"Chicken"
Begrep fra amerikansk ungdomskultur, der det betegner en situasjon der to biler kjører rett mot hverandre i stor fart, og den som først viker til side er "chicken" (feig). Situasjonen kan generaliseres slik: Hvis mange personer står overfor valget mellom å utføre en bestemt handling og ikke utføre den, kan det forekomme at hver av dem tenker slik: hvis de andre handler slik, er det ikke i min interesse å gjøre det, men hvis de andre ikke gjør det, bør jeg gjøre det. En slik situasjon er ustabil og uklar, fordi det ikke er noen entydig bestemt atferd som peker seg ut som den fornuftige. Alle vil gå i sirkel etter hverandre.
Chicken er et eksempel på en type koordinasjonsproblemer som inngår blant de grunnleggende motsigelser i den kapitalistiske produksjonsmåte. Et eksempel kan være en situasjon der bedriftsledelsen overveier å innføre arbeidssparende teknologi som svar på lønnsøkninger. Hvis alle andre bedrifter gjør dette, vil etterspørselen på arbeidskraft og dermed lønnsnivået synke, og da er det ingen grunn for den enkelte bedrift til å mekanisere. Men hvis ingen andre mekaniserer, bør den enkelte bedrift gjøre det for å redusere virkningen av framtidige lønnsøkninger. En annen type koordinasjonsproblemer har struktur som Fangens Dilemma. Her er det i alles egeninteresse å handle på en måte som gir katastrofale resultater for alle når alle andre gjør det samme. Et eksempel som får fram forskjellen mellom Chicken og Fangens Dilemma er opprettelsen av de såkalte kollektive goder, slik som et fyrtårn. Hvis det finnes mange små båteiere, vil ingen av dem ha så store fordeler av et fyrtårn at de vil overstige de samlede bygningskostnader. Hver av dem vil derfor håpe å kunne operere som "gratispassasjer", med det resultat at fyrtårnet aldri blir reist. Dette er et Fangens Dilemma. Hvis det derimot finnes noen få store båteiere, kan det hende at hver av dem vil ha så store fordeler av et fyrtårn at han ville være villig til å bygge tårnet på egen hånd hvis han var sikker på at ingen andre gjorde det. Denne situasjonen har form som Chicken.
J.E.
Se også: Fangens dilemma, Gratispassasjer.


Chile
Hovedstad: Santiago
Sjølstendighet: 1818 (Spania)
Politisk system: Fascistisk militærdiktatur
Flateinnhold: 756 945 km²
Folkemengde i 1973: 10 229 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 1,7 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 13 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 777 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: - 0,6 %
Inflasjonsrate i 1975: 380,2 %
Sysselsatte i primærnæring: 21,2 %
Sysselsatte i industri: 25,3 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 44,8 %
Yrkesaktivitet: 50,8 %
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 23,2 %
Eksportensidighet: Kopper 67,1 %
Viktigste handelspartner: 1974 i-land 68,3 %
Energibruk pr. innbygger: Lav 1 363 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 31,5 %
Lese- og skrivekyndighet: 88 %
Dagsaviser. opplag pr 1 000 innb., 1972: 89
Spedbarnsdødelighet: 7,09 %
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 14,1
Sjølmordsrate (Døde pr. 100 000 innb.): 5,2
Mordrate (Drepte pr. 100000 innb.): 47,7
Militærutgifter pr. innb., 1973: 13,98 $
Tilslutning til militærallianse: OAS/Rio-traktaten
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind

"Chile grenser i nord mot Peru, i vest mot Stillehavet, i øst mot Andeskjeden og ligger selv i sentrum for urettferdigheten," heter det i en norsk oversettelse av en av lsabel Parras mest kjente visetekster.
Landets nyere politiske historie har fått en betydning som strekker seg langt ut over disse grensene. Med Folkefrontregjeringens seier, vekst og fall 1970-73 er Chile blitt vår tids minnesmerke over den sosialistiske og demokratiske arbeiderbevegelsens største håp og største nederlag. Mens tidligere generasjoner har utformet sin strategi og sin teori på bakgrunn av andre nederlag, eksempelvis Pariserkommunen på Marx' tid, 1905-revolusjonen i Russland i Lenins epoke, fascismens seier i Tyskland i Kominterntida, er Chile vår generasjons nederlag og utfordring. Erfaringene fra Chile har gitt støtet til en omfattende strategidebatt innenfor sosialistiske og kommunistiske bevegelser i de fleste vestlige land med parlamentarisk-demokratiske tradisjoner. Det er nok å nevne at det italienske kommunistpartiets forslag om "det historiske kompromiss" med kristeligdemokratene eksplisitt ble utformet på bakgrunn av de chilenske erfaringene. For andre venstregrupper og enkeltteoretikere har de chilenske begivenhetene blitt tolket som "reformismens endelige nederlag" og har således vist behovet for en ikke-parlamentarisk veg for en revolusjonær arbeiderbevegelse.
Også ut over den sosialistiske strategidebatten har de chilenske begivenhetene i 1970-åra satt spor etter seg utenfor landets egne grenser. I kjølvannet av militærkuppet i 1973 oppsto det i de fleste land en omfattende solidaritetsbevegelse som tilsammen dannet en verdensomspennende kampanje mot fascisme og USA-imperialisme, til støtte for de chilenske motstandskreftene.
Når Chile nærmest er blitt et politisk begrep, skyldes det den dramatiske utviklingen i landet siden 1970. Bakgrunnen for denne nyeste delen av landets historie, finnes i grunnleggende forhold som går langt tilbake i tiden.

Utenlandsk dominans
USAs medvirkning i forberedelsene til Pinochets militærkupp i 1973, var den foreløpige sluttsteinen i en århundrelang prosess med utenlandsk økonomisk kontroll og politisk innflytelse over Chiles utvikling. Som spansk koloni fra midten av 1500-tallet ble landets økonomi bygget opp rundt eksportproduksjon til mer sentrale deler av koloniveldet. Enorme godsdannelser og en nesten total utrydding av indianerbefolkningen var en del av arven Spania etterlot seg til den uavhengige republikken Chile i 1818. Gjennom et mellomspill fram til 1860-årene klarte den herskende godseierklassen å bygge opp en relativt selvstendig chilensk økonomi. Beskyttelsestoll og sikre eksportinntekter fra jordbruksproduksjonen la grunnlaget for en viss framvekst av et eget chilensk næringsliv, bl.a. med en stor handelsflåte og en chilensk-eid koppervirksomhet som i 1862 sto for hele 60 % av verdensproduksjonen. Men i løpet av 1800-tallets siste årtier trengte engelsk kapital inn på en slik måte at landet i økonomisk forstand ble en britisk halvkoloni. Beskyttelsestollen ble opphevet, handelsflåten, jernbaner og kystruter gikk over på utenlandske hender, og den etterhvert altoverskyggende salpeterproduksjonen fra ørkenområdene i Nord-Chile ble oppkjøpt bit for bit av engelsk kapital inntil den helt var på britiske hender i 1890-åra. Det utviklet seg en allianse mellom de britiske interessene og det eksportproduserende godseieraristokratiet. Et forsøk på å stanse den britiske inntrengningen kom i 1885 da en koalisjon av liberale grupperinger med basis i et framvoksende industriborgerskap fikk valgt José Manuel Balmaceda til president på et program for økt chilensk kontroll over salpeterindustrien, jordreform og statlige utbyggingsplaner innen samferdsel og undervisning. Denne utfordringen mot godseierne og den britiske kapitalen ble møtt med borgerkrig i 1890. Balmaceda tapte og begikk selvmord og den britiske dominansen besto fram til 1. verdenskrig. Den dag i dag bærer toppene i det chilenske borgerskapet navn som Edwards, Kay og Parker til evig minne om at drivkraften i imperialismen fra siste halvdel av forrige århundre i hovedsak var finanskapitalens leting etter nye investeringsprosjekter selv i så fjerne land som Chile.
Den engelske dominansen i Latin-Amerika generelt fikk et definitivt tilbakeslag under 1. verdenskrig. I Chile forsvant engelsk kapitalinnflytelse enda raskere enn på resten av kontinentet pga. salpeterindustriens undergang i løpet av verdenskrigen. Men like dominerende som salpeteren hadde vært for Chiles eksportinntekter fram til da, ble kopperet i de kommende 60 år. Og like mye kontroll som England hadde over den første industrien, fikk USA over den andre. Likeledes ga kopperkontrollen enorm makt over resten av økonomien og dermed også politikken. "Den som styrer kopperet, styrer Chile," ble seinere et megetsigende slagord i landet.
Mangelen på innenlandsk kapital til nyinvesteringer førte til at amerikanske interesser i 1910 og 1912 fikk kjøpt opp de store gruvene Chuquicamata og El Teniente. De amerikanske gruveselskapene Kennecott, Anaconda og Cerro beholdt kontrollen over det meste av kopperutviklingen fram til selskapene ble nasjonalisert under Allende. Koppereksporten har stort sett utgjort ikke mindre enn 80 % av landets samlede eksportinntekter.
Amerikanske eierinteresser bredte seg etter hvert over nesten alle områder av chilensk næringsliv. I 1970 var det bare 9,4 % av samtlige aksjeselskaper som ikke hadde noen form for utenlandsk kapital. Profitten var svimlende, i perioden 1950-67 trakk utenlandske investorer ut fire dollar for hver dollar som ble investert. En rekke spede forsøk fra chilenske regjeringer i 1950- og 1960-åra på å sikre kontroll over kopperinntektene slo feil. Selv et statlig oppkjøp av 51 % av aksjene i de store selskapene under Eduardo Freis kristeligdemokratiske regjering 1964-70, ble utformet i samsvar med selskapene slik at deres profitt økte fra 50 til 120 millioner dollar pr. år.
USAs politiske innflytelse manifesterte seg stadig sterkere fra midten av 60-åra etterhvert som muligheten for en valgseier for venstrekreftene økte. I 1964 finansierte CIA en rekke prosjekter som skulle hindre en venstreseier: "Direkte innflytelse i landets største avis, El Mercurio," "svart propaganda", "20 CIA-produserte radioinnslag daglig over 3 radiostasjoner i Santiago og 24 distriktssendere", "anti-kommunistiske skremselskampanjer" og "direkte støtte til borgerlige partier", er blant de operasjoner en amerikansk senatskomitè avslørte om CIAs virksomhet i 1964. Det samme mønstret gjentok seg foran valget i 1970. I perioden mellom valget i september og Kongressens godkjenning av valgresultatet i november 1970, ble det utfoldet en hektisk aktivitet for å få i stand et militærkupp som kunne hindre Allendes innsettelse. I tillegg til CIA var også ITT innblandet. Ikke alt er kjent omkring CIAs virksomhet i Allendes presidenttid. Men man vet at de brukte om lag 7 millioner dollar i støtte til borgerlige partier, organisasjoner og aviser for å "legge maksimalt press på Allende-regjeringa for å hindre den i å konsolidere seg og begrense dens evne til å føre en politikk som gikk i mot USAs og verdensdelens interesser", i følge den amerikanske senatsrapporten.
Det er også åpenbart at CIA-penger må ha vært finansieringskilden til den skjebnesvangre lastebileierstreiken i oktober 1972 som lammet hele transportnettet og brakte landet ut i en politisk krise. Det er også fastslått at CIA opprettholdt gode kontakter med etterretningsvesenet og de militære styrker under Allende, men det er aldri klarlagt hvilken rolle CIA spilte direkte i forbindelse med kuppet i 1973. En teori går ut på at den amerikanske marinens eget etterretningsvesen skal ha vært de som direkte deltok i planleggingen av kuppet fra amerikansk side, mens CIA ble holdt tilbake ved denne operasjonen.
USAs viktigste bidrag til undergravingen av Allendes regjering var sannsynlig iverksettelsen av en internasjonal kredittboikott og forsøkene på å få i stand en trakassering av koppereksporten: Verdensbanken ga ikke Chile tilsagn om et eneste lån i denne perioden; Det internasjonale pengefondet (IMF) ga ingen kreditter ut over det som automatisk tilfalt Chile som medlemsland; Den interamerikanske utviklingsbanken (IDB) ga to lån på tilsammen 11,6 millioner dollar til konservative universiteter, mens USAs private banker og egne kredittorganer AID og Eksport-Importbanken stanset alle kredittlinjer etter ordre fra finansminister J. Conolly i august 1971. På kopperfronten ble det reist krav om beslag i kopperlaster inntil selskapene hadde fått erstatninger. I Frankrike ble en slik klage fra Kennecott kjent gyldig av en domstol. Den økonomiske krigføringa var særdeles virkningsfull fordi Chile hadde en enorm utenlandsgjeld som skulle avbetales med om lag 500 millioner dollar i året, samtidig som behovet for import av jordbruksvarer var økt pga. arbeiderklassens større kjøpekraft etter gjennomføringa av en del sosiale reformer.
Som England hadde sine sterke forbundsfeller i det chilenske klassesamfunnet i forrige århundre, er USAs interesser i Chile etterhvert blitt identiske med størstedelen av det chilenske borgerskapets interesser, både økonomisk og politisk. Det er knapt snakk om et nasjonalt borgerskap. Det er integrert i og er fullstendig avhengig av den amerikanske kapitalens disposisjoner i landet. Det var derfor ingen tilfeldighet, snarere en historisk nødvendighet at borgerskapet og høyrekreftene i landet deltok i USAs spill mot Chile 1970-73.
Etter militærkuppet har kredittslusene fra USA igjen åpnet seg, kopperselskapene har fått 390 millioner dollar i "erstatning" og amerikanske investeringer står overfor et av de latinamerikanske landene som har minst reguleringer for utenlandsk kapital. Til tross for enkelte protester fra USAs side når det gjelder brudd på menneskerettighetene i landet, er det ingen tvil om at Chile etter 1973 gjenfant den plassen det hadde i det amerikanske imperiet inntil 1970.

Demokratiske tradisjoner
Kuppet i 1973 er ikke eneste gang de væpnede styrker har veltet en regjering i chilensk historie, men sammenlignet med de fleste land i verden, og særlig i Latin-Amerika, kunne landets parlamentarisk-demokratiske institusjoner vise til en lang og stabil historie. Det chilenske borgerskapet yndet å bruke betegnelsen "Latin-Amerikas England" for å framheve Chiles 150-årige demokrati i forhold til nabolandenes palassintriger og skiftende militærregimer. Legitimiteten til systemets demokratiske karakter var, på samme måte som i de fleste vest-europeiske landene, også dypt rotfestet i arbeiderklassen. Unidad Populars parole om "den chilenske vegen til sosialismen" gjennom valgseire og ikke-voldelig erobring av statsmakten, sprang ut av denne tradisjonen og denne bevisstheten.
Grunnlaget for utviklingen av det borgerlige demokratiet ble lagt allerede i de nærmeste årene etter frigjøringen fra Spania. Etter en kaotisk, men kort borgerkrigsperiode, ble det fra 1830 skapt et klassemessig og økonomisk stabilt system. Den herskende landeierklassen benyttet de store eksportinntektene til å bygge opp en relativt sterk statsmakt med en rekke viktige institusjoner, bl.a. valgt presidentmakt, en ganske effektiv statsforvaltning og et skolevesen. Det var selvfølgelig intet "demokrati", grunnloven fra 1833 la nesten all makt i presidentens hender og jordeierne fikk muligheter til å kontrollere valgene, som også bare omfattet en liten del av befolkningen. Likevel var det institusjonene fra denne autoritære jordeierstaten som ble rammen for videreutviklingen av den chilenske statsformen helt fram til 1973. Gjennom en ny grunnlov i 1925 ble det bl.a. innført alminnelig stemmerett for menn over 21 år. I 1949 fikk kvinner stemmerett. Bortsett fra to intervaller med militær intervensjon, tida omkring 1890 og perioden 1924-32, foregikk den politiske kampen mellom borgerlige grupper og partier om president- og Kongressmakt innenfor de legale institusjonene. Arbeiderbevegelsens partier tok allerede fra sin oppkomst omkring århundreskiftet også del i Kongressvalgene. I 1938 var både Kommunistpartiet og Sosialistpartiet med på dannelsen av Folkefrontsregjeringen som vant presidentvalget det året, og i alle presidentvalgene fra 1952 til 1970 stilte breie sosialistiske venstreallianser opp med gode muligheter til seier.

Hæren
 Det er ingen myte at Chile hadde utviklet sterke parlamentarisk-demokratiske tradisjoner, men det er en myte at den chilenske hæren aldri hadde grepet inn i politikken før 1973. Bakgrunnen for utviklingen av en stabil sivil statsmakt var fraværet av dype konflikter mellom forskjellige deler av det chilenske borgerskapet i størstedelen av landets nyere historie. Ved anledninger hvor slike konflikter har truet med å ryste systemet, har heller ikke den chilenske hæren holdt seg passiv. Den grep inn mot president Balmacedas forsøk på å true den herskende alliansen mellom landeierklassen og britisk imperialisme i 1890. Den aktiviserte seg i 1920-årene da det parlamentariske systemet var i ferd med å bryte sammen. Konflikten stod da mellom en konservativ kongress som nektet å godkjenne et omfattende reformprogram og den radikale borgerlige alliansen som hadde vunnet fram ved presidentvalgene. Fra 1924 til 1932 fant det sted en rekke kupp fra forskjellige fløyer i de væpnete styrker.
Etter denne perioden grep ikke hæren inn mot noen valgt regjering, heller ikke mot Folkefrontsregjeringa i slutten av 30-åra. Etterhvert ble det utviklet en sterk ideologi, også innen de væpnede styrker, om lojalitet til de valgte regjeringer. Det er betegnende at øverstkommanderende for de væpnede styrker i 1970, Rene Schneider, gang på gang presiserte dette og var den viktigste hindringen for CIAs kupplaner etter valget av Allende. Schneider ble også ryddet av vegen slik som den nest siste representanten for denne ideologien, øverstkommanderende Carlos Prats, måtte presses ut i august 1973 for at kuppet kunne gjennomføres med en samlet hær. Denne lojalitetsideologien var ikke representativ for de klassekreftene som var representert i offiserskorpset, og den svarte heller ikke til den rollen som blodig slakter som hæren hadde spilt overfor arbeiderklassen siden slutten av forrige århundre: I 1907 ble et ukjent antall tusener salpeterarbeidere og deres familier massakrert i Iqique, i 1925 ble over 3 000 arbeidere skutt i La Coruna, i 1957 massakrerte hæren demonstrerende arbeidere i Santiago og i 1966 ble tropper satt inn mot streikende gruvearbeidere i El Salvador, bare for å nevne noen eksempler fra forskjellige tiår.
Når hæren grep makten i 1973, var det helt i tråd med massakre-tradisjonen, men nå på statsplan, fordi arbeiderbevegelsen truet borgerskapet på statsplanet. Inntil klassekonflikten nådde det planet, tjente hærens ikke-deltagelse i politikken det chilenske borgerskapets interesser. De trengte ingen hær til palassrevolusjoner, men til kontrarevolusjoner.

Arbeiderbevegelsen
Unidad Populars seier i 1970 var ikke uttrykk for en tilfeldig velgerstemning som akkurat det året slo ut til venstre. Den chilenske arbeiderbevegelsen hadde i nesten 20 år ligget like oppunder de borgerlige regjeringsalternativenes velgeroppslutning og den hadde i om lag et halvt århundre vært en betydelig politisk kraft i det chilenske samfunnet. Arbeiderbevegelsen i Chile var desidert den sterkeste og best organiserte i hele det kapitalistiske Latin-Amerika, ikke bare partipolitisk, men også faglig. I 1960-åra sto f.eks. den faglige landsorganisasjonen, CUT, i spissen for fem generalstreiker samtidig som det ble gjennomført mellom 700 og 1000 lokale streiker pr. år.
Organiseringen av arbeiderklassen begynte i kull- og salpetergruvene i det nordlige Chile på slutten av 1800-tallet. Tusenvis av organiserte arbeidere var blitt konsentrert i noen få gruver, der de levde under elendige forhold. I 1909 ble den første faglige sentralorganisasjonen (FOCH) dannet under ledelse av Luis Emilio Recabarren. Han var også en av grunnleggerne til Det sosialistiske Arbeiderpartiet i 1912, som etter 1. verdenskrig sluttet seg til den tredje Internasjonalen og siden har båret navnet Chiles Kommunistiske parti. Partiet har alltid hatt en sterk forankring i arbeiderklassen, særlig blant gruvearbeiderne og i tungindustrien. Det andre store arbeiderpartiet, Sosialistpartiet, ble dannet i 1933. Utgangspunktet var en av de merkeligste begivenheter i landets historie. I 1932 hadde en gruppe sosialistiske offiserer under oberst Marmaduke Grove gjennomført militærkupp og opprettet det som siden er kalt "12-dagers-republikken". Ulike grupper som hadde støttet republikken samlet seg i Sosialistpartiet som etter noen få år fikk omkring 20 % oppslutning ved valgene.
De to partiene samarbeidet i 1938 i den seirende Folkefronten med et borgerlig parti (Det radikale parti) som dominerte fronten og som også hadde presidenten, Auirre Cerda. Folkefronten gikk i oppløsning etter et par år fordi høyrekreftene i Det radikale partiet snart kom på offensiven på bekostning av arbeiderpartienes innflytelse.
Det chilenske kommunistparti har i hele sin historie vært nær knyttet til Sovjet, mens sosialistpartiet har stått uavhengig internasjonalt. Under en del av den kalde krigen ble kommunistpartiet forbudt ("Den forbannete loven 1946-53"), og mange ledere ble fengslet, bl.a. Luis Corvalan. Den partipolitiske splittelsen hadde også sin parallell på det faglige planet, men i 1953 ble den enhetlige landsorganisasjonen CUT dannet, som siden har vært den enerådende fagorganisasjonen. I 1950- og 1960-årene stilte de to arbeiderpartiene i felles front ved presidentvalgene hvert 6. år, hver gang med Salvador Allende som presidentkandidat. I 1958 manglet han bare 30 000 stemmer for å bli valgt.
Ved presidentvalget i 1970 fikk Unidad Popular 36,3 % av stemmene og vant valget, den konservative og kristeligdemokratiske kandidaten fikk henholdsvis 34,9 % og 27,8 %. Unidad Popular - Folkeenheten - skilte seg fra Folkefronten av 1938 ved at de sosialistiske partiene var helt dominerende. Det var ingen defensiv front, men en offensiv regjeringskoalisjon som i sitt program tok sikte på "å gjøre slutt på imperialismens, monopolenes og det jordeiende oligarkiets herrevelde og begynne oppbygginga av sosialismen i Chile".
Regjeringa nølte heller ikke med å sette reformene ut i livet: Nasjonalisering av kopperindustrien, statlig kontroll over landets 300 største bedrifter, jordreform med oppløsning av alle gods over 80 hektar, storstilt boligprogram, utvidelse av trygdesystemet og kraftige reallønnsøkninger var blant de viktigste tiltakene. Kampen ble rettet mot de store monopolenes makt og mot fåmannsveldet på landsbygda hvor 2,7 % eide 70 % av jorda før 1970. I tillegg til reformprogrammet ble det utviklet en rekke organer for lokal makt, eller folkemakt som det ble kalt i Chile: Bonderåd, forbrukerkomitèer, industriråd, fabrikkomitèer osv. Reformene ble satt i verk umiddelbart etter at Unidad Populars regjering var dannet og allerede i mars 1971 viste kommunevalgene at velgeroppslutningen om UP hadde økt med om lag 13 %. Den prosessen som var satt i gang førte til en mobilisering av arbeidere, bønder og slumbeboere som ofte gikk langt ut over de rammene regjeringa la opp til. Samtidig startet høyresida sin motaksjon mot regjeringas politikk.
Fra midten av 1972 dreide chilensk politikk seg om hvilket utfall kampen mellom den stadig sterkere borgerlige offensiven og venstrekreftene skulle få: Unidad Popular var ikke enhetlig når det gjaldt strategien i denne fasen. Utenfor UP var også den venstrerevolusjonære bevegelsen MIR vokst fram som en ikke ubetydelig styrke. Sammen med venstresida i Sosialistpartiet og et par mindre partier i UP (Det Kristne Venstre og MAPU) sto de venstrerevolusjonære for en linje som gikk ut på å avansere videre og ikke ta pause eller gi etter for høyrekreftenes press. Bl.a. skjedde det også en rekke "ukontrollerte" fabrikkokkupasjoner, jordovertagelser, boligokkupasjoner osv.
Kommunistpartiet og den delen av Sosialistpartiet som Allende representerte la etterhvert opp en kurs med sikte på å konsolidere det man hadde vunnet, og forsøke å splitte høyrekreftene ved å få i stand avtaler med kristeligdemokrater og moderate militære. Men mens splittelsen bare økte på venstresida, konsoliderte alle delene av høyresida seg og det lyktes ikke Allende og UP å føre noen varig kile inn i den borgerlige leir. Et av de problemene man sto overfor, var reaksjonene i det chilenske småborgerskapet, som er en tallmessig stor gruppe i det lav-industrielle Chile. Alle reformer og nasjonaliseringer var rettet mot de store monopolene og umiddelbart var de til fordel for små næringsdrivende. Men småborgerskapets politiske reaksjon var en høylydt protest mot Allende slik at en brei anti-monopolistisk oppslutning ut over selve arbeiderbevegelsen aldri ble oppnådd. Kristeligdemokratene som representerte disse lagene, gikk også så langt i politisk allianse med ytre høyre at lederen for partiet, Eduardo Frei - ekspresidenten som i 60-årene skulle gjennomføre revolusjon i frihet - til slutt støttet Pinochets kupp.
Den chilenske vegen til sosialismen ble druknet i blod 11. september 1973, demokratiet avskaffet, alle politiske partier til venstre for sentrum forbudt, den sentrale fagorganisasjonen oppløst, langt over 100 000 mennesker arrestert for kortere eller lengre tid i løpet av det første året med juntastyre, tusener ble drept og flere hundre tusen måtte forlate landet. Fra eksil og i illegalitet har arbeiderbevegelsen forsøkt å drive motstandsarbeid etter kuppet, men under ekstremt vanskelige forhold. Unidad Popular har siden 1975 operert med et felles eksilsekretariat. Splittelsen på den chilenske venstresida er ikke overvunnet. Unidad Populars motstandstrategi har vært internasjonal isolasjon av Chilejuntaen og forsøk på å danne en politisk antifascistisk front med størst mulig del av det kristeligdemokratiske partiet, som i årene etter kuppet har kommet i mer og mer åpen konflikt med regimet, i 1977 ble også partiet formelt forbudt. I tillegg til en vedvarende terror har juntastyret påført det chilenske folket et økonomisk system som har satt levestandarden årtier tilbake og resultert i over 20 % arbeidsledighet i de første årene etter kuppet.
Utsiktene for en seier over fascismen i Chile ser ikke særlig lyse ut på kort sikt. Det som kan skape en demokratisk åpning de nærmeste årene, må være en klarere splittelse i de herskende klasser og blant militæret. En allianse mellom venstresida og kristeligdemokratene vil i en slik situasjon kunne bety mye for en reell avfascistifisering. På lengre sikt vil den illegale organiseringa og oppbyggingen av de ødelagte venstreorganisasjonene være avgjørende for arbeiderbevegelsens muligheter for selv å innføre demokratiet og erobre makta.
S.Han.


Chileaksjonen i Norge
Chileaksjonen er en solidaritetsorganisasjon med det chilenske folket, stiftet i oktober 1975 av en rekke politiske organisasjoner og enkeltpersoner, som satte seg som mål å bygge en landsomfattende tverrpolitisk organisasjon med egne lokallag og aktiv deltakelse fra norsk fagbevegelse.
Chileaksjonens første landsmøte i januar 1976 vedtok en politisk plattform med vekt på støtte til hele den chilenske motstandsbevegelsen, isolasjon av militærjuntaen, bekjempelse av USA-imperialismen i Chile og krav om frihet for alle politiske fanger i landet. I 1977 var 47 lokallag, 16 organisasjoner og ca. 3 000 enkeltpersoner tilsluttet Chileaksjonen.
Organisasjonen har ved flere anledninger rettet søkelyset mot norsk diplomatisk og økonomisk samkvem med Chile, bl.a. med krav om at den norske importen av chilensk vin måtte stanses, og at ingen norske investorer måtte få eksportlisens til Chile. Begge disse kravene har en vunnet fram med. I 1976 ble det arrangert en større Chile-høring i Oslo, som belyste torturen og bruddene på menneskerettighetene under juntastyret. En kampanje hvor norske fagforeninger "adopterte" fanger, har også blitt ført. Chileaksjonen har hatt et nært forhold til den chilenske motstandsbevegelsen og en lang rekke ledende eksilpolitikere har gjestet organisasjonens møter. Dessuten ble motstandsbevegelsen i 1977 overrakt en kvart million kroner etter en innsamlingsaksjon. Året før ble det sendt en delegasjon til Chile som var i direkte kontakt med de illegale motstandsorganisasjonene.
Bakgrunnen for opprettelsen av Chileaksjonen var et brudd i Solidaritetskomitèen for Chile, etter at denne var overtatt av et flertall som innsnevret både organisasjonens tidligere tverrpolitiske sammensetting og mulighetene for en full støtte til hele den chilenske motstandsbevegelsen. Blant dem som brøt ut og dannet Chileaksjonen var SV, AUF, Unge Venstre og Oslo Faglige Samorganisasjon.
Chileaksjonen utgir bladet Chilebulletinen og har laget en egen studiebok om Chile.
S.Han.


Chilekomitèen
Se Solidaritetskomitèen for Chile.


Chomsky, Noam
Chomsky (1928-) er den mest framstående nålevende språkforsker, og en av de skarpeste kritikere av amerikansk utenrikspolitikk. Hans arbeider har revolusjonert synet på språklig struktur og læring, slik at også de som forkaster hans teorier må ta hensyn til de problemer han har pekt på. Man kan skjelne mellom en språkfilosofisk og en mer erfaringsvitenskapelig side ved hans arbeider. Som språkfilosof har han grepet tilbake til det 17. århundres rasjonalistiske filosofi, og hevder at språklæring ville være umulig dersom vi ikke var født med visse grammatikalske strukturer som ga rammer for alle mulige språk. Chomskys syn er her nært beslektet med den strukturalistiske antropologi hos Claude Lèvi-Strauss, og de kan begge søke en viss støtte for sitt syn i moderne biologi. I sitt mer empirisk orienterte arbeid har Chomsky gitt en nærmere presisering av strukturene i naturlige språk. Særlig har han lagt vekt på de mange tvetydigheter i dagligtalen (som i de tre betydninger av setningen "Jeg lot barnet stjele"), og pekt på at dette krever langt finere analyseredskaper enn hva man tradisjonelt har brukt.
Fra og med den store artikkelen om "Vietnam og de intellektuelles ansvar" i 1966 har Chomsky hatt en sentral stilling i analysen av, og kampen mot, den amerikanske utenrikspolitikk i Indokina, Midtøsten og andre steder.
J.E.



Chou En-lai
Chou En-lai (1898-1976), nest etter Mao den mest fremtredende kinesiske kommunistleder. I motsetning til de fleste kinesiske kommunistiske ledere hadde Chou et utstrakt kjennskap til andre land. Han oppholdt seg i sin ungdom i lengre tid både i Japan og Frankrike. Han hadde også lengre opphold i Sovjet og ble i 1928 valgt til varamann i Kominterns eksekutivkomite.
Chou var den selvskrevne statsminister da kommunistene kom til makten i 1949. Helt til 1958 kombinerte han statsministerposten med utenriksministerposten.
Mens Mao var Kinas ideologiske leder, var det i første rekke Chou som statsminister som hadde som oppgave å forvandle Maos ideer og direktiver til praktisk politikk. Chou var ingen teoretiker, men en uovertruffen administrator. Gjennom alle omskiftninger og utrenskninger beholdt han statsministerposten helt til sin død. Endog under kulturrevolusjonens mest vidtgående utslag og vansker maktet Chou å holde administrasjonsapparatet gående og derved hindre kaos og forvirring. Chous rolle for oppbygningen av det moderne Kina kan vanskelig overdrives. Han utfylte på en fremragende måte Mao.
Chou var også kommunistenes mest fremtredende diplomat. Det var Chou som ledet forhandlingene i Sian i 1936 som førte til at Chiang ble løslatt, og til et samarbeid mellom Kuomintang og kommunistene i kampen mot Japan. Chou ledet den kommunistiske delegasjon i forhandlingene med Kuomintang i 1946, som kom i stand etter initiativ av den amerikanske general Marshall. Chou førte forhandlingene i Moskva med Stalin om den kinesiske delegasjon til Genèveforhandlingene i 1954 om våpenstillstand i Indokina. Hans opptreden på den første internasjonale konferanse av de alliansefrie land i Bandung i 1955 bidro i høy grad til å øke Kinas prestisje i u-landene. (Se art. Alliansefrie stater.)
Chou var aktiv i de radikale bevegelser som vokste frem i Kina etter den første verdenskrig, og sluttet seg til kommunistpartiet da det ble stiftet. I 1927 organiserte han kommunistenes maktovertakelse i den kinesiske delen av Shanghai, og unnslapp med nød og neppe Chiangs massemyrderier. De neste år var han aktiv i den illegale kommunistbevegelse i Shanghai. I 1932 dro han til Sovjetområdet i Kiangsi, hvor han sluttet seg til Mao og Chu The. Siden dette tidspunkt var Chou hele tiden knyttet nært til Mao.
Chou hadde nære forbindelser med de fleste kommunistledere i Kina, og også med utenlandske kommunister gjennom Komintern. Når han hele tiden støttet Mao, henger det sammen med hans egne uttalelser om at ingen annen kommunistleder hadde det nødvendige geni til både å kunne utarbeide strategien for den lange marsjen og å bygge opp et sosialistisk Kina. Dette gikk også på Maos nasjonale linje. Chous erfaringer fra Komintern hadde overbevist han om at "Komintern bare var et sovjetisk redskap som ikke var i stand til å skape en proletarisk revolusjon noe sted i verden".
Chous siste store innsats var sammen med Teng å utarbeide den nye økonomiske plan i 1975 som tok sikte på å gjøre Kina til et moderne sosialistisk industriland i år 2000.
I motsetning til mange av de ledende kommunister levde Chou et enkelt liv. Etter hans eget ønske ble hans aske strødd for vinden, og intet minnesmerke ble reist.
E.No.



Christensen, Dorothea
Christensen (1847-1908), født von der Lippe. Var opptatt av å bedre husmødrenes arbeidsforhold. Tok initiativ til Norges første skolekjøkken i1890 i Sandefjord, og den første husmorforening i Norge, Hjemmenes Vel, i Kristiania. Deltok aktivt i Norske Kvinners Sanitetsforening. Arbeidet for å få de bedrestilte husmødrenes praktiske krav (eks. forbrukerlære, husstellundervisning, festekontor for tjenestepiker) anerkjent som kvinnesaksspørsmål. Mente at kvinnesaksforeningene var for prinsipielle i sitt arbeid og derfor støtte fra seg gifte kvinner.
M.To.
Se også: Kvinnebevegelsen, Hjemmenes Vel.


Christiania Bank og Kreditkasse
Opprettet: 1847
Hovedkontor: Oslo
Forvaltningskapital i Norge: 8,1 milliarder kroner
Forvaltningskapital i utlandet: 1,07 milliarder kroner
Aksjekapital: 230 millioner kroner fordelt på 24 000 aksjonærer
Kurs pr. 1.11.1977: kr 109,50
Aksjeutbytte: 25,3 millioner kroner
Antall ansatte: ca. 2 000
Antall filialer og kontorer i Norge: 29 avdelingskontorer med i alt 84 ekspedisjonssteder
Antall kontorer i utlandet: 1

Kreditkassen er Norges tredje største forretningsbank med virksomheter spredt over hele Norge. Avdelingene utenfor Oslo står sammenlagt for omkring halvparten av bankens virksomhet. AS Borregaard er bankens største aksjonær. Ellers domineres aksjonærbildet av ulike finansinstitusjoner.
Dette er de ti største aksjonærene i Kreditkassen (antall aksjer står i parentes): 1. AS Borregaard (58 500), 2. Fred Olsen & Co (43 950), 3. Storebrand AS (42 712), 4. AS Fellesbanken (40 363), 5. Forenede Liv, Livs og Pensjonsforsikring AS (31 952), 6. Sarpsborg kommune (28 632), 7. Storebrand International (22 948), 8. Livsforsikringsselskapet Gjensidige-Glitne (17 264), 9. Norske Folk, Livs- og Pensjonsforsikring AS (15 895), 10. AS Karl Johansgt. 15 (14 156).
Kreditkassen har kjøpt opp aksjer for 163 millioner kroner i norske og utenlandske finansinstitusjoner og foretak:
- Banken har aksjer for ca. 88 millioner kroner i 12 ulike finansieringsselskaper. Blant disse: AS Låneinstituttet for skipsbyggeriene, Arca Finans AS, AS Forretningsbankenes Finansierings- og Eksportkreditt-institutt, Eksportfinans.
- Kreditkassen har en rekke mindre aksjeposter i andre norske banker. Aksjer for ca. 6 millioner kroner i 20 banker. Største enkeltpost: Norsk Skipshypothekbank.
- Kreditkassen har aksjer for ca. 20 millioner kroner i norske handels- og industriforetak. Banken har større aksjeposter i Standard Telefon og Kabelfabrikk AS (Preferanseaksjer), Det Norske Forsikringsaktieselskap Heimdal.
- Kreditkassen har fire større datterselskaper: Arca Finans AS, Det Norske Forsikringsaktieselskap Heimdal, Norsk Leasing & Factoring AS (Lefac), AS Karl Johansgt. 15.
- Banken har også en bank i utlandet - 100 % eiet: Christiania Bank og Kreditkasse International S.A., Luxembourg.
- Banken er også engasjert i tre utenlandske finansieringsselskaper: Banque Transatlantique S. A. Paris, S.W.I.F.T., Bruxelles og Adela-Investment Co. S.A. Luxembourg. Det siste har som formål "investeringsvirksomhet i Latin-Amerika".
E.Bo.



Christmas-øya
Sjølstendighet: Avhengig område (Australia)
Flateinnhold: 135 km²
Folkemengde i 1973: 3 000
Yrkesaktivitet: 51,2 % 2
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 11,1 % 2
Spedbarnsdødelighet: 8,82 %
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind


Chrysler Corporation
Hovedkontor: Highland Park, Michigan, USA
Rangering (1976): 14 (Fortune)
Omsetning (1976): $ 15,538 milliarder
Netto-overskudd (1976): $ 423 millioner
Ansatte (1976). 245 000 hvorav 129 000 i USA
Større bedriftsenheter og enkeltselskaper i konsernet (1976): (Motorproduksjon - USA): Amplex, Detroit Forge and Axle, Indianapolls Electrical, - Foundry, Trenton Engine, - Chemical, (Motormontering - USA): Newark Assembly, Warren Truck Assembly, Jefferson Assembly, (Annen produksjon - USA): Chrysler Boat, Chrysler Outboard, Chrysler Detroit Tank, Michoud Defence-Space, Sterling Defense, Warren Defence, (Motorproduksjon - utlandet): Chrysler, Mexico, Chrysler, Canada, Chrysler Australia Ltd., Australia, Chrysler Corportation do Brasil, Brasil, Chrysler Espana SA, Spania, Chrysler Fevre Argentina, Argentina, Chrysler U.K. Ltd., Storbritannia, Chrysler France SA., Frankrike.

Chrysler er en av verdens største produsenter av biler, trucks og traktorer ved siden av militært materiell og maritime produkter. Konsernet rangerer som verdens 14. største, og har på verdensbasis over 245 000 ansatte, hvorav 129 000 i USA.
I 1976 produserte Chrysler 3,1 millioner enheter av biler, trucks og traktorer. Selskaper i USA og Canada sto for ca. 68 % av denne produksjonen. Andre produksjonsland for Chrysler er bl.a. Frankrike (16 %), Japan, Storbritannia, Spania, Mexico og Australia. Chrysler har betydelige andeler av det nord-amerikanske bil- og truckmarkedet. Nær 5 000 forhandlere bare i USA selger Chrysler-produktene. I Europa produserer Chrysler France over 500 000 bilenheter (1976) (bl.a. Simca), ved siden av at konsernet har stor produksjon i Storbritannia (Chrysler U.K.Ltd.) og Spania (Chrysler Espana). Konsernet har også egen produksjon i flere latin-amerikanske land som Venezuela, Brasil, Argentina og Peru. I Sør-Afrika har Chrysler minoritetsinteresser i Sigma Motor Corporation (Pty) Ltd. sammen med en stor lokal produsent Illings Ltd. Chrysler er også inne på det japanske markedet med en mindre eierandel i Mitsubishi Motors Corporation of Japan. Noe av denne japanske bilproduksjonen selges på det nord-amerikanske markedet, og ellers gjennom andre Chrysler-selskaper på verdensmarkedet. Chrysler Corporation er også en viktig leverandør av materiell for militære formål. Særlig gjelder dette stridsvogner (tanks). I 1976 fikk Chrysler i oppdrag å utvikle en ny turbindrevet stridsvogn (tank) for den amerikanske hær. Chrysler er også en betydelig produsent av maritime produkter.
Kostnadene til forskning og utvikling (F&U) beløp seg til $ 280 millioner i 1976. Dette er 1,8 % av Chryslers nettosalg. De viktigste F&U-programmene er konsentrert til drivstofføkonomi, sikkerhetsspørsmål og emisjonskontroll.
I.Sa.