NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Bevisstgjøring

Begrepet har ingen entydig mening. Vi kan skille mellom to hovedmåter å bruke det på innafor politisk teori.

Tradisjonell sosialisme Innafor tradisjonell sosialistisk skolering brukes begrepet om en erkjennelse om hvordan verden er, ut fra et gitt læremateriale. En bevisstgjøres når en har tilegna seg f.eks. Lenins imperialismeteori eller merverdilæra. Kunnskapen eller målet en skal nå, er forstått som gitt, som noe utafor en sjøl, utafor dagliglivets erfaringer. I dette ligger det et syn både på hva som er aktuelt å vite, hva læreprosessen går ut på og på hva som er grunnlaget for politiske handlinger. Denne formidling av kunnskap skiller seg ikke fra den borgerlige pedagogikkens syn på læring. Bare læreinnholdet er endra. Strukturen i de to læreprosessene er lik. Vi kan her trekke en parallell til leninismens syn på overtakelsen av den borgerlige staten.

Frigjørende pedagogikk Innafor den feministiske delen av kvinnebevegelsen og nyere tenkning om arbeider(ut)danning har en utvikla en alternativ modell. Den legger stor vekt på sjølve læreprosessen og på et ikke fastlagt læreinnhold. Læreprosessen tar sitt utgangspunkt i de daglige erfaringene og i erfaringenes innhold og- deres vilkår.

Grunnlaget for denne erfaringspolitikken er at de viktige samfunnsmessige motsetningene ikke lar seg formidle direkte. De må gjenfinnes, og kjennes på hvordan de viser seg i de ulike delene av dagliglivet. De må også forståes innafor de rammer de framtrer i. Å lære utenat om hovedmotsigelsen har liten verdi så lenge en ikke kan se spor av den i de daglige konfliktene. For det er i det daglige vi handler - det er i det daglige vi må løse våre konflikter på en bevisst politisk måte. Ferdigtygd teori på et metanivå gir ingen vegledning for handling. Og uten handling forandrer vi ikke noe.

Intimsfærens politikk Sjøl om store deler av våre erfaringer gjøres utafor intimsfæren, blir likevel intimsfæren viktig. Mange av de erfaringer en gjør i det organiserte arbeidet, lar seg ikke bearbeide der hvor de gjøres. Strukturen i situasjonen med tidspress og spesialiserte arbeidsprosesser gjør det vanskelig å utveksle erfaringer på stedet. De ubearbeidede erfaringene blir trukket med heim. Der kan de bli uttrykt på en annen måte, f.eks. som likegladhet eller som irritasjon, noe som rammer de som for øyeblikket er i nærheten. Det en gjør heime, fra maktutøvelse til forbud skal ofte tjene som kompensasjon for opplevelser eller nederlag i produksjonssfæren. Oppholdet i intimsfæren er også lenger enn oppholdet i produksjonssfæren. Derfor blir intimsfæren et viktig bearbeidelsessted for erfaringer fra lønna arbeid.

For kvinner er intimsfæren særlig viktig. For menn er denne stedet for rekreasjon, for kvinner er den også stedet for arbeid. Det gjelder for alle kategorier av kvinner. De heimearbeidende kvinnene vil hente nesten alle sine erfaringer i denne sfæren. Familieerfaringene er særlig viktige for kvinner også fordi familien er et organiserende utgangspunkt for livet deres. Ekteskapet og familien er ofte kvinners viktigste kilde til forsørging og den legger rammene for kvinners forståelse av seg sjøl. Sjølve kvinneligheten blir bundet til intimsfæren.

I de to ulike syn på bevisstgjøring ligger altså ulike forståelser av politiske læreprosesser i innhold og i forholdet mellom prosesseris form og innhold. Dette gir videre ulike måter å tenke om politisk organisering.

Fra sladder til bevisstgjøring Kvinner har alltid utveksla erfaringer i daglige samtaler, av andre karakterisert som kvinnfolkpreik og sladder (se art. Sladder). Det har fungert som gjensidig kontroll og opprettholdt sosiale mønstre. Men de samme forholda kunne også utvikles ut fra en frigjøringsinteresse. Det var gjennom sladregrupper at kvinnebevegelsen på ny kom istand og bevisstgjøringsbegrepet ble revidert. Politisk aktive kvinner utveksla erfaringer ut fra sin situasjon i "bevegelsen", som kaffekokere og sengehester. De oppdaga at de enkelte erfaringene ikke var særegne, men felles for kvinner innafor miljøet. Videre opplevde de at deres øvrige erfaringer som kvinner ikke syntes å eksistere, de ble ikke formidla ut over de personlige relasjonene. Det var andres erfaringer, teoretisk formidla, som var grunnlaget for den interessekampen de førte. Det var de andre sine interesser som var de felles, allmenne, politisk og samfunnsmessig viktige. Og i forsøket på å formidle sine erfaringer og interesser opplevde de at den språklige strukturen som disse erfaringene var innkapsla i, ikke var slik det ytre miljøet krevde for å ta dem alvorlig.

Dagliglivets politikk Kvinners dagliglivserfaringer var ikke særegne, men i stor grad felles. Innholdet i erfaringene kunne heller ikke sees uavhengig og avsondra fra interessekonfliktene i samfunnet. Ut fra dette sprang slagordet: Det personlige er det politiske. Denne kvinnepolitiske innsikten har også vært viktig for deler av venstresida. Når en tok kvinneerfaringene som virkelige og som politiske, måtte det føre til en revurdering av politikkbegrepet. En måtte ta opp og leite etter de erfaringene som ikke var teoretisk formidla. Og erfaringer omfatter også følelser. Angst og usikkerhet er også virkelig, sjøl om de ikke har den samme objektive eksistens som de materielle forhold. Å trekke inn disse aspekta ble delvis en omvurdering og delvis en tilbakevending til tidligere sosialistiske teori (Reich, Adorno).
Kvinnebevegelsens program Kvinnebevegelsens erfaringspolitikk har to viktige aspekt som jeg vil kalle kvinnebevegelsens program. Det er: - Bearbeiding av erfaring - Sjølendring, eller dagliglivets politiske praksis. Dette vil jeg gå mer detaljert inn på, ut fra bevegelsens egen tenkning og praksis. Problema i feminismens syn på læring vil jeg seinere komme tilbake til.

Bearbeiding av erfaring Programmet har vært å allmenngjøre de erfaringer som bare ble privat og personlig forstått, og sette disse inn i en videre samfunnsmessig sammenheng. Dette er det som vanligvis blir betegnet som bevisstgjøring. Modellen en arbeider etter kan skissemessig framstilles slik:

Fase 1: Formidling av egne erfaringer. - Dette er å sette navn på det en opplever og føler, å framstille den enkeltes subjektive virkelighet. Det er i første omgang ikke et spørsmål om hva som er godt eller dårlig, rett eller galt. Poenget er å få empirien på bordet - å framlegge erfaringer på en slik måte at andre kan bli delaktig og forholde seg til dem.

Fase 2: Erfaringenes allmenne karakter. - Erfaringene blir sammenholdt ut fra siktemålet om å avgrense det særegne, personlige fra det felleskvinnelige. På dette nivået kommer problemet med erfaringenes sosiale og klassemessige karakter. Det er lett å allmenngjøre på et for snevert erfaringsgrunnlag.

Fase 3: Analyse av det umiddelbart gitte. - Her ser en på sammenhengen mellom de ulike erfaringene og hvordan de er strukturert i forhold til (den opplevde) undertrykking. Ut fra personlige opplevelser vil noen av erfaringene synes vesentligere enn andre og noen sfærer viktigere enn andre. Slik kom familien til å stå fram som det viktigste området for erfaringer og for endring. Denne arbeidsfasen retter seg utover fra individet og er en overgang fra det individ- og gruppeorienterte til det samfunnsmessige.

Fase 4: Abstraksjon - teoridannelse. - Her er det de allmenngjorte erfaringer som er råstoffet. Erfaringsanalysen skal her settes i sammenheng med teorier om samfunnsforholda, den "allmenne" teori- er om undertrykking. På dagens stadium vil dette i praksis være diskusjon om teorienes forutsetninger og begrensninger når en skal forklare de kjønnsspesifikke trekk ved undertrykkingen. Det vil være forsøk på å utvikle konkurrerende teori innafor enkeltområder.

Denne skissen må sees som et skjema og som et ideal for hvordan prosessen skal foregå, men også som en feministisk teori om hvordan en skal gå fram for å oppnå endring. Verken i teori eller i praksis vil en forlate noen av stadiene, ettersom ny læring gir ny erfaring, som igjen må formidles osv. Bevisstgjøring er slik en "spiralprosess" - så lenge det er liv finnes det ingen slutt. Følgelig blir "den bevisstgjorte" umulig. Men det er et problem, både i bevegelsens forståelse og praksis, at det ikke finnes noen automatikk i denne spiralen.

Sjølendring Feminister ser kvinneundertrykkinga som et strukturelt bestemt forhold. Det endres ikke gjennom individuell overskridelse. Enkeltindividet har visse muligheter for sjølendring, men uten at det berører de sosiale vilkåra som gjenskaper forholdet. Bevisstgjøring kan ikke sees som et terapiforhold, sjøl om noen av elementa blir de samme. Men av dette følger ingen revolusjonsdeterminisme. Den overordna strategien må være sjølendring, fordi dette ofte er en forutsetning for at kvinner skal handle politisk.

Sjølve erfaringsanalysen vil tvinge fram en sjølendring. Vi blir gjennom den klar over at vår sjølforståelse ofte er falsk og at den konkret hindrer politisk handling. Vi opplever at vår forståelse har lært oss å forklare fenomener ut fra egenskaper ved oss sjøl. Når en seinere får forståelsen av andre årsaksforhold, føler en seg lurt. Så kommer aggresjonen. Ny forståelse og sinne blir potensial for endring. Sjølbearbeiding fører gjennom dette til å oppheve den avmakt som mange kvinner opplever. Gjennom arbeidet finner en også fram til sine ressurser, noe til å vokse på. Bevisstgjøring er ikke bare elendighetsstudier med et teoretisk siktemål, men også mobiliserende og sjølendrende.

Sjølendring i heimesfæren er også nødvendig for kvinner for å skaffe armslag. Kjønnskampen i ekteskapet er nødvendig for at kvinner skal skaffe seg tid til ansvarsfrihet. Det frigjørende på heimebane ligger ikke bare i at menn må gjøre andre ting, få nye erfaringer, men like mye i at kvinner frigjør rom for alternative handlinger og får tenkepause.

Dagliglivets politiske praksis Små daglige handlinger er også nødvendige for å høste videre erfaringer med undertrykkingsforhold. De er som undersøkelser å regne. Erfaringens politikk tilsier dessuten at undertrykkende forhold må bearbeides der og når de finnes, sjøl om den aktuelle motpart i en konflikt ikke er årsaken. Erfaringsbearbeiding lærer en også å ta sine egne erfaringer alvorlig. Dette fører til at en ikke kan se bort fra sin misnøye, men må gjøre noe med den. I denne handlingsetikken ligger også at det er riktigere å handle ut fra egne, konkrete erfaringer enn ut fra andres - på vegne av andre. Feminister har derfor liten forståelse for mellomlagsmennenes arbeiderheroisme.

I denne tenkninga om læring og sjølendring ligger også et syn på forholdet mellom teori og praksis. Feminismen krever en praksis som tar utgangspunkt i det konkrete, i forholdet mellom erfaringer, erkjennelser - og idealer. Feminister er i denne forstand utopister. Dermed blir ikke det organisatoriske pliktarbeidet den eneste praksis. En skal også leve det en meiner, føre et ideelt og eksemplarisk liv. Både som et middel innafor målets horisont og som et eksempel på enheten mellom liv og lære. Skal andre ta det alvorlig, må vi i alle fall gjøre det sjøl. I praksis er det ideelle liv ikke mulig. De ytre livsvilkår tillater en ikke "å leve feminismen", som hippiene lever sin revolusjon. Poenget er derfor å ta politiske valg også i sin livsførsel når dette er mulig, f.eks. må ekteskapskritikken bli tatt så alvorlig at en prøver å finne andre måter å organisere livet sitt på.

Arbeidets organisatoriske forutsetninger Både erfaringsbearbeiding og sjølendring er avhengig av ei egnet sosial og organisatorisk ramme. Dette har vært den lille, sjølstyrte kvinnegruppa, lukka og stabil over ei viss tid. Utlevering av erfaringer krever en gjensidighet og trygghet, som gruppa kan skape. Bearbeiding krever at det ikke finnes noen ytre autoritet som brukes til å fortolke materialet. Menn, som er bærere av den etablerte ordens autoritet, må derfor utelukkes. En løs sosial struktur er i seg sjøl befordrende på endring, fordi situasjonen i seg sjøl mangler anerkjente og vanemessige normer til å fortolke konflikter og erfaringer. Den lille kvinnegruppa har også vist seg å være et godt arbeidsredskap i treninga til ei mer sjølstendig kvinnerolle, gjennom gruppas samhold og støtte til den enkelte. Her bekrefter kvinnene gjensidig den nye kvinneidentiteten hos hverandre - og hvem andre gjør det? (Se art. Flat organisering.)

Erfaringspolitiske misforståelser Erfaringspolitikken har også sine avvik. Et av dem er synet på erfaring. Innen deler av kvinnebevegelsen har det eksistert en oppfatning om at egne erfaringer er tilstrekkelig og er det eneste lærematerialet. Andre erfaringer blir sett som patriarkatets ideologiske produkt. Men dermed avskjærer en seg fra andre kunnskapskilder og andre typer av kunnskap. Samtidig fastholder en de umiddelbare erfaringers nivå og kommer derfor aldri lenger enn til det felles erfaringsinnhold. Erfaringene sjøl forærer ikke alltid de analytiske begreper. Dette begrepsproblemet skjules gjennom ei anti-intellektuell holdning.

Dersom en fastholder egne erfaringer som det eneste råstoff, skjer det også lett en generalisering på for snevert grunnlag. Kvinnebevegelsens sosiale basis og erfaringer er ikke totale, det må en ta konsekvensene av. Konsekvensen blir ikke å skjelle ut bevegelsen ut fra dens rekrutteringsgrunnlag, men å analysere bevegelsens materiale og politikk ut fra dens sosiale forutsetninger. Poenget for kvinnebevegelsen sjøl blir ikke å forholde seg til andres erfaringer primært, men å analysere den begrensede gyldighet som ens egne erfaringer har og disse erfaringenes forutsetninger. Bare slik kan erfaringene settes i kontakt med den materielle virkelighet de sprang ut av.

Et problem som viser seg i praksis er tendensen til å forbli i intimsfæren. Dette henger sammen med at her finner vi de kvinneerfaringer som følelsesmessig opptar oss - som er oss nære. Men en fastholder også erfaringer fra intimsfæren fordi det er lett. For hva skal en konkret gjøre? Dersom ei gruppe ikke får arbeidet til å gli, har de foreskrevne botemidla alltid vært organisatoriske. Forutsetninga har implisitt vært at dersom bare metoden finpusses og følges slavisk, vil det skje en innholdsmessig endringsprosess - bevisstheten vil vokse fram. Vi får den automatiske sirkelprosessen. Dette avspeiler igjen en tendens i kvinnebevegelsen til en type sosialteknisk tenkning om endring. Den tradisjonelle sosialistiske bevisstgjøringa fastla læreprosessens innhold - den nye feministiske retninga fastlegger prosessens forløp - og kan være et forløp uten innhold. Dette må overkommes gjennom å finne fram til hvilke konflikter og hvilke erfaringer som gjennom bearbeiding gir inntak til de grunnleggende samfunnsmessige konflikter - hvilke enkeltkonflikter som spegler samfunnets. Dette er hva Oskar Negt kaller eksemplarisk læring.

Erfaringspolitikk og totalstrategi Bevisstgjøringsarbeidet har av kvinnebevegelsen aldri vært sett som bevegelsens eneste arbeid eller som en overordna endringsstrategi. Men den er likevel blitt stående som endringsstrategien, fordi kvinnebevegelsen i sine analyser ennå ikke har klart å frembringe en overordna strategi, som kunne konkurrere med andre politiske interesser eller organisasjoner. For bevegelsen og dens organisasjoner har dette betydd at mange kvinner kommer inn i prosessen og forsvinner ut, til andre politiske fora med et strategisk tilbud. Slik blir de en rekrutteringsbevegelse og tappes for egne krefter. Erfaringspolitikken blir derfor lett stående som bevegelsens kjennemerke og som kvinnepolitikken.

S.N.

Bevissthet

Se Medvit.

Bhutan

Hovedstad: Thimbu
Sjølstendighet: Tvetydig status
Politisk system: Ingen partier, kongedømme
Flateinnhold: 47000 km²
Folkemengde i 1973: 894 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 2,3 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 60 $
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind

Bhutan har aldri vært noen vanlig koloni, men var sterkt avhengig av Storbritannia fra 1700-tallet til 1910, da britene inngikk en traktat med Bhutans overhode der de lovte å respektere landets sjølstyre. En tilsvarende traktat ble underskrevet av India i 1949. India styrer landets utenrikspolitikk.

Bibelen

De forskjellige skrifter i Bibelen er en del av samtidens litteratur og tilsammen spenner de over et vidt spekter av litteraturarter. Spennvidden er størst innenfor det Gamle Testamente (GT). Det kan karakteriseres som en samling av jødisk nasjonallitteratur som dekker de fleste aspekter av folkets liv og historie. GT inneholder 39 forskjellige skrifter som er blitt til over et langt tidsrom. Noen muntlige tradisjoner går tilbake til før 1000 f.K., mens det yngste skrift (Daniel) ble skrevet ca. 165 fk. De aller fleste skrifter i GT er sprunget ut av virkelige situasjoner i jødenes liv som gudstjeneste, undervisning, rettspraksis, nasjonale fester osv. Mange av bøkene i GT beskriver Israels historie. Delvis bygger de på svært gamle kilder, f.eks. i form av opptegnelser fra en konges regjeringstid. Hensikten med historieskrivingen var å framstille Israels historie som ledet av Gud. Mesterverket er de fem Mosebøker, som er en komposisjon av mange tidligere framstillinger. Disse bøkene inneholder også svært mye lovstoff; siden Israel var en religiøs stat, hørte samfunnets lover naturlig med i den religiøse litteraturen. Av tidlig opprinnelse er også visdomslitteraturen, ofte funnet i form av ordspråk som avspeiler innflytelse fra andre kulturer, særlig Egypt.

En av de eldste religiøse uttrykksformer er poesien. Salmene i GT ble brukt ved jødenes gudstjenester, og mange av dem var knyttet til spesielle hendinger, f.eks. som klage over krig og ulykker, eller takk for berging. Ved siden av religiøs poesi inneholder GT også bl.a. en samling kjærlighetssanger (Salomos høysang). En stor gruppe av GTs bøker er profetskrifter, De inneholder profetord, delvis innvevet i beretninger om profetens liv. Profetene oppfattet seg som Guds sendebud til folket og opptrådte oftest i nasjonale krisesituasjoner. Det kunne være ytre kriser p.g.a. krig eller trykk fra stormakter, men like ofte var det indre konflikter p.g.a. økonomisk og sosial undertrykkelse av store grupper av folket. Profetens budskap fikk derfor oftest form av domsord fra Gud, f.eks. i form av forutsigelse av kriser, Guds inngripen i historien eller i en endetidsdom. GT slik vi kjenner det i dag forelå i store trekk som en samling ved begynnelsen av vår tidsregning og var anerkjent som jødenes høyeste religiøse autoritet.

De 27 skrifter i det Nye Testamente (NT) spenner ikke så vidt som GT verken med hensyn til litteraturformer, tidsrom (Ca. 50-120 e.K.) eller i sosialt spektrum. De viktigste skriftene er brevene og evangeliene, dessuten er det et historieverk (Apostelgjerningene) og en endetidsvisjon (Johannes Åpenbaring). Brevene i NT deler mange av kjennetegnene fra samtidens brevlitteratur, spesielt med hensyn til formelle ledd som innledning og avslutning. Siden de var skrevet til grupper av kristne med en spesiell foranledning, minner de mer om samtidens offisielle brev (f.eks. fra romerske administratorer) enn om privatbrev, som ofte var svært korte. I forhold til den klassiske greske litteratur er NT karakterisert som "folkelig" litteratur, med enklere former og ordforråd. NTs mest særegne litterære bidrag er evangeliene, som det ikke eksisterer noen direkte modeller for i klassisk litteratur. Tradisjonen om Jesus ble først overlevert muntlig i undervisning og gudstjenesteforkynnelse. Allerede på dette stadium ble de samlet i større fortellingsenheter. De ble først nedskrevet i Markusevangeliet ca. år 70. Både Matteus og Lukas bygger på Markus, men de har dessuten en annen felles kilde, bygget på Jesu taler, Samt en del særstoff. Hver evangelist har innordnet stoffet i en ramme og kommentert det på en slik måte at den enkelte forfatters særpreg kommer fram. Deres viktigste oppgave var å knytte Jesu historie og hans ord til den situasjon de kristne sto i i sin egen samtid. F.eks. ble Jesu formaninger til disiplene gjengitt slik at de kunne anvendes på den aktuelle situasjon. Denne utviklingen er ført lengst i Johannesevangeliet som i stor grad består av lange taler som er tillagt Jesus. Gjennom form-historiske undersøkelser forsøker bibelvitenskapen å komme fram til den opprinnelige form av enkeltfortellinger - og dermed også nærmest den historiske situasjon de beskriver. Redaksjonshistorien på den annen side konsentrerer seg om rammen den enkelte evangelist har satt beretningen inn i, for å finne fram til hans teologi og historiske situasjon. I den seneste tid har også strukturalismen fått betydning for studiet av Bibelen.

Det er et karakteristisk trekk for all historisk-kritisk bibelforskning at den vil nå fram til å forstå skriftene i deres opprinnelige historiske situasjon. I alt for stor grad er dette forstått som den idé-historiske situasjon, de materielle forhold skriftene er blitt til under har fått mindre oppmerksomhet. Dette skyldes delvis formen på de bibelske bøker, særlig i NT. Som religiøse skrifter vil de tolke sin samtids situasjon i lys av troen på Gud, og de gir bare i liten utstrekning opplysning om sosiale og økonomiske forhold. Imidlertid var dette en del av deres bakgrunn som de ikke kan løsrives fra, og deres forkynnelse av "frelse" angikk også denne situasjonen. Det er karakteristisk at gjenoppdagelsen av denne dimensjon i Bibelens forkynnelse ikke er skjedd innenfor den "vitenskapelige" teologi, men blant grupper av kristne som har tilhørt økonomisk og politisk undertrykte grupper, f.eks. i Sør-Europa og Latin-Amerika.

Bibelen som autoritet Når kristne kirker driver et historisk studium av Bibelen, er hensikten å finne fram til hva den har å si til nåtiden. Dermed står en overfor et problem som er felles for alle religioner som har hellige skrifter: Hvordan kan et historisk skrift være autoritet for mennesker som lever i en helt annen tid? Svaret avhenger av hvordan en ser på den historiske situasjon som Bibelen beskriver. Noen betrakter den samfunns- og familiesituasjon som beskrives der som uttrykk for Guds vilje, slik at den fremdeles kan brukes som mønster. Dermed blir Bibelens forordninger sett som eviggyldige på alle eller de fleste livsområder. Andre ser den samme samfunnssituasjon som tidsbestemt, slik at mange av Bibelens utsagn ikke kan direkte overføres til vår tid. Det er Bibelens hovedintensjoner som må bevares og anvendes på vår tid. Begge synspunkter hevder å representere en ekte kontinuitet med kristendommens historiske utgangspunkt.

Forsøk på å bruke enkelte utsagn fra Bibelen til forsvar for apartheid, motstand mot EEC, til et pro-israelsk standpunkt i Palestinakonflikten osv., vil stort sett bli avvist som urimelige. De sosiale og politiske forhold har skiftet totalt, slik at f.eks. utsagn om Israel og landets fiender i GT ikke kan overføres på de nåværende politiske forhold. Men de mindre sosiale enheter som Bibelen beskriver, først og fremst familien, eksisterer fremdeles. Spørsmålet om Bibelens autoritet har derfor særlig dreiet seg om hvorvidt Bibelens modeller for disse forhold har gyldighet. Hovedspørsmålet har vært kvinnens stilling. Det gav seg først utslag i debatten om kvinnelige prester i 1960-årene, hvor motstanderne i kirken nå er en minoritet. En mer generell debatt om kvinnenes rolle i ekteskap og samfunn oppsto i forbindelse med kampen for kvinnefrigjøring i 1970-årene. Store grupper kristne fant begrunnelse for en mannsdominert familie- og samfunnsstruktur i Bibelen. Utgangspunktet var skapelsesberetningene og familien slik den ble beskrevet i GT. Siden Jesus og Paulus aksepterte en tilsvarende situasjon i sin tid, fikk den dermed en guddommelig bekreftelse. Resultatet av denne tankegangen er at en tidsbetinget sosial situasjon er gjort til en del av selve evangeliet og gitt absolutt autoritet også for vår tid. Forordninger som i datidens samfunn var til hjelp for kvinnen ved å stille henne under mannens beskyttelse, får en undertrykkende virkning når de blir direkte overført på vår tid. Eksempler på en tilsvarende tankegang finnes også i diskusjoner om skilsmisse og gjengifte av skilte, seksualmoral og homofili.

Den viktigste innvendingen mot denne måten å bruke Bibelen på er at den gjør den til en lovbok. Bibelen er fremfor alt en beretning om Guds handling med folk og enkeltpersoner gjennom historien. Sentrum i den er beretningen om Jesus. Det betyr at sentrum i kristendommen er troen på at Gud har vist seg i en historisk person - og ikke i en bok! Det er derfor Jesu person og handlinger som er målestokken på hvordan Bibelen kan anvendes i vår tid. Når han forkynte Guds rike for alle slags mennesker, kom han ofte i konflikt med sosiale og religiøse lover. I lys av det "dobbelte kjærlighetsbud", om å elske Gud og sin neste, foretok han en radikal fortolkning av disse lovene. Anvendt på vår situasjon betyr det at religiøse lover og ordninger ikke har ubetinget autoritet. Vi må f.eks. avvise bruk av enkelte bibeltekster som bevis for kvinnens underordning ved å vise til at undertrykkelse og ufrihet ikke er i samsvar med budet om nestekjærlighet. Det er hovedinnholdet, ikke enkelthetene som må bestemme bruken av Bibelen i nåtiden.

H.M.

Se også: Jesus og hans tilhengere, Kirkens kvinnesyn.

Bibliotek

Bibliotek (av gresk biblion: bok, theke: forråd, opplag), er en boksamling. Bibliotek brukes både om bygningen eller rommet samlingen er stilt opp i og om selve boksamlingen. Det eldste biblioteket som det finnes rester av, er tempelsamlingen fra byen Nippur i Babylon. Samlingen er fra 3. årtusen før vår tidsregning og omfatter 50-60 000 leirtavler med kileskrift. Den oppbevares i British Museum. Deler av assyrerkongen Assurbanipals bibliotek i Ninive fra 7. århundre før vår tidsregning er også bevart. Bibliotekene i Pergamon og Alexandria, det siste med omlag 500 000 bokruller, er sammen med bibliotekene i det gamle Roma noen av de mest omtalte. I det 4. århundre skal det ha vært 29 offentlige bibliotek i Roma. Disse samlingene er gått til grunne. De Største bibliotekene i verden i dag er Lenin-biblioteket i Moskva og Library of Congress i Washington.

Nasjonalbibliotek (I Norge ivaretas funksjone av Norske avdeling ved Universitetsbiblioteket i Oslo). I nasjonalbiblioteket vil en finne alt som er trykt i landet og alt som er publisert av landets innbyggere i utlandet, samt alt som er skrevet om landet i utlandet. Et nasjonalbibliotek blir derfor et nasjonalt bokmuseum. Fag- og forskningsbibliotek er spesialsamlinger innen et avgrenset fagområde. Slike bibliotek er ofte samordnet i et felles system: universitets- og høyskolebibliotek. Folkebibliotek er offentlige "bruksbibliotek" tilgjengelig for alle innbyggere.

Norsk bibliotekvesen De første spirene til bibliotekvirksomhet i Norge, vokste fram under opplysningstida. Bøker ble sett på som det sterkeste våpenet i kampen mot uvitenhet og åndelig mørke. Formålet var å gi tilgang på bøker i alle hjem og "med bøker lykke og moralsk vandel". Navnet folkebibliotek er av nyere dato. I opplysningstida var det først og fremst leseselskaper, leseforeninger og seinere almuebibliotek. Leseselskapene var hovedsaklig konsentrert til byene. Det var på landsbygda det ble opprettet bibliotek av mer opplysende karakter, rettet mot almuen. Største delen av boksamlingene besto av religiøs litteratur, noe som skyldtes at det ofte var prester som sto bak boksamlingene. Bøndene, dvs. brukere av matrikulert jord, var de som egentlig hadde adgang til de første folkebibliotekene i bygdene. De fikk utlignet skatt direkte til biblioteket, eller var generelt skattepliktige. Husmenn, tjenestefolk og andre måtte enten betale kontingent eller legge fram attest på fattigdom. Fra 1876 fikk bibliotekene årlige statlige bidrag, og utlånet begynte da å bli fritt.

Formålet med folkebibliotekene var at de skulle tjene alle klasser. Men bibliotekene klarte ikke å møte de behovene den organiserte arbeiderbevegelsen stilte. De fleste bøkene i boksamlingene hadde fortsatt et religiøst innhold, Deretter kom bøker om jordbruk og historie og reisebeskrivelser. Bøker om sosialisme og nye radikale politiske idéer ble behandlet i "klasse med umoral og annen styggedom". Etter en biblioteksreform av 1901 kunne bøker utelukkende kjøpes inn hvis de var oppført på en liste utarbeidet av Kirkedepartementet. Bøker som var utelatt, ble regnet for å være litterært uegnet. Tidlig på 1900-tallet ble det fra folk i arbeiderbevegelsen hevdet at krefter i og utenfor Stortinget motarbeidet folkeboksamlingene. Enkelte mente også at det var galt å overlate bokinnkjøpene til de konservative døtrene av det lokale borgerskapet.

I 1913 ble Norsk Bibliotekforening opprettet. Formålet var å styrke og fremme norsk bibliotekvesen. Statens bibliotekskole ble opprettet i 1938. Departementets administrasjon av bibliotekene ble i 1949 overført til eget direktorat: Statens bibliotektilsyn. Den første bibliotekloven kom i 1935. Men først Bibliotekloven av 1947 påla stat og kommune plikt til å holde en faglig og økonomisk minstestandard. Loven instituerte folkebibliotek i hver kommune, samt en ordning med offentlig tilskudd pr. innbygger. Loven ga også allmenne driftsnormer. I 1955 ble dette minstekravet økt. Gjeldende lov for folke- og skolebibliotek ble vedtatt i 1971. I følge loven har folkebibliotekene til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet. Statstilskuddets størrelse er regulert i forhold til kommunenes innbyggertall og økonomi. Biblioteket er tiltenkt en sentral rolle i det framtidige kulturtilbudet. Om de lovnadene som er gitt i St. meld. nr. 8 og 52 73/74 blir fulgt opp, er det materielle grunnlaget lagt for en styrking av folkebibliotekets rolle som et vitalt informasjonssenter i lokalsamfunnet.

Samtidig er det et faktum at biblioteksbruk henger nøye sammen med yrke, utdanning og inntekt. Tidsnyttingsundersøkelsen Statistisk sentralbyrå foretok i 1971-72, viser at av bibliotekbrukerne hadde 39 % universitets- og høgskoleutdanning. 32 % gymnas, 21 % realskole, 17 % ungdomsskole og 11 % folkeskole. Dersom bibliotekene skal fungere som et naturlig informasjonssenter for befolkningen som helhet, må de barrierene som eksisterer brytes ned: åpningstiden må tilpasses vanlig arbeidstid og nye bibliotek og filialer plasseres i bomiljøet eller som en del av arbeidsmiljøet på større arbeidsplasser.

A. Hal.

Litteratur: Foss: Folkelig kulturarbeid, Oslo 1958. Hjartøy: Vår bibliotekspolitikk, Oslo 1936. Norge. Lover etc. Biblioteklover. Lov av 18. juni 1971.

Bildende kunst

Begrepet bildende kunst er av forholdsvis ny dato (se art. Kunstverk). Men bruken av bilder har spilt en viktig rolle under det meste av menneskehetens historie. Friedrich Engels pekte på betydningen av håndens utvikling, men også synsevnen og synsmåten har vært avgjørende i menneskets arbeid med å få kontroll over naturen. Med innføringen av billedspråket for 20-30 000 år siden, ble man sikret en mer stabil tradisjon enn den muntlige overlevering. Cromagnon-menneskets hulemalerier og helleristningene fra den skandinaviske, langt yngre steinalder, gir også et innblikk i forsøkene på å danne et begrep om naturen. I disse bildene, som i begynnelsen var konsentrert om det enkelte dyr, kan det nyttige (bildet som undervisningsplansje, "spisekart" og anvisning om jaktrike trakter) være blandet med magiske forestillinger om å skaffe mennesket makt over dyret. Utviklingen av den sosiale organisasjonen (fra familie til flokk og stamme) kompliserer også billedframstillingen. Slike forandringer viser at det også ble dannet en stadig mer sammensatt rituell "overbygning" i forbindelse med jakten, og i denne har arkeologene funnet elementer av bl.a. fruktbarhets-ideer og økologisk forståelse på et primitivt plan.

Overgangen fra jeger- til jordbruk- og handelssamfunn skapte arbeidsdeling og klasser, men også et nytt begrep om virkeligheten i billedspråket. Forestillingene om naturens orden ble videreutviklet og etterhvert blandet opp med og tildels erstattet med ideer om samfunnets organisasjon. Dermed utvikles bildet til å bli en del av den kunnskap som de herskende lag nytter til å vinne og opprettholde sin makt. I den høyt utviklete jordbruks- og slavestaten Egypt var nesten all billedframstilling knyttet til herskernes ve og vel i liv og død. Gravutsmykninger og pyramidenes funksjon var å hjelpe sjelene over i det evige liv. I det hele tatt er evighets-perspektivet grunnleggende i den egyptiske billedframstilllingen. Vi kan finne skildringer av situasjoner fra det daglige liv (f.eks. ulike arbeidsoperasjoner). Men disse utgjør bare deler av et syklisk mønster som gjentaes i det uendelige. Egypternes bruk av verdipersperktiv (dvs, at personenes størrelse angir deres betydning) understreker forøvrig hvor lavt ansett det vanlige arbeidet var. Preget av mønster forsterkes også gjennom stilgrepene, og med unntak av Echnaton-perioden går de samme formale regler igjen i flere tusen år. Omfanget og dimensjonene over den egyptiske kunsten vitner om den betydning billedframstillingen ble tillagt i dette strengt hierarkiske samfunnet. Den assyriske kunsten nådde ikke opp i samme gigantiske formater, men funksjonen var også der å forherlige makthaverne (noe vi bl.a. ser av slagscener med kongen som den ledende og uovervinnelige).

Det stilistiske utgangspunktet for den greske kunsten var den egyptiske. Men her ble regelverket søkt forent med observasjon. Dette la grunnen for en dynamisk utvikling mot en stadig større grad av virkelighetstrohet i maleri og skulptur (Myron, Praxiteles). I den hellenistiske kunsten tok de illusjonistiske virkningene overhånd, selv om den antikke mytekretsen også der er de motivene de tar utgangspunkt i (Pergamon-alteret, Laokoon-gruppa). I denne tida skjedde også en viss selvstendiggjøring av kunsten: I tillegg til den heroiserende, offentlige kunst ble det også produsert for private samlere (genre-motiver ol.). Liksom i de greske by-statene var det også i romerriket et slikt marked, men kunstens primære funksjon var den offentlig ideologiserende. Ut fra stilskiftene kan vi også avlese viktige endringer ellers i samfunnet. Det gjelder bl.a. keiserframstillingen, hvor forvandlingen fra legeme til symbol skjedde parallelt med utviklingen av hersker-rollen fra soldat- til gude-keiser. En del av de attributter (kjennemerker) som var knyttet til bildene av gude-keiseren (bl.a. glorien), ble tatt opp i kristendommens symbolverden da denne religionen ble forvandlet til ideologi for makthaverne. Det som ellers er hovedtrekket i den kristne middelalderkunsten fra Ravennas mosaikker til Frankrikes gotiske katedraler, var forestillingen om en guddommelig uforanderlig orden som skal herske i himmel og på jord. Hver og en hadde å innta sin skjebne-bestemte plass i det hierarki som føydalsamfunnet representerte.

Renessansen Reglene for billedframstillingen var imidlertid ikke så fastlåste at de ikke ga rom for visse stilistiske forandringer. De kom bl.a. som følge av endringer i de kirkelige reglene for gudstjenesten, liturgien. Men et avgjørende brudd med det middelalderske mønsteret skjedde først under renessansen. Den grunnleggende årsaken var framveksten av en kapitalistisk pengeøkonomi, med sterke bankiersentra i Italia og Nederland. Kapitaloppsamlingen utvidet markedet for billedkunst. Dermed skaptes et alternativ til kirken som oppdragsgiver og avtaker av kunstproduksjonen. Ved dette ble forutsetningen for et oppgjør med de kirkelige dogmene for billedmessig framstilling skapt. Tidligere kan det bare spores tilløp til dette, og da stort sett i mindre betydningsfulle arbeider. Omslaget skjedde ikke plutselig, men var en tidkrevende prosess, bl.a. fordi en måtte vinne innsikt i nye formale virkemidler og teknikker. Forandringen av kunstnerrollen fra navnløs håndverker i laug, via lønnsarbeider i verksted til uavhengig skapende individ, skjedde heller ikke før ut på 1500-tallet (og først 300 år seinere er denne prosessen til ende). Posisjonen som suverent geni oppnådde bare et fåtall, f.eks. Michelangelo på sine eldre dager. Likevel skjedde det en avgjørende endring av kunstproduksjonen på denne tida. I form av staffeli-bilder ble kunstverket en vare som kunne erverves av den kjøpedyktige og plasseres hvor som helst uten å være tiltenkt spesielle rom eller fasader. En god del av kunsten gikk fortsatt til kirkene, ofte som donasjoner, og da gjerne med donatorens portrett innlemmet i det religiøse motivet. Under mot-reformasjonen tok forøvrig pavekirkens bestillinger seg kraftig opp. Kunsten ble et viktig ledd i den ideologiske offensiven mot reformasjonen (som jo forøvrig var preget av sterke billedfiendtlige tendenser).

Renessansekunstnerne frigjorde skulpturen fra veggen og i bildene ble mennesket satt inn i et rasjonelt forståelig rom der miljøet gjerne var samtidas (ja selv i en del religiøse motiver). Denne forankringen i direkte erfaring og vitenskapelige metoder (det utviklete sentral-perspektivet), vitner om en ny forståelse av menneskets rolle. I denne synsmåten gjenspeiles også et nytt forhold til det å eie, og her kommer oljemaleriet inn som en viktig faktor. Det særegne for dette mediet, som dominerer billedkunsten fram til vår tid, er dets muligheter til å skape illusjon, og det i en grad som de tradisjonelle fresco- og tempera-teknikkene, som begge bygger på vannfarger, var uegnet til. Virkeligheten presiseres som noe gripbart, og dermed noe verdt å eie og kontrollere. Den europeiske maleri-tradisjonen er som en oppramsing av ting som gir eierglede og status, deriblant også kvinnekroppen (de fleste aktmalerier er avslørende i så måte). Høyest status ga likevel motiver med historisk og klassisk- /mytologisk innhold, i og med at disse vitnet om den dannelse som bare et fåtall hadde adgang til. Portrettets karakter var en lignende. Det dreidde seg ikke der først og fremst om noen menneskeskildring, men om en dokumentasjon av en oppnådd og ettertraktet rolle i det sosiale hierarkiet. De ulike motiv-grenene gjenspeiler også variasjon i kjøpernes samfunnsmessige stilling. I 1600-tallets Holland var kunstnerne henvist til et uhyre forskjelligartet marked med hyppige svingninger som gjorde kunstnernes arbeidssituasjon svært usikker. I motsetning til det hollandske borger- og småborgerskapet, var adels- og kirke-kretsene i de katolske land langt stabilere som marked, og dette preger da også kunstproduksjonen der.

Kunst som propaganda og kritikk Selv om kunstnerne fra og med 1500-tallet fikk andre forhold enn de middelalderens håndverkere hadde, ble den gamle avhengigheten av kirken avløst av nye bånd. Den nye tidas makthavere visste å dra nytte av kunsten på annen måte enn som statusgivende samlerobjekt og personlig sjeletrøyte. Ludvig 14. sa med rene ord at "kunstens trompet lyder høyere og når lenger enn noe annet i tid og rom", og derfor måtte "trompetens" toner under kontroll. Såvel kunstproduksjonen som kunstens utseende ble underlagt nye regler, og eneveldenes institusjon for dette området var akademiene. Gjennom disse fikk herskerne i kunsten et effektivt instrument til å bygge opp et bilde av seg selv for sam- og framtid. Sporene av denne PR-teknikken er særdeles tydelige i Versailles, Dresden, Berlin, Wien, München, Leningrad osv. Akademiene ga et visst rom for indre diskusjon (f.eks. striden mellom "poussinister" og "rubenister" i Frankrike), og de var smidige nok til å kunne tilpasses visse samfunnsmessige endringer. Under merkantllismen ble f.eks. akademiene tjenlige redskaper i arbeidet med å bygge ut økonomien (kunst i sysselsettings-, investerings- og reklame-øyemed).

Også før den franske revolusjonen fantes en del tilløp til kritiske holdninger i billedform (bl.a. i noen middelalderske kirker, i tyske tresnitt fra 14-1500-tallet, tegninger av Pieter Brueghel). De fleste som ikke drev klerikal (kirkelig) og fyrstelig PR holdt seg imidlertid til en virksomhet som var alment oppfattet som upolitisk. Sosial nød og urettferdighet gjorde sitt til at flere kunstnere på 1700- tallet begynte å fremme et samfunnskritisk budskap, som oftest rettet mot den offisielle moral. Slike sede-skildringer ble populære, særlig i Engand. Der fikk William Hogarths kobberstikk med motiver fra underklassens miserable tilværelse direkte følger for alkohol-lovgivningen. Verre gikk det for den spanske kunstneren Goya, hvis raderingsserier "Ordspråkene" og "Krigens ulykker" ble satt på indeks til lenge etter han var død. Disse og andre kunstnere tok hovedsaklig i bruk de grafiske teknikkene, som jo ga stor spredning til billed-kritikken og gjorde den rimelig i salg. Denne innsatsen skjedde likevel på siden av den "egentlige kunsten", og hadde liten eller ingen innvirkning på praksisen til de kunstnerne som var tilknyttet akademiene. De franske revolusjonære ville imidlertid utnytte "kunstens trompet". I Jacques Louis David fant de både en betydelig kunstner og dyktig organisator. Akademiet ble oppløst, og billedkunsten fikk sitt administrative organ i en avdeling av Institute de France. (Men i og med restaurasjonen ble akademiet gjenopprettet.) Den nyklasslsistiske stil (som skilte seg klart fra rokokkoens luftig-raffinerte hoffmaleri) ble norm for revolusjonen, men forfalt i samme takt som den. (Davids kroningsbilde av Napoleon er et tydelig eksempel i så måte).

Motsetningene mellom kunsten og den politiske makten slo for alvor ut på 1800-tallet, hvor kritikken ofte ble innvevd i allegorien og historie-maleriets form. Det var f.eks. tilfelle med Gericaults "Medusas flåte" og Delacroix' "Friheten på barrikaden", som begge ble innkjøpt av den franske stat, men forsøkt brakt til glemsel i Louvres magasiner. Gjennom framveksten av nye reproduksjons- og trykkeri-metoder fikk det kritiske bildet nye spredningsmuligheter, selv om eiendomsforholdene også her satte klare grenser for virksomhetens omfang. Motforholdsreglene kunne bli drastiske, noe de franske karikaturtegnerne Daumier og Philipon fikk erfare gjennom fengselsopphold. I fengsel havnet også Courbet, men i første rekke for sin aktive rolle under Paris-kommunen. Som billedkunstner forbindes han med begrepet realisme, og hans samfunnskritiske holdning ble delt av en rad franske kunstnere (bl.a. Couture og Millet). (Se art. Realisme.) Ellers var den samfunnskritiske kunsten, som tildels var åpent sosialistisk, et markant innslag i England, Tyskland og Russland. Mye av den var riktignok preget av romantiske, utopiske og tvetydige holdninger. (Se art. Avantgarde.) Når disse kunstnernes arbeider ble så omstridte og omtalte, må det sees i sammenheng med tendensene til demokratisering i 1800-tallets kunstliv. Da gikk en rekke fyrstesamlinger over til å bli offentlige museer, og de store årlige Salong-utstillingene samlet et stort publikum (også bredt sosialt sammensatt) og ble grundig referert og diskutert i avisene. Når så mye av dette opprøret etterhvert ble temmet, har dette med markedssituasjonen (se art. Kunsthandel), den samfunnsmessige undertrykkingen etter 1848 og særlig 1871, samt med ideologisk uklarhet å gjøre.

Modernismen Den såkalte moderne kunsten fra og med impresjonismen er i første rekke en rad revolter "innenfor kunsten". De kulturelle institusjonene, det akademiske regelverket og den offisielle smaken ble de hyppigste målene for angrep, mens samfunnets grunnleggende motsetninger gled ut av perspektivet for de fleste kunstnerne. Markedets krav til originalitet og den endrete kunstnerrollen (se art. Avantgarde), forsterket interessen for den subjektive faktoren i kunstverket (slik Baudelaire og andre "L'Art pour l'Art"-ideologer hadde propagandert for). Tekniske nyvinninger (fotografiet) og vitenskapelige oppdagelser (Chevreul og andres fargeteorier) fikk også viktige følger. De stilte spørsmålet om de kunstneriske billedmedienes funksjon og metoder i et nytt lys. "Avantgarde"-retningene og teoriene de er omgitt med, vitner i ulik grad om behovet for å definere kunsten på nytt. Nyromantikerne og symbolistene henga seg til fortidsdyrking, eksotisme og mystikk. Ekspresjonismen satte (dels som en reaksjon mot borgerlig forkrøplet livsførsel) drifter og følelsesliv i fokus. Fauvistene søkte det maksimale billeduttrykk gjennom formforenkling og bruk av mest mulig rene farger. Kubistene prøvde ad billedmessig vei å formulere tingens begrep som alternativ til det vilkårlige utseendet. Futuristenes entusiasme for bevegelsens dynamikk førte til en overspent og irrasjonell teknologidyrking. I den abstrakte kunstens framvekst var interessen for den visuelle grammatikken parret med visjonen om et nytt "rent billedspråk". Bare hos enkelte neo-impresjonister kom en samfunnskritisk holdning direkte til uttrykk.

Framtidsoptimismen, som var en viktig del av ideologien i de fleste av disse retningene, fikk i og med utbruddet av første verdenskrig en alvorlig knekk. Krise-symptomene kan klart avleses i kunsten fra og etter krigsåra. DADA-kunstnernes estetiske anarkisme var et drastisk oppgjør med det borgerlige kulturbegrepet, og surrealistenes utesking av drøm og underbevissthet ble forsøkt satt inn i en samfunnskritisk sammenheng (noe også de franske surrealistenes allianse med kommunistpartiet vitner om - se art. Surrealisme). I de ny- klassisistiske og "ny-saklige" billedformene vekslet holdningene fra det reaksjonære til det opprørske, og den samme motsetningen preger ekspresjonismen i mellomkrigstida. Den mer direkte samfunnskritiske kunsten, dels med et klart sosialistisk innhold, sto særlig sterkt i tyveåras Tyskland og depresjonens USA. Identifikasjonen med arbeiderklassens målsetning gjorde også at mange kunstnere søkte seg utover rammene for den borgerlige offentligheten (alternative utstillingsformer, plakatproduksjon, grafikk i store opplag, bok-, tidsskrift- og avis-illustrasjoner). Det ble og dannet organisasjoner av kunstnere på venstrefløyen. Den mest betydningsfulle var ASSO (Assoziation revolutionärer bildende Künstler Deutschlands) som var tilknyttet det tyske kommunistpartiet. En helt særegen utvikling skjedde i Mexico, der bonderevolusjonen (hvor flere av de seinere så kjente kunstnerne tok aktivt del) skapte forutsetninger for et storslagent mur-maleri. Dette var basert på formale elementer fra såvel pre-columbiansk tid, dvs. tida før spanjolene kom, som folkekunsten, men også fra klassisk og moderne europeisk kunst. Hos malere som Oroszco, Rivera og Siqueiros oppsummeres landets historie, men samtidig sees visjoner om en videre utvikling av revolusjonen i sosialistisk retning. At disse kunstnerne etterhvert måtte tåle både fengsel og landsflukt og siden igjen ble kanonisert i "kunstens navn", er illustrerende for den politiske degenerasjonen i deres hjemland.

Tida etter andre verdenskrig i Vesten Utviklingen av den vestlige verdens kunst i etterkrigstida må klart sees i lys av dens økte økonomiske betydning (se art. Kunsthandel), men også det allmenne kultur-klimaet. Tilløpene til en ny sosialrealisme forsvant med den kalde krigen i de fleste land, dog med Italia som et visst unntak (Guttuso). Femtiåra ble dominert av den abstrakte kunstens gjennombrudd, dels i konstruktivistisk, dels i mer "lyrisk" eller spontanistisk fasong. De siste ble tolket som uttrykk eller snarere avtrykk av den enkelte kunstners sjelstilstand, og friheten fra alle formale normer ble sterkt framhevet. Denne mer eller mindre automatiske metoden endte stort sett opp i rutine eller privat tegnmaleri (orientalisme, zen-buddisme). Pop-kunsten som kom til å dominere sekstiåra, ble av sine ideologer holdt fram som et alternativ til subjektivismen og det seriøst innadvendte i den ikke-figurative kunsten. Dens råmateriale var forbrukerparadisets produkter og massemediaverdenen, men holdningen vis-a-vis det samfunn som hadde frambrakt dette var naivt fascinert, indifferent eller i beste fall svalt ironisk. På sekstitallet fikk man på ny en kunst som søkte å analysere sine formale forutsetninger (minimal art), samt en rad forsøk på å ta i bruk moderne teknologi (pop-kunst, kinetisk kunst).

Mai-opprøret i 1968 og konfrontasjonene på Venezia-biennalen samme år, førte til en viss høykonjunktur for en politisk preget kunst også innenfor det etablerte gallerisystemet (et grep som igjen er strammet utover syttitallet). Nye former som idé-kunst og "earth-works" har også vært utlagt som antikapitalistiske, idet man har vendt seg fra det kunstneriske objektet. Dokumentasjonen og presentasjonen av slike "prosjekter" har imidlertid ført til en rad nye kvasi-produkter og hele virksomheten er preget av gallerienes distribusjon. Den såkalte "sponsor"-virksomheten fra de internasjonale storkonsernene, avslører ytterligere denne "avant- garde"-kunstens funksjon. Under de siste åras lavkonjunktur har statens rolle som "mesén" blitt stadig viktigere. Likevel har en rad kunstnere prøvd å arbeide utenfor det etablerte systemet etter 1968, og "Atelier Populaire"s plakatproduksjon under maidagene ble et eksempel for mange mer eller mindre kortlivete gruppedannelser. Debatten om formspråk og metoder har òg vært omfattende, og må for en stor del sees i sammenheng med hvilke tradisjoner de ulike gruppene og partiene på venstrefløyen identifiserer seg med.

Sovjet og Øst-Europa Det historisk viktigste eksemplet er Sovjet, selv om det rår en god del uklarhet om kunst-utviklingen der. Kunstnere som soknet til de mest ulike retninger sluttet opp om revolusjonen, og i de første åra da Lunatsjarskij var ansvarlig for kulturpolitikken hadde konstruktivister og andre modernister en forholdsvis stor innflytelse. Kunstnere som Rodcenko, Tatlin og El Lisickij ville med Proletkultideologen Arvatow's ord gjøre "kunsten til hammer istedenfor speil". De forlot derfor den isolerte atelierproduksjonen av enestående objekter til fordel for direkte utforming av det nye miljøet. Det mest kjente eksemplet på denne virksomheten var Tatlins prosjekt for et 400 meter høyt monument over Den tredje internasjonale (som også skulle ha praktiske funksjoner). Men ellers beveget disse kunstnerne seg over områder som scenografi, utforming av propaganda-tog og båter, typografi, plakater, klær, design av bruksting osv. I et så ressursfattig og teknisk tilbakestående land som den unge Sovjet-staten, kunne slike planer virke virkelighetsfjerne og det var mye av utopisk overspenthet i en del av teoriene. Likevel viste de også stor tilpasningsdyktighet og evne til effektivt å utnytte de midler som ble stilt til rådighet. I det brokete bildet av kunstner-grupperinger i tyveåras Sovjet, var det også modernister som sto for langt mer eksklusive og tildels metafysiske oppfatninger (Kandinskij, Malevic. Det var tildels heftige motsetninger mellom de ulike leirene. Kunstnere med en akademisk bakgrunn eller med et mer tradisjonelt sosial-realistisk syn var igjen i opposisjon til modernistene. Men også innenfor den figurative leiren var det intern strid mellom forskjellige grupper og oppfatninger. ("Noch", "Bytije", "Achrr"-Assosiasjonen av kunstnere i det revolusjonære Russland). Fra og med NEP-perioden begynte konstruktivister og "produktivister" å miste sine tidligere posisjoner i offisielle organer, men debatten retningene imellom gikk videre, bl.a. i tidsskriftene Lef og Novy Lef. Etterhvert som det stalinistiske byråkratiet vant fram, ble imidlertid rammene for idé-utvekslingen stadig trangere.

Gjennom opphevingen av alle grupper og omorganiseringen av en sentralt ledet kunstnerorganisasjon i 1933 var disse motsetningene "administrert" vekk. Akademiet ble på nytt den retningsgivende kunst-institusjonen. Prinsippet om en "sosialistisk realisme" i naturalistisk drakt ble knesatt. Som når det gjaldt den skrevne og fotograferte historien, hadde Stalintida også bruk for billedkunstnere som forfalskere av fortida. Av de mange kjempe-lerretene og skulpturene fra 30-, 40- og 50- åra med Stalin i hovedrollen, er det tydelig at "hoffkunstnerne" hadde mer enn nok å gjøre. Kunsten ga igjen motivet status, og det store flertall skulle få. del av kunstens privilegium på denne måten. Og selv om person-dyrkingens skjønnmaleri for en stor del er en saga blott, så har ikke Sovjet- kunsten endret seg avgjørende i karakter siden trettiåra, (selv om det også fins vesentlige unntak).

Utviklingen i øst-Europa etter krigen er så langt fra entydig. Fram til midten av femtiåra var den stalinlstiske modellen for "sosialistisk realisme" normdannende også der. (Dette hadde bi.a. til følge at John Heartfield lenge hadde problemer med å bli anerkjent fullt ut I DDR), Siden har særlig polske, rumenske og tsjekkiske kunstnere orientert seg mot modernistiske synsmåter. Men det har også vært en sterk interesse for å ta opp særegne tradisjoner fra eldre tid og folkekunsten. (Den siste står forøvrig særlig sterkt i hele øst-Europa). I DDR har ASSO-tradlsjonens bilder og deler av "ny- sakligheten" blitt et viktig forankringspunkt, men også der har kunstnerne søkt lenger tilbake i historien (tysk renessanse og manierisme), og parafrasen og allegorien har blitt en hyppig benyttet form.

Latin-Amerika Etterkrigstidas mest interessante eksempel på billedkunstens område, er utviklingen på Cuba. Influert av Che Guevaras skrifter ("Sosialismen og mennesket på Cuba") distanserte man seg der fra "den sosialistiske realismens feilgrep", samtidig som man hevdet prinsippet om ikke å gå mot revolusjonen. Cubanske kunstnere søker å utnytte elementer fra de mest ulike tradisjoner, men de formale grepene velges ut fra en bevisst motivasjon om å bruke billedspråket. Derfor har cubanerne bl.a. skapt en slagkraftig plakattradisjon. Plakaten har vært og blir flittig utnyttet i det sosialistiske oppbyggingsarbeidet (bl.a. under alfabetiserings-kampanjen i 60-åra). En viktig målsetning for mange er å rekonstruere den afro-kubanske kulturarven, for med dette å underbygge historiske og aktuelle bånd. Under Unidad Popular-perioden i Chile skjedde det også en oppblomstring innenfor billedkunsten, og særlig markant var innsatsen fra de såkalte "Ramona Parra"-brigadene - grupper av amatører og profesjonelle som malte svære utendørs billedfelter med sosialistiske symboler, emblemer og slagord. En lignende billedforrn tok de såkalte "anonyme malere" i bruk etter fascist-juntaens fall i Portugal, en slags "maier-gerilja" som dekorerte murer og vegger i de grytidlige morgentimene på en ofte forbløffende slagkraftig måte.

Kina Billedspråket spilte også. en viktig rolle i den kinesiske revolusjonen. Allerede i Jenan-tida var kunstnerne aktivt engasjert i den politiske kampen. Tresnittet har lange tradisjoner i Kina. Denne enkle og lite ressurskrevende grafiske teknikken ble utnyttet med stor dyktighet og pedagogisk effekt. Analfabetismeri var jo også der en del av motstanden. Men, som det går fram av Maos Jenan-forelesninger om litteratur og kunst, ble ikke spørsmålet om formen desavuert. Papir-klippet er en annen tradisjonell billedform som kineserne har benyttet i stort omfang, og her er det snakk om en virksomhet der både amatører og profesjonelle tar del. Forsøkene på å aktualisere føydal-tidas teknisk raffinerte tusjmaleri, har vært mer problematisk når det gjelder å forene denne formen med et nytt innhold. Unntaksvis forekommer effektive bilder, som når kunstnere av i dag framstiller ris- og hveteaks med det tradisjonelle blomstermalerlets virkemidler (slike nyttevekster var forbundet med det foraktete bondelivet og derfor et mindreverdig emne for føydal-kunstnerne). Kulturrevolusjonen skjerpet de ideologiske kravene til kunstnerne etter perioden med parolen om "De hundre blomster og tankeretninger". Et typisk uttrykk for det nye synet var den kollektivt lagete skulptur-gruppen "Skatte-inndrivingen" (et nærmest scenisk registrert tablå). I denne sammenhengen er det også viktig å nevne veggavisene, idet man ut fra skrifttegnene tilla den visuelle utformingen stor betydning. I de siste åra har de såkalte bonde-malerne fra Huhsien-provinsen vakt stor oppmerksomhet med sine akvarellskildringer av det moderne landsbylivet. Interessant nok har disse amatørenes arbeider vært holdt fram som korrektiv til profesjonelle kunstnere. I dette ligger nok en indirekte kritikk mot den effektfulle, men klisje-pregete "revolusjonære romantikken". Dette skjedde imidlertid før Chang Ching og hennes fraksjon ble utmanøvrert, og med den innflytelse de hadde på kulturpolitikken kan det nok også ventes nye signaler i kinesisk billedkunst. I nabolandet Vietnam spilte kunstnerne en mer beskjeden, men likevel viktig rolle under frigjøringskrigen. Også der tar man sikte på å gjenopplive egne, nasjonale former, bl.a. det tradisjonelle lakk-maleriet.

H.FI.

Se også: Gras-gruppa, Tendenskunst.

Litteratur: A. Hauser: "Konstarternas sociala historia", Stockholm 1972. R. Broby Johansen: "Dagens dont", København 1969. J. Berger: "Art and revolution", London 1969. T. Bergmark: "Konst, klass, kapital", Lund 1969. B. Lindwall: "Barockens epok", Stockholm 1968.

Bilisme

Ordet bilisme betyr ikke det samme som bilbruk eller bilkjøring. I begrepet bilisme er det innebygget at en bruker bilen på en spesiell måte og at en forholder seg til privatbiier og bilbruk på en spesiell måte. Bilismen kjennetegnes ved tre forhold - mytene om bilen, kreftene bak bilen og de samfunnsmessige følgene av bilbruk.

Myter Mytene om bilen henger nøye sammen med det borgeriige individualistiske frihetsbegrep. Privateide biler øker mulighetene for individuell utfoldelse fordi en når som helst kan reise hvor som helst på vegnettet. Bilen har derfor blitt et moderne symbol på frihet. En frihet for dem som har råd til å kjøpe og kjøre bil og for dem som har lov eller frihet til å kjøre bil. Friheten består egentlig bare i en begrenset økning I mobiliteten, en begrensning som blir åpenbar i rushtida i bystrøk, når privat bilbruk nær
mest fører til kollektiv urørilghet i form av trafikk- kork 0.1.

Privateid bil er et statussymbol, på linje med dyrt hus, stilmøbler og kunstgjenstander. Gjennom eie av dyre, moteriktige - og helst flere - biler, uttrykker rikfolk og småborgere sin prestisje og posisjon. Bilprodusentene utnytter dette; moter og modeller utvikles og skiftes raskt. Dette blir igjen et argument for å produsere biler med begrenset levetid, ettersom folk allikevel skifter bil ofte. Bilkjøring henger også sammen med fartsglede, lysten til å beherske og trangen til spenning. Bilen tilfredsstiller dermed endel behov for selvhevdelse, særlig hos menn som ut fra rolleforventninger skal hevde seg gjennom styrke, dyktighet og dristighet. Bilprodusentenes salgsargumenter retter seg ofte inn mot disse behov.

Biltransport framstilles og oppleves av mange som billig. Det skyldes flere forhold. For det første oppleves bilkjøring som billig i forhold til kollektivtransport, fordi privatbileieren vanligvis sammenlikner rene bensinutgifter mot billettpriser. Kostnadene til bilhold er imidlertid langt mer enn dette: faste utgifter til forsikring, vegavgift osv., samt øvrige driftsutgifter til service og vedlikehold. Utgiftene til privatbilkjøring dekkes dessuten bare i liten grad direkte av privatbileieren. En stor del dekkes gjennom kommune, stat og fylke, så som: planlegging, bygging og vedlikehold av veger, trafikksikkerhetstiltak, trafikkdirigering, - kontroll, registrering, administrasjon, sykehustjenester og trygde-, støtte- og attføringsordningen for trafikkofre, opplysnings- og opplæringsordning for trafikanter osv. I tillegg til den økonomiske kostnaden belastes folk også på andre måter ved bilisme. Dette regnes ikke med når biltransport framstilles som billigere enn kollektivtrafikk.

Disse fire mytene om bilen: Bilen som redskap for frihet, bilen som uttrykk for status og prestisje, bilen som middel for selvhevdelse og bilen som rimelig transportmiddel forklarer langt på veg hvorledes bilismen har fått grobunn i brede lag av befolkningen. Men forklaringen er ikke komplett før en også ser på kreftene bak bilproduksjon, bilsalg og bilbruk og hvorledes disse kreftene virker i samfunnet.

Drivkrefter Store kapitalkrefter er innblandet, både bilprodusenter og oljeprodusenter. Dessuten en rekke andre; produsenter av trafikksikringsutstyr, bilutstyr osv. Eksempel: British Leyland Motor Corporation Limited, skapt gjennom sammenslutning av 110 selskaper, produserer åtte bilmerker og markedsfører 1 million kjøretøyer i året. 45% av dette eksporteres. Bilindustrien sysselsetter et så stort antall arbeidstakere og utgjør en så stor del av samfunnsøkonomien (også internasjonalt) at bilproduserende land må legge sine planer med hensyn på bilmonopolkapitalen. For bilmonopolene blir det nødvendig å beherske forskning og vitenskap som ligger til grunn for planlegging av transport, også i land som ikke produserer biler. British Leyland er bare en av de bilprodusentene som har datterselskap i Norge. For bil- og oljeprodusentene gir privatbilen større marked og profitt enn f.eks. produksjon og drift av kollektive transportmidler. Gjennom reklame og delaktighet i bilforbund o.l. og innsats i samfunnsplanlegging (særlig i transport og energisektoren) arbeider de for å opprettholde mytene om bilen som individuelt gode og nødvendig allemannseie. I Norge har disse kreftene hatt stor innflytelse på såvel utforming av vegplaner og samferdselsplaner, som på distriktspolitikk og ressurspolitiske spørsmål i det hele, enda vi ikke har hatt bil- eller oljeproduksjon i særlig omfang. Internasjonal kapital virker gjennom nasjonale organisasjoner og organer.

Kreftene bak bilen virker på mange måter:

1. Gjennom organisasjoner for påvirkning av opinion og besluttende myndigheter (markedsføring, bilbransjeråd, bensinhandler-forbund, etc.).

2. Gjennom organisering av bileiere i bilorganisasjoner.

3. Gjennom infiltrering av trafikksikkerhetsorganisasjoner o.l. (Trygg Trafikk, Barnas trafikk-klubb osv.).

4. Gjennom representasjon som oppnevnte fageksperter i komiteer, råd og utredningsorganer for offentlig planlegging og forvaltning, direkte eller indirekte via bileierorganisasjon, trafikksikkerhets- organisasjon o.l.

5. Gjennom økonomisk press overfor myndigheter.

Så vellykket har disse kreftenes arbeid vært at bilen i dag utover et slags monopol i transportsystemet. Folk flest er gjort avhengige av bil for å fungere i dagens samfunn, som tvangskonsumenter av bil- og oljeindustriens produkter. Monopolet virker gjennom å gi et inntrykk av at bilens fordeler er en grunnleggende nødvendighet. Bilen bidrar til å skape behov som bare den selv kan tilfredsstille.

Kapitalsamfunnets fri-konkurransemodell og vekstmålsetting har vært en nødvendig forutsetning for bilens monopol i transportsystemet. Ettersom ingen andre transportmidler kan tilfredsstille de behov bilen skaper, har den utkonkurrert de øvrige. Dette støtter opp om bilismemytene og rettferdiggjør bil- og oljeprodusentenes deltakelse i samfunnsplanleggingen.

Virkninger for samfunnet De samfunnsmessige følgene av bilbruk er av to slag; de direkte og de indirekte.

Direkte følger av bilbruk er blant annet: Forurensning av lufta med giftige gasser og sot, støyplage for dem som bor og ferdes langs bilveger, trafikkfare for dem som ferdes eller oppholder seg nær biltrafikken. Sterkt trafikkerte bilveger utgjør barrierer for dem som skal ferdes på tvers av dem, f.eks. kryssende fotgjengere, og i rushtida korker bilene seg i bytrafikken og hemmer ikke bare hverandre, men også kollektivtrafikk som nytter de samme gatene.

De indirekte virkninger av bilbruk er mindre åpenbare, men ikke mindre problematiske. Til en viss grad kan en si at de direkte følgene øker med økt bilbruk, slik at områder med lite biltrafikk ikke påføres uakseptable miljøbroblemer. De individuelle følgene derimot er av en slik art at de rammer alle over alt, uansett om området har mye eller lite biltrafikk. De er mer følger av bilismen, enn av bilbruk i egentlig forstand. Slike følger er:
- Sprengning av tettbebyggelse ("urban sprawl"). Veger og trafikkanlegg er arealkrevende. Vegene sprenger seg mellom boliger, kontorer, butikker, arbeidsplasser osv, i stedet for å knytte dem sammen. I Los Angeles utgjør trafikkarealene 3/4 av byområdet. Byene som før gjorde det mulig for folk å nyttegjøre seg tjenester innenfor gangavstand, er sprengt i stykker.
-Ved nybygging av privat service, handel og arbeidsplasser legges disse nå ofte utenfor sentrum, med god biltilgjengelighet. I samvirke med spesialisering og stordrift medfører slik bilorientert lokalisering en tapping av eksisterende levende by- og grendemiljøer, og bidrar til at småbedrifter og nærbutikker må nedlegges.
- Bilbruk setter vilkår ikke bare for utforming av bilvegsystemet og bilfunksjoner, men også for boligområder, gågater, fotgjengeroverganger.
- Et samfunn basert på bilbruk skaper et transportproletariet, både i bystrøk og utkantområder. Kollektivtrafikken rasjonaliseres og avvikles til tross for at 40 % av befolkningen over 18 år pga. alder, uførhet eller andre årsaker ikke har anledning til selv å kjøre bil. Disse får dårligere muligheter enn bilistene for å nyttiggjøre seg tilbud av varer og tjenester og til å ta seg fram i omgivelsene i det hele tatt.

Over er særlig nevnt de negative følger av bilbruk, og mest med hensyn til forholdene i byer og tettsteder hvor de direkte følgene er mest følbare. Bilen har selvsagt også fordeler. Privatbilen gir bileieren rask og komfortabel transport, tilsynelatende også relativt billig. I grisgrendte strøk, med liten befolkningstetthet er bilbruk ikke særlig problematisk når en ser bort fra de indirekte virkningene. For teknisk interesserte er bilen en hobbyartikkel.

Bilen som transportmiddel for den enkelte er i utgangspunktet en genial oppfinnelse. Problemet er bare at bilen ikke fungerer etter sin hensikt når mange trafikkerer innenfor et avgrenset område. Dessuten gjør måten bilen brukes på (bilisme) at den skaper flere problemer enn den løser.

Både når det gjelder direkte og indirekte følger av bilbruk er fordelene og ulempene ulikt fordelt. Bileierne har private fordeler, men påføres også en del av de samfunnsmessige følgene, særlig de direkte. De billøse blir i tillegg til de direkte følger også i sterk grad utsatt for de indirekte følger. I tillegg til at de får mindre mobilitet, organiseres omgivelsene stadig mer utilgjengelig for dem som er avhengig av kollektivtransport eller gang- og sykkeltrafikk.

A .F.

Billigbok

Billigbok er en uheldig norsk betegnelse på serieutgitte bøker med ensartet format, rimelig utstyr og mykt kartongomslag - på engelsk kalt "paperback" etter innbindingsformen, på svensk og amerikansk "pocketbok" etter størrelsen. - Allerede på 1500- tallet sirkulerte i Europa folkebøker med lav pris, enkel form og populært innhold - ridderromaner, eventyr og røverhistorier forankret i folkediktningen ble gjennom boktrykkerkunsten tilgjengelig for et bredere publikum, distribuert av kolportører. Men først på 1800-tallet, etter borgerskapets framvekst, oppstod forutsetningene for billigutgivelser i større opplag. Folkeskolen skapte et større lesekyndig publikum, og boktrykking ble industrialisert gjennom oppfinnelsen av sylinderpressen (1814) og den moderne linjesettemaskinen (1884). Stor betydning for utbredelsen av de billige bøkene fikk jernbanen, og i mange land oppstod forlag og distributører som spesialiserte seg på salg til de reisende. (Bertrand Narvesen var en postekspeditør på Vestbanen som i 1893 fikk enerett på salg av lesestoff ved de norske jernbanene.) Den borgerlige roman (Walter Scott, Charles Dickens, Alexander Dumas) ble et sentralt innslag i de nye billigseriene, som ofte var preget av høy kvalitet. Et godt eksempel er Norges første billigserie, "Bibliothek for de tusen Hjem", utgitt av Johan Sørensen i årene 1887-99. Her utkom i alt 120 titler av forfattere som Darwin og Kant, Schiller og Goethe, Bjørnson og Sars - og med over 4 000 i gjennomsnittlig opplag.

Selv om billigbokas karakteristiske trekk (fast pris og format, seriesymboler, fargerike omslag, lav forfatterroyalty) ble til allerede i forrige århundre, kom det avgjørende gjennombrudd først i mellomkrigstida. Utgivelsen av de 10 første Penguin-bøkene i 1935 markerer et skille. Penguin-bøkene ble en suksess ved hjelp av en stor varehuskjede, men i dag er serien kjent over hele verden som prototypen på en "kvalitetsbilligbok"-serie, og med hovedtyngden av salget i bokhandelen. Denne utviklingen karakteriserer vår tids kvalitetsbilligbok. De første Penguin-bøkene som var håndplukkete og lettleste romaner, ble solgt til enhetspris og hadde nær identiske oransjefargete skriftomslag. I dag er Penguins omslag fargerike og individuelle, pris og format varierer, og innslaget av faglitteratur, oppslagsverker og klassikere er større enn det skjønnlitterære. Bøkene har fått en form som appellerer til det intellektuelle publikum - raffinert design signaliserer kvalitet og skaper en klar grense mot den trivielle underholdningslitteraturen. Et godt utbygd bokhandelssystem med butikker som kan stille ut et stort antall forskjellige titler, er en forutsetning for framveksten av denne typen kvalitetsbilligbøker.

I USA startet forlaget "Pocket Books" sin billigserie i 1939 og ble godt hjulpet av de amerikanske troppers lesebehov. Det amerikanske bokhandelssystemet er svakt utviklet, og billigutgivelsene har fra gammelt av vært preget av rendyrket underholdning i glorete omslag. Disse billigbøkene er laget for kiosken og tobakksforretningen, der få titler stilles ut og salget skjer raskt og på impuls. Det klare skillet som er oppstått i Europa mellom underholdningsbilligboka og kvalitetsbilligboka er langt mindre synlig i USA.

Det første forsøk på å lansere den moderne billigboka i Norge kom i 1949 med serien "Alle tiders forfattere", utgitt av Bladkompaniet, og med forfattere som Balsac, Kipling, France og Andrejev på lista. I årene etter fulgte Nasjonalforlagets Ponni-bøker, Gyldendals Lommebøker og Fredhøls Pocket-bøker. Disse seriene var preget av den amerikanske modellen og var åpenbart laget for kiosksalg. Prisen var rundt 2 kroner, og omslagene fargerike. De presenterte opptrykk av underholdningslitteratur, ofte av høy kvalitet, men verken seriene eller serienavnene slo gjennom. Først i 1961, med Universitetsforlagets U-bøker og Gyldendals Fakkel-bøker, fikk kvalitetsbilligboka sitt gjennombrudd i Norge, og da med bokhandelen som den viktigste salgskanal. De første titlene i disse seriene (Holmsens Norges-historie og Freuds Psykoanalyse) kostet under 10 kroner, og ble solgt i flere opplag. I 1962 kom så Gyldendals skjønnlitterære billigbokserie, Lanterne-bøkene, året etter fulgte Cappelens Realbøker og i 1964 PAX-bøkene, som innførte debattbøkene og den politiske litteraturen i billigbokform. I 1977 er det utgitt over 2 500 forskjellige kvalitetsbilligbøker fra rundt 20 forlag i Norge. Gjennomsnittsopplaget for nyutgivelser er som i 1890 - rundt 4000 eksemplarer-, og det utgis årlig mellom 300 og 400 titler, opptrykk medregnet.

Salg av billigbøker gjennom kiosker og tobakksforretninger er imidlertid langt større enn gjennom bokhandelen. Kiosklitteraturen koster under en fjerdedel av kvalitetsbilligbøkene, opplagene er fra 10 000 og oppover, og det utgis årlig mer enn dobbelt så mange titler. Det selges altså 4-5 ganger så mange kioskbilligbøker som kvalitetsbilligbøker i Norge. Det meste er oversettelser - over halvparten av alle oversettelser som utgis i Norge, er billigbøker beregnet for kiosksalg. Det meste av denne litteraturen ligger kvalitetsmessig på et lavmål. Det dreier seg om fabrikkproduserte manuskripter, skreddersydd for rotasjonspressen, og påført omslag med motiv hentet fra utlandet. Mange av forlagene er da også kontrollert av utenlandske interesser. Så å si samtlige titler kan grupperes under overskriftene romantikk, sex, crime og westem. Grensen mellom kioskbilligboka og kvalitetsbilligboka er påfallende i Norge, og grensen mellom det "populære" og det "finkulturelle" kretsløp krysses bare unntaksvis (eksempler: bøker av Jack London og Kjell Hallbing). Derimot finner man i norske kiosker, som i amerikanske drugstores, engelskspråklige billigbøker av begge kategorier side om side.

I sine to presentasjonsformer representerer billig-boka på mange måter det beste og det verste i den borgerlige kulturen. Mens kiosklitteraturen ofte er politisk reaksjonær, språklig ubehjelpelig og med sterke innslag av vulgær pornografi og voldsromantikk, kan kvalitetsbilligbøkene formidle betydelige politiske, kulturelle og litterære verker til priser som svært mange kan overkomme. En spesiell betydning har billigboka hatt i 60- og 70-åra som forum for den radikale politiske debatt, men dette har skjedd trygt innenfor den "finkulturelle" ramme. Forsøk på å spre progressiv litteratur innenfor kiosksystemet i konkurranse med sex og crime- bøkene har til nå ikke gitt resultater i Norge. Her ligger en vesentlig kulturoppgave som venter på sin løsning.

T.B.

Litteratur: P. I. Gedin: Litteraturen i verkligheten, Stockholm 1975, og Gedin: Den nya boken, Stockholm 1966.

Bingo

Bingo er et sjansespill med røtter i eldre italiensk lotterispill, og siden midten av 1960-tallet sterkt utbredt i Norge. Hver spiller tildeles et sett med horisontale og vertikale tallrekker. Fra en "speaker" eller en maskin får spillerne oppgitt en tallserie. Den som først har fått oppgitt alle tall i en bestemt av sine tallrekker fra "speaker" eller maskin og roper "bingo" er vinner. Bingo er ikke bare blitt utbredt innen grupper som det har vist seg spesielt vanskelig å aktivisere i organisasjons- og foreningsliv, slik som pensjonister og husmødre. Spillet har utgjort et markert innslag i fritidskulturen i betydelige grupper av befolkningen på 1960- og 70-tallet, ikke minst i gamle industrialiserte distrikter der tradisjonelt borgerlige kulturverdier bare i begrenset omfang er blitt utbredt blant arbeidsfolk, eksempelvis i Grenlands- og Drammensdistriktet.

Staten fastsetter regler for offentlige bingo-arrangementer og for intern arrangering av bingo for medlemmer av foreninger. Bl.a. skal overskuddet gå til veldedig formål, og det er fastsatt regler om at maksimumsgrensen for verdien av premiene ved offentlige bingo-arrangementer skal være 4 000 kroner, for interne 1 500 kroner. Straffbare kommersielle brudd på reglene for bingo-arrangementer er forekommet.

Omsetningen ved bingo-arrangementer kan være betydelig. På grunnlag av 21 faste arrangementer i Oslo i 1974 viste det seg at den gjennomsnittlige daglige omsetning var 128 000 kroner. Overskudd av bingo-arrangementer er en betydelig inntektskilde for mange frivillige organisasjoner.

Manglende kjennskap til bingo er i dag sannsynligvis først og fremst begrenset til isolerte elitegrupper i det norske samfunn. Bingo-spillet vil således ikke bli beskrevet nærmere her. Det vises til at slik kunnskap (også om ulike utgaver av bingo) er lett tilgjengelig på et stort antall steder, i samfunnshus, kino- og teaterlokaler, Folkets Hus, samt i tidligere "nærbutikker", spisesteder, kontorer og selskapslokaler.

A.Bo.

Biologi

Biologi er vitenskapen eller læren om de levende organismer (av gresk bios: liv). Den deles tradisjonelt inn i botanikk (plantelære) og zoologi (dyrelære). Både planter og dyr er bygget opp av samme grunnenheter, celler, som alle i prinsippet har den samme oppbygging og funksjonerer på samme måte. Plantecellene atskiller seg bare fra dyrecellene ved at de har en kraftig cellevegg som gjør dem stivere. Cellene kan være encellete organismer, som f.eks. bakteriene (egentlig planter), eller en integrert del av en flercellet organisme, som nerveceller og blodceller hos mennesket.

Evnen til vekst og formering er karakteristisk for den levende natur. Denne evnen beror i hovedsaken på at cellene kan dele seg og gi opphav til datterceller med de samme egenskapene som morcellene.

Biologisk vitenskap kan være beskrivende eller eksperimentell.

Beskrivende biologi Beskrivende bioiogi tar for seg de levende organismene slik de opptrer i naturen, hvordan de er oppbygd (anatomi), hva de lever av, hvor og hvordan de lever og formerer seg osv. Den beskrivende biologi er fra gammelt preget av systematikk. Grunninndelingen er arten. Individer som tilhører samme art har mange felles trekk, men mest karakteristisk er det at de bare kan få fruktbart avkom med individer innen arten. Like arter samles i slekter, som igjen samles i familier, ordener, klasser, osv.

Arbeid med klassifisering av artene ga Darwin grunnlag for å sette frem utviklingslæren, første gang i sin bok om artenes opprinnelse i 1859. Utviklingslæren, bare noe endret siden Darwin satte den frem, er i dag det alminnelige forklaringsprin- sipp i den beskrivende biologi. Når enkelte arter har store likhetstrekk, kan det forklares ved at de har utviklet seg fra en felles stam-art. Utviklilngslæren forklarer også hvordan de forskjellige artene har utviklet seg til å være så fabelaktig godt tilpasset, eller funksjonelle, i sitt livsmiljø. Bare funksjonelle arter kan produsere levedyktig avkom nok til at arten kan overleve. Når en biolog derfor skal beskrive en arts bloiogi, vil han legge vekt på hvor hensiktsmessig dens oppbygning og adferd er akkurat i det miljøet den lever.

I de siste årene har den beskrivende biologi vært opptatt av økologi, dvs, hvordan de levende organismene på et sted gjensidig påvirker hverandre, og sammen påvirkes av det ytre miljø som klima, jordbunn osv. Det økologiske samspillet i naturen er slik at ikke en faktor kan endres uten at de andre også påvirkes. Med den profittmotiverte industrialisering og utnytting av naturen som nå er vanlig, må en alltid regne med uforutsette for- skyvnlnger i balansen i naturen ved at nærings- grunnlaget kan endres, arter som har betydning for samspillet kan forsvinne, osv. En må imidlertid være oppmerksom på at selv i den uberørte natur er det ikke økologisk likevekt. Det vil alltid være svingninger i sammensetningen av arter, klimaet endres, osv.

Vitenskapelig økologi er uhyre komplisert fordi det er så mange faktorer å holde rede på i et økologisk system. Økologiske biologer kan derfor sjelden eller aldri på forhånd si noe sikkert om hva som kommer til å skje med plante- og dyrelivet på et sted når en miljøfaktor endres.

Genetikk Genetikk (arvelære) er utviklet fra den beskrivende biologi, men er etterhvert blitt mer eksperimentell. Spørsmålet om hvordan enkelte spesielle egenskaper hos et individ kunne dukke opp hos etterkommerne, var i lang tid gjenstand for dunkle spekulasjoner. Også Darwins forestillinger om arvelovene var uklare. Men den moderne utgave av hans teori, utviklingslæren, forutsetter at egenskaper som individet får påført av miljøet, og altså ikke selv har arvet, ikke kan nedarves.

Den motsatte forestillingen at ervervete egenskaper kunne nedarves var den vanlige på Darwins tid. Den moderne genetikks grunnlegger, Mendel, gjorde allerede i 1860 systematiske undersøkelser som gjorde denne teorien usannsynlig. Mendels arvelover ble alminnelig akseptert i begynnelsen av dette århundre. Bare i Sovjetsamveldet fikk den gamle forestillingen om at ervervete egenskaper kunne nedarves en oppblomstring i Stalintiden. Biologen Lysenko gjorde i 1930-årene enkelte observasjoner som kunne tyde på at såkornet kunne foredles ved ytre påvirkning. På dette grunnlaget laget han sin egen genetikk, som han fikk politisk støtte til å dominere russisk biologi og landbruksforskning med helt frem til Stalins død. Denne misforståtte forskningspolitikk hadde en lammende virkning på den vitenskapelige utvikling i dette feltet i en periode på over tyve år. Moderne molekylær genetikk har gjort det helt klart at bare forandringer av selve arveanlegget (DNA) kan nedarves. Forandringer av arveanlegget, mutasjoner, skjer bare ved tilfeldighet. Ved bestråling kan hyppigheten av mutasjoner økes, men det er ikke mulig å styre hvilke egenskaper som skal rammes av mutasjoner.

Arv og miljø Mange nedarvete egenskaper kan i betydelig grad modifiseres av miljøet, dvs. påvirkninger individet utsettes for utenfra i løpet av livet. En slik tilpassing til miljøet, som er vanlig hos høyerestående dyr, kan gjøre det vanskelig å avgjøre hvilke egenskaper som er nedarvet og hvilke som skyldes omgivelsene.

Enkelte egenskaper, som f.eks. hudpigment, bestemmes vesentlig av arv, selv om bestråling, soling, kan påvirke pigmenteringen. Ved mer sammensatte egenskaper, som f.eks. alle typer av atferd, er mulighetene for miljømessig påvirkning stor.

Man hører ofte biologiske argumenter for at forskjeller i atferd eller prestasjoner som er påvist mellom forskjellige raser eller kjønn må være medfødte. Det er vanskelig å ta standpunkt til slike påstander på en vitenskapelig forsvarlig måte. Politisk praksis bør derfor ta utgangspunkt i det vi vet, nemlig at medfødte egenskaper i stor grad kan modifiseres eller endres av omgivelsene.

Eksperimentell biologi Fysiologi (læren om de levende organismers funksjon) utviklet seg i løpet av det nittende århundre til en eksperimentell vitenskap i likhet med de andre naturvitenskapene. Den rivende utvikling i eksperimentell biologi i dette århundret har avfødt flere fysiologiske underdisipliner som biokjemi, biofysikk, cellebiologi og molekylærblologi. Grensen mellom disse disipliner er flytende, og er ofte bestemt av den metodikk som benyttes. I fysiologien tas opp spørsmål som hvordan blodet drives rundt i kroppen, hvorledes en nerveimpuls overføres fra en nervecelle til en annen, eller hva som får vann til å stige opp i trærne og ut i de ytterste bladene. Fysiologiens program er å forklare slike prosesser ved fysiske og kjemiske lover. Det letes etter årsakssammenhenger, og den hypotetisk-deduktive metoden anvendes på samme måte her, som i de andre naturvitenskapene. Dette programmet er reduksjonistisk, det reduserer biologien til fysikk og kjemi, og forutsetter dermed at det ikke finnes noe "livsprinsipp" som er karakteristisk for den levende natur. Mange biologer har hatt vondt for å svelge dette. Men vitalistene (av latin: vita - liv), som de kalles som holder på et "livsprinsipp", har ennå tilgode å vise til et forskningsfelt hvor "livsprinsippet" inngår i en fruktbar hypotese eller rimelig forklaring. I sin forskningspraksis er alle eksperimentalbiologer reduksjonister.

Hvor langt er en så kommet med det reduksjonistiske program? Det er nå mulig å redegjøre for nesten alle de kjemiske reaksjoner som finner sted i en bakteriecelle. Men derfra er det langt igjen til å forklare hvordan cellen i et høyerestående, flercellet dyr funksjonerer, og spesielt hvordan de forskjellige cellene virker inn på hverandre. Det kan gjøres rimelig godt rede for hvordan en nerveimpuls overføres fra en hjernecelle til en annen. Men med vår nåværende viten og metoder synes det som en umulig oppgave å forklare hvordan slike nerveimpulser samordnes i den menneskelige hjerne, slik at det oppstår tanker og følelser. Fra et fysiologisk synspunkt består tankene våre allikevel bare av elektriske signaler og kjemiske prosesser i nervecellene.

Mennesket som biologisk vesen Mennesket er et høyerestående dyr, som har utviklet seg fra mer primitive forstadier i løpet av. noen millioner år. Menneskets fysiologi skiller seg i prinsippet ikke fra andre dyrs. Ved undersøkelser av menneskets atferd må man allikevel være varsom med å trekke slutninger fra dyreforsøk. Mennesket har en så komplisert og høyt utviklet hjerne, at det kan bearbeide sanseinntrykk på en betydelig mer omstendelig måte enn selv nærstående dyr som aper. Hvor dyr reagerer med reflekser, kan mennesker gjøre overveielser. Dyr lærer ofte ved betinging av reflekser, mens mennesker bruker tidligere erfaring i planer for fremtiden. Vi kan handle strategisk i den forstand at vi kan ta på oss forbigående ubehageligheter for å oppnå større goder på lang sikt. Siden vi alle er mennesker.kan vi ofte komme lenger i å forklare, eller forstå, menneskelig atferd ved å prøve å leve oss inn i andre menneskers situasjon, enn ved å anvende biologiske atferdsmodeller.

Biologi og medisin Den eksperimentelle biologi er grunnlaget for moderne medisin. Biologiske sykdomsmodeller har vist seg å være fruktbare, og har ført til betydelige fremskritt både i forebyggelse og behandling. Men sykdom har sjelden bare en årsak. Dersom organismen blir utsatt for en sykdomsfremkallende mikrobe, er det slett ikke sikkert at det oppstår en infeksjon. Kroppen har mange forsvarsmekanismer, og de kan være mer eller mindre effektive, avhengig av ernæringstilstand, ytre påkjenninger, osv. Miljøfaktorer som kosthold, arbeid og mellommenneskelige konflikter, kan på den måten være medvirkende sykdomsårsaker. Politisk arbeid for å rette på sosiale forhold, kan derfor være den beste bekjempelse av sykdom. Det forhindrer ikke at solid biologisk innsikt er en forutsetning for en fornuftig helsepolitikk.

Biologisk energiproduksjon Grønne planter kan omsette solenergi til kjemisk energi (fotosyntese) i form av karbohydrater, fett og proteiner. Disse næringsstoffene er så energikilde for alle andre levende organismer som ikke selv kan utnytte solenergien. Den energien som er lagret i en organisme, blir ofte tatt vare på ved at den spises av en annen organisme, som igjen spises av en tredje, osv. På den måten oppstår en næringskjede som økonomiserer energien.

Kull og olje er plante- og dyrerester som er omdannet i jordskorpen. Denne fossile energien, som nå er i ferd med å forbrukes, er altså resultatet av tidligere tiders biologlske energiproduksjon. I primærnæringene fiske, landbruk og skogbruk høstes biologisk energi. Hvis en setter opp et energiregnskap for avansert teknologisk drift i primærnæringene, kan man komme til bisarre resultater. Ved kornproduksjon i USA brukes f.eks. mer energi til kunstgjødsel og landbruksmaskiner enn det produseres i form av næring i kornet.

Livets opprinnelse Biologisk liv oppsto på jorda for omtrent 3 milliarder år siden, da var jorda 11-1/2 milliard år gammel. Man har i laboratoriet forsøkt å etterlikne forholdene slik de var den gang. Det har vist seg at det av seg selv kan dannes sukker, primitive proteiner og nukleinsyrer fra uorganisk materiale, Disse stoffene er viktige bestanddeler i cellen. Det er vel tenkelig at de kan ha samlet seg i celleliknende strukturer ved tilfeldighet. Men det er ikke så lett å tenke seg hvordan disse celleliknende strukturene har kunnet dele seg og formere seg uten å ha utviklet en form for arveanlegg, en primitiv genetisk kode og enzymer for at det hele skulle funksjonere. Det virker usannsynlig at alt dette skulle oppstå ved en tilfeldighet. Men det er ikke umulig. Selv usannsynlige hendelser vil inntreffe når det går lang nok tid, og her har vi millioner av år å trekke på. Når først en selvreproduserende celle er blitt dannet, vil utviklingen gå av seg selv mot stadig mer funksjonelle og kompliserte individer, nærmest som en logisk nødvendighet.

J. -G.I.

Se også: Arv, Darwin, DNA-molekylet, Naturvitenskap.