Berlin-muren
For å stabilisere avgrensningen mellom de to supermaktene USA og Sovjetunionen ble det 18. august 1961 bygget en mur på demarkasjonslinjen mellom øst- og vestsektoren i Berlin. Vestberlinerne og vesttyskerne kan bare komme inn i Øst-Berlin eller Øst-Tyskland på noen få steder og må ha passérsedler. Østberlinerne og DDR-borgere er avskåret fra å besøke Vest-Berlin eller Forbundsrepublikken. Det gis bare unntak for pensjonister eller i unntakstilfeller, som ved tvingende nødvendige familiebesøk.
Den 45,9 km lange muren går tvers gjennom Berlin og adskiller på en tilfeldig måte bydeler som har utviklet seg og vokst gjennom århundrer. "Muren" er det vesttyske uttrykket, det østtyske "den moderne bygrensen". Når en ser fra vest mot øst, består den av en 3,5 m høy betongplatevegg eller et tettmasket piggtrådgjerde. Muren er belyst, i tillegg kommer en 40 m bred plen, som blir avgrenset av en 2,5 m dyp grav. Deretter følger en finraket bred stripe med sand, hvor fotspor lett avsløres. I tilknytning til dette går en asfaltert veg for overvåkningsbiler. Enkelte steder finnes også "løpeanlegg", med hunder som brukes mot mennesker, selvskuddanlegg, vakttårn og gjerder, som utløser lys- og lydsignaler ved berøring. Et viltgjerde gjør sikringen av grensen mot fluktforsøk fra øst til vest fullstendig. Over 100 mennesker er siden 1961 blitt drept ved denne spesielle grensen. Den 1 346 km lange grensen mellom DDR og Forbundsrepublikken er bygd på liknende måte. Byggingen av muren kan en bare begripe om en forstår etterkrigshistorien og maktkampen mellom de to supermaktene. DDR var helt fra begynnelsen av, - først som østsone og senere som den andre tyske staten, tvunget til å beta1e høye erstatningsytelser til Sovjetunionen. I tillegg til denne tunge økonomiske belastningen kom andre store anstrengelser. Tungindustrien befant seg i vestsonen, slik at en i DDR, i et landområde hvor det stort sett var blitt drevet jordbruk, måtte legge opp nye industrigrenser. Også omstillingen fra en kapitalistisk til en statssosialistisk økonomi var forbundet med tap. I flere år ga dette en mye lavere levestandard i DDR enn i Forbundsrepublikken. De bedre økonomiske betingelsene i vest, det tyske "Wirtschaftswunder" og den friere livsstil hadde en dragende virkning på innbyggerne i DDR. Det førte til en jevn flukt av arbeidsdyktige, særlig til tap av ung og velutdannet arbeidskraft. Disse ufordelaktige betingelsene bidro til at det utviklet seg en byråkratisk-stalinistisk variant av sosialismen i DDR.
Da muren ble bygd stoppet ikke bare det jevne tapet av mennesker, men også kommunikasjonsforbindelsene med vesten. Det hadde den positive følgen at de statlige undertrykkingstiltakene minsket, fordi DDR-ledelsen kunne regjere under mer stabile forhold.
AR.

Se også: Berlinproblemet, Tysklandsspørsmålet.


Berlinproblemet
Med uttrykket Berlinproblemet mente en opprinnelig de militære og politiske problemene vestmaktene imellom;.
Disse oppstod mot en bakgrunn som var en gradvis fullbyrdet deling av Tyskland i øst og Vest og i forbindelse med at de vestallierte ble værende i Berlin og opprettholdt det vestorienterte sarmfunnssystemet i de vestlige sektorene.
Helt siden de to suverene tyske statene ble dannet har Berlinproblemet også omfattet bestrebelsene på å bevare og utvikle Vest-Berlins tilknytning til Forbundsrepublikken Tyskland. Dessuten er det blitt et spørsmål om gjensidige forbindelser mellom de to tyske statene. På den annen side kan en si at Berlinproblemet, gjennom 70-åras avspenningspolitikk, øst-vest avtalene og konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa, nå er blitt "europeisert" og år flere land.
På Teherankonferansen i slutten av 1943 var de tre vestallierte i prinsippet blitt enige om å dele Tyskland, selv om de ikke var blitt enige om hvordan det skulle gjøres. Denne politikken ble bekreftet enda en gang, i 1944 på Jalta. Samme år ble det truffet en avtale mellom USA, Storbritannia og Sovjetunionen, som gjaldt de okkuperte områdene i Tyskland og forvaltningen av Stor-Berlin.
Deretter ble Stor-Berlin delt i tre sektorer, som ble forvaltet av okkupasjonsmaktene, mens et interalliert kommandantur skulle ha felles forvaltning av Berlin. Den politiske, økonomiske og militære koordinering mellom de tre okkuperte områdene i Tyskland fikk som øverste organ et alliert kontrollråd, som hadde sete i Berlin. Senere kom også Frankrike med i denne avtalen og okkuperte en sone i Tyskland og en sektor i Berlin. Det ble ikke truffet noen formell avtale om fri tilgang til Berlin verken over land eller i luften. Først senere ble det inngått særavtaler, i kontrollrådet, Disse regulerte trafikken til Berlin langs veier, med jernbane, til vanns og i luften. Avtalene var ufullkomne og viste seg stadig på ny å bli et legalt motiv for seinere Berlinkriser.
De internasjonale spenningene mellom Sovjetunionen og de vestallierte, spenningene i Europa og uenigheten om en felles okkupasjonspolitikk i Tyskland utviklet seg gradvis. Stalin erklærte i 1945 at "Sovjetunionen ikke hadde til hensikt å lemleste og ødelegge Tyskland". Selv om de tre vestallierte i Potsdam-avtalen av 1946 enda en gang slo fast en felles politikk overfor det beseirede Tyskland, (franskmennene tiltrådte senere denne overenskomst med forbehold), ble uenigheten om gjennomføringen tydeligere i årene som kom. Uenigheten viste seg blant annet tydelig i spørsmålet om gjennopprettingen av økonomien og i sporsmålet om krigsgjelden, senere Marshallhjelpen, og kom sterkest til uttrykk på det "svake punkt" Berlin.
Den første felles forvaltningsmyndighet i Berlin var innsatt av den sovjetiske okkupasjonsmakten. Det første, ennå felles, demokratiske, representative organ, ble valgt i 1946. Det viste seg å bestå av et sterkt sosialistisk/kommunistisk flertall - 69 %. (Sosialdemokratene, SPD, - 49 %, Kristligdemokratene, CDU, - 22 %, Liberaldemokratene, LDP, - 9 % og Sosialistisk Enhetsparti, SED, - 20 %; det sistnevnte var et nytt parti, som var oppstått ved en sammenslutning av sosialdemokrater og kommunister i Øst-Tyskland. Etter en uravstemning blant SPD-medlemmer i de vestlige sektorene stemte 73 % av 82 % stemmeberettigede mot en sammenslutning, og her var det intet sovjetisk press).
Fellesforvaltningen av Berlin ble mer og mer hindret i sitt arbeid av maktpolitiske motsetninger mellom de allierte. (Borgermestre ble avsatt, den valgte overborgermesteren ble ikke godkjent). I 1948 ble motsetningene tilspisset på grunn av blokaden av land- og vannveier til Berlin, den såkalte Berlinblokaden. En umiddelbar årsak var at man innførte de samme valutareformer i vestsektoren i Berlin som man hadde gjennomført i de vestallierte sonene, uten at det var tatt en felles beslutning om dette av alle de allierte i kontrollrådet. Kontrollrådet trådte sammen for siste gang den 20.3.1948. Men på denne tiden var "Tysklandsproblemet" og "Berlinspørsmålet" bare en liten brikke i den globale maktproblematikk mellom de to supermaktene USA og Sovjetunionen. Disse to supermaktene kjempet om avgrensing og opprettholdelse av sine innflytelsesområder på alle "svake punkter" i verden.
Ved hjelp av en enorm luftbro sikret en forsyningene til Berlin, som var fullstendig avhengig av vesten når det gjaldt energi og mat. Blokaden resulterte i en sterk solidaritetsfølelse, mellom vest- berlinerne, og mellom de vestallierte førte det til økt samarbeid, som ikke innskrenket seg til å gjelde spørsmålet om Tysklandspolitikken. Dermed ble også motsetningene mellom Sovjet og de vestallierte større. I Berlin resulterte det i innføringen av to forvaltningsenheter. Øst-Berlin og Vest-Berlin. Men det kom stadig vekk til episoder på veien til og fra Berlin. En hindret blant annet varetransport og skjøt en gang til og med på et rutefly. Øst- Berlin ble mer og mer innlemmet i DDRs politiske system, og ble f.eks. regjeringssete for DDR, mens Vest-Berlin faktisk ble en delstat i Forbundsrepublikken, men med en viss særstilling. (Alle lover som blir vedtatt i Bonn, blir først godkjent som lover i Vest-Berlin etter at byens parlament hadde gitt sin tilslutning). Til tross for at de alliertes overhøyhet fortsatt bestod, ble begge deler av Berlin stadig viktigere for de to tyske statenes suverenitetskrav og selvforståelse.
Enhver større politisk uoverensstemmelse mellom amerikanerne og russerne gjenspeilte seg straks i Berlin. Høsten 1958 kom den andre Berlinkrisen. Sovjetunionen meddelte vestmaktene gjennom noter at de "ikke lenger betraktet protokollen om okkupasjonssonene i Tyskland som gyldig, og det samme gjaldt forvaltningen av Stor-Berlin".
Videre foreslo de at Vest-Berlin skulle innlemmes i DDR eller bli en fri stat med bistand fra FN. Hvis ikke disse betingelser ble godtatt innen seks måneder, ville DDR og USSR få den fulle og hele suverenitet over byen til lands, til vanns og i luften.
De vestallierte avviste ultimatumet, og krise fortsatte å ligge der latent. Den økende flukten fra DDR gjennom det "åpne hullet i Vest-Berlin" truet DDRs eksistens og førte til byggingen av muren i 1961.
Avspenningene mellom supermaktene i sentral- Europa og gjennomføringen av Willy Brandts østpolitikk, med anerkjenning av Oder-Neisse- grensen og DDR og oppretting av diplomatiske forbindelser med alle østeuropeiske stater, la grunnlaget for at man på nytt søkte å løse Berlinproblemet.
I firemaktsavtalen av 1971 ble de tre vestmaktenes suverenitetsrettigheter i Vest-Berlin slått fast på en måte som hadde karakter av en folkerettslig avtale.
Samtidig ble det slått fast at dette området ikke var noen konstitusjonell del av Forbundsrepublikken. i avtalen ble uhindret trafikk til og fra Vest- Berlin garantert. Siden dette ivaretar Forbundsrepublikken Vest-Berlins interesser internasjonalt, og Vest-Berlinerne kan bruke et vesttysk pass i øst- Europa.
Vest-Berlins faktiske økonomiske og samfunnsmessige tilknytning til BRD ble anerkjent. Avtalene ble videre bekreftet ved en transittavtale mellom BRD og DDR, som regulerer detaljer i trafikken, og ble gjort fullstendige ved en overenskomst som ble inngått mellom Senatet i Vest-Berlin og DDR om lettere reiseforbindelse.
Til tross for at man tildels tolker avtalene forskjellig, har det ikke forekommet flere alvorlige kriser i Berlin siden overenskomsten. Trafikken på landevegene mellom Vest-Berlin og Forbundsrepublikken er fordoblet. Det samme er antallet besøkende vesttyskere og vestberlinere til Øst-Tyskland og DDR (selv om det av og til forekommer politisk motiverte avvisninger, Vest-Berlins tilknytning til fellesmarkedet har brakt med seg et visst konfliktstoff).
En kan ikke forstå Berlinproblemet om en ikke har kjennskap til etterkrigshistorien og årsakene til den andre verdenskrigen. Formelt er det et rettslig Problem, men i sitt innersté vesen er det en maktpolitisk problem mellom stormaktene USA og USSR. Bare avspeilningen mellom de to supermaktene kunne minske spenningen rundt Berlin. Eventuelle framtidige kriser mellom de to supermaktene USA og Sovjetunionen vil avsløre om firemaktsavtalen om Berlin av 1971 er "liv laga". Når Vest-Berlin en gang ikke lenger er et vestlig "brohode" inne i Sovjets innflytelsesområde, vil det for befolkningen i Vest-Berlin bli avgjørende om den klarer å utvikle en ny selvforståelse, som tar i betraktning og baserer seg på denne forandringen. For byens levedyktighet ville det for eksempel være avgjørende om den kan utvikle seg til en kulturpolitisk dreieskive mellom øst og vest.
A .R.

Se også: Berlin-muren, Tysklandsspørsmålet.


Bermuda
Hovedstad: Hamilton
Sjølstendighet: Avh. område (England)
Politisk system: Topartisystem
Største språkgruppe: Engelsk 96,4 %
Flateinnhold: 53 km²
Folkemengde i 1973: 55000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 2,2 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 4710 $
Sysselsatte i primærnæring: 1,6 %
Sysselsatte i industri: 21,1 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 76,7 %
Yrkesaktivitet: 77,9 %
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 40,2 %
Viktigste handelspartner 1974: USA 39,0 %
Energibruk pr. innbygger: Høy 3 254 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 0,0 %
Lese- og skrivekyndighet: 98 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 250
Spedbarnsdødelighet: 2,28 %
Tilslutning til militærallianse: Avtale med USA
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind


Bernal, John Desmond
Bernal (1901-1971) er en grunnleggende tenker på det felt som gjelder vitenskapens praktiske anvendelse i samfunnet. Det er kvaliteten av hans egen forskning, bredden i hans erfaringsgrunnlag, spennvidden i hans skrifter og hans intellektuelle åpenhet som gir ham en særegen stilling.
Vitenskapelig tilhører han en klassisk epoke i engelsk naturvitenskap. Han virket i Cambridge i 20- og 30-åra som var en blomstringsperiode for grunnforskningen. Han var utdannet som fysiker og spesialiserte seg innen krystallografien (en metode for analyse av strukturer i mikroskopiske enheter på grunnlag av røntgenfotoer), men gjorde trolig sine viktigste bidrag innen kjemi og biologi. Han er ikke Nobelprisvinner, det er imidlertid en rekke av hans elever. Han hadde en særskilt evne til å inspirere fremragende kolleger.
Meget tidlig ble han opptatt av de praktiske konsekvenser av det vitenskapelige framskritt. Vitenskap bør inngå i bevisste planer, og det politiske system må organisere bruken av vitenskap i samfunnets tjeneste. På en detaljert måte la han fram slike tanker i "The social function of science" (1939). Den eksplosjonsartede økning i bruken av forskning under den annen verdenskrig demonstrerte med all tydelighet aktualiteten av hans tanker. I USA var de statlige utgifter til forskning i 1945 tre hundre ganger større enn de hadde vært fem år tidligere. Men "Bernalismen" ble også heftig angrepet av talsmenn for vitenskapens frihet.
Bernal ble selv trukket inn i krigen som vitenskapelig rådgiver på høyeste plan. Etter krigen bidro han aktivt til en internasjonal organisering av vitenskapsmenn ut fra en økende forståelse for at forskerne har et sosialt og politisk ansvar for følgene av sitt arbeid. Han var senere bl.a. president for Verdens fredsråd (1958-1965).
Han var født i Irland og mottok sterke inntrykk av påskeopprøret i landet i 1916. Opprinnelig var han katolikk, men i studietiden ble han aktiv kommunist. Da han under krigen ønsket en tidligere medarbeider som rådgiver, ble det avslått av sikkerhetsmessige grunner. Vedkommende hadde før krigen hatt nær kontakt med en farlig kommunist - Bernal selv.
Det fascinerende ved Bernal er hans evne til å reise spørsmål innen hele spennet av vekselvirkning mellom vitenskap og praktiske forhold. En evne til nytenkning og konkrethet i detaljer balanseres av en like slående evne til rask syntese. Denne forening av bred sakkunnskap og sammenheng i vurderinger preger det som i alle fall for almenheten er hans viktigste verk, "Science in History" (1954). Det er et verk som dokumenterer stor innsikt i vitenskapens vekslende stilling i samfunnet fra steinaider til atomalder. Men først og fremst er det en inspirerende tilskyndelse til nytenkning og forskning, breddfull av antagelser og vurderinger som venter på å bli fulgt opp. Ifølge Bernal gjennomlever vi i vår tid den tredje grunnleggende samfunnsforandring. Den første hadde forbindelse med jordbruksrevolusjonen i bronsealderen, i nyere tid fikk vi den industrielle revolusjon. I det tjuende århundre skjer den vitenskapelig-tekniske revolusjon som gir samfunnet et nytt materielt grunnlag. Det er den mest fundamentale forandring hittil, mener han. I tråd med dette oppstår en økende bevissthet om vitenskapens betydning. Bernal kan anses som den egentlige grunnlegger av "forskning om forskning", det systematiske studium av vekselforholdet mellom vitenskap og samfunn i alle dets former. Dersom hans synspunkter viser seg å være gyldige, er det grunn til å tro at hans betydning som forskningsfilosof og samfunnsteoretiker vil øke i åra framover.
J.L.

Litteratur: Av Bernal: The world, the flesh and the devil (1929), The social function of science (1939), The freedom of necessity (1949), Marx and science (1954), Science in history (1954, norsk utgave, vitenskapens historie, Oslo 1978), World without war (1958). Om Bernal: M. Goldsmith og A. Mackay (utg.): The science of science, 1964.

Bernstein, Eduard
Bernstein (1850-1932) er grunnleggeren av den moderne revisjonisme, og ved siden av de engelske fabianere den som best har formulert sosialdemokratiets ideologi. Bernstein var født i Berlin, og arbeidet fra 1871 til 1878 i Rotschilds bank. Samtidig ble han sosialist, og i 1875 ble han valgt inn i sentralkomitéen for det nystiftede tyske sosialistparti. I 1878 ble han tvunget i eksil og oppholdt seg i Sveits til 1888. Fra og med 1881 redigerte han sammen med Karl Kautsky partiorganet for det tyske sosialistparti. I dette skjerpede politiske klima fikk hans sosialisme en mer presis form: marxis- mens. Etter å ha blitt utvist fra Sveits, dro han til England, der han ble venn av, og en tid sekretær for, Friedrich Engels. I årene i England ble han også kjent med de engelske fabianere og kom i økende grad til å dele deres synspunkter. I 1896-98 offentliggjorde han en rekke artikler i partitidsskriftet "Neue Zeit" om "Sosialismens problemer", der han la fram de revisjonistiske synspunkter som i mer fullstendig form utvikles i hans bok "Sosialismens Forutsetninger" (1899, norsk utgave 1973).
Bernsteins teser kan organiseres med utgangspunkt i kapitteloverskriftene fra denne boka. I "Grunnsetningene i den marxistiske sosialismen". Bernstein kritiserer her den materialistiske historieoppfatning for overdreven determinisme og for ensidig betoning av de økonomiske forhold i samfunnet. Han viser bl.a. til Engels' brev om den materialistiske historieoppfatning, som etter hans syn tar bedre hensyn til samspillet mellom økonomiske og ikke-økonomiske faktorer. II "Marxismen og den hegelske dialektikk". Bernstein kritiserer den hegelske dialektikk for å føre til spekulative og vilkårlige tankekonstruksjoner. Han mener videre at Marx ble villedet av dialektikken i sine prognoser om den økonomiske og politiske utvikling. Særlig kritiserer Bernstein den hegelske tanke om at motsetningene må skjerpes til det ytterste før de kan oppheves. III "Den økonomiske utvikling i det moderne samfunn". Her kritiserer Bernstein en del av Marx' påstander eller prognoser om kapitalismens utvikling. Han gir først statistisk belegg for å gjendrive Marx' påstand om en økende konsentrasjon av kapitalen på få hender, og gjendriver deretter påstanden om at de små bedriftene vil få en stadig mindre betydning. (Disse to påstandene er forskjellige, fordi man f.eks. kunne tenke seg at bedriftene ble større og færre, samtidig som aksjeselskapsformen førte til en spredning av eierinteressene.) Til slutt argumenterer han for at den utviklede kapitalisme bedre enn den tidlige er i stand til å mestre de periodiske kriser, fordi kredittsystemet gjør kapitalismen mer tilpasningsdyktig. IV "Sosialdemokratiets oppgaver og muligheter". Bernstein åpner her med kritikk av teorien om proletariatets diktatur, og hevder at den moderne arbeiderklasse verken er så ensartet eller så revolusjonært bevisst som Marx hadde forutsatt. Deretter følger et avsnitt om kooperativene som en alternativ vei til sosialismen, og til slutt en omtale av forholdet mellom demokrati og soslalisme. Som Rosa Luxemburg understreker Bernstein at demokrati ikke bare hviler på flertallsstyre, men også på likebehandlingsprinsippet. V "Bevegelsen og det endelige mål". Bernstein presiserer her en tidligere påstand om at for ham er bevegelsen alt, og målet intet. Han peker på at Marx i skriftet om Pariserkommunen hadde sagt noe lignende, nemlig at alle mål må være provisoriske og at de vil forandres etter hvert som menneskene selv forandrer seg på sin vei mot sosialismen. (Se art. Etikk.)
Bernsteins hovedteser kan kanskje oppsummeres slik: Den kommunistiske revolusjon er både umulig, fordi kapitalismen har overkommet sine indre kriser; uønsket, fordi vold og diktatur ikke er akseptable midler; og unødvendig, fordi det finnes alternative veier til sosialismen. I årene fra 1900 fram til 1914 fikk disse tesene en økende betydning innen Den annen internasjonale, og særlig innenfor det tyske sosialistparti. Bernstein tok allikevel ikke del i partiets endelige sammenbrudd i 1914, da han satte seg mot å stemme for krigskredittene. Etter krigen tok han aktivt del i oppbyggingen av Weimarrepublikkens institusjoner.
Bernsteins kritikk av den hegelske dialektikk og av marxistisk økonomisk teori var på de fleste punkter berettiget. Hans innvendinger mot den materialistiske historieoppfatningen var mindre vel begrunnet, fordi han ikke hadde tilgang til de av Marx' skrifter som først er offentliggjort i vårt århundre. Hans vurdering av kapitalismens økonomiske utvikling bygger på korrekte fakta, men hans tolkning av dem er omstridt. På mange punkter må vi gi Rosa Luxemburg rett da hun kritiserte Bernstein for et mekanisk og skjematisk syn. Av hennes innvendinger kan vi trekke fram to som har fått særlig betydning. Hun pekte på at selv om det absolutte antall små bedrifter holdt seg konstant over tid, fikk den enkelte bedrift en stadig kortere levetid, noe som svekket den politiske tyngde til de små næringsdrivende. Videre pekte hun på at kredittsystemet nok kunne hjelpe kapitalismen til å løse sine gamle problemer, men samtidig skapte muligheten for nye problemer av hittil ukjent omfang, i lys av den økonomiske verdenskrise og fascismens framvekst er det nærliggende å si at hun fikk rett på begge punkter. Bernsteins syn på forholdet mellom mål og middel og på alternative veier til sosialismen, gjennom kooperativer eller parlamentarisk demokrati, er fortsatt aktuelt i den politiske debatt. Kanskje er det i dag allikevel et annet problem som står i sentrum for debatten om sosialististisk strategi, hvordan skal arbeiderklassen beholde makten etter å ha erobret den?
J.E.

Se også: Reformisme, Revisjonisme.

Litteratur: E. Bernstein, "Sosialismens Forutsetninger", med innledning av H. Berntsen, Oslo 1973. B. Gustafsson: Marxism och Revisionism, Uppsala 1969.


"Berufsverbot"
"Berufsverbot" - yrkesforbud på norsk - er blitt et begrep som står for at folk ikke får arbeid i stat eller kommune, eller blir sagt opp, på grunn av sin politiske overbevisning. Det er særlig de ansatte i det statlige skoleverket, ved universitetene og i den offentlige administrasjonen som rammes av "Berufsverbot". Men også arbeidere og funksjonærer f.eks. i postverket, ved jernbanen og ved kommunale sykehus er blitt sagt opp.
For dette har etter hvert begrepet "Berufsverbot" slått gjennom. Begrepet er også gått inn i andre språk som et lånord. Det politiske grunnlaget for den praksis "Berufsverbot" betegner, er en forordning, det såkalte "Radikalenerlass", som ble vedtatt 28. januar 1972 av delstatenes ministerpresident og den daværende forbundskansler Willy Brandt. Med denne forordning av 1972 "kan bare den innsettes i tjenesteforhold som innestår for at han til enhver tid går inn for den frie demokratiske grunnorden i grunnlovens ånd". Dessuten forplikter tjenestemenn seg til, "i og utenfor tjeneste, å gå aktivt inn for å opprettholde forfatningen", i prinsippet vender "Radikalenerlass" seg mot radikale både på høyre- og venstrefløyen. Men i praksis rammes nesten bare venstreorienterte. Måten dette vedtaket blir gjennomført på varierer fra delstat til delstat, men hovedtrekkene er felles. Et sterkt utbygd overvåkningspoliti (uten tilstrekkelig demokratisk kontroll) registrerer alle mistenkelige politiske aktiviteter, fra underskriftskampanjer og demonstrasjoner til medlemskap og aktivitet i mistenkelige politiske organisasjoner og partier (særlig det Moskva-orienterte kommunistpartiet DKP og alle m-l grupper).
En sentral datamaskin oppbevarer alle navn og adresser på registrerte personer. Alle som søker stillinger i statstjenesten blir sjekket. Finnes navnene i datamaskinen, undersøkes det hvor deres videre personalia kan finnes. Hvis man her finner påførte "aktiviteter" som gir grunn til å tvile på vedkommendes forfatningstrohet, gjennomfører myndighetene et såkalt "avhør". Grunnlag for tvil gir deltakelse ved tilstelninger, i demonstrasjoner og i organisasjoner som en tror er ledet av kommunister, og tilsvarende også avisartikler, politiske reiser til DDR og kontakt med "mistenkte". Utfallet av avhøret er helt avgjørende for om en blir innstilt til offentlig tjeneste eller ikke. Det er mulig å anke avgjørelsen i arbeids- eller forvaltningsretten.
Fra 1972 til 1977 er nærmere i million mennesker blitt kontrollert ved hjelp av datamaskiner, selv om antallet på ansatte "radikale" i staten offisielt anslåes til å være mindre enn 0,1 %.
Antallet personer som hittil er blitt sagt opp eller nektet ansettelse, er vanskelig å fastslå. Offisielt snakkes det om 328 personer (mens 5 678 ble innkalt til avhør) i perioden 1972 til 1975. Men etter all sannsynlighet er det virkelige tallet langt høyere. Dessuten er praksisen blitt hardere fra 1975 til 1977. Bare få nynazister er blitt oppsagt eller nektet ansettelse, mens mer enn 95 % av alle de som er rammet tilhører venstreorienterte grupper (i enkelte tilfeller også medlemmer av de sosialdemokratiske og liberale partiene SPD og FDP). En kan se på innføringen av "Radikalenerlass" som myndighetenes svar på den tyske studentbevegelsen. Dessuten må en se på den som en konsekvens av østpolitikken, som hadde til følge at et kommunistisk parti igjen ble tillatt i Forbundsrepublikken. Det mest skremmende er ikke tallet på dem som er rammet av yrkesforbudet, men den politiske praksis vi her ser, med den følelsen av total overprøving, mangel på rettssikkerhet som det innebærer, og en tendens til at byråkratiet gjør seg uavhengig, og eksisterer for seg selv og i seg selv.
Følgene av dette er en utbredt usikkerhet og angst, eller resignasjon og kynisme hos den yngre generasjonen, noe som også styrkes av arbeidsløsheten blant ungdommen.
Den praksis at myndighetene driver politisk undertrykking har lang tradisjon i Tyskland: Bismarcks forbud mot SPD og fagorganisasjonene, med loven "mot sosialdemokratenes samfunnsskadelige bestrebelser" av 1879; i 1933 loven "til gjenopprettelse av embetsverket", som ble brukt til å fjerne jøder, kommunister og sosialdemokrater fra offentlig tjeneste; i 1950 lovene som fjernet "forfatningsfiendtlige" tjenestemenn fra statstjenesten under den daværende Adenauer-regjeringen. "Yrkesforbudene" som nå praktiseres, utgjør altså historisk sett et nytt ledd i kjeden av statlig-administrativ strid med politiske motstandere, som søkes løst gjennom undertrykking istedenfor ved politisk kamp med demokratiske spilleregler.
Ut fra denne tradisjonen kan vi se at "Berufsverbot"-politikken innebærer faren for at det skapes en ny generasjon av medløpere, spyttslikkere og hyklere. En mulig følge av dette er en politisk passivisering av en hel generasjon, og det kan få de farligste konsekvenser for videreutviklingen av det ennå unge demokratiet i Forbundsrepublikken Tyskland.
AR.

Se også: Tysklandsspørsmålet.


Beslutning
Beslutninger gjennomtrenger direkte eller indirekte all menneskelig aktivitet. Beslutninger angår tre hovedforhold i bevisst menneskelig virksomhet: 1. kartlegging av hvilke alternative handlinger som er mulige, 2. kartlegging av konsekvensene av de ulike handlinger, 3. kartlegging av målsetninger (preferanser) for handling og kopling av det mest effektive handlingsalternativet til den ønskete målsetning. Både hverdagslivets mest rutinerte handlinger som å velge hvilket pålegg en skal ha til frokost - og politiske handlinger som kan ha dramatiske konsekvenser for hele befolkningen - som valg av oljevernberedskap i Nordsjøen - er aktivitet av denne type.
Men også på indirekte måter griper beslutningsaktiviteter inn i det enkelte menneskets liv. Vi er hele tiden omgitt av andre mennesker som foretar beslutninger som legger skranker og føringer på vår egen aktivitet: Ved at vareprodusentene velger å by frem bestemte typer frokostpålegg på markedet, legger dette en skranke på forbrukernes beslutninger om frokostmenyens sammensetning. Tilsvarende, men langt mer konsekvensrike for samfunnet er de beslutninger f.eks. Statens Forurensningstilsyn gjør når det beslutter hvilke teknologier og organisasjonsmåter beredskapen mot oljeforurensninger skal benytte seg av. Andres beslutninger påvirker slik ens egne beslutninger på et vell av ulike låter.
Fordi beslutningsaktivitet direkte eller indirekte berører alt sosial liv, er begrepet beslutning blitt sentralt både innen samfunnsvitenskapene og innen politisk teori. Innen et tverrvitenskapelig felt (økonomi, statsvitenskap, sosiologi, statistikk, filosofi) har det vokst fram en disiplin som gjerne benevnes beslutningsteori. Beslutningsteori er den generaliserte lære om hva beslutninger og beslutningsaktivitet er og bør være. Etterhånden har det utfelt seg mange ulike, ofte skarpt stridende skoler innen disiplinen. Innen de fleste skoler knytter diskusjonen seg til et annet sentralt begrep i forståelsen av handlinger: rasjonalitet (fornuft). Debatten har i betydelig utstrekning dreiet seg om hva som karakteriserer menneskets rasjonalitet. Beslutninger er blitt betraktet som den aktivitet som rasjonalitet realiseres og viser seg gjennom. Et av de mest sentrale standpunkter innen den formale beslutningsteori blir gjerne benevnt idéen om det absolutt rasjonelle menneske. Denne teorien har særlig vært framherskende innen økonomisk teori og kalles av denne grunn også ofte teorien om "Det økonomiske mennesket", "Economic Man" eller "Homo Economicus". Ideen om dette mennesket hviler bl.a. på følgende antakelser: (1) Det er mulig å oppnå absolutt kunnskap om alle mulige handlingsalternativ; (2) det er mulig å oppnå absolutt kunnskap om alle mulige konsekvenser av de ulike alternativene; (3) det er mulig å operere med en absolutt entydig skala av preferanser og like entydig tilordning av alternativene til preferansene. Det er mulig å oppnå det absolutt beste beslutningsalternativ.
De politiske konsekvensene av en oppfatning av beslutningsaktivitet som tar utgangspunkt i denne menneskemodellen, kommer særlig til syne innen demokratiteoriene. Forvaltningen forutsettes å handle som et passivt instrument uten selvstendig politisk innflytelse; politikerne forutsettes å levere velgernes entydige preferanser til forvaltningen. Denne utreder de mulige alternativer, deres konsekvenser og rangerer utfallene ut fra gitte målsetninger. Forvaltningens aktivitet blir dermed ansett som rent teknisk, som verdifri, som ikke-politisk.
Kritikken mot det "økonomiske mennesket" er satt inn fra ulike hold. Felles for innvendingene fra ulike tankeretninger er understrekningen av at mennesket er begrenset rasjonelt. De ulike forenklete bilder eller modeller av mennesket som disse tankeretningene opererer med synes å ha et minste felles multiplum i følgende kjennetegn: 1. Det er bare mulig å oppnå begrenset kunnskap om alle mulige beslutnlngsalternativ; 2. det er bare mulig å oppnå begrenset kunnskap om alle mulige konsekvenser av de ulike alternativene; 3. det er bare mulig å oppnå en flertydig skala av preferanser og en flertydig tilordning av alternativene til preferansene. Det er ikke mulig å oppnå et absolutt beste beslutningsalternativ.
En konsekvens av et slikt syn på beslutningsaktivitet er at de offentlige tjeneste- og embetsmenns virksomhet ikke lenger kan sees på som fri for politikk. Den enkelte beslutningstakers begrensete oversikt over alternativer og konsekvenser vil sette grenser for det mulige utfall av beslutningen. Dersom en f.eks. fyller Statens Forurensningstilsyn med utelukkende ingeniør- og juridisk ekspertise, vil dette være med på å bestemme hvilke alternativer som blir utredet og hvilke som ikke blir utredet. Dermed vil det være satt bestemte skranker og føringer på den beslutningssituasjonen som politikerne står i. Den yrkes- og profesjonsmessige sammensetningen av forvaltningen øver selvstendig politisk innflytelse på de valgte politiske representanters beslutninger. Men også andre trekk ved organisasjonsmåten er med på å bestemme hvilke alternativer, konsekvenser og preferanser som blir oppfanget som relevante og viktige. Det kan være bestemte rutiner for innhenting av informasjon; det kan være regler for hvem som har adgang til beslutningsprosessen; det kan være den mengde tid som hver enkelt beslutningstaker kan anvende til å sette seg inn i de ulike sakstyper. Alt dette er med på å bestemme utfallet av beslutningsprosessen. Det er således ikke bare selve aktiviteten til embets- og tjenestemennene som ut fra den begrensete rasjonelle betraktningsmåte må betraktes som politisk ladet, men også det organisasjonsmønstret som de driver sin besluttende aktivitet i. Denne organisasjons-sosiologiske måten å se beslutningsaktivitet på kan anvendes både på kompliserte bedrifts- og forvaltningsorganisasjoner og på hverdagslivets enkleste valgsituasjoner - som valg av pålegg til frokostbordet. Her vil f.eks. utfallet ikke bare bestemmes av den enkeltes smak, men også av fordelingen av økonomiske midler i familien, autoritetsforhold, tid til innkjøp, adgang til typer av forretninger, osv. Det sondres mellom fire hovedtyper av beslutningssituasjoner: I en tilnærmet rasjonell situasjon vil det ligge få føringer på beslutningstakeren i form av tidspress, informasjonsutvalg, grenser for kommunikasjon osv. I en begrenset rasjonell situasjon vil disse føringene være mange, og dermed redusere den aktuelle beslutningstakers innflytelse. I en "konflikterende" situasjon vil interne konflikter av ulik type bestemme beslutningsutfallet. I en "anarkisk" situasjon beror utfallet på høy grad av tilfeldighet i organisasjonsmønsteret: både hva en vil og hvordan en vil er uklart eller ikke formulert.
T.R.L.
Litteratur: H. Simon: Administrative Man New York 1947. D. Silverman: The Theory of Organizations, London 1970. J. G. March og I. P. Olsen: Ambiguity and choice in Organizations, Oslo 1976.


Bestselger
Bestselger er en bok som selges til et stort publikum, fra tid til annen blir uttrykket også brukt om andre varer. Begrepet ble innført i USA allerede i slutten av forrige århundre. Et svakt utbygd bokhandelsnett og den enorme vekt som ble lagt på pågående markedsføring og hardkokt forretningsdrift, ga amerikansk forlagsvirksomhet et annet preg enn det som var kjent i Europa. Utgivelse av bøker med vanlige opplag ble ulønnsomt, og jakten på titler som kunne nå mange lesere og sikre forleggerens fortjeneste tilsvarende intens. For å få fram manuskripter med tilstrekkelig appell ble det naturlig for forleggeren å bestille bestselgere, og bøkene ble i form og innhold skreddersydd for markedet.
Den tradisjonelle europeiske forlagsvirksomhet bygger på et bokhandelsystem der et stort antall titler lagerføres, og der det i tillegg er mulig for kunden uten ekstra kostnader å bestille bøker som ikke er i butikken - noe som meget sjelden forekommer i annen detaljhandel. Dette systemet, som muliggjør en bred bokutgivelse, trues i stigende grad av bestselgerismen. Hardt markedsførte bokklubbtilbud og salg av utvalgte bøker i varehus fører med seg at en stadig større del av folks lesning konsentreres om et lite antall titler med meget høye opplag. Norge er i mindre grad enn andre land i Europa berørt av denne utviklingen. Få norske forlag er utenlandsk eid, forlagenes kulturelle forpliktelser er holdt levende, fast utsalgspris for bøker trygger bokhandelen og den offentlige innkjøpsordningen støtter utgivelse av norsk skjønlitteratur. Men også hos oss er tendensen til bestselgerisme tydelig. Medlemmer av kongehuset, skøyteløpere, Fjernsynskjendiser og slitere fra ødemarken er takknemlige objekter for forfattere som ofte arbeider på oppdrag fra forlagene. En stadig større del av bokomsetningen skjer gjennom bokklubber, som imidlertid har et langt høyere kvalitetsnivå enn vanlig i andre land, På lengre sikt vil bestselgerismen og en stadig sterkere markedsøkonomisk forlagsdrift også i Norge kunne true bredden i bokutvalget og dermed undergrave den boklige kultur overhodet.
T. B.



Bevan, Aneurin
Bevan (1897-1960) (også kalt Nye Bevan), britisk sosialist, forgrunnsskikkelse på venstrefløyen i Labour, fremragende taler og sosialreformator. Bevan var sønn av en gruvearbeider, gikk to år på Central Labour College, London, og ble innvalgt i Parlamentet i 1929. Under 2. verdenskrig var Bevan en heftig kritiker av Churchills samlingsregjering. I 1939 ble Bevan eksludert en kort tid av Labourpartiet for sin deltakelse i enhetsfrontarbeid mot regjeringen. Fra 1940 til 1945 virket Bevan som redaktør for venstrefløyens organ "Tribune". Som helseminister i Clement Attlees arbeiderpartiregjering etter krigen fikk Bevan hovedansvaret for boligbygging og gjennomføring av Labours nasjonale helse- og trygdesystem. Han ble arbeidsminister i 1951, men gikk av året etter i protest mot regjeringens gjenopprustningsprogram som forutsatte reduksjoner i sosialbudsjettet. I midten av femtiåra ble Bevan midtpunktet for venstrefløyens kritikk av Labours offisielle politikk, og hans navn ble knyttet til dette opposisjonsarbeidet (Bevan-fløyen). Bevan forble en radikaler hele sitt liv selv om han etter tapet mot Hugh Gaitskell som partileder (1955) modererte seg noe og ble, særlig i kolonispørsmål, mer konservativ. Bevan måtte som ung overvinne en talehemning og arbeidet bevisst med å utvikle sin stil og gjennomslagskraft som debattant. Samtiden anerkjente ham som en skarpskodd og effektiv taler som særlig mestret de mer uformelle og spontane diskusjoner. Bevan var en meget fargerik skikkelse som også pådro seg mange fiender. Churchill kalte ham en gang en "grossist i uhøflighet". Bevans selvbiografi "In Place of Fear" kom i 1952.
B.Ha.



Bevin, Ernest
Bevin (1881-1951), britisk fagforeningsleder og utenrikspolitiker, arbeidsminister i Churchills koalisjonsregjering under 2. verdenskrig og utenriksminister i Labours etterkrigsregjering, nøkkelperson i etableringen av NATO i 1949. Bevin kom fra ytterst fattige kår og arbeidet seg opp gjennom fagforeningsbevegelsen. I 1922 sto han i spissen for motstandsarbeidet for å hindre britisk intervensjon i krigen mellom Sovjetunionen og Polen. Han var også mannen bak sammenslåingen av en rekke fagforbund til det innflytelsesrike Transport and General Worker's Union, som ble verdens største fagforbund (1922). Fra 1925 medlem av landsstyret i TUC (Trade Union Congress, det britiske LO), formann 1937. Bevin var hovedmannen bak organiseringen av generalstreiken i 1926.
I depresjonsåra ble Bevin en heftig kritiker av R. MacDonald og Labourregjeringens manglende evne til å råde bot med nedgangstidene, særlig i forhold til det stigende antall arbeidsløse. I 1931 nektet Bevin å støtte MacDonalds andre regjering (den såkalte "nasjonale" regjering 1931-35). I trettiåra gikk Bevin sterkt inn for opprustning og en fast holdning overfor Tyskland og Italia. Som arbeidsminister under krigen var Bevin ansvarlig for utskriving av alle arbeidsføre menn over 30 til arbeid i krigsindustrien, likeså beordring av kvinner mellom 20 og 23 til samme plikttjeneste. Streiker ble forbudt og arbeidere nektet å skifte arbeid uten regjeringens tillatelse. Bevin anmodet også fagforeningene om å tilpasse sin virksomhet til krigsproduksjonens behov. En slik ordning stod i skarp kontrast til arbeiderbevegelsens politikk under 1. verdenskrig og viste hvor langt den var villig til å gi støtte for den nasjonale krigsinnsats. - Etter krigen kom Bevin hurtig til å miste tilliten til Sovjet. Som utenriksminister argumenterte han mot å anerkjenne de nye regimer i øst-Europa som oppsto som følge av den røde hærs fremrykking. Han var en avgjørende innflytelse bak Brusselavtalen (1948) og OEEC (Organization for European Economic Cooperation) som også ble undertegnet i 1948 og som ble viktige forløpere for NATO. Bevins plan om en føderal jødisk-palestinsk stat mislyktes på grunn av krigen mellom folkegruppene i området (1947-48).
I 1950 sto han bak anerkjennelsen av folkerepublikken Kina - Storbritannia gikk dermed mot USAs linje i dette spørsmålet. Bevin var også initiativtaker til Colombo-planen til fremme av økonomisk utvikling i Sør- og Sørvest-Asia. - Mot slutten av sitt liv ble Bevin en ytterst kontroversiell skikkelse innenfor britisk arbeiderbevegelse. For Harold J. Laski, mangeårig medlem av Labours landsstyre, ble Bevin stående som innbegrepet av Labours tapte sjanser etter seieren i 1945: Bevin personifiserte iflg. Laski den perspektivløse, byråkratiske sosialismen, sosialdemokratiet hvis fremste mål var en steril antikommunisme. Laski så i Bevin hovedmannen bak Labours vending fra en internasjonalt orientert sosialisme til å bli den lydige partner i alliansen med Washington. Laskis kritikk av Bevins utenrikspolitikk skulle vise seg å ha gyldighet også for senere arbeiderpartiregjeringer. I mangt minner George Browns utenriksministertid i sekstiårene og hans og Harold Wilsons forsvar av USAs Vietnamengasjement om Bevins utenrikspolitikk i slutten av førtiåra.
B.Ha.

Litteratur: A. Bullock, The Life and Times of Ernest Bevin, London, 1. bind 1960, 2. bind 1967.