelige militærteoretiker som noensinne har levd. Clausewitz kom fra en familie med geistlige lutheranske tradisjoner, gikk som trettenåring inn i hæren, og opplevde på nært hold de franske revolusjonskriger og de preussiske sammenbrudd. Var deretter en tid i russisk tjeneste, og under det avsluttende felttog mot Napoleon stabsjef hos Gneisnau. Han ble som ung general sjef for den almene krigsskole i Berlin i 1818. Det var her han skrev sitt omfattende verk "Vom Kriege"; et arbeid som imidlertid var uavsluttet ved hans død i 1831, og som senere ble offentliggjort av hans enke. De viktigste konkluderende avsnitt, forholdet mellom krig og politikk, hadde imidlertid dessverre nærmest karakteren av utkast.
Ettertiden har i høy grad tolket Clausewitz forskjellig. En utbredt vestlig versjon har lenge vært å betrakte ham som en teutonsk krigsfilosof med vesentlig ansvar for den totale krig som preget tysk krigføring både under Ludendorff og under Hitler. Selv ellers solide leksika, som tidligere utgaver av Gyldendal og Aschehoug, har i høy grad bidratt til å utbre denne oppfatning. Det er meget vanskelig å være enig på dette punkt. Med sin ubestikkelige analytiske rasjonalisme, sin idéforankring i det attende århundre, så Clausewitz det som sin hovedoppgave å plassere krigen i en politisk sammenheng og hvor det militære mål alltid måtte være underordnet den mer langsiktige politiske målsetting. Krig måtte aldri bli et formål i seg selv, enten det dreide seg om bolde riddere eller livsfjerne geriljaromantikere. Clausewitz hadde på nært hold opplevd Napoleons felttog, hvor krigen var blitt total, løsrevet fra enhver politisk sammenheng, og det er denne tendens han først og fremst advarer mot. I den forstand er Clausewitz den fremste systematiske talsmann for det som i dag kalles begrenset krig.
Clausewitz har i liten grad preget tysk krigføring. Det eneste klare unntak er antagelig Bismarcks kortvarige krig mot Østerrike i 1866, hvor han ut fra sin politiske målsetting faktisk maktet å stanse et seierrikt preussisk felttog. I vår tid da atommaktene rår over totale ødeleggelsesmidler, har naturlig nok Clausewitz opplevd litt av en renessanse. Men gang på gang har det vist seg hvor vanskelig det har vært å anvende en politikk som omfatter forhandlinger, gjensidige kompromisser, samt gjennomtenkt moderasjon i situasjoner som lett kaller på det totale. En kunne kanskje endog si at et mer systematisk studium av Clausewitz hadde umuliggjort et utpreget irrasjonelt foretagende som det langvarige amerikanske militære engasjement i Vietnam.
Innen sosialistisk tenkning har Clausewitz lenge hatt en meget høy status; selv om det rent konvensjonelt av og til kan være litt vanskelig å rose en adelig offiser, endog en preussisk sådan, i kretser av mer eller mindre rettroende. Lenin satte Clausewitz overmåte høyt. Og han er også den eneste tenker som får den ære å bli sitert i avsnittet om krig og fred i "Sitater fra Formann Mao Tse-tung".
J.A.C.

Litteratur: Clausewitz: Om krigen, innledet og red. av J.A. Christophersen, Oslo 1972.


Cleaver, Eldridge
Se Black Power.


Club 7
Club 7 ble startet på et tidspunkt da ungdom verden over var på ivrig jakt etter en ny kulturell identitet. Det "gamle samfunn" hadde frambrakt slipset og maskingeværet, men hadde lite å gi ut over sin meningsløse forbrukerkarusell. Visesang, "jazz and poetry", eksperimentteater og nye måter å kle seg på ble viktige uttrykksmidler for denne generasjonen.
Høsten 1963 holdt foreningen Club 7 sitt første møte i Kafé René på Lilletorget i Oslo, og dermed hadde den kulturelle motbevegelsen fått et sted å være også i Norge. På programmet sto "jazz and poetry". Ungdom strømmet til og i noen år framover ble Club 7 et viktig møtested for motkulturen slik den kom til uttrykk hos oss. Her følte mange at de kunne "være seg selv", og i klubbens ideologiske program het det at "i Club 7 kan man bære sin hatt som man vil, så lenge man også lar andre gjøre det".
Det var Attila Horvath og Odd Schou som startet Club 7. De var begge medlemmer av Studentteateret og fikk en del av skuespillerstaben til å støtte opp om tiltaket, bl.a. lyrikeren Kate Næss, som ga klubben dens navn. Etter hvert kom også Sossen Krogh inn i bildet. Hun ble den drivende kraft bak Scene 7, klubbens eksperimenterende teater.
Etter en rekke omflakkende år, hvor Club 7 bl.a. holdt til i Drammensveien 64, på Edderkoppen, og på restaurant Kongen, fikk klubben i 1971 lokaler i Konserthusets D-blokk i Vika, hvor den i dag holder til.
Klubbens virksomhet spenner over en rekke aktiviteter, et galleri, filmframvisninger, bibliotek, konserter med norske og utenlandske blues, jazz og folkemusikere, egen avis, kafé med arrangementer for barn, debatter og naturligvis dans med servering av mat, vin og leskedrikker. Hver av disse aktivitetene har sine egne utvalg. Klubben har en rekke ansatte og Attila Horvath er dens daglige leder. Han er ansvarlig overfor styret, og den årlige generalforsamling er klubbens høyeste autoritet. Alle over 20 år kan bli medlemmer av Club 7.
O.B.


Colbjørnsen, Ole
Se "Hele folket i arbeid".


Cole, George D. H.
Cole (1889-1959), engelsk økonom, historiker og sosialistisk teoretiker, forgrunnsskikkelse innenfor den engelske laugssosialistiske bevegelse.
Som lærer og skribent fikk Cole i likhet med Harold Laski en enorm innflytelse, særlig over Studenter fra de britiske kolonier. Det er blitt hevdet (av motstandere) at gjennom Cole og Laski fikk flertallet av den tredje verdens politiske ledere sitt grunnsyn preget i sosialistisk retning. Det er iallfall hevet over tvil at Cole gjennom et helt livs undervisning og et enormt forfatterskap ble en av den britiske sosialismens førende skikkelser.
Særlig betydningsfullt er hans fembinds-verk "History of Socialist Thought" (1953-1960) som ingen kan komme utenom som referanseverk. I sin første bok, "The World of Labour" (1913), angir han det tema som senere skulle komme til å oppta ham sterkest som sosialist: spenningen mellom syndikalismen og parlamentarisk, reformistisk sosialisme. I samarbeid med W. Mellor og A. R. Orage utarbeidet Cole et program for en desentralisert sosialisme som han bevisst kalte laugssosialisme ("guild socialism") for å antyde forbindelsen til middelalderens produksjonsformer. Hovedpoenget i laugssosialismen er å omdanne fagforeningene til selvstyrte enheter med kontroll over sin del av industrien. Laugssosialistene ønsket å fjerne den sentralisering og kontroll med hver enkelt produsent som uvegerlig ville måtte følge av statskontroll. Bevegelsen hentet mer sine idealer fra William Morris og hans idealer om arbeidet som en estetisk virksomhet, enn fra Marx. Selv om laugssosialismen kan sees på som et britisk parallellfenomen til fransk syndikalisme, var den mindre militant i Storbritannia enn på kontinentet. Laugssosialistene vendte seg skarpt mot både parlamentet og statsmakten som de fremste arenaer for en sosialistisk strategi. Staten ble oppfattet som en voldgiftsdommer i arbeidskonflikter og ikke som et upartisk administrativt instrument. I et laugssosialistisk system hvor eiendomsretten til produksjonsmidlene var i hendene på selvstyrte enheter styrt av fagforeningene, ville staten ikke lenger være undertrykkende. Hver enkelt enhet ville naturlig søke samarbeid med andre funksjonelt tilsvarende enheter, og staten ville naturlig ha inntatt sin plass som en av mange enheter med klart spesifiserte oppgaver. Statens oppgaver ville begrense seg til ordensvern, ytre forsvar og administrasjon av fellesoppgaver som samferdsel, helsevesen o.l. Laugssosialistenes statsoppfatning avviker tydelig fra Jabianernes, som ønsket å bruke det statlige byråkrati som redskap i sin reformpolitikk.
I dag kan en se at laugssosialistene foregrep viktige deler av syttiårenes understrekning av variasjon og meningsfullhet i den enkeltes arbeidssituasjon. Dersom den enkelte hadde følelsen av kontroll med sin arbeidsplass ville han eller hun også utvikle en yrkesstolthet som så i sin tur ville gi seg uttrykk i bedre kvalitet og nyttigere produkter. Laugssosialistene så nettopp en slik desentralisert produksjonsform som det beste svar på produksjon for profitt bygd på et system med lønnsarbeid.
Laugssosialismen blomstret særlig sterkt i Storbritannia mellom 1906 og 1923. Etter et mislykket forsøk på å overta Fabian Society dannet laugssosialistene sin egen organisasjon, National Guilds League. Den russiske revolusjon førte til sterk indre splid i denne organisasjonen og fremtredende medlemmer som R. Palme Dutt og økonomen Maurice Dobb gikk over til det nystartede kommunistpartiet. I 1923 opphørte N.G.L. å eksistere og dets organ "The Guild Socialist" gikk inn.
Coles liv var intimt knyttet til den laugssosialistiske bevegelse. Hans "Self-Govern- ment in Industry" (1917) er det mest fulltonende uttrykk for laugssosialismens idealer og praktisk-politiske profil.
B.Ha.
Se også: Fabianer.
Litteratur: M. Cole: The Life of G.D.H. Cole, London 1971. L. P. Carpenter: G. D. H. Cole - An Intellectual Biography, Cambridge 1973. 5. T. Glass: The Responsible Society: The ldeas of The English Guild Socialists, London 1966.


Collage
Ordet stammer fra det franske "oppklebing" og sikter til en kunstnerisk teknikk som har blitt utviklet i dette hundreåret. I en collage er bildet satt sammen av deler som er klippet ut av andre materialer, fortrinnsvis papir, papp, tøy o.l. De første forsøkene i denne retningen ble gjort av franskmannen Georges Braque (1882-1963) og spanjolen Pablo Picasso (1881-1973) i 1912, dels for material-kontrastens skyld, dels for å markere en ny virkelighets-forbindelse i sine sterkt abstraherte malerier. Dette innledet en rad eksperimenter med uvanlige kombinasjoner av materialer, der også tredimensjonale deler inngikk. (Det siste kalles ofte "assemblage", etter det franske assembler: samle sammen.)
I utviklingen av denne metoden kan en grovt snakke om to hovedlinjer. Den ene preges av hovedinteressen for det dekorative og stofflige samspillet og har sine viktigste representanter i franskmannen Henri Matisse (1869-1954) og tyskeren Kurt Schwitterz (1887-1948). I den andre ligger hovedvekten på de mulighetene som collage-metoden ga til å formulere et innhold. Her var foregangsmennene Raoul Haussmann (1886-1971) og særlig John Heartfield. De hadde begge forankring i Dada-kretsen i Berlin, og tok for en stor del utgangspunkt i fotografier, derav betegnelsen fotomontasjer. Dadaismens klart anti-borgerlige innstilling kommer tydelig fram i de tidligste arbeidene. Her ble biter av fotografier føyet sammen til en billedverden med absurde, oppsplittete og usammenhengende trekk. Montasjeprinsippet skulle "anskueliggjøre uordenen som den borgerlige ordens egentlige natur". Denne måten å behandle (manipulere) virkeligheten på, å vise den opp i absurdismens trollspell, har vært den dominerende tendensen hos collage- og fotomontasje-kunstnerne.
John Heartfield nøyde seg imidlertid ikke med det registrerende og raljerende. Etter at han gikk inn i det tyske kommunistpartiet i 1919, ble hans arbeid langt mer målrettet. Styrken lå i at han klarte å gjøre fotomontasjen til mer enn agitasjon og kommentar. Metoden kunne også, gjennom sin sammenstilling av tilsynelatende uavhengige bilder og fakta, avsløre og påvise forbindelser som ikke umiddelbart gir seg. Ved å konfrontere to eller flere faktorer klarte han å skape innsikt og ny bevissthet hos sine tilskuere. Typisk i så måte er "Millioner står bak meg", som viser til de nære og avgjørende kontakter mellom Hitler og den tyske storindustrien. Styrken i denne collage-metoden er at delene beholder sin fakta-karakter. En ser først tingene, deretter den symbolikk de eventuelt måtte romme. Collagens kritiske metode peker også indirekte på de ideologiske forkledninger som er tilstede i den billedflom som det kapitalistiske samfunnet til daglig sprøyter ut. Med saks og lim kan collage-kunstneren skjære gjennom det "harmoniske" og "naturlige" og rekonstruere de egentlige og motsetningsfylte sammenhengene. Dette har gjort fotomontasjen til en utbredt billedform i publikasjoner fra venstresida og "undergrunnen".
H.Fl.
Se også: Heartfield.


Collett, Camilla
Collett (1813-1895), norsk forfatter og kvinnesaksforkjemper, var en av de første opprørerne fra "de stummes leir". I Norge var opprørstankene nye og ukjente, men i land som England, Frankrike og Tyskland fantes det radikale politiske miljø der kvinners stilling ble diskutert. Camilla Colletts innsats er et viktig bidrag til den Internasjonale debatten om kvinnefrigjøring som har foregått fra 1700-tallet og fram til i dag. Selv om hun var født og oppvokst i embetsstanden og preget av dennes verdisystem, fikk skriftene hennes en progressiv virkning. Hun skapte debatt i vide kretser, hun protesterte mot etablerte sannheter. Hun snakket om bevisstgjøring, kollektivt opprør og kamp og om kvinnelige forfatteres situasjon, kvinnesyn i litteraturen, om jenters sosialisering til kvinnerollen og den falske kvinneligheten. Alt dette er fremdeles aktuelle tema i kvinnebevegelsen.

Biografi
Camilla Wergeland vokste opp på Eidsvoll prestegård sammen med tre brødre og en søster. Faren, Nicolai Wergeland, hadde lest Rousseaus tanker om fri oppdragelse. Men denne friheten gjaldt bare for gutter - jentene skulle tidlig lære å innrette seg etter deres behov. Camilla ble sendt til en Herrnhüterskole i Tyskland for å bli "dame", og vel hjemme igjen forelsket hun seg i Johan Sebastian Welhaven, brorens politiske motstander. Hun opplevde på kroppen hvordan konvensjoner tvang kvinner inn i en følelsesmessig avhengighet: "Hva som dypest krenket meg, var hans trang til å besynge min følelse, mens han klokelig tidde med sin. Dertil hadde han ingen rett." (Brev til Thora Hansteen, 1889.) I 1841 giftet hun seg med Peter Jonas Collett fra miljøet rundt Intelligenspartiet, og i løpet av sju år fikk hun fire sønner - "det praktiske livs jernprøve". Men Collett døde alt i 1851. Onde tunger mente han døde av mangel på skikkelig stell. En kvinne kunne umulig være en god hustru og mor samtidig som hun publiserte skisser og innlegg i aviser og tidsskrifter. Anonymt, riktignok, men Christiania var ingen stor by. I 1854 kom så romanen "Amtmandens Døtre", med nyutgaver i 1860 og 1879. Opp gjennom femti-, seksti-, sytti- og åttiåra fulgte en stadig strøm av avisinnlegg, essays, etc., som hun samlet og ga ut i bokform - "Stridsskriftene".

Embetsmannskultur og kapitalismeideologi
Embetsmannsmiljøet var bakgrunnen for mesteparten av Camilla Colletts forfatterskap. Grensene for det tillatte var strenge. For kvinner dreide det seg som oftest om bryllup i attenårsalderen og et liv innenfor fire vegger. Her skulle hun være mannens og husets tjenende ånd, gjøre husarbeid, føde sønner, lese romantiske romaner og oppbyggelige skrifter, spille piano, brodere - og kjede seg i hjel.
Embetsmennene hadde politisk og kulturell makt offisielt fram til parlamentarismen ble innført i 1884. De hadde de høyeste stillingene i statsadministrasjonen og utformet grunnloven i 1814. Embetsmannskulturen var en blanding av klassisk dannelse - plikttroskap, nøysomhet, offervilje - og nyere ideer fra den franske revolusjon - frihet, likhet og brorskap. Frihetstankene bygget på tradisjoner fra engelsk 1700-talls puritanisme og fransk rasjonalisme. Innenfor begge disse retningene hadde det begynt å vokse fram en gryende kvinnebevissthet. Selv om kvinnene i den puritanske revolusjonen ikke hadde mulighet for noen politisk feministisk bevissthet som kunne føre til organisering og krav overfor samfunnet, hadde de en moralsk oppfatning om at hvert individ hadde rett til å bestemme over sine egne evner og rett til å motsette seg overgrep. Denne retten skulle også gjelde for kvinner. Franske feminister på 1700-tallet brukte rasjonalismen til å argumentere ut fra sunn fornuft for at kvinner var likeverdige med menn.
Alt dette utgjorde et grunnlag som Camilla Collett kunne bygge videre på. I tillegg kom verdiene til det nye industriborgerskapet, som gjorde seg mer og mer gjeldende opp gjennom femti- og sekstiåra: Autoritetstvil, individuelt ansvar, individuell samvittighet, økt aktivitet og kontroll over den ytre og indre verden. Kravet om moralsk og individuelt ansvar kom til å bety mye for henne, men hun utvidet ansvarsområdet til å bli et kollektivt ansvar. Hun brøt med romantikkens og kapitalismens individualisme: Det var ikke bare hennes liv det dreide seg om, men alle kvinners.

Radikaliseringsprosess
Selv om embetsmannskulturen var statisk og stivnet, skjedde det store endringer i samfunnet i løpet av Camilla Colletts levetid, og dette gjenspeilte seg i forfatterskapet. Hun ble født omtrent samtidig med at Norge løsrev seg fra danskeveldet i 1814, etter tre hundre års politisk, kulturell og økonomisk undertrykking. Hun opplevde en begynnende industriutvikling og et politisk maktskifte fra embetsstand til industriborgerskap. Normer og holdninger ble forandret. Den tidlige kapitalismeideologien tillot et visst spillerom for nye ideer på femti- og seksti-tallet, og dette resulterte i organisering av arbeiderbevegelse og kvinnebevegelse i sytti- og åttiåra. Camilla Collett gjennomgikk en radikaliseringsprosess i løpet av denne tida. I "Amtmandens Døtre" gjør hun opprør mot kvinneidealets tåle-bære-lide-tie-ideologi - det er først og fremst følelsenes frigjøring hun kjemper for. Kjærligheten blir et middel til selvrealisering. Andre muligheter er vanskelige å få øye på ennå. Sammenhengen mellom økonomisk og følelsesmessig undertrykking begynner hun først å ane på et seinere tidspunkt - i stridsskriftene. Her utvider hun perspektivet. Hun ser at frigjøring gjennom kjærlighet ikke er mulig - forholdene ligger ikke til rette for at kjærligheten kan få de rette utviklingsmuligheter. Hun holder hele tiden fast på kravet om følelsenes rett, men hevder at kvinner også har rett til praktisk lønnet arbeid. Samfunnet har ikke råd til å la kvinners krefter gå til spille - tanker vi kjenner fra John Stuart Mills nyttefilosofi. Den lett unnskyldende tonen fra "Amtmandens Døtre" blir adskillig skarpere - hun oppfordrer til kamp og aktiv motstand.

Radikal Feminisme
Camilla Colletts politiske innsats må vurderes ut fra hennes egne forutsetninger. Vi må se på hvordan skriftene hennes fungerte i samtida, og hvilke muligheter hun hadde til å sette kvinnekampen inn i en helhetssammenheng. I tillegg til en moralsk forargelse over tingenes tilstand hadde hun en radikal politisk forståelse. Hun forvekslet ikke natur med kultur, årsak med virkning: Kvinnerollen var et produkt skapt av samfunnsforholdene, og disse måtte det gå an å endre. Hvordan dette skulle skje, overlot hun til seinere tiders feminister å finne ut. Hun hadde ikke noe politisk alternativ, ingen bevegelse eller organisasjon som kunne formulere visjonene om et annet samfunn og kreve en omveltning av maktforholdene. Forbindelsen mellom kvinneundertrykking og undertrykking av andre grupper var fremdeles uklar, selv om den sosialistiske teorien som ble utviklet i siste halvdel av 1800-tallet, hadde ansatser til en analyse av denne sammenhengen.
Camilla Collett var pionér på mange områder, både litterært og kvinnepolitisk. Hun brukte skjønnlitteraturen som middel i en bevisstgjøringsprosess, hun analyserte kvinnelige forfatteres situasjon, og la grunnlaget for en feministisk litteraturkritikk. Hun skrev den første norske realistiske romanen som setter problemer under debatt, og hun kom med et realismekrav som Georg Brandes ble berømt for flere år seinere. Og gjennom tankene om personlig og kollektiv bevisstgjøring la hun grunnlaget for seinere organisering. Hun ville gi kvinner selvtillit og styrke til å handle: "Hellige vrede, besjel dem til verket, og fyll deres sjeler med din ild" (Mod Strømmen I, 1879).
Camilla Colletts forfatterskap: Roman: Amtmandens Døtre (1854). Selvbiografiske erindringer: I de lange Nætter (1862). Stridsskrifter: Sidste Blade 1-1V (1868-73). Fra de stummes Leir (1877). Med Strømmen I-II (1879-85). Efterslæt (1895). Brevsamlinger: Breve fra Ungdomsårene. Frigjørelsens År. Før Bryllupet (utgitt 1926-33).
B.E.



Colombia
Hovedstad: Bogota
Sjølstendighet: 1819/1830 (Spania)
Politisk system: Presidentstyre
Flateinnhold: 1 138 914 km²
Folkemengde i 1973: 23 209 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 3,2 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 8,5 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 413 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 3,3 %
Inflasjonsrate i 1975: 26,1 %
Sysselsatte i primærnæring: 38,6 %
Sysselsatte i industri: 20,6 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 40,8 %
Yrkesaktivitet: 53,8 %
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 20,3 %
Eksportensidighet: Kaffe 49,8 %
Viktigste handelspartner 1974: USA 38,6 %
Energibruk pr. innbygger: Lav 644 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 23,4 %
Lese- og skrivekyndighet: 73 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 109
Spedbarnsdødelighet: 7,49 %
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 9,3
Sjølmordsrate (Døde pr. 100 000 innb.): 2,7
Mordrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 21,2
Militærutgifter pr. innb., 1973: 3,65 $
Tilslutning til militærallianse: OAS/Rio-traktaten
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind

Colombia ligger i Sør-Amerika. De østlige delene av landet - som grenser til Venezuela og Brasil - er tynt befolket lavland. I vest er det høyland, og hovedstaden Bogota ligger på en høyslette som er over 2 500 m.o.h. Den største folkegruppen er mestiser, dvs, av blandet indiansk og hvit avstamning (68 %) - deretter følger hvite (20 %), indianere (7 %) og svarte (5 %). Jordbruk er viktigste næringsvei og kaffe det viktigste eksportproduktet. Colombia er verdens nest største kaffeeksportør (etter Brasil). Kaffen dyrkes for det meste på private småbruk, mens sukker, bomull og bananer dyrkes på store plantasjer. Korn, mais og poteter dyrkes for innenlandsk forbruk. Selv om landet har store platinaforekomster, er produksjonen liten - det samme gjelder kull. Det utvinnes en del gull og olje.

Koloniseringen
Colombia ble kolonisert av spanske conquistadorer fra kysten i nord, mot Det karibiske hav. (Det området som i dag er Panama, tilhørte tidligere Colombia. Her gikk conquistadoren Balboa over landtangen til Stillehavet 1503). På nordkysten ble den første spanske kolonien anlagt 1525, og 1536 ble Santa Fé de Bogota grunnlagt inne på høysletta som hovedstad i Ny Granada etter at indianerbefolkningen var overvunnet. Sammen med nåværende Venezuela og Ecuador ble området gjort til spansk visekongedømme. I 1781 brøt det ut en oppstand mot det spanske herredømmet - den utløsende årsaken var innføringen av en særlig marineskatt til den spanske krone. Andre klagemål som opprørerne hadde mot det spanske styret var statsmonopolet på salt-, tobakks- og brennevinshandelen. Opprørerne bedyret sin lojalitet til den spanske krone og fikk oppfylt flere av sine krav. Den særskilte marineskatten ble opphevet, kreoler (etterkommere av spanjoler, men født i Sør-Amerika) fikk forrett til en del embeter, og jord som var røvet fra indianerbefolkningen, ble gitt tilbake. Etter disse innrømmelsene la opprøret seg, og opprørsstyrkene som for en stor del besto av mestiser og indianere ble oppløst. Så snart dette skjedde, opphevet kolonimakten alle innrømmelser, og fire av lederne for opprøret ble henrettet. Som indianeroppstanden under ledelse av Josë Gabriel Condorcaqu i Tupac Amaru i Peru på omtrent samme tid ble denne oppstanden begrenset og ufarlig for det spanske herredømmet i Latin-Amerika (se art. Peru), men likevel en forløper for det endelige opprøret som kom 40 år seinere.

Frigjøringen fra Spania
 Fra starten av opprøret i 1810 opererte frigjøringshærene over de spanske koloniale administrasjonsgrensene. Simón Bolivar startet sitt opprør i Venezuela, men hans arméer kom snart til å operere over store deler av kontinentet, og han samarbeidet med andre frigjøringsledere i kampen mot kolonimakten.
I 1819 ble dette samarbeidet formalisert ved opprettelsen av Stor-Colombia (Gran Colombia), som skulle omfatte det som i dag er statene Venezuela, Colombia, Panamâ og Ecuador. Bolivar ble den nye statens første president, men var fram til den endelige seieren over de spanske troppene i Peru 1824 opptatt med krigføringen. Hans visepresident og general Francisco de Paula Santander sto for administrasjonen av den nye staten. Konflikten mellom de forskjellige frigjøringslederne (caudillos) skapte stadig problemer. Den ledende caudillo i Venezuela, general José Antonio Páez gjorde opprør mot sentralregjeringen i 1826, og ga opp først etter at han var lovet amnesti av Bolivar. Etter en kortvarig krig mellom Peru og Stor-Colombia 1828-29 gjorde Páez opprør på nytt og fikk denne gang følge av Ecuador. Venezuela og Ecuador konstituerte seg som egne stater i 1830, og resten av Stor-Colombia konstituerte seg som republikken Colombia med Santander som første president.
Frigjøringen fra det spanske kolonistyret førte ikke til noen vesentlige endringer i samfunnsstrukturen, bortsett fra at kreolene nå overtok spanjolenes plasser i administrasjon og næringsliv. En lov fra 1821 gjorde barn av slaver fri når de fylte 18 år, men rørte ikke ved selve slaveriet som institusjon. Loven førte heller til mer brutal utnytting av gjenværende slaver. Den nye kreolske eliten sørget også for å tilrane seg jord som tidligere var indiansk felleseiendom. Santanders styre befestet sentralmyndighetenes kontroll over landets regioner - i første rekke for å kontrollere mulige opposisjonelle caudillos. Men etter Santanders død brøt det i 1839 ut opprør mot sentralregjeringens kontroll. Dette opprøret varte 13 år.

Liberale og konservative
På denne tida vokste også de to tradisjonelle politiske partiene - det liberale og det konservative parti - fram. Det liberale parti - som regner Santander som sin gudfar - hevdet i likhet med sine europeiske forbilder laissez faire og frihandel. Deres merkesaker var videre å utslette sporene etter kolonitida - det ville i praksis si å fjerne indianernes felleseie av jord, avskaffe slaveriet, desentralisere administrasjonen og svekke kirkens og armeens politiske rolle. Fram til 1850-tallet greidde det liberale partiet å gjennomføre store deler av dette programmet: Indianernes jord ble solgt til kreolske godseiere (dermed ble grunnen lagt til storgodssystemet (latifundier) i Colombia), arméen ble skåret ned, slaveriet formelt avskaffet, kirkens innflytelse ble beskåret og jesuitter utvist fra landet.
Som en reaksjon mot det liberale partiet og dets politikk vokste det konservative partiet fram. Det sto generelt for sterkere sentralstyring og begunstigelse av den katolske kirke, og fikk sin kandidat valgt til president i 1857. Den konservative regjeringen styrket kirkens makt og forsøkte også å bruke kirken som politisk medspiller. Den gikk dessuten mot en vedtatt grunnlovsendring som ga landets delstater større indre sjølstyre. Motsetningene førte til borgerkrig, den såkalte Føderale krigen 1860-62, som endte med seier for de liberale. Dermed ble også kirkens rolle ytterligere redusert i det den mistet sitt økonomiske maktgrunnlag - jorda. Kirkens eiendommer ble auksjonert bort, og dermed ble samtidig storgodsenes stilling sterkere. Delstatenes makt og myndighet ble også styrket i forhold til sentralregjeringen.
Fra uavhengigheten bygget Colombias økonomi først og fremst på eksport av gull, men omlag 1850 overtok tobakk som landets viktigste eksportprodukt. I 1876 brøt tobakksmarkedet sammen, og dermed satte en økonomisk krise inn i Colombia. De voksende storgodsene satset i stadig større grad på ekstensivt fehold, og det ble vanskeligere å skaffe korn og andre grunnleggende levnetsmidler til en økende bybefolkning. På landsbygda måtte stadig flere småbrukere gå fra jorda si, og ikke minst indianske bønder ble tvunget inn i livegenskap eller annen avhengighet av storgodseierne. De økonomiske problemene førte til misnøye med det styrende liberale partiet, og på 1880-tallet kom de konservative igjen til makten. En ny grunnlov i 1886 ga regjeringen full kontroll og sentral myndighet over hele landet, og et konkordat med den katolske kirke i 1887 ga kirken tilbake herredømmet over undervisningssystemet. De liberales misnøye over å se sin politikk gravlagt og sjøl bli utelukket fra makten førte til borgerkrig - den såkalte tusendagerskrigen 1899-1902 - som skal ha krevd 80 000 menneskeliv som følge av kamphandlingene alene. Krigen endte med seier for de konservative og befestet det liberale partiets nye rolle som permanent opposisjonspart fram til 1930.

1900-tallet
 Colombias økonomi har i dette århundret vært bygd på produksjon og eksport av kaffe. Den økonomiske krisa etter 1. verdenskrig ble for Colombias del lettet noe ved 25 millioner dollar som USA betalte i tidsrommet 1922-1926 som erstatning for tapet av Panama i 1903, og av utenlandske lån. Innad var det imidlertid en sterk økning i arbeidskonflikter i denne perioden, ofte med voldelig utgang. Med krakket i 1929 kom det til splittelse i det konservative partiet, og de liberale vant presidentvalget. Den liberale regjeringen anerkjente organisasjonsretten for arbeidere, og arbeidskonfliktene ble færre. Derimot økte de politiske konfliktene, og politisk vold tiltok. Ved valget i 1934 vant Alfonso Lopez fra det liberale partiet, og hans regjering startet en forsiktig jordreform og sosiallovgivning som tok sikte på å rette noe på skjevhetene i samfunnet. Denne forsiktige reformpolitikken vakte stor motstand også blant grupper innen det liberale partiet, og mot slutten av sin presidenttid svingte Lopez mer mot høyre. Høyredreiningen ble fortsatt av hans liberale etterfølger. Det sosiale reformprogrammet ble oppgitt, bl.a. fordi avsetningen for kaffeproduksjonen ble problematisk etter utbruddet av 2. verdenskrig og statens finanser derfor dårligere. Lopez ble valgt til president på ny i 1942, og splittelsen i en høyre- og en venstrefløy i det liberale partiet ble nå enda mer markert. Dette la grunnlaget for konservativ valgseier i 1946.

Etterkrigstida
Både det liberale og det konservative partiet var - og er fortsatt - løst organisert rundt persongrupperinger. Den opprinnelige politiske forskjellen mellom de to partiene ble etter hvert mer og mer avleggs. Således gikk det liberale partiet under Lopez' reformperiode inn for økte statsinngrep i økonomien og sterkere sentralstyring fra regjeringens side. Viktigere enn skillet mellom partiene ble skillelinjene gjennom og innen partiene i mer eller mindre klare høyre- og venstrefløyer. Likevel gjennomlevde Colombia fra slutten av 1940-tallet blodige strider mellom liberale og konservative, som startet med konservative overgrep og overfall på liberale på landsbygda etter den konservative valgseieren 1946. Som svar ble det dannet liberale geriljaavdelinger, og stridighetene varte helt til opp i 1960-åra og kostet mellom 150 000 og 350 000 mennesker livet. Det som utløste den massive voldsbølgen, var mordet på den liberale lederen Eliécer Gaitán i Bogota i 1948, noe som førte til voldsomme opptøyer i byen (den såkalte Bogotazo). Det tradisjonelle hatet mellom liberale og konservative og de sosiale spenningene på landsbygda var årsaken til at disse opptøyene spredte seg og resulterte i langvarige og blodige kamper (La Violencia) over praktisk talt hele landet.
Etter at den konservative regjeringen forgjeves forsøkte å skaffe seg kontroll over landet med væpnet makt, overtok general Gustavo Rojas Pinilla makten etter et militærkupp i 1953. En del av de stridende geriljastyrkene la ned våpnene mot løfte om amnesti, men allerede året etter tiltok kampene igjen. Rojas var et colombiansk motstykke til Argentinas Juan Perôn - en høyreorientert populistisk leder. Men han maktet ikke å få samme oppslutning som Peron gjorde i Argentina. Dels kom dette av at den økonomiske situasjonen for Colombia i begynnelsen av 1950-tallet var langt dårligere enn Argentinas noen år tidligere, dels Rojas manglende administrative evner som førte til streiker og opptøyer. Etter press fra de militære gikk Rojas av i 1957, og makten gikk over til en regjering sammensatt av representanter for både det liberale og det konservative partiet, som sammen dannet Den nasjonale front for å få slutt på borgerkrigen. Dette førte til gradvis nedtrapping av kampene, men en del grupper fortsatte som rene bandittgjenger.
I løpet av La Violencia hadde også det kommunistiske partiet etablert sine egne geriljastyrker, FARC, som helt opp til midten av 1960-tallet kontrollerte landområder som ble administrert som uavhengige bonderepublikker. Sjøl om de opprinnelige motstanderne i La Violencia etter hvert la ned våpnene, føres det fortsatt mer eller mindre sporadisk væpnet kamp - dels av FARC, dels av den nyere og Castro-inspirerte ELN, som bl.a. presten Camilo Torres sluttet seg til og falt for. Den nasjonale front ble godkjent av velgerne ved en folkeavstemning i 1957. De liberale og de konservative skulle få presidentposten annenhver gang og være likt representert i alle valgte organer og i administrasjonen. Dette arrangementet førte etter hvert til at valgdeltakelsen sank kraftig. Den siste av Den nasjonale fronts presidenter vant valget i 1972 knapt foran den gamle populisten Rojas Pinilla som dannet et nytt parti, ANAPO, som seinere er ledet av hans datter Eugenia Rojas.
Etter 2. verdenskrig er Colombia et av de landene i Latin-Amerika som har hatt overveiende sivilt styre. Men landet har i lange perioder vært under unntakstilstand, administrert av de militære. De militære er også hele tida så å si "riset bak speilet" for de sivile politikerne og har en politisk innflytelse og makt som deres formelle stilling ikke tilsier.
K.So.

Litteratur: H. Delpar (red.): Encyclopedia of Latin America, New York 1975. S. Lindqvist: Jord och makt i Sydamerika, Stockholm 1973. E. Galeano: Latinamerikas öppna ådror, Stockholm 1976. T. H. Donghi: Latinamerikas historia, Stockholm 1972. J. Gerassi: Latin-Amerika, Oslo 1968.