Barneoppdragelse
Barneoppdragelse betyr veiledning av barns atferd med sikte på å lære dem å leve og arbeide sammen med andre. Det innebærer hemming og styring av livsdrifter, som behov for søvn og hvile, behov for mat, for aktivitet og følelsesmessig utfoldelse. Det innebærer opplæring i ferdigheter og overføring av verdier og normer, kunnskap og forståelse. Barneoppdragelse kan også bety et bestemt system av ideer og normer om hvordan oppdragelsesprosessen bør foregå og hvilke mål den bør strebe mot.
Barneoppdragelse foregår over tid og forandrer seg over tid. Foreldre regnes i de fleste tilfeller (der barn og foreldre bor sammen) som de viktigste personene for styring av oppdragelsen. De deltar i de fleste omsorgssituasjoner (vekking, måltider, legging, trøst etc.), de er sammen med barna i daglig samliv og spesielle situasjoner, de rår over ting barna Setter pris på, og de bestemmer over barnas handlefrihet og begrensning. Foreldre blir viktige for barna gjennom følelsesmessige bånd og felles erfaringer og opplevelser: Foreldrenes egen atferd er den viktigste påvirkningen. Barna legger merke til hva foreldre gjør og hva de viser. Foreldre blir modeller for barna som barna lærer av. Men vesentlig betydning i barneoppdragelse har også søsken, barnas kamerater, andre voksne som barna kommer i nær kontakt med og senere lærere på skolen. Oppdragelse er også noe gjensidig. Barna spiller med og kan påvirke foreldre og endre deres holdninger.
Oppdragelsessystemet slik foreldre beskriver det, kan kalles oppdragelsestenkning: Hvordan foreldrene ønsker å oppdra barna, hvilke regler som gjelder, hvilke mål de streber mot og hvilke metoder som de ønsker å bruke. Oppdragelsestenkningen skiller seg alltid fra oppdragelsespraksis: Det foreldre gjør og sier i daglige situasjoner med barna. Foreldre er som regel ikke fullt klar over innholdet og konsekvensene av det oppdragelsessystem de utfører i praksis. Oppdragelsen foregår over tid, men består av serier av daglige situasjoner. Disse situasjonene kan ofte bli preget av uenighet, konflikt eller andre vansker, som gjør at både foreldre og barn er i følelsesmessig opprør. Det fører til at man sier og gjør uoverlagte ting, ofte helt på tvers av det oppdragelsessystem man ønsker å gjennomføre.
Foreldre vil ofte prøve å oppdra barna annerledes enn de selv husker at de ble oppdratt. De vil prøve å lære eller vise barna andre måter å leve på, gi dem andre regler enn de selv fikk gjennom sin oppdragelse. Samtidig har foreldrene egne innebygde regler og normer for atferd, slik de selv har tilegnet seg det gjennom egen oppdragelse. Dette viser seg i foreldrenes egen atferd i dagiiglivet. Barna kan derfor oppleve at foreldre formidler motstridende budskap, og selv handler stikk i strid med det de ellers prøver å formidle til barna. Oppdragelsespraksisen preges derfor både av foreldrenes bevisste holdninger og idéer, og av idéer og holdninger som foreldre har innlært som barn, og som de ofte ikke selv er fullt ut klar over. Bevisst barneoppdragelse er derfor umulig å gjennomføre.

Sosialistisk barneoppdragelse - målsetting
1. Kollektiv holdning. Barn må lære å se egen atferd og egne behov i forhold til gruppen og den større menneskelige helhet som gruppen er en del av. Barna må i dagliglivet lære at leker skal omfatte alle, at leketøy skal brukes av alle barn. Barn må oppmuntres til å dele, bytte og gi bort leker. Barn må få se at foreldre selv viser kollektiv holdning. Familien må delta aktivt i de institusjoner barna er tilknyttet, de må engasjere seg i kollektive tiltak i nærmiljø og åpne hjemmet for andre. Barna må lære at kollektiv holdning er noe annet enn avhengighet av gruppen. De må lære å kunne beskjeftige seg selv og være alene, og kunne samarbeide om felles oppgaver med andre barn og voksne.
2. Barn må lære mestringsglede uten konkurranseholdning. De må lære å utvikle praktiske ferdigheter og skapende evner, de må få respekt for alle typer arbeid, og få trening i daglig arbeid i hjemmet, matlaging, stell av tøy og rengjøring. 3. Barn må få trening i medbestemmelse. Det vil si at de aktivt får del i beslutningsprosessen i husholdningen. Deres ønsker og idéer må bli hørt på en slik måte at barna ser at det de sier og mener får praktiske resultater. Samtidig må de lære hvordan voksnes erfaringer og kunnskaper kan være til hjelp for å vurdere følgene av valg. De trenger hjelp til å tenke fremover. For å kunne delta i familiens beslutninger må barna få kunnskap om familiens økonomi, foreldres arbeid og arbeidstider og de grenser dette setter for familien. De må få forståelse av familiens situasjon i forhold til andre i sam- funnet.
4. Barn må lære å bruke uttrykksretten. Men det er viktig også å lære barn å lytte til andre. Arroganse og negativ kritikk av andre mennesker må aktivt motarbeides. Barn som lærer å hevde egne meninger blir sterke og kan lett bli dominerende og styrende på en gal måte blant andre mer underkuede barn.
5. Barn må lære sitt lokalsamfunn og det større samfunn og verden omkring å kjenne. De må få konkrete kunnskaper og aktiv hjelp til å bruke dem.
6. Barn må se den sosialistiske teori som foreldrene bygger oppdragelsen på, spille seg konkret ut i dagliglivet, slik at de forstår hva teorien innebærer.
7. Barn må lære å tåle konflikt og vanskeligheter. Å gi barn en aktiv sosialistisk oppdragelse vil medføre at barna i mange tilfeller kommer i opposisjon til andre barn og voksne i miljøet rundt seg. De må få trening i å møte konflikt og uenighet. De må få anledning til å vise uenighet innad i familien. Foreldre må kunne vise og formidle konflikt og uenighet seg imellom og lære barna hvordan konflikter kan klargjøres eller løses. Barn må lære at det fins konflikter og uenighet som ikke kan løses, fordi det er motstridende interesser.
8. Barn må få anledning til å utvikle sin personlige egenart innenfor de rammene en kollektiv holdning setter. De må få anledning til å utvikle egne interesser og aktiviteter, prøve ut idéer og tanker selv om disse kan være motstridende i forhold til foreldres ideer og interessefelt. Sosialistisk oppdragelse bør ikke bety sosialistisk indoktrinering, barn kan lett komme i motsetning til foreldre som blir for ivrige i formidlingen av sine idêer. Men foreldre bør så enkelt og tydelig som mulig klargjøre hva de selv mener og hvilke erfaringer og kunnskaper som danner grunnlaget for deres idéer.
9. Oppdragelsen må innebære at barna får veiledning og klare grenser for atferd som er tilpasset barnas alder og personlige egenart. De må merke at de voksne skaper trygge omgivelser, der de kan utfolde seg uten å komme i konflikt med andre menneskers behov. For mye frihet og mangel på grenser skaper kaotiske og utrygge barn.
10. Barn skal ha anledning til å lære kroppen sin å kjenne, bli kjent med seksualitet og lyst, med kroppslig glede og utfoldelse.
De fleste foreldre som kaller seg sosialister makter ikke å gjennomføre en sosialistisk barneoppdragelse. Det er nødvendig å samarbeide med andre voksne og føre samtale og diskusjon om oppdragelsen, slik at man kan utvikle kunnskaper og erfaring om hva sosialistisk barneoppdragelse vil si i praksis.
B. W.S.

Se også: Barn, Barndom, Barnekultur, Sosialisering.

Barnetrygd
Barnetrygden er ingen trygd til barn, men én av flere former for forsørgerstøtte til barnefamilier. De mest nærliggende andre former er ulike skattelettelser, enten som klassefradrag i inntekt eller som forsørgerfradrag i utliknet skatt. Det er viktig å være klar over dette, fordi det over tid pendles mellom ulike familiepolitiske virkemidler, som i utgift for staten kan gi samme resultat. Pendlingen er ofte mer ideologisk og politisk nyttig enn økonomisk virksom i samfunnsmessig sammenheng. Men endringene i administrasjons- og utbetalingsformer for offentlige ytelser, og særlig pendlingen mellom trygd og skatt, kan også ha fordelingsmessige konsekvenser innenfor de enkelte familier og dermed føre til situasjoner hvor interessemotsetninger innebygd i familiesituasjonen gjøres synlige. Det offentlige bildet av familien, slik det presenteres i utredninger og tiltak, er gjerne en samarbeidende enhet i økonomisk og følelsesmessig harmoni. Barnetrygdens utforming og utvikling er derimot egnet til å illustrere interessemotsetningene mellom mannlige forsørgere og hjemmearbeidende kvinner.
For barn mellom 0 og 16 år gis dels barnetrygd gjennom "lov om barnetrygd av 24. okt. 1946", dels forsørgerfradrag i skatt gjennom "lov om forsørgerfradrag i skatt for barn og ungdom av 10. des. 1976".
Barnetrygden gis for alle barn etter progressive og like satser (i 1977 var det 708 kroner året for første barn, 1 932 for annet, 2 952 for tredje, 3 228 for fjerde, 3 516 for femte og følgende). Enslige forsørgere får trygd som om de hadde ett barn mer enn de faktisk har. Når begge foreldrene har omsorgen, utbetales trygden vanligvis til moren i månedlige kontantbeløp gjennom de lokale trygdekontorene.
Barnetrygden innebærer omfattende uttellinger på budsjettet for 1976 var de samlede utgifter ca. 1 550 mill. kroner. Men vi kan også merke oss at denne trygdeformen er den billigste av alle trygder når det gjelder administrasjonsutgifter, fordi utbetalingene er automatiske og like i vilkår og omfang, og derfor kan knyttes direkte til fødselsregistrene. Både universalitetsprinsippet (automatisk rett til trygd og like satser for alle som forsørger barn uansett annen inntekt) og utbetalingsformen (direkte kontantoverføring til moren) er omdiskutert, og trygdeformen har - også fra offisielt hold - fått betegnelsen "uekte trygd".
Forsørgerfradraget i skatt for barn mellom 0 og 16 år ble først innført gjennom loven av 1976. Skattelettelsen er et supplement til barnetrygden, men kan også ses som et alternativ til høyere barnetrygdsatser. I 1977 ble det gitt forsørgerfradrag med 200 kroner for hvert barn gjennom avregning i skatten. Ordningen har under andre navn og på bekostning av direkte utbetalt barnetrygd, vært forsøkt innført tidligere, men først nå med hell.
Forsørgerstønad som skattelettelse var tidligere ordningen for familier med ungdom mellom 17 og 24 år etter lov om forsørgerstønad av 19. des. 1969. Denne loven er nå erstattet av forsørgerfradragsloven for barn og ungdom av 1976. Etter denne gis familier med ungdom mellom 17 og 20 år forsørgerfradrag dersom ungdommen faktisk blir forsørget. Oppgjøret skjer i forbindelse med avregning av skatten. Også her er satsene - som ved barnetrygden - progressive, med 900 kroner for første barn, 1 000 for annet, 1 400 for tredje og hvert følgende barn. Tilskudd til forsørging av ungdommer i disse aldersgrupper kan dessuten gis gjennom stipend og lån fra Statens lånekasse, etter behovsprøving av foreldreøkonomien.
Stipend og lån er derimot hovedytelsen til voksne mellom 20 og 35 år som er under utdanning eller opplæring. Slike tilskudd ytes gjennom "lov om stønad til ungdom under videregående utdanning" av 19. juni 1969 og administreres gjennom Statens lånekasse for utdanning. Først fra 20 års alder (den formelle myndighetsalder) ses altså ungdommen på som selvforsørgende i den forstand at offentlige ytelser blir direkte utbetalt til ungdommen selv. Fra 1972 er disse ytelser, som gis i form av grunnstipend, borteboerstipend mv. og lån, ikke avhengig av foreldreøkonomien, men delvis avhengig av søkerens egen inntekt og formue.
Dette offentlige forsørgersystemet i pendling mellom trygd, skatt, stipend og lån, er komplisert. Tiltakene overlapper hverandre, aldersgrensene varierer over tid, det samme gjør det økonomiske styrkeforholdet mellom ordningene.

Barnetrygden som kvinnerett
Barnetrygden ble opprettet rett etter andre verdenskrig, i erkjennelse av det som ble kalt samfunnets økte ansvar for barns oppfostring. Endringene siden har først og fremst skjedd gjennom økning av satsene og i samspill og drakamp med skattepolitiske tiltak. I første omgang var det meningen å støtte barnerike familier. Merutgifter ved første barn burde helt ut være en privat foreldresak, og trygd ble derfor bare ytt fra og med annet barn. Enslige forsørgere fikk derimot trygd for samtlige. Utbetaling skjedde kontant og kvartalsvis, og den særordning ble innført at moren vanligvis skulle få trygden utbetalt direkte til seg, "dels som en samfunnsmessig anerkjennelse av hennes arbeid med barneoppfostringen, dels fordi hun derved overfor samfunnet blir ansvarlig for at renten anvendes på beste måte" (Ot.prp. nr. 127, 1945/46). Den gang var dette en måte å gi offentlig uttrykk for en viss verdsettelse av kvinners omsorgs- og husholdningsarbeid. Men det var også en påpeking av hennes plikter (trygden ble utbetalt til henne også når hun samtidig var i lønnsarbeid).
I 1970 foregikk en større omlegging av systemet for personbeskatning, som samtidig fikk konsekvenser for barnetrygden. En av endringene var at man ikke lenger ville gi klassefradrag i inntekt for forsørgede barn, og dette ønsket man å kompensere gjennom øket barnetrygd. Departementet forutsatte at barnetrygden ikke lenger skulle utbetales gjennom direkte kontantoverføring, men komme til fradrag i forsørgerens skatt. (Ot.prp. nr. 18, 1968/69).
På denne måten søkte man å kompensere en tapt skattefordel med en annen skattefordel. Forslaget reiste imidlertid en uventet storm fra protesterende kvinner landet over. Det ble klart hvilke kummerlige økonomiske forhold mange kvinner levde under. Barnetrygden var det eneste kontantbeløp hundre tusener av hjemmearbeidende kvinner hadde et klart krav på - og den lille summen var dyrebar: 550 kroner året for første barn, 1100 for femte. Selv om ektefelleloven pålegger ektemannen forsørgingsplikt overfor hjemmearbeidende hustru, er det ingen regulering i loven av hvordan denne skal oppfylles. Det er overlatt til ektemannens økonomi og private styring, og gjør hjemmearbeidende kvinner svært avhengige av sine ektemenn. Det ble politisk umulig å frata kvinnene deres lille særrett. I den situasjonen som da rådet, ble det heller ikke aktuelt å gå inn for kompromissløsninger i form av delvis kontantoverføring og delvis fradrag i skatt. Stortinget ga barnetrygden i sin helhet til mødrene og har senere måttet erkjenne at barnetrygden var å betrakte som "offentlig administrerte kontantoverføringer mellom ektefellene" (St.meld. nr. 51 1973/74). Barnetrygden er ikke lenger bare anerkjent som et familie- og skattepolitisk, men også som et kvinnepolitisk tiltak.
At kvinnene vant i første omgang, og ikke bare fikk beholde hva de hadde, men også ble tilgodesett med de forhøyede satsene som var planlagt på annet grunnlag, betyr ikke at retten sitter særlig fast. Fortsatt presser skattepolitiske hensyn på. Ønsket om helst en senking og i alle fall ikke en høyning av bruttobeskatningen uttrykkes fra flere politiske partier, og ved nedsettelse av Familiebeskatningsutvalget i 1974 ble utvalget spesielt pålagt å foreta en nyvurdering av ulike alternativer for samordning av skatt og barnetrygd, bl.a. med sikte på å få redusert bruttobeskatningen. (NOU 1976:12, Familiebeskatning, s. 116). Utvalget pekte da også på at barnetrygdens store beløp kunne gi en meget direkte reduksjon i skattenivået, dersom den i sin helhet ble administrert som skattefradrag, selv om familiens kontantdisponible inntekt ikke ble påvirket. En slik endring i administrasjonsordningen måtte "betraktes som et tiltak med mer psykologiske virkende siktemål", og utvalget mente at det var "et mål i seg selv" å dempe den psykologiske motstand mot et høyt skattenivå. Likevel foreslo ikke utvalget entydig å ta trygdekontantene fra kvinnene, for også her måtte man regne med motstand ut fra tidligere erfaring. Men det ligger under at utvalget gjerne så ordningen med særfordel for kvinnene bortfalt - ikke bare av skattepolitiske, men også av likestillingspolitiske grunner. Det foreslo derfor en deling av barnetrygden i to, hvorav en lønnsarbeidende far (og mor) kunne få sin del fratrukket i skatten, mens hjemmearbeidende og andre som ikke hadde inntekter nok, kunne få summen i kontanter. Dette har allerede reist protester blant kvinner som reagerer mot at Arbeiderpartiets antatte likestillingspolitikk i 1970-årene er i ferd med å frata kvinner særfordeler som vi har opparbeidet som kompensasjon for vår svake stilling i samfunnsøkonomien.

Trygd - en rett for barn og ungdom?
Kvinnepolitikken har altså kommet klart og synlig fram i barnetrygden. Det har imidlertid ikke barne- og ungdomspolitikken. Ungdomsinteressene har vært berørt under diskusjonene om forsørgerstønad og fradrag i skatt og i forhold til stipend og låneordninger. Noe overraskende foreslo et flertall i Barnefamileutvalget (nedsatt i 1968, innstilling i 1970 om barnefamilienes økonomi) at man i stedet for forsørgerstønad skulle etablere en grunnstipendordning for ungdom under utdanning, lærlinger, praktikanter og arbeidsløse. Forslaget møtte liten interesse og noe motstand, blant annet fra skattedirektøren som anførte at utbetaling av såvidt store beløp til barn lett ville føre til at de tilegner seg den oppfatnilng at det er beløp de har krav på til sine særlige - ofte mer luksusbetonte - formål. (St.meld. nr. 511973/74 s. 98). Motstanden følges også opp av flertallet i Familiebeskatnilngsutvalget (NOU 1976:12) som henviser til at ungdommer er dyre for foreldrene og til ungdommens usikkerhet og påvirkelighet m.h.t. forbrukerpress og kameratpress i pengebruk.
I forbindelse med barnetrygden er det ingen offentlig myndighet som har reist spørsmålet om og eventuelt når barn selv burde få barnetrygden utbetalt. En slik omlegging ville ganske visst frata kvinner en del av deres kontantoverføring. En mulig interessekonfiikt her mellom svake grupper i familien og i samfunnet - mellom kvinner og barn - burde imidlertid ikke hindre oss i å hevde også barns rett til noen egne penger.
T.S.D.

Se også: Barn, Forsørger.

Barnevern
I snever forstand er barnevernet den del av de offentlige tiltak som reguleres gjennom "lov om barnevern av 17. juli 1953". Formelt er dette en lov som skal bidra til bedring av livssituasjonen både for særlig vanskeligstilte barn (§ 16) og for barn som gruppe (§ 1). I praksis har imidlertid barnevernsloven ikke blitt tatt i bruk for å treffe alminnelige barnepolitiske tiltak etter § 1. Det er de individuelle tiltak overfor enkeltbarn og deres familier som er barnevernets hverdag, og lovens klienter blir dermed tilpasningsvanskelige og vanskeligstllte barn: lovbrytere og andre som erklæres tilpasningssvake, fysisk eller psykisk syke, foreldreløse og barn som anses å ha skadelige eller utviklingsfarlige hjemmeforhold. Barn i lovens forstand er barn og ungdom til fylte 18 år (men en ungdom kan beholdes under barnevernets myndighet til hun eller han fyller 21 år).
Tiltakene spenner over et bredt register av virkemidler av mer eller mindre inngripende betydning for dem det gjelder. Etter § 18 kan hjemmet settes under tilsyn, det kan gis økonomisk og annen støtte, barnet kan plasseres i daghjem, lærehjem, få spesielle behandlingsopplegg etc. uten å bli flyttet hjemmefra. Men etter § 19 kan barnevernet også overta omsorgen for barnet og plassere det i fosterhjem, barnehjem eller andre typer spesialskoler, institusjoner under særomsorg mv. Om ikke barn/foreldre er enige i tiltakene, kan de gjennomføres ved tvang, og foreldrene kan bli fratatt sin videre foreldremyndighet.
Barnevernsvedtakene treffes i første omgang på det lokale plan, gjennom kommunale folkevalgte barnevernsnemnder i samarbeid med sosialstyrene og sosialkontorene. Det lokale barnevern inngår videre i overordnete fylkeskommunale og statlige nettverk med forbindelser til en lang rekke private og offentlige bameinstitusjoner. Barnevernet er således et komplisert administrativt system og har vist seg vanskelig å finne fram i både for de folkevalgte nemndene, andre myndighetspersoner og ganske særlig for de barn og foreldre som er lovens klienter. Lokale forskjeller, uoversiktlighet og usikre ansvarsforhold har også vært med på å skape rettsulikhet og tilfeldighet i barnevernet.
Disse forhold kan føres tilbake til at barnevernet skal fylle mange, sammensatte og motstridende oppgaver. Historisk ble barnevernet til som et kriminalpolitisk tiltak gjennom "lov om forsømte børns behandling" av 1896, eller "vergerådsloven" som den kaltes. Ved å oppdra kriminelle barn i stedet for å straffe dem, og sette dem i skolehjem i stedet for i fengsel, og ved også å gi adgang til tvangsoppdragelse av kriminalitetstruete barn, mente lovgiverne å forebygge kriminalitet i framtiden. Dermed ville de spare samfunnet for de store sosiale og økonomiske belastninger som kriminalitetsproblemet innebar i forrige århundre. Før loven ble endelig vedtatt, ble også en skolepolitisk målsetting innlemmet i barnevernet, idet både lærere og skolepolitikere uttrykte behov for å skille ut vanskelige elever fra den nye folkeskolen som var under oppbygging. Til dette var vergerådslovens institusjonssystem vel egnet. I barnevernets tidlige historie var det derimot få som tenkte på vern av de barna det gjaldt. Det var samfunnsvernet - i form av en effektiv kriminalpolltikk - og andres interesser, så som normalskolens behov for segregasjon, dvs. utskilling av "vanskelige" elever, som sto i forgrunnen. Samfunnsvernet er fortsatt en delmålsetting i dagens barnevern, og dette kan ikke skjules under henvisning til "barnets beste" som ledetråd for barnevernsnemndenes tiltak.
At det ikke kan sies å være en umiddelbar felles interesse mellom barn, foreldre og myndigheter, vises også i den vide adgang bamevernsnemndene har til å bruke tvang om det ikke lykkes med samarbeid. I slike tilfeller skal en dommer tiltre nemnda (§ 5), som dermed får mer preg av en domstol enn av et hjelpeorgan. Dette domstolspreget var klarere i den gamle vergerådsloven enn i de nye barnevernsnemndene, ved at vergerådene hadde en dommer som lovfestet medlem. Vergerådslovens saksbehandlingsregler hentet også trekk fra domstolsprosessen. Slike prosessuelle regler ble tatt inn etter mønster av straffeprosessen, fordi vergerådslovens kriminalpolitiske - og dermed tvangspolitiske - formål var mer erkjent dengang enn i dag, og fordi man anså det nødvendig å inngjerde den rettslige tvangen med rettssikkerhetsgarantier. I historiens løp har det imidlertid foregått en videre ideologiforskyvning bort fra straff og tvangsoppdragelse og over mot spesialisert skolepolitikk, behandling og hjelp. Vergerådsloven av 1896 ble avløst av spesialskoleloven av 1951, som senere er innlemmet i grunnskoleloven, og av barnevernsloven av 1953, som etter sitt formål framstår som en helse og sosiallov.
Sosialpolitisk er barnevernsloven i praksis en fattiglov, og som helselov tar den seg av barn som ikke kommer til det fysiske og psykiske helsevern gjennom mer vanlige kanaler. Overhodet er barnevernet en underskuddsektor i politikken: det tar hånd om de barna som på andre områder er falt utenfor, men har så få ressurser til disposisjon at en tilbuds- og samarbeidslinje med foreldre og barn ofte må svikte. Av denne grunn er stadig oppmerksomhet overfor barnevernets tvangskarakter nødvendig. I denne sammenhengen må det heller ikke glemmes at barnevernet ved siden av sine utvidete formål også har overtatt vergerådslovens kriminalpolitiske og skolepolitiske oppgaver i samfunnsvernets tjeneste.
T.S.D.

Se også: Barn.

Litteratur: G. Benneche: Rettssikkerheten i barne- vernet, Oslo 1967, G. Benneche: Barn under tilfeldighetens lov, Oslo 1974. T. S. Dahl: Barnevern og samfunnsvern, Oslo 1978. P. 0. Tiller: Den offentlige barneomsorg, INAS-rapport, 1973.

Barnevogn
Barnevognas historie antas å være like gammel som hjulets. Den eldste barnevogn som finnes i Europa, er fra 1650. Fabrikkmessig produksjon av barnevogner begynte i London i 1840. I 1960 ble det produsert mer enn 1/2 million barnevogner i England.
Utviklinga av barnevogna har fulgt tradisjonelle kapitalistiske lovmessigheter. Således fins det i dag minst tre ulike slag barnevogner, foruten at det hvert år lanseres nye modeller slik det gjøres med privatbiler: Dyp vogn, for barn i første leveår; fortrinnsvis til å ligge i. Sportsvogn for barn i annet leveår; fortrinnsvis til å sitte i. Dessuten trille for barn over to-årsalderen. En liten og lett vogn til å sitte i. Det er egentlig ingen tekniske vanskeligheter med å lage en kombinasjonsvogn av sportsvogn og trille.
Produsentene og selgerne av barnevogner har knyttet an til den herskende ideologien om barn som foreldres pryd og eiendom. Således er det blitt knyttet mye status til barnevognenes utseende. Prisene er blitt deretter. Alternativt til den kommersielle omsetning av barnevogner foregår det i dag ofte et utstrakt bytte og gjenbruk av brukte vogner. Byttesentraler dukker også opp.
L.T./H.O.

Barns Rettigheter I Samfunnet
Se BRIS.

Barrikade
Forskansning, vern mot inntrengere, vanligvis bygd av materialer som er for hånden: brostein, kjøretøyer, møbler, murstykker, osv. Barrikader er særlig blitt anvendt under akutte konfliktsituasjoner i bymessige områder. De er ofte blitt bygd av grupper som selv har hatt begrenset adgang til militært utstyr og -anlegg, bl.a. arbeidsfolk. Barrikader har vært anvendt i ulike typer av konflikter, eksempelvis i Paris under den store franske revolusjon 1789, under Pariserkommunen 1871, under arbeider- og studentaksjonene i Paris 1968. Barrikader kan ofte være improviserte byggverk av kort varighet, som blir ødelagt under strider eller fjernet etter at konflikten(e) har kulminert. Barrikader av lengre varighet er imidlertid også forekommet, bl.a. i ulike faser av konfliktene i Nord-Irland på 1960- og 70-tallet.
A .Bo.


Base- og atompolitikk
Basepolitikken og atompolitikken er de to viktigste av en serie med restriksjoner som Norge har lagt på egen og alliert aktivitet på norsk område i fredstid. (Svalbard, hvor det gjelder helt spesielle regler, blir ikke tatt opp her.) Den eldste og mest grunnleggende av disse restriksjonene er basepolitikken, som stammer fra tida rett før Norge sluttet seg til Atlanterhavspakten.

Basepolitikken
Allerede før den reelle avgjørelsen om NATO-medlemsskapet ble tatt på Arbeiderpartiets landsmøte i februar 1949, var det av talsmenn for norsk alliansetilknytning formulert som en forutsetning at Norge ikke skulle ha allierte baser i fredstid. 29. januar 1949 henvendte den sovjetiske regjering seg til den norske regjering for å få klarlagt dens "standpunkt til spørsmålet om Atlanterhavspakten" som russerne så seg nødt til å betrakte som en "gruppering av stater som faktisk er i strid med FN og forfølger mål som ikke har noe til felles med styrkelse av freden". Sovjetregjeringen var spesielt interessert i om "den norske regjering påtar seg noen forpliktelser overfor Atlanterhavspakten hvor det gjelder opprettelsen av militære fly- og flåtebaser på Norges territorium". 1. februar svarte den norske regjering at den etter at forhandlingene om et nordisk forsvarsforbund hadde strandet, ville undersøke "under hvilke former og på hvilke vilkår" Norge ville kunne delta i Atlanterhavspakten. Den norske regjering ville imidlertid ikke "medvirke til en politikk som har aggressive formål". Deretter fulgte det som er blitt stående som baseerklæringen. "Den norske regjering vil ikke tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep". Russerne erklærte seg ikke tilfreds med denne erklæringen og stilte spesielt et spørsmål ved hvordan en skulle avgjøre om Norge var truet.
21. februar 1951 ble basepolitikken nærmere presisert av forsvarsminister Hauge i en redegjørelse i Stortinget. Hauge ga uttrykk for at baseerklæringen av 1949 var forenlig med deltakelse i NATOs militære samarbeid og gjorde klart at basepolitikken ikke hindrer: a. at Norge åpner baser for allierte stridskrefter ved væpnet angrep på det nordatlantiske område eller på et tidspunkt da norske myndigheter kjenner seg utsatt for trusler om angrep og anmoder allierte stridskrefter om å komme til landet og b. at Norge i foreskrevne konstitusjonelle former inngår betingede avtaler med sine allierte med en slik situasjon for øyet, c. at Norge bygger ut sine militære anlegg etter et slikt mønster at de vil være skikket til umiddelbart å ta imot og underholde på effektiv vis allierte stridskrefter som overføres til Norge for å bistå med forsvaret av landet, d. at Norge deltar i allierte samøvinger eller tar imot kortvarige besøk av allierte fly- og flåtestridskrefter i fred.
I årene etter 1949 ble det innled et et nært samarbeid mellom Norge og de allierte på en rekke militære områder, dels innen NATO Og dels tosidig (særlig med USA). En rekke av disse prosjektene gikk ut over det som hadde dekning i presiseringen av 1951. I forsvarsbudsjettet for 1978 ble det gitt en ny presisering som brakte praksis i bedre samsvar med den politikk som hadde vært ført. Her het det at basepolitikken ikke er til hinder for: a. at allierte styrker oppholder seg i Norge for trening i kortvarige tidsrom eller som ledd i allierte øvinger som tar sikte på å forbedre eventuell alliert innsats i Norge i en situasjon hvor norske myndigheter anmoder allierte stridskrefter om å komme til landet, b. at det på norsk område etableres anlegg for kommunikasjon, navigasjon, varsling el. for allierte stridskrefter, c. at det etableres lagre av ammunisjon og utstyr, forsyninger o.l. for allierte styrker, d. at Norge deltar i NATOs integrerte (samordnete) militære samarbeid, inngår avtaler om overføring i konstitusjonelle former av kommandomyndighet over norske styrker til alliert kommando, oppretter alliert hovedkvarter på norsk jord i fredstid og overfører norske luftforsvarsenheter til alliert operativ kommando allerede i fred.
I tillegg til disse nokså vidt formulerte punktene, slo regjeringen fast at tiltak som ikke var uttrykkelig nevnt ikke nødvendigvis ville stride mot basepolitikken.

Atompolitikken
Atompolitikken stammer fra perioden 1957-61 da det foregikk en ganske omfattende debatt om stasjonering av taktiske atomvåpen, eventuelt også mellomdistanseraketter, i Norge. Arbeiderpartiets landsmøte i juni 1957 vedtok et benkeforslag om at partiet gikk inn for stans i atomprøvene og at atomvåpen ikke måtte plasseres på norsk område. I desember samme år sa statsminister Gerhardsen fra på NATOs regjeringssjefmøte i Paris at det ikke kom på tale verken med atomvåpenlagre eller utskytningsbaser for mellomdistanseraketter på norsk område. I 1961 ble atompolitikken modifisert slik at den bare skulle gjelde i fredstid og bare omfatte sprengladningene til slike våpen.
Atompolitikken kunne ha vært formulert som en konsekvens av basepolitikken, idet amerikansk lovgivning forutsetter at atomladninger stasjonert i utlandet skal være under amerikansk kontroll. Dette ville kunne komme i strid med basepolitikken. Atompolitilkken ble imidlertid formulert som en selvstendig restriksjon.
I forbindelse med debatten om en mulig flernasjonal atomstyrke innenfor NATO, presiserte statsminister Gerhardsen i 1963 at sjøgående atomstyrker kunne få baser i Norge eller etablere seg i norsk territorialfarvann. I 1975 ble det på den annen side slått fast av forsvarsministeren og statsministeren at det ikke ville stride mot norsk atompolitikk at fremmede krigsskip på kortere gjesting i norske havner medbrakte atomvåpen. Den nye presiseringen av basepolitikken fra 1977 innebærer forsåvidt også en presisering av atompolitikken, idet det blir gjort klart at det i Norge kan etableres anlegg for kommunikasjon, navigasjon osv, for allierte styrker, uten at det er lagt noen restriksjon på disse styrkenes utrustning.
I tillegg til base- og atompolitikken har Norge lagt en del restriksjoner på virksomheten til allierte styrker i Norge. For det første skal allierte luftfartøyer ikke fly over norsk territorium øst for 24 grader østlig lengde (dvs, litt øst for en linje Alta-Kautokeino). For det andre skal allierte militære fartøyer ikke gis adgang til norsk terrltorialfarvann øst for samme breddegrad. For det tredje skal allierte samøvinger ikke avholdes i Finnmark. Og for det fjerde er det visse regler for hvor mange allierte fly og marinefartøyer som kan oppholde seg i forskjellige deler av landet m.v. Detaljene omkring disse restriksjonene er ikke offentlig tilgjengelige.
Basepolitikken, atompolitikken og begrensningene av alliert militær aktivitet, er frivillige selvpålagte restriksjoner. Det foreligger ingen avtale med andre stater om å begrense det allierte militære nærværet i Norge.

Uklarheter
De selvpålagte restriksjonene er ikke helt entydige, selv etter mange presiseringer. For eksempel er det sentrale ordet "base" aldri blitt uttrykkelig definert. Skal en dømme etter det som opp gjennom åra er blitt funnet ikke å være i strid med basepolitikken, må en anta at en base må være et område med permanent stasjonering av større stridsenheter fra andre land, eller et anlegg på norsk jord der norske myndigheter ikke har adgang. I presiseringen av 1951 ble det referert til utbygging av våre egne militæranlegg, men 1977-presiseringen gir grønt lys for "anlegg . .. for allierte stridskrefter" uten at det kreves at anleggene skal være norske.
Også når det gjelder begrunnelsen er det en uklarhet i forbindelse med de selvpålagte restriksjonene. I baseerklæringen av 1949 lå hovedvekten på at Norge ikke ville medvirke til at norsk område skulle brukes til medvirkning i en politikk som har aggressive formål. Ved andre anledninger har en lagt vekten på ønsket om ikke å provosere Sovjet. Dette er imidlertid ikke det samme, fordi norske myndigheter selv forbeholder seg retten til å definere om gitte militære tiltak er aggressive eller ikke, uansett om de måtte provosere Sovjet. 1 juli 1960 kalte for eksempel statsminister Gerhardsen (i forbindelse med en hemmelig behandling i regjeringens sikkerhetsutvalg av et amerikansk-finansiert anlegg i Norge) Polarisubåtene med langtrekkende atomraketter en "defensiv foranstaltning". På den annen side gjorde Sovjetunionen det på samme tid klart at landet betraktet framskutte atomvåpen, innbefattet sjøbaserte, som provokatoriske tiltak.
En tredje forklaring på restriksjonene er at militære baser i konvensjonell forstand, for eksempel fredstidsstasjonering av permanente allierte styrker, aldri har vært aktuell politikk. Norges allierte har såvidt vi vet aldri bedt om å få etablere slike baser her til lands.
Innenfor rammen av disse nokså løse grensene for hva som er tillatt, har Norge etter sin inntreden i NATO gjennomgått en omfattende militær integrasjon i NATO. Størstedelen av de norske styrker vil stå under alliert kommando i krig, og luftforsvaret er under felleskommando allerede i fredstid. Norske militære læres opp i USA og får bl.a. opplæring i bruk av atomvåpen i samarbeid med allierte styrker. Våpenbærere for atomvåpen har iallfall i et par tilfeller (Honest John og 155 mm feltartilleri) vært stasjonert på norsk område.

Militære installasjoner
Videre har vi tillatt en lang rekke militære installasjoner på norsk jord. En del av disse har en direkte sammenheng med planene for fellesforsvaret av Norge i krig, andre har det ikke. Noen av installasjonene inngår i NATO-samarbeidet, andre er bygd på initiativ fra USA og betjener amerikanske våpensystemer som ikke er fullt integrert i NATO.
Noen viktige eksempler på strategiske installasjoner i Norge er de følgende:
- kontrollsentra for norske og allierte styrker i fredstid og krigstid. NATOs nordkommando på Kolsås og kommandosentret på Reitan (ved Bodø) er blant de viktigste.
- sambandsnettverk med bl.a. en lang rekke radiosendere av forskjellige slag, beregnet på å formidle militære ordrer over hele landet, til sjøgående og luftbårne styrker, og på å sende etterretning og annen informasjon til de andre NATO-landene. Et av de mest kontroversielle av disse anleggene er VLF sambandssenderen i Novik i Salten, som antakelig er bygd for bl.a. å betjene de atomvåpenutstyrte ubåtene som er avgitt til NATO.
- navigasjonssendere. Også på dette området er det en lang rekke forskjellige militære systemer på norsk territorium. De mest tvilsomme ut fra base- og atompolitikken er Loran C og Omega som er bygd på initiativ fra USA og på USAs regning. Hovedhensikten med disse stasjonene er navigasjon av amerikanske militære fartøyer, spesielt rakettførende ubåter.
- etterretningsstasjoner. Norge har hatt og har en rekke stasjoner for spionasje mot Sovjet, spesielt elektronisk spionasje. Blant annet ligger en lytte- og peilestasjon av typen FLR 9 med amerikansk utstyr og med flere hundre ansatte i Vadsø. Andre stasjoner ligger ved Randaberg, Jessheim, Namsos, Fauske og Kirkenes. Antakelig finansieres driften av disse stasjonene av amerikanske etterretningsorganisasjoner.
- radarvarslingsstasjoner. En kjede av store radarer, spesielt beregnet på varsling av flyangrep, er bygd gjennom hele det europeiske NATO-området som en del av det såkalte NADGE-programmet.
- flyplasser. En rekke lange flystriper er bygd ut for NATO-midler, særlig i Nord-Norge. En flyplass som Banak (ca. 25 grader østlig lengde i Finnmark) har antakelig vært påtenkt som mellomlandingsplass for amerikanske bombefly.
- romovervåking. Mellom 1959 og 1968 drev Institutt for Teoretisk Astrofysikk ved Universitetet i Oslo en stasjon for posisjonsbestemrnelse av satelitter for det amerikanske flyvåpnet. De siste årene var denne stasjonen knyttet til et operativt amerikansk system for å skyte ned russiske satelitter.
- seismisk overvåking. Fra 1970 har Norge drevet et stort anlegg for det amerikanske forsvarsdepartementet som måler rystelser i jorda og som kan skille mellom jordskjelv og atomeksplosjoner. Anlegget har offisielt den hensikt å bidra til en utvidet prøvestansavtale, men har direkte datalinje til etterretningssentraler i USA, og inngår i en viktig form for teknologisk etterretning som bidrar til USAs kjennskap til utviklingen av de sovjetiske våpenprogrammene.
De fleste av disse installasjonene har vært offentlig kjent i større eller mindre grad, men deres presise militære funksjon har ofte vært dekket over. "Aktive" stasjoner, dvs, slike som selv sender ut signaler (radar, navigasjon, kommunikasjon), kan naturligvis ikke holdes hemmelig for fienden, men Loran C-senderen i Bø i Vesterålen var hemmelig til den begynte å sende i 1959, og dens rolle som en del av Polaris-utbyggingen var hemmeligstemplet i Norge fram til 1977. De "passive" lytte- og peilestasjonene har alltid vært hemmeligholdt.

Nasjonal kontroll?
Noen av disse installasjonene har klare oppgaver i fellesforsvaret av Norge, dvs, i forbindelse med allierte militære operasjoner ved fiendtlig angrep på Norge. Andre har sin hovedfunksjon i forbindelse med strategisk krigføring mellom de to supermaktene. Dette gjelder bl.a. den norske Omega-stasjonen, hvis signaler er ubrukelige nær senderen, romovervåkingsstasjonen og de to Loran C-stasjonene i de første tjue årene de ble drevet. Når norske myndigheter har kunnet godta slike anlegg, har det nær sammenheng med at de gjennom NATO har godtatt USAs atomstrategi, innbefattet første bruk av atomvåpen.
Den eneste generelle restriksjon på militære anlegg i Norge er at de skal være "under norsk kontroll" og drives av nordmenn. Det første innebærer en formell rett til å stenge anlegget i tilfelle krig, det andre at det stort sett vil være nordmenn som utfører de tekniske funksjoner ved anlegget. Disse bestemmelsene hindrer imidlertid ikke at USA kan få plassert anlegg i Norge som har til hensikt utelukkende å betjene amerikanske interesser. Alt det tekniske utstyret kan være amerikansk, USA kan eie anleggene og betale alle driftsomkostninger, nordmenn som arbeider ved anlegget kan være opplært i USA eller av amerikansk personell i Norge, amerikanske militære kan være fast stasjonert ved anlegget under byggingen og i en prøveperiode, amerikanerne kan inspisere anlegget regelmessig og gi instrukser om driften og nordmenn som arbeider der kan være ukjente med viktige sider ved bruken av data fra anlegget. Når det gjelder muligheten for å stenge anlegget i krig, må en anta at en norsk regjering som har godtatt atomstrategien, vil være lite tilbøyelig til å revurdere sitt standpunkt akkurat når krig truer.
Base- og atompoiitikken representerer altså ingen spesiell norsk motstand mot kjernefysiske våpen eller noe virkelig forsøk på å koble seg fra rivaliseringen mellom supermaktene.
På grunn av sin beliggenhet har Norge en viktig oppgave i overvåking av havområdene utenfor norskekysten, ikke minst mellom Norge og Svalbard. Denne skjer dels ved elektronisk avlytting fra land (lytte- og peilestasjoner), dels ved regelmessig patruljering med Orionfly, og antakelig også ved undervannsinstallasjoner som sender ut og mottar lydbølger (aktiv og passiv sonar).
En annen form for militær virksomhet i Norge som har betydning for kapprustningen, er militærforskningen. Fra begynnelsen av femtiårene har USA gitt en rekke kontrakter til norske forsknings- institutter, særlig til Forsvarets Forskningsinstitutt (FF1), men også til universitetene og andre sivile institusjoner. I mange tilfeller har denne forskningen hatt en direkte forbindelse til strategisk krigføring, særlig på sambandsområdet. Heller ikke denne forskningen er underlagt noen begrensninger gjennom base- og atompolitikken. Derimot innebærer universitetenes norm om at forskningsresultatene skal kunne publiseres en viss begrensning på hva slags arbeid som kan utføres ved disse institusjonene. I enkelte tilfeller ser det ut til å ha vært en arbeidsdeling mellom FF1 og sivile institusjoner, slik at FF1 har tatt seg av de mer ømfindtlige prosjektdelene.
Alt i alt har base- og atompolitikken ikke medført vesentlige restriksjoner på den allierte og spesielt den amerikanske militære virksomhet i Norge. De selvpålagte restriksjonene kan derfor vanskelig framstilles som noe bidrag til begrensning av rustningskappløpet, for ikke å snakke om nedrustning. Det er mer naturlig å se dem som et innenrikspolitisk kompromiss mellom tradisjonell fredsvilje og meklerrolle på den ene siden og etterkrigstidens vestvendthet og antikommunisme på den andre. I stor utstrekning har basepolitikken og hemmeligholdelsen omkring amerikansk militær virksomhet i Norge bidratt til å skjerme norsk offentlighet fra den mest direkte kontakt med våpenkappløpet, og dermed til å holde disse spørsmålene i bakgrunnen i den dagsaktuelle politikk.

N.P.G./S.L.

Se også: NATO.

Litteratur: K. Enholm: NATO-basen i Norge, Oslo 1973. N. P. Gleditsch, O. Wilkes, S. Lodgaard og I. Botnen: Atompolitikk, basepolitikk, alliansepolitikk, Oslo 1978. J. J. Holst: Norsk sikkerhetspolitikk i strategisk perspektiv, bd. II, Oslo 1967. J. K. Skogan og A. C. Sjaastad: Avskrekking eller beroligelse: Betydningen av Norges selvpålagte restriksjoner i lys av den militærstrategiske utvikling i Barentshavområdet, Internasjonal Politikk, nr. 4, 1977. Loran C og Omega. Innstilling fra Utvalget til undersøkelse av saken om etablering ev Loran C og Omega-stasjoner i Norge. (Scheikomiteens innstilling.) Oslo 1977 (innstillingen avgitt 1975).

BASF
Hovedkontor: Ludwigshafen/Rhine, Vest-Tyskland
Rangering (1976): 23 (Fortune)
Omsetning (1976): DM 23,16 milliarder (hele verden)
Netto-overskudd (1976): DM 606,9 millioner (BASF- gruppen)
Antall selskaper med eierinteresser (1976): 317 (hele verden)
Ansatte (1976): 112.686 (BASF-gruppen) hvorav 88,568 i Vest-Tyskland. 6,6 % av de ansatte i konsernets tyske selskaper er fremmedarbeidere.
Enkelte selskaper hvor konsernet har betydelige eierinteresser (1976): Kali und Salz AG, V-Tyskland, BASF Farben + Fasern AG, V-Tyskland, Rheinische Olefinwerke Gmbh, V-Tyskland, Wintershall Ag, V-Tyskland, Knoll AG, V-Tyskland, Gewerkschaft Auguste Victoria, V-Tyskland, BASF Wyandotte Corp., USA; Dow Badische Co., USA, BASF Antwerpen N.V., Belgia,BASF Braslleira S.A., Brasil, Glasurit do Brasil S.A., Brasil
Eierinteresser i Norge: BASF Norge A/S (salgsselskap), Wintershall Norge A/S BASF AG - tidligere "Badische Anilin- & Soda- Fabrik AG" - ble etablert i 1865. I 1925 gikk selskapet inn i "I.G. Farbenindustrie AG". Så i begynnelsen av 1950-årene ble "I.G. Farbenindustrie AG" oppdelt i fire selskaper hvor igjen BASF ble en egen selskapsenhet. Senere har det fulgt en rekke nyetableringer og oppkjøp av eksisterende bedrifter over hele verden.
Konsernet er i dag en av gigantene i den kjemiske verden, og rangerer som verdens 23. største industrikonsern (1976). Hovedkontoret befinner seg i Ludwigshafen, Vest-Tyskland, hvor det også er bygd opp et stort industrikompleks. Dette industriområdet er på 6,5 km² hvor ca. 50 000 ansattes arbeid utgjør nesten halvparten av konsernets totale omsetning. Energibehovet til dette anlegget er omtrent like stort som hele Danmarks energibehov.
De viktigste aktivitetsområdene til konsernet er produksjon av plast, olje og gass, hovedkjemikalier, fargestoffer, gjødning, kalium og salter, fiber og fiber-råmaterialer, dispergeringsmidler, overflatemidler, plantevernmidler, magnetiske registreringsprodukter, farmasøytiske spesialiteter osv.
Det største enkeltselskap, målt i antall ansatte, er "Kalt und Salz AG", Vest-Tyskland (9 000 ansatte) som framstiller bl.a. kalium, bergsalt, uorganiske kjemikalier og gjødning. Konsernet er integrert bakover gjennom "Wintershall AG" og datterselskaper. Disse selskapene står for konsernets råolje- og naturgassproduksjon med produksjonsfelter i Dubai, Libya og Nederland. Nær 20 % av konsernets virksomhet er konsentrert til denne sektoren. Et annet BASF-selskap, "Gewerkschaft Auguste Victoria", med nær 6 000 ansatte, produserer kull som dekker 1/3 av konsernets energibehov ved Ludwigshafen-komplekset. Andre store eierinteresser i Vest-Tyskland er "Rheinische Olefinwerke GmbH" - en plastprodusent. 50 % av BASFs omsetning faller på det tyske markedet, mens salg til utviklingsland står for 15 % av omsetningen (1976).
Store produksjonsselskaper i utlandet er de to amerikanske selskapene "BASF Wyandotte Corp." og "Dow Badische Co." I felleseie med "Dow Chemical Co." med over 10 000 ansatte. Nesten hele BASF-gruppens aktivitetsområde dekkes med produkter fra disse to selskapene for det amerikanske markedet. BASF- gruppen har vist en særlig interesse for Brasil som investeringsområde hvor nesten 4 000 personer er ansatt i "BASF Brasileira SA." og "Glasurit do Brasil SA.". Produksjonen i Brasil omfatter hele BASF sitt produktspekter.
Konsernet satser sterkt på å utvikle nye produkter og prosesser, og over 10 000 personer er sysselsatt med forsknings- og utviklingsvirksomhet (F & U), hvorav i 600 med universitets- og høgskoleutdannelse. 3,3 % av konsernets omsetning gikk til F & U i 1976. BASF hadde nettolisensinntekter på 30 millioner DM fra sin F & U-virksomhet i 1976. Konsernet har i dag gående forskningsprogrammer for å løse miljø- og energispørsmål. Av særlig betydning er frembringelsen av mer effektive katalysatorsystemer, forbedring av polymerisasjonsprosesser, utvikling av nye farmasøytiske spesialiteter etc. BASF opprettet i 1970 eget salgsselskap i Norge - "BASF Norge A/S". Aksjekapitalen er i dag på 0.6 mill. kroner og det norske datterselskapet har tysk styreformann. Ved siden av salg gjennom eget salgsselskap, markedsføres noen BASF-produkter gjennom agentselskaper. Dette gjelder bl.a. de farmasøytiske spesialpreparatene som "Meda A/S" har representasjon for.
I.Sa.

Basis og overbygning
I den marxistlske teorien om overgangen fra én samfunnsformasjon til en annen står begrepsparet "basis og overbygning" sentralt. Dette billedmessige skillet mellom et samfunns økonomiske grunnlag (basis) og dets juridiske, politiske og sosiale former (overbygningen) ble først brukt av Marx i 1851 i "Louis Bonapartes attende brumaire". Marx' materialistiske historiesyn sto i skarp motstrid til den idealistiske historieoppfatning ved å søke å si at også ideologiske former har sammenheng med det materielle livet, at det er en enhet av en bestemt type mellom ånd og materie. I seinere marxisme, særlig innenfor den offisielle "marxismen-leninismen ", utviklet i Sovjet, er dette biledlige skillet blitt forstått mer mekanisk, som om det dreide seg om to adskilte sfærer, lag, i samfunnet som nok kunne påvirke hverandre, men da slik at basis har bestemmende innvirkning på overbygningen, som betraktes som en ren gjenspeiling av forholdene på det økonomiske nivået. Den mest berømte framstillingen av teorien om den historiske materialismen og dermed forholdet mellom "basis og overbygning" har Marx gitt i forordet til "Grunnriss til kritikken av den politiske økonomien", hvis "15 teser" ofte oppfattes som en sammenfatning av den materialistiske historieoppfatningen.
Med samfunnets økonomiske basis forstås vanligvis 1. produktivkreftene, 2. produksjonsforholdene og 3. produksjonsbetingelsene. Med produktivkreftene forstås redskapene som nyttes i produksjonen (innbefattet maskiner og transportmidler), selve produktene som skapes i produksjonsprosessen og "den viktigste produktivkraft", arbeiderne og deres faglige dyktighet. Med produksjonsforholdene forstås den måten som den materielle produksjonen er organisert på, dvs. eiendomsforholdene og styringsstrukturene generelt i produksjonen. (Allerede her ser en det problematiske i det mekaniske skillet mellom basis og overbygning, da jo eiendomsforholdene og styringen også tilhører overbygningen som lovverk, avtaler etc.). Med produksjonsbetingelsene forstås råmaterialer, råstoffer og de naturgitte betingelsene for produksjonen. Sammenfattende nyttes ofte begrepet produksjonsmåte til å bestemme den samlede måte som bruksverdiproduksjonen foregår på i et samfunn
.
Mellom produktivkreftene og produksjonsforholdene er det et lovmessig forhold. Det er en viss overensstemmelse mellom produktivkreftenes utviklingsnivå og typen produksjonsforhold. På et visst nivå i den historiske utviklingen kommer produktivkreftene i motsetning til produksjonsforholdene, og motsetningen mellom samfunnsklassene lar seg ikke lenger løse innenfor rammene av de rådende produksjonsforholdene. "Det inntrer da en periode med sosial revolusjon", sier Marx, dvs, en omveltningsprosess fra én samfunnsformasjon til en annen (f.eks. fra føydalismen til kapitalismen). En nødvendig betingelse for at dette skal skje, er at "alle de produktivkreftene som den (gamle samfunnsform) er vid nok til å romme, er utviklet". Denne endringen endrer så de politiske, juridiske og sosiale forholdene i samfunnet slik at de blir tilpasset den nye dominerende produksjonsmåten.
I forordet til "Grunnriss" betegner Marx de teser som er referert ovenfor som "ledetråder" i sine videre studier. I den såkalte "vitenskapelige sosialismen" - marxismen-leninismen - er imidlertid tesene gitt status som beviste og allmenngyldige lover, en komplett og etablert teori som gjelder for alle trinn i den samfunnsmessige utviklingen og for alle typer samfunn. Ifølge denne utlegningen kan overbygningen overhodet ikke studeres før den økonomiske basis er grunnleggende analysert, da overbygningen er en ren gjenspelling av basisen. Denne fortolkningen er seinere avvist som økonomisme eller som mekanisk historieoppfatning.
At forholdet mellom "de to nivåene" er mer komplisert enn som så, var også Engels klar over. I 1890 skriver han at overbygningen også har innflytelse på den historiske utviklingen, og at den endog kan bestemme retningen og formen på de historiske kampene, og at Marx og han ikke har ment annet enn at basisen i siste instans er bestemmende i historien. Denne presiseringen endrer likevel ikke på begrepenes status i marxismen, men føyer til et visst rom for indirekte årsaksforhold, unntakelser o.l. som har gitt grunnlag for mange ulike teorier om overbygningens "relative selvstendighet" eller vekselvirkninger mellom basis og overbygning. Den russiske marxisten Georgij Plekhanov har formulert forholdet i sin 5-trinns modell som går fra produktivkreftenes nivå, de økonomiske forholdene, de sosio-politiske forholdene, menneskets psykiske forhold og til den måten disse gjenspeiles på i ulike ideologiske former.
Denne og seinere teorier om de ulike nivåene innen hver samfunnsformasjon (Althusser-skolen) er avgjorte framskritt i forhold til det mekaniske skillet mellom to adskilte "lag", men de løser likevel ikke problemet om enheten mellom ånd og materie, mellom økonomi og politikk, mellom handling og bevissthet. Basis og overbygning er analytiske kategorier som ofte er blitt tolket som selvstendige beskrivende termer og som sådanne har fått forrang framfor den reelle sosiale prosessen som de søker å si noe om. På den måten mistes det av syne at historien og samfunnet grunnleggende har karakter av å være prosesser. I den historiske materialismen er det sentralt at det finnes store motsetninger i produksjonsmåten, og dermed i de tilsvarende sosiale forholdene. "Den økonomiske basis" er selv en dynamisk og motsetningsfylt prosess - som innbefatter konkrete handlinger av konkrete mennesker og klasser - handlinger som går fra samarbeid til uforsonlighet. Den økonomiske "basis" er derfor ikke en ting som virker inn på politikken. Politikken er del av "basis". Slik sett kan marxismen fri seg fra den oppfatningen at det finnes et område med visse naturgitte egenskaper (basis) hvorfra en logisk kan slutte seg fram til avhengige prosesser i et annet område (overbygningen).
P. H.

B·A·T Industries Limited
Hovedkontor: London
Rangering (1976): 43 (Fortune)
Omsetning (1976): £ 5 637 millioner
Netto-overskudd (19 76): £ 170 millioner
Ansatte (1976): 148 000 hvorav 32 000 i Storbritannia. I tillegg har gruppen eierinteresser i selskaper med ytterligere 83 000 ansatte
Store enkeltselskaper som inngår i gruppen (19 76): Tobakksprodukter: Brown & Williamson, USA, Interversa BmbH, V-Tyskland, Cia Souza Cruz Indústria e Comércio, Brasil, Benson & Hedges (Overseas) Ltd., Storbritannia. Detaljhandel: International Stores Ltd., Storbritannla, Gimbel Brothers Inc., USA, Kohl Corp., USA, Supermercados Peg - Pag SA, Brasil. Papirprodukter: Wiggins Teape, Storbritannia, Arne Laaksonen OY, Finland. Kosmetikkprodukter: Germanie Monteil (UK) Ltd., Storbritannia, Yardley and Company Ltd., Storbritannia, Lenthéric Ltd., Storbritannia.
Stor eierinteresse i BA. T Industries Ltd.: Imperial Investments Ltd. (Imperial Group)

B.A.T Industries er resultatet av en fusjon mellom British-American Tobacco Co. Ltd. og Tobac- co Securities Trust Co. Ltd. 11976. British-American tobacco Ltd. ble dannet i 1902.
B.A.T-Gruppen er verdens største produsent av tobakksprodukter. Gruppen selger sine sigaretter under 300 forskjellige merkenavn rundt i verden. I tillegg produseres et stort utvalg av røketobakk, sigarer og cigarillos. Av gruppens totale omsetning utgjør tobakksprodukter 66 % (1976), men hele 75 % (1976) av fortjenesten i B.A.T-Gruppen kommer fra denne omsetningen. B.A.T Industries driver 90 tobakksfabrikker i 37 land og i tillegg har gruppen eierinteresser i ytterligere 38 fabrikker 114 land. De største datterselskapene er Brown & Williamson i USA, Interversa i Tyskland og Souza Cruc i Brasil. Store minoritetsinteresser har gruppen i Australia, Canada, Chile, Ghana, India, Mexico og Danmark. Det danske selskapet er Skandinavisk Tobakskompagni AS - en viktig produsent på det nordiske markedet. Ellers produserer Suomen Tupakka OY, Finland, som inngår i konsernet, for det nordiske markedet. Agent iI Norge er Norsk-Engelsk Tobakksfabrikk (Neto) A/S.
Detaljhandeldivisjonen utgjør 23 % av gruppens omsetning i 1976, mens andelen av fortjenesten er 8 %. Gruppen eier supermarkeder og selvbetjeningsbutikker i Storbrlannia, USA og Brasil. De største detalj kjedene er Industrial Stores i Storbritannia med nær 700 supermarkeder og selvbetjeningsforretninger. I USA eier B.A.T Industries Gimbel Brothers, Saks Fifth Avenue og Kohl Corporation, mens eierinteressene i Brasil er lagt til supermarkedskjeden Peg-Pag.
Papirdivisjonen er en annen gren av B.A.T Industries virksomhet. Den største eierinteressen er Wiggins Teape, produsent av industrielt papir og annet spesialpapir. Bare i Storbitannia har gruppen 17 fabrikker, og ytterligere 5 i Belgia, Frankrike og Irland. I utviklingsland har B.A.T Industries virksomhet i Brasil, India, Sør-Afrika og Zambia. Sammen med bl.a. Den norske Creditbank og Lorentzen-familien har B.A.T Industries gjennom sitt brasilianske datterselskap, Souza Cruz Indústria e Comércio, eierinteresser i Aracruz Celulose SA. Papiromsetningen utgjør 8 % av totalomsetningen (1976) og 8 % av fortjenesten i gruppen.
Kosmetikk er et annet produkt for B.A.T Industries. Det utgjør 2 % av omsetningen i 1976. Gruppen har produksjon i 38 land og omsetter sine kosmetikkprodukter i hele 140 land. De viktigste produsentene er Yardley, Lenthéric, Morny, Germaine Monteil, Cyclax, Scandia og Tuvaché.
B.A.T Industries har også selskaper i næringsmiddelindustrien, bl.a. Vita Food Products inc. i USA og Phoenix Foods og Williards Foods i Sør- Afrika.
Gruppens 148 000 ansatte fordeler seg på Storbritannia (22 %), USA (29 %), Europa ellers (7 %), Latin-Amerika (21 %), Asia (12 %), Afrika (8 %) og Australia (1 %) (1976).
Omsetningen i B.A.T Industries er konsentrert til Storbritannia (12 %), Europa ellers (24 %), USA og Canada (31 %), Latin-Amerika (22 %), Asia (6 %), Afrika (4 %) og Australia (1 %).
I. Sa.