NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Biologisk jordbruk

Biologisk eller organisk er den vanlige betegnelse på den form for jordbruk som konsekvent praktiserer og søker etter alternativer til industrialiseringen og kjemikaliseringen av matproduksjonen. Dette må imidlertid ikke forveksles med førindustrielt jordbruk. Biologisk jordbruk kan betraktes som en videreføring av eldgamle prinsipper. Men først og fremst er det et produkt av moderne økologisk forskning og innsats for å finne fram til metoder og teknikker som opprettholderjordas fruktbarhet for all framtid, som utnytter, så langt det er mulig, bare fornybare ressurser, som ikke forurenser omgivelsene, og som frambringer livskraft og helse i jorda og opp gjennom næringskjedene.

Det konvensjonelle jordbruket Det er også ut fra disse utgangspunktene at forkjemperne for biologisk jordbruk tar avstand fra det moderne, konvensjonelle jordbruket. Dette er for det første blitt en innvevd del av industrivekstsamfunnet, fullstendig avhengig av energi og mineralressurser som ikke kan fomyes. På lang sikt er en slik ekstraktiv produksjonsform som tapper ut ressursene, ikke levedyktig. (Allerede nå kan man øyne en krise når det gjelder tilførselen av fosfor til kunstgjødselindustrien.) For det andre er det konvensjonelle jordbruket sterkt forurensende. De såkalte plantevernmidlenes skadevirkninger er uomtvistelige og har vært et sentralt tema i naturverndebatten helt siden Rachel Carsons banebrytende bok "Den tause våren". Gjennom avrenning til vann og vassdrag er kunstgjødsla en sterkt medvirkende faktor til de alvorlige forurensningsproblemene vi f.eks. har i Mjøsa og andre innsjøer. Det viser seg dessuten at mye av nitrogengjødsla i jorda blir omdannet til nitrogenoksyder som avgis til atmosfæren der de bryter ned det beskyttende oson- laget. For det tredje er vanlig kunstgjødsel ensidig sammensatt av noen få vekstfremmende stoffer. Dette fører til ubalanse i plantenes næringstilgang og feilernæring av dyr og mennesker. Livsbetingelsene for jordas mikroflora og fauna blir dårligere, og den naturlige fruktbarheten blir redusert.

Av disse innvendingene mot det konvensjonelle jordbruket, er det tredje punktet mest omdiskutert. De fleste faglige autoriteter avviser påstandene som grunnløse og uvitenskapelige. De viser til at all plantenæring må brytes ned til enkle uorganiske bestanddeler før plantene kan ta dem opp i seg, og at det følgelig ikke spiller noen som helst rolle om plantene får sin næring indirekte i form av nedbrytingsprodukter fra naturgjødsel eller direkte i form av lettløselige kjemikalier.

Biologisk jordbruk Den biologiske jordbruksbevegelsen hevder på sin side at den etablerte ekspertisen har en svært utilstrekkelig forståelse av disse tingene. Plantelivets økologi er altfor kompleks til at den lar seg forstå ut fra tradisjonelle fysisk-kjemiske begreper. I virkeligheten finnes allerede beviser for at store deler av den konvensjonelle jordbruksteori er uholdbar. Mye tyder på at en vitenskapelig revolusjon vil komme i synet på plantene og deres liv.

Det kjemikaliserte jordbruket arbeider ut fra den forutsetning at det foreligger tilstrekkelige kunnskaper om plantenes ernæring til å kunne erstatte naturens produkter med syntetiske. Utgangspunktet for det biologiske jordbruket er derimot at vi i virkeligheten vet lite og kjenner svært få av alle de komponenter som inngår i kretsløpet fra jord til planter til dyr og mennesker og tilbake til jorda. Det beste som derfor kan gjøres, er å søke å etterligne naturen og tillempe dens egne produksjonsmetoder. Noen av de viktigste prinsippene i biologisk jordbruk er:
- Plantene blir ikke gjødslet direkte, men indirekte, dvs, gjennom livsvirksomheten til jordas bakterier, sopper, alger, meitemark og annet småkryp. Disse må i likhet med andre levende organismer ha tilstrekkelig med levende føde, luft, vann, naturlige mineraler og beskyttelse.
- Alt avfall fra vekster og dyr går tilbake til jorda.
- Dekkvekster og jorddekking beskytter jorda mot vær og vind.
- Husdyrgjødsel og kompost blir aldri pløyd dypt ned. Jordarbeiding gjennomføres med så lite omkalfatring av jorda som mulig.
- Man unngår bruk av kjemikalier som kan drepe jordas mikroorganismer eller redusere deres livsvirksomhet.
- I den grad det er praktisk og økonomisk mulig, blir slike ting som vekstskifte og samplanting tatt i bruk. Hensikten er å unngå sårbare monokulturer, dvs, jordbruk bygd på ensidig utnytting av én plante eller vekst og skape et likevektig og motstandskraftig system.

Tilhengerne av biologisk jordbruk mener at veien til sunnhet og helse - i jorda, hos planter, dyr og mennesker - går gjennom slike biologiske metoder, som har vist hva de duger til gjennom milliarder av års utvikling. Og de mener å finne utvetydige bekreftelser på dette, bl.a. i det faktum at biologisk dyrkede vekster har større motstandskraft mot sykdommer og skadedyr enn konvensjonelt dyrkede.

I biologisk jordbruk betrakter man såkalte skadedyr som deler av livsmiljøets naturlige nettverk. Livet er en helhet, og skadevoldernes biologiske funksjon er å utpeke og utrydde planter som ikke holder mål - fordi de ikke vokser under de rette betingelser. Skadedyra representerer med andre ord en permanent utfordring for jordbrukeren til å forbedre sine dyrkingsmetoder. For å berge avlingen mot ødeleggende angrep, kan det selvsagt også for den biologiske jordbruker være nødvendig å ty til direkte bekjempningsmidler. Men målet er hele tiden å unngå slike tiltak. En insektgift kan kanskje være 100 % selektiv, dvs, utelukkende ramme det insektet en vil bekjempe. Likevel vil giften forstyrre likevekten mellom artene og vanskeliggjøre naturlig biologisk kontroll i samsvar med Francis Bacons berømte tese om at vi bare kan gjøre oss til herrer over naturen ved å underkaste oss dens lover.

Denne holdningen til skadedyr illustrerer et viktig poeng: Biologisk jordbruk er mer enn et nei til kunstgjødsel og sprøytemidler. Det er i sitt vesen et forsøk på å arbeide med naturen og ikke mot den slik den vestlige sivilisasjon har hatt for vane. Det er et levende, praktisk uttrykk for en positiv, tillitsfull innstilling til skaperverket.

Verdens matvareproduksjon Det biologiske jordbrukets historie går tilbake til de første årtier av vårt århundre og er i dag utbredt over hele verden. I vårt land har det i første rekke vært representert ved den noe spesielle biologisk- dynamiske (antroposofiske) retningen. I miljøbevegelsen er det mange som ser på det biologiske jordbruket som et svar på overindustrialiseringen av modernæringen og fremmedgjøringen fra vårt livsgrunnlag. På den annen side har det vært reist tvil om de bioiogiske metodenes berettigelse i en verden hvor det først og fremst gjelder å skaffe tilstrekkelige mengder mat til en raskt økende befolkning. Spørsmålet som blir stilt er om ikke det biologiske jordbruket nødvendigvis må bli lav-produktivt?

Undersøkelser som er gjennomført, bl.a. i USA, England og Frankrike, viser imidlertid at biologiske metoder kan gi like store avlinger som konvensjonelle. Spørsmålet om avkastning må dessuten sees i sammenheng med spørsmålet om kvalitet og næringsverdi. Det er påvist at biologisk dyrkede matvarer bl,a. har mer allsidig sammensatte proteiner enn kunstgjødseldyrkede. Et slående eksempel på kvalitetsforskjellen har man fra den berømte forsøksgården for biologisk jordbruk, Haughley i England. Her viste det seg at selv om tilskudd av kunstgjødsel ga noe større fôravlinger, så produserte kuene på den biologlske delen av gården mer melk pr. arealenhet.

Når det gjelder ernæringsproblemene i verden, må man også ha klart for seg at de ikke først og fremst skyldes liten matproduksjon, men urettferdig fordeling av ressursene. Industrialiseringen av u-landas jordbruk fører oftest med seg en strukturrasjonalisering som gjør fordelingsproblemene enda verre. I denne sammenheng peker biologisk jordbruk, som baserer seg på stedegne ressurser, som er forholdsvis arbeidsintensivt og lite kapitalkrevende, seg ut som et mer realistisk og sosialt akseptabelt alternativ.

H. Wi.

Se også: Jordbruk.

Litteratur: E. Balfour: The living soil, London, 1975. E. Børresen: Alternativt småbruk, Oslo 1974.

Bismarck, Otto von

Bismarck (1815-98) var den dominerende person i prøyssisk og tysk politikk som statsminister og kansler mellom 1862 og 1890. Hans politikk overfor tyske sosialister og arbeidere har hatt stor innflytelse på flere europeiske lands arbeiderbevegelse og arbeiderlovgivning.

Bismarck kom fra den prøyssiske jordeiende adel, junkerne. Bl.a. fra denne sosiale bakgrunn brakte han med seg mange oppfatninger vi kan kalle sen-føydale. I møtet med borgerlige l800-talls- synspunkter ble mye av hans politikk formet. Han inntok en nokså avvisende holdning overfor borgerlig-demokratiske og særlig økonomisk-liberalistiske idealer. "Jeg tror ikke at en laissez faire … politikk.., kan anvendes på staten, spesielt på en monarkisk stat som styres paternalistisk."

Den utøylede industrielle kapitalisme var en trusel mot den sterke, hamoniserende stat Bismarck ville bygge, blant annet gjennom den grobunn som ble skapt for sosial og politisk uro innenfor den klasse som ble dannet: arbeiderklassen, For Bismarck var problemet å få et integrert samfunn, der folk trakk i samme retning. Og "det sosiale problem (dvs, å skape harmoni) kan bare løses av staten". Antisosialistloven og arbeiderforsikringslovene var deler av denne løsning.

I 1860-årene hadde Bismarck et samarbeid med Lassalle, stifteren av de første varige tyske arbeiderorganisasjoner (1863). Samarbeidet var taktisk bestemt og rettet mot Bismarcks hovedfiender i forfatningskampen, de nasjonalliberale, Fra 1870- årene ble sosialistene oppfattet som viktige motstandere, Bismarck fryktet sosialismens internasjonale karakter, Franske kommunarder og russiske nihilister spredte frykt blant alle makthavere i Europa. Et sosialistisk parti ble stiftet i Tyskland i 1869 av Bebel og Liebknecht, i 1875 sluttet Lassalleanerne seg til. Dette tyske sosialdemokratiske parti (SPD) var mer marxistisk og mindre nasjonalsinnet enn 1860-årenes sosialister. Deres fremgang ved valgene uroet Bismarck. 1 1871 satt det bare i sosialist i det tyske føderale parlament, men i 1874 var tallet 8 og i 1877 12 (med 9 % av stemmene).

To attentater mot keiseren i 1878 ga Bismarck påskudd til å kalle på tiltak for å beskytte statens sikkerhet. Alle sosialdemokratiske, sosialistiske eller kommunistiske foreninger, møter og publikasjoner skulle oppløses eller forbys. 1500 personer ble arrestert i de 12 årene loven gjaldt (til 1890). En annen begrunnelse for loven ble også gitt: "Så lenge vi ikke sparker ut de kommunistiske maurtuer med indre lovgivning, får vi intet (økonomisk) oppsving." Arbeiderbevegelsen ble gitt en del av skylden for den økonomiske depresjon fra midten av 1870-årene. I tillegg til å knuse sosialismen hadde Bismarck et annet mål med anti-sosialistloven, som han oppnådde: En splittelse av de liberale da loven skulle passere parlamentet.

Bismarck tenkte seg tidlig lovtiltakene mot sosialistisk virksomhet supplert av lover til beskyttelse av arbeiderne. Lovene var begrenset til obligatorisk arbeiderforsikring mot 3 hovedtrusler mot arbeidskapasiteten. Det var lover om sykdomsforsikring i 1883, ulykkesforsikring i 1884 og 86 og uførhet og alderdomsforsikring i 1889. Utgiftene ble delt av arbeider, arbeidskjøper og stat. En hovedhensikt med lovene var å pasifisere sosialistene. "Den (arbeider) som har alderspensjon, er mye mer tilfreds og lettere å behandle enn en som ikke har dette i utsikt." Tanken bak er ikke uvanlig: Materiell nød er årsaken til at folk blir sosialister. Dette kan forhindres ved å gi dem grunnleggende materiell sikkerhet. Dette var også en del av Bismarcks statsbyggende virksomhet. Staten skulle styrkes gjennom arbeidernes støtte. En statstro kollektivmentalitet var målet i Bismarcks autoritære paternalistiske stat. Begrunnelsen av sosialforsikringslovene med at de var god "anvendt kristendom" understreker at Bismarck videreførte arven fra det prøyssiske opplyste enevelde med offentlig ansvar for den almene velferd. Bismarcks politikk kom her lett i konflikt med den borgerlige 1800-tallsliberalismen. Uttrykket "statssosialisme" ble brukt anklagende mot ham. Han brød seg lite om slike betegnelser, men bekjempet ikke den industrielle kapitalisme. Bismarck anså tvert imot denne som uunngåelig, kom til å betrakte den som statens økonomiske ryggrad og var forsiktig med å antaste kapitaleiernes frie råderett og konkurranseevne med utlandet. Lovene både i 1878 og i 80-årene skulle sikre arbeidsfred og dermed økonomisk og politisk stabilitet.

Bismarck forsøkte med gulrot og kjepp å forsone arbeid og kapital og få arbeiderne til å slutte opp om hans tyske absolutistiske statsideal. Han mislyktes. Forsikringstiltakene nådde langt fra alle og tilfredsstilte knapt noen. Bismarck mistet interessen for denne type lovgivning i 1889, da den ikke hadde virket etter sin hensikt. Sosialreform var ikke på tale. Antisosialistlovene virket enda sterkere mot hensikten. De tyske venstrekrefter ble drevet under jorden, men utviklet et utstrakt skjult foreningssystem. Tilslutningen økte ved valgene i 1880-årene (SPD kunne stille til valg). Solidaritetsfølelsen blant arbeiderne ble styrket. Den voksende klassebevissthet skjerpet motsetningene til andre samfunnsklasser.

J. E.M.

Litteratur: H. Holborn: A History of Modern Germany 1840-1945, New York 1969. H. Rothfels: Bismarck's soclal policy and the problem of state socialism in Germany, The Sociological Review, 1938, H. U. Wehler: Das Deutsche Kaiserreich 1871-1918, Göttingen, 1975.

Bjølvefossen, AS

Data for 1976:
Hovedkontor: Oslo
Bransje: Ferrolegering
Antall ansatte: 579
Omsetning: 234,0 mill, kroner
Størrelse etter omsetning blant norske industriforetak 1975: nr. 81
Inflasjonskorrigert gjennomsnittlig årlig omsetningsøkning 1970-75: 9,8
% Eksportandel: 90-92 %
Egenkapital: 100,0 mill, kroner. Egenkapitalandel: 69,4%
Totalkapital: 144,3 mill, kroner
Aksjekapital: 36 mill, kroner fordelt på 1 800 000 aksjer
Antall aksjonærer: 2 630
Hovedaksjonær: Direktør J.W.F. Tennant med familie (Storbritannia) har ca. 35% av aksjene, Elkem Spigerverket har 5 % Styreformann: tidligere adm. dir. H. Hagerup-Jenssen
Adm.dir.: Tor Grong
Kontaktpunkter til viktige beslutningssentre i norsk samfunnsliv: Innenfor den privatøkonomiske sektor til bl.a. Astrup-gruppens interesseområde gjennom direktør Anton Merckoll i Dyno Industrier, men også til andre større norske konserner
Hovedbankforbindelse: Den norske Creditbank
Interesser: 13,7 % i K/S AS Fesil Nord & Co., en ferrolegeringsprodusent som i sin helhet eies av medlemmene i den tidligere Norske Ferrosilisium-produsenters sentralkontor.

AS Bjølvefossen er et norsk industriforetak i ferrolegeringsbransjen, grunnlagt i 1905. Ferrolegeringer vil si ulike metallblandinger som bygger på kjemiske forbindelser avledet av såkalt toverdig jern. Produktene (ferrokrom, ferrosilisium, magnesiumferrosilisium) er råstoffer for jern- og stålindustrien.Kapitalen kom fra Elektrokemisk, som var et svensk registrert selskap. Elektrokemisk skulle være et sentrum for kapital og teknisk kunnskap med tråder ut til en rekke prosjekter innenfor det foretakskonglomerat Sam Eyde bygde opp omkring sine rettigheter til norsk fossekraft. Eyde eide på denne tid fallrettighetene til ca. 10 % av den lettest utbyggbare fossekraft i Norge. Bjølvefossen-prosjektet ble en fiasko for Elektrokemisk, som i 1931 solgte til den engelske familien Tennant.

Ferrolegeringsindustrien er meget energikrevende. Med sine vasskraftressurser har Norge derfor tradisjonelt hatt gode betingelser for slik industri. I etterkrigsårene har både norske myndigheter og internasjonale organer lagt vekt på dette og sett det som en oppgave å bygge ut denne industribransjen for å forsyne særlig den vesteuropelske stålindustrien med ferrolegeringsprodukter. Av denne grunn har norske produsenter en forholdsvis stor andel av verdensmarkedet og er samlet blant de største leverandørene til stålverkene i Vest-Europa. Likesom den internasjonale stålindustrien er ferrolegeringsindustrien organisert i karteller. Detaljene omkring kartellenes virksomhet er lite kjent. Men som alle karteller har de som mål å redusere medlemmenes kostnader og øke deres profitt gjennom felles administrering av produksjon og markedsføring og eventuelt andre konkurransebegrensninger. Norske ferrolegeringsverker har samarbeidet under felles kartellavtaler i etterkrigsperioden. Bransjens sentralkontor ble oppløst i 1975.

Ferrolegeringsindustri er tradisjonelt svært forurensende, så vel i produksjonshallene som i det ytre miljø. I Ålvik har støvet fra anlegget ligget som en hvit sky flere mil langs Hardangerfjorden. Dette støvet er visstnok ikke spesielt farlig, men ubehagelig for mennesker og dyr. Den ensidige næringsstruktur i lokalsamfunn som Alvik gjør lokalsamfunnet særlig avhengig av storforetaket. Pga. avhengigheten har lokalsamfunnet en dårlig forhandlingsposisjon overfor foretaket. F.eks. når det gjelder miljøtiltak er det først etter pålegg fra statlige myndigheter de siste årene at foretaket for alvor har gått i gang med å begrense røyk- og støvutslippene.

D. T.

Bjørneboe, Jens

Bjørneboe (1920-76), debuterte som lyriker med "Dikt" 1951. Denne samlingen er i likhet med "Ariadne" (1953) preget av en antroposofisk livsanskuelse, kulturkritikk og klassiske idealer.

Bjørneboe ga i 1950-årene ut en rekke sosialrealistiske, samfunnskritiske romaner. Denne perioden har han senere betegnet som sin "sosiale verneplikt".

I den halvdokumentariske "Før hanen galer" (1952) er emnet de grusomme medisinske eksperimenter tyske leger utførte på konsentrasjonsleirfanger. I "Jonas" (1955) tar Bjørneboe for seg den norske folkeskolen og anklager den for å ødelegge elevenes fantasi og menneskelighet gjennom sine udugelige, maktglade lærere, robotpregede undervisningsmetoder og uinteressante lærebøker. Som motstykke og ideal skildrer han en skole som i mangt ligner på Steinerskolen, der Bjørneboe selv var lærer tidlig i 50-årene. Rettsvesenets dårlige behandling av norske nazister etter krigen og visse Arbeiderpartimedlemmers maktsyke, er emnet for "Under en hårdere himmel" (1957). Samtidig prøver Bjørneboe å vise hvordan enkelte ble nazister ut fra hederlige motiver.

I kunstnerromanen "Blåmann" (1959) møter vi det inntrykksømme, overfølsomme sinn, preget av angst og depresjoner, outsidere og anti-konformister, som ikke finner seg til rette i "de andres normale verden". Outsideren er en gjennomgangsfigur i mange av Bjørneboes bøker, ofte gjør han det asosiale til sin styrke. Han blir nyskapende nettopp fordi han tør og kan bryte med vedtatte normer - bli en sviker overfor disse.

Samfunnsrefseren Bjørneboe gjør seg i enda større grad gjeldende i "Den onde hyrde" (1960) der han retter anklagen mot samfunnets, og i sær fengselsvesenets, feilaktige og ofte brutale behandling av lovbrytere. Romanen ble senere omformet til "musical comedy": "Til lykke med dagen" (1965).

Bjørneboe førte en livslang kamp mot direkte overgrep, formyndermentalitet og autoritær maktglede i norsk rettsvesen. Fremfor alt talte han fangenes sak i utallige sterkt engasjerte og polemiske avisartikler. I det dokumentariske skuespillet "Tilfellet Torgersen" (1972), stiller Bjørneboe spørsmålstegn ved rettssikkerheten i det norske samfunnet og hevder at det kan bevises at Torgersen ble uskyldig dømt for mord i 1957. Selv var Bjørneboe i konflikt med ættsvesenet under "Uten en tråd- prosessen" i 1967, da han ble dømt for å ha skrevet pornografi.

I 60-årene gjør Bjørneboe seg sterkt gjeldende som dramatiker. Han bryter den realistiske Ibsen- tradisjonen og er tydelig Brechtinspirert. I "Fugle- elskerne" (1966) stiller han kontrastene opp mot hverandre. Ironien og satiren er sterkt nærværende når han lar en gruppe tyske fuglevenner på turistreise forby innbyggernes fuglejakt i en italiensk landsby- i den samme landsbyen er de samme tyskerne ansvarlige for flere landsbybeboeres død under andre verdenskrig. Autoritets- og skyldspørsmålet står her sentralt. "Semmelweiss" (1968) skildrer den ungarske legen Semmelweiss som kjemper for å vinne anerkjennelse for sin metode til bekjempelse av barselfeber - mot de professorale autoriteter.

Andre skuespill Bjørneboe har skrevet er: "Amputasjon" (1970) og Dongery" (1975). Den halvdokumentariske romanen "Drømmen og hjulet" (1964) er en romantisk-mystisk skildring av forfatteren Ragnhild Jølsen, men beskriver også samfunnsforholdene i bygda Enebakk, på vei inn i industrialismens tidsalder.

Bjørneboes hovedverk er trilogien om bestialitetens historie: "Frihetens øyeblikk" (1966), "Kruttårnet" (1969) og "Stillheten" (1972). Her har Bjørneboe forlatt den realistiske romanformen, bøkene er en blanding av selvbiografi og dokumentariske aktstykker fra verdenshistorien, polemikk og satire, essays, allegori og realisme. Stilt overfor menneskenes ondskap til alle tider og under alle samfunnsforhold, søker jeg-personen i de tre bøkene "ondets rot", en forklaring på hvorfor ondskapen stadig er dominerende. Dette er samtidig det sentrale tema i hele Bjørneboes forfatterskap; det ondes problem. Noe entydig svar gis ikke. Bjørneboe vakler mellom metafysiske og sosiale/politiske årsaksforklaringer. I 50-årene er han tilbøyelig til å se ondskap som et individuelt problem: Verden domineres av maktsyke, onde enkeltmennesker, den enkeltes valg og ansvar er avgjørende. I senere bøker er Bjørneboe mer opptatt av den vold som er innebygget i et samfunnssystem, og da særlig i det kapitalistiske. I trilogien er ikke tendensen entydig. Bjørneboe ser imperialismen og kapitalismen som sykdomsskapende systemer, men ser samtidig, særlig i "Kruttårnet", ondskap som noe naturgitt og uavvendelig.

Utviklingen i dette verket følger langt på vei Bjørneboes politiske utvikling. Tidlig i 50-årene er han konservativ antroposof, mens han mot slutten av tiåret blir mer marxistisk orientert. I 1966 betegner han seg selv som anarkist. Helt kom han likevel ikke til å tilhøre noen politisk bevegelse. Han ble aldri riktig rett-troende, noe som ofte førte til frustrasjon og kritikk i de ulike kretser som gjerne ville se ham som sin mann.

Det sto ofte strid om Bjørneboes navn. Kjempet han først for en sak, kunne han være provokatorisk og fanatisk ensidig, hans hang til svart-hvitt framstilling, både litterært og i debatter, vakte ofte motstandernes forargelse.

Bjørneboe var i det hele tatt kontroversiell, han gikk i mot vedtatte moralske og politiske normer, ikke minst gjennom sine mange artikler i aviser og tidsskrifter, senere samlet i tre essaysamlinger: "Norge, mitt Norge" (1968), "Vi som elsket Amerika" (1970) og "Politi og anarki" (1972).

Bjørneboes siste roman, "Haiene" (1974), kan leses både som sjøroman og en aliegori (bilde) på vår verden. Det ondes problem står også her i fokus, men boka ender i en viss optimisme m.h.t. menneskets mulighet til å velge det gode.

Y.R.

Bjørnson, Bjørnstjerne

Bjørnson (1832-1910), norsk forfatter og politiker, spilte en sentral rolle i det åndelige og politiske livet i tida fra 1860 fram mot 1905. Gjennom diktverk, offentlige møter, pamfletter, dagspresse og brev (30 000) utøvet han en agitasjon uten sidestykke i datidens norske samfunn. Bjørnson var ikke en politisk værhane, som ble populær bare ved å formidle tidens skiftende tanker. Hans voldsomme gjennomslagskraft henger mer sammen med den politiske karakter som preget de strømninger og enkeltsaker han støttet.

Først og fremst var det den nasjonal-demokratiske liberale bevegelsen som nøt godt av Bjørnsons offentlige innsats. Han var aktivt med på å utforme politikken og taktikken, og bidro sterkt til å skape det organisatoriske grunnlag for Venstre. Ved siden av dette står Bjørnson blant de fremste i selvstendighetskampen, først med Venstre og aksjonslinja, senere sammen med samlingspartiet og dets forhandlingslinje.

Av enkeltsaker hvor Bjørnson var aktiv står opposisjonen mot revisjonen av unionsavtalen i 1867. I 1879 reiste han kravet om eget norsk handelsflagg, og han var en sentral skikkelse i statsrådssaken i 1880. Det var altså venstrebevegelsens politiske merkesaker Bjørnson støttet, og deres nasjonale innhold bidro sterkt til hans popularitet. Denne bevegelsen, som i 1884 ble partiet Venstre, besto hovedsakelig av to grupper, selveierbønder og et gryende småborgerskap, begge grupper i økonomisk og sosial framgang. Bjørnsons tidlige diktning er en sterk støtte til denne nye kraften i norsk politikk. Gjennom bondefortellingene var han med å styrke den norske bondens bevissthet. Her er det verd å merke seg at det ikke er almuen på landet Bjørnson taler til. Det er de selveiende storbøndenes betydning for landet han vil vise. Dette understrekes i Bjørnsons sagadiktning, hvor det er sagatidens norske bonde han skildrer. Bjørnson ville vise bøndenes plass i og vei til, rikspolitikken.

Fra 1870-åra av er det nye borgerligradikale perspektiver som mer og mer dominerer Bjørnsons tankeverden. Borgerskapets ideologiske plattform fra 1870-åra - Brandes' ideer, darwinisme og positivisme - som erstatter målsak, grundtvigianisme og støtte til høyskolebevegelsen. Dikterisk gir dette seg utslag i såkalte "samfunnskritiske" verk, hvor handlingen er lagt til et borgerlig miljø. Senere gjennomgår Bjørnson ei politisk utvikling i enda mer konservativ retning. Fra å være styremedlem i Venstre (1891) bryter han med partiet i 1903 og ender opp som en av de ledende menn bak Michelsens samlingsparti. Den tidligere republikaner er nå en ivrig talsmann for kongedømmet. Alt dette skyldes Bjørnsons etter hvert sterkere økonomiske og sosiale tilknytning til borgerskapet. Han tilhører rundt århundreskiftet de nyrike - den delen av borgerskapet, som har oppnådd så mye at de ikke vil la den politiske utviklinga løpe fra seg. (Garborg kalte Bjørnson for "dikterkaksen på Gausdal").

Bjørnson og arbeiderklassen Sjøl om Bjørnson hadde en intim tilknytning til borgerskapet på slutten av forrige århundre, er det klart at han samtidig støtter arbeiderbevegelsen i viktige saker både som dikter og politiker. Således har diktet "Arbejdermarsch" og dramaet "Over ævne. Andre stykke" vært sett på som "god" arbeiderklasselitteratur. "Over ævne" er blitt kalt det første norske drama om klassekamp, om motsetningen mellom arbeid og kapital, bygd opp på en ikke-individualistisk kontrastmontering á la Brecht og Grieg. Samtidig har en pekt på den motsigelse en finner i dramaet mellom Bjørnsons inntrengende skildring av hvor dypt klasseskillet er og hans sosiale fredstanke. Her er det imidlertid snarere en klar sammenheng enn en motsigelse. I denne konfliktsituasjonen avslører Bjørnson seg som en borgerlig politiker og dikter. For Bjørnson blir så vel den sosiale revolusjon som en beinhard borgerlig politikk "over evne". Hans konklusjon er at "noen må begynne å tilgi", en må gå reformenes og tilgivelsens vei i sosiale konfliktsituasjoner. Det Bjørnson her forkynner er klassesamarbeid, og denne politiske linja går som en rød tråd gjennom hele hans verk. Når Bjørnson gjennom sin tidlige diktning og politiske engasjement ville ha bøndene inn på den rikspolitiske arenaen er det ikke fordi han vil de skal føre klassepolitikk, men fordi de skal danne ryggraden i en nasjonal og demokratisk bevegelse. Artikler av Bjørnson viser at han nettopp var redd for klassekarakteren i Jaabæks bevegelse, og dette er en av grunnene til at han etter hvert fikk et mer kjølig forhold til bøndene. Det samme ser vi av Bjørnsons støtte til borgerskapet. Han vil at borgerskapet skal gå inn for revisjon av gamle lover og forordninger innen rammen av det kapitalistiske samfunnet.

Det er på den samme bakgrunn vi må se hans støtte til arbeiderklassen, en støtte som nok betydde en del for den unge arbeiderbevegelsen. For eksempel kjempet Bjørnson en lang og iherdig kamp for at stemmeretten også skulle gjelde for arbeidsfolk. 17. mai 1890 forlater han det store borgertoget for å slutte seg til arbeidernes stemmerettstog. I 1889 hadde han vært en viktig støtte ved fyrstikkarbeiderskenes streik, og det er klart at han så med stor sympati på 1. mai-bevegelsen. Det som imidlertid ligger til grunn for disse tilsynelatende progressive standpunktene er igjen ideen om klassesamarbeid og sosial fred. Argumentet bak allmenn stemmerett som vi finner fra l860-åra av, er at den vil lære alle opp til samfunnssolidaritet. Hans beskrivelse av den såkalte Potetkrigen i Bergen (1868) tyde på at han har forstått at arbeiderne kan opptre som én klasse, men Bjørnson har ingen tiltro til arbeiderklassen som selvstendig kraft i kampen for et bedre samfunn. Når han så i 1891 endelig får Venstre med på å ta opp allmenn stemmerett som egen programpost, er det fordi han har fått partiet med på tanken om et det ville være en ulykke om Venstre og arbeiderne skulle bli fiender. Venstre ville tjene stemmer på en utvidet stemmerett, og samtidig var det ei mulighet for at den nye voksende klassen kunne vinnes for det borgerlige samfunn. Mens arbeiderbevegelsens foregangsmenn ville skape egne fagforeninger med ledere fra arbeiderklassen, står Bjørnson fram og forkynner samfunnssolidaritet og klassesamarbeid. Når Bjørnson i 1892 kaller seg sosialist, betyr nok sosialisme for han noe i retning av humanisme og allmenn "rettferdighet".

Bjørnson så ikke revolusjon og endring av eiendomsforholdene til produksjonsmidlene som noen nødvendighet. Derimot så han på historien som en utvikling av ulike politiske styreformer, som stadier på veien mot et høyerestående samfunn, hvor alle etapper må tilbakelegges. Forsøk på å forsere utviklingen vil føre til ulykksalige resultater, på samme måte som forsøk på å stanse bevegelsen bare vil gjøre den mektigere. Bjørnson står slik for et klart evolusjonistisk historiesyn. Veien fram til et samfunn med "rettferdighet" for alle går gjennom klassesamarbeid og tekniske nyvinninger. Når en vurderer disse holdningene, må en ta i betraktning at sosialistisk praksis ikke hadde nådd så langt verken i Norge eller i Europa ellers på den tida Bjørnson virket. Likevel forteller den voldsomme hyllest som DNAs hovedorgan Arbeiderbladet ga "sosialisten" Bjørnson ved 100-årsjubileet i 1932, noe om at klassesamarbeidslinja da hadde seiret innen størstedelen av norsk arbeiderbevegelse.

Bjørnson og kvinnesaken Bjørnsons kvinnesyn er preget av en dobbelthet. På den ene siden kjempet han for en bedre kjønnsmoral i den berømte "hanskedebatten" (1883) og for kvinnens rett til arbeid (ved fyrstikkarbeiderstreiken 1889). Men som borgerskapet forøvrig tok også han del i tidens uteliv, og det innebar blant annet at en kunne motta visse "tjenester" fra kvinner som tilhørte lavere sosiale lag. Det kan vi se av den såkalte "trondheimsaffæren" og hans forhold til den luksusprostituerte Magda von Dolcke. Ved siden av dette ligger Bjørnsons litterære kvinneskikkelser langt nærmere madonna-typen enn for eksempel Ibsens Nora. Rakel i "Over ævne" (1895), Svava Riis i "En Hanske" (1883), Tora i "Paul Lange og Tora Parsberg" (1898) og Valborg i "En Fallit" (1875) er relativt frittalende kvinner. Men deres funksjon er å hjelpe de menn de omgås. De bryter ikke som Nora med det borgerlige samfunn.

W.A.

Se også: Moderne gjennombrudd.

Litteratur: F. Bull: Norsk litteraturhistorie, bind IV, Oslo 1963. K. Johansen: selvstendighetens æresfølelse, Taler og artikler i utvalg, Bergen 1974. H. Lervik: Bjørnstjerne Bjørnsons politiske agitasjon 1880-1884, Oslo 1969. Artiklene Hegna: Bjørnstjerne Bjørnson og norsk samfundsutvikling, og Hansen: Bjørnsons sociale fredsdrøm i Arbeidernes leksikon, Oslo 1933.

Black Power

Det engelske uttrykket "Black Power" betyr "svart makt". Slagordet er en samlebetegnelse for den kampen den radikale borgerrettsbevegelsen, særlig i USA, fører - for styrking av de svartes posisjoner nå og full frigjøring fra rasisme og kapitalisme i framtida.

Borgerrettsbevegelsen pd 60-tallet På en borgerrettsmarsj i Mississippi i 1966 begynte ropet på Black Power å lyde. I virkeligheten var dette begrepet en forkortning for et slagord som den radikale delen av borgerrettsbevegelsen lenge hadde nyttet - "Power for Black People" (Makt til svarte mennesker). Men begrepet kom til å bli uttrykket som samlet holdningen til store deler av den svarte politiske bevegelsen i USA og i andre deler av verden der de svarte var undertrykt - Vest-indere i Storbritannia, svarte i Sør-Afrika. Bakgrunnen for Black-Power-bevegelsen lå i flere ulike strømninger og organisasjoner som har hatt det til felles at de både gikk inn for de svartes rettigheter og hadde en visjon av et annet Amerika, som ikke var basert på et kapitalistisk grunnlag. Black Power-bevegelsens sosiale grunnlag var møtet mellom erfaringer vunnet av de svarte i borgerrettskampanjene i sør-statene og erfaringer vunnet av svarte gjennom politisk organisering i storbyenes ghettoer i nord-statene og i California.

Rent organisatorisk var utgangspunktet for bevegelsen den organisasjonen som het SNCC (Student Nonviolent Coordinating Comittee). Den ble dannet i 1961 og besto nesten utelukkende av svarte studenter fra sør-statene som var lei av og hadde mistet troen på den linja som de mer etablerte borgerrettsorganisasjonene som NAACP (National Association for the Advancement of Colored People) og SCLC (Southern Christian Leadership Conference) stod for. De ville ha en mer aktiv politikk som gikk på direkte aksjoner og sivil ulydighet, og som var rettet mot større direkte politisk organisering på grasrotnivå.

Svarte muhammedanere Grunnlaget for en ny svart sjølkjensle lå også i nord-statene. Den fremste talsmannen for den var Malcolm X. I 1964 hadde han brutt med de svarte muhammedanerne og grunnlagt en ny politisk bevegelse med basis i nordstatsghettoene. I sine taler og i sin måte å organisere på la han vekt på å bygge opp svart makt på grunnlag av organiseringen i de svarte samfunnene, og han la avgjørende vekt på at politikerne måtte være direkte ansvarlige overfor dem de representerte. Malcolm X ble myrdet i februar 1965. Det året førte til sammenkoplingen av tre elementer i den radikale svarte bevegelsen - innsikt i at kampen var den samme i nord som i sør, at det ikke bare var et spørsmål om borgerrettigheter, men et spørsmål om økonomisk og politisk makt, og at kampen mot imperialismen også var en del av den svarte kampen. Motstanden mot krigen i Vietnam ble en viktig del av arbeidet til SNCC og de andre radikale organisasjonene. Sommeren 1965 eksploderte nye ghettoer i opprør, og organiseringen fortsatte i sør, i nord og i vest.

Black Panthers På denne tida tok også organisatorene til å væpne seg. Deres hvite motstandere var væpnet, og flere hendinger hadde vist at den eneste måten de svarte organisatorene kunne sikre seg på var ved å være like godt bevæpnet som rasistene de stod overfor. I 1966 ble dette gjort til et organisatorisk prinsipp i The Black Panther Party som ble grunnlagt i San Francisco-området av Huey P. Newton og Bobby Seale. Idéen til navnet hadde de og en lang rekke andre militante lokale organisatorer hentet fra virksomheten til SNCC i en liten kommune i Alabama - Lowndes County - hvor SNCC under lokal ledelse av organisasjonens seinere formann Stokely Carmichael hadde et lokalt politisk parti med en svart panter som emblem. Kommunen hadde svart flertall, men hvit ledelse. Organiseringen hadde som mål å skaffe de svarte den politiske makten - svart makt.

Det er karakteristisk at The Black Panther Party i sine mest avanserte uttalelser videreførte tradisjonene fra så vel Malcolm X som SNCC, og at de dessuten i stor grad bygde på teoriene til Frantz Fanon fra boka "Jordens fordømte". Særlig i Newtons versjon ble Fanons teorier anvendelige for de svarte i USA. Kolonifolkenes situasjon ble oppfattet som en annen utgave av den stilling de svarte og de andre minoritetsgruppene har i USA. De utgjør kolonier i det hvite Amerika. De står overfor den hvite kolonimaktens politistyrker som de må sette seg opp mot for å skape seg sjølrespekt og politisk uttrykk. Videre kommer det tydelig til uttrykk i skriftene til Newton og flere av de andre panterne at de ser raseproblemene som et sosialt og økonomisk problem, ikke som et moralsk problem som Martin Luther King, eller som et problem som bare dreier seg om rase og kultur som de svarte muhammedanerne. Panterne går inn for en allianse mellom alle de utbyttete gruppene i USA, der også den hvite arbeiderklassen hører med. Panternes viktigste innsats lå ikke i at de væpnet seg, men at de satte i gang storstilte og ambisiøse sosiale og politiske velferdsprogram i ghettoene der det inngikk kulturell og politisk skolering, utdeling av mat til barn, gratis legehjelp til ghettobefolkningen osv.

Panterne ble oppfattet som en alvorlig trusel mot den rådende orden og en lang rekke av deres ledere ble forfulgt og drept under myndighetenes kamp mot dem. Newton og Seale ble begge stilt for retten og dømt, seinere til dels frikjent, for så vel drap som opprør. Seale var en av de åtte tiltalte i prosessene i Chicago mot arrangørene av demonstrasjonene i 1968. En rekke pantere ble også drept i skuddvekslinger med politiet. I de seinere åra har panterne mistet noe av sin rolle som dominerende avant-garde innen den svarte bevegelsen. Dels kommer det av den massive undertrykkelsen bevegelsen ble utsatt for. Dels kommer det av at den har skiftet taktikk, og at panterne og deres allierte i sterkere grad har tatt til å konsentrere seg om å søke å arbeide innenfor og i nærheten av etablerte sosiale og politiske institusjoner. De har forlatt konfrontasjonspolitikken.

The Black Panther Party hadde en lang stund et av sine viktigste støttepunkter og rekrutterte best blant den svarte fengselsbefolkningen. Over alt i USA sitter det svarte som enten er uskyldig dømte eller har fått alt for lange fengselstraffer fordi de er svarte, har hatt dårlig sosialt utgangspunkt eller er blitt dømt som kriminelle for handlinger som hvite ville bli frifunnet for (våpenlovene er et eksempel). Et viktig krav fra panterne var derfor at alle svarte som satt fengslet skulle løslates fordi de ikke hadde fått rettferdig saksbehandllng, og at svarte som ble stilt for retten skulle dømmes av en svart jury.

En av de fremste medlemmene av The Black Panthers var en tid Eldridge Cleaver. Han hadde bakgrunn som fange, han var en fremragende forfatter. Han flyktet fra USA etter å ha blitt anklaget for mord, og levde i lang tid i landflyktighet i Cuba, Algerie, Kina, Nord-Korea, Øst-Europa og Frankrike. Han vendte i 1977 tilbake til USA og tok avstand fra sin tidligere politiske virksomhet. En av de fremste fangene som stod på panternes linje var George Jackson, som ble drept i 1975 under et fengselsopprør. Han skrev brev, essays og bøker, hadde utdannet seg sjøl og var en lederskikkelse for mange av de svarte i Californias fengsler. Det var i forbindelse med et forsøk på å befri ham at Angela Davis ble stilt for retten. Karakteristisk for panterne, for George Jackson som for Angela Davis, er at de forsøker å knytte analysen av de svartes situasjon til et marxistisk grunnsyn.

Separatisme Den versjonen av "Black Power" de kan sies å stå for, skiller seg derfor radikalt fra de uttrykkene for svart nasjonalisme som bare anerkjenner undertrykkelsen som noe kulturelt og rasemessig, og som mot dette ønsker å sette svart separatisme. Aller klarest kommer denne holdningen til syne hos de svarte muhammedanerne. Men også i en lang rekke andre grupper som på et eller annet vis har tilknytning til den radikale svarte bevegelsen gjør liknende separatistiske synspunkter seg gjeldende. Dette er i og for seg en lang tradisjon i Svart amerikansk politikk. En tidlig forkjemper for dette synet var Marcus Garveys ((Back to Africa" - bevegelse i mellomkrigstlda.

Black Power i dag Black-power-bevegelsen har fått gjennomslagskraft langt ut over de rent politiske sammenhengene. Blant svarte amerikanere har det fra sekstitallet og framover bredt seg en ny bevissthet om deres egen kulturs verdi. Den hvite kulturimperialismen er blitt slått tilbake på viktige felt, og den nye svarte sjølbevisstheten viser seg på en rekke områder - i hårfasonger, i klesdrakt, i språk, i musikk, kunst, litteratur og mediasammenheng. (En av de største bok- og TV-suksesser i syttiåra er historien til familien til Alex Haley. Forfatteren klarte å spore sin slekt tilbake til Afrika, han fant sine røtter - boka og serien heter - "Roots".) Alt dette henger sammen med de politiske virkninger som Black- Power-bevegelsen hadde. Sjøl om den i liten grad oppnådde direkte å virkeliggjøre de politiske målene den satte seg - den falt sammen i ulike fraksjoner som bekjempet hverandre - har den på lengre sikt hatt stor betydning for utviklingen av det sjølbilde og den bevissthet som finnes i det svarte Amerika. Det sosialistiske perspektiv som lå i bevegelsens mest avanserte deler, er riktignok blitt nedtonet i de siste åra. Men det er likevel slik at i dette perspektlvet ligger grunnlaget for videre arbeid blant de svarte og undertrykte massene i det amerikanske samfunn.

HR.

Se også: Davls, Borgerrettsbevegelsen

Blanc, Louis

Blanc (1811-1882), fransk sosialist av reformistisk avskygning. Nøkkelbegreper i hans teoretiske og politiske virke er retten til arbeid; bruk av staten som et redskap for i sikre full sysselsetting; arbeidets organisasjon gjennom sammenslutninger; et fullt politisk demokrati; gradvis gjennomføring av reformer, På mange måter foregriper han det som omkring 1900 fikk navnet revisjonisme, og vi vet også at revisjonismens grunnlegger - Eduard Bernstein - fikk avgjørende impulser fra Louis Blanc. Hvis man søker bakover i soslaldemokratiets forhistorie, kommer man neppe lengre enn Louis Blanc. Før ham finnes bare anarkisme, utopisme, paternalisme.

De fleste av Blancs idéer finnes allerede i hans bok "Arbeidets Organisasjon" fra 1839. Under Februarrevolusjonen fikk han anledning til å sette dem ut i livet, da han en tid var medlem av den provisoriske regjering og arbeidet for å opprette de såkalte "nasjonal-verksteder". Da disse folkeverkstedene til slutt ble skapt, fikk de en helt annen karakter enn hva Blanc hadde tenkt; de ble rene støttetiltak og ikke bidrag til en grunnleggende omorganisering av arbeidet. Etter sosialistenes nederlag ved valget til nasjonalforsamling 18. mars gikk Blanc ut av regjeringen og måtte senere flykte til England, der han oppholdt seg til 1870. I 1871 talte han mot Pariserkommunen, slik han i 1848 hadde talt mot demonstranter som ville trenge seg inn i nasjonalforsamlingen, og på samme grunnlag: samfunnsendringer må holde seg innenfor lovens rammer og aldri akseptere bruk av vold som et middel. Louis Blanc tilskrives også æren for slagordet "Fra enhver etter hans evne, til enhver etter hans behov", som ifølge Marx skulle styre fordelingen av goder i det kommunistiske samfunn.

J.E.

Blandingsadministrasjon

Blandingsadministrasjon må ses i sammenheng med det velkjente begrepet blandingsøkonomi, som betegner et økonomisk system der private og offentlige bedrifter sameksisterer. Kapitalistiske land har ulikt innslag av statlig næringsvirksomhet, samtidig som ulike former for privat virksomhet finnes i sosialistiske stater. Blandingsforholdet varierer, men eksisterer i de fleste moderne økonomier.

Etter liberalistiske prinsipper skal staten definere de samfunnsmessige spilleregler, men overlate spillet til private aktører. Det sondres klart mellom offentlig myndighetsutøvelse og privat næringsutøvelse. Beslutningstakerne og beslutningsreglene i den offentlige og private sfære holdes adskilt. Den offentlige forvaltning bør styres ovenfra av politikere utpekt ved frie valg, mens den økonomiske egeninteresse kan spille seg ut på og samordnes av markeder. Staten bør selv bare drive næringsvirksomhet der den sosiale avkastning er større enn den private, der det er naturlige monopoler slik at en monopolitisk prispolitikk ikke blir ført, og tilveiebringe fellesgoder som ellers ikke ville bli tilveiebrakt.

I praksis har blandingsøkonomien i de fleste industrialiserte land gått ut over så snevre prinsipper for statlig engasjement i økonomisk virksomhet.

Blandingsadministrasjonen betegner det politiskforvaltningsmessige styringssystem som har vokst fram med blandingsøkonomien, og innebærer en tiltakende sammenfletting av den offentlige og private sfære. Ved beskrivelsen av dette må en spørre om i hvilke organer den offentlige politikk fastlegges, hvilke deltakere som bemanner disse organene og hvilke hensyn de tar ved sine avgjørelser. En må også spørre om hvilke interesser som ligger bak fremvoksteren av dette systemet og hvilke konsekvenser det kan trekke med seg. Innslaget av blandingsadministrasjon varierer fra sektor til sektor, og har utviklet seg med ulik takt i forskjellige tider. Her vil det imidlertid legges vekt på felles trekk.

Organer og deltakere Organene som utøver den offentlige næringspolitikk er for det første næringsdepartementene (Fiskeri, Handel, Industri, Landbruk) og de næringsregulerende departementer (Energi, Finans, Miljø, Kommunal- og Arbeids) med deres underetater. Tilsvarende organer på fylkes- og kommunalt nivå må også regnes med. Via fellesorganer i form av utvalg og råd har de utstrakt kontakt med sine klientgrupper, dvs. næringsorganisasjoner, bedrifter, fagforbund etc. Eksempelvis har bransjekontorene i Industridepartementet kontakt med bransjerådene, der de ulike næringsorganisasjoner selv utpeker representanter, men også uformell kontakt både med disse organisasjonene og bedriftene. Det samme gjelder de ytre etater som henhører til de ulike departementer. For eksempel har Industrifondet og Utviklingsfondet jevnlig hatt representanter fra Industriforbundet, Norske Håndverks- og Industribedrifters forbund, Landsorganisasjonen, fagforbund, Handelsdepartementet og Finansdepartementet. Om en skjelner mellom utredende og utøvende komitéer, har begge grupper økt over tid og interesseorganisasjonene er trukket sterkere inn. I økende utstrekning later det til at de komitéer organisasjonene er representert i har utøvende kompetanse. Dermed er de med ikke bare på å forberede og gi råd før offentlige beslutninger treffes, men de er også med på å forvalte offentlige goder i avgjørelsesorganer som har lovfestet avgjørelsesmyndighet. Forvaltningslovens § 37 gir ellers berørte parter rett til å uttale seg før forskrifter utferdiges.

En viktig del av blandingsadministrasjonen utgjøres imidlertid av organisasjoner som har fått delegert offentlig myndighet på avgrensete saksfelter. For eksempel er Norges Råfisklag en salgsorganisasjon med lovbeskyttet enerett til førstehåndsomsetning av fisk, og den får dermed stor kontroll over eksporten. I Omsetningsloven for jordbruksvarer er det opprettet et Omsetningsråd, som etter loven skal ha en representant fra hver av 10 organisasjoner (Selskapet for Norges Vel, Bondelaget, Småbrukarlaget, Norges Handelsstands Forbund, NKL, Melkeprodusentenes Landsforening, Norges Kjøtt- og Fleskesentral, Norske Eggesentraler, Norges Pelsdyrsavlslag og Gartnernes og Hagebrukernes Salgslag) foruten et medlem fra Forbrukerrådet og Landbruksdepartementet. I denne loven er utstrakte fullmakter delegert f.eks. til å kreve opp avgifter på produkter, finansiere organisert omsetning, adminlstrere tilskudd, fordele utjevningsmidler osv.

Delegeringen av offentlig myndighet kan også skje mer og mindre stilltiende uten formelt vedtak. For eksempel i perioden 1955-57 ble det i Samarbeidsnemnda (et blandingsorgan der Norges Bank, Bankforeningen, Sparebankforeningen, Bankinspeksjonen og Finansdepartementet var med) trukket opp retningslinjer for utlånspolitikken som Bankforeningens styre lovet å holde etterrettelig og administrerte uten noen formell avtale. Da regjeringen ved årsskiftet 1977/78 opphevet renteforståelsen, søkte landets to bankforeninger å administrere den nye "frie" renten. Sparebanken i Rogaland og Rogalandsbanken, som i januar 1978 ga høyere rente på folioinnskudd enn landets øvrige banker, fikk en henstilling fra landets to bankforeninger om å legge seg på det rentenivå de hadde vedtatt, noe de ikke etterkom. Her kan en si at bankforeningene ble utøvere av den offentlige rentepolitikk -. og ironisk nok hadde henstillingene det til felles med myndighetenes henstillinger ved mange tidligere anledninger at de ikke ble fulgt helt ut. Andre eksempler på at organisasjoner utfører offentlige oppgaver, har en ved Arbeidsgiverforeningens produksjon av lønnsstatistikk, Rederforbundets produksjon av skipsfartsstatistikk og flere landbruksorganisasjoners produksjon av statistikk for jordbruksomsetning.

Private enheter kan også pålegges å utføre administrative oppgaver for det offentlige. For eksempel ble arbeidsgiverne etter skatteloven av 1952 pålagt forskottstrekk av skatt ved utbetaling av lønn. Etter omsetningsloven for jordbruksvarer kan departementet fastlegge at avgifter kan oppkreves av handlere, større forbrukere og virksomheter som kjøper avgiftspliktige varer fra produsentene. Salgsorganisasjoner som er opprettet i henhold til Råfiskloven kan dirigere fangster til bestemte kjøpere og til bestemt anvendelse, nedlegge forbud mot fangst, osv.

Kort sagt kjennetegnes blandingsadministrasjon av at både organisasjoner og private foretak kommer med ved utformingen og forberedelsen av offentlig politikk, som deltakere ved forvaltning av offentlige goder, og at de overlates eller pålegges politisk-administrative oppgaver.

Deltakelsen av representanter fra interesseorganisasjoner i organer Opprettet av sentraladministrasjonen er kalt "den kollegiale forvaltning". Men det kan også nevnes at offentlige funksjonærer ikke sjelden er med i privat næringsvirksomhet. For eksempel hadde en tredjedel av stortingsrepresentantene ett eller flere styreverv i private bedrifter, banker og industriforetak i 1977. En del av oppnevnelsene til slike verv skjer fordi statlige organer ønsker et visst innsyn og kontroll, f.eks. ved større lån fra offentlige banker. Ellers omfatter offentlige ansatte som har verv i private bedrifter hele spektret fra lokale administratorer til riksadvokaten og enkelte høyesterettsdommere. Noen systematisk kartlegging av dette forhold foreligger imidlertid ikke. Når det gjelder personoverganger mellom offentlig og privat virksomhet, er disse i prosent små. Men det er mer interessant å se fra hvilke og til hvilke organer slike overganger skjer. F.eks. har Oljedirektoratet tapt en rekke fagfolk til oljeindustrien.

Initiativ til etablering Initiativet til etabieringen av blandingsadministrative organer har dels kommet fra privat hold, fortrinnsvis gjennom interesseorganisasjoner, og dels fra statlig hold. Bøndene selv tok initiativet til opprettelsen av Melkesentralene, som fikk sin første lovhjemmel til å kreve avgifter og finansiere organisert omsetning i 1930. I 1933 var det staten som fikk i stand tvangsorganisering av hermetikkfabrikkene for brisling. Utviklingen av lovvernet, som var nødvendig for å få fiskerne til å organisere seg, og som ble toppet med Råfiskloven av 1938, ble for en stor del skjøvet fram fra statlig hold, Og Norges Råfisklag kom i gang etter initiativ fra regjeringen i 1930. Etableringen av en prøveordning med industrikonsulenter i 4 fylker fra 1977, kom i stand bl.a. etter initiativ fra Industriforbundet. Ikke alle initiativ har ført fram: Handel og Kontor har ved flere anledninger uttrykt ønske om en egen Stortingskomité for handelssaker, uten at det er blitt innfridd.

Oppgaver Blandingsadministrative organers hovedoppgaver er dels å modifisere markedsmekanismene og de resultater kreftenes frie spill medfører, dels å fordele offentlige forvaltningsoppgaver mellom private og offentlige enheter. Prisdirektoratet skal kontrollere konkurranseregulerende avtaler og ordninger mellom ervervsdrivende. Men vel så viktig som sikring mot utilbørlig prispolitikk, er innsatsen fra blandingsadministrative organer for å redusere konkurransen når den skader produsentene. Slik konkurranse betegnes gjerne som "priskrig": i 1920-årene hadde en "melkekrigen", i 30-årene "hermetikk-krigen", mens "bensinkrigen" fra 1976 og i 1978 "rentekrigen" er nyere eksempler. Formålet med omsetningsloven for jordbruksvarer og Råfiskloven har vært å holde prisene oppe ved å regulere tilførselen til markedet. Den frie prisdannelse har en også grepet inn i ved minstepriser. Den frie adgang til markedet er begrenset i en rekke lover, som spenner fra Trålloven til Potetmelsloven og konsesjonslovene, f.eks. for forsikringsselskaper. Den frie lokalisering etter markedskalkyler er begrenset ved etableringsloven, men også i bankloven. Den frie omsetning er innskrenket ved kvotebestemmelser, lisensordninger, salgsorganisasjoner, vinmonopol osv. For forbrukerne er markedets ulikhetsvirkninger motarbeidet gjennom skattesystemet og subsidier. Det samme gjelder for produsentene, kanskje særlig i primærnæringene ved utjevningsfond. Men også i industrien finnes slike ordninger, f.eks. ved lønnsstøtten til Tekobransjen eller den regionale utjevning som skjer ved transportstøtte, osv. For handelsnæringen gis driftsstøtte, investeringsstøtte og konsultentbistand. Markedet fungerer heller ikke som domstol lenger, slik det er forutsatt i liberalistisk teori, for når en større bedrift trues med konkurs og de ansatte med ledighet, kan det henstilles til myndighetene - ofte ved en koalisjon av bedriftsledere, tillitsmenn og kommunepolitikere. De som av markedet dømmes til mindre inntekt eller til undergang, appellerer i større grad avgjørelsene, og ankeinstanser blir de offentlige organer og politiske myndigheter. En konkurs kan defineres som et tidsbegrenset omsetnings- og likviditetsproblem, overproduksjon kan defineres som et spørsmål om lagerstøtte, overkontrahering som et problem for Garantiinstituttet for skip og borerigger. Med en viss rett kan en derfor si at blandingsadministrasjonen organiserer flukten fra markedet.

Også hos private foretak forandres beslutningsreglene som følge av blandingsadministrasjonens utvikling. For eksempel vil forretningsbankene ofte sikre seg at et prosjekt har offentlig støtte og kanskje statlig toppfinansiering før et lånetilsagn gis. Eller eksportbedrifter søker å benytte staten som forhandlingsorganisasjon i forhold til partnere i utlandet, både private og offentlige. Det såkalte "århundrets flykjøp" og F-16-avtalen er kanskje det mest prominente eksempel. Men illustrasjoner kunne hentes fra de fleste bransjer, fra norske skipsverft, som i 1978 i stor grad ble sikret beskjeftigelse gjennom innsats fra Handelsdepartementet, til elektronikkindustrien, som favoriseres gjennom regler for bruk av offentlige midler til kjøp av datamaskiner.

For staten er blandingsadministrasjon et funksjonelt alternativ til nasjonalisering, idet styring av bedriftenes disposisjoner i betydelig grad kan skje via offentlige organer med hjemmel i lover. Etter den liberalistiske modell er det kapitaielerne som skal bestemme hvor mye av produksjonsresultatet som skal investeres og hva det skal anbringes i. Bedriftslederne treffer vedtak om investeringenes omfang og plasseringenes karakter, om produktvalg og produktutvikling. Men ved utviklingen av blandingsadministrasjon vil kapitalistene ikke kontrollere investeringsbeslutningene med samme suverenitet som tidligere. Dels kommer det av utbyggingen av representative organer innen foretaket ved bedriftsforsamlinger osv. Dels kommer det av offentlige regler og kontrollordninger, som f.eks. i forbindelse med arbeidsmiljøloven. Dels kommer det av den kontroll staten har med investeringskapital og de lover som kan anvendes ved større investeringsbeslutninger, som etableringsloven. Og dels kommer det av at en ikke ubetydelig del av produktutviklingen skjer i offentlig regi. For industrien gjelder det først og fremst prosjektene som finansieres av Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd, som for en stor del skjer ved samarbeidsprosjekter, hovedsakelig ved forskningsinstituttene,men dels i private bedrifter.

Men blandingsadministrasjon er også et funksjonelt alternativ til utvidelse av statsapparatet og dets personell. Skulle Norges Offentlige Utredninger utarbeides av statstjenestemenn, måtte en betydelig utvidelse av stabene til. Skulle all detaljforvaltning gjøres av offentlige organer, måtte de bygges ut både lokalt og sentralt. Bruk av andre organisasjoners personell gir bedre informasjon før beslutninger, sparer tid og arbeid, legger kontroll dit kompetansen finnes, gir mer demokratiske avgjørelser og større legitimitet. Arbeidsmiljøloven som pålegger valg av verneombud på arbeidsplassene er et tjenlig eksempel - for har verneombudet som skal påse at lovbestemmelsene overholdes en privat eller en offentlig oppgave?

Blandingsadministrasjon som alternativ til nasjonalisering og til utvidelse av statsapparatet kan selvsagt betraktes som en fordel av de næringsdrivende, ikke minst fordi en så stor del av den offentlige regulering skjer etter høring og representasjon - og ikke sjelden av de regulerte selv. Men standpunktene til ordningene varierer gjerne med bedriftenes stilling: jo svakere de står på markedet, desto sterkere vil de i alminnelighet etterspørre offentlig innsats og hjelp. Tilfredsheten med blandingsadministrasjon later også til å øke med graden av selvregulering: landbruket er nok gjennomgående mindre betenkt over offentlige inngrep enn industrien, fordi landbrukets representanter i større grad er med og tar initiativ til tiltakene, utformer anbefalingene og iverksetter de vedtakene som de blir berørt av.

Blandingsadministrasjon gjør det mulig for myndighetene å få bedre styring med økonomien samtidig som det gir produsentene mulighet for å overskride den individuelle avmakt som markedet hensetter dem i, gjennom kollektiv aksjon. Organisering setter medlemmene i stand til å påvirke handlingsbetingelser og til å redusere usikkerhet. Spillerne får adgang til å påvirke spillereglene ettersom spillet utfolder seg.

Problemer og perspektiver Hvor godt blandingsøkonomien fungerer blir et spørsmål om hvor godt blandingsadministrasjonen fungerer. Blant de problemer en står overfor ved voksteren i blandingsadministrative tiltak, er for det første at de vanlige effektivitetsbetingelser en har i liberalistisk økonomisk teori, ikke lenger oppfylles dersom markedets frie spill innskrenkes. Dette skaper problemer for den offentlige politikk, fordi det ikke foreligger noen velutviklet teori for den nye institusjonelle økonomi som har oppstått. Dermed kan det bli tvil om hvilke tiltak som bør treffes. For eksempel er det hevdet at den motkonjunkturpolitikk som regjeringen førte etter 1976, ble en "motstrukturpolitikk", som forsterket økonomiske vansker på sikt fordi ineffektive enheter bevares. Samtidig kan det hevdes at næringsliv og forvaltning skaper kapasitetsproblemer for hverandre: Industridepartementet rekker ikke å vurdere skikkelig alle henvendelser som kommer, bedriftene rekker ikke å iverksette alle regler og forordninger som fastsettes. Begrensningene på fordøyelseskapasiteten gjør at myndighetene ikke kan nyttiggjøre seg all den informasjon som tilveiebringes. Utredninger fører til utsettelser. Deltakernes felles referanserammer kan være snevre, slik at avvikende syn siles ut. Det vil gjøres gjeldende at de kollegiale organer som treffer vedtak på avgrensete saksfelter, egentlig er ansvarlige overfor et større publikum enn dem som er representert - ja, faktisk alle landets borgere. Om dette ikke tas hensyn til, vil de samlete virkninger av avgjørelsene i slike organer ikke bli skikkelig vurdert og tatt hensyn til, og dermed kan alle bli skadelidende. Dette forsterkes fordi avgjørelsene i kollegiale eller blandingsadministrative organer ikke er underlagt de samme krav til offentlighet som eksempelvis de folkevalgte eller forvaltningen.

Marx gjorde gjeldende at motsetningen mellom produksjonsmidlenes økende samfunnsmessige karakter og privatkapitalismens tilegnelse over tid ville tilta. Utviklingen av det blandingsadministrative system gir grunn til å spørre om det ikke har skjedd en "foroffentliggjøring" av tilegnelsesformene gjennom de politiske organer og gjensidig gjennomtrengning av den private og offentlige sfære. Det kan også reises tvil ved hvorvidt denne gjennomtrengning medfører en "monopolkapitalistisk" fase. Det er for det første et spørsmål om politisk styring og kontroll ovenfra kan håndheves i de tette nettverkene mellom ulike forvaltningsorganer, interesseorganisasjoner og foretak. "Snikdesentralisering" kan være et vel så viktig stikkord som sniksosialisering, fordi den offentlige forvaltning ikke lett kan dirigeres fra toppen. Og i visse deler av marxistisk teori er det en tendens til å ignorere den politiske organisering av markedene innen primær- og tertiærnæringene til fordel for analysene av industri og finanskapital. Men selv her er det en tendens til at store foretak utvikler seg i retning av å bli en slags halvoffentlige institusjoner, samtidig som det er privatiseringstendenser i deler av den offentlige forvaltning.

G.He.

Se også: Byråkrati, Stat, Velferdsstat.

Litteratur: J. Moren (red.): Den kollegiale forvaltning, Oslo 1974. B. Furre: Norsk Historie, Oslo 1971.

Blandingsøkonomi

Betegnelsen blandingsøkonomi henspiller på et økonomisk system der ressursbruk, produksjon, fordeling og anvendelse av produksjonsresultatet antas å bli bestemt gjennom en blanding eller kombinasjon av beslutninger i politiske organer og offentlig forvaltning på den ene side og av de enkelte forbrukeres, arbeidstakeres og produksjonsenheters inidividuelle atferd i markedene på den annen. Det er gjerne underforstått at produksjonsenhetene har et bedriftsøkonomisk profittresultat som mål.

Motsatser til blandingsøkonomien vil da være enten en fullstendig planøkonomi der alle økonomiske disposisjoner framkommer som resultat av politisk-administrative avgjørelser. Eller det er en "ren" markedsøkonomi der økonomiske tilstander og prosesser er et resultat av at de enkelte deltakere i markedet - hver ut fra sin målsetting og økonomiske styrke - tilpasser seg pris-, kostnads- og lønnsomhetssignalene i markedet og hvor disse i sin tur selv er avhengige av atferdsmønsteret til de enkelte deltakerne på markedet. I praksis kommer betegnelsen helst til anvendelse på det økonomiske system i kapitalistiske land med betydelig innslag av offentlige - I første rekke statlige - inngrep i økonomisk virksomhet. Særlig synes begrepet å ha hatt gjennomslagskraft innenfor sosialdemokratiet.

Den vanlige bruk av begrepet blandingsøkonomi virker tilslørende på flere måter.

For det første finnes det knapt noe land med så sterk grad av planøkonomi at den ikke inneholder markedsøkonomiske elementer. I alle sosialistiske land (muligens med unntak av Kampuchea) gis f.eks. ikke godtgjøringen til arbeidskraften utelukkende i form av administrativt fastsatte rasjoner og tildelinger. Men det skjer for en stor del i form av alminnelig kjøpekraft - lønn - som mottakerne kan anvende på ulike varer etter eget valg under hensyntagen til inntektens størrelse og varenes priser. Og de kjøp i markedet som dette fører til, virker tilbake på produksjonen. På den annen side gis det heller ikke land med en så "ren" markedsøkonomi at offentlige beslutninger vedrørende pengevesen, næringslovgivning, skatter og offentlig bruk av varer og tjenester ikke har merkbar virkning på det som skjer i økonomien. For så vidt kan en si at alle land karakteriseres ved en blandingsøkonomi og da blir begrepet lite interessant når det gjelder å sondre mellom dem.

For det annet fremmer bruken av begrepet den forestilling at sosialistisk planøkonomi og en "fri" kapitalistisk markedsøkonomi ligger i hver sin ende av en sammenhengende skala. Graden av sosialisme blir etter dette synet et rent kvantitativt spørsmål om hvor mye av ingrediensene fra hver ende inngår i blandingen. Nærmere bestemt gjelder det hvor mye offentlig regulering av privat næringsdrift og hvor mye offentlig næringsvirksomhet som praktiseres. En slik kvantitativ betraktningsmåte avleder oppmerksomheten fra spørsmålet om hvilke interesser det er som kommer til uttrykk gjennom de politisk-administrative beslutninger og hvilke mål disse søker å fremme i den økonomiske virksomhet. Man kan godt ha en økonomi der hensynet til kapitalavkastningen - profitten - er retningsgivende for det som skjer i økonomien, og samtidig ha en meget utstrakt grad av offentlig politisk-administrativ tilrettelegging og medvirkning i systemet. Og en sosialistisk økonomi der økonomisk virksomhet ikke domineres av profitthensyn, men mer direkte er innrettet mot tilfredsstillelse av befolkningens materielle og kulturelle behov, behøver ikke å være uforenlig med en ganske omfattende desentralisering av økonomiske beslutninger og en form for marked for de produkter og tjenester som utveksles mellom de desentraliserte enheter.

Den rolle og funksjon som politisk-administrative beslutninger har i den norske blandingsøkonomi er flertydig. Dels dreier det seg om tiltak for å motvirke eller modifisere utslag som ellers ville følge av markedskreftene, med sikte på en sosialt sett mer akseptabel økonomisk utvikling. Men dels dreier det seg også om tilrettelegging og vedlikeholdsoppgaver overfor det kapitalistiske næringsliv. En økt grad av offentlige inngrep i "blandingsøkonomien" kan virke til og har virket til å stabilisere privatkapitalismen.

H.J.K.

Blanqui, Auguste

Blanqui (1805-1881) var den mest utrettelige revolusjonære i det 19. århundre, med en politisk profil der den bevisste revolusjonære elite står sentralt. Av sine 76 år tilbrakte han 33 år i fengsel, som følge av sin revolusjonære og konspiratoriske virksomhet. Hans praksis - noen teori har han knapt - viser ham som et bindeledd mellom Babeuf og Lenin. I sine mange bevegelser fulgte han alltid de samme prinsipper: hemmelig medlemskap, betoning av medlemmenes kvalitet snarere enn kvantitet, streng sentraldirigering, trening i våpenbruk. Han hadde ingen tro på et masseparti eller parlamentariske bevegelser. Heller ikke hadde han noen forestillinger om hvordan samfunnet skulle organiseres etter revolusjonen, bortsett fra at han mente det var nødvendig med arbeiderklassens diktatur i en overgangsfase før staten kunne erstattes av produsentsammenslutninger.

I marxistisk terminologi er "blanquisme" blitt navn på et "venstre-avvik". Rosa Luxemburg kritiserte Lenin for å ha begått dette avviket, og hennes framstilling av Lenin som blanquist er et klassisk dokument i sosialismens historie. Også Marx er blitt karakterisert som blanquist, særlig på grunnlag av et midlertidig samarbeid med blanquistene omkring 1850, da han også for første gang tok i bruk uttrykket "proletariatets diktatur". Det er allikevel hevet over tvil at Marx både i sine skrifter og i sin praksis tok skarp avstand fra tanken om hemmelige sammensvergelser, selv om det nok også er riktig at han ikke hadde tenkt så dypt og klart omkring organisasjonsteoretiske og strategiske spørsmål som senere marxister ble tvunget til å gjøre.

I 1880 stiftet Blanqui et tidsskrift, med en tittel som er blitt et varig begrep i arbeiderbevegelsens historie: "Ni Dieu ni Maître" (verken Gud eller herre).

J.E.