Cayman-øyene
Hovedstad: Georgetown
Sjølstendighet: Avh. område (Storbritannia)
Flateinnhold: 260 km²
Folkemengde i 1973: 10000
Yrkesaktivitet: 37,1 % 1 2
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 29,4% 1 2
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 0,0 %
Lese- og skrivekyndighet: 93 %
Spedbarnsdødelighet: 1,10 %
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind


.
Césaire, Aimée
Césaire (1913-), dikter og politiker fra det franske oversjøiske departementet Martinique, en øy i Det karibiske havet hovedsakelig befolket av svarte. Césaire vokste opp i forholdsvis beskjedne kår og dro etter sine studier i Paris tilbake til Martinique, hvor han ved siden av sin gymnasundervisning drev en intens politisk aktivitet. Han ble en markert forkjemper for de franske Antillers rett til å utvikle seg uavhengig av Frankrikes økonomiske og kulturelle imperialisme, i samsvar med befolkningens røtter i afrikansk kultur. I 1956 brøt Césaire med det franske kommunistparti, som han anklaget for å gå kolonialismens ærend og ikke gi de oversjøiske områder de nødvendige muligheter til selvstendighet. Han grunnla sitt eget parti, le Parti Progressiste Martiniquais, som i motsetning til de mest ytterliggående tilhengerne av full uavhengighet, går inn for autonomi for de franske Antiller. Césaire har lenge vært borgermester i Fort-de-France og deputert i den franske Nasjonalforsamling.
Césaire, som er opphavsmann til det litterære og filosofiske begrep "négritude", startet sin litterære produksjon med "Cahier d'un retour au pays natal" (Opptegnelser fra en reise til fedrelandet, 1939), et selvbiografisk verk, som i en blanding av surrealistisk poesi og rytmisk prosa skildrer utviklingen i Césaires opprør mot Vesten, hans identifikasjon med den svarte rase og fremhevelsen av rasens egenart (négritude). Surrealismen preger også diktsamlingene som kom ut i tida 1946-1961 og tragedien "Og hundane tagde" (1956), mens konkrete historiske og dagsaktuelle begivenheter danner utgangspunktet for de seinere skuespillene.
M.N.
Se også: Négritude.


Ceylon Se Sri Lanka,


.
Chadwick, Sir Edwin
Chadwick (1800-1890), engelsk sosialreformator, drivende kraft bak modellen for moderne helselovgivning og offentlig helsearbeid. Chadwick var sekretær i den engelske fattigkommisjonen og seinere formann i det første engelske helsepolitiske regjeringsorganet, General board of Health. Chadwicks mest kjente verk ble utgitt i 1842: "Rapport om arbeiderbefolkningens helsetilstand i England". Dette verket er blitt stående som en av de viktigste sosialpolitiske undersøkelsene fra denne perioden, både på grunn av sitt omfattende innhold, sin nyskapende metode og de politiske konsekvenser det fikk. Det materialet Chadwick la fram, dannet grunnlaget for loven om offentlig helsearbeid som Parlamentet vedtok i 1848, og for oppbyggingen av det offentlige helsearbeidet i England. Modellen ble brukt som forbilde for tilsvarende tiltak i andre europeiske land, blant annet Norge i 1860.
Sosialpolitiske studier av arbeiderklassens levekår utgjør en av de mest levende tradisjonene innenfor samfunnsvitenskapene. Disse oppsto først innenfor radikale borgerlige kretser, dels som et resultat av ekte moralsk indignasjon, dels som et forsøk på å demme opp for en voksende konflikttrussel. Chadwicks ideer var sterkt inspirert av et av tidens mest utbredte sosialfilosofiske grunnsyn: nyttefilosofien (utilitarianismen).
Rapporten om arbeiderbefolkningens helsetilstand er en bredt anlagt studie i 3 bind, påbegynt i 1838. Hoveddelen av materialet er hentet fra industrikapitalismens legendariske by, Manchester. Verket er derfor en parallell til den første sosialistiske studien av dette slaget, Engels' "Arbeiderklassens situasjon i England", som kom ut på samme tid.
Chadwicks vesentligste bidrag var at han sammenholdt forskjellige sider ved levekårene (boligforhold, vannforsyning, sanitæranlegg osv.) med levealderen i de ulike distriktene og han kunne på en vitenskapelig overbevisende måte vise hvordan levealderen avhang av levekårene. For å greie dette bygde han opp omfattende registreringsrutiner som seinere bl.a. ble tatt i bruk i de årlige rapportene om det offentlige helsearbeidet. Disse rapportene utgjør et viktig grunnlagsmateriale for mange av Marx' beskrivelser i Kapitalen. Chadwicks reformforslag tar i liten grad opp forhold knyttet direkte til produksjonen, men holder seg vesentlig til bolig-, vannforsynings- og renovasjonsproblemer, områder som i en viss forstand kan karakteriseres som "private" for arbeiderklassen. Dette er altså et av de første stedene hvor det ellers så strenge skillet mellom offentlig og privat i det borgerlige samfunn blir brutt. Chadwick foreslo at det offentlige arbeidet med helsespørsmål skulle konsentreres om sanitærproblemer, og utføres av ingeniører og legfolk. En offentlig lege - Medical Officer - skulle ha det medisinske tilsynet, og arbeidet skulle planlegges og administreres av lokale helseråd som igjen skulle være underlagt et sentralt styringsorgan. Dette mønstret kom senere til å prege distriktslegestillingene i Norge også. Chadwicks forslag ble nesten uten unntak innarbeidet i Loven om offentlig helsearbeid som kom bare 6 år etter at resultatene hans var publisert. Siden en tilsvarende lov ble vedtatt i Norge i 1860 har det nesten ikke funnet sted noen nytenkning på dette området, verken utenfor eller innenfor den medisinske profesjonen.
Chadwick var også opptatt av de økonomiske vurderingene av helsepolitiske tiltak, i tråd med all tidlig borgerlig helsepolitisk tenkning. Han utarbeidet omfattende kalkyler over lønnsomheten ved disse investeringene, slik at de økonomiske sidene ved helsebegrepet kunne stå utilslørt fram. Dels la Chadwick også stor vekt på lønnsomhetsbetraktninger av rent taktiske grunner, for å få økt gjennomslagskraft for ideene sine blant ledende representanter for industrikapitalen.
Chadwicks verk er sannsynligvis et av de få bidrag til bedringen av arbeiderklassens levekår i Europa på 1800-tallet. Levealderen i Manchester hadde sunket sterkt utover hele første halvdel av 1800-tallet. Denne utviklingen snudde brått 7 år etter at Chadwicks reformforslag ble satt ut i livet. Ingen kan i dag si nøyaktig hva dette skyldtes. Men så langt de historiske kildene kan gi noe svar, må vi tillegge de tiltakene som ble bygget på Chadwicks ideer avgjørende betydning.
T.I.R.



.
Chaplin, Charles Spencer
Chaplin (1889-1977), britisk-amerikansk filmskuespiller og regissør. Chaplin hadde bakgrunn i music-hall og sirkus. Han ble kjent gjennom produsenten Mack Sennets selskap Keystone-film, hvor han etter hvert spilte inn og regisserte et stort antall en- og toakters farser, som ofte hadde en tematisk oppfinnsomhet og et sosialt innhold grunnleggende for filmhistorien. Senere arbeidet han hos Essenay-film, hvor grunnlaget ble lagt for hans seinere melodramatiske spillefilmer. Hos Mutual Films lagde han sine kanskje beste kortere filmer - fulle av satire, ironi og sosialt engasjement, et engasjement som forøvrig nådde sitt høydepunkt i "Modern Times".
I selvbiografien fra 1964 dominerer de detaljrike gjengivelser av ulike sider ved Chaplins liv, som reiser og private episoder, mens de politiske områder og den ideologiske utvikling er kraftig nedtonet av den etter hvert eksentriske familiefar. Chaplins radikalisme er en utvikling fra de humoristiske bitre to-aktere som "Shanghaied" og "Easy Street", små filmer preget av indignasjon over fattigdom og arbeidsløshet, til spillefilmen "Diktatoren" i 1941, som avsluttes med en lang monolog til menneskeligheten, bygget på anti-fascistiske slagord, kristent forbrødringsevangelium og en slags utopisosialisme. Hans sosiale engasjement er av noen filmhistorikere sammenliknet med fabianerne. (Se art. Fabianer.) En vesentlig del av hans filmer fra 20-tallet og seinere er også preget av en individuell kunstners higen etter lykke og berømmelse, men med stadige sideblikk til de stakkars fattige. Hans påståtte sofa-radikale legning hindret imidlertid ikke Chaplins enorme interesse for den unge Sovjetstaten, og han gav senere økonomiske bidrag til den kommunistiske bevegelsen i USA. I "Moderne Tider" (Modern Times) lar han f.eks. hovedpersonen Charlot bli fengslet som "kommunistisk leder". I en seinere film, "En konge i New York", angripes de politiske hekseprosessene etter den annen verdenskrig. Chaplins radikale engasjement ble tolerert i alle fall på 20-tallet, men sammen med andre forhold ledet dette til en utfrysning. Først og fremst ble han beskyldt for antipatriotisme, ettersom han beholdt sitt britiske statsborgerskap og nektet å søke amerikansk statsborgerskap. Som en rekke amerikanske stjerner på slutten av 20-tallet, ble også Chaplin anklaget for perversitet og pornografi og var innblandet i skilsmisseskandaler i Hollywoodstil. Det var lettvint og tjenlig å koble dette sammen med hans radikale "image" og filmenes satiriske, samfunnsironiserende form.
Også Chaplins engasjement for å få USA med i den andre verdenskrig voldte problemer blant det nøytrale landets mektige tyskvennlige høyrefløy, og filmen "Diktatoren" fikk problemer. 50-tallets angiveri, hekseprosesser og svartelisting blant amerikanske filmfolk isolerte Chaplin i stor grad. Hans taler for fred og samkjensle og hans avsverging av kommunistisk tilhørighet fikk liten gjenklang. Etter en Europa-tur for lansering av filmen "Rampelys" i 1952 fikk han beskjed om at han skulle underkastes forhør ved hjemkomsten, slik alle utlendinger ble forhørt om "vandel, helse, sinnssykdom eller kommunistisk tilhørighet/sympatier". Chaplin forble deretter i Europa som politisk martyr, og ble på midten av 50-tallet foreslått både til Nobelprisen i litteratur og fredsprisen.
Chaplin er en av de få filmkunstnere som har kunnet kontrollere rettighetene til sine filmer fra et tidlig tidspunkt, og har i etterkrigsårene vært en hard kapitalist vis-á-vis forhandlende distributører. Hans spillefilmer var i over 20 år utilgjengelige, inntil de ble solgt på nytt til skyhøye priser i begynnelsen av 1970-årene.
J.E.H.


.
Charta 77
Charta 77 representerer et foreløpig høydepunkt i den tsjekkoslovakiske opposisjonen mot Husák-regimets normaliseringspolitikk. Frihetsbrevet Charta 77 ble offentliggjort 6. januar 1977 og var opprinnelig underskrevet av 257 personer. Senere har flere sluttet seg til, og i dag har over 700 underskrevet frihetsbrevet. De tre mest kjente og fremtredende blant underskriverne var filosofiprofessoren Jan Patocka, forfatteren Václav Havel, og den tidligere utenriksministeren i Dubcek-perioden, Jiri Hájek.
I Charta 77 blir det understreket at initiativtakerne til brevet ikke utgjør noen organisasjon, men at det dreier seg om et uformelt og åpent fellesskap av mennesker av ulik tro og yrker. Det er kritikken av forholdene i Tsjekkoslovakia som forener dem, ikke et felles program for politisk handling.
Charta 77 gir uttrykk for en ytterst legalistisk holdning til den politiske situasjonen i Tsjekkoslovakia. Ikke på noe punkt fremsettes det krav som innebærer en overskridelse av den eksisterende samfunnsordning. Det Charta 77 derimot krever, er at makthaverne respekterer og overholder de menneskerettighetene de selv i internasjonale overenskomster har underskrevet. Spesielt rettes oppmerksomheten mot de forpliktelsene den tsjekkoslovakiske regjeringen inngikk ved å undertegne Helsinki-erklæringen i 1975, og som trådte i kraft i Tsjekkoslovakia 23. mars 1976. Charta 77 inneholder videre en konkret oversikt over hvilke punkter i erklæringen som daglig blir krenket i Tsjekkoslovakia.
De tsjekkoslovakiske myndighetenes hysteriske reaksjon mot Charta 77 viser tydelig hvor sårbare de er overfor en slik type kritikk. De omfattende propagandakampanjene som ble satt i gang mot Charta 77, gjør det klart at makthaverne føler seg på defensiven. Det ble også foretatt flere arrestasjoner. Professor Patocka døde etter å ha blitt utsatt for langvarige forhør. Vaclav Havel ble også arrestert, men satt fri etter noen måneder i fengsel. Jiri Hájek lever bokstavelig talt i husarrest.
Men offentliggjørelsen av Charta 77 hadde også virkninger som må anses som positive. Polariseringen og splittelsen innenfor partiledelsen har ytterligere forsterket seg. Husák representerer uten tvil "duene", og Bil'ak "haukene". Dessuten har Charta 77, og særlig den hets som myndighetene har forsøkt å få i stand mot opposisjonen, ført til at utenverdenen igjen har rettet oppmerksomheten mot forholdene i Tsjekkoslovakia. Den tradisjonelt Moskvaorienterte kommunistiske bevegelse står mer splittet enn noensinne i synet på forholdene i Tsjekkoslovakia.
J.I.B.
Se også: Praha-våren, Tsjekkoslovakia.


.
Chartistbevegelsen
I 1836 grunnla håndverkere og arbeidere i London organisasjonen "London arbeiderforening", hvor det ble krevd valgrett for menn, årlige parlamentsperioder, hemmelige valg, like valgkretser og diettpenger til parlamentsmedlemmene. Programmet fikk navnet The People's Charter og dannet opptakten til Chartistbevegelsen, som i tre perioder forsøkte å sette igjennom sine radikaldemokratiske krav. På et massemøte i nærheten av Manchester i slutten av 1838 ble det vedtatt å sende en nasjonal petisjon til parlamentet. Samtidig ble de første representanter valgt til chartist-kongressen, som fant sted i februar 1839. Kongressen representerte meget forskjellige strømninger. Høyrefløyen med Lovett betegnet seg som den moralske makts parti og gikk inn for lovlige midler og moralske appeller. Venstrefløyen, den fysiske makts parti, var lite homogen, og bare en liten gruppe rundt Jones og Harney gikk inn for en revolusjonær taktikk. Harneys spørsmål om hva som skulle gjøres hvis parlamentet avviste chartret, ville kongressens flertall da heller ikke diskutere, og selv langt inn i venstrefløyen var en redd for revolusjonære midler. Da arbeiderne i Birmingham ble utålmodige og deres opprør ble slått ned av myndighetene uten at chartist-kongressen kom med mer enn tamme protester, følte overklassens parlamentarikere seg oppmuntret. Trass i l,5 millioner underskrifter ble The People's Charter avvist av parlamentet. Chartist-kongressen avlyste planen om generalstreik og oppfordret bare til en kort demonstrasjonsstreik. Bevegelsens ledere ble arrestert og det økonomiske oppsving gjorde det videre arbeidet vanskelig.
Men med den nye krisen kom også chartistene igjen. I 1842 hadde den Nasjonale Chartistiske Forening igjen 40 000 medlemmer, og en ny petisjon ble forberedt. Den ble overrakt parlamentet i mai 1842 og hadde 331 000 underskrifter, men igjen ble arbeiderklassens krav avvist. Dermed ble generalstreik-ideen gjenopplivet. Den nye streikebevegelsen oppsto spontant og kom uventet for chartistlederne. En av lederne, O'Connor, som verken var sosialist eller kommunist, men tilhenger av privateiendommen, flyktet og overlot bevegelsen til seg selv. Igjen nyttet regjeringen sin sjanse: 1500 "opprørere" ble arrestert og bevegelsen gikk i oppløsning for annen gang.
Krisen i 1847, hungersnøden i Irland og særlig den franske revolusjon i 1848 ga bevegelsen nytt oppsving. En ny chartist-kongress besluttet en ny petisjon som samlet nesten 2 millioner underskrifter. Det ble også besluttet å holde et massemøte, som imidlertid ble en skuffelse. Men heller ikke nå var de borgerlige parlamentarikere villige til å gå inn på arbeiderklassens krav. Derimot ble det besluttet å oppløse chartistkongressen, og igjen besørget borgerskapets dommere resten: 90 chartist-førere havnet i fengsel.
Chartistbevegelsens tre perioder sto i nær sammenheng med den økonomiske utviklingen. Høykonjunkturen etter 1850 hindret bevegelsen i å reise seg igjen. Utvandringsbølgen mellom 1848 og 1854 med sine 2,5 millioner utvandrere fratok arbeiderbevegelsen en del av dens mest aktive elementer. Den økonomiske oppgangen førte også til lønnsøkninger, og arbeiderklassen ble "borgerliggjort", som Engels sa. Bortsett fra Harney og hans tilhengere - som senere samarbeidet med Marx og Engels - stilte chartistene bare politiske, ikke sosiale krav. Likevel fikk bevegelsen historisk betydning ved at den viste hvordan arbeiderklassen i praktisk kamp kunne fremme egne mål. Den fikk bl.a. betydning som eksempel for thranitterbevegelsen, og her viste det seg at Thrane hadde lært av det engelske eksemplet: han satte de politiske krav i samband med de sosiale.
E.L.
Litteratur: M. Vester: Die Entstehung des Proletariats als Lernprozess, 1970.


Chayanov, A. V. Se Bondesamfunn.


Chevron Se Standard Oil of California.


.
Chicago-martyrene
Den 11. november 1887 ble fire anarkister hengt i et fengsel i Chicago. Bare en av dem, Albert Parsons, var innfødt amerikaner. De tre andre, August Spies, Adolf Fischer og Georg Engel var tyske innvandrere. Louis Ling, den femte dødsdømte, også han opprinnelig tysker, drepte seg sjøl med en fenghette dagen i forveien.
Disse mennene var alle offer for klassejustis. De ble dømt for sine politiske oppfatninger, akkurat som syndikalisten Joe Hill ble det i 1915, og anarkistene Sacco og Vanzetti ble det i 1927. Blant de begivenheter som førte fram til Chicago-martyrenes død, var et nasjonalt krav fra fagforeningene om innføring av åttetimers arbeidsdag fra 1. mai 1886. I Chicago fulgte 25 000 arbeidere den dagen parolen om generalstreik. To dager seinere, da tilslutningen var steget til det dobbelte, oppsto det slagsmål mellom arbeidere og streikebrytere utenfor McCormicks maskinfabrikk. Politiet grep inn og skjøt ned seks arbeidere. Den 4. mai holdt arbeiderne et protestmøte på Haymarket. Da politiet prøvde å oppløse denne demonstrasjonen ble det kastet en bombe. Politiet skjøt vilt. Resultatet ble 7 drepte politimenn og 4 drepte arbeidere. Dagen etter ble Chicagos mest aktive anarkister arrestert, og en borgerlig pressehets fulgte.
Den påfølgende rettssaken var et dårlig maskert politisk oppgjør med anarkistene. Det kunne ikke bevises at noen av de anklagede hadde kastet bomben. De fleste av dem var beviselig andre steder da bomben sprang. Derfor ble de i stedet gjort ansvarlige for Haymarket-affæren fordi de hadde "hisset til opprør" ved folkemøter og i anarkistpressa. To tiltalte, Samuel Fielden og Michael Schwab, fikk dødsdommen omgjort til livsvarig fengsel, og Oskar Neebe fikk 15 års fengsel, men til tross for nasjonale og internasjonale protester måtte fire av Chicago-martyrene dø. Spies' siste ord var: "Tider skal komme da vår taushet i graven blir sterkere enn de røster dere nå kveler". Fischer og Engel ropte "Leve anarkiet" og Parsons sa med klar stemme: "La folkets røst bli hørt". Illinois' neste guvernør, som seinere gransket saken, fastslo at det var gjort en forferdelig urett mot alle tiltalte, og de anarkistene som satt fengslet, ble satt på frifot. Arbeiderbevegelsens kampdag 1. mai ble på bakgrunn av disse begivenhetene en hyllest til Chicago-martyrene som ble ofre i kampen for åttetimers arbeidsdag.
H.P.Aa.