Bedriftshelseteneste
Med bedriftshelseteneste meiner ein no den samordna medisinske og teknisk-hygieniske aktivitet på arbeidsplassane. Det er ei utviding av omgrepet bedriftslegeteneste, som no berre er ein del av helle bedriftshelsetenesta.
Bedriftslegeordninga skriv seg i vårt land attende til 1943 då et gruppe hygienisk interesserte legar i det såkalla bedriftslegeutvalet drog opp retningslinene for bedriftslegeordninga. Denne vart gjort gjeldande frå 1946, etter at Den norske lægeforening, NAF og LO hadde inngått ein avtale som slo fast at bedriftseigaren skulle tilsetja og løna bedriftslegen. Føremålet var å verna om og fremja den fysiske, mentale og sosiale helsa til det tilsette og betre hygienen på arbeidsstadane. Dette skulle legen oppnå ved regelbundne undersøkingar av dei tilsette, helserettleiing og regelbundne inspeksjonar av arbeidstilhøva. I praksis kom helsekontrollen av dei tilsette til å verta den heilt dominerande oppgåva til dei fleste bedriftslegar. Berre i eit fåtal bedrifter var dei reelt engasjerte i arbeidet med å betra arbeidsmiljøet. Mange legar har hatt jobben som ei attåtnæring til anna legearbeid, noko som også har vore medverkande til den manglande aktivitet på golvplanet. Etter at miljøproblema i arbeidslivet kom i sentrum for den faglege og politiske debatten i slutten av 1960-åra, har kritikken av bedriftslegeordninga av 1946 vorte serleg sterk. Det gjeld bl.a. den lause organisasjonsformen og den ujamne utbygginga. Framleis er berre omlag 1/3 av alle sysselsette dekka av ordninga, og ofte er det bransjar med store fysisk-kjemiske miljøproblem - t.d. bygg og anlegg - som ikkje har noko legeordning.
Bedriftslegerådet som har vore samansatt av representantar for Legeforeninga, NAF og LO, har ikkje eigentleg vore nokon institusjon for planlegging, koordinering og utbygging av ordninga. Den faglege kompetansen i yrkeshygieniske spørsmål hjå legar og anna helsepersonell har av same grunn til dels vore mangelfull. Mange har òg reist tvil om ein lege som er tilsett og betalt av bedriftseigaren, kan vera objektiv i sitt yrkeshygieniske arbeid på bakgrunn av dei store politiske motsetnadene løysinga av miljøproblem ber i seg. Det innsyn som legen får i den einskilde arbeidarens helsesituasjon ved helsekontrollane, kan sette han i ei uløyseleg lojalitetskonflikt når han som bedriftens mann skal gje råd ved nytilsetting, kontroll og sjukefråver, bedriftsinnskrenkningar m.v.
Ei viktig årsak til arbeidaranes irritasjon med ordninga har vore bedriftsleganes manglande tilgong til å gje behandling. Dette kom i stand etter press frå Legeforeninga som var redd for eit fastlønssystem for almenpraktiserande legar og redusert pasienttilgong. Hausten 1974 vart det inngått ny rammeavtale mellom dei tre partane. Bedriftslegerådet vart då utvida med ein representant frå Helsedirektoratet, Statens arbeidstilsyn, Rikstrygdeverket, Norsk Sykepleierforbund og Norske Fysioterapeuters Forbund, og namnet er omgjort til Styret for bedriftshelsetjenesten. Legane kan heretter gje behandling og sjukemelde arbeidarane som lekk i bedriftslegearbeidet, elles er lite endra.
Ei innstilling frå LOs sekretariat i 1974 stilte krav om full innarbeiding av bedriftshelsetenesta i den offentlege helsetenesta. Eit utval med representantar for LO, NAF og det offentlege helsestellet vart deretter sett ned og kom med utkast til ei "Lov om planlegging, organisering og gjennomføring av heletjenesten ved bedrifter", som i hovudtrekka vart vedteken av Stortinget våren 1977. Etter lova er fylka og kommunane sterkare inne i biletet når det gjeld planlegginga, men bedriftshelsetenesta er framleis ei friviljug ordning for bedriftene. Legeforeninga har ikkje lenger noko medansvar, derimot har representantar for offentleg helsestell ein meir sentral plass enn før. Den nye lova legg opp til ei sterk utviding av bedriftshelsetenesta, og det vert stilt krav til innhaldet i ho. Hovudvekta skal framleis leggjast på det førebyggjande arbeidet, og det skal vera eit nært samarbeid med vernetenesta og arbeidstilsynet om kontrollen med arbeidsmiljøet. Folketrygda skal refundera 50 % av utgiftene til bedriftshelsetenesta.
Framleis er bedriftshelsetenesta sin plass i norsk helsestell lite avklåra. Om det er klok helsepolitikk å flytta den vanlege almene praksis inn på bedriftene, slik det har vore tendens til dei seinare åra, i staden for å byggja ho ut i lokalmiljøet, må verta eit diskusjonstema der motstridande interesser må vegast mot kvarandre.
A.Re.

Se også: Arbeidervern, Arbeidsmiljø, Vernearbeid.

Bedriftsidrett
Bedriftsidrett i Norge organiseres av Norges Bedriftsidrettsforbund (NBIF), stiftet i 1957. NBIF har status som et særforbund innen Norges Idrettsforbund, og kan oppta som medlemmer bedriftsidrettslag ved en bedrift, et firma eller et yrke. Ved utgangen av 1977 er det i NBIF tatt opp om lag 4000 bedriftsidrettslag med 190 000 medlemmer, nesten femteparten av samlet medlemsmasse i Norges Idrettsforbund. NBIF har opprettet bedriftsidrettskretser som dekker alle landets fylker. Tilsvarende som for forbundet har disse status som særkretser innen de enkelte idrettskretser.
NBIF får størstedelen av sine driftsutgifter dekket av tippemidlene, fordelt av Norges Idrettsforbund, på linje med øvrige særforbund. De enkelte bedriftsidrettslag har en varierende finansieringsmåte, men det er nokså vanlig at bedriften, og også fagforeningene, yter økonomisk støtte. Landsorganisasjonen og Norges Arbeidsgiverforening oppnevner hver en representant i NBIFs forbundsstyre, og LO bevilger et lite årlig tilskott til NBIF.
Bedriftsidretten i Norge har tradisjoner tilbake i et oppblomstret fagforeningsliv i perioden før første verdenskrig. Fagforeningene dannet egne idrettsforeninger som et alternativ til borgerlige idrettsforeninger. Disse fikk imidlertid liten betydning, og noen slagkraftig arbeideridrett fikk vi ikke før Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) brøt ut av den øvrige idrettsbevegelsen i 1924. (Se art. AIF.) AIF ville aktivisere hele arbeiderklassen ved konkurranseidrett og mosjonstiltak, og arrangerte bl.a. egne bedriftsstevner og konkurranser i forskjellige idrettsgreiner. AIF opprettet 1931 et eget organ for bedriftsidretten (Bedriftslagenes Representantskap) og 1935 et eget forbundsutvalg for bedriftsidrett. Etter idrettssamlingen tok Norges Idrettsforbund opp igjen bedriftsidretten gjennom et eget bedriftsidrettsutvalg fra 1946. I tråd med idrettssamlinga og i motsetning til AIFs idéer, har bedriftsidretten etter siste krig lagt vekt på å være sosialt og politisk samlende. Bedriftsidrettslagene har vært betraktet som et velferdstiltak for alle bedriftens ansatte. Arbeidet gikk til å begynne med tungt, og bedriftsidretten møtte en del motstand fra særforbundene, som har sett en konkurrent i en egen bedriftsidrett. Bedriftsidretten har likevel hatt omfattende vekst i etterkrigstida, og har forsøkt å bygge ut forskjellige idretts- og mosjonstiltak under et samlende begrep "folkeidrett". Aktivitetene dekker vanlig konkurranseidrett (ballspill, friidrett, ski, skøyter, skyting, osv.), og helsesporttiltak med sikte på å nå grupper av befolkningen som ikke driver, eller kan drive, konkurranseidrett (pausegymnastikk i arbeidstida, familiemosjon ved forskjellige trimtiltak, pensjonistmosjon). NBIF har også hatt idrett for handikappede på programmet inntil nydannelsen Norges Handicapidrettsforbund, som er tatt opp i Norges Idrettsforbund, tok over denne virksomheten.
Forholdet til de ørige særforbund for aktiv idrett er ikke avklart. I noen idrettsgreiner i enkelte områder av landet ligger bedriftsidretten på et høgt sportslig nivå, og driver parallelt med den aktive idretten med framdreven idrettslig spesialisering, egne klasser for bedriftsidrettens eliteutøvere, høg treningsinnsats, finansiering ved reklamemidler fra egne bedrifter. Skillet mellom aktiv idrett og bedriftsidrett er i slike tilfeller mer en formsak.
Sjømannsidrett er en form for bedriftsidrett som i motsetning til NBIF er organisert direkte ved statlige tiltak gjennom Statens velferdskontor for handelsflåten.
V.K.

Litteratur: Norsk idrett gjennom hundre år, Oslo 1961.

Bedriftsregnskap
Den viktigste bedriftsøkonomiske målestokken på en bedrifts virksomhet, er regnskapet. Det er et historisk dokument - det oppsummerer den bedriftsøkonomiske utvikling som har funnet sted det siste året. Bedriftsregnskapet er av grunnleggende betydning, først og fremst fordi det danner grunnlag for beslutninger om den politikk bedriften skal følge i framtida.
Da de ansatte ble representert i styre og bedriftsforsamling, fikk regnskapet en ny og svært viktig funksjon som herskemiddel overfor arbeidsselgerne. Muligheten for manipulering med tall og rapporter gir igjen mulighet for manipulering av mennesker, og den innebærer en fare for at tillitsmenn i god tro gjøres delaktige i avgjørelser de ikke ville gått med på om de hadde vært korrekt og fullstendig informert.

Formell oppbygging
Regnskapet representerer et sammendrag av den bokføring som har funnet sted i løpet av året. Det er likevel ikke noe entydig sammendrag. I større bedrifter opererer en nemlig med to hovedtyper av regnskaper: 1. Forretningsregnskap (også kalt finansregnskap). 2. Driftsregnskap. Forretningsregnskapet er et utadvendt dokument. Det er lovregulert gjennom skatte- og aksjelovgivning - og tjener i første rekke som grunnlag for beregning av bedriftens skatt. Driftsregnskapet er av intern natur og utarbeidet helt uavhengig av lovgivning. Her er det vurderinger hos de som setter opp regnskapet som avgjør hvordan det skal se ut. Hovedformålet med driftsregnskapet er å gi et mest mulig reelt bilde av den avkastning bedriften har hatt og den økonomiske situasjon den står i. En fjerner derfor inntekts- og utgiftsposter som ikke har noe med den ordinære og normale drift å gjøre (ekstraordinære poster), når en setter opp driftsregnskapet.
Gjennom driftsregnskapet framkommer det såkalte driftsresultat, mens en i forretningsregnskapet kommer fram til overskudd etter skatt til slutt. Overskuddsbegrepet i forretningsregnskapet kan forøvrig gis omkring tredve ulike innhold - alt etter om det er "overskudd før ekstraordinære avskrivninger", "overskudd før fondsavsetninger", "overskudd før årsoppgjørsdisposisjoner" osv. Dette understreker den avmakt de ansattes representanter i styre/bedriftsforsamling ofte står i når det gjelder å tolke regnskapsmateriale.
Av flere grunner gir forretningsregnskapet som regel et fortegnet bilde av bedriftenes lønnsomhet - og dette er også hovedårsaken til at en setter opp driftsregnskap. Skattelovgivningen gir nemlig adgang til å redusere den reelle avkastningen før skatten skal beregnes. Det kan gjøres gjennom nedskrivning av varelagre (opplegg av såkalt skjulte reserver), ekstraordinære avskrivninger og skattefrie avsetninger til fonds. Disse skattereglene er ledd i myndighetenes industripolitikk og har som formål å stimulere til investeringer. Bedriftene gis under visse vilkår anledning til å redusere sitt skattbare overskudd. Det betyr at de får redusert den skatt de må betale, og på det viset styrker de sin økonomiske situasjon. Reglene virker, slik de i dag er, spesielt gunstig for store foretak i vekst innenfor kapitalintensive bransjer og fremmer strukturrasjonaliseringen. Skal en, f.eks. som faglig tillitsvalgt, søke å vurdere foretakets lønnsomhet, må en ta utgangspunkt i driftsregnskapet. Dette fordi skattemessige manipulasjoner i forretningsregnskapet gir et ikke-reelt bilde av situasjonen.

Regnskap og faglig politikk
I og med at regnskapet er den viktigste bedriftsøkonomiske målestokk på foretakenes virksomhet, inngår det som et av hovedelementene i den politikk ledelsen legger opp til. Det spiller en sentral rolle når det gjelder bl.a. følgende avgjørelser: 1. Investeringer - valg av teknologi. 2. Rasjonalisering - arbeidsmiljø - ytre miljø. 3. Lønnsnivå - velferdsmessige tiltak. 4. Produktvalg - valg av markeder. 5. Nedlegging - flytting - sammenslåing. 6. Ytre krefters maktposisjon - f.eks. bankenes innflytelse. 7. Utbetaling av utbytte. Opplistingen, som kunne vært lengre, viser hvilken sentral stilling regnskapet har. Dette markerer betydningen av at spesielt faglige tillitsvalgte vinner innsikt på dette feltet. Innsikten må likevel ikke arte seg slik at bedriftsøkonomiske vurderinger danner grunnlaget for den politikk fagforeningen fører. Sosiale vurderinger, vurderinger som gjelder de ansattes makt overfor ledelse og eiere, og hensynet til samfunnsinteresser er selvsagt langt viktigere.
Men bedriftsøkonomisk innsikt hos tillitsvalgte kan tjene flere formål. Bedriftsledelsens muligheter til å manipulere og presse de ansatte med regnskapstall vil bli svekket. Nettopp dette blir i dag i stor grad gjort for å få gjennom avgjørelser ledelsen/eierne ønsker ut fra sine interesser. Under lokale lønnsforhandlinger har det ofte skjedd at ledelsen har nyttet overskuddstall fra forretningsregnskapet for å vise hvor svak lønnsomheten og dermed "lønnsevnen" er. Overskuddet vil her nesten alltid være mindre enn i driftsregnskapet, dvs. mindre enn den virkelige avkastningen. Dersom en ikke kjenner til forskjellen mellom de to regnskapstypene, kan en forledes til å tro at det står langt dårligere til med bedriften enn det virkelig gjør. Dette kan føre til at lønnskrav, velferdskrav, krav om arbeidsmiljøinvesteringer o. l. modereres fra de ansattes side - til ledelsens og eiernes fordel.
Men det er ikke bare regnskapet det er vesentlig å tolke - det beskriver jo en utvikling som har funnet sted. Vel så viktig er det derfor å sette seg inn i de forslag til planer som legges fram for den framtidige politikk i bedriften. Disse kommer til uttrykk i form av budsjetter og langtidsplaner. Her legges ofte presmissene for virksomheten i mange år framover.

Behovet for egen ekspertise
Hvis en skaffer seg innsikt i regnskap og bedriftsøkonomi, kan dette resultere i at manipulasjonen med regnskapstall fra ledelsens/eiernes side gjøres mer raffinert og ugjennomtrengelig. Disse kan f.eks. operere med flere driftsregnskaper, der noen er mer reelle enn andre. Av den grunn er det nødvendig at fagforeningene får mulighet til å engasjere ekspertise på sine egne premisser, når vesentlige beslutninger om bedriftens framtid skal fattes.
O.N.

Se også: Avskrivning.

Befolkningsutvikling
Det vitenskapelige studiet av befolkningsutviklingen kalles demografi. Demografien er opptatt av å beskrive befolkningens størrelse (antall), sammensetning (aldersgrupper, kjønn) og fordeling (f.eks mellom områder) og forandringer i disse tre faktorene. På dette stadiet er demografien en matematisk vitenskap, som likner mye på f.eks. aktuarfag (forsikringsmatematikk). Når den tar opp forklaringen av hvordan og hvorfor forandringer har skjedd og kommer til å skje, må den søke hjelp hos en lang rekke andre vitenskaper, som biologi, medisin, sosialøkonomi, geografi, sosiologi, historie og fortsatt matematikk. Til gjengjeld leverer demografien angrepsmåter og forklaringer som de fleste av disse fagene benytter.
I en verden med globale befolkningsproblemer og problemer med for stor (eller for liten!) befolkning innen mange regioner, har demografien betydning ved at den kan forklare hva som har skjedd. Under gitte forutsetninger kan den også si hva som kommer til å skje med befolkningens størrelse, sammensetning og fordeling. I verdensmålestokk kan demografien si hvordan folketallet utvikler seg under ulike forutsetninger og avdekke hvor det er behov for styringstiltak. På regionalt nivå vil det ikke være så faste grenser for hvor mange som kan bo i et område fordi det her kan overføres ressurser fra andre steder. Men summen av enkeltområdenes ressurser er begrenset, slik at overbefolkning i ett område lett skaper problemer også andre steder. For enkeltområdene kommer også den løsning at en kan flytte fra et for dårlig livsgrunnlag. Men dette vil ofte være en løsning som skaper nye problemer.

Demografiske grunnbegreper
Veksten i verdens folketall bestemmes enkelt nok av tallet på fødsler og tallet på dødsfall. Midt på 1970-tallet fødes årlig om lag 130 millioner pr. år, mens det dør om lag 50 millioner. (Tallene er til dels usikre fordi mange folkerike u-land har svært dårlig befolkningsstatistikk.) Vi sier at fødselsraten, antall fødte pr. 1 000 innbyggere, var litt over 30 og dødsraten, antall døde pr. 1 000 innbyggere, var litt over 10. Den naturlige vekstraten er differansen mellom disse to. Fødselsoverskuddet på 80 millioner utgjør nesten 2 % av folketallet. Med fast veksttakt på 2 % fordobles folkemengden på 35 år. Men det er store forskjeller i den naturlige vekstrate mellom verdensdelene. I de fleste land i Vest-Europa og Nord-Amerika er den om lag 0,5 %, og den er synkende. Sovjet har om lag 1 %. Disse områdene vil få fordoblet sitt folketall i løpet av 70 - 140 år dersom veksttakten er stabil. U-landenes befolkning vokser mye raskere, vekstraten i landene i Afrika, Sør-Asia og Latin-Amerika ligger mellom 2 % og 3,5 %. Med en vekst på 3,5 % (som f.eks. Mexico har) fordobles folketallet på 20 år. Forskjellene i vekstratene skyldes først og fremst forskjeller i fødselsratene, dødsratene varierer langt mindre mellom landene.

Historisk utvikling
En vekstrate på 2 % for jordens befolkning er av ny dato, og det er tegn som tyder på at den er noe avtakende. Uansett ressursfordeling kan en veksttakt på 2 % pr. år ikke fortsette i så mange tiår uten at den får katastrofale følger og av den grunn reduseres. Om vi som et tankeeksperiment går ut fra 4 milliarder mennesker på jorda i 1975, og regner oss bakover med en fast årlig vekstrate på 2 %, vil vi finne at det var akkurat to mennesker her for 1081 år siden. Fig. 1 viser et langt mer realistisk bilde av befolkningsutviklingen i verden. Tallene for de enkelte åra er usikre, men kurven skulle i hovedtrekk være riktig. Fram til den industrielle revolusjon var både fødselsratene og dødsratene svært høye, og de kunne variere sterkt fra år til år. I gjennomsnitt lå begge tallene gjerne langt over 30 %, men forskjel-len mellom de to ratene var i det lange løo 1 % eller mindre. Folketallet var dermed ganske stabllt over lange perioder, men med store kortsiktige sving- ninger. Denne meget lave naturlige vekstraten i det førindustrialiserte samfunn var altså resultat av høye og varierende fødsels- og dødsrater, mens de i-land som i dag har lav veksttakt også har Svært lave rater for fødsler og dødsfall. Befolkningene med høye rater hadde ofte dårlig ernærlng og stor følsomhet for uår og hungersnød, men de virkelige store dødstall kom I forbindelse med pestepedimier som f.eks. Svartedauen, og disse opptrådte tilsynelatende uten sammenheng med ernæringssituasjonen.
Omslaget til sterk vekst kom til ulike tider i de forskjellige deler av verden, noen steder først etter midten av vårt århundre. Det slo først om i de landene hvor den industrielle revolusjon oppsto, og disse landene er i dag tilbake til en lav naturlig vekstrate. Den naturlige vekstrate steg raskt først og fremst fordi dødeligheten sank. De største svingningene i dødeligheten forsvant med pestepedemiene, og det vanlige dødelighetsnivået sank jevnt. I Vest-Europa og Nord-Amerika kom denne endringen samtidig med at folk måtte flytte sammen i store byer som en følge av industrialisering og stordrift. Denne bydannelsen kunne Ikke funnet sted uten at landsbygdbefolkningen kunne produsere og føre til markedet mere mat enn de selv hadde behov for. På begynnelsen av 1800-tallet bedret ernæringssituasjonen seg, og det kom også en bedre forståelse av helsesteilet og flere medisinske framsteg, som f.eks. tvungen koppevaksine.
I Europa sank dødsraten raskt fra 30 til om lag 15, mens fødselsraten ikke tok til å synke før mot slutten av århundret. Til tross for industrialiseringen økte folketallet langt raskere enn det var økonomisk grunnlag for, og i siste halvdel av 1800-tallet kom en storstilt utvandring til de oversjøiske landene, først og fremst USA. (Se art. Utvandrin- gen til USA). Denne utviklingen løste Europas befolknIngsproblemer, og nedgangen i fødselsratene som kom etterhvert trakk i samme retning.
Så lenge befolkningen levde av jordbruk og håndverk, kunne barna tidlig ta del i arbeidet og gi nyttige bidrag til familiens underhold. De ga også den eneste form for trygghet for alderdommen. Ved industrlaliseringen krevde byene stadig mer arbeidskraft, og arbeidslivet var slik organisert at barna ikke lenger kunne delta i produksjonen. Lovene mot barnearbeid var en forutsetning for at byenes store barneflokker skulle vokse opp, men de bidrog også til at barn i økende grad ble en økonomisk belastning. Spedbarnsdødeligheten sank også sterkt utover 1800-tallet, og det var ikke lenger nødvendig å sette mange barn til verden for å sikre at noen skulle overleve. Det er grunn til å tro at nedgangen i barnetallet fra slutten av 1800-tallet var resultat av et bevisst ønske hos de fleste foreldre om selv å velge et passende antall barn. Tidligere må barnetallet ha vært betraktet mer som en skjebnebestemt eller gudegitt størrelse en måtte godta uten å spørre hva som var mest tjenlig.
Over hele den industrialiserte verden sank fødselsraten så sterkt fram til 1930-åra, at mange kretser begynte å innse faren for at nasjonene skulle dø ut av seg selv. Etter en oppblomstring av fødselstallet etter 1945, har det igjen vært for nedadgående, og i mange vestlige land er en igjen under den fruktbarhet som er nødvendig for å opprettholde folketallet på lang sikt.

Fruktbarhet og dødelighet
Verken den enkelte fødselsraten eller vekstraten sier om folketallet i det lange løp vil øke eller minske, fordi disse tallene også påvirkes av aldersfordelingen i befolkningen. For bedre å karakterisere fruktbarheten, brukes mål som setter antall fødsler i forhold til antallet kvinner i fødedyktig alder (som regel 15-44 år eller 15-49 år). Et slikt mål er det samlede fruktbarhetstall - det antall barn en nyfødt jente må regne med å føde dersom fødselsraten for alle aldersgrupper holder seg slik de var da hun ble født. Siden det er noen prosent (i vestlige samfunn omkring 10) av kvinnene som frivillig eller ufrivillig avstår fra å føde barn, vil det gjennomsnittlige barnetall blant de som får barn, være noe høyere. Det er litt for enkelt å anta at befolkningen vil fornye seg selv dersom alle kvinner føder to barn hver. For å få det nøyaktige tallet, må en trekke inn et par forhold til. For det første ser en bare på det antallet jentebarn som må fødes, fordi det er disse som bringer slekten videre. Det tallet en da får fram, og som tilsvarer det samlede fruktbarhetstallet, kalles bruttoreproduksjonstallet. Det fødes flere gutter enn jenter, forholdstallet kalles kjønnsproporsjonen, og det fødes nå om lag 105-106 gutter pr. 100 jenter. En må videre ta hensyn til at noen av de nyfødte jentene kommer til å dø før de selv har gjennomlevet hele den perioden de kan få barn. Det må derfor i gjennomsnitt fødes litt mer enn ei jente dersom det skal bli et likt antall voksne kvinner fra en generasjon til den neste. Når dette er oppnådd, sier en at nettoreproduksjonstallet er 1,00. Med den dødeilgheten som er i Norge på 1970-tallet, gir det et bruttoreproduksjonstall på 1,02. Regner vi om til antall barn pr. kvinne, får vi 2,08 og gjennomsnittlig antall barn pr. familie om lag 2,25. Dersom Norges befolkning på lang sikt skal stabilisere seg, må altså 1 av 4 familier få 3 barn dersom de øvrige får 2. Fra midten av 1970-tallet har vi ligget til dels betydelig under dette nivået, med et nettoreproduksjonstall på 0,89 11976. Holdes dette tallet fast vil folketallet i landet begynne å synke fra omkring år 2015 dersom det ikke blir noen nettoinnvandring.
Fruktbarhetstallene for Norge er representative for hele den vestlige verden, med mange land med både høyere og lavere tall, men alle av samme størrelsesorden. Dagens u-land har langt større tall. Mange av disse landene har en statistikk som ikke tillater beregninger av annet enn enkle fødselsrater, som mange steder er over 40 og i enkelte land over 50. Dødeligheten er sjelden over 20, og i mange land til og med langt under 10 (som er et vanlig tall i Vest-Europa). Dette er grunnlaget for de store vekstprosentene som er nevnt tidligere.
Noen av disse landene har altså en dødsrate som er lavere enn i de fleste vestlige land. Dette forteller om ratens lave utslagskraft, en overveiende ung befolkning med begrenset spedbarnsdødelighet kan lett få en meget lav dødsrate uten at menneskene i dette landet kan regne med å leve lenger enn f.eks. nordmenn. Et samlet mål på dødeligheten er middellevetiden eller gjenstående antall leveår, enten ved fødselen eller ved en bestemt alder. Middellevetiden beregnes under forutsetning av at dødeligheten innenfor hver aldersgruppe holder konstant. I Norge har denne alderssæregne dødeligheten i etterkrigstida sunket noe for kvinner og barn, særlig spedbarn, mens voksne holdt en økende dødelighet, spesielt på grunn av kreft og hjerte/karsykdommer som i noen grad kalles livsstilsykdommer.
Dødeligheten i enkelte u-land synker nå like mye på 10 år som den gjorde på 100 år i Vest Europa. Nedgangen skjer ofte under sterk innflytelse av utenlandske helseprogrammer og importert teknologi, uten tilsvarende endringer i sosial og økonomisk struktur. En får da en befolkningsvekst og sammensetning som resten av samfunnet ikke greier å tilpasse seg.
Innenfor hvert land vil befolkningsutviklingen i de enkelte regionene variere mye mer enn den gjør mellom landene. Hovedgrunnen til dette er at det skjer til dels store flyttebevegelser mellom regionene. Dette er viktigere enn de regionale forskjeller i fruktbarhet og dødelighet. I hovedsak vil den naturlige tilveksten være høyest i de mest landlige eller teknisk minst utviklede deler av et land, selv om det finnes unntak fra denne regelen. Dette er også de områdene som vil ha størst utflytting, slik at de sentrale regioners sterke vekst i såvel u-land som i-land i stor grad er et resultat av innflytting fra høyfruktbare områder. De siste års utvikling i Vest-Europa har vist at det nå flytter flere fra enn til de tradisjonelle storbyområdene. På den annen side har fruktbarhetsnedgangen nok vært sterkest i utkantområdene, slik at den samlede vekstrate i disse områdene sjelden er blitt særlig høy. Det viktigste trekk ved mønsteret i flyttingene mellom de ulike deler av landet, er at det ingen steder er snakk om ensidig flytting fra ett sted til et annet, mellom alle områder går det strømmer i begge retninger av noenlunde lik størrelsesorden. På basis av intervjuundersøkelser kan en si noe om årsakene til at folk flytter. Omlag 1/3 oppgir arbeidsforhold og 1/4 boligforhold. Jo lenger flytting, jo større andel oppgir arbeidsforhold. Boligforhold betyr aller mest for flytting innenfor storbyregionene. Siden flytting er spesielt vanlig I ungdomsåra og blant unge voksne (opp mot 30 år) og deres barn, får flyttingene særlig stor betydning for aldersfordelingen.
Det er store forskjeller i aldersfordelingen mellom ulike fylker i Norge, og mellom de enkelte kommuner innenfor hvert fylke kan det være enda større forskjeller. Hedmark har f.eks. har store grupper av eldre, mens Finnmark har store årskull blant barn og ungdom. Jamt over er utkantstrøk preget av stort islett av eldre. Når Finnmark har en "ung" befolkning, skyldes det en tradisjonelt meget høy fruktbarhet.

Alderspyramider
Befolkningens sammensetning beskrives ofte ved hjelp av alderspyramider. Det er en figur som viser antallet eller andelen innenfor hver aldersgruppe for de to kjønn ved lengden på vannrette stolper. Se fig. 2. Disse alderspyramidene er et grovt sammendrag av hvordan de siste 100 års samfunnsutvikling har virket inn på befolkningsutviklingen. Mexicos pyramide kalles progressiv og er karakteristisk for land med høy fruktbarhet og høy naturlig tilvekst. Siden dødeligheten nå er meget lav, viser pyramiden at selv med sterkt redusert fruktbarhet vili Mexicos befolkning fortsette å vokse raskt fordi en i de nærmeste åra får en sterk stigning i antall foreldre. Avgangen ved død vil bli liten fordi det foreløpig vil være få gamle. Som den andre ytterlighet vises øst-Tyskland, hvor antallet døde langt overstiger antallet fødte. Dermed blir det svært små hull i bunnen av pyramiden. Denne "pyramiden" viser dessuten virkningen av krigstid og av masseutvandringer fram til 1961. Denne type pyramider kalles ofte "forgubbet", de viser en stor andel gamle. Norges pyramide fra 1974 begynner også å bli preget av forgubbing, men den er ellers forholdsvis jevn og uten dramatiske sprang. En pyramide fra Norge i 1860-åra ville gi om lag samme bildet som Mexico i dag. Norges pyramide kan stå som eksempel på befolkningsstrukturen i de industrialiserte landene. Tilveksten i disse landene er på rask vei mot null, og utover 1970-tallet har stadig flere land fått nettoreproduksjonstall under 1,00.
Utviklingslandene er akkurat nå inne i en kritisk fase. Befolkningsprognoser som settes opp under ulike forutsetninger, viser noe om hva utviklingen kan føre til. Om en tenker seg at alle land i verden straks fikk en fruktbarhet på reproduksjonsnivået, ville likevel verdens befolkning fortsette å vokse i 70 år framover. En slik nedgang er helt urealistisk. Dersom alle anstrengelser krones med hell, kan det kanskje skje ved århundreskiftet. Dette vil likevel gi mer enn en fordobling av verdens folketall fram til år 2050. Mer realistiske prognoser antar at reproduksjonsnivået tidligst kan nås om 70 år. Dersom denne nedgangen skjer jevnt, får vi 7 milliarder mennesker i år 2000 og mer enn fordobling de neste 100 år før tallet stabiliserer seg igjen. Disse prognosene skiller seg fra hverandre bare i den tida som er gått med før en når nettoreproduksjonstallet 1,00. Hittil er det lite som tyder på at det går den veien, selv om enkelte viktige u-land midt på 1970- tallet kan vise til en noe gunstigere utvikling. Dersom fruktbarheten og dødeligheten fra midten av 1970-tallet holder seg uendret, vil det gå om lag 80 år før folketallet i verden er 10-doblet. Aller sterkest ville veksten bli i Sør-Asia, Afrika og Latin- Amerika.

Familieplanlegging
Denne utviklingen vil raskt gjøre at vi nærmer oss grensen for jordas bæreevne. Uansett uenighet om hvor mange jorda kan brødfø, vil dagens demografiske rater føre til at denne grensen nås om kort tid i historisk perspektiv, i hvert fall innen 150-200 år. Nøkkelen ligger i en reduksjon av fruktbarheten, men som vi har sett vil det gå lang tid fra ratene blir redusert til folketallet stabiliseres. Fra landene i øst-Asia har en eksempler på at vekstraten virkelig er dempet. Det tok ikke mange tiår for Japan å skifte fra u-land til i-land i demografisk betydning. Kunnskapene om Kinas demografi er sparsomme, men det ser ut som en i kraft av det politiske systemet har greid å tilpasse fruktbarheten til den befolkningsmålsetting som samfunnet har satt opp. Det som er skjedd i disse landene, er det samme som skjedde i Europa i løpet av drøye 100 år etter 1815. Fruktbarhetsnedgangen var en følge av andre endringer i samfunnet og gikk ikke raskere enn de økonomiske og sosiale endringene tillot. Det er en situasjon som er helt ulik den u-landene i dag har, med familieplanleggingsprogrammer som drives utenfra uten at det samtidig skjer de endringene som trengs for å motivere en redusert fruktbarhet. Fruktbarheten er et resultat av beslutninger på individ- og familienivå, og motiveringen kan påvirkes bare gjennom forhold som har virkning på dette nivået.
Sett fra den enkelte families side i disse landene i dag, er det mange grunner som taler for fortsatt store barneflokker, og disse grunnene er vektigere enn de som taler mot. Det er altså i liten utstrekning mangel på opplysning eller på prevensjon som gjør at barnetallet er høyt. Marxismen mener at det viktigste grunnlaget for en annen befolkningsutvikling er en organisering av samfunnet slik at de fattige i disse landene får ta del i en økonomisk vekst. I dag skjer det en utbytting av disse landene, og det meste av det lille økonomiske overskudd som blir i landene, suges opp av den lokale overklassen. Alvoret i det globale befolkningsproblemet går opp for flere og flere, og skulle kunne brukes som den viktigste drivkraft for sosial og økonomisk utvikling. Den industrialiserte verden har satt sin lit til familieplanleggingsprogrammer. Men de har hatt en minimal betydning hvis det ikke samtidig har skjedd ting som virker motiverende for de enkelte familier. - Et lite barn kan tigge til seg mer enn det en voksen arbeidsløs greier å skrape sammen.

Marxisme og malthusianisme
På dette grunnlaget har marxismens syn på befolkningsutviklingen vært at en ikke skal eller kan redusere veksttakten for på den måten å få økt det økonomiske levegrunnlaget for befolkningen. Tvert om vil en redusert vekst være et resultat av et bedret livsgrunnlag. Det toneangivende syn på befolkningsutviklingen i de kapitalistiske land kalles malthusiansk etter sin opphavsmann, den engelske prest Thomas Malthus. En forklaring etter en såkalt ny-malthusiansk modell er at det er u- landenes raske befolkningsvekst som er årsaken til deres problemer, og at de løses ved å senke fruktbarheten. Ved å satse på denne oppskriften kan den industrialiserte verden fortsette den økonomiske utbyttingen samtidig med at verdens befolkningsproblemer og deres løsning står sentralt i u-hjelpsdebatten - uten å måtte innse at det er en omorganisering av verdenssamfunnet som trengs for å løse befolkningsproblemet.
Med støtte i utviklingen i Vest-Europa og i enkelte land ellers, mener demografene å se en lovmessighet i overgangen fra høy til lav fruktbarhet og dødelighet. Denne lovmessighet er illustrert i fig. 3. Modellen går ut fra 4 eller 5 hovedtyper av vekst: 1. Høy, stasjonær. Omtrent like høy fruktbarhet og dødelighet, varierende rater, langsom vekst. 2. Tidlig ekspansiv. Høy stabil fruktbarhet og synkende dødelighet. Rask vekst. 3. Sein ekspansiv. Høy, men synkende fruktbarhet, lav dødelighet. Rask vekst. 4. Lav stasjonær. Lav fruktbarhet og dødelighet. Langsom vekst. Noen mener også å se et 5. stadium, 5. Nedgang. Svært lav fruktbarhet, lav - moderat dødelighet. Nedgang i folketallet.
Disse fem typene blir ofte sett på som stadier eller faser i den demografiske overgang fra høye til lave rater. De vest-europeiske land og de fleste i- land ellers er nå i fase 4-5. Mange antar at alle landene skal gå gjennom de samme stadiene. Dersom dette er riktig, kommer den raske veksten i verdens befolkning bare av at så mange folkerike land akkurat på 1970-tallet befinner seg ved overgangen mellom fase 2 og 3. Dersom fase 4 inntrer svært raskt, kan verdens folketall stabilisere seg på 8-9 milliarder. Tar overgangen like lang tid som i Europa, må vi belage oss på det dobbelte. Forutsetningen for disse optimistiske utviklingslinjene er altså at u-landene får den samme demografiske utvikling som i-landene, og dette krever også en tilsvarende økonomisk og sosial utvikling.
L.Ø.

Litteratur: E. Hofsten: Overbefolkning - overforbrug, København 1974. P. C. Matthiessen: Befolkningens vækst, København 1976. For statistiske opplysninger: Forente Nasjoner: Demografic Yearbook, New York, årlig. Statistisk Sentralbyrå: Folkemengdens bevegelse m.fl. Oslo, årlig.

Behandling
Sykdom kan utløse et mangfold av handlingsmønstre hos de som er blitt rammet. Skalaen spenner fra religiøs atferd, bruk av allment tilgjengelige råd og midler, til bruk av en spesiell person med anerkjent dyktighet; medisinmann, familiemedlem eller lege. Alternativene har ikke nødvendigvis utelukket hverandre, men eksistert side om side, med tyngdepunktet på forskjellige steder i dette mønsteret. I løpet av de siste hundre årene har tendensen i "moderne" samfunn gått i retning av at de fleste syke før eller seinere oppsøker en lege. Gjennom denne blir sykdom underkastet behandling i vanlig forstand.
Samfunnsmessig vurdert har legesøkningen sine spesielle forutsetninger, hvorav tre er særlig viktige.
Den første gjelder profesjonenes plass innenfor arbeidsdelingen. Når en profesjon har etablert seg, betyr det at den har monopol på en bestemt type arbeid. Den behersker markedet sitt, ikke bare ved å utkonkurrere andre, men ved å være beskyttet mot konkurranse gjennom lovverket. Den andre viktige forutsetningen for legesøkningen er at de økonomiske skrankene for medisinens tjenester hos publikum er blitt minimale. Gjennom trygdesystemet er pasientens utgifter blitt redusert. Den siste forutsetningen gjelder tilliten til den medisinske kunnskapen. Den er meget stor i de fleste samfunnsgrupper, i tråd med den sterke posisjonen teknologi og vitenskap har generelt. De siste hundre års utvikling, med sterk arbeidsdeling og utvikling i vitenskap og velferdsøkonomi, er blant de viktigste samfunnsmessige forutsetningene for at sykdom i dag for det meste faller i hendene på legene, i form av medisinsk behandling.
Medisinsk behandling er styrt av bestemte forutsetninger og regler. Dersom en studerer den normgivende modellen medisinen arbeider etter, kan en beskrive disse.

Utbytting og irrasjonalitet
En "standardpasient" er vanligvis blitt hjemsøkt av en plage som hindrer han eller henne i å utføre sine vante oppgaver. Det er vanlig å se på årsaken som noe tilfeldig og ufrivillig. De fleste ønsker å komme ut av situasjonen og søker legehjelp, kanskje først etter å ha behandlet seg selv eller prøvd andres råd. Nettopp følelsen av hjemsøkthet, smerter, manglende kunnskaper osv, gjør en utsatt for utbytting og irrasjonalitet. Disse to momentene vil - åpent eller skjult - alltid være tilstede i den videre prosessen.
Utbytting er her ikke først og fremst ment i økonomisk forstand, men går på forholdet mellom behandler og behandlet. En kan snakke om utbytting fordi det alltid er den ene parten som har makten i forholdet og definerer premissene for det som skjer. I tillegg blir pasienten ofte holdt i uvitenhet både om sin egen tilstand og om behandlingens hensikt og virkemåte. Dette til tross for at det er en selvfølgelighet at legen har tilgang til pasientens kropp og til de mest private opplysninger.
Selv om medisinsk virksomhet foregår innenfor en ramme av vitenskapelighet, vil den i praksis være iblandet sterke innslag av overtro, myter og ufornuft. Motstykket til at pasienten går inn i en passiv og uvitende rolle, er legens posisjon som trollmann. Jo mer kunnskap og ferdigheter som samles på den ene polen - behandlerens - desto mer mytisk har dette forholdet en tendens til å bli. Selv om de fleste metodene leger i dag bruker fyller kravene til vitenskapelighet isolert sett, er dette ikke til hinder for at behandlerforholdet kan ha sterke innslag av magi.
Ideelt sett skal enhver tilstand bringes inn under en "rubrikk": diagnosen. Hensikten med dette er å kunne ha et best mulig grunnlag for behandlingstiltakene. Diagnostiseringen spiller imidlertid også en annen rolle mellom behandler og behandlet. Den er med på å nøytralisere følelser og gir forholdet et saklig preg. Det gir trygghet for legen å ha en suksessrik vitenskap i ryggen. Den kan han også benytte til å beskytte seg selv med. For pasienten gir undersøkelse og diagnostisering håp, følelse av at noe skjer, at en er i trygge hender. Det reduserer angsten.

Overbehandling
Når utredningen er over og diagnosen stilt, starter tiltakene: behandlingen. Denne følger også bestemte forventninger og regler, både for pasientens og legens vedkommende. Som et motstykke til oppfatningen om at sykdom er uforskyldt og tilfeldig, kommer forestillingen om at sykdom ikke skal kreve særlig egeninnsats. Den skal virke passivt utenfra, og får derfor lett noe undergjørende, trolldomsaktig over seg. I "standardtilfellet" vil pasienten ha en avgrenset lidelse, som passer inn i diagnoseskjemaet, pasienten gjennomgår et inngrep eller får en medisin, og så er det hele over. Dette er grunnmønsteret.
Svært mange sykdommer vil imidlertid gå over av seg selv, eller ved pasientens egeninnsats eller andre enkle forholdsregler. Men når en lege først blir oppsøkt, ligger det i kortene at noe ekstra skal gjøres, en eller annen form for behandling skal gis. Slik moderne medisin fungerer, ligger det derfor en sterk tendens til overbehandling i hele dens virkemåte.
På den annen side dreier mange av de oppgavene moderne helsevesen er satt til å løse seg om kroniske, ofte håpløse tilstander. Ofte gjelder det eldre mennesker, andre ganger problemer som er vevet inn i kompliserte livsforhold i familien eller på arbeidsplassen. Men tendensen er hele tiden at det samme grunnmønsteret blir benyttet. Evnen til å skille mellom omsorg, dødspleie, forebygging, tilrettelegging av sosial funksjonsevne og vanlig behandling, er liten. Enten du har en uskyldig influensa eller lider av uhelbredelig kreft, skal du behandles som om du hadde brukket beinet.
Legeprofesjonen
Det er særlig to viktige grunner til at en bestemt behandlingsmodell er blitt normgivende innenfor moderne helsearbeid. Den ene har med legeprofesjonens indre kultur å gjøre, den andre med helsevesenets nære tilknytning til høyprofitabel industri. Leger er preget av et borgerlig tenkesett og holdningsmønster. Legearbeidet har sitt tyngdepunkt i de statusgivende virksomhetene, de oppgavene som er vel avgrensete, faglig interessante og personlig tilfredsstillende. Det er i dette bildet de normgivende tilfellene passer inn. Dessuten krever de aktiv bruk av teknologi og kjemiske preparater. Bak produksjonen av disse står det sterke kapitalinteresser. Og som for all annen kapital, gjelder det også her at forskning og utvikling direkte eller indirekte styres av ønsket om ekspansjon og fornyet profitt. De mest utbredte behandlingsmetodene forsterkes fra to kanter: legeprofesjonens indre kultur og helseindustrien. Med denne bakgrunnen fungerer anvendt medisinsk forskning som et forsvar for behandlernes egne interesser og som et krav om ekspansjon fra helseindustrien.
En kan oppsummere grunnmønsteret i moderne medisinsk behandling slik: Sykdom og plager blir lett sett på som ufrivillige og tilfeldige, de skaper angst og usikkerhet. Den som har problemene blir passivt avhengig av en person som har monopol på å løse problemene. Spillet mellom disse to har sine spesielle forutsetninger og sitt bestemte mønster. Det som på overflaten ser ut som imøtekommenhet og fornuft er vevet inn i en rekke prosesser, som kan karakteriseres som utbytting og irrasjonalitet. Passiv avhengighet fører ofte til overbehandling, og behandlingsmodellen forøvrig preges av ett bestemt mønster, som blir en standard for å løse alle de forskjellige problemene helsevesenet tar på seg, uten hensyn til deres egenart. Behandlingsfilosofien preges av grunnverdier som er blitt så selvfølgelige at ingen setter spørsmålstegn ved dem. Bak disse verdiene og holdningene står både profesjonens egeninteresser og sterke kapitalkrefter, som arbeider for en utvidelse av og et forsvar for virksomheten.
T.I.R.

Se også: Helse, Helsevesenet, Medisin, Profesjon.

Behaviorisme
Behaviorisme (fra eng. behaviour - atferd, oppførsel) utgjør en filosofisk posisjon utviklet innen moderne psykologi som understreker betydningen av at psykologisk forskning må ta utgangspunkt i observerbar atferd og ikke antatte, indre psykiske tilstander eller individets bevissthet. Det er stor forskjell på ulike behavioristers bestemmelse av hva som faller inn under atferd og hvilke metoder som aksepteres i forskningen. Historisk sett er behaviorismen knyttet til John B. Watson, som i 1912 formulerte et program for en ny psykologi i motsetning til den gamle akademiske bevissthetspsykologi, og med hovedvekt på objektive analyser av atferd forstått som forbindelser mellom stimuli og responser. Han la også vekt på denne psykologis praktiske betydning for sosiale, etiske og politiske formål. Behaviorismen ble derfor snart dominerende i den pragmatiske (nyttebetonte) amerikanske psykologi og har hatt stor betydning. Den såkalte neobehaviorismen i 30-årene (Tolman, Hull) la større vekt på vitenskapsteori og forklaring av eksperimentelt observert atferd. Tolman innførte en rekke kognitive (indre) hjelpebegreper mer beslektet med den tidligere bevissthetspsykologi, og denne form for behaviorisme synes å være økende i popularitet. Hull la vekt på strenge formale egenskaper ved teorien og hadde størst betydning i 40- 50-årene. Begge står for en metodisk behaviorisme som aksepterer eksistensen av bevissthet som atskilt fra atferd, men hevder at bare atferd kan undersøkes strengt objektivt. Mest debatt de siste årene har Skinner med sin radikale behaviorisme vakt. Han avviser nytten av omfattende teoribygninger og særlig av "mentale", "indre" hjelpebegreper. Skinner har i likhet med Watson trukket praktisk- politiske konsekvenser av sin psykologi og skrevet om en rekke samtidsproblemer (bl.a. oppdragelse, undervisning, frihet) ut fra tekniske nyvinninger (jfr. læremaskiner), men også med vekt på det utopiske. Det er særlig denne side av behaviorismen som har vakt allmenn samfunnsdebatt.
C.E.G.

Se også: Atferd, Atferdsterapi.

Behov
Behov (av det middellavtyske behôf) betyr opprinnelig "det som passer, er tjenlig", men brukes nå i andre betydninger. Først og fremst er "behov" et biologisk og zoologisk begrep: Det brukes om en art mangler hos levende vesener (organismer), nemlig slike som truer eller i det minste svekker deres eksistens. Et behov sies å foreligge når organismen er i en tilstand som må endres. Når organismen f.eks. mangler vann, foreligger et behov som må fylles eller tilfredsstilles. Behovene kjennes som regel av organismen, den erfarer f.eks. vannbehovet som tørst, næringsbehovet som sult, behovet for varme som kuldefornemmelse. Disse behovsfornemmelser kan spenne fra svakt ubehag til sterk smerte. Behovet er en lidende tilstand. Men selve behovstilfredsstillelsen kan være fra det svakt lystbetonte til det sterkt nytende, slik at når organismen forventer at behovet vil bli tilfredsstilt, oppleves det som en glad forventning, hvis ikke, blandes ubehaget ved den organiske mangel med angst for å bli beskadiget eller utslettet.
For menneskets vedkommende kan altså behovsbegrepet fortrinnsvis brukes om dets dyriske egenskaper og beskaffenhet: Alle mennesker har visse livsnødvendige behov - behov for luft, mat og drikke, søvn, utskillelse av avfallsstoffer ol. Dessuten finnes også et behov for samkvem med andre mennesker, et grunnleggende sosialt behov, slik alle dyr antagelig har behov for samkvem med dyr av samme art. Men mennesketilværelsen overskrider dyreriket. De emner og saker som er viktigst for oss mennesker, har ikke med de rene organiske behov å gjøre. Erkjennelse, fornuft, rettferdighet, skjønnhet, kjærlighet er høyviktige mål for mennesker, men henger ikke umiddelbart sammen med organismens behov. Menneskets tilværelse preges ikke av deres behov, men av deres interesser. Riktignok brukes betegnelsen behov også i en løsere betydning, det tales f.eks. om seksuelle "behov" eller om "religiøse behov", om behovet for adspredelse og nye omgivelser. Men her menes det ikke annet enn at vi mennesker (antagelig) ville få det bedre dersom vi fikk oppleve seksuell tilfredsstillelse, religiøs oppbyggelse osv. Dessuten halter analogien med de rent organiske behov ved at den seksuelle og religiøse relasjon er en sosial relasjon, dvs, et interaksjonsforhold (det dreier seg i begge tilfeller om å elske og bli elsket).
"Erst kommt das Fressen, dann kommt die Moral" - denne strofen fra Brecht/Weils "Tolvskillingsopera" er villedende. Ikke fordi det motsatte gjelder (dvs, at moralen kommer før føden), men fordi materielle organiske behov flettes sammen med og fremtrer gjennom sosiale (moralske) krav og virksomheter. Vi er i alminnelighet ikke i en situasjon hvor vi først kan tilfredsstille våre organiske behov og derpå ta hensyn til de sosiale normene som rår i vårt samfunn. Behovstilfredsstillelsen er selv regulert av sosiale normer. Og i de unntakssituasjoner hvor vår tilværelse virkelig er slik at det kan velges mellom maten og moralen, hvor altså menneskets forhold til andre mennesker kjennetegnes ved den blotte dyriske eksistens, er det ikke gitt på forhånd hva utfallet blir. Ett menneske kan velge å tilfredsstille sine organiske behov, et annet å dø, fordi en slik dyrisk eksistens fortoner seg meningsløs, eller fordi døden er ment som et "offer", dvs, et sjansepreget bidrag til at situasjonen skal forandres fra det dyriske til det menneskelige igjen, for de gjenlevende. Forøvrig henger sosial elendighet og organisk nød vanligvis sammen, og betinger hverandre gjensidig.
Det skjelnes iblant mellom ekte og kunstige behov, når det f.eks. sies at forretningsstandens oppfordringer til varekjøp (dens "reklame" for sine varer) fremkaller kunstige behov hos samfunnsmedlemmene. En slik påstand kan bety at forretningsstanden prøver å pense det almene forbruk inn i baner som ikke er i de fleste samfunnsmedlemmenes interesse: Forbrukerne narres til å tro at innkjøpet eller forbruket av en vare vil på en eller annen måte styrke vedkommendes stilling i samfunnslivet, mens dette ikke er tilfelle, dvs, at vareinnkjøpet enten er likegyldig eller endog forverrer kjøperens stilling, f.eks. ved å avlede oppmerksomheten fra viktigere ting. I denne sammenheng inngår begrepet om konsumisme: En sykelig kjøpetrang, en hang til å kjøpe for kjøpets egen skyld, eller for forbrukets egen skyld omtrent på samme måte som med "trøstespising". For ikke å overdrive konsumismens betydning, må man imidlertid være klar over at samfunnsøkonomien ikke utelukkende dreier seg om å dekke materielle behov, og at forbruket ikke kan betraktes som ren dødtid for forbrukeren. Anskaffelse og forbruk av varer er en måte å bli kjent med produksjonslivet på, altså en form for samfunnsdeltagelse, og en viktig form i samme grad som produksjonslivet er viktig i vedkommende samfunn.
Kunstige behov i en streng betydning fremkalles derimot av rusgifter. Alkoholisme og narkomani kan være så sterkt fremskreden hos de henfalne at deres organisme simpelthen trenger rusgiften for å fungere, og slik at en brå avvenning ville sette deres liv og forstand på spill. Disse kunstige behov dannes som regel fordi de naturgitte organiske behov og de (stort sett) samfunnsmessig betingete interesser ikke imøtekommes i tilstrekkelig grad og omfang.
Selvsagt kan man til daglig bruke ordet behov både i en strengere og løsere forstand, snakke om behovet for parkeringsplasser, daghjemsplasser osv. På et teoretisk plan er det derimot viktig hvilken betydning som tillegges behovene. Dersom man tenker seg mennesket som et behovsvesen, er det f.eks. rimelig å anta at opprør har sin opprinnelse og sitt grunnlag i utilfredsstilte behov. Erfaringen tyder imidlertid på at det ikke er de dårligst stilte som gjør opprør eller deltar ivrigst når opprøret er kommet i gang, noe som støtter tanken om at behovene har en begrenset plass i vår tilværelse.
D.Ø.

Se også: Interesse.

Bekledningsarbeiderforbundet
(BAF)
Stiftet 1892. Inn i LO 1932. Norsk Tekstilarbeiderforbund og Norsk Skotøyarbeiderforbund ble slått sammen i 1969. Norsk Skinn- og Lærarbeiderforbund sluttet seg til i 1973. BAF organiserer arbeidere i tekstil-, konfeksjons- og bekledningsindustrien. 14 389 aktive medlemmer (med pensjonister ca. 19 500) (1/1-78). Medlemstallet er synkende. 70 % kvinner. BAF er bygd opp med landsmøte, landsstyre og forbundsstyre. 14 heltidsansatte. Formann: Finn Nilsen. Nestformann: Bjarne Bårdsen. Utgir: "Vi i bekledning". Adresse: Youngsgt. 11, Oslo 1. Tilsluttet: Internasjonalt tekstil-, garver- og lærarbeiderforbund.

Virksomhet
Sysselsettinga i bransjene der forbundet organiserer arbeidere har de siste åra gått sterkt tilbake. Konkurransen er hard, særlig tekoindustrien har store problemer. Staten har gitt næringa støtte til omleggingsprogram (bl.a. eksportframstøt), støtte til investeringer og driftstilskudd. Forbundet krever ytterligere støtte fra staten for å sikre arbeidsplassene. I tillegg til dette ønsker BAF at konkurrerende import skal reguleres. Forbundet har gått sammen med arbeidskjøperne og krever at regjeringa skal legge fram forslag til omlegging av måten folketrygda finansieres på. Den nåværende ordningen legger hovedvekten på bedrifter med mange ansatte. - BAF organiserer mange kvinner og er et lavtlønnsforbund. Harde og stressende akkorder er vanlige i det nåværende lønnssystemet. Landsmøtet i 1976 påla forbundet å arbeide for å fremme fastlønnsavtaler.
A.M.

Bekvemmelighetsflagg
Adgangen til å registrere skip under fremmed flagg har vært sterkt framme i diskusjonen omkring skipsfartspolitiske spørsmål de siste år. Den offisielle argumentasjonen for uteetablering har bl.a. gått på at man må registrere skip i andre land for å få adgang til markeder. Deltakelse i internasjonale samarbeidsordninger kan også ha nødvendiggjort en slik uteetablering blir det sagt.
Noen land er mer attraktive enn andre når det gjelder å trekke flåten ut. De reelle motivene for å registrere skip i fremmed land vil som regel være utsikter til lavere kostnader (først og fremst lønnskostnader) og færre reguleringer. Særlig gjelder dette registrering i såkalte bekvemmelighetsland. Registrering i bekvemmelighetsland omtales også som "flaggflukt". Disse landene har lettvinte registreringsregler for å tiltrekke seg skip som kontrolleres av utenlandske rederier. Det betales liten eller ingen skatt. Istedet betales det kanskje en symbolsk avgift i forhold til tonnasjens størrelse. Registreringslandet fører ikke den nødvendige sikkerhetsmessige kontroll med skipene. De har verken makt eller administrasjon til å pålegge rederiene nasjonale eller internasjonale reguleringer. Ved registrering i disse landene står man fritt til å bruke utlendinger ombord. Hovedmotivene for etablering er skattefritaket og de lavere mannskapsutgifter.
I dag drives vel en fjerdedel av verdens tonnasje under bekvemmelighetsflagg. Andelen har vært stadig stigende. Framfor alt har Liberia hatt en sterk økning i andel av verdens tonnasje. I 1965 hadde landet 18 % av den totale bruttotonnasjen (br.t) i verden. Ti år senere var denne andelen økt til 20 %. Regnet som andel av dødvekttonnasjen var Liberias andel på 23 %. Det er i særlig grad tank og annen bulktonnasje som er registrert i Liberla. I begynnelsen av 1976 hadde landet 90 mill. dvt (dødvekttonn) tanktonnasje. Til sammenligning hadde Norge, som lå på 4. plass på verdensstatistikken, 25,5 mill. dvt. Andre land som regnes som såkalte bekvemmelighetsland er Panama, Costa Rica, Haiti, Honduras, Kypros, Libanon, Lichtenstein, Malta, Marokko, San Marino, Sierra Leone, Singapore og Somalia.
Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen (ITF) har gjentatte ganger gått til boikottaksjoner mot bekvemmelighetsskip. De oppfyller ikke de nødvendigste kravene om sikkerhetsbestemmelser ombord. Det hører også med til dagens orden at de ikke inngår hyreavtaler med sjøfolkene. I 1977 ble 32 bekvemmelighetsskip inspisert i norske havner. Havnearbeiderne nektet i utgangspunktet å losse flere av disse skipene. Seks av dem hadde f.eks. ikke hyreavtale med arbeiderne på skipet. For å få losset varer overhodet inngår rederiet en hyreavtale som brytes i neste havn. Det hevdes også at det ofte er vanskelig å få vite hvor skipene egentlig hører hjemme. Kapteinen opererer gjerne med flere hjemstavnsadresser. Bekvemmelighetsskipene kontrolleres av moderne rederier i vestlige industriland. De land som har størst flåte registrert i bekvemmelighetsland er framfor alt USA og Hellas, men også Vest-Tyskland, Nederland, Italia og Japan.
Norske rederier har også registrert skip under bekvemmelighetsflagg. Det har vært et uttalt mål at en størst mulig del av flåten skal seile under norsk flagg. Det finner imidlertid sted en oppmykning med utvidet adgang for norske redere til å registrere skipene sine ute. Søknader om slik registrering skal sendes Handelsdepartementet. Fra 1960 har det vært en sterk økning i antallet slike søknader. Praksis synes å ha vært at uteregistrering også har funnet sted uten at søknad er sendt på reglementert vis. I perioden fra 1962 til 1975 fikk Handelsdepartementet inn 141 søknader om registrering av skip i utlandet. 121 av disse ble innvilget.
Betingelsene for å etablere seg ute er bl.a. at det skal være en betryggende sikkerhets- og skattemessig kontroll. Det er på det rene at myndighetene her står overfor betydelige kontrollproblemer. Et alternativ til å registrere skip under fremmed flagg vil kunne være å leie dem bort til utenlandske firmaer som den norske rederigruppen selv har kontrollen over. Det har blitt stadig vanligere å etablere egne befraktningsfirmaer i bekvemmelighetsland. Disse firmaene kan leie skip av norske selskaper som inngår i det samme konsernet. Leieavtalen kan formes slik at fortjenesten ved rederiets drift i stor grad trekkes ut av landet. Hovedregelen er at hvis den reelle ledelsen av det uteregistrerte firmaet er i Norge, skal også overskuddet komme tilbake til Norge til beskatning her. Her står imidlertid myndighetene overfor en nær sagt håpløs kontrolloppgave. Det er deres jobb å føre bevis for at den reelle ledelsen av firmaet eventuelt er i Norge og ikke i bekvemmelighetslandet.
A.F. -N.

Litteratur: St.meld. nr. 23 (75-76). Om sjøfolkenes forhold og skipsfartens plass i samfunnet. D. Vikøren, Den internasjonale situasjon for norsk skipsfart, Statsøkonomisk Tidsskrift nr. 3, 1971.

Belgia
Hovedstad: Brussel
Sjølstendighet: 1830 (Nederland)
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Største språkgruppe: Flamsk 60,1 %
Flateinnhold: 30 513 km²
Folkemengde i 1973: 9 757 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 04 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 17 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 4 686 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 49 %
Inflasjonsrate i 1975: 128 %
Sysselsatte i primærnæring: 35 %
Sysselsatte i industri: 39,3 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 53,8 %
Yrkesaktivitet: 58,8 00
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 29,6 %
Eksportensidighet: Motorkjøretøyer 10,4 %
Viktigste handelspartner 1975: i-land 84,7 % *
Energibruk pr. innbygger: Meget høy 7 035 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 28,5 %
Lese- og skrivekyndighet: 99 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 260
Spedbarnsdødelighet: 2,11%
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 29,7
Sjølmordsrate (Døde pr. 100000 innb.): 15,4
Mordrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 2,7
Militærutgifter pr. innb., 1973: 106,97 $
Tilslutning til militærallianse: NATO/Vestunionen
*Gjelder Belgia og Luxemburg.
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind