Bauer, Otto
Bauer (1881-1938), ledende marxistisk teoretiker og politiker i østeriksk arbeiderbevegelse. I tida etter første verdenskrig og fram til den mislykte arbeideroppstanden i Wien i 1934 var Bauer den toneangivende sosialistiske politikeren i Østerrike. Han døde i landflyktighet (Paris) i 1938. - Bauer hører til den austromarxistiske retningen som utfordret den dogmatiske marxismen på en rekke punkter. Bauers mest omfattende teoretiske verk, "Die Nationalitatenfrage und die Sozialdemokratie" (1907), behandler det nasjonale spørsmål - i den marxistiske tradisjonen et forsømt tema som var særlig påtrengende i det flernasjonale Habsburgermonarkiet Østerrike-Ungarn.
I flere skrifter tok Bauer opp sosialismens forhold til religion og kristendom. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom en naturvitenskapelig, ateistisk materialisme og sosialismen, hevdet Bauer; den materialistiske historieoppfatning er ikke en metafysisk teori, men en vitenskapelig metode for analyse av samfunnet. Et sosialistisk parti har ikke en verdensanskuelse, og Bauer, som ikke selv var kristen, advarte mot en sammenblanding av sosialistisk og antireligiøs propaganda: "Som parti trenger vi ikke den antireligiøse propaganda, for vi kjemper ikke om læresetninger om gud og verden, men for sosiale og politiske institusjoner".
Bauer avviste den leninistiske statssosialismen. Bauer fryktet allerede tidlig at bolsjevikene etter oktoberrevolusjonen mer ville virkeliggjøre den prøyssiske statsidéen enn sosialismens idealer: "Vi er ikke frigjort fra prøysserveldets ideologi så lenge vi bare oversetter den prøyssiske statsidéen til et nytt språk, bare utsmykker den med andre farger, bare gjør den tjenlig for en annen klasse. Vi må konfrontere prøysserveldet med en annen, radikalt forskjellig statsidé: en sosialisme hvis røtter er individets frihetstrang, hvis kilde er massenes selvaktivitet, hvis mål er alle arbeidendes "selfgovernment." Bauers sosialisme, med stor vekt på desentralisering av den politiske og sosiale makten, var inspirert av rådsosialismen, men særlig av den britiske "laugssosialismen" og dens tanke om arbeiderklassens industrielle selvstyre. (Se art. G.D.H.Cole.)
Bauer understrekte skillet mellom den politiske og den sosiale revolusjonen. Den politiske revolusjonen kan skje i løpet av én dag, en time: i stedet for monarkiet republikken, i stedet for militærdiktaturet folkerepublikken. Den sosiale revolusjonen derimot, er år og årtiers verk. Bare en overflatisk oppfatning av sosialismen kan se dens mål i sosialiseringen av eiendom, i juridiske handlinger som ekspropriering og konfiskering. Sosialiseringens vesentlige innhold er ifølge Bauer sosialiseringen av produksjon og arbeidsliv: "Sosialisering av eiendom kan tvinges gjennom med ett slag. Sosialiseringen av produksjonen kan bare være resultatet av metodisk arbeid gjennom årtier. Til sosialiseringen av eiendom er det tilstrekkelig med diktatoriske dekreter, men derved føres ikke menneskene til høyere livsformer. Først sosialiseringen av produksjonen gir menneskeheten fullstendig herredømme over naturen. Men det kan ikke være et resultat av vold, men bare frukten av alle arbeidendes demokratiske selvaktivitet."
R .S.

Se også: Austromarxisme.

Bauhaus
Bauhaus, skole for arkitektur og kunsthåndverk i Tyskland i mellomkrigstiden. Bauhaus fikk gjennom en kort og intenst skapende periode vidtrekkende betydning for utformingen av våre omgivelser og bidro sterkt til omformingen av arkitektur- og kunstskoler i Europa og USA.
Bauhaus ble grunnlagt av arkitekten Walter Gropius i Weimar 1919. Den ble flyttet til Dessau i 1925 og til slutt til Berlin i 1932, før den ble stengt av nazistene i 1933. Blant skolens lærere var fremtredende kunstnere og arkitekter som Paul Klee, Wassily Kandinsky, László Moholy-Nagy, Oscar Schlemmer, Lyonel Feininger, Marcel Breuer, Ludwig Hilbersheimer og Josef Albers.
I Bauhaus' manifest tas det til orde for en forening av kunst og håndverk i en ny formal helhet. Den nye tids bygninger skulle uttrykke en "total" arkitektur, hvor kunst og bruksgjenstander skulle inngå i en enhet, utformet av fagfolk som samarbeidet på tvers av yrkesskiller. I dette videreutviklet Bauhaus en sterk håndverkstradisjon fra England (Ruskin, Morris) og Tyskland (Deutsche Werkbund), og konkretiserte derved en bred reaksjon mot den dekadente stilforvirring og overklasseornamentikk som rådet rundt århundreskiftet. Skolen tok også noen år senere opp utfordringen fra industrialismens nye teknologi. Maskinene skulle brukes til å løse tidens problemer ved å brukes riktig. Formgivere skulle tilby industrien prototyper som funksjonerte godt, og som derfor også ville bli vakre. På Bauhaus ble mye gjort for å vise at nye konsumvarer for massefremstilling, møbler, tekstiler og brukskunst, kunne utformes innenfor et tidsmessig formuttrykk preget av enkel og saklig nyttbarhet.
Bauhaus var et lærested, ikke en undervisningsanstalt. Det var et "bygg-hus" hvor "mestere" og studenter arbeidet sammen i verksteder (etter et toårig innføringskurs), hvor alt fra tekopper til nye byer ble utformet etter de samme prinsipper og etter hvert med noe av det samme umiskjennelige formpreg. I slutten av 20-årene, da Bauhaus i Dessau kom under ledelse av den sveitsiske kommunisten Hannes Meyer, fikk hele skolen en sterkere samfunnsfaglig og vitenskapelig orientering. Skolens radikalisme og dens produkter ble satt inn i en skarpere sosial sammenheng og ble gitt klarere politisk kontur. Dette støtte an mot borgerskapets formalistiske og intuitive kunstoppfatning og tæret på den politiske toleranse. Så lenge skolen kunne unnskyldes som et anarkistisk tilholdssted for oppfinnsomme bohemer, fikk den eksistere. Men så snart samfunnskritikken trådte tydeligere fram, rykket Gestapo inn og låste dørene. Dette til tross for at Meyer var blitt avsatt i 1930 og skolen satt under ledelse av den politisk langt mer akseptable Ludwig Mies van der Rohe.
Bauhaus tilhørte Weimar-republikken, og fulgte dens oppblomstring og fall. Fra en eksplosiv søkende og mystisk ekspresjonisme i de tidlige årene, ble den stabilisert i den modne funksjonalismes grundige og teknologiske saklighet, for så å møte nederlaget under vekten av en fremadstormende dekadent politisk kultur. 20-årenes sterke sosiale engasjement måtte vike for en formalisme som innvarslet funksjonalismens senere knefall for industrialisme og konsumsamfunn. I 30-årene emigrerte mange av skolens lærere til USA, hvor det ble gjort forsøk på å reetablere skolen i Chicago. Dette var mislykket, samfunnsforholdene der var ikke mottakelige for Bauhaus' radikale eksperimenter. Bare skallet av en estetisk filosof overlevet overføringen. Men Bauhaus har fortsatt å inspirere, gjennom pedagogiske prinsipper og det som ble produsert der gjennom dens 14-årige historie.
P.B.

Bäumer, Gertrud
Bäumer (1873-1954), en av den tyske borgerlige kvinnebevegelsens store lederskikkelser. Hun var utdannet som lærerinne og fikk senere som en av de første kvinner i Tyskland tillatelse til å studere ved et universitet. Først i 1903 ble det alminnelig adgang for kvinner til de tyske universitetene. Bäumer skrev mange bøker om kvinnenes stilling og om historiske og idéhistoriske emner. Hun var dessuten politiker, og hadde inntil nazistenes maktovertakelse en høy stilling i innenriksdepartementet.
Bäumer bekjente seg til de sosialliberale strømninger som vokste fram omkring århundreskiftet. Denne nye liberalismen aksepterte statsinngrep som middel til sosiale forbedringer. Bäumer var samtidig sterkt nasjonalistisk og religiøs. Hun var i 1920-33 medlem av den tyske riksdag for det liberale Deutsche Demokratische Partei, og ble en av de få kvinnelige borgerlige politikere med en viss innflytelse.
Bäumer var i 1910-19 leder av "Bund deutscher Frauenvereine" (BdF) som var blitt dannet i 1894 som en stor paraplyorganisasjon for en lang rekke kvinneorganisasjoner i Tyskland. De sosialistiske kvinneorganisasjonene var ikke med i BdF, da de så organisasjonen som en sammenslutning av borgerlige kvinner. Under Bäumers ledelse ekspanderte BdF kraftig og oppnådde en viss innflytelse.
Ifølge Bäumer er det en logisk forbindelse mellom liberalismen og kvinnebevegelsens idéer - også selv om mange liberale ikke kan se det, tilføyde hun. I liberalismen som i kvinnebevegelsen er målet å skape de samfunnsmessige betingelser for at den selvstendige personlighet skal få utfolde seg. Samtidig søker begge disse strømningene ikke tilbake mot de gamle tilstandene, men står begge på den moderne industristats grunn, skrev hun.
Sammen med Helene Lange utgav Bäumer "Handbuch der Frauenbewegung", 1-1V, Berlin 1901-02, en av kvinnebevegelsens klassikere. Helene Lange og Bäumer oppfattet seg som eksponenter for en ny tendens innenfor kvinnebevegelsen i Tyskland: I kvinnebevegelsens første år hadde man lagt hovedvekten på likestilling med mennene, fordi det gjaldt å sikre kvinnene de samme rettigheter som mennene hadde. Disse tidlige pionerene betonte ifølge Bäumer i den grad likheten mellom menn og kvinner at de asketisk fornektet alt som var særegent kvinnelig.
Den nye tendensen i kvinnebevegelsen, som Bäumer representerte, la derimot hovedvekten på at kvinnene har særlige evner og egenskaper, som kan berike samfunnet hvis de får lov å utfolde seg på kvinnenes egne betingelser. Utgangspunktet er en påstand om fundamentale forskjeller mellom menn og kvinner. Ifølge Bäumer måtte man finne fram til en ny "kulturtype" for kvinnen.
Hva bestod for Bäumer kvinnenes særlige egenskaper i? Hun nevner som eksempler kvinnenes trang til å hjelpe andre, deres sosiale forståelse m.m., egenskaper som særlig kommer til uttrykk i moderskapet og i sosialt arbeid. Disse synspunktene var for Bäumer ikke en gjentakelse av den patriarkalske, konservative kvinneoppfatning, men tvert imot et oppgjør med denne. Bäumer mente at når kvinnebevegelsen stod så relativt svakt i Tyskland, så skyldtes det at den germanske kultur med sin mannsdyrkelse stod så sterkt her. Den sterke motstanden mot kvinnenes inntrengning i samfunnet skyldtes at man i dette ganske riktig så en tilintetgjørelse av den germanske, mannlige kulturs verdier.
Bäumer ønsket en ny arbeidsdeling mellom menn og kvinner som sikrer at begge kjønns egenskaper kommer til utfoldelse. Hun mente ikke at kvinnene skulle henvises utelukkende til familien, men at de skulle få del i den åndelige kultur, i yrkeslivet og i det offentlige liv.
Mens Bäumer var leder, utviklet BdF seg i stadig mer konservativ retning. Man tok rollen som moralens voktere, førte en stor kampanje mot den nye usedelige moral og mot enhver form for abort. Under krigen inntok BdF en sterkt nasjonalistisk holdning, for eksempel fordømte BdF det store kvinnefredsmøtet i Haag 1915.
Også i flere andre land endret kvinnebevegelsen holdning eller i hvert fall argumentasjon omkring århundreskiftet, for eksempel også i USA. Man forlot likerettskravet og gikk over til å snakke om kvinnenes spesielle egenskaper, som kunne forbedre verden - selv om det sjelden ble framsatt en så mystifiserende kvinneoppfatning som den Bäumer etter hvert utviklet.
D.D.

Bauxitt
Se Aluminium.

Bayer
Hovedkontor: Leverkusen, Vest-Tyskland
Rangering (1976): 30 (Fortune)
Omsetning (1976): DM 20,88 milliarder (hele verden)
Nettooverskudd (1976,): DM 523 millioner
Ansatte (1976): 171 200
Større enkeltselskaper som inngår i konsernet, og andre betydelige eierinteresser (1976): Agfa-Gevaert Gruppen, Vest-Tyskland/Belgia, Chemische Werke Hülls AG, Vest-Tyskland, Metzeler Kautschuk AG, Vest-Tyskland, VKI-Rheinhold & Mahla AG, Vest-Tyskland, Wolff Walsrode AG, Vest-Tyskland, Erdolchemie BmbH (EC), Vest-Tyskland, Mobay Chemicals Corp., USA, Cutter Laboratories, Inc., USA, Bayer do Brasil S.A., Brasil, Bayer Antwerpen N.V., Belgia, Nordsjö-Nordström & Sjögren AB, Sverige
Eierinteresser i Norge (1976): Bayer Kjemi A/S, Oslo (salgsselskap), Nordsjø Farve- og Lakkfabrikk A/S, Oslo/Sørumsand (produksjonsselskap), Agfa-Gevaert A/S, Oslo (salgsselskap).

BAYER AG - tidligere "Friedrich Bayer et Comp." - ble etablert som selskap i 1863. Selskapet inngikk i "I.G. Farbenindustrie AG" i 1925, men ved dette selskapets oppdeling i 1951 kom BAYER-navnet fram igjen som eget selskap.
Bayer er i dag et av verdens største kjemiske konserner, og utgjør ved siden av BASF og Hoechst de store vest-tyske kjemiske gigantene. Bayer rangerer som verdens 30. største industrikonsern (Fortune, 1976). Hovedkontoret befinner seg i Leverkusen, Vest-Tyskland.
Konsernets aktivitetsområder omfatter produksjon av uorganiske kjemikaller, organiske kjemikalier, gummiprodukter, plast- og overflatemidler, skumplast etc., fargestoffer, diverse fiberproduksjon, farmasøytiske preparater, jordbrukskjemikalier.
Den største enkeltgruppen av selskaper, målt i antall ansatte, innenfor konsernet er "Agfa-Gevaert-gruppen" med 32 000 ansatte. Denne gruppen produserer fotokjemikalier, og andre fototekniske produkter. Et annet stort konsernselskap er "Chemische Werke Hulls AG" med 14 000 ansatte og produksjon av plast, syntetisk gummi og andre kjemiske produkter. Nylig har også flere av "Metzeler"-selskapene kommet. Tyske kartellmyndigheter har vært involvert i dette oppkjøpet. Disse selskapene er store produsenter bl.a. av gummiprodukter.
I utlandet har Bayer konsentrert sine produksjonsinteresser til USA gjennom "Mobay Chemical Corp." som produsent av kjemiske produkter og i "Cutter Laboratories, Inc.", som produsent av farmasøytiske produkter. Begge selskapene har nesten 5 000 ansatte hver. Brasil er et viktig investeringsland for Bayer hvor konsernet har etablert "Bayer do Brasil S.A.". Selskapet produserer et vidt spekter av kjemiske produkter som går fra kjemikalier til famasøytiske spesialiteter og plantevernmidler. I Sverige eier Bayer "Nordsjö-Nordström & Sjögren AB". Dette selskapet produserer bl.a. maling og lakk samt råmaterialer til bruk i skumplastindustrien. Det svenske selskapet har igjen eierinteresser i "Nordsjø Farve- og Lakkfabrikk A/S", Oslo/ Sørumsand. Det norske datterselskapet er et produksjonsselskap for maling og lakk. Selskapet har vært i de norske myndighetenes søkelys for sine forretningsmetoder.
Konsernet har ansatt 6 700 personer i sin forsknings- og utviklingsvirksomhet (F&U). Kostnadene til F&U utgjør 4,2 % av omsetningen i 1976. Konsernets hovedprogrammer innenfor F&U-sektoren er i dag konsentrert bl.a. om utvikling av nye halvfabrikata til fargestoffproduksjon. Dette utviklingsarbeidet gjøres i fellesskap med det sveitsiske kjemiske selskapet Ciba-Geigy. Det pågår fortløpende forskningsprogrammer som tar sikte på å forbedre eksisterende produksjonsmetoder, samt å utvikle nye prosesser og produkter.
Bayer har opprettet eget salgsselskap i Norge (1964). Aksjekapitalen er i dag 1,6 mill. kroner og det norske datterselskapet har tysk styreformann. Noen Bayer-produkter selges også gjennom agenturselskaper i Norge (Cortec Medisiner A/S for Cutter Laboratories, Inc.). Agfa-Gevaert-gruppen har opprettet sitt eget datterselskap i Norge.
J.Sa.

Beauvoir, Simone de
Beauvoir (1908-), fransk filosof, forfatter og feminist. Fra 1929 underviste hun i filosofi, til hennes første roman kom i 1943, "L'Invitée" (Gjesten). Forfatterskapet inngår i en fransk litterær tradisjon preget av ulike genrer: romaner, et skuespill, filosofiske essays og selvbiografier. Hennes mest kjente verk er "Le deuxième sexe" (1949 - Det annet kjønn, norsk forkortet utgave 1970).
Beauvoirs navn er i de siste årene knyttet til den nye kvinnebevegelsen, og "Det annet kjønn" kommer i nye opplag. I innledningen minner hun om at den andre forutsetter en første, et subjekt som kan definere andre som objekter. Undertrykte grupper får ofte like etiketter: "det evig kvinnelige" og "den svarte sjel", som aksepteres i den grad den ene gruppen er uansvarlig, overfladisk og helt underlagt mannen, og den andre er barnslig, smilende og naiv.
I første del av "Det annet kjønn" (Fakta og myter) tar Beauvoir for seg biologien, deretter Freuds bidrag til å holde kvinnen nede, og så går hun over til historien. Her viser hun hvordan kvinnen er blitt undertrykt i ulike kulturer og epoker. Også i Frankrike delte kvinnesaksforkjempeme på slutten av 1800-tallet seg etter klassetilhørighet, og enkelte revolusjonære kvinner gikk mot feminismen fordi de mente at kreftene ville bli splittet. De måtte brukes til klassekampen, og når kapitalen var avskaffet, ville kvinnens situasjon automatisk endre seg. Beauvoir tar videre for seg mytene om kvinnelighet gjennom tidene, så oppdragelsen og utdannelsen av kvinnene. "En er ikke født til kvinne, en blir det". I annen del behandler hun kvinnens situasjon i dag - den gifte kvinne, morsrollen, kvinnen i samfunnet og kvinnens vel mot frigjøring.
Beauvoirs fremstilling av kvinnemytene og kvinnens situasjon virker velkjent på mange i dag. Den feministiske litteraturen som er skrevet både i USA og i Europa fra slutten av 1960-årene, står i gjeld til henne.
I Frankrike kom den nye kvinnebevegelsen i kjølvannet av oppstanden i mai 1968 (se art. Frankrike). Sommeren 1970 regnes som starten, og i 1971 ble kvinnebevegelsen "Choisir" (å velge) dannet med Simone de Beauvoir og advokaten Giséle Halimi blant intitativtakerne. Bakgrunnen for "Choisir" var abortsaken. (Se art. Halimi.)
Som filosof var Beauvoir med i det ekstistensialistiske (s.d.) miljø i Paris, der Jean-Paul Sartre sto sentralt. Hennes romaner er også preget av eksistensielle problemer: menneskets muligheter til å velge, spørsmål om frihet, forhold til døden. Virkningen av 2. verdenskrig fører hos eksistensialistene til en viss dreining fra det individuelle til det samfunnsengasjerte. Litteratur er handling, som skal tjene til å avsløre verden. Som representant for dette litterære synet engasjerer Beauvoir seg politisk. Hun tilhører den venstreradikale intellektuelle elite i Frankrike, som gikk hardt ut mot Algeriekrigen og den offisielle franske politikken der. Spesielt tok de avstand fra bruk av tortur. Etter at de Gaulle overtok etter folkeavstemningen i 1958, regnet man med at det var slutt på torturen i Algerie, men Simone de Beauvoir var med på å avlive den myten. Hun skrev bl.a. om torturen som den unge algirske kvinnen Djamila Boupacha var blitt utsatt for. Senere skrev hun også forord til Halimis bok om Djamila Boupacha (1962). I denne perioden kom manifestet fra "de 121", en gruppe venstreradikale, intellektuelle og kunstnere, som tok avstand fra krigen i Algerie og forlangte slutt på fransk kolonivelde.
"Jeg er privilegert", sier Beauvoir. "Derfor opplevde jeg Algerie-krigen som et personlig drama." Uten å ha partipolitisk tilknytning befinner Beauvoir seg stadig på venstresiden. Hun er klar over sin spesielle situasjon. Hun har profittert på en oppvekst der kultur og trygg økonomi var en selvfølge. Som barn av det parisiske borgerskap levde hun i en beskyttet tilværelse. Dette forteller hun om i sitt første biografiske verk, "Mémoire d'une jeune fille rangée" (1958 - En veloppdragen ung pikes erindringer.) I 1929 kom studiekameraten Jean-Paul Sartre inn i hennes liv, og deres lange samhold i gjensidig respekt og dypt fellesskap begynte. Av prinsipp har de ikke giftet seg eller bodd sammen. I sine senere biografier gir hun et klart bilde av sitt liv, Sartre, det intellektuelle Paris i etterkrigsårene, Algerie-krigen, arbeid, reiser, kvinnekamp. Hennes bøker gir henne inntekter nok til å leve i full frihet. Hun er klar over at dette har sin begrensning, hun mangler erfaring når det gjelder "vanlige" folks problemer, men det forhindrer ikke at hun har fantasi og intelligens til å kunne sette seg inn i andres situasjon.
Beauvoir er stadig opptatt av kvinnekamp, og hun har korrespondert med de militante amerikanske feministene. "Det annet kjønn" er ingen militant bok, sier hun, men den kan være nyttig, selv om hun i dag delvis forkaster noen av sine tidligere teorier. Mens hun før mente at kvinnens, stilling ville bedre seg med samfunnets utvikling, sier hun nå at hun gir de militante rett. Man kan ikke stole på en fremtidig samfunnsløsning, kvinnene må selv ta opp kampen. Tidligere mente hun at klassekampen måtte gå forut for kvinnekampen. I dag erklærer hun seg som feminist, og mener at kvinnekampen må foregå parallelt med klassekampen.
E.Aa.

Litteratur: Sætre: Kvinnen - det annet kjønn? En studie i Simone de Beauvoirs filosofi, Oslo 1969.

Bebel, August
Bebel (1840-1913), det tyske sosialdemokratiets ubestridte leder gjennom mange år. En mann av arbeiderklassen, uten akademisk utdannelse, men rik på erfaring og lærdom som han ervervet seg gjennom sitt arbeid i arbeiderbevegelsen. Bebel kom i kontakt med de såkalte arbeiderbevegelser, som i 1863 sluttet seg sammen til et landsforbund. Under diskusjoner med Lasalle, og under innflytelse av Wilhelm Liebknecht ble han revolusjonær sosialist og medlem av Den 1. internasjonale. Bebel var også en nær venn av Marx og Engels, som øvde stor innflytelse på hans politiske og ideologiske utvikling.
For å forsterke kampen mot Bismarcks politikk innkalte Bebel og Liebknecht en forsamling av representanter for arbeiderorganisasjoner og småborgerlige demokrater, og 19. august ble det "Sachsiske Folkeparti" stiftet. Partiet hadde et reformdemokratisk program, og som representant for dette partiet ble Bebel valgt inn i riksdagen i 1867, som en av de første arbeiderdelegater. Fra 1869 representerte han det nystiftete sosialdemokratiske parti.
Alt i sin jomfrutale i riksdagen 10.4.1867, gikk Bebel mot Bismarcks forsøk på å gjøre Tyskland til "en kaserne". Ved utbruddet av den fransk-russiske krig, da krigsbevligningene ble behandlet i riksdagen, nektet Bebel og Liebknecht å stemme for krigsbevilgningene til den tyske armé. De gikk i denne saken mot partiets hovedledelse, som åpent tok avstand fra dem.
I desember 1870 ble Bebel og Liebknecht arrestert og fengslet for 3 måneder. 28. mars 1871 forsvarte Bebel Pariserkommunen og våren 1872 ble han dømt til 2 års festningsarrest for høyforræderi og fradømt riksdagsmandatet. Dette ble det første av en lang rekke fengselsopphold for Bebel. I alt tilbrakte han 56 måneder av sitt liv i fengsel. Bebel bekjempet Bernsteins revisjonisme og utglidningene i det tyske sosialdemokrati, men til tross for at han var marxist og stadig i kamp mot borgerlig ideologi, overvurderte han arbeiderklassens muligheter til å nå fram med sine krav innenfor rammen av det kapitalistiske system.
Allerede på Gotha-kongressen erfarte man at dette skulle bli en avgjørende svakhet i Bebels politiske og ideologiske virksomhet. Han var mer opptatt av faren fra venstre enn fra høyre, og dette var en medvirkende årsak til at Lasalleprogrammet ble vedtatt.
Bebel støttet mensjevikene, men hans mangel på konsekvent marxistisk analyse førte til at han ikke innså nødvendigheten av å fjerne dem fra partiet. Bebel mente også i tråd med dette at kampen mot mensjevikene i Russland var urettferdig.
Bebels største teoretiske verk, "Kvinnen og sosialismen", spilte en viktig rolle i populariseringen av marxismen i Tyskland og andre land. Boka ble første gang publisert i 1879. Den har seinere kommet i 51 opplag i Tyskland, er oversatt til 14 språk og har fått en avgjørende betydning i den politiske og ideologiske kampen. Det er en viktig del av historien at den ble forbudt straks den forelå, og at de mange titler boka seinere utkom under ikke bare er et resultat av Bebels utvikling, men også er et resultat av at boka lenge befant seg i "illegalitet".
Boka var et teoretisk verk som atskilte seg fra de fleste andre sosialistiske verker ved at den hadde kvinnen som hovedemne, og samlet analyserte en lang rekke aspekter ved kvinnenes situasjon. Bebel fremstilte i alle utgaver av boka, som et hovedprinsipp, at all sosial undertrykkelse har utgangspunkt i den undertryktes økonomiske avhengighet av undertrykkeren. Dette gjelder også for kvinnen. Kvinnen og arbeideren har det til felles at begge fra gammel tid har vært undertrykt. Undertrykkelsens former har forandret seg i tidens løp og tar ulik karakter i ulike land, men undertrykkelsen har alltid eksistert.
Bebel var den første marxist som forsøkte å utarbeide en teori om sammenhengen mellom kvinnenes og arbeiderklassens frigjøring. Spørsmålet om kvinnenes likestilling, sa Bebel, faller sammen med spørsmålet om hvordan samfunnet organiseres slik at det ikke undertrykker noe menneske.
I sin behandling av strategien i kvinnekampen viser han at arbeiderkvinnene på samme måten som de borgerlige må arbeide for reformer for å bedre sin stilling innenfor det bestående samfunn. Men arbeiderkvinnene må samtidig kjempe for å forandre dette samfunnet, og en forandring av samfunnet kan bare skje gjennom arbeiderklassens kamp. Derfor vil kvinnene hurtigere oppnå frigjøring hvis de går sammen med arbeiderbevegelsen i kampen. Det viktigste vitnesbyrd om at Bebel tilla arbeiderkvinnenes politiske reisning stor betydning, ligger i selve utgivelsen av "Kvinnen og sosialismen" på et tidspunkt hvor idéene om kvinnefrigjøring ikke vant den ringeste gjenklang i arbeiderkretser.
Mot slutten av sitt liv angrep Bebel venstresida i det sosialdemokratiske partiet, ledet av Luxembourg, Liebknecht, Tyshko, Mehring o.a. og plasserte seg på partiets høyre fløy. Likevel inntar han en betydelig plass i tysk og internasjonal arbeiderklasse. Om Bebels plass i historien skrev Lenin i 1908: "Bebel er en så fremragende autoritet i proletariatets internasjonale bevegelse, en så erfaren sosialistisk fører, en sosialist med så fin følelse for den revolusjonære kamps krav at han i 99 av 100 tilfeller fant veien ut av sumpen når han hadde gjort et feiltrinn, og han førte også med seg dem som var villig til å følge ham".
M.L.B

Litteratur: V. I. Lenin: Coll. Works, Vol. 19., Moskva 1969. D. Dahlerup: Socialisme og kvindefrigjørelse i det 19. århundre, Grenå 1974.

Bedehus
Bedehus kan vera av mange slag, men det typiske norske bedehuset er eit kvitmåla trehus. Eit særkjenne ved eit bedehus er at også den nedste delen av glasa er kvitmåla. Grunnen er at uvedkomande ikkje skal kunna glytta inn, men også at det som skjer utanfor ikkje skal uroa dei truande og føra tankane bort frå "det ene nødvendige".
Inni har bedehuset ein gang som fører inn til to møterom: Storsalen og Lillesalen. Det er breie dører mellom salane slik at dei kan slåast saman ved store høve. Ved den eine endeveggen i Storsalen er det ei plattform med talarstol og husorgel. På veggen heng ein kross og eit Bibelord. Altertavlar med krusifiks er sjeldnare, men det hender at fondveggen er utstyrt med fargerike og blodige skilderi frå svovelpølane i Helvete eller vassmengder frå Syndfloda.
I bedehuskjellaren er det innreidd kjøkken som eigner seg særlig godt til kaffikoking. Der er det også skap for koppar og den digre bedehuskjelen. I bedehus med god råd kan det også vera innreidd ymse lagsrom i kjellaren. I våre dagar er det sjeldan det blir bygd nye bedehus i denne tradisjonelle stilen. Nå er dei kostbare og utstasa, gjerne med kristelige småkapitalistar og entreprenørar som byggherrar.
Ikkje noe fylke i landet er utan bedehus, men dei 2 621 vi er velsigna med er langt frå jamt fordelte. Bjørgvin bispedømme toppar med 528. Deretter kjem Agder med 465 og Nidaros med 431. I Oslo bispedømme er det bare 17 bedehus. Det kan vera vanskelig å definera klart kva eit bedehus er, for overgangen er kort til soknehus og nedlagde skulehus der Gudsordet rår grunnen. Tala som her er presentert, er samla inn av Kirkerådet og Bispedømmenes fellesråd til bruk i Årbok for Den norske kirke. Dei skulle derfor vera offisielle og samstundes halda utanfor dissentarbedehus. Dersom ein legg til dei og, kjem ein raskt opp i 3 000.
Tettast mellom bedehusa er det på kyststripa mellom Lindesnes og Hustadvika. I Sunnhordland prosti er det 90 av dei, i Karmsund 77, på Ytre Nordmøre 67 og i Flekkefjord prosti 64 bedehus. I ein tilfeldig kommune med om lag 4000 sjelar med smått og stort i eit av desse prostia, er det i alt 11 bedehus - 9 innanfor og to utanfor statskjørka. Dei to ber namna Salem og Fredheim. Fire av dei ni har namn etter kretsen del ligg i. Dei andre heiter Ebenezer, Betania, Betel, Broderheimen og Saron.
Det eldste bedehuset i landet på Hjelmeland i Rogaland kunne høgtida 150 års jubileum for få år sidan. Men tyngda av bedehusa blei bygde kring hundreårsklftet etter at dei store pietistiske vekkelsane gjekk som farsottar over landet.
Det er landsomfattande kristelige organisasjonar som eig 1 550 av dei 2 621 bedehusa. Fremst i rekka står Det Norske Lutherske Indremisjonsselskap (inkludert Langesundsljordens Indremisjonsselskap) med 673 bedehus. Det Vestlandske Indremisjonsforbund står bokført med 292, Norsk Luthersk Misjonssamband med 139 og Norges Kristelige Ungdomsforbund med 132. Ein del bedehus er det to eller fleire misjonar som eig saman. I Nord-Norge finnest det 47 læstadianske forsamlingshus, men dei fleste bedehusa som høyrer organisasjonar til, ligg på Austlandet og i Trøndelag.
Til del andre bedehusa er eigedomstilhøvet ofte uklart. Då står "kristenfolket på stedet" eller "dei truande i krinsen" som eigar. Det vitnar om dugnadsinnsats og om at huset høyrer heile kretsen til. 1 071 bedehus har eit slikt lokalt og frittståande eigarskap. Det er særlig typisk på Sør- og Vestlandet. I Rogaland gjeld det for 245 av 296 bedehus.
Slike frittståande bedehus har eit styre som blir valt av årsmøtet, der dei som har "interesse for huset" kan møta fram. Bedehusstyret er el mektig gruppe i lokalsamfunnet. Dei skal sjå til at dei ulike misjonane får kvar sine møtekveldar, og dei skal passa på at verksemda i huset ikkje strir mot kristen sømd og høvelig framferd. Såleis blir bedehusstyret òg ein åndelig autoritet. Dei kan også setta sitt stempel på andre lag og samanslutningar ved å nekta å låna dei huset. Men til vanlig slepp både songlag, Bondelag og Sanitetsforening til med årsmøta sine på bedehuset. Meir tvil kan det vera om Samvirkelaget.
Mange stader er bedehuset det einaste forsamlingshuset i kretsen. Derfor får det ein sentral plass i bygda, og verksemda der blir ein samlingstad for utøving av sosial kontroll. Bedehusstyret forvaltar også viktig utstyr som bedehuskjele, bedehuskoppar og bedehusbenkar. Til dei må ein vende seg for å få låna slikt utstyr ved konfirmasjon, bryllup og gravferd.
Det fastaste arrangementet i bedehusets ånd er bønemøtet i Lillesalen, gjerne onsdagskveldar klokka halv åtte. Der møtest kjernen under leiing av ein av styremedlemmene til Bibellesing, song, bøn og frie vitnesbyrd. Elles kan det vera møteseriar i Storsalen over fleire kveldar under leiing av tilreisande emmisærar - dei som nå etter kvart heller kallar seg kretssekretærar. Ein og annan søndag er det fest med åpne dører mellom dei to salane. Då er det gjerne to møte med kaffipause innimellom. På søndags føremiddag blir bedehuset brukt til søndagsskule. Der bedehusfolket held hardast på sine eigne særtrekk og mistrur presten og kjørkjekristendommen, blir det også halde møte i direkte konkurranse med Høgmessa. Det vestlandske bedehusfolket høyrer ikkje til mellom del ivrigaste kjørkegangarane. Det hender at presten må umaka seg til bedehuset med brød og vin fordi bedehusfolket har hug til sakramentet, men ikkje går i kjørke.
Særlig i vinterhalvåret blir det halde stadige basarar til inntekt for ulike misjonsforeiningar. Gevinstane er laga av kvinneforeninga som møtest til strikking, andakt og slarv ein gong i veka. Basarar og innsamlingar er også den viktigaste måten å finansiere bygging og drift av bedehuset på.
Mellom bedehuskulturen og den frilynde rørsla har det vore mange harde konfliktar. Folkedans og frilynde såg bedehusfolket på som farlig moro, som kunne føra like lukt i fortapinga. Det er ikkje å ta for hardt i å seia at verksemda med sentrum i bedehusa har vore kulturtynande i mange norske bygder.
Mellom bedehusfolket og den kulturliberale byradikalismen har avstanden vore endå større og hatet endå meir inngrodd. Etter kvart er den organisasjon som omgir bedehusa straumlineforma og effektivt leia av eit byråkratisk sekretærvelde. Men ingen kan ta frå bedehustradisjonen det demokratiske opphavet fra kampen mot presteskap og anna storfolk. På motstandarhald under EF-kampen blei denne sida av bedehuset skuva så sterkt i framgrunnen at det kjøvande hegemoniet og kulturfiendskapen i mange bygder blei gløymt. Men det er neppe noen fare for at konflikten mellom radikalisme og lågkjørkelig kristendom ikkje bryt fram att. Abortkamp og barnehagestrid vitnar om det.
Men utan bedehusfolket hadde nok Norge vore ein del av EF i dag. Utan dei hadde vi også fått sjølvvald abort tidligare og alkoholforboda var blitt avskaffa før.
A .Ho.

Bedriftsdemokrati
Bedriftsdemokrati eller industrielt demokrati har lenge vært en målsetning for arbeiderbevegelsen. Det dreier seg om flere krav: 1. Arbeiderne skal overta styringsretten fra arbeidskjøperne. 2. Arbeiderne skal få hånd om merverdien for sitt arbeid. 3. Bedring av arbeidsforholdene. I de senere år har retten til å bestemme over seg selv på sin egen arbeidsplass blitt betraktet som en viktig del av bedriftsdemokrati.
Mange av de hovedspørsmål arbeiderbevegelsen i Norge har fremmet har bidratt til en demokratisering av bedriftene: 1. Retten til å danne fagforeninger og forhandlingsrett. Fagforeningene er fortsatt overlegent arbeidernes viktigste middel for å fremme sine krav. 2. Arbeiderrådsbevegelsen, forsøkene på å danne arbeiderråd etter modell av sovjetene i Russland etter 1917-18, spesielt i Oslo- og Drammensområdet, fikk ikke lang levetid. 3. Forhandlinger og kamp har ført til en betydelig inntektsutjevning i Norge framover til midten av 60-årene. Forhandlingene ble stadig mer systematisert.
Hovedavtalen av 1935 mellom LO og NAF etablerte en del viktige rettigheter og plikter for arbeiderne og deres organisasjoner og betraktes i dag av mange som arbeidslivets grunnlov. I dag har tillitsmennene spesielle rettigheter som de lenge måtte kjempe for, så som oppsigelsesvern. 4. Produksjonsutvalgene ble skapt i samarbeidsånden i gjenreisningstiden etter 2. verdenskrig. Tanken var at alle skulle bidra til å gjenreise norsk næringsliv og at arbeiderne skulle ha rett til å være med å stake opp kursen. Tiltaket ble snart betraktet som lite vellykket. Arbeiderne fikk ingen reell makt på denne måten. 5. I 1966 ble Hovedavtalen utvidet med den såkalte samarbeidsavtalen. Denne danner grunnlag for bedrifts- og avdelingsutvalg. Selv om utvalgene mange steder har betydd økt medvirkning for de ansatte, er erfaringene at disse utvalgene ligger i ledelsens hender. Det er opp til ledelsen om de skal få viktige saker til behandling. Heller ikke samarbeidsavtalen rokket ved ledelsens styringsrett. 6. Råderetten over seg selv på jobben ble et sentralt tema i 60-åra. Mye tyder på at det er nær sammenheng mellom selvråderett, et meningsfylt arbeid og personlig medvirkning. 7. Mange hevder at bedriftsdemokratiet ble innført da aksjeloven ble endret slik at ansatte kan velge 1/3 av representantene i bedriftsforsamling og styre. Men aksjonærene har fortsatt flertall og styringsrett. Selv om endringen kan være et skritt i riktig retning, er det langt fra tilstrekkelig. Foreløpig er erfaringen at endringen har betydd lite. 8. Kampanje og lovendringer for å bedre arbeidsmiljøet må også betraktes som et viktig ledd for å oppnå likere rettigheter og levekår for arbeiderne. 9. Siden Arbeiderpartiregjeringen kom i 1935, har det offentlige engasjement i arbeidslivet økt. Oljeinntektene og den nye økonomiske situasjonen i denne forbindelsen setter ny fart i denne prosessen. Selv om handlefriheten til privatkapitalen er blitt betydelig beskåret av det offentlige engasjement, er det sannsynligvis riktig å hevde at statlig overtagelse av aksjer og tilsvarende tiltak ikke har betydd noe skritt i retning av bedriftsdemokrati. - Erfaringene fra de fleste tiltak så langt, har vært at de er blitt forholdsvis vellykkede der det har vært sterke fagforenilnger. På de arbeidsplassene der foreningene har vært svake, har endringene forblitt papirbestemmelser. Alt i alt er en sterk fagbevegelse, sentralt og lokalt, det viktigste grunnlag for en demokratisering av arbeidslivet.
Bedriftsdemokratiet i Sovjetsamveldet. Selv om eiendomsforholdene ble radikalt endret og bedriftene ble samfunnseie etter revolusjonen i 1917, er det lite som tyder på at de ansatte har vesentlig større innflytelse der enn i Norge. Makten ligger fjernt i et sentralt planleggingsapparat, og ledelsesformene er ikke vesensforskjellige fra våre.
Bedriftsdemokratiet i Jugoslavia. Dette landet har prøvd å utvikle en desentralisert struktur. Bedriftene eies av de ansatte som også velger ledelsen på de forskjellige nivåer. Allikevel er det viktig å være klar over to forhold. Kommunistpartiet har alltid siste ord i prinsipielle spørsmål. Partiet kontrollerer alle de større bedriftene. Dessuten har andelen av arbeidere i de styrende organer gått tilbake i forhold til funksjonærandelen. Jugoslavene prøver fortsatt med nye politiske tiltak for å fremme bedriftsdemokratiet.
Kibbutzer i Israel eies av medlemmene. Disse velger også ledere. Vervene går på omgang. De som har vært ledere en periode, går gjerne over i kroppsarbeid. Kibbutzene er langt på vei selvforsynte når det gjelder skole og sosiale ytelser. Innad har kibbutzene en demokratisk struktur ikke ulik f.eks. en kinesisk folkekommune. De er allikevel del av en kapitalistisk økonomi, og rekrutteringen innebærer en klar politisk, ideologisk utvelging. Bevegelsen omfatter ca. 4 % av Israels befolkning og har vært tallmessig i tilbakegang de siste årtier.
Folkekommune og bedrifter i Kina virker som demokratiske enheter innen rammen av proletariatets diktatur. Dette innebærer at mange viktige spørsmål innen enheten diskuteres grundig blant medlemmene, men at det er umulig å gå imot de hovedretningslinjene som er trukket opp av Kinas kommunistparti. Disse kan imidlertid være meget vide.
Sammenfattet er det klart at bedriftsdemokrati verken er noe mål i seg selv eller et entydig begrep. De institusjonelle former som er ønskelige på arbeidsplassen, er avhengig av politiske og samfunnsmessige forhold i et land. Det samme gjelder de virkemidler som arbeiderbevegelsen i særlig grad satser på for å fremme sine krav. Mens fagforeningene utvilsomt hele tiden har vært den norske arbeiderbevegelsens viktigste kampmiddel, ble Kinas sentrale fagforeningsorganisasjon under ledelse av Liu-Shao Chi oppløst under den dyptgående demokratiseringsprosessen som foregikk i og med kulturrevolusjonen fra 1966.
J. Gu.

Se også: Arbeiderkontroll, Arbeidermakt, Aksjeloven, Hovedavtalen.

Litteratur: Hovedavtalen LO/NAF 1935/1966. Aksjeloven 1.1 1973. E. Thorsrud og F. E. Emery: Industrielt demokrati, Oslo 1964. E. Bull: Norsk fagbevegelse, Oslo 1968.

Bedriftsforsamling
Aksjeloven bestemmer at selskaper som i løpet av de siste tre regnskapsår har hatt mer enn 200 ansatte, skal opprette bedriftsforsamling. Bedriftsforsamlingen er formelt det høyeste organet i bedriften etter generalforsamlingen. To tredjedeler av medlemmene velges av aksjeeierne og en tredjedel velges av og blant de ansatte. Kapitalsiden er m.a.o. dobbelt så sterkt representert som de ansatte - i likhet med i bedriftens styre.
Bedriftsforsamlingen skal velge medlemmer til styret og styreformannen. Den skal videre føre kontroll med ledelsens og styrets disposisjoner. Ifølge aksjeloven ($ 8-20) ligger det til bedriftsforsamlingen å fatte beslutninger om følgende forhold: 1. Investeringer av betydelig omfang i forhold til selskapets ressurser. 2. Rasjonalisering eller omlegging av driften som vil medføre større endring eller omdisponering av arbeidsstokken. Anbefalinger til styret kan vedtas om en hvilken som helst sak. Paragrafen sier dessuten at ethvert av medlemmene av bedriftsforsamlingen kan kreve opplysninger om selskapets drift i den grad de finner det nødvendig. Viser det seg at de ansattes representanter ikke får de opplysningene de ønsker, kan de nytte § 10-14 i loven. Her heter det at de kan be om at skifteretten oppnevner granskingsfolk til å vurdere om opplysningsplikten er oppfylt, og for å få fram den ønskede informasjon.
Fra fagforeningens synsvinkel byr representasjonsretten i styre og bedriftforsamling på muligheter som kan brukes i den faglige kampen. En får en viss tilgang på informasjon om driften og kan stille sine krav opp mot ledelsens/eiernes interesser. Muligheten for å få gjennom krav på dette plan er likevel små p.g.a. eiernes stemmeovervekt. Styret og bedriftsforsamlingen er ikke forhandlingsorganer.
Dersom aktiviteten i bedriftsklubben er svak, kan representasjonsordningen lett føre til at de ansattes representanter blir sittende mer som enkeltindivider enn som talsmenn for beslutninger tatt i klubben. Dette innebærer en fare for at tillitsfolk veves inn i bedriftens maktsystem fordi de i liten grad støttes opp og kontrolleres av medlemmene. En slags korporatisme på bedriftsnivå kan bli følgen under slike forhold, dvs, et system der beslutninger tas på et høyere nivå der samarbeidsideologi rår og så formidles til lavere nivåer uten at disse har vært med på å fatte avgjørelsene overhodet. Som Ragnar Kalheim har sagt: "Faren for korporative framstøt er tilstede også på det lavere plan. Jeg vil minne om at alle bedrifter med over 50 ansatte nå velger representanter inn i bedriftens styre der også kapitalinteressene sitter. Her er det åpenbart en fare for at arbeiderrepresentantene blir bevisst påvirket av bedriftsledelsen og av ledelsen i fagbevegelsen. Den beste medisin for å forhindre at en blir påvirket til å jobbe på motpartens premisser, er full åpenhet i den organisasjon som har valgt representanten - en full diskusjon om hvilke interesser vi har og hvilke krav vi skal stille overfor bedriftsledelsen og eierne." (Kontrast nr. 5/74)
På flere arbeidsplasser har forsøkene på innveving og ansvarliggjøring av tillitsfolk fra ledelsens side gitt seg uttrykk i krav om taushetsplikt i enkeltsaker som behandles. Slike krav kan ikke godtas av fagbevegelsen i noen form. Poenget med presentasjonsordningen fra de ansattes synsvinkel er nettopp at informasjon om viktige saker tilbakeføres til klubbstyre og medlemmer, slik at klubbarbeidet og strategien kan legges opp etter dette.
O.N.

Se også: Aksjeloven.