NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Belize (tidl. Britisk Honduras)

Hovedstad: Belize
Sjølstendighet: Avh. område (England)
Politisk system: Topartisystem
Største språkgruppe: Engelsk 50,9 %
Flateinnhold: 22 965 km²
Folkemengde i 1973: 132000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 3,2 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 700 $
Yrkesaktivitet: 58,6 %
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 18,0 %
Eksportensidighet: Sukker 41,2 %
Viktigste handelspartner 1970: England/USA 57,2 %
Energibruk pr. innbygger: Lav 564 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 0,0 %
Lese- og skrivekyndighet: 89 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 32
Spedbarnsdødelighet: 6,00 %
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind

Benin (tidl. Dahomey)

Hovedstad: Porto Novo
Sjølstendighet: 1960 (Frankrike)
Politisk system: Ettpartisystem
Største språkgruppe: Fon 50,8 %
Flateinnhold: 112 162 km²
Folkemengde i 1973: 2912000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 2,7 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 6,8 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 122 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 1,5 %
Yrkesaktivitet: 53,3 % 12
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 50,2 % 12
Eksportensidighet: Bomull, tekstiler 31,1 %
Viktigste handelspartner 1972: Frankrike 38,7 %
Energibruk pr. innbygger: Meget lav 32 kke
Lese- og skrivekyndighet: 20 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 1
Militærutgifter pr. innb., 1972: 1,87 $
Tilslutning til militærallianse: Frankrike
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind

Benjamin, walter

Benjamin (1892-1940), tysk filosof, kunstteoretiker og litteraturkritiker. En av de første som forsøkte å skape en marxistisk estetikk, en estetikk der samfunnets utvikling er avgjørende både for verkets utforming, produksjon og måten det mottas på.

Benjamin var sønn av velstående jødiske foreldre og vokste opp i et av Berlins fasjonable boligområder. Hans bakgrunn er ganske alminnelig for en gruppe tysk-jødiske intellektuelle rundt århundreskiftet. De var sønner av velstående jødiske foreldre som hadde voldsomme intellektuelle ambisjoner på sine sønners vegne. Samtidig var de på mange måter stengt ute fra en akademisk løpebane, Benjamin var f.eks. avhengig av økonomisk hjelp fra sin familie i en stor del av sitt liv. Benjamins situasjon var preget av at han både kom i konflikt med sitt jødiske miljø og med den tyske kulturtradisjon som omga ham. For andre i denne gruppen intellektuelle jøder sto valget mellom å slutte seg til kommunismen, eller en sionisme som hadde liten eller ingen betydning for den vanlige jøde. I forskjellige perioder av sitt liv følte Benjamin seg tiltrukket av begge posisjoner, og han forsøkte å konstruere en historiefilosofi som er en formidling mellom den historiske materialismen og jødisk messianisme.

I 1917 tok han doktorgraden i Bern på avhandlingen "Begrepet kunstkritikk i den tyske romantikk", På bakgrunn av romantikken kommer Benjamin fram til et produktivt kritikkbegrep, han oppfatter kritikken som en kunstens jordmor, som bringer verket til fullending. Kritikken vekker kunstverkets selvrefleksjon. Dette kritikkbegrepet blir helt sentralt i Benjamins tenkning, han bruker det også utenfor selve kunstkritikken. Han forsøker å vekke fenomenenes selvbevissthet. Kritikken skal redde tingene fra deres vareform og avlure dem den kjerne av sannhet de skjuler i seg.

I 1925 ble hans doktorgradsarbeid, "Det tyske sørgespills opprinnelse", avvist av bedømmelseskomiteen ved universitetet i Frankfurt. Antisemittisme har vært nevnt som en av årsakene til avgjørelsen. Det satte en stopper for Benjamins videre akademiske karriere og han ble derfor nødt til å livnære seg som uavhengig skribent. Denne situasjonen gjorde det vanskelig for ham å lage noen større framstilling av sine teorier. I stedet ble de spredt i en rekke artikler, essays og kritikker i forskjellige aviser og tidsskrifter. Hans karakteristikk av situasjonen var at det fantes steder der han kunne skaffe seg et rimelig utkomme og steder der han kunne leve rimelig, men det var aldri samme sted.

Benjamin møtte den lettiske instruktøren Asja Lacis på Capri i 1924. Hun var medlem av kommunistpartiet og arbeidet i Moskva. Gjennom henne fattet han interesse for den historiske materialismen. Det var særlig Marx' analyse av vareproduksjonen som fant grobunn hos ham. Varens fetisjkarakter ble et av nøkkelbegrepene i hans teorier fordi denne delen av teorien forklarer fremmedgjøringen under kapitalismen for ham.

Nesten samtidig starter Benjamin på det som skulle blitt hans hovedverk, det såkalte "passasjearbeidet". Navnet kommer fra de passasjene som gikk gjennom forretningskvartalene mellom boulevardene i Paris. Verket skulle skildre Paris, den første moderne storbyen, varefetisjismens og motens hovedstad. Det skulle framstille det borgerlige samfunn ved hjelp av de samfunnsmessige gjenstanders spesifikke form. Verket ble aldri fullført, men spredte ting er publisert. Det gjelder f.eks. Baudelaire-studiene, som skulle inngå i verket, og det gjelder "Paris, det nittende århundres hovedstad", som er et slags synopsis "sammenfattende plan" til hele verket. Dette essayet fungerer som en montasje, der leseren selv må lete seg fram til sammenhengene i teksten og trekke konklusjonene. Verket skulle ha blitt et slags panorama, der Benjamin leste byen Paris, avslørte dens fysiognomi, Han ville vise hvordan storbyen oppleves som en sammenhengende rekke av sjokk, hvordan en analyse av en detalj ved arkitekturen sier noe om en bestemt samfunnsmessig produksjonsform.

I sitt arbeid som aviskritiker hadde Benjamin kommet i kontakt med Bertolt Brecht, som kom til å få stor innflytelse på ham. Brecht forlangte et helt annet politisk engasjement enn det Benjamin hadde stått for hittil. Da Benjamin må i eksil i 1933, slutter han seg til kampen mot fascismen, han vil gi sine teorier et praktisk og politisk innhold.

Et eksempel på denne utviklingen i Benjamins arbeid er "Kunstverket i reproduksjonsalderen", som første gang ble publisert i 1936. Formålet med dette essayet var å skape en estetikk som er ubrukelig for fascistiske formål. Hans tese er at kunsten, under de framskredne produksjonsmidlene den opplever i dag, trenger en ny begrunnelse, en politisk begrunnelse. Han påviser at kunsten, sanseiakttagelsen og måten vi oppfatter den på, endres med utviklingen av produksjonsmidlene. Kunstens situasjon, i en periode der mulighetene for reproduksjon er så store at det ikke lenger gir noen mening å spørre etter originalen, er en helt annen enn når kunsten er en engangsforekomst, noe unikt. Benjamin mener at dette vil føre til en ny måte å persipere kunst på. En form som er progressiv i forhold til utviklingen av produksjonsmidlene.

Det lyktes Benjamins venner Max Horkheimer og Theodor W. Adorno å skaffe Benjamin visum til USA i 1940, men han utsatte avreisen lengst mulig. Han mente det stadig var posisjoner å forsvare i Europa, og han hadde heller ingen lyst til å reise til USA. Der kunne de ikke ha annen nytte av ham enn å kjøre ham rundt på en vogn og vise ham fram som den siste europeer. Situasjonen i Frankrike ble imidlertid helt uholdbar og han bestemte seg for å rømme da han fikk skipsleilighet og transittvisum. Imidlertid ble de stoppet på grensen til Spania ved en liten fjellstasjon, grensen var stengt. Om natten begikk Benjamin selvmord med morfin. Resten av følget fikk lov å fortsette neste dag og få uker etter ble grensene åpnet igjen.

T.Ka.

Litteratur: W. Benjamin: Kunstverket i reproduksjonsalderen, Oslo 1975.

Beredskapslovene

Beredskapslovene er en fellesbetegnelse på fem lover som ble sanksjonert 15. des. 1950. Lovene kommer uten videre til anvendelse i krig, men kan også settes i verk av regjeringen "når krig truer" eller "rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare".

Debatten om lovene Lovforslagene ble fremmet i Ot.prp. nr. 78, 79 og 80 i 1950. Debatten dreide seg særlig om følgende punkter i Ot.prp. 78:

En forræderidomstol som skulle behandle forræderisaker hvor det ville bli nedlagt påstand om dødsstraff. Domstolens avgjørelser skulle ikke kunne ankes. Sakens behandling måtte ikke vare mer enn 48 timer fra hovedforhandlingens begynnelse. Dødsdom krevde enstemmighet og skulle straks fullbyrdes. Forslag om sikringstiltak overfor personer som det var skjellig grunn til å mistenke for "å ha foretatt el. være iferd med å foreta el. å forberede forræderiforbrytelse". Politiet kunne forvare slike personer uten dom i 30 dager. Justisdep. kunne forlenge oppholdet på ubestemt tid. Forslag til regler om kontroll med trykte skrifter m.m. hvor det var bestemmelser om pressesensur, brevsensur og telefonavlytting. Sterk motstand møtte også forslaget i Ot.prp. 79 om at deltakelse i "ulovlig lockout, streik eller boikott som er egnet til å svekke Norges motstandsevne" skulle kunne straffes med fengsel inntil livstid eller med døden. Et hovedankepunkt var de vide fullmaktene forslagene ga regjeringen. Det var ikke noen forutsetning for å sette i verk lovene at Norge var i krig. Teoretisk ga forslagene regjeringen en mulighet for å iverksette loven i en nasjonal eller internasjonal krise. I det politiske klimaet i 1950-åra anså mange dette for å være en reell fare. Motstanderne av loven mente også at konstitusjonell nødrett var tilstrekkelig garanti i en krigssituasjon. Ved at nødretten ble en permanent del av vårt lovverk, ville det virke inn på den generelle holdning til bruk av udemokratiske og forfatningsstridige virkemidler.

Lovforslagene ble lagt fram av regjeringen Gerhardsen 25. august 1950. De førte til en storm av protester fra enkeltpersoner og foreninger over hele landet. Storting og regjering mottok over 100 resolusjoner fra møter og foreninger, bl.a. protesterte en rekke fagforeninger. I tillegg sendte 10 000 enkeltpersoner inn sin protest. Det var en omfattende debatt i pressen, og NRK hadde debattprogram om saken (referat er utgitt av NRK). Juristene var splittet i sitt syn på lovforslagene.

Som et resultat av debatten tok justiskomitéen ut punktene om forræderidomsstol, sikringstiltak og pressesensur i det endelige lovframlegget. Det ble imidlertid understreket i Stortinget at det forutsettes at regjeringen forbereder forslag og tiltak "på en slik måte at de kan settes i verk hvis situasjonen krever det". Det ble altså ikke tatt avstand fra innholdet i forslagene, men tvert imot forutsatt at regjeringen skulle forberede iverksettelsen. Loven ble vedtatt av Stortinget med stort flertall.

Innholdet i lovene Beredskapslovverket inneholder nå følgende lover:

1. Krigsloven. Loven gir regjeringen fullmakt til å overta Stortingets funksjoner, bl.a. lovgivningsmyndighet i tilfelle "krig, krigsfare eller liknende forhold". Regjeringen kan delegere myndighet, også når det gjelder lovgivning, til lavere organer, bl.a. fylkesmannen.

2. Lov om kontroll med post og telegrafforsendelser. Loven gir også adgang til å kontrollere telefonsamtaler.

3. Lov om endringer i straffelovens kap. 8 og 9 m.v. førte til en skjerping av forræderibestemmelsene. Dødsstraff for forræderi kan idømmes etter den militære straffelov.

4. Lovene om "forbod mot samkvem med personer som har tilhald på fiendeområde o.a." og om fiendegods gir permanent lovverk på områder som tidligere bare hadde hatt midlertidige bestemmelser.

Antikommunisme Debatten om beredskapslovene kom på et tidspunkt da motsetningene mellom maktblokkene i øst og vest var sterkt tilspisset. Sovjet hadde tatt kontroll over øst-Europa. Særlig inntrykk i Norge gjorde maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia, som var et industriland av vesteuropeisk type med demokratiske tradisjoner. Lovforarbeidet var begynt våren 1948, omtrent samtidig med maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia (som seinere medvirket til norsk tilslutning til NATO). Vest-Europa var bundet til USA gjennom NATO-pakten og Marshallhjelpen. Koreakrigen var begynt. Truman hadde erklært at enhver kommunistisk maktovertakelse ville bli oppfattet som en trusel mot USA. Det ble i debatten ikke lagt skjul på at lovene var tenkt å være et vern mot kommunistisk aktivitet. Aftenposten skrev: "Det er kommunistenes forakt for de grunnleggende menneskerettighetene som har gjort spørsmålet om beredskapslovene aktuelt. Hvis kommunistene hadde anerkjent det frie ord og rettsstatens forutsetninger, hadde verden i dag vært en annen og regjeringen Gerhardsen ville sikkert ikke kommet i tanker om å foreslå noen beredskapslov". Dette var representativt for stemningen.

Beredskapslovene var ikke noe ensidig norsk fenomen. I en rekke land i Vest-Europa ble liknende kriselovverk forberedt og vedtatt. Noenlunde samtidig med Norge vedtok Belgia og Italia liknende lovverk. 28. aug. 1950 - tre dager etter at forslagene til de norske beredskapslover var vedtatt - vedtok den amerikanske kongressen lovene om "uamerikansk virksomhet", som la det legale grunnlaget for McCarthys virksomhet. Det er grunn til å anta at beredskapslovene var ledd i en NATO-plan for å møte en krise i forholdet til Sovjet og hindre venstreaktivitet i Europa. I det politiske klimaet i 50-åra ble enhver venstreaktivitet ansett som et resultat av Sovjetisk infiltrasjon.

Beredskapsplaner har vært brukt av høyreorienterte grupper i flere europeiske land i forsøk på å velte demokratiet. Kuppet i Hellas i 1967 ble foretatt etter en NATO-plan av samme type som beredskapslovene. Den politiske kartleggingen av venstrefløyen Som har skjedd i Norge i 50-, 60- og 70-åra har antakelig sin bakgrunn i de hemmelige beredskapsplanene som Stortinget påla regjeringen å utarbeide. Etterretningstjenestens ulike organer har etter all sannsynlighet tolket Stortingets oppfordring som en hjemmel for nitid gransking av venstrefløyens aktiviteter.

Politiske farer ved lovene Fortolkningen av beredskapslovene vil være avhengig av de politiske konjunkturene. Regjeringer i 1970-åras Norge vil nok tolke bestemmelsene annerledes enn en regjering i 50-åra ville ha gjort. Men beredskapslovene foreligger. Faren ved beredskapslovene ligger særlig i tre forhold: For det første kan de tolkes som en rettferdiggjøring av politisk overvåkning og kartlegging i fredstid. For det andre gir loven regjeringen svært vide fullmakter til selv å avgjøre når en situasjon truer rikets selvstendighet. Beredskapslovene vil kunne utgjøre en reell trusel i tilfelle av et aktivt sosialistisk flertall i Norge. For det tredje kan beredskapslovene føre til at en nervøs regjering under en reell krigstrusel setter demokratiet ut av spill på et tidspunkt da det er avgjørende nødvendig at demokratiet fungerer om motstanden skal bli effektiv. En motstandskamp krever reell motstandsvilje hos befolkningen. Denne oppmuntres ikke ved å bryte ned demokratiet allerede i åpningen av en konflikt.

T.T.

Se også: Overvåking.

Litteratur: T. Eckhoff: De norske beredskapslover og debatten omkring dem, Svensk juristtidning, 1951. Norsk Rikskringkasting (utg.): Ordskiftet om beredskapslovene, 1950. Front mot frykten, Oslo 1950. Andersson/Borgen: Storebror ser deg! Oslo 1973. Foredrag av statsråd O. C. Gundersen i Oslo krets av Den norske Sakførerforening - med diskusjonsinnlegg (1950).

Bergen

By i Hordaland. 212692 innbyggere 1.1.1977. Areal 465,3 km². Bergen var eige fylke til 31.12.1971. Kommunane Arna, Fana, Laksevåg og Åsane blei frå 1.1.1972 slått saman med Bergen. Kommunen fekk dermed auka folketalet frå ca. 117 000 til ca. 214000. Arealet auka frå ca. 50 km² til ca. 465 km². Den nye storkommunen blei samtidig medlem av Hordaland fylkeskommune.

Dei trekk som har prega bysamfunnet i ekspansjons- såvel som i stagnasjonsperiodar, må forståast ut frå Bergens forhold til dei økonomiske, politiske og administrative nettverk som byen til kvar tid har vore del av, anten som dominerande eller som dominert del.

Historie, byutvikling Etter tradisjonen er Bergen grunnlagt av Kong Olav Kyrre i år 1069, men der fanst truleg ein tettstad før denne tid. Bergen vaks fram som eksportstad for tørrfisk til Nord-Europa. Alt tidleg på 1100-talet var området som i dag blir kalla "Bryggen", bygt ut. Frå midten av 1200-talet fekk nord-tyske kjøpmenn, hanseatane, særleg frå Lübeck, hand om tørrfiskhandelen. I byte for fisken nordfrå blei det gitt korn og øl. Det var særleg kontrollen over desse bytemidla som la grunnlaget for den hanseatiske dominansen i handelen, Den tyske kolonien blei ei politisk og kulturell makt i bysamfunnet. Dei norske kongane hadde berre delvis kontroll over hanseatane, som var lite glade for å bli skattelagde av kongemakta. Konfliktar var hyppige. I Mariakyrkja, den eldste bevarte kyrkja i Bergen, blei det halde gudsteneste på tysk til fram på 1800- talet. Det var meir innbyrdes strid mellom Hansa- byane enn konkurranse frå nordmenn som gjorde at hanseatane på 1500-talet mista sin dominerande posisjon i næringslivet i Bergen.

På 1200-talet var Bergen kongens residensby, Håkonshallen og dei eldste delane av det nåverande Rosenkrantz-tårnet skriv seg frå denne perioden. Bergen som garnisonsby blir i dag markert ved Bergenhus festning, som ligg på same stad som den gamle kongeresidensen, og ved Håkonsvern marinebase, eit ledd i det samla NATO-forsvaret.

Det politiske og administrative apparat for Vestlandet har også i dag delvis sete i Bergen, ved at fylkesmannen, den fylkeskommunale administrasjonen og den statlege distriktsforvaltninga for Hordaland i tillegg til lagmannsretten har sete i byen.

Tradisjonane som åndeleg sentrum for Vestlandet blir ført vidare kyrkjeleg ved at byen er sete for biskopen i Bjørgvin; ved forskning og undervisning ved Universitetet i Bergen, skipa i 1948 som arvtakar etter Bergen Museum frå 1825; ved Norges Handelshøgskole, grunnlagt 1936; og ved Bergen Lærerskole.

Byutviklinga i Bergen fram til kommunesamanslåinga i 1972 var merkt av forstadsvekst i omlandskommunane og stagnasjon eller tilbakegang i folketalet i dei sentrale byområda. Denne tendensen har halde fram også etter samanslåinga. Omkring midten av 1970-åra var det også ein liten tilbakegang i det totale folketalet i kommunen. Bakgrunnen finst i næringsutviklinga og i mangel på byggeland i det gamle Bergen, samtidig som det har vore reist drabantbyar utanfor dei gamle bygrensene heller enn fornying og rehabilitering av gamle boligområde. Eitt resultat av denne siste politikken har vore eit meir markert skilje og lengre avstandar mellom boligar og arbeidsplassar. I sin tur har dette gitt opphav til kaotiske og miljødrepande trafikkforhold, forårsaka av ein veksande privatbilisme. Forsøka på å samle den tilstrekkelege politiske støtte for skinnegåande og andre alternative former for kollektive transportmiddel har hittil ikkje ført fram; og heller ikkje forslag om strengare restriksjonar på privatbilismen i bykjernen. Delvis skriv også trafikkproblema i Bergen seg frå ei politisk, administrativ og finansiell arbeidsdeling mellom stat, fylke, kommune og den private sektor som fragmenterer ansvaret.

Nærings- og arbeidsliv Næringsutviklinga i Bergen var i 1960-åra merkt av ein lågare veksttakt enn i andre byområde i Norge. Denne tendensen er ikkje snudd i 1970-åra. Bergens del av det samla bruttonasjonalproduktet var noko over 6 % i 1969, mens prosentdelen i 1974 var i underkant av dette talet. Delvis ligg forklaringa på stagnasjonstendensane i endrlngane i transportsektoren i etterkrigstida. Overgangen frå sjø- til landtransport gjer ikkje Bergen i same grad som før til naturleg sentrum for heile Vestlandet. Byane sør og nord for Bergen overtar visse sentrumsfunksjonar.

Dei tre største bransjane var i begge år 1. bergverk og industri, 2. varehandel, finansinstitusjonar og eigedomsdrift, 3. offentleg og privat tenesteyting. Av desse er det den siste som har ekspandert i nemnande grad, mens industri har gått tilbake. Dette er forsåvidt i samsvar med endringsmønsteret i landsmålestokk. Ekspansjonen i varehandel er likevel mindre i Bergen enn i del andre større byane, noko som tyder på ein marknadssvikt for detaljhandelen.

Kvinnene var i 1973 i fleirtal mellom arbeidstakarane i tre bransjar: Helse- og sosialsektoren (84%), hotell og restaurant (63 %), tekstil og bekledning (60 %), men utgjer bortimot halvparten også i engros- og detaljhandel, offentleg administrasjon og undervisning, og i forskning (i 1973). Kvinnene er dårlegast representert i bransjane metall- og mineralproduksjon og i bygg og anlegg (7-8 %).

Bergen er også eit finanssentrum for Vestlandet og til dels for landet elles. Samtidig må dei bergenske finansinstitusjonane konkurrere om bergensarane med del store landsomfattande finanshusa. I 1969 hadde Bergen 5 % av alle sysselsette lønstakarar i landet, men 9 % av alle sysselsette med finansog eigedomsdrift, altså ein overrepresentasjon i denne bransjen (bransjen var endå meir overrepresentert i Oslo). Dei åtte største finansinstitusjonane i Bergen, rangert etter forvaltningskapital, var i 1973: 1. Bergens Privatbank 5,61 milliardar; 2. Norsk Kollektiv Pensjonskasse 3,30 milliardar; 3. Bergens Kreditbank 1,30 milllardar; 4. Bergens Sparebank 1,01 milliard; 5. Hygea 0,99; 6. Vestlandsbanken 0,82; 7. Vesta 0,69; 8. Bergens Skillingsbank 0,23 milliardar kroner. (Bergens Privatbank og Bergens Kreditbank er seinare slått saman til Bergens Bank). Utanbys bankar med filialar i Bergen er Christiania Bank og Kreditkasse, Den norske Creditbank, Fellesbanken og Landsbanken.

Trass i at finansinstitusjonane er godt representert i Bergen, er investeringsnivået i industrien lågt samanlikna med andre norske byar. Nesten alle lån som bergensindustrlen tar opp i forretningsbankane, blir gjort i bergensbankar (97 % pr. 31.12.1965). Bruttoinvesteringar pr. sysselsett i store industribedrifter i 4 norske byar 1972-75; gj.snittleg årleg bruttoinvestering pr. sysselsett (i 1 000 kroner): Oslo 12,51; Stavanger 10,89; Trondheim 10,53; Bergen 6,26.

Dei 7 største industribedriftene i Bergen 1973:

syssel- omsetn. i
sette mill. kr

Elektro Union AS                                            2 866             494
Konsernet Rieber & Søn AS                            1 167            377
Bergens Mekaniske Verksteder AS                3 198             349
Begensmeieriet                                                548             243
Vestlandske Salslag                                         721             239
AS Sildefiskernes Fabrikklag                             200            160
Munck-gruppen                                              1 172            155

I landssammanheng, uansett bransje, kjem Elektro Union som nr. 35 etter omsetning. BMV kjem som nr. 15 etter sysselsette.

Framtidsvonene for næringslivet i Bergen er mellom dei styrande i kommunen knytte til oljeaktiviteten i Nordsjøen. Ein ser her ein sjanse til å gi næringslivet ein tiltrengt stimulans. Oljeselskapa, den nye tids hanseatar, bankar på døra, og døropnarane er på plass.

Kulturelle og sosiale forhold Dei to mest kjente kulturelle institusjonane i Bergen er Den Nationale Scene og Musikselskabet Harmonien. Den første er arvtakar etter Det Dramatiske Selskab, som førte opp den første teaterbygningen i Bergen i 1799 (øydelagt 1944), og etter Det Norske Teater, grunnlagt av Ole Bull i 1850. "Harmonien" blir gjerne ført attende til Det Musikalske Selskab frå 1765. Av institusjonar for bildande kunst kan nemnast Bergens Kunstforening, stifta 1838, Billedgalleriet og Rasmus Meyers Samlinger. Det nye Galleri 1 prøver å fungere som eit korrektiv til dei etablerte institusjonane.

I Bergen kjem det ut fire dagsaviser, Bergens Tidende (Dnf.), Bergens Arbeiderblad (A), Dagen (u.kr.) og Morgenavisen (H), Gula TIdend (u., nynorsk) kjem ut tre gonger i veka. Når det gjeld spreiing, har alle avisene sitt klare tyngdepunkt i Bergen, med unntak av Gula Tidend. Spreiinga utanom Bergen er hovudsakleg til midtre Vestlandet (området mellom Bjørnefjorden og Stadt). Berre Bergens Tidende har ei spreiing som gjer at den kan seiast å vere landsdelsavis for dette området.

Også bygdekulturen har lenge hatt eit sentrum i Bergen. Det eldste mållaget i Norge, Vestmannalaget, blei skipa i 1868. Det finst i Bergen i dag fleire lag som arbeider på bygdekulturell grunn, som Bondeungdomslaget, Ervingen, Idrettslaget Gular og i tillegg ei rad med einskildforeiningar for innflyttarar frå serskilde bygdelag. At det framleis er behov for desse foreiningane, peikar på ein avstand mellom bykulturen og dei vestnorske bygdesamfunna omkring. M.a. er målføra ulike; bergensk har t.d. felleskjønn og bokmålsendingar der bygdedialektane skil mellom hankjønn og hokjønn og har nynorske endingar.

At bergensarane tradisjonelt kan ha vore sameinte i ei oppleving av seg sjølv som spesielle i forhold til strilar og austlendingar, har ikkje alltid hindra interne motsetningar frå å blusse opp. Almugen demonstrerte i 1868 mot urimelege torgprisar, og hendinga blir hugsa som "Potetkrigen". Soldatar og bajonettar blei brukt før folkemengda var jaga frå rådhustrappa. Men i Bergen har dei indre motsetningane i særleg grad tatt preg av bydelsstrid og bydelspatriotisme, som frå ca. 1860 manifesterte seg i skiping av ei rekke buekorps.

Det er vanskeleg å avgjere i kva grad industrialisering, som i Bergensområdet tok til ca. 1850, var med på å leggje grobotn for korpsa gjennom skarpare sosiale motsetningar. Nokre av korpsa marsjerer enno i gatene. Men som objekt for lokalpatriotisme må dei i dag konkurrere med fotballaga.

Politikk I grunntrekka skil ikkje partivalet til bergensarane seg vesentleg frå det som gjeld i del andre større byane eller i landsmålestokk. Dei tre største partia m.o.t. stemmetal var DNA, Høgre og Kr.F., både ved stortingsvalet i 1973 og kommunevalet i 1975. Framgangen for DNA og H frå 1973 til 1975 blei også avspegla i valresultata i Bergen, og tilsvarande tilbakegangen for SV. Støtten til Dnf og Kr.F. er likevel større enn normalen i byane (unnateke Stavanger). Dette tyder på at det særmerkte partibildet på Sør- og Vestlandet også tildels slår igjennom i Bergen. Også i valet av parti er byen ein del av landsdelen.

Hordaland fylkesting og Bergen bystyre. 1975.

                     Hrdl. Fylkesting      Bergen bystyre      Røysteprosent      Kvinnelege representantar
                     Tal på                    Tal på                     I Bergen                i bystyret.
                     representantar      representantar                                   Prosent

RV                          0                            0                          0                             -
SV                          4                            5                          6                            80
DNA                      26                          29                        38                            21
V                            3                            3                          3                            33
Dnf                         5                            5                          7                            60
Kr.F.                     15                          11                        13                            18
SP                          8                            2                          3                            50
H                          22                          28                        32                            25
ALP                        2                            2                          2                              0

I 1973, ved det siste stortingsvalget der Bergen var eige fylke, fekk partia desse prosentane av røystene: Rv (1), SV (11), DNA (30), Kr.F. (13), SP (3), H (24), og ALP (8).

Politisk er Bergen knytt til landsdelen m.a. gjennom Hordaland fylkesting. Med omtrent 1/2 av folketalet i Hordaland har Bergen 1/3 av representantane i Hordaland fylkesting i 1975. Det partipolitiske mønsteret i fylkestinget avvik, som ein ser av tabellen, ein del frå mønsteret i bystyret i Bergen. Både DNA og H er svakare representert i fylkestinget enn i bystyret. For Kr.F. og SP er forholdet omvendt. Mens H+DNA har 57 % av representantane i fylkestinget, har dei 70 % i bystyret. I si politiske samansetjing ligg bergensgruppa i fylkestinget nærare bystyret enn fylkestinget.

Fleirtalet i fylkestinget har ikkje alltid vilja godta at Bergen har særproblem som krev særlege tiltak og ressursar, noko bergensrepresentantane har argumentert for, spesielt for transportsektoren. Ved konfliktar mellom Bergen og fylket gjer det framande partibildet som Bergen framviser, det ikkje lettare å overvinne konfliktane.

Talet på kvinnelege representantar i bystyret har halde seg på omkring 20 % sidan 1947. Valet i 1975 representerte eit sprang oppover i representasjon for kvinnene. Det same var også tilfelle i landsmålestokk. Den kvinnelege representasjonen i Bergen har alltid lege godt over landsgjennomsnittet. Etter valet i 1975 blei dette gapet mindre. Partiet med det relativt største kvinneinnslaget er SV: 4 av 5 representantar er kvinner. I DNA er 1/3 av representantane kvinner, og i H 1/4. Kr.F. og ALP har færrast kvinner i bystyret.

H.Ba.

Litteratur: G. H. Hartvedt (red.): Hordaland og Bergen, Oslo 1976. Utkast til kommuneplan for Bergen 1978-1985, Rådmannen, Bergen 1977. G. M. Gerhardsen m.fl. (red.): Bergen i perspektiv. Søkelys på byens næringsliv, Bergen 1970. B. Lorentzen: Den berømmelige handelsstad Bergen gjennom tidene. Bind I, II og III, Bergen 1976, 1970 og 1977. T. Hjellum: Om makt- og klasseforholdene i Bergen, Kontrast, nr. 6, 1971.

Bergen Bank

Opprettet: 1975 gjennom en fusjon mellom Bergens Kreditbank AS og Bergens Privatbank
Hovedkontor: Bergen
Forvaltningskapital Norge (1976): 9,7 milliarder kroner Forvaltningskapital utland: 2,1 milliarder kroner
Aksjekapital: 300 millioner kroner fordelt på 30 000 aksjonærer
Kurs pr. 1.11.1977: kr 10250
Aksjeutbytte: 27 millioner kroner
Antall ansatte: ca. 2 400
Antall filialer og kontorer i Norge: 96
Antall kontorer i utlandet: 3
Bergen Bank er Norges nest største forretningsbank. Av forretningsbankenes samlede forvaltningskapital i 1976 hadde Bergen Bank alene 18,7 prosent. Bergen Banks tyngdepunkter ligger i Bergen og Oslo. Bankens forvaltningskapital i Bergen er på 3,6 milliarder kroner. I Oslo 3,4 milliarder kroner. Bergen Banks største aksjonærer er ulike Bergensselskaper - hvorav livs- og forsikringsselskaper er de største.

Dette er de ti største aksjonærene i Bergen Bank (antall aksjer står i parentes): 1. Forsikringsselskapet Vesta (38 467), 2. Forenede Liv, Livs- og Pensjonsforsikring AS (37 508), 3. Livsforsikringsselskapet Hygea (33 652), 4. AS Commodum (30 532), 5. AS Norsk Kollektiv Pensjonskasse (28 500), 6. Chr. Bank og Kreditkasse (28 000), 7. Norges Skipshypotek AS (26 279), 8. Westfal Larsen & Co. AS (24 900), 9. L. Meltzers Høyskolefond (23 731), 10. Norges Kjøtt og Fleskesentral (22 621).

Bergen Bank har selv kjøpt opp aksjer for 188 millioner kroner i norske og utenlandske finansinstitusjoner og foretak: - Banken har aksjer for ca. 60 millioner kroner i åtte norske finansieringsinstitusjoner. Blant disse: AS Eksportfinans, AS Låneinstituttet for skipsbyggeriene, Norsk Skips Hypothekbank AS, Den norske Industribank. - Bergen Bank har en rekke mindre aksjeposter i andre norske banker. Aksjer for 6,3 millioner kroner i 20 forskjellige banker. Største enkeltpost: Aksjer for 1,2 millioner kroner i AS Bergens Skillingsbank. - Bergen Bank har aksjer for 18,5 millioner kroner i norske industri- og handelsforetak. Banken har større aksjeposter i Stavanger Staal AS, AS Investa. I tillegg AS Eggesbøsnes Sildoljefabrikk og AS Viul Tresliperi, som banken regner som "datterselskaper".

Bergen Bank er medeier i tre utenlandske banker: Scandinavian Bank Ltd., London, Banque Scandinavie en Suisse, Genève, Bergen Bank International S.A., Luxembourg.

E.Bo.

Bergen Kvindelige Arbeiderforening

Foreningen ble konstituert i Bergen 3. juli 1894. Dens formål ble uttrykt slik: "Foreningen tilstreber at faa kvinderne til at slutte sig sammen til kamp for opnaaelse af politisk, social og økonomisk selvstændighed".

Foreningen sa seg å være en forening der arbeidersker av alle arbeidsgrener kunne være medlem. Det var Centralisationen (De centraliserede fag- og arbeiderforeninger i Bergen og omegn) som var det politiske og organisasjonsmessige forbildet, og foreningen kom til å samle både sosialister og venstrefolk.

Opplysningsarbeid sto i sentrum for aktiviteten. Det ble arrangert en rekke debattkvelder der kvinnespørsmål, sosiale og litterære emner ble tatt opp, ved siden av at kvinnene ofte diskuterte spørsmål i tilknytning til sosialisme og strategi. Foreningen la vekt på å skolere og oppdra sine medlemmer, med det resultat at den utadrettede virksomheten ble liggende etter.

I 1895 ble foreningen innmeldt i Centralisationen, og i 1896 i Det norske arbeiderparti. Mot århundreskiftet døde virksomheten hen, men ble tatt opp igjen i 1902, da en kvinnelig arbeiderforening i tilknytning til DNA ble rekonstruert.

V. E. E.

Bergesen, Sig d.y. & Co.

Hovedkontor: Oslo
Innehavere: Morten S. Bergesen, Petter C. G. Sundt, J. E. Jakobsen
Tonnasje registrert i Norge (1975): 4 799 977 dvt
Andel av utenrikstonnasjen: 11 %
Fart: tank og tørrlast
Ansatte (1975): ca. 1 550
Selskap som inngår i gruppen: Skibsaksjeselskapet Snefonn, Skipsaksjeselskapet Bergehus, AS Sigmalm, AS Siganka, AS Sig. Bergesen d.y. & Co., AS Berge Sigval Bergesen
Eiertype: familiedominans
Bankforhindelse: Den norske Creditbank
Betydelige eierinteresser: Teknisk Bureau AS, EPA AS, Saga Petroleum AS & Co., Norwegian Oil Consortium AS, Den norske Creditbank, Forsikringsaksjeseiskapet Storebrand
Fraktinntekter (1975): 807 mill, kroner
Eksportandel: 100 %
Medlem av Norges Rederforbund

Firmaet ble etablert i 1935. Sigval Bergesen d.y., som inntil nylig har deltatt i konsernets daglige ledelse, trådte den gangen ut av familiens rederi for å starte sitt eget selskap. I dag regnes dette selskapet for å være det femte største uavhengige (ikke statseid, ikke eid av oljeselskap) tankrederi i verden, og det største med base i Europa. To av de ansvarlige partnere i disponentfirmaet, Bergesen og Sundt, er barnebarna til Sigval Bergesen d.y.

To tredjedeler av konsernets flåte er ren tanktonnasje. En stor del av den resterende tonnasjen består av såkalte kombinasjonsskip, skip som kan frakte både olje og tørre laster som korn og malmer. De fleste skipene er levert fra japanske verft.

De enkelte selskapsenhetene i rederigruppen samarbeider både på det forretningsmessige og det finansielle plan. De har integrerte eierinteresser i hverandre, dvs, at enhetene gjensidig har aksjeposter i hverandre. Selskapene eies hovedsakelig av familiene Bergesen. De dominerende aksjonærer er foruten Sigval Bergesen d.y. mødrene til de to kompanjonger Morten S. Bergesen og Petter C. G. Sundt. Aksjeselskapet Sigmalm er det største selskapet i konsernet og det nest største som noteres på Oslo Børs. Ved utgangen av 1976 hadde det nær 8 000 aksjonærer, men det er Bergesenfamilien som har aksjemajoriteten. For noen år tilbake sto det strid om aksjene i Sigmalm. Som reaksjon på at en del av aksjene ble forsøkt solgt til skotske kjøpere, gikk Sigval Bergesen d.y. til storoppkjøp av aksjer. Stridighetene i denne forbindelse førte til at enkeltpersoner trakk seg ut av Sigmalm's representantskap i protest mot Bergesens dominerende stilling i selskapet. Det personlige disponentfirma ble gjort til enestyre i selskapet, mens administrerende direktør i Den norske Creditbank (hovedbankforbindelsen) etterfulgte administrerende direktør i Andresens Bank som ordfører i representantskapet. Det store meklerfirmaet Fearnley & Egers Befragtningsforretning (Astrupfamilien) har også tillitsverv i noen av Bergesenselskapenes representantskap.

Den viktigste delen av Bergesens virksomhet er transport av råolje fra Den Persiske Bukt til Vest- Europa (19,2 mill, tonn i 1976) og malmer fra Sør- Afrika og Brasil til Japan (2,2 mill. tonn malm i 1976). Bergesens viktigste befraktere er de store oljeselskapene Exxon og Shell og det japanske handelshuset Nippon Steel. De befinner seg alle blant verdens 20 største konserner. Rederiets politikk har gått ut på å sikre seg lange kontrakter "med en rimelig god lønnsomhet". De opererer ikke i det spekulasjonsbetonte løsfartmarkedet. Kontraktene (certepartiene) er gjennomsnittlig av 7-8 års varighet.

Regnskapene viser at befraktningspolitikken har gitt en stor fortjeneste. Selskapene har en likviditet og en egenkapitalandel som langt overstiger hva som er vanlig i andre norske rederier. Dette gir foretaket betydelig fleksibilitet og handlefrihet. Gruppens solide økonomi gjør at de har kunnet lansere sin egen forsikringsordning. Ved havarier bærer selskapene selv den første million dollar i tap. Dette har ført til innsparing på forsikringsutbetalingene som normalt utgjør en stor del av skipenes driftsutgifter.

Bergesens virksomheter er ikke utelukkende knyttet til sjøen. De har et heleid datterselskap i Stavanger, Teknisk Bureau AS, som leverer elektriske installasjoner. I 1975 hadde det ca. 340 ansatte og en omsetning på 70 mill, kroner. Videre er Bergesen største aksjonærgruppe med en tredjedel av aksjekapitalen i varehuskjeden EPA som målt etter omsetning var det 40. største handelsfortaket i Norge med en omsetning i 1975 på 270 mill, kroner og 600 ansatte. EPA er nå 100 % norskeid.

Bergesengruppen har betydelige aksjeposter i Den norske Creditbank og skadeforsikringsselskapet Storebrand. Rederiet deltar, i likhet med de fleste andre store norske rederier, i Saga Petroleum AS & Co. og Norwegian Oil Consortium (Noco). Bergesen er ikke medlem av Garantiinstituttet for skip og borefartøyer.

A.F.-N.

Bergverksdrift

Bergverk er i dagligtalen betegnelse på en bedrift som utvinner kull eller malmer, Den statistiske definisjonen er noe videre ved at den omfatter utvinning av alle geologiske ressurser, dvs, også industrimineraler, sand og grus, bygningsstein, olje og gass. Vi skal i hovedsak ta for oss det vi noe snevrere kan kalle bergverksindustri, dvs, industriell utvinning og oppredning (anriking) av malmer og viktige industrimineraler.
Brytningen skjer enten i dagbrudd eller i underjordiske gruver. I det første tilfellet graves stoffene ut ved hjelp av store maskiner, i underjordiske gruver må materialene sprenges eller bores løs, Oppredningen kan også skje på flere måter, Den enkleste teknikken er den s.k. sjeidingen som består i å grovknuse malmen og deretter plukke ut malmene for hånd. En annen metode er vasking, som vil si at malmen finknuses før steinen spyles bort. Hvis malmen er magnetisk, kan den trekkes ut ved hjelp av magnetisk separasjon. Den mest benyttede teknikk i dag er den s.k. flotasjon som vil si at malmen skilles ut i kjemiske bad der den verdlfulle massen flyter opp og skummes av.

Historie I den vide betydningen er bergverksnæringen flere tusen år gammel i Norge, Allerede i steinalderen ble det brutt stein til redskaper, og ganske tidlig begynte en å framstille jern fra myrmalm i jernvinner. Bergverkets nyere historie begynte ved at de danske kongene fikk øynene opp for metallenes økonomiske og strategiske betydning. Christian den 2. og 3. sendte tyske bergverksfolk (geseller) til Norge, for å kartlegge og drive malmforekomstene. De første større gruvene ble åpnet på 1600-tallet: Kongsberg (1624), Røros (1644) og Løkken (1655). For kongen var det av stor betydning å skaffe seg full kontroll over malmforekomstene. All gruvedrift ble derfor i prinsippet monopolisert til kronen (bergregalet), men driften ble gjerne overlatt private som drev forekomstene mot en fast avgift, For å stimulere bergverket lot kongen innbyggerne i de frie bergstadene være untatt for skatt og militærtjeneste. Dette førte til en rask økonomisk utvikling på disse stedene, På midten av 1700-tallet var Kongsberg Norges nest største by etter Bergen.

Veksten i gruvesamfunnene var basert på en lang arbeidsdag og en hard utbytting av bondebefolkningen i omlandet. Kongen påla bøndene å skaffe trekull til metallsmelteverkene. Etter hvert som skogen ble hugd ned, måtte det foretas stadig lengre transporter for å dekke behovet for brensel, i tillegg var bøndene forpliktet til å transportere metallet til byene, praktisk talt uten betaling. De første forsøkene på å organisere arbeiderklassen i Norge hadde også sitt utspring i gruvedrift. Ved Blaafarveverket i Modum - som var basert på utvinning av kobolt fra berggrunnen - startet Marcus Thrane den første arbeiderforening. Blaafarveverket var datidens største bedrift med over 3 000 ansatte.

Etter 1814 gikk det tilbake med norske gruver. De politiske nyordningene førte til at gruvene mistet sine privilegier, og fra midten av århundret begynner framstillingen av jern og stål å skje ved hjelp av koks, Det er først ved århundreskiftet at framstillingen av jernmalm tar seg opp igjen, denne gang finansiert av utenlandsk kapital. I denne fasen blir de viktigste norske gruvene startet: AS Sydvaranger, Rana Gruber, Fosdalen Bergverk, Rødsand Gruver og Hauge i Dalane (Titania). Samtidig skjedde det en mangedobling av produksjonen av svovelkis, og det kom i gang drift av kullfeltene på Svalbard (1904).

Utviklingen i vårt århundre har vært skiftende. På grunn av svingende konjunkturer har produksjonen vært delvis innstilt i mange gruvesamfunn i lange perioder. Dette gjelder særlig kopper- og kis- produksjonen som er spesielt følsom for svingninger på verdensmarkedet, De store forbrukerne av råvarene (f.eks. den elektrotekniske industrien) kjøper opp store kvanta når prisene er lave, slik at gruvene i lange tider kan tvinges til å produsere for lager. Dette har betydd dødsdommen for flere gruver.

Dårlige pris- og markedsforhold kan tvinge gruveselskapene til å måtte innstille driften, selv om malmreservene ikke er uttømt. Dette skjedde ved Røros Kobberverk, som måtte innstille (1977) etter over 300 års drift. I andre tilfeller er det uttømming av forekomstene som fører til innstilling, som f.eks. ved Stordø Gruber (Stord) og Bjørkåsen Gruber (Ballangen). Gruvedriften i Knaben ble innstilt etter at de svenske eierne hadde sikret seg billigere molybdentilførsler fra andre gruver. Uansett hva som er grunnen til innskrenkning eller innstillelse av driften, vil det få store konsekvenser for det samfunnet som er vokst opp rundt gruven.

Bedriftsstrukturen i dag Tabell i viser strukturen i norske bergverk 1975. Som vi ser er det malmutvinningen som er den dominerende undergruppen med omlag halvparten av sysselsettingen i hele bransjen. Gruvene er relativt store. Som nest viktigste gruppe finner vi bryting av stein, sand og grus som sysselsetter vel 3 000 personer. Disse arbeider i bedrifter (grustak, steinbrudd, o.l.) som gjennomgående er svært små. I tillegg omfatter bransjen utvinning av fossile brensler (kull og petroleum), der sysselsettingen vil øke en del framover.

Tabell 1

                                                                                                            Ansatte
                                        Bedrift                     Ansatte                     pr. bedrift
Bergverksdrift                      323                      10 014                                 31

Bryting av kull                          1                           702                               702
Olje og gassutv.                      1                         1 015                            1 015
Malmutvinning                        18                        4 961                               276
Stein, sand, grus                  303                        3 336                                 11

NOS: Industristatistikk

Lokalisering Tyngdepunktet for bergverksdrifta ligger i Nord- Norge. De fire nordligste fylkene hadde mer enn 2/3 av sysselsettingen i malmutvinning. I Finnmark, som er vårt desidert viktigste bergverksfylke, er gruvedrift en hovednæring ved siden av fiske. De mange mindre bedriftene som utvinner stein og grus, er stort sett opprettet for å dekke et lokalt behov for byggeråvarer. Disse vil derfor finnes spredt i de fleste fylker uten noe markant tyngdepunkt.

Kapitalinnsats og eierforhold I gamle dager ble bergverket hovedsakelig drevet med hakke og muskelkraft. I dag tvinges gruvene til å innføre stadig mer teknisk utstyr, for å bringe kostnadene ned. Dette gjøres ved å erstatte gruvearbeiderne med kostbart maskineri som kan betjenes av få personer. I tillegg gjøres det store investeringer i oppredningsutstyret.

Ved begynnelsen av den moderne gruvedrift i Norge var det utenlandske eierinnslaget stort. Gruvene ble startet og drevet av engelske, franske, tyske og svenske interesser. I dag er det bare 16 bergverksbedrifter som har mer enn 20 % av aksjekapitalen på utenlandske hender. Disse 16 bedriftene er imidlertid ganske store, og sysselsetter vel 1 000 personer (se tabell 2).

Statens engasjement i gruvedrift skriver seg fra etterkrigstida, da store tyske aksjeposter tilfalt staten som krigserstatning. De viktigste statskontrollerte selskapene er AS Sydvaranger, Fosdalen Bergverks Aktiebolag og Rana Gruber (gjennom jernverket). Det har også vært en tendens til at større norske flerbransjeforetak har kjøpt seg inn i bergverk, f.eks. Elkem/Spigerverket, Borregaard, Norsk Hydro og Åsv. De mange mindre grustakene og steinbruddene drives vanligvis av grunneieren, gjerne som enkeltmannsbedrift eller som tilleggsnæring til jordbruk.

Tabell 2

Syssel-
Eiendomsforhold Bedrifter satte

Statseid                                              16                         2 975
50% utenlandsk                                 10                            609
20-49% utenlandsk                              6                            481
Private norske                                  291                         5 949

I alt 323 10 014

NOS: Industristatistikk 1975

Arbeidsforhold Arbeidet i gruveindustrten er nesten 100 % mannsdominert. Lønnsnivået er relativt høyt for utvinning av malmer og noe lavere for utvinning av andre stoffer:

Tabell 3. Timelønn

M K

Malmbryting 28,64 sysselsetter
Bergverk ellers 25,69 få kvinner

NOS: Industristatistikk 1975

Flere gruver driver med helkontinuerlige skift, dvs. at produksjonen løper uten opphold. To- eller tre- skiftsordninger fins også.

I tidligere tider ble gruvearbeidet betraktet som relativt fritt arbeid. Så snart arbeiderne kom under jorda, var de utenfor formennenes kontroll. Arbeiderne opererte i arbeidslag som selv ledet og fordelte arbeidet, og i disse var det et sterkt indre samhold. Gruvearbeiderne har derfor vært kjent for en militant holdning i faglige spørsmål. Ved hjelp av moderne teknologi og tidsstudier har det lykkes arbeidskjøperne å rive ned mye av denne indre solidariteten. Arbeidet er blitt gjennomteknifisert, slik at det i dag bare er én mann og én maskin der det tidligere jobbet et helt lag. Rasjonaliseringssystemer som UMS og MTM, samt akkordlønn, har drevet produktiviteten og arbeidstempoet i været.

Det viktigste miljøproblemet som følger gruvedriften er støvet som virvles opp når fjell brytes eller knuses. Dette støvet inneholder små kvartspartikler (kvarts fins i nesten all slags fjell) som innåndes av gruvearbeiderne. Støvet fester seg i lungeveggene, og reduserer evnen til å ta opp oksygen. Arbeideren blir tungpustet og får åndenød. Hvis han utsettes for kvartsstøv over lengre tid rammes han av alle gruvearbeidernes skrekk: støvlungen (silikose). Støvlunge er en kronisk nedsettelse av lungenes kapasitet og kan ende med invaliditet eller kvelningsdød. Sykdommen lar seg ikke helbrede. Arbeidere som rammes av silikose må leve med sykdommen selv etter at de tas ut av gruven.

Rasjonaliseringen av gruvene i etterkrigstida har skapt en rekke nye arbeidsmiljøproblemer: De nye maskinene bråker, rister og forurenset og gir arbeiderne rygg- og hørselsskader i tillegg til luftveissykdommene. Det høyt oppdrevne tempoet skaper stress og nerveproblemer.

Gruvearbeiderne er organisert i Norsk Arbeidsmands Forbund i LO, mens arbeidskjøperne er gått sammen i Bergverkenes Landssammenslutning som står tilsluttet både Arbeidsgiverforeningen og Industriforbundet.

Ressursforbruk Gruvene utvinner ikke-fornybare ressurser, dvs. ressurser som fins i begrensede mengder. De viktigste metallene forekommer riktignok i de fleste bergarter, men da i så små konsentrasjoner at det ville være uøkonomisk å skille dem ut (såkalte submarginale reserver). Det utføres i dag et betydelig forskningsarbeid med sikte på utnyttelsen av lavholdige malmer, slik at store reservemengder ligger på kanten mellom drivverdighet og ikke- drivverdighet (såkalte paramarginale reserver).

I Norge er reservesituasjonen slik tabell 4 viser. Det er gjort en enkel beregning for hvor lenge reservene vil vare ved dagens uttak. (Se tabell 4 nedenfor). Jernmalmressursene er forholdsvis store, og rekker til over hundre års uttak med dagens tempo. Ved enkelte gruver kan imidlertid situasjonen være annerledes. Ved f.eks. Fosdalen Bergverk i Malm rekker ikke dagens kjente reserver lenger enn til slutten av 80-årene.

Kopperressursene er av mer begrenset varighet enn jernmalmen, men det antas at det fins uoppdagede forekomster som er større enn de man kjenner i dag. Hvis det ikke gjøres nye oppdagelser, vil bergverksdriften måtte innstille ved flere kopperverk. Sandressursene i Norge er store. Det tas årlig ut omlag 25 mill. m3 grus som hovedsakelig går til betongstøping. Ressursforekomstene er anslått til 5 000 mill. m3, slik at levetiden skulle bli 200 år.

Tabell 4

                                                                  1                  2                3                          4                  5
                                                   Økonomisk           Para-           Sub-           Produksjon           Leve-
                                                            i dag     marginalt    marginalt                     1973              tid³

Jern i jernmalm                               125 000       200 000      400 000                   2 584              126
Kopper i koppermalm                             500              100             300                        30                20
Sink i sinkmalm                                      300              100             200                        19                21
Bly i blymalm                                            50                50               50                          3                33
Nikkel i nikkelmalm                                   10                50             100                          0¹                -
Molybdensulfid i molybdenmalm                -                 10               10                          0²                 -
Titanoksyd i titanmalm                    100 000         50 000      250 000                      335              447

¹ 490 tonn. ² 430 tonn i 1972. Produksjone ble nedlagt våren 1973. ³ Levetid: (1+2): 4.
Kilde: NOU 1974:55. Norges ressurssituasjon i global sammenheng.

Miljøpåvirkninger Det er bare en mindre del av malmene som har økonomisk verdi. Det meste skilles ut som avfall (slagg) som må deponeres i naturen. Dette kan enten skje ved å tømme avfallet i fjorder og vann, eller det kan legges opp hauger og fyllinger på land. Bare i 1970 ble det deponert 7 mill, tonn gråberg i vann og 15 mill. på land. Slike slagghauger virker ofte svært skjemmende i landskapet.

I tillegg til den synsmessige forurensningen ved avfailsdeponeringen kommer de fysiskkjemiske forurensnlngene. Slagget er rikt på svovel, kobber, sink og andre metaller, som vaskes ut av vann. Ved deponering i ferskvann og sjøvann skjer denne utvaskingen direkte, ved deponering på land skjer utvaskingen ved hjelp av regnvannet, som siden siver ned i elver og sjøer. Denne utvaskingen er årsaken til en betydelig lokal forsuring av vassdragene.

Før metallene skilles ut, blir malmen finknust i store møller. Dette fører til utslipp av fint steinstøv som faller ned i området rundt verket. Møllene er dessuten sterkt støyende. Etter knusingen utskilles metallet, vanligvis ved flotasjon. I denne prosessen blandes den finknuste malmen med vann tilsatt oljer og diverse organiske stoffer. Noe av dette bindes i produktene, men en del slippes ut med flotasjonsvannet.

Utviklingen framover Norsk gruvedrifts framtid knytter seg særlig til tre spørsmål: Den teknologiske utvikling, konjunkturutviklingen og utviklingen av nye ressurser.

Den stadige rasjonalisering og teknologiske forbedring i gruvedriften har redusert bemanningsbehovet i mange gruver. Siden gruven ofte danner ryggraden i den stedlige sysselsettingen, vil en tilbakegang i sysselsettingen bety en tilbakegang for hele lokalsamfunnet. Av de seks viktigste gruvestedene i Norge opplevde tre en tilbakegang i folketallet mellom 1960 og 1970. Et sted ble praktisk talt nedlagt (Knaben). Tllbakegangen eller stagnasjonen i sysselsettingen har ikke betydd en tilbakegang for produksjonen. Tvert imot var det en kraftig økning i den uttatte mengde i 60-årene.

Veksten i utvinningen stoppet på 70-tallet, og for kopperprodusentene har den nåværende krisa i kapitalismen gitt seg drastiske utslag. Forbruket av kopper er avhengig av den generelle aktiviteten i samfunnet. Den økonomiske tilbakegangen i de fleste kapitalistiske land fra midten av 70-tallet førte til redusert etterspørsel og synkende priser. For å hindre at prisfallet førte til nedleggelse av driften ble det opprettet en støtteordning - det såkalte "kobberfondet" - som utbetaler selskapene differansen mellom den faktiske prisen og den produsentene ville oppnådd dersom prisene hadde fortsatt å stige. Det er meningen at selskapene skal betale tilbake disse tilskuddene når prisene begynner å stige igjen. Det er imidlertid de færreste som tror at prisoppgangen noensinne vil bli så stor at selskapene blir i stand til dette, slik at statens støtte på 300 millioner i realiteten bare betydde en utsettelse av den endelige konkursen. Vi har derfor fått flere varsler om hva som blir tendensen dersom krisa fortsetter: Biddjovagge Gruber har gått til "driftshvile", Folldal Verk i Repparfjord har innskrenket, Røros Kobberverk er nedlagt.

Norsk gruvedrift er så godt som 100 % eksportrettet. Det er i etterkrigstiden bygd opp en viss foredlingskapasitet (jernverket), men samtidig har uttaket økt, slik at leveransene til norske bedrifter relativt sett har gått tilbake. Hvis en ønsker å redusere norsk avhengighet av utlandet, er det nødvendig at det bygges opp en videreforedlingsindustri basert på innenlandske ressurser. Slik situasjonen er i dag, blir mesteparten av råvarene til norsk primær jern- og metallindustri importert fra u-landene (aluminiumsoksyd og nikkelmatte), mens våre egne råvarer eksporteres ubearbeidet (kopperkonsentrat og jernmalm).

Ved å bygge opp en egen videreforedlingsindustri, vil en også redusere distriktenes og de ensidige gruvestedenes følsomhet overfor tilfeldige svingninger på verdensmarkedet. Gruvene kunne sikres langsiktig avsetning og det kunne skapes arbeidsplasser som kunne støtte gruvedriften og gjøre næringslivet mer allsidig.

Hvis norsk gruvedrift skal fortsette på dagens nivå, må det gjøres nye malmfunn. Det må dessuten utvikles nye prosesser for å skille metallene fra steinen. De private selskapene viser liten vilje til å påta seg disse oppgavene. Tømmingen av gruvene skjer ut fra en kortsiktig interesse for profitt og ikke en langsiktig interesse av å verne arbeidsplasser og bosetting. Det er innlysende at gruver som forsømmer letearbeidet og ikke viser det nødvendige ansvaret for de stedene som bygges opp rundt bedriften, bør nasjonaliseres.

T.S.

Se også: Arbeidsmandsforbund, Norsk.

Berlinguer, Enrico

Berlinguer (1922-), generalsekretær i det ltalienske kommunistpartiet (PCI) og en av de fremste talsmennene for eurokommunismen, ble født i Sassari på Sardinia. Faren, Mario Berlinguer, var medlem av parlamentet og senere senator for Sosialistpartlet (PSI). I slutten av 30-årene tok Berlinguer aktivt del i kampen mot fascismen og ble medlem av PCI i 1943. Han var sekretær for den kommunistiske ungdomsbevegelsen i Roma i 1944, 23 år gammel ble han etter initiativ fra Palmiro Togliatti valgt inn i PCIs sentralkomité og i 1948 i eksekutivkomitéen. Fra 1947 til 1956 var han leder for den kommunistiske ungdomsbevegelsen i Italia og i perioden 1950-53 leder for Verdens demokratiske ungdomsforbund (VDU); regionsekretær for PCI på Sardinia i 1957-58 og leder for organisasjonsarbeidet i partiets sentralkomité fra 1958. I 1968 ble han medlem av parlamentet, og fra 1969 til 1972 var han visegeneralsekretær under den daværende generalsekretær Luigi Longo. På PCIs 13. nasjonale kongress i 1972 ble han valgt til partiets generalsekretær.

PCI har under Berlinguers ledelse videreutviklet den uavhengige og nasjonale linjen som ble innledet med Togliatti. Den "italienske vegen til sosialismen" er blitt utdypet med to nye strategielementer: det "historiske kompromisset" og "pluralismen".

Den første presentasjonen av strategien for et "historisk kompromiss" ble offentliggjort i september og oktober 1973 som en refleksjon over den italienske situasjonen etter kuppet i Chile. Det "historiske kompromisset" er en konkretisering av PCIs langvarige bestrebelser på å etablere en enhet mellom store folkegrupper med ulik politisk og ideologisk forankring: de katolske kreftene, sosialistene og kommunistene. Dette oppfattes som en nødvendig betingelse for å innlede en overgangsperiode i sosialistisk retning. I denne strategien er det innebygget en erkjennelse av at det sosialistiske prosjektet vanskelig kan lykkes om de store folkemassene er splittet og kan aktiviseres av reaksjonære og fascistiske krefter. Det historiske kompromisset er ikke primært tenkt som et regjeringssamarbeid mellom den nåværende ledelsen i det kristelige-demokratiske partiet (DC) og PCI, men som et forsøk på å skape en historisk blokk med de progressive kreftene som er knyttet til DC på alle nivåer av samfunnet. Et slikt kompromiss er allerede realisert i fagbevegelsen mellom det kommunistisk dominerte forbundet (CGIL), den katolsk inspirerte fagbevegelsen (CISL) og den kristne forening av italienske arbeidere (ACLI).

De italienske kommunistene har fra midten av 70-årene ved flere anledninger gjort seg til forkjempere for den italienske sosialismens demokratiske karakter og respekten for de liberale friheter. Disse tankene er klarest fremført av Berlinguer. På den 25. kongressen til Sovjetunionens kommunistiske parti (1976) hevdet Berlinguer at sosialismens aktualitet i Italia gjør det absolutt nødvendig å klargjøre hvilken form for sosialisme PCI ønsker å realisere: "Vi kjemper for et sosialistisk samfunn som er det høyeste moment i utviklingen av alle de demokratiske erobringer og garanterer respekten for alle de individuelle og kollektive friheter, religlonsfrihet og kulturfrihet, kunstens og vitenskapens frihet". Med utgangspunkt i den italienske virkelighet kan og må arbeiderklassen hevde "sin historiske funksjon i et pluralistisk og demokratisk system". Berlinguers pluralistiske samfunnsoppfatning åpner også for et mangfold av demokratiske institusjoner: et representativt demokrati kombinert med former for direkte demokrati (bostedskomitéer, fabrikkråd etc.). Disse tankene representerer i seg selv et "historisk kompromiss" mellom de to store tradisjonene i europeisk politisk tenkning: den liberale tradisjonen fra Locke til Kant og den revolusjonær-demokratiske tradisjonen fra Rousseau til Marx og Gramsci. Dette er kanskje Berlinguers viktigste bidrag til den moderne europeiske kommunisme.

N. G.

Se også: Eurokommunisme, Gramsci, Italia, Togliatti.