Caballero, Largo Fransisco
Caballero, Largo Fransisco Caballero (1869-1946), framtredende spansk sosialistleder, statsminister i den andre spanske republikk kort etter utbruddet av borgerkrigen 1936, formann i UGT, Unión General de Trabajadores, det spanske LO.
Caballero er først og fremst kjent som forgrunnsskikkelse i første fase av motstandskampen mot Franco. Som stats- og forsvarsminister lyktes han å øke den militære disiplin i den republikanske krigssonen og hevde regjeringens autoritet. Han gjennomførte også flere demokratiske reformer i arméen, bidro til å bedre fengselsforhold og modernisere rettssystemet. Tiltagende konflikt med kommunistene og Caballeros eget temperament, særlig hans byråkratiske grunnholdning og hans krav om selv å lede krigsinnsatsen, hindret gjennomføringen av en samlet og effektiv krigsinnsats fra den republikanske siden. Spenninger mellom de forskjellige regioner i Spania var også en bidragende faktor til at Caballeros organisering av forsvarskampen ikke fikk den ønskede gjennomslagskraft. Et venstresosialistisk opprør i Barcelona i mai 1937 ble brukt som påskudd av kommunistene til å framprovosere en regjeringskrise, og Caballero ble tvunget til å inngi sin avskjedssøknad. - Etter avskjeden overtok Juan Negrin statsministerembetet, og Caballero ble politisk isolert. Han gikk i eksil i Frankrike i 1939. Under 2. verdenskrig ble Caballero internert av tyskerne i Dachau, men overlevde, og døde i Paris.
B.Ha.
Se også: Spanske borgerkrig.


Cabral, Amilcar
Cabral (1926-1973), politisk teoretiker og frigjøringsleder i Guinea-Bissau. Da agenter fra den portugisiske kolonimakten drepte Amilcar Cabral i januar 1973, var kampen for selvstendighet i Guinea-Bissau ført helt fram til sluttfasen. Som parti- og geriljaleder hadde Cabral i sytten år stått i spissen for frigjøringskampen, og leverte samtidig flere grunnleggende bidrag til diskusjonen om revolusjonsstrategi og klasseanalyse i den tredje verden. Det er denne enhet mellom teori og praksis som har gitt Cabral hans sentrale plass i den anti-imperialistiske kampens historie.
Cabral var blant de første fra Guinea-Bissau som fikk adgang til høyere utdanning, og ble etter agronomstudier i Lisboa ansatt av kolonimyndighetene for å lede en omfattende folketelling og jordbruksanalyse. Fra 1952 reiste han i flere år på kryss og tvers i landet, og foretok grundige studier av sosiale, etniske og økonomiske forhold. I 1956 ble det endelige brudd med kolonisystemet foretatt da Cabral deltok i stiftelsen av frigjøringsbevegelsen PAIGC. Han var partiets leder helt fram til sin død.
Et hovedpunkt i Cabrals revolusjonsteori er den vekt som legges på politisk mobilisering og organisering før utbruddet av den væpnede kampen. Da geriljavirksomheten startet i 1963, skjedde det samtidig på flere steder hvor det lokale grunnlaget var skapt. Dette innebærer et klart skille i forhold til gerilja- og revolusjonsteoriene hos f.eks. Castro, Guevara og Debray. Samtidig understrekes behovet for nøye analyser av hvert enkelt lands særegne forhold. Gjennom sine studier påviste Cabral hvordan historisk bakgrunn, etniske forhold og kolonisystemets innvirkning på produksjons- og samfunnsmønster var ulik i forskjellige deler av landet. I sin klasseanalyse la Cabral særlig vekt på de svakt utviklede produktivkrefter i et koloniområde av Guinea-Bissaus type, der flertallet levde som småprodusenter i egalitære landsbysamfunn. Det var vanskelig å finne noe landarbeider- eller industriproletariat, like lite som det eksisterte noe borgerskap i tradisjonell marxistisk forstand. Under slike forhold peker Cabral på den særlige historiske funksjon som deler av småborgerskapet - "de revolusjonære intellektuelle" - kan ha i ledelsen av frigjøringskampens innledende faser. Gjennom den framvoksende alliansen, i første rekke med bøndene, som utgjør det fysiske massegrunnlag (men ingen revolusjonær fortropp), kan en del av småborgerskapet "begå selvmord som klasse". Ved samtidig å framheve masseorganiseringen i landsby-komitéer, med partiets forrang framfor den militære ledelsen, står Cabral også fram som talsmann for desentralisering og arbeider/bondemakt på grunnplanet.
Det nye samfunnet i det selvstendige Guinea-Bissau bygges i dag opp under sterk inspirasjon både av Cabrals praktiske ledelse og hans revolusjonsteorier. På samme måte blir hans erfaringer og innsikt nøye studert av dem som kjemper for frigjøring i det sørlige Afrika. Cabrals taler og artikler er utgitt i en rekke land, og på norsk foreligger et utvalg i boka Amilcar Cabral: "Frigjøringskamp i teori og praksis", Oslo 1973.
T.L.E.
Se også: Guinea-Bissau.


Camara, Helder
Camara (1911-), erkebiskop i Recife, Brasil. Camara ble kjent gjennom sin kritikk av det brasilianske militærstyrets undertrykkelse og tortur og dets sosiale og økonomiske politikk som favoriserer de rike på de fattiges bekostning, og som styrker det rike Sør-Brasils utsuging av det fattige Nordøst. Kolonialismen på det nasjonale plan finner Camara igjen på det internasjonale plan der i-landene utbytter u-landene. Camara bekjemper det kapitalistiske system og kaller seg demokratisk sosialist.
Sentralt i hans tenkning står begrepet "conscientizacão", bevisstgjøring. De undertrykte brasilianske landarbeiderne må bli seg sin situasjon og sin egen styrke bevisst før de kan utrette noe. Camara er blitt anklaget for individualisme, men han angriper selv den individualisme som han mener den katolske kirke har gjort seg skyldig i, og han legger vekt på det kollektive moment, blant annet gjennom de kooperativene han har vært med på å sette i gang. Camara begrunner sin ikke-voldsholdning i boka "Voldens spiral". Der peker han på en grunnleggende vold som er samfunnets vold, den som ligger innebygget i et urettferdig samfunnssystem og på det globale plan i de rike landenes utbytting. Denne vold fører i sin tur til revoltens eller opprørets vold, som igjen fører til den repressive politivold med fengsel og tortur. Camara har vært utsatt for sjikane og forfølgelse fra myndighetene i Brasil, og enkelte av hans medarbeidere er forsvunnet eller drept. Camara er flere ganger blitt foreslått som kandidat til Nobels fredspris uten å få den. Camara fikk i stedet Folkets fredspris i 1974.
H.N.
Se også: Brasil.


Canada
Hovedstad: Ottawa
Sjølstendighet: 1867 (Storbritannia)
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Største språkgruppe: Engelsk: ca. 70 %
Flateinnhold: 9076 139 km²
Folkemengde i 1973: 22 125 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 1,2 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 28,4 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 5 372 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 4,1 %
Inflasjonsrate i 1975: 10,8 %
Sysselsatte i primærnæring: 6,0 %
Sysselsatte i industri: 27,6 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 59,3 %
Yrkesaktivitet: 63,6 %
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 34,8 %
Eksportensidighet: Motorkjøretøyer 21,2 %
Viktigste handelspartner: 1975 USA 66,9 %
Energibruk pr. innbygger: Meget høy 9921 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 43,1 %
Lese- og skrivekyndighet: 98 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 230
Spedbarnsdødelighet: 1,55 %
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 29,5
Sjølmordsrate (Døde pr. 100 000 innb.): 12,5
Mordrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 3,9
Militærutgifter pr. innb., 1973: 101,97$
Tilslutning til militærallianse: NATO
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind

Canada, forbundsstat i Nord-Amerika, medlem av Det britiske samveldet, statsform: monarki, statsoverhode: dronning Elizabeth II. Ca. 30 % av befolkningen er fransktalende.

Historie
Den opprinnelige befolkning i Canada er indianere (sioux, irokesere) og eskimoer i nord. Den europeiske kolonisering startet i 1534, da Jacques Cartier på vegne av den franske krone tok herredømme over landet omkring St. Laurent-floden. I 1608 ble Quebec grunnlagt som den første franske by i Nord-Amerika. Den franske kolonisering foregikk i langsomt tempo, og dette la grunnlaget for et forholdsvis harmonisk forhold mellom den indianske befolkning og de franske nybyggere. Den britiske kolonisering startet senere på 1600-tallet og foregikk i raskere tempo. Dette la grunnlaget for strid mellom britiske nybyggere i øvre-Canada (nå Ontario) og franske nybyggere i Nedre-Canada (nå Quebec). En langvarig krig førte til at byen Quebec falt i 1759. Ved freden i Paris i 1763 oppga den franske krone alle krav på Canada. De franske innbyggere ble av den britiske krone garantert å kunne beholde sitt språk og sin katolske religion.
Til tross for disse garantier ble den franske befolkning fort underlegen: den var økonomisk underlegen, kapitaloppsamlingen foregikk stort sett på britiske hender. En føydal jordbruksordning og en sterkt konservativ katolsk kirke virket også til å holde den franske befolkningen nede. I 1837 brøt det ut opprør i Quebec, til dels med støtte av de fattige samfunnslag i øvre-Canada. Opprøret ble slått ned med stor brutalitet, men den sosiale og politiske gjæring fortsatte. I 1867 vedtok det britiske parlament The British North America Act, som gjorde Canada til en delvis uavhengig dominion. Full uavhengighet kom i 1931 (Westminster-statuttene). I 1949 sluttet Newfoundland seg til Canada som egen provins. I 1976 fikk Parti Quebecois, som vil ha full uavhengighet for Quebec, flertall i provinsens parlament og dannet regjering.

Økonomi
Canada har i dette århundre gjennomgått en rivende økonomisk utvikling, fra å være et overveiende jordbruksland til å bli et av verdens mest moderne industriland. Grunnlaget for denne utviklingen er i stor utstrekning å finne i rike naturressurser. Canada har ved siden av godt jordbruksland, skog og vannkraft, også olje, naturgass og en stor mengde mineraler. Canada har trolig verdens fjerde største reserver av uran. I 1975 var Canada verdens største produsent av nikkel, sink og asbest, verdens nest største produsent av sølv, svovel og vannkraft, og den tredje største produsent av platina, gull og uran. Canada er fortsatt i stor utstrekning en eksportør av råvarer, først og fremst til USA. Naturressursene gir imidlertid et særdeles godt grunnlag for industrialisering, særlig for energi-intensiv metallurgisk industri. Canada var inntil 1974 netto eksportør av olje, men må nå i økende grad importere. Et alvorlig problem er at ca. 55 % av Canadas industri eies av amerikanske foretak, og dette svekker landets kontroll over sin egen økonomi.
Canadas jordbruk og skogbruk er blant verdens mest ekstensive og arbeider i det vesentlige for eksport. Canada er en av verdens største eksportører av hvete og av tremasse og papir. Disse gunstige forutsetninger tatt i betraktning er Canadas økonomiske problemer forbausende. Canada har lenge hatt en negativ handelsbalanse. Arbeidsledigheten har tradisjonelt vært meget høy, blant de høyeste i OECD-området, 7 % i 1975. Canada har også hatt et kraftig økonomisk tilbakeslag i 1973-1974.

Politikk
Det politiske liv i Canada har lenge vært dominert av tre hovedproblemer - forholdet mellom engelsktalende og fransktalende, forholdet til USA, og forholdet mellom forbundsstaten og provinsene. I tillegg har en fjerde konflikt i økende grad gjort seg gjeldende i senere år - den sosiale problematikk og forholdet mellom arbeiderbevegelse og det etablerte borgerlige samfunn. økende sosial gjæring har på mange måter gjort de tre tradisjonelle konfliktene mer påtrengende.
Nasjonalitetsproblemet har sin opprinnelse i selve Canadas dannelse. Det har i senere år kommet vesentlig mer opp i dagen. Bakgrunnen er at Quebec siden 1960 har gjennomgått en rask økonomisk utvikling, fra å være et tilbakeliggende halvføydalt og kirkelig dominert jordbrukssamfunn til å bli et moderne urbanisert industrisamfunn. Prosessen har stort sett foregått ved at kapitaleierne har vært engelsktalende, mens arbeidstakerne har vært fransktalende. Dermed har klasseskillet og språkskillet på mange måter falt sammen. Dette har i Quebec ført til et kraftig oppsving for fagbevegelsen. I 1972 fant den hittil eneste generalstreik i Nord-Amerika sted i Quebec, med okkupasjon av fabrikker og mindre byer. Samtidig har det funnet sted et kraftig oppsving for uavhengighetsbevegelsen, som tidligere hadde liten betydning. Som nevnt fikk Parti Quebecois flertall og dannet provinsregjering i 1976. Partiet er programforpliktet til å arbeide for full nasjonal uavhengighet for Quebec, men holder tydelig også ulike kompromissløsninger åpne. I 1978 eller 1979 vil det bli holdt folkeavstemning i Quebec om uavhengighet eller fortsatt tilknytning til Canada. Fagbevegelsen i Quebec har hittil stilt seg reservert til spørsmålet om uavhengighet, bl.a. på grunn av usikkerhet om det økonomiske grunnlag. Parti Quebecois kan politisk beskrives som på linje med den mer radikale delen av vest-europeisk sosialdemokrati. Partiet har et sterkt innslag av intellektuelle. Forbundsregjeringen har hittil møtt uavhengighetsbevegelsen med en blanding av undertrykkelse, likegyldighet og forsøk på kompromiss. I 1970 ble det erklært unntakstilstand i Quebec i forbindelse med bortførelsen av arbeidsminister Laporte i provinsregjeringen. Senere er det blitt gjort iherdige forsøk på å omdanne hele Canada til et tospråklig land. Dette har bare hatt en meget betinget suksess.
Forholdet til USA er preget av dominans og forsøk på å unnslippe denne. I tillegg til den økonomiske dominans finnes det en viktig kulturell dominans. Amerikanske media spiller en viktig rolle også i Canada. Landets myndigheter støtter meget aktivt arbeidet med å utvikle en særegen kanadisk kultur, og på å videreutvikle Canadas mer europeiske tradisjoner. Utenrikspolitisk har Canada ved gjentatte anledninger søkt å markere en særlig stilling, bla. i forholdet til Cuba og Kina, og ved å utvikle nærmere forbindelser med Europa, og med EF. Canada yter forholdsvis meget utviklingshjelp (1,2 % av BNP i 1975). I senere år har det kommet en sterkere antiamerikanisme i Canada. Årsakene ligger i større bevissthet om økonomisk dominans, Vietnamkrigen, Watergate o.l.
Canadas forfatning gir provinsene utstrakt myndighet i de fleste saker, større myndighet enn f.eks. USAs delstater har, også i økonomiske saker. I senere år har flere av provinsene krevd ytterligere selvstyre, særlig i økonomiske saker.
Siden 1950-årene har det funnet sted en tydelig radikalisering i kanadisk politikk. Det reorganiserte sosialdemokratiske partiet, New Democratic Party, har regjeringsmakten (1977) i to provinser, Manitoba og Saskatchewan, det har hatt makten i British Columbia, her og i Ontario er NDP det største opposisjonsparti. Radikaliseringen har også gjort seg gjeldende innenfor det nå regjerende liberale parti. I løpet av de siste ti år har Canada utviklet seg i retning av en britisk-skandinavisk type velferdsstat, med omfattende offentlige trygdeytelser og et høyt skattenivå. I 1975 utgjorde statens inntekter ca. 39 % av BNP, dette er typisk nord-vest-europeisk nivå (Storbritannia: 37 %, USA 30 %). Det finnes også et betydelig og voksende statlig engasjement i Canadas næringsliv. I 1975 fikk Canada et statlig oljeselskap, Petrocan. Også i det engelsktalende Canada finner det sted en radikalisering av fagbevegelsen. Organiseringsgraden er i Canada ca. 30 %, høyere enn i USA, men lavere enn i mange europeiske land. Streikehyppigheten er forholdsvis høy.
Nasjonalitetsproblemet gjør det vanskelig å uttale noe sikkert om Canadas framtid. På den ene siden er det en mulighet for at Quebec river seg løs. Dette ville eventuelt kunne føre til en oppløsning av hele Canada. Kystprovinsene lengst i øst og British Columbia og Alberta i vest kunne da se seg bedre tjent med å bli delstater i USA. På sikt ville da også resten av de engelsktalende provinser av økonomiske årsaker kunne bli tvunget til å gå inn i USA. Levedyktigheten til en isolert fransktalende republikk med 5-6 mill. innbyggere kunne da være tvilsom. På den annen side er det ikke utelukket at nasjonalitetsproblemet blir løst innenfor rammen av en reorganisering av hele forbundsstaten, på grunnlag av videre økonomisk og politisk desentralisering. Grunnlaget kunne da bli lagt for en forbindelse mellom sosialdemokratiet i de engelsktalende provinser og de radikale krefter i Quebec. En slik allianse ville stå sterkt også på forbundsplan. En eventuell sosialdemokratisk forbundsregjering kunne dermed bli en mulighet. Trolig ville dette innebære sterkere markering i forhold til USA og i forhold til amerikansk kapital. Sosialt og politisk ville en slik utvikling kunne ha stor betydning for hele Nord-Amerika.
Ø.No
. Se også: Britiske samveldet.


Carmichael, Stokely
Se Black Power.


Carrillo, Santiago
Carrillo (1914-), generalsekretær i det spanske kommunistparti, PCE. Som sønn av en kjent sosialistleder ble han allerede 13 år gammel medlem og 18 år gammel generalsekretær for Ungsosialistene, Sosialistpartiet PSOEs venstrefløy.
Etter et fengselsopphold med politisk radikalisering lyktes han i 1934 å samle Ungsosialistene og Ungkommunistene i en felles organisasjon, og i 1936 ble han medlem av kommunistpartiet. Han spilte en viktig rolle som leder for ordensstyrkene i Madrid under borgerkrigen og det er fra denne tiden anklagen om at han var ansvarlig for henrettelsen av tusentalls frankister skriver seg. Etter krigen forsøkte han fra eksilet i Paris å omorganisere partiet i Spania, men kom i konflikt med de eldre lederne, som ikke ville ta hensyn til de nye antifrankistiske gruppene som vokste fram, bl.a. i universitetsmiljø. I 1956, etter den sovjetiske 20. partikongress, styrket han sin stilling og på den 6. partikongressen i 1960, ble han generalsekretær, mens den legendariske Dolores Ibarruri (La Paslonaria) fikk æresposten som president. Fra da av har Carrillo vært partiets ubestridte leder, og på tross av visse kriser og avskallinger styrket partiet sin stilling i den spanske arbeiderklassen og i intellektuelle kretser. I 1976 dro Carrillo i hemmelighet tilbake til Spania der han ble arrestert, men sluppet fri etter kort tid.
Carrillo markerte tidlig uavhengighet i forhold til Moskva, og kritiserte kraftig innmarsjen i Tsjekkoslovakia, som ifølge ham selv var dråpen som fikk begeret til å flyte over. Han har utviklet en strategi for PCE basert på nasjonale forutsetninger og regnes i dag for den fremste representant for "eurokommunismen", I boka "Eurokommunismen og Staten" (1977) framfører han en skarp kritikk av det sovjetiske samfunnssystem, som han mener fortsatt er preget av stalinisme. I beskrivelsen av eurokommunismen legger han større vekt på fellestrekkene enn partiene i Frankrike og Italia, og han mener denne nye retning bør spres til alle land i Europa.
H.N.
Se også: Eurokommunisme.

Litteratur: S. Carrillo: I morgen Spania, Oslo 1976.


Castberg, Johan
Castberg (1862-1926), norsk jurist og politiker, preget mer enn noen annen debatt og lovgivning innen norsk sosialpolitikk mellom 1900 og 1915. "I virkeligheten var han en av de betydeligste reformistiske arbeiderpolitikere vi har hatt i Norge." (E. Bull.)
Castberg var stortingsmann for Arbeiderdemokratene 1900-09, 1913-21 og 1924-26. Arbeiderdemokratene var et sosialradikalt parti alliert med Venstre på venstre side. Velgergrunnlaget var særlig småbrukere og arbeidere i Oppland og Hedmark. Castberg var statsråd i to av Gunnar Knudsens regjeringer, som leder av justisdepartementet 1908-10, handelsdepartementet 1913 og sosialdepartementet (som Castberg fikk opprettet) 1913-1914.
Castbergs navn er især knyttet til arbeidervernlovgivningen og familielovene, men hans arbeid for å gjøre "de sociale spørgsmaal" til "hovedsagen i norsk politik" satte ham i fremste rekke også på andre felter. Han var formann i komitéen som forberedte opprettelsen av Arbeiderbruk- og boligbanken (1903). De "castbergske konsesjonslover" av 1909 ble gitt en sosial karakter (bl.a. gjennom hjemfallsretten til staten), et ledd i hans sosiale utjevningspolitikk.
Castbergs sosialpolitiske arbeid var grunnet på en rettferdighetsoppfatning inspirert av bl.a. den tyske sosialistleder Lassalle. Målet var solidaritet og forsoning mellom samfunnsklassene. Reformpolitikken tok sikte på å fjerne grunnlaget for misnøye og klassestrid. Sosial velferd var for Castberg et revolusjonært mål. Han ønsket at Norge skulle være et foregangsland på dette område.
Denne "revolusjonsforebyggende" side ved politikken hadde Castberg til felles med samtidens borgerlige filantroper, men ulikhetene var ellers markerte. Castberg holdt på folks rett til et skikkelig økonomisk utkomme og samfunnets plikt til å gi dem det. Han avviste klart velgjørenhetstanken. På mange måter foregrep han Arbeiderpartiets senere sosialdemokratiske sosialpolitikk. Castberg forsøkte på dette grunnlaget en "samling av alt demokrati" i Norge, som skulle omfatte såvel deler av Venstre som arbeiderdemokrater og sosialdemokrater. Hans politikk falt her nærmest mellom to stoler. For mange venstrefolk ble politikken for kostbar, og han ble beskyldt for å lefle med sosialistene. Han ble aldri sosialdemokratenes (Arbeiderpartiets) mann, særlig ikke etter arbeiderbevegelsens radikalisering omkring 1910, men fikk ofte støtte herfra på konkrete saker.
De første 15 år av vårt århundre var den castbergske perioden i norsk fabrikklovgivning, til tross for de mange nederlag han møtte. Castbergs forslag var for radikale for Stortinget. Hans navn er likevel direkte eller indirekte knyttet til lovene om sykeforsikring 1909 og 1915, fabrikktilsynsloven av 1909, ulykkesforsikring for fiskere (1908), sjøfolk (1911) og industriarbeidere (1915), og arbeiderbeskyttelse i industrien (1915).
Fabrikklovgivningen i 1909 og 1915 hadde forarbeider av Castberg som var langt mer radikale enn det endelige resultat. Han var formann i sosialkomitéen som avga en innstilling om fabrikkarbeid i 1901. Innstillingen gikk vidt både når det gjaldt antallet virksomheter som skulle trekkes inn under loven og bestemmelsene angående selve arbeidet: Castberg ville forby fabrikkarbeide opp til 14 års alder og gi særvern for alle arbeidere i alderen 14-18 år såvel som for voksne kvinner, bl.a. forbud mot nattarbeid. Odelstingsproposisjon 35/1914 var et enearbeid av Castberg som sjef for sosialdepartementet. En del av forslagene fra 1901 ble gjentatt, og proposisjonen ville ha en normalarbeidstid på 9 timer daglig og 51 timer i uka, med 8-timersdag for noen typer arbeid. Castberg var prinsipielt for 8 timers normalarbeidsdag, men regnet dette for politisk umulig i 1914. Loven av 1915 gikk da heller ikke lenger enn til å fastsette arbeidstidens lengde til 10 timer daglig og 54 timer ukentlig. Castberg møtte de økonomiske argumenter mot forslaget om nedsettelse av arbeidstiden: "Den arbeidsvirksomhet som ikke kan by menneskelige vilkår for sine arbeidere, den har ingen rett til å eksistere."
Mot en storm fra Høyre, gjennom et splittet Venstre og med støtte fra sosialistene ble de castbergske barnelover vedtatt av Stortinget i 1915. De var forberedt i Castbergs tid i sosialdepartementet 1913-14. Ved disse lovene fikk barn som var født utenfor ekteskap, samme rett til farens navn og samme arverett som barn i ekteskapet. De omfattet dessuten bestemmelser som ga vern for barn med foreldre som ikke bodde sammen, og økonomisk støtte til ugifte kvinner som ventet barn. Barnelovene kan også sees i sammenheng med den liberale skilsmisselov som Castberg var med på å gjennomføre i 1909.
De sosialpolitiske idéer hos Castberg og Arbeiderdemokratene er på mange måter utgangspunktet for den sosialdemokratiske velferdsstat vi kjenner fra etterkrigstiden. Når J. A. Seip kan hevde at Arbeiderpartiet har hatt Venstres meningers mot, så er det tale om meninger som Castberg var den viktigste til å forme, sosiale synspunkter i området der det sosialliberale glir over i det sosialdemokratiske.
J.E.M.
Se også: Arbeiderdemokratene, Radikale Folkeparti.

Litteratur: E. Bull: Arbeidervern gjennom 60 år, Oslo 1953, W. Keilhau: Johan Castberg, i Norsk biografisk leksikon, bd. II, Oslo 1925.


Castro, Fidel Ruz
Castro, Fidel Ruz Castro (1927-) født Mayari, i provinsen Oriente på Cuba, frigjøringsleder og politiker. Faren var en betydelig jordeier, moren av fattig bondeslekt, og Fidel ble født mens faren var gift med en annen kvinne, Han fikk en stor del av sin grunnutdanning på jesuitt-skoler. Men alt i ung alder var han opptatt av sosiale problemer og de fattiges situasjon på Cuba, samtidig som han begynte å lese verker av den kjente frihetskjemperen og poeten José Marti. Kontakt med politiske miljøer fikk han for alvor da han begynte å studere jus ved Universitetet i Havana i 1945 og engasjerte seg som studentpolitiker. I denne perioden la han for dagen sterkt anti-kommunistiske sympatier, noe som ikke hindret at han hadde sterke anti-imperialistiske (dvs. anti-USA) holdninger og en sterk opprørsk eventyrlyst. I 1947 sluttet han seg til en gruppe som planla en ekspedisjon for å "befri" Den dominikanske republikk, sammen med blant andre den senere presidenten i landet, Juan Bosch. Men ekspedisjonen ble til slutt avlyst, til stor skuffelse for Castro. I 1948 måtte han forlate Cuba pga. drapstrusler fra rivaliserende student-grupper. I Bogotá (Colombia) deltok han i et væpnet opprør, søkte tilflukt fra politiet i den cubanske ambassaden og ble til slutt sendt tilbake til Cuba.
I de politiske kampene på Cuba på slutten av 40- og begynnelsen av 50-tallet var Castro fremtredende i det såkalte Ortodokse partiet, som ble stiftet i 1947 under ledelse av Eduardo Chibás. Det var et nasjonalistisk parti med et klart småborgerlig preg og hadde sterkest støtte blant studenter og intellektuelle. Det betraktet seg som revolusjonært, men var anti-kommunistisk og så på det cubanske kommunistpartiet som konservativt. I partiet oppsto tidlig motsetninger om strategien for å styrte det korrupte regimet i landet. Chibás, som Castro ellers hadde en enorm respekt for, var tilhenger av å bruke legale midler, mens en annen gruppe med Castro i spissen gikk inn for væpnet opprør. Det var alminnelig antatt at Chibás ville ha gode muligheter til å vinne presidentvalget i 1952, men et knapt år før valget skjøt han seg under en dramatisk radiotale. Før presidentvalget tok Fulgencio Batista makta gjennom et statskupp. Etter dette begynte Castro å organisere væpnede motstandsgrupper, med utgangspunkt i Universitetet i Havana. 26. juli 1953 angrep 135 menn Moncada-basen i Santiago de Cuba, men ble slått tilbake. De fleste ble drept, Castro og enkelte andre klarte å flykte, men ble seinere tatt. Egentlig skulle de drepes, men ordren ble ikke utført.

"26. juli-bevegelsen"
Castros forsvarstale under rettssaken, "Historien skal frikjenne meg", ble et politisk program for den bevegelsen som senere kom til å få sitt navn etter angrepet på Moncadabasen, "26. juli-bevegelsen". Dokumentet var ikke sosialistisk eller kommunistisk. Det gikk f.eks. ikke inn for å avskaffe den private eiendomsretten. Etter nesten 2 års fangenskap ble Castro løslatt, som følge av et voldsomt påtrykk overfor Batista-regimet. Han begynte straks å organisere underjordiske motstands-celler, men arbeidet ble stadig vanskeligere som følge av at regimet hadde ham under konstant oppsikt. Fire måneder etter løslatelsen forlot han landet og reiste til Mexico. Tilhengerne av en ikke-voldelig strategi vant igjen oppslutning i det Ortodokse partiet. Castro søkte å motarbeide denne tendensen helt til "26. juli-bevegelsen" brøt med partiet i 1956.
Castro reiste rundt i USA og samlet stor politisk og økonomisk støtte til den cubanske motstandskampen, ikke minst fra eksil-cubanere. I 1956 begynte opplæring av gerilja-soldater i Mexico. Både Castro og de som deltok i våpentreningen ble snart arrestert. Men ved hjelp av nye midler fortsatte våpentreningen, og Castro gikk til innkjøp av den 75 fot store yachten "Granma", som skulle brukes til et invasjonsforsøk på Cuba. Samtidig ble det holdt møter i Mexico med undergrunnsledere fra hele Cuba, og invasjonen og opprøret ble planlagt. Planen gikk ut på at det skulle organiseres en generalstreik, væpnede styrker skulle stå klar til å slutte seg til invasjonsstyrkene når de gikk i land i Santiago, og samtidig skulle væpnede styrker over hele landet slå til mot viktige militærstillinger. En tenkte seg at Batista-regimet ville falle i løpet av få dager. Den 25. november 1956 seilte "Granma" (egentlig med plass til bare 10 personer) mot Cuba med 82 mann om bord. Men båten kom ut i uvær og nådde ikke fram til planlagt tidspunkt og sted. De klarte derfor ikke å slutte seg til opprøret i Santiago som ble satt i gang etter planen. Ellers i landet var aksjonene elendig ledet og koordinert. Da "invasjonsstyrkene" endelig gikk i land, ble de raskt bekjempet av Batistas styrker. De fleste ble drept eller tatt til fange, og bare et par titalls menn klarte å ta seg opp i Sierra Maestra-fellene for å fortsette kampen derfra. Men invasjonsforsøket hadde mislykkes totalt.
Ikke alle motstandsgrupper var enig i Castros strategi. En gruppe med utgangspunkt i studentbevegelsen i Havana søkte i mars 1957 å myrde Batista, og på den måten få i stand et statskupp, men mislyktes. En viktigere motsetning gikk innen "26. juli-bevegelsen", mellom motstandsgruppene i byene og fjellgeriljaen om hvilken av de to som skulle ha ledelsen i motstandskampen. Bygruppene, under ledelse av Frank Pafs, var også tilhenger av et mer radikalt politisk program enn fjellgeriljaen under Castros ledelse. Da Pais ble drept ved et bakholdsangrep fra Batista-styrkene, bidro dette til å styrke Castros posisjon. Men det var ikke før bygruppene hadde mislykkes i et forsøk på å organisere generalstreik i april 1958, at Castro fikk den hele og fulle politiske og militære kontrollen over "26. juli-bevegelsen". Etter dette følte også Batista sin posisjon i byene tryggere og satte inn en voldsom motoffensiv mot fjellgeriljaen. I mai 1958 ble 10 000 soldater sendt til Oriente-provinsen, der Sierra Maestra ligger.

Fjellgeriljaen i Sierra Maestra
Trass i enkelte mindre seire over regjeringsstyrkene, hadde Castros geriljastyrker ingen avgjørende militær framgang det første året i Sierra Maestra. Men de hadde bygd opp en effektiv organisasjon med bl.a. radiostasjon og våpenfabrikk, og vunnet betydelig popularitet blant bøndene i området. Geriljaens militære styrke var nok atskillig svakere enn Batista antok. Men moralen hos regjeringsstyrkene var dårlig, og da geriljaen klarte å avskjære deler av dem og overtale dem til å slutte seg til geriljaen, ble geriljaens militære slagkraft straks vesentlig forbedret. Men igjen ble Castros lederskap utfordret av rivaliserende gerilja-grupper, som nektet å gi fra seg kontrollen over et område de hadde okkupert. Det var til slutt Che Guevara som klarte å etablere enhet med denne bevegelsen.
I desember 1958 var Batistas stilling så svekket at det var et tidsspørsmål når han måtte gå. USA og de militære lederne forsøkte derfor å få i stand forhandlinger med Castro og utmanøvrere ham fra den framtidige politiske ledelsen i landet. Planen gikk ut på å sette i scene et statskupp mot Batista og opprette en ny militærjunta. Men Castro klarte å spille på motsetningene blant de militære. Batista sendte ut erklæring om at han hadde gått av den 1. januar 1959, og bare få timer etterpå oppfordret Castro gjennom en radio-tale arbeiderne til generalstreik, samtidig som opprørsstyrkene inntok Santiago og rykket fram mot Havana. Generalstreiken var vellykket, og 2. januar inntok opprørsstyrkene Havana. Castros viktigste motstandere var igjen rivaliserende geriljagrupper. Men det ble snart klart at Castro hadde den sterkeste organisasjonen, og han fikk raskt kontroll over situasjonen. En sivil regjering av middelklasse-politikere som hadde vært i opposisjon til Batista, ble innsatt, Kongressen ble oppløst, og i februar utnevnte Castro seg selv til statsminister. Seinere har han hele tida vært den ubestridte lederen for den cubanske revolusjonen. Han er nå 1. sekretær i kommunistpartiet, øverstkommanderende for de væpnede styrker og landets president.
Fidel Castro er en enestående personlighet, en folketaler nesten uten make og enormt populær på Cuba. Få enkeltmennesker har i den grad preget historien til et folk som Castro. Dette må erkjennes selv om en legger et materialistisk historiesyn til grunn. En må huske at den bevegelsen Castro ledet fram til revolusjonen i 1959 verken var sosialistisk eller kommunistisk. Revolusjonen var ikke utfallet av en folkekrig som i Kina eller Vietnam, men en kombinasjon av et regimes totale forfall, et misfornøyd, men politisk ubevisst folk og en godt militært organisert geriljabevegelse. Castro var heller ingen selvskreven leder før Batistas fall. Og det var ikke et parti med et solid fundert politisk program og en utbygd organisasjon som overtok ledelsen i landet i 1959. Nesten alle former for politisk og økonomisk utvikling kunne bli resultatet. At revolusjonen ble sosialistisk og marxist-leninistisk, skyldes også ytre forhold. Men i bedømmelsen av Castros innvirkning på den politiske utviklinga av revolusjonen, er det grunn til å framheve noe både Castro selv og de fleste observatører sier i dag: Castro var overbevist marxist lenge før 1959, men vurderte det slik at det cubanske folket ikke var modent for noe mer enn en nasjonal frigjøring på det tidspunktet. Han prøvde derfor aldri å gjøre revolusjonsbevegelsen kommunistisk før den hadde lykkes i sin nasjonale frigjøring fra nykolonialismen. Men gjennom de erfaringene Castro og hans nærmeste medarbeidere - framfor alt Che Guevara - høstet gjennom sitt arbeid for en sosial omforming av landet, ble det etterhvert klart for de aller fleste at kommunismen var den eneste farbare veien. I en beskrivelse av Castro bør det også nevnes at det nesten er et under at han fortsatt er i live. CIAs mange forsøk på å ta livet av ham er bare en del av den historien.
V.B.
Se også: Cuba, Guevara.


Catch 22
Roman av Joseph Heller (norsk oversettelse 1973), fra den amerikanske krigføring i Italia under 2. verdenskrig. Som svart humor er den uovertruffen, og kan sidestilles med Jaroslav Haseks "Den tapre soldaten Svejk" fra 1. verdenskrig. Uttrykket "Catch 22" er blitt et begrep som har kommet til å betegne alle institusjoner eller regler som gir individet et valg mellom håpløse alternativer. Hvis en flyver er villig til å fly kamptokter, må han være gal. Hvis han er gal, har han krav på å bli dimittert etter søknad. Men hvis han søker, viser han at han er normal, og søknaden må avslås. Slike paradoksale strukturer står også sentralt i den kommunikasjonsterapi som er utviklet av Gregory Bateson, Paul Watzlawick og andre. (Se art. Paradokser.)
J.E.



Caudillo
Caudillo er spansk og betyr leder. Brukes gjerne om militære ledere i Latin-Amerika på 1800-tallet.
Etter den spanske erobringen av størstedelen av Latin-Amerika på 1500-tallet ble dette området styrt av spanske visekonger med sete i Mexico og Peru. Det spanske kolonistyret ga mange fordeler til folk som var født i Spania, og dette skapte etter hvert sterk motvilje blant kreolene (folk av spansk eller annen europeisk avstamning som var født i Latin-Amerika). Kravene om frigjøring fra Spania kom i første rekke fra kreolene og resulterte i frigjøringskrigene mot Spania i begynnelsen av 1800-tallet.
De mest kjente frigjøringslederne - bl.a. Simón Bolivar og José de San Martin - ønsket et samlet spansktalende Latin-Amerika etter frigjøringen fra Spania. Bolivar forsøkte bl.a. å samle det som i dag er Colombia, Venezuela, Ecuador og Panamá til en stat (Stor-Colombia). Men rivalisering mellom de forskjellige militære lederne sammen med økonomiske motsetninger mellom de ledende klasser i forskjellige deler av det tidligere spanske koloniriket førte til oppsplitting i flere stater.
De militære lederne for frigjøringsarméene ble ofte politiske ledere i de nye statene, og 1800-tallet preges av en rekke stridigheter mellom disse lederne - caudillos - som baserte sin makt på oppslutning fra regulære eller irregulære væpnete styrker. Flere av disse caudillos ledet lokale og distriktsvise opprør, og flere av dem hadde for kortere eller lengre tid herredømme over større eller mindre områder innenfor de nye statene.
Betegnelsen caudillo er også blitt brukt om sivile, populistiske ledere som f.eks. Juan Perón i Argentina. Caudillo var også en av den spanske diktatoren Francisco Francos titler - en parallell til Mussolinis og Hitlers titler "Il Duce" og "Der Führer".
K.So.