NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Barn

Rettslig sett strekker kategorien barn seg ut i alderstrinnene 18-21 år. Barn er innenfor denne alder umyndige på stort sett alle livsområder. De eies således av andre enn seg selv til langt opp i ungdomsalderen.

Tre myndighetsinstitusjoner danner rammen for den tvangsstruktur barn og unge lever innenfor: Den private foreldreretten, den offentlige skoleplikten og barnevernet. Til sammen utøver de en tvang som bare avtar sent og gradvis. Først når de unge er 18 år har de lov til å ta seg lønnet arbeid uten foreldrenes samtykke (vergemålsloven av 22. april 1927 § 31). Retten til å flytte hjemmefra ligger implisitt i bestemmelsen om rett til lønnet arbeid, og vergemålslovens § 33a gir rett til å inngå husleiekontrakt om den "mindreårige" har egne penger. Full økonomisk myndighet, stemmerett og valgbarhet oppnås ved fylte 20 år (vergemålslovens § 1, lov om stortingsvalg av 17. des. 1920 §1 og grunnlovens § 61). Ungdom under barnevernets omsorg kan forbli barn til de er fylt 21 år etter lov om barnevern av 17. juli 1953 § 48.

Foreldre og skole som bestemmende myndigheter utgjør de vanlige strukturene som de fleste barn og unge underkastes. Barnevernet trer inn i foreldres sted når disse ikke finnes, når foreldre selv ber om det eller når de ut fra en offentlig vurdering ikke skjøtter sine oppgaver tilfredsstillende. Barnevernet står dessuten til skolens disposisjon for utskilling av forstyrrende og uønskede elever som viser tilpasningssvikt eller som har vanskeligheter med å følge den alminnelige skolegang. Endelig tjener barnevernet som straffelov mot barn, selv om kriteriene for inngrep er videre og reaksjonene andre enn etter den alminnelige borgerlige straffelov og spesiallovgivning for voksne.

Disse myndighetsinstitusjonene har en ideologisk aura av vern om barn. Ut fra dette kritiseres ofte begrepet foreldremyndighet fordi det gir assosiasjoner om makt, og foreldre"omsorg" er foreslått som mer dekkende, under henvisning til at foreldreretten ikke er gitt for foreldrenes skyld, men av hensyn til barnet. På samme måte framstilles skoleplikten oftest som rett til skolegang og utfoldelse av evner for alle. Endelig har barnevernet det uttalte formål å være til barnets beste (barnevernslovens § 1 og § 16).

Det er klart at slike påståtte interessefellesskap mellom barn og foreldre som reglene om foreldremyndighet avspeiler, og mellom barn og samfunn som skole- og barnevernslovgivning avspeiler, også kan bety felles interesser i barnets virkelige verden. Men så lenge reglene er slik utformet at det alltid er andre enn barnet selv som handler og bestemmer på vegne av barnet, er muligheten for skjult konflikt til stede. Også når konflikten synliggjøres står barnet stort sett utenfor dens løsning. Barn gjøres på denne måten til objekter for andres interesser og vurderinger, og er fra eget utsiktspunkt i foreldres og samfunnets eie.

Barns vilkår Innholdet i denne eiendomsretten tar utgangspunkt i barn som befolkningsgruppe. Det betyr at oppmerksomheten blir rettet mot det som er felles vilkår for barn og som atskiller barns livssituasjon fra voksnes. Med et slikt utgangspunkt går "likheten" mellom barn og deres voksne tapt: De bånd som binder barn og foreldre sammen sosialt, økonomisk og kulturelt ut fra den klasse de tilhører, gjør generasjonenes representanter innen den enkelte familie like. Samtidig gjør dette at gruppa "barn" atskiller seg fra hverandre. Barn som eiendom blir slik sett både et tilbehør til foreldrelivet generelt, og preget inn i de konkrete eierforholdenes person- og klassekarakter.

Retten er klassenøytral i sin utforming. Alle barn er like for loven, selv om lovene har ulik kvalitet når de anvendes i det virkelige liv. F.eks. gjelder barnevernet alle barn, mens det i praksis er et rettssystem som mottar barn fra fattige miljøer i arbeiderklassen; der er særlig overfor foreldre derfra at en offentlig vurdering tilsier inngrep i privatlivet, det er barn derfra som lettest blir ansett som uroelementer i klassen, det er barn derfra som oftest befinner seg i risikoutsatte situasjoner i forhold til den rådende kriminalpolitikk. Alt dette ble klargjort under forarbeidene med barnevernsloven, men ikke tatt inn i lovens ord; de er nøytrale som i andre kontrollover. Med denne nødvendige nyanseringen av ulikheten bak den formelle likheten, kan barn betraktes som egen befolkningsgruppe, med like og felles kjennetegn som en særlig undertrykt gruppe i samfunnet.

Foreldremyndigheten Foreldreretten er altomfattende så lenge den fungerer tilfredsstillende i forhold til offentlig ro og moral, og med de begrensninger som følger av skoleplikten. Tross det store myndighetsområde er dens nærmere innhold langt på vei rettstomt område - innenfor det juridiske dogme om privatlivets fred. Det finnes ingen definisjon av foreldremyndighet i loven. Både lovgivning og juridisk teori har beskjeftiget seg langt mer med hvem som skal inneha foreldreretten om konflikt oppstår (konflikt mellom foreldre, mellom foreldre og fosterforeldre, mellom foreldre og samfunn) enn hva dens plikter og rettigheter består i. Likedan har det, i tråd med jussens oppbygging for øvrig, vært lagt mer arbeid i utformingen og tolkingen av regler om barns rent pengemessige underhold og umyndiges formuesforhold, enn av deres personlige forhold.

Fra foreldresynspunkt har foreldremyndigheten en pliktside og en rettighetsside med både materielt og ideelt innhold. De har underholdsplikt som går ut på å sørge for husvære, mat og klær, skjønnsmessig avmålt etter deres egen økonomiske evne (reglene finnes i lovene om barn i og utenfor ekteskap av 21. desember 1956). Minimumsgrensene for underholdsplikten kommer fram i regler og praksis om bidrag under separasjon, skilsmisse og fødsel utenfor ekteskap. Foreldre har også omsorgsplikt som går ut på å sørge for barnets fysiske og mentale utvikling og sosiale oppdragelse. Omsorgsplikten er ikke nærmere lovregulert, men kommer til syne ved offentlige reaksjoner på grove unnlatelser og overskridelser under disiplineringen. Mot tilfredsstillende oppfyllelse av pliktene - hvor samfunnet praktisk talt vederlagsfritt anvender foreldres penger og arbeidskraft i produksjonen og sosialiseringen av den nye arbeidskraften - får foreldre eierrådigheten over sine barn i bytte.

Barnas rettigheter Eierrådighetens innhold er overlatt foreldrenes skjønn slik privateiendommen i alminnelighet pleier å være eierens sak. Den er i minimal grad begrenset av rettighetsregler til fordel for barna (utover den indirekte rett som ligger i foreldrenes plikter) og bare i liten grad kontrollert gjennom beskyttelsesregler mot overgrep. Foreldre har det avgjørende ord om oppholdssted, døgnrytme, bevegelsesfrihet, påkledning, hårfasong, medlemsskap i klubber og foreninger, språk, religion/moral, fritid, arbeidsplikter hjemme, arbeid for andre osv. Først når barnet er 12 år, har det krav på å uttale seg i personlige forhold "når dertil er anledning", og den unge skal bli 15 år før hun får en tilsvarende rett i økonomiske spørsmål (Vergemålsloven § 40).

Men dette er bare rett til å ha en mening, til å bli hørt før beslutning fattes, ikke til å beslutte. Selv i situasjoner hvor foreldrene er uenige seg i mellom, står store barn og ungdommer uten stemmerett. Foreldre flest bruker selvfølgelig sine rettigheter med et visst skjønn og utvider barnas selvbestemte områder i takt med alderstrinnene, men det er ikke noe i loven som verner barn og unge mot urimelige foreldre. Først når urimeligheten innebærer overgrep eller grov forsømmelse, er beskyttelsesregler etablert. Men disse gir heller ikke barnet selv rett til å bestemme, for da trer samfunnet inn i foreldres sted.

Overskridelse av samværsretten over i incestforhold, seksuell omgang innen familien, er en type handlinger fra foreldrenes side hvor barn forholdsvis lett vil finne beskyttelse, dersom forholdet blir offentlig kjent. Slike forhold krenker både barns /unges rett (og plikt) til et aseksuelt liv, og den offentlige moral (den seksuelle lavalder er som kjent 16 år utenfor familien). Straffereaksjoner mot incest (jfr. straffelovens §§ 207 flg.) og barnevernsflytting av ofrene er derfor ikke uvanlige følger når slike forhold avdekkes, og reaksjonen kan følge uavhengig av barnets vilje og syn på saken og uavhengig av utvist tvang ved utukten. Selv om tvang anses som skjerpende omstendighet også i familieforhold, er det likevel påfallende hvordan tvangshandlinger utenfor familieforhold blir tatt alvorligere. Det er incesten som i første rekke vekker reaksjon, ikke tvangen.

Overdrivelse av disiplinærmyndigheten kan også føre til beskyttelsestiltak fra samfunnets side i form av straff for legemskrenkelser eller barnevernstiltak. Det er juridisk tvilsomt om det er tillatt å slå sine barn. Hver gang refselsesretten er blitt begrenset eller har vært truet med opphevelse har dette møtt sterke offentlige protester. Siste gang var under diskusjonen i begynnelsen av 1970-årene i forbindelse med oppheving av lov av 20. juni 1891 om "maadeholden legemlig Revselse". Spørsmålet gjaldt om kroppstukten tross opphevelsen ville fortsette å bestå. Det avgjørende spørsmål var om den gamle loven var en såkalt hjemmelslov som lovfestet adgang for foreldre til å slå, eller en skrankelov som forutsatte en selvfølgelig adgang ut fra "sakens natur", og som bare satte den begrensning på refselsesretten at den skulle være "maadeholden". I så fall vil hustukt fortsatt være tillatt. Her strides de lærde, mens barn mishandles.

Fra undersøkelser i mange land vet en at "the-battered-child-syndrome" er blitt en stadig mer anerkjent medisinsk diagnose, og at fysiske overgrep mot barn later til å være ganske utbredt i alle lag av folket. En norsk gallupundersøkelse fra 1972 kan også tyde på at foreldre flest mener kroppslig avstraffelse er berettiget, ettersom 72 % av de spurte mente det burde være adgang til "å gi sine barn fysisk straff", mens 26 % var mot. Vi vet også at det skal meget til før vitner føler seg som talsmenn for barneofre i mishandlingssaker. Erfaring viser at naboer, leger og myndigheter har høy toleranseterskel før de reagerer. Selv om opphevelsen av 1891-loven i 1972 var et framskritt, er det foreldrenes praksis og omgivelsenes reaksjoner som er avgjørende for barna.

Tviholdet på i det minste retten til å slå (selv om den ikke brukes) er et utslag av eierens ønske om full råderett over gjenstanden. Eierforholdets betydning avspeiles også her i synet på legemskrenkelser mot andres barn. Prylestraffen i skolen ble opphevet i skolelovene av 1936, og det har alltid vært ulovlig å slå naboens barn, selv om man blir atskillig provosert (straffelovens kap. 22).

Andre typer overskridelser av disiplinærmyndigheten har vært lite offentlig diskutert, som f.eks. grensene for foreldres frihetsberøvelse av barna. Som nevnt kan foreldre i stor utstrekning bestemme barns oppholdssted. Men hvor går grensen? Inne til bestemt tid uansett alder? Husarrest som straff? I så fall hvor og hvor lenge? Rom/kott, loft/kjeller, ulåst/låst dør, lyst/mørkt, minutter/timer/døgn? Det finnes ingen rettslig grensesetting for isolering av barn innenfor familien - utover straffelovens alminnelige regler mot frihetsberøvelse. Når det gjelder barn i institusjon har det både vært smått med regler og med overholdelse av de man har hatt - noe som flere ganger har blitt avdekket gjennom tilbakevendende skandaler om livet i barneinstitusjoner.

Inngjerding av barndommen Vårt hundreår er blitt kalt "barnets århundre". Skal denne merkelappen ha noen mening, må det være ut fra en betraktning om at det offentlige i økende grad har grepet inn med regulering av barns og unges liv - at barn og unge er blitt gjenstand for større offentlig engasjement. Dette har skjedd dels gjennom overtakelse av foreldrerådigheten og kontroll med denne (f.eks. gjennom opprettelse av barnevernet som ga hjemmel for tvangsmessig og full offentlig overtakeise av foreldremyndigheten og gjennom regler om refselsesrettens grenser) eller som et supplement til denne retten (som f.eks. gjennom obligatorisk skolegang) - tiltak som alle grep inn i og begrenset foreldreretten til fordel for samfunnets rådighet over barn.

Denne utviklingen mot offentlig-rettslig inngjerding av barndommen - og senere ungdommen - startet i det nittende århundre med industrialiseringen og utviklingen av lønnsarbeidet. Hvor langt gjerdene er skjøvet inn mot barna, er i dag uklart, i hvert fall for juristene. Feltet myldrer av sentrale og kommunale forskrifter og administrative vedtak. Klarere er derimot den historiske utvikling som har brakt lovene fram dit de står i dag.

I annen halvdel av forrige århundre skjedde således en overgang fra foreldreskole til samfunnsskole - dels for å kvalifisere den nye generasjon til nye arbeidsformer under den begynnende industrikapitalisme, dels som et samfunnsforsvar mot tidens sosiale problemer. Rundt midten av århundret skyllet bølgene fra februarrevolusjonen også over Norge, samtidig som landet opplevde dårlige tider i sin første revolusjonære massebevegelse anført av Marcus Thrane. Året 1848 innledet derfor et begynnende engasjement for offentlig grunnskole utover den fattigskolen som da var tilbudet. Politikken ble delvis utformet i miljøet rundt Selskabet til Folkeoplysningens Fremme, som var blitt stiftet som motvekt til thranittenes opplysningsorganisasjoner og som ble drevet fram av menn som Hartvig Nissen, Torkel Aschehoug og Eilert Sundt. Etter hvert ble arbeidet for folkeskolen en sterk politisk og profesjonell bevegelse med sin egen tyngde; den nådde sitt første mål i 1889 da lov om folkeskolen på landet og lov om folkeskolen i byene ble vedtatt. Alle barn var nå underlagt obligatorisk skole fra sitt 7. år, og den videre målsetting var en overflødiggjøring av privatskolesystemet til fordel for en virkelig offentlig folkeskole for alle samfunnsklassers barn.

Også innen arbeidsretten fikk barndommen sin plass gjennom arbeidstidsregler og delvis utestenging fra lønnsarbeidet. De første lovbestemmelsene kom først i 1892. Det er klart at denne lovgivningen hadde en rent human kjerne med ønske om å beskytte barn mot utålelige arbeidsforhold. Men i 1880-årenes diskusjoner kommer det også tydelig fram et ønske om en langsiktig tilrettelegging av en sunn voksen arbeidsstyrke, og konkurranse om barna skinner gjennom. De var etterspurt både som lønnsarbeidere og som elever til den nye skolen. Langt på vei var det skolen som vant, selv om bedriftseiere søkte å vinne fram under påberopelse av mange foreldres ønsker om heller å ha barn i arbeid enn på skole.

Inn i vårt hundreår og særlig i etterkrigstiden har skolen fått nye oppgaver i tillegg til de gamle. Produksjonen har etterhvert overflødiggjort stadig flere alderstrinn i begge ender av aldersskalaen, og er i dette tillagt nødvendige oppbevaringsoppgaver. I tråd med dette er skolegangen blitt utvidet, og opplæringsplikten er nå etter lov om grunnskolen av 13. juni 1969 § 13 9 år i barneskole og ungdomsskole. Ungdoms rett til lønnsarbeid er samtidig blitt innsnevret. Arbeidsmiljøloven av 4. februar 1977 § 34 hevet alderen for ungdoms rett til overhodet å ta lønnsarbeld fra 12 til 13 år, samtidig som det også ble gitt andre reguleringer av barne- og ungdomsarbeid. Barndommen - sett som en egen befolkningsgruppes vilkår - har i vår tid så å si fortsatt inn i ungdommen som en ny del befolkning - med skoletretthet, arbeidsløshet, fritidsproblemer og forbrukerpress som sentrale kjennetegn ved livssituasjonen. Det vil være et tidsspørsmål når nye tiltak, gjerne i lovs form, settes inn mot sider av denne tilstand.

Bare politikken i året 1977 varsler at ungdom og barn skaper problemer og tiltrekker seg økende oppmerksomhet; en tykk innstilling om ungdomspolitikk ble ferdigskrevet (NOU 1977:6, Ein samla offentlig politikk for oppvekstmiljøet), en barnemelding er avgitt (St.meld.nr. 17 1977/78), barnelovutvalget har fremmet omfattende forslag til ny lov om barn og foreldre (NOU 1977:35, Barneloven), og familiepolitikken skal styrkes gjennom opprettelsen av en egen avdeling for familie og likestilling i Forbruker- og administrasjonsdepartementet. Men lite i disse utredninger og tiltak gir barn og unge større rett til seg selv og muligheter for mer selvbestemte liv. Heller ikke kan de forventes å føre til særlige materielle forbedringer for barn og unge som befolkningsgrupper. De er mer plastre på sår som en barnefiendtlig samfunnsutvikling har ført med seg.

T.S.D.

Se også: Barndom, Barnetrygd, Barnevern, BRIS.

Barndom

I alle samfunn finnes det klare forestillinger om livsfasene barndom, ungdom, voksen alder, alderdom. Men synet på disse fasene er kulturelt bestemt og varierer mye. I det moderne kapitalistiske samfunnet har barndommen fått særtrekk som det er viktig å forstå bakgrunnen for.

I vårt samfunn er barna gjennom oppdragelse, skolegang osv. utskilt fra produksjonen og fra store deler av det sosiale livet omkring produksjonen. Dette skiller barndom i vårt samfunn fra barndom i alle andre samfunn i historien. Hos oss rendyrkes arbeidslivet for økonomiske formål; både av effektivitetsmessige og humanitære grunner plasseres barna utenfor - sammen med funksjonshemmede, syke og gamle. Rammen for livet er ikke lenger gården eller godset hvor nesten alle som kan krype og gå deltar i jordbruksarbeidet, men et mye mer oppdelt industrisamfunn hvor bolig og arbeidssted er atskilt for de fleste yrkesaktive. Her forenes ikke ektefellene (de samlevende) i et felles arbeid. Det som forener dem, og fremkaller konflikter, er forbruket, kjærligheten, det åndelige fellesskap og - barna.

Dette er grunnlaget for de siste århundrenes mye omtalte "oppdagelse av barndommen" som en verden for seg; barna utskilt fra produksjonen og oppfattet som den lille kjernefamilies følelsesmessige sentrum, med all den oppmerksomhet og særomsorg som denne plasseringen innebærer.

Barndom og sosialisme I et samfunn som ikke passer for barn, dvs, hvor barn ikke kan ferdes trygt, og hvor deres blotte tilstedeværelse stadig blir oppfattet som forstyrrelse, der blir den naturlige løsningen internering av barna i egne, beskyttede institusjoner (de hjemmeværendes boliger, barnehagene, skolene, fritidsklubbene).

Pionerer for slik oppbevaring av barn har landene i øst-Europa vært: Etter en verdenskrig, en revolusjon, intervensjonskriger og hungersnød fantes det i det nye Sovjet et enormt antall foreldreløse barn og barn fra familier som knapt kunne forsørge seg. Det ble en nødvendig offentlig oppgave å ta seg av disse barna. Samtidig forelå det programmer om at det eneste som kunne frigjøre kvinnene, var framveksten av offentlige serviceinstitusjoner for matlaging, vask og barnepass.

Til grunn for denne troen på serviceinstitusjoner lå det en generell tillit til den tekniske rasjonaliseringens og stordriftens muligheter, delvis også et snevert syn på mennenes rolle og på barnas behov. Men i 1920-årene fantes det dem som innså dette og liksom litt utopisk stilte spørsmålet på hodet: Er det ikke bedre å endre hele samfunnet til fordel for barna istedenfor å sette dem i isolerte institusjoner? Dette var et utopisk spørsmål den gangen, og i et Norge hvor det fortsatt hersker en skrikende mangel på barnehageplasser, lyder det ikke mindre uaktuelt. Likevel må det stilles, ellers vil de negative trekk ved den nåværende barneoppbevaring automatisk trekkes med, også i forsøkene på å skape sosialistiske samfunn.

Den systematiske institusjonaliseringen av barna betyr at det settes opp skarpe skiller mellom barndommen og voksen alder, dvs, at innlemmelsen av barna i de voksnes verden blir svært vanskelig - ensidige og mangelfulle som forbindelsene mellom barneinstitusjonene og (særlig) arbeidslivet er. Noen av disse manglene kan kompenseres ved "samfunnskunnskap", ved at barna blir fortalt hvordan samfunnet er. Både i øst-Europa og i vårt eget land forfaller slike fortellinger lett til offisiell propaganda, og heller ikke i et sosialistisk samfunn kan noe erstatte barnas egne sosiale erfaringer, selvsyn og aktiv deltakelse utenfor barnehager og skoler.

Et langsiktig perspektiv på forholdet mellom barndom og samfunn kan ikke unngå spørsmålet om hvordan hele samfunnet, og ikke bare barneinstitusjonene, skal utformes i lys av barnas interesser og mulighetene for en gradvis innlemming i de voksnes verden. Valg av teknologi, organisasjonsformer, arbeidsplasser, transportsystemer, bomiljøer får avgjørende innvirkning på oppvekstvilkårene og må følgelig vurderes som barnevennlige eller ikke.

Konsekvent utgangspunkt i barns interesser betyr forstyrrelse av de voksnes sinnsro og vanemessige lyster: Barna vil ha oss med på sine egne tidsbegreper - det som skal skje, skal skje her og nå og ikke brukes som midler til fjerne mål. De river og sliter i oss, vil at vi skal vise følelser og ha med oss hele kroppen og fantasien. De respekterer ikke våre pinlige fornemmelser av motsetningen mellom det private og det offentlige. De vil ha oss med på alle slags leker, fester og samvær - mens de fleste voksne for lengst er disiplinert til forsiktighet og tilbake- holdenhet. I alt dette ligger kimer til nye levemåter og verdier for de voksne, nesten et kulturrevoiusjonært program, med større vekt på fellesskap og allsidig samvær enn på ting.

Nettopp fordi de er plassert i egne institusjoner, er barna blitt bærere av verdier som ellers står svakt i samfunnet. Derfor er det ikke et paradoks å hevde at de voksne må bli flinkere til å lære av barna også når det gjelder begreper om sosialisme. Dette synspunktet har noe med hele "oppdagelsen av barndommen" å gjøre, og den følgende fremstillingen går nærmere inn på det historiske grunnlaget for denne oppdagelsen.

Barnearbeidet Økt skolegang og en begynnende utskillelse av barna fra produksjonen foregikk foran øynene på Marx og Engels, men for dem var det den endrede bruken av barnearbeidet som virket mest slående ved midten av 1800-tallet.

Det nye ved industrialismen var ikke at den sysselsatte allmuens barn i arbeid, men at disse inngikk som lønnsarbeidere under bestemte industrielle forhold. Tidligere foregikk mesteparten av barnearbeidet i jordbruket, utendørs, ofte sesongbetont. I Norge og andre land var det i det gamle bondesamfunnet nokså vanlig at barn ble sendt hjemmefra i 7-8-årsalderen, eller de arbeidet sammen med foreldrene. Overalt i samfunnet vrimlet det av små og store barn som "hjelpere".

Det nye ved de industrielle forholdene var for det første arbeiderfamilienes storbyslum, og for det andre det strengt regulerte industrielle arbeid der barna inngikk som abstrakte brikker i et system av "arbeidskraft" for en profittorientert bedriftsherre. Mekaniseringen av arbeidet gjorde at kvinner og barn kunne utføre oppgaver som tidligere bare ble utført av menn. Det ble stor etterspørsel etter barn som billige lønnsarbeidere. For foreldrene kunne selv ørsmå tilleggsinntekter være nødvendig for å opprettholde proletarfamilien.

I perioden 1800-1850 var den kapitalistiske rovdriften på arbeidskraften, og særlig barn, mest uhemmet av lover og etiske bud. Det sier litt om forholdene at en engelsk lov fra 1788 forbød skorsteinsfeiere å ta læregutter under åtte år. Tidligere ble 4-5-åringer sendt ned i pipene - et av de mange symbolene på livsfarlig barnearbeid. I 1819 kom loven som forbød sysselsetting av barn under ni år i bomullsspinnerier. I 1842 ble det forbud mot å bruke barn under ti år i gruvene, og i 1864 ble det ulovlig å ansette barn som skorsteinsfeiere i det hele tatt: Charles Kingsleys roman "The Water Babies" (1863) bidrog til det. Charles Dickens ble den som gjennom sine romaner gjorde mest for å få slutt på barnearbeidet. Mest sentral er hans "Oilver Twist" (1838), som ellers regnes for å være den første roman med barn i sentrum for handlingen.

Inntil 1850 foregikk mesteparten av barnearbeidet fortsatt på landet. Seinere arbeidet barn mest som hushjelper (jentene), avisselgere, visergutter o.l. Men barn i arbeid i gruver og fabrikker virket mest grotesk, og det var slike barn Marx hadde i tankene da han skrev i "Kapitalen": "Barn på 9-10 år rives ut av sine skitne senger klokka 2, 3 eller 4 om morgenen og tvinges til å arbeide for det daglige utkommet inntil klokka 10, 11 eller 12 om kvelden; kroppene deres svinner inn, skikkelsene faller sammen, ansiktstrekkene blir sløve og deres menneskelige vesen står i stampe, slik at vi kunne tro de var av stein".

Den hensynsløse undermineringen av proletarfamilien førte til slike sosiale problemer at det borgerlige samfunn i sin egen interesse måtte sette visse grenser for utnyttelsen av barn som lønnsarbeidere. Samtidig krevde den stadig økende arbeidsdelingen og spesialiseringen en bedre kvalifisert arbeidskraft. Noenlunde framsynte liberale reformatorer kunne også med dette i tankene gå inn for en kraftig innskrenkning av barnearbeidet. Dette førte igjen til at store gjenger med barn ble drivende omkring i London og Manchester og andre storbyer uten vesentlig sysselsetting. Frykten for tiltakende barnealkoholisme, barne- og ungdomskriminalitet og annen "moralsk oppløsning" ble derfor en hoveddrivkraft bak Englands første lov om obligatorisk skolegang (1870). Barna måtte både ideologisk og praktisk integreres bedre i det bestående samfunn.

Den første undersøkelsen av barnearbeidets omfang i Norge ble foretatt av J.N. Mohn i 1875. Den viste bl.a. at av 45 000 arbeidere i industrien var 3 000 barn under femten år. Forslagene fra Arbeiderkommisjonen av 1885 førte til Fabrikktilsynsloven av 1892, da barnearbeidet ble forsiktig regulert. Så seint som i 1914 var ifølge Statistisk Sentralbyrå 26 % av alle gutter i byene i lønnsarbeid, og 10 % av jentene.

Oppdagelsen av barndommen Barnearbeidet og den skikken å betrakte 7-8-åringer som "små voksne" begynte altså ikke med industrialismen. En kan si at barnearbeidet på noen måter ble intensivert under den industrielle revolusjon, som etter hvert også avskaffet barnearbeidet. Men før dette skjedde med arbeiderklassens barn hadde det funnet sted omfattende endringer i den borgerlige familie og i dens syn på barna. Det er disse endringene som Marx og Engels ikke kom til å feste seg ved, og som oppsummeres i uttrykket "oppdagelsen av barndommen".

Dette uttrykket er ikke innlysende - barndom er ikke noe nytt. En kan sammenligne med begrepet om tenåringer, som fikk utbredelse i Norge i løpet av 1950- og 60-årene. Hva var det som var så nytt ved det? I flere hundre år hadde vi jo hatt ord for ungdom, unge gutter, unge kvinner ol. Men det å være i alderen 13-19 år har ikke vært det samme bestandig, og det er helt sikkert at denne aldersgruppa ble noe mye mer for seg selv i løpet av 1950- og 60-årene. Guttene fikk ikke lenger herrehatt til konfirmasjon, og i motsetning til før krigen fortsatte de aller fleste gutter og jenter i videregående skoler. Det oppstod en hel tenåringskultur med egne klær, blader, væremåter som satte klarere skiller mellom barn/tenåring/voksen enn tidligere.

Fra 15- og 1600-tallet av er det mange tegn på at det i adelen og særlig i borgerskapet utvikler seg et nytt syn på barndommen. Det tydeligste tegn er at barna (dvs, guttene!) settes i skole, utskilles fra produksjonen. Barnas klær er ikke lenger de voksnes noen nummer mindre: Barna merkes ut med egne klær, først småguttene som kles som småjenter i kjole. Barnas verden oppfylles av leker, leketøy og barnebøker som mer og mer spesialiseres for barn. Først mot slutten av 1800-tallet kommer borgerskapets jentebarn regelmessig i skole. Også på andre måter blir jentene værende som "små voksne", huslige hjelpere, underlagt flere av de voksnes krav til dannet oppførsel, som de viltre guttebarna lettere ble fritatt for.

Utskillelsen av barna stod i skarp kontrast til det folkeliv som en ser skildret på Brueghels malerier og i Troels-Lunds "Dagligt liv i Norden": Her leker barn og voksne de samme leker, og de kan knapt skilles fra hverandre i klesveien. På 15- og 1600-tallet var karnevalstradisjonene ennå levende selv i Nord-Europa, og i det sosiale mylder som karneval var, vrimlet dyr og mennesker, unge og gamle, adel og allmue om hverandre. Men så overflommes særlig det protestantiske Nordvest-Europa av alle håndbøkene om at dannede mennesker ikke må kaste brødskorper på hverandre når de sitter til bords, at de må bruke kniv og gaffel og ikke fingrene, at de ikke bør miste verdigheten ved å le i utide, at det ikke passer seg for en gentleman å løpe i gatene, at foreldrene må følge sine barns utvikling med intens oppmerksomhet osv. Hva har skjedd? Har dette noe med kapitalismen å gjøre?

Noen av sammenhengene kan antydes: Den begynnende utbredelse av kapitalistisk økonomi betyr større vekt på økonomisk beregning, regnskap, investering, målrettethet og selvkontroll. De unge menn må omhyggelig forberedes til å tre inn i et samfunn med større arbeidsdeling og mer preget av vanskelig beregnbare svingninger på et verdensmarked. Familieformuen og ikke slektsgården står i fokus. 1600-tallet, "krise-århundret", er perioden da de sosiale virkningene av den nye kapitalistiske verdensøkonomien for første gang samles opp og slår ut for alvor, som en ramme for omfattende kriger, borgerkriger og revolusjoner, - sosial oppløsning i manges øyne, mest drastisk uttrykt hos filosofen Hobbes på midten av 1600-tallet.

Reaksjonene på disse urolighetene satte inn over hele Europa med innføringen av eneveldet som statsform og en kolossal propaganda for en allmenn disiplinering av hele samfunnet, med de nye samfunnsborgerne - barna - i stigende grad i sentrum. Mer autoritære systemer og strengere etikette viser seg på de fleste livsområder, og noe av det viktigste er borgerskapets selvpålagte orden og disiplin i hjemmet.

To tendenser i de følgende århundrer forsterker fokuseringen på barna: Skillet mellom bolig og arbeidssted (særlig for mannen), og nedgangen i antall barn pr. familie. økende spesialisering fører etter hvert til et skarpt skille mellom arbeidssted og hjem for store yrkesgrupper. Dette tømmer familien for lønnsproduktive funksjoner og gjør samtidig hjemmet, dvs, kvinnen, til spesialisten på forbruk, barneoppdragelse og hvile for mannen. Det kapitalistiske systemets strenge rasjonalisering av arbeidet, utrensningen av lange hvilepauser, variert sosialt samvær og fester fra produksjonen, kan også ha økt behovet for å ha et privat hjem å trekke seg tilbake til, et rolig avskjermet punkt langt fra den verden hvor "business er business". Når det gjelder antall barn i familien, var normen helt inntil vårt eget århundre mange fødsler og høy barnedødelighet. Det var ikke uvanlig at bare halvparten av barna vokste opp. På 1800-tallet var både antall fødsler og dødeligheten vesentlig større i arbeiderklassen enn i borgerskapet. I Norge var gjennomsnittstallet omkring år 1900 6-7 fødsler for en kvinne gift med en jordbruksarbeider, mens tallet for en kvinne i borgerskapet var 3-4. Dette betydde at det i den borgerlige familie var færre barn å konsentrere interessen om, og av materielle grunner var det også lettere å vie barna stor oppmerksomhet.

Det at det etter hvert ble færre barn i familien, forsterket båndene mellom medlemmene. Hele det borgerlige samfunn ble bygd opp på teorien om personlig dyktighet og mobilitet kontra standsprivilegier og slektstradisjonalisme: Derfor ble intimiteten i familien og kjærligheten til barna uløselig knyttet til dyktiggjøringen av dem for et konkurransesamfunn med krav til individualisme, orginalitet og selvtillit.

Det gamle nærsamfunnet kunne reagere med sosial ekskludering eller materielle sanksjoner mot uønskede avvik. I den borgerlige familie, med sine vern mot omverdenen, oppstod det et spesielt intenst følelsesmessig forhold mellom barn og foreldre, med rike muligheter for foreldrene til å innpode skyld og til å reagere med tilbaketrekking av kjærlighet.

Dette ble da den borgerlige oppdagelse av barndommen; utskillelse av barna fra produksjonen, større interesse for detaljene i barnas liv, både mer disiplinering og tettere følelsesbånd, utstyring av barna med større individualitet. Dette er i grove trekk resultatet av en utvikling med store variasjoner i tid og rom, og mellom ulike sosiale grupper. I våre dager er livsvilkårene blitt så mye utjevnet at også arbeiderklassefamilien er blitt den lille 2- barnsfamilien med barna i sentrum for følelseslivet og med mange av de samme nevrotiske bindingene.

Barndom og klassebevissthet Med utbredelsen av barnehager og forlengelsen av skolegangen svekkes sannsynligvis forbindelsen mellom barnas klassebakgrunn og deres egen bevissthetsutvikling. Framveksten av en omfattende "barnekultur" i massemediene og av "barnemoter" i konfeksjonsindustrien peker i samme retning. Dette vil ikke nødvendigvis si borgerliggjørelse, men iallfall en meget tidlig og massiv appellering til uklare lyster og behov.

I barneoppdragelsen får småbarnsforeldre råd om at "de første leveårene er viktigst". Da legges også noe av grunnlaget for seinere politiske holdninger. Men sosialister har vært seint ute med å overføre den lærdommen til analysen av klassebevissthet: I dette perspektivet står barndom under kapitalismen langt på vei uutforsket. De "barnslige" følelsene og erfaringene blir liksom ikke helt regnet med. Resultatet blir lett en grå og fantasiløs sosialistisk propaganda som unnlater å ta lystene og de subjektive behov i betraktning, alt det som reklamen, den glitrende og velsmakende vareproduksjonen og underholdningsindustrien har preparert hele vår barndom med.

Å trekke riktige politiske konsekvenser av "oppdagelsen av barndommen" må bl.a. bety å tilskrive barn og barns behov en helt annen betydning i forskning og i politisk arbeid overhodet. En ting som sosialistiske søndagsskoler for barn kom først i 1890-årene i England; her i landet har det vært sosialistiske barnelag siden århundreskiftet. Interessen for å skape kulturalternativer for barn er økende, men f.eks. speiderbevegelsens dominans er klar. Og det er foreløpig usikkert hva "sosialistisk barnearbeid" i et kapitalistisk samfunn skal bety.

Innenfor den etablerte forskning er det særlig i USA kommet i gang studier i barndommens historie og beslektede emner som familiehistorie og psykohistorie (psykologisk historie). Det gjenstår å føre disse perspektivene over på norsk sosialhistorie. Når en i dag ser på bilder av barnerike arbeide familier i bittesmå leiligheter i 1920-årene, fortel de magre ansiktene om underernæring og slit, Men det er vanskeligere å utforske den mentale nøden; autoritetsfrykten, de fordreide sosiale fantasiene, de psykiske forstyrrelsene som også kunne være del av disse oppvekstvilkårene. For å komme videre i forståelsen av barndom, klassebevissthet klassekamp trenger en slike studier.

ER.

Litteratur: P. Ariès: Centuries of Childhood: A Social History of Family Life, New York 1962 (utg. på fr. 1960). Chr. Lasch: Annales de Démographie Historique 1973 ("Enfants et sociètès"). Haven in a Heartless World, New York 1977. W. Reich: Hvad er klassebevidsthed? (1934), København 1974: tidsskriftene The Journal of Psychohistory, tidl. The History of Childhood Quarterly (1972) og Journal of Family History (1976).

Barnearbeid

Se Barndom.

Barneasyl

Se Barnehage.

Barneblad

Barneblad, i tydinga norske periodiske publikasjonar med originale bidrag av norske skribentar, illustratørar og journalistar, har ei historie som startar omlag samstundes med den norske barneboka. Sjølv om det fanst tidlegare tilløp, er det rimeleg å rekne forleggjarane Guldberg og Dzwonkowskis "Billed-Magazin for Børn" (1838-39) som vårt første barneblad. Her finn ein (som i barneblad flest) ein god del importert stoff frå utlandet, men også stoff av P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe. Det var omlag på denne tid dei to byrja publisere folkeeventyra, som trass i at dei neppe var tenkte å bli barnelitteratur, raskt blei det.

Grovt sett kan vi dele barnelitteraturen i tre: Alle slag skulebøker for barn, alle andre slag barnebøker og barneblad av alle slag (for det meste norske fram til byrjinga av 1950-åra). Barneblad må sjåast som ein eigen kategori litteratur for barn. Den er framfor alt karakterisert av at mange sjølvstendige tekster av lite format, men i ulike genrer (noveller, essays, vitsar, drama, dikt, arbeidsinstruksar, formaningar etc.) er blanda og står jamsides. Barneblada er ikkje systematisk observert eller granska.

Utetter i det førre hundreåret, og serleg mot slutten av det, blei det starta ei mengd ulike barneblad. Somme levde berre ei kort tid. Andre greidde seg eit tiår eller to. Atter andre har greidd å halde seg i live heilt til i dag. ("Norsk Barneblad", "Magne" (nå "Magneposten") og "Blåveisen" er nå 90, 87 og 95 år gamle.) Dei fleste bladtiltaka blei starta av offervillige og idealistiske einskildpersonar kringom i landet, men gjekk dårleg, gjekk inn då grunnleggjaren ikkje orka meir eller blei overtatt av større, gjerne landsomfattande, organisasjonar med sete i hovudstaden. Talet på barneblad har vore minkande dei siste 50 åra. Ser ein bort frå del barneblad som i hovudsak er kamp- og indoktrineringsorgan for fråhalds- eller misjonsorganisasjonar ("Magne- posten", "Kom og Se", "Søndagsskolebladet" og "Blåveisen"), er det for tida einast "Norsk Barneblad" (ikkje i laussal) som freistar halde ei litterær og kunstnarleg kvalitetsline og ein liberal bruk av norske skribentar og illustratørar.

Den tekniske utviklinga og det stigande utdanningsnivået i førre hundreåret (nye prenteverk kringom i landet, betre vegar, nye jernbanar og båtrutesamband, meir effektivt postvesen, betre skulestell) forklarer delvis kvifor den relativt frodige framvoksteren av mange barneblad var mulig. økonomisk framgang, nasjonal ansvarskjensle og tiltakslyst og ein liberalistisk marknadssituasjon er også ein del av forklaringa. Dagens moderne kredittverksemd, prenteverk av alle slag og høgeffektive salssystem, med kiosk eller bladsal alle stader der folk handlar, har likevel ikkje sett det rike og pluralistiske Norge i stand til å by norske barn eit einaste (norsk) barneblad. Det norske barn kan kjøpe i norske bladutsal, er berre ei lang rekkje utanlandske barneblad, teikna, skrivne og prenta utanlands, berre med omsetjinga (ofte til dårleg bokmål) som norsk innslag.

Innsnevring, sentralisering og kommersialisering har vore den dominerande utviklingstendensen.

Ei vurdering av omfang og eventuelle verknader barneblada einskildvis eller samla kan ha hatt, i eller utanfor det reint litterære området, er vanskeleg. Vi vantar framleis statistisk materiale, bibliografiar, oppslags- og utbreiingsanalysar mv. når det gjeld desse blada. Ein må likevel ha lov å anta at barneblada neppe har vore vidare utbreidde mellom sosialt vanskelegstilte barn. Redaksjonelle notisar tyder på at opplaga har variert mellom ca. 1 000 og 5-6 000. Avhengig av kva ein reknar med, og med alle reservasjonar, kan ein anslå at det har kome ut ikring 100-130 ulike barneblad i Norge. Ei grov og overfladisk oppteljing av titlar syner at i førre hundreåret kom det ut i Norge ca. 210 norske barnebøker og ca. 70 barneblad. Det gir eit høvetal på 3:1. Men når ein veit et ein årgang av eit blad ofte er større enn ei bok, at mange blad kom med fleire årgangar - og at ei bok ofte møter sin lesar berre ein gong, medan elt blad møter sin lesar på ny med kvart nummer, er det god grunn til å tru barneblada har hatt større verknad enn ein til dessar har vore klar over.

Barneblada er for dagens observatør eit tvetydig fenomen: Siktemålet til utgjevarane har i dei aller fleste høve vore moralsk-pedagogisk på den måten at del har vilja påverke, forandre, forbetre eller omvende barna i retning av konvensjonelle borgarlege dygder og ideal. Men siktemåla har også vore å gi barna noko del elles ikkje ville fått (nok av) i heimen eller skulen elles, nemleg visse typar informasjon og visse typar underhaldning. Denne siste sida ved barneblada har kanskje vore den viktigaste. Dei var ein autoritetsinstans, og å legalisere fantasibruk og rekreasjon for barn i tider då barnearbeidet var utbreidd, og å gi alternativ eller supplerande informasjon der andre instansar forsømte seg, må reknast for å ha vore progressivt. Når barneblada ikkje lenger har same mediastatus, kjem dette av at dei ikkje lenger står i same aktive tilhøve til samfunnet som før. Dagens barneblad tar ikkje barnas parti der barna treng det, dei leverer ikkje realistiske fantasiar eller alternative og brukande informasjonar. Mykje av den rolle blada hadde før er nå overtatt av skulen. Dette kom alt til uttrykk då Nordahl Rolfsen (og sidan Bernt Støylen) og Andreas Austlid sette ihop lesebokrekkjene sine og henta viktige delar av stoffet eller stoffleverandørane frå dei to kunstnarleg sett mest sentrale barne blada: "Illustreret Tidende for Børn" (1883-94) og "Norsk Barneblad" (1887-), der unge (og sidan vidgjetne) skribentar, illustratørar og vitskapsfolk fortalde og teikna for barn. Med tilbakegangen og stagnasjonen når det gjeld barneblada har mykje av det røyndomsnære, men fantasistimulerande informasjonsstoffet forsvunne, eller det har berre rituell plass, medan det uforpliktande tidtrøytestoffet med preg av røyndomsflukt har kome til å dominere. I dei mange utanlandsproduserte barneblada på den norske marknaden er dette reindyrka.

Ei viktig side ved barneblada er at dei er arbeidsplassar for kunstnarar og bladfolk som lagar stoff for barn. Norge har overkapasitet på fagfolk, men ei rekkje arbeidsplassar av dette slaget er nedlagde eller aldri oppretta. Litteræra eller grafiske kunstnarar som vender seg til barn må anten gjere det i bokform eller via NRK. Norge vantar eit litterært magasin for barn, blad for samiske barn, for barn på ulike utviklingssteg, for barn med spesialinteresser, for norske teikneseriar osv. Aukande kostnadsnivå i produksjonen av barneblad, hard konkurranse frå den reindyrka kommersielle bladutgjevinga, minimalt offentleg ansvar og engasjement pluss diskriminering av barn som lesargruppe jamført med vaksne lesarar forklarer kvifor det er slik. Norsk tomatproduksjon har vore betre verna mot utanlandsk konkurranse enn norsk produksjon av barneblad. I dei seinare åra har t.d. "Alle barns blad" (1952-60), "Barnas Avis" (1973-75) og "Maurtua" (1973-76) gått inn, utan at ein i desse blada nådde så langt at norske stoffleverandørar fekk syne kva dei kunne.

Om fleire barneblad kan ein seie dei har verka rekrutterande. Ikkje berre har små lesarar blitt dregne til bladet, men også skribentar, som kanskje elles ikkje ville kome til å skrive for barn. Beste dømet på dette fikk ein i Norsk Barneblad. Her har mange unge lesarar også gått over til å bli stoffleverandørar då dei blei litt eldre. I dei fleste litt liberalt redigerte barneblad finn ein bidrag av norske diktarar. Litteraturhistorisk er desse interessante og langt frå oppspora eller vurderte.

Sosialistar eller arbeidarorganisasjonar har ikkje markert seg synderleg i barnebladas historie (om enn ein kan finne rikeleg med skildringar av fattigdom og sosial urettferd). Religiøse grupperingar, småfolk og optimistiske folkeopplysningsfolk er dei som har sett tydelegast spor etter seg. (Men desse dannar på mange vis bakgrunnen for dagens sosialistiske rørsle.) Det kommunistiske Barnebladet fra 1920-åra og vår eiga tids Ung røst (1976-), utgitt (uregelmessig) av Unge Pionerer, dannar unntak.

I sosialistisk perspektiv må ein feste seg mest ved motsetnaden mellom trongen, evna og kapasiteten hjå einskildpersonar til å lage barneblad før og dagens kollektive maktesløyse på dette området nå. Kontrasten mellom dei materielle og faglege ressursane vårt velstandssamfunn rår over og det pinleg magre og meiningslause resultatet ein byr barna, fortel at pengar og åndeleg arbeidskraft ikkje blir nytta på ein skikkeleg måte.

E. Ø.

Barnefilm

En vanlig definisjon på barnefilm har i mange år vært at "filmen har barn i ledende roller, og/eller er laget på grunnlag av barnebok og/eller har hatt premiere på matiné". En grundigere analyse av problemet barnefilm har etterhvert kommet, ikke minst fra de aktive fiimarbeidernes egen side, slik at denne definisjonen etterhvert er blitt lite brukbar. Betingelsene er at filmen er laget for barn, dvs, fungerer for dem. En barnefilm må ta hensyn til barnas evne til å forstå film og billedrekker som språklig uttrykk. De tekniske sidene som billedutsnitt, kamerabevegelser, klipping og filmens dramatiske oppbygging må være enkel og oversiktlig. Hurtigere skiftninger i bildet og av bildets størrelse virker forvirrende og forstyrrer sammenhengen i opplevelsen. For mange bipersoner og detaljer må unngås, også skiftninger i klær og utstyr. Filmer beregnet på mindre barn må ha sekvenser med egenverdi, fordi de som oftest har problemer med å sette sammen scener og sekvenser til handlingsrekker. Andre viktige punkter om barnefilm kan formes slik: Barna må gis en mulighet til å uttrykke sine erfaringer, behov og interesser. Filmene bør gi konkrete fortolkninger av barnas egen virkelighet. Sammenhenger i samfunnet må forklares. mange filmer skaper egne barneverdener og vurderer barna. Fantasi- og eventyrfilmer er nødvendige tillegg til de realistiske barnefilmer. Men de fleste av disse filmene holder ved myter om gode og onde og tar sjelden eller opp undertrykkelse og makt. Oppgaven for folk som lager barnefilm, må være å skape alternativer til de tilslørende og forfalskede mediatilbudene. barn får i dag. Den norske barnefilmsituasjonen ikke vært særlig lys. Først i 1977 kom arbeidet gang med egne kortere filmer for barn etter at staten ordnet særbevilgning for denne type film, etter påtrykk fra filmarbeidernes organisasjon (Norsk Filmforbund). Av de senere års barnefilmproduksjoner kan "Mormor og de åtte ungene i byen" framheves.

J.E.H

Barnehage

Barnehage er i dag betegnelsen på pedagogisk tilrettelagt virksomhet på dagtid for barn under skolepliktig alder (og for eldre barn på tilsvarende utviklingstrinn).

Det har vært stor usikkerhet omkring hva en barnehage er, og dette har to grunner. Før en fikk "Lov om barnehager" ble begrepet barnehage i dagligtalen nytta om pedagogisk virksomhet for barn som varte 4-6 timer daglig. Det tilsvarende begrepet for heltidsvirksomhet var da "daghjem". I dag kaller en begge deler for barnehage og skiller mellom heltids- og deltidsbarnehage. Den andre grunnen til forvirring er at "barnepark" og barnehage forveksles. Barneparken er et korttids utendørs leike- og aktivitetstilbud for små barn, leda av voksne. Parken har ikke noe innerom eller pedagogisk opplegg med barnehagepedagoger. Årsaken til forvekslinga er at loven om barnehager også omfatter bestemmelser for barneparkene.

Historikk Barnehagene i dag har vesentlig sin bakgrunn i Fredrik Fröbels barnehager i Tyskland i 1840 og utover. Men dette var ikke de første institusjoner for barn. De første barneinstitusjonene var barneasylene. De vokste fram i England i begynnelsen av 1800-tallet. Asylene var et oppbevaringssted for barn, med sterke innslag av undervisning. Asylene var utbredt i Europa på heile 1800-tallet. Det første norske asyl kom i Trondheim i 1837, oppretta av foreninga "De nødlidendes venner". Hensikten med asylet kommer til uttrykk i innbydelsen: "at åbne et Asyl for Småbørn hvis fattige Foreldre skulde ved arbeid udenfor hjemmet vinde Brødet for seg og sine". Tanken bak asylene ble fremma av "idealistiske, kunnskapsrike og velstående mennesker som så sitt ansvar for medmennesker". Asylene fikk heile tida større eller mindre økonomiske bidrag til drifta fra kommunen.

Asylene fortsatte uforandra fram til de nye ideene om barnehager slo igjennom i 30-åra. Kommunale barnehager kom først i 1920. Men fröbelske barnehager var ikke ukjent tidligere. I Trondheim ble det allerede i 1870 åpna en barnehage ut fra småbarnspedagogiske prinsipper. Men disse barnehagene var basert på foreldrebetaling og var derfor forbeholdt overklassen. Barnehagearbeidet var ingen profesjon, men "det var et respektabelt arbeid for småbarnskjære idealister i en tid da kvinners adgang til utdanning og yrke ennå var ytterst begrenset".

Fram til 1937 fantes noen få barnehager og få pedagoger. Men i 1935 fikk en Barnevernsakademiet i Oslo. Dette førte også til den første spire av profesjonalisering. Barnehagelærerinnenes forening ble danna. Denne gikk sammen med Oslo Hjemmenes vel og Oslo krets av Norges Husmorforbund og danna den første barnehagekomité i Norge. Initiativet kom altså fra den borgerlige kvinnebevegelsen og fra profesjonalisering innafor klassen. Norges Husmorforbund, (Husmødrenes barnehager), ble den organisasjonen som tok opp barnehagesaken og som sto for både bygging og drift av barnehager i de første tjue åra etter krigen. Men disse barnehagene var ikke basert på foreldrebetaling aleine. I Oslo, der de fleste av barnehagene lå, vedtok formannsskapet i 1949 at kommunen skulle dekke 50 % av driftsutgiftene ved godkjente barnehager og skulle ha rett til å godkjenne foreldrenes betaling. Kommunens bidrag vokste, til den i 1960 betalte 65 % av driftsutgiftene. I den samme perioden bygde kommunen sjøl en rekke institusjoner, men overlot driften til Husmødrenes Barnehager.

De store bykommunene så barnehageutbygginga som en kommunal oppgave etter krigen, men uten at de sjøl sto for driften. Regelen har altså vært at private organisasjoner har stått for utbygging og drift, men med stor kommunal økonomisk støtte, knytta til visse vilkår.

Barneasylenes og barnehagenes målsettinger har til ulike tider avspegla samfunnsmessige behov og hvordan en definerte de samfunnsmessige problema. Asylene skulle gi oppbevaring og opplæring. Ved barnehagene var læringsperspektivet opprinnelig skjøvet i bakgrunnen, men dukka opp igjen i 60-åra, ut fra interessen for barnehagens skoleforberedende virkning. Tidligere var det de sunnhetsmessige og de sosiale virkningene av barnehager som ble diskutert.

En har i etterkrigstida hatt to offentlige utvalg for å utgreie forhold omkring barnehagen. Det første ble nedsatt i 1954 og det neste i 1969. Utvalget av 1969 ble satt til å greie ut de sosiale og pedagogiske sider og forholdet til foreldrenes ønsker om sysselsetting utafor heimen. Kvinners yrkesaktivitet steig sterkt mot slutten av 60-åra, og en meinte at samfunnet framover ville mangle arbeidskraft. Debatten dreide seg om barns behov for omsorg og kvinners rett til lønna arbeid. Men de reelle forutsetningene for debatten lå på et samfunnsmessig nivå, i arbeidsmarkedssituasjonen. Men etterspørselen etter barnehageplasser sier samtidig noe om de konkrete livsvilkåra for kvinner og for barn i samfunnet.

Barnehager for barn - et miljøkrav Barn har behov for et daglig, trygt miljø for aktivitet og leik. Tanken om barn som en egen gruppe mennesker med egne behov er ganske ny. Barnets rett til å leike, til å se leiken som barnets aktivitet eller arbeid har derfor ikke vært sjølsagt. En barndom - med leik - har vi ikke hatt i Norge før de siste seksti åra. Og i denne perioden har både de fysiske og sosiale vilkåra for leik endra seg.

Barnas leikemiljø var heller ikke ufarlig før, men ikke på samme måte som i dag. Barna kunne falle i sjøen eller i brønnen, men ikke bli overkjørt. Særlig tettstedsutbygginga og byveksten i 60-åra, sammen med de endringene i transportteknologien som gjorde disse endringene mulige, har utforming av og farene i utemiljøet endra seg. Naturmiljø som leikemiljø ble mindre vanlig. Trafikken på vegene blei etter hvert så stor at vegene ikke lenger kunne tjene som leikeplasser. Vegene kan knapt nok krysses av små barn aleine. I tettsteder har gatene vært de viktigste fellesarealene. Bilene har fortrengt både barn og andre fra fellesarealene. I eldre bymiijøer og i grisgrendte strøk er leikemiljøet også blitt forringa fordi ungene bor langt fra hverandre. Familier flytter ut fra de sentrale bystrøka og hver familie har færre barn. Mange barn mangler søsken. "Barnetettheten" synker. Leikekameratene forsvinner.

For de barna som blir flytta til de nye bomiljøa, er problemet omvendt. De er mange barn på et lite areal - et areal ikke utforma med tanke på leik. Parkeringsplasser, oppganger, stikkveger og tomter som ikke er opparbeidd, blir de fysiske rammene omkring leiken. Også sosialt havner de i et tomrom, et sted uten tradisjon, uten sosial oversikt, uten kjente barn og voksne. Mange barn i drabantbyer kan ikke gå ut aleine før ved 5-års-alderen. De tør ikke fordi de ikke kan finne heim igjen aleine. Blokkene er like, utgangsdørene tunge å åpne, og heisknappene sitter for høgt oppe.

Det fysiske og sosiale miljøet omkring leiken endrer seg, og de mlljøa som vokser fram, er lite egna. De dårlige kåra for barnas leik er viktige fordi leiken er grunnleggende for barnas måte å overta samfunnets sosiale og kulturelle verdier. Barnehagen har vært vårt svar på miljøforingelsen.
Leik og læring Men miljøet for leik har ikke vært den eneste begrunnelsen for barnehager. Barnehagen blir også sett som ei god ramme omkring læring og egenutvikling. For barnehagepedagoger og radikale kretser har barnets frie egenutvikling stått som det viktige. Barnets leik skal ikke formålrettes. Og det er dette synet som har slått gjennom i barnehageloven av 1975: "Formålet med denne lov er å sikre barn gode utviklings- og aktivitetsmuligheter". Mot dette synet har den mer konservative tilnærminga stått. Barnehagen skal sees som et ledd i oppdragelsen til noe, f.eks. fromme kristne eller flinke skolebarn. Læringssida kom særlig klart inn i førskolen, et skoleforberedende år for 6-åringer. Som et eksempel på politiske prioriteringer kan nevnes Høgrekommunen Bærum som på begynnelsen av 70-års hadde få barnehageplasser, men satsa på et førskoletilbud til alle 6-åringer.

At barnehagene skal nyttes til læring, har også vært framme i debatten om barn fra deler av arbeiderklassen som i utgangspunktet ikke kan dra nytte av og er uinteresserte i dagens skole. Ved å gi disse barna barnehageerfaring, med spesielle pedagogiske opplegg, ble deres skoleprestasjoner og intelligenskvotient forbedra, iallfall på kort sikt. Dette er prosjekter som har vært mest aktuelle i samfunn med store innflyttergrupper og med slum- som velmeinte forsøk på å bedre sosiale gruppers tilpassing. Myndighetene har vært mindre interesserte i hva som er skolens innhold i forhold til barnas erfaringer og levekår enn i den konkrete sosiale tilpassing innafor skolens rammer. Og tilpassing er tradisjonelt blitt målt i skoleprestasjoner og intelligenskvotient - mål som bare sier noe om skolens sosiale og kulturbestemte innhold.

Kvinnefrigjøring Sosialister har sett på barnehager som en avprivatisering av. barneomsorgen, som en måte å trekke oppdragelsen mer ut av den privatiserte familien. Men først og fremst er barnehagen blitt sett som et tilbud til kvinner slik at de mer fritt kan velge sin virksomhet. Det er noe reelt i dette. Men det dekker til to andre forhold: Mange kvinner måtte ta lønna arbeid ut fra husholdningas økonomiske situasjon. Spørsmålet var derfor å ta vare på barn uten eller med dårlig tilsyn. Mot slutten av 60-åra steig etterspørselen etter kvinner som arbeidskraft. Handel og tjenesteytende næringer, som har høgest andel kvinnelig arbeidskraft, vokste sterkt i perioden. Spørsmålet var derfor frisetting av kvinnelig arbeidskraft.

Ettersom kvinners rett til lønna arbeid er og har vært et viktig kvinnekrav, kan og må barnehageutbygging sees som et nødvendig ledd i kvinnekampen. Men det er samtidig viktig å se diskusjonen om utbygginga som et ledd i en tidsbestemt arbeidsmarkedspolitikk. Hva som er viktigst, vil avhenge av den konkrete situasjonen, av de ulike interessegruppenes politiske styrke. Sett ut fra kvinnefrigjøringa er derfor kvinnenes egen organisering og politiske styrke avgjørende for hvordan barnehagekampen eller kampen for barnas vilkår i dagliglivet bør føres.
Barnereservater? Barnehagen må være et fristed for barnets virksomhet og for barnets egenutvikling. I de første åra får barnet den egenkapital som vil være grunnlaget for dets seinere utvikling som et kritisk og sjølstendig menneske. I denne målsettinga ligger en av de viktigste konfliktene i barnehagekampen (se seinere avsnitt om kulturkamp). Ut fra dette er barnehagens indre organisering viktig. Men også de ytre rammene for virksomheten spiller en rolle. Barnehagen er et supplement til eller en erstatning for barnas ytre miljø. Derfor må barnehagene sees som en del av bomiljøet. Barnets verden bør ikke spaltes for sterkt opp, verken i tid eller sted. Barna må ikke få det samme oppsplittete livet som voksne er tvunget inn i. Barnehagene bør derfor organiseres som små enheter i nærmiljøet, med stor deltaking fra foreldre. Bedriftsbarnehager må være ei nødløsning eller ei tidsbestemt løsning. Dette fører til slitsomme arbeidsreiser også for barna (egentlig svært realistisk læring). Og bedriftens kontroll med barnehageplassene kan lage nye stavnsband. Kvinner må holde ut en tung og dårlig betalt jobb for å beholde barnehageplassen. Dette kan bare overvinnes når/dersom det er nok barnehageplasser til alle og dersom arbeidstakernes organisasjoner har kontroll over bedriftsbarnehagene. Dette er i dag viktige faglige krav.

Men rammene om barnehagens innhold bestemmes ikke aleine av eierforholda og lokaliseringa. Like viktig er det daglige timetall som barna kan oppholde seg i hagen. Fire eller ti timers opphold gir heilt ulike virkninger både for barn og foreldre. Hvor lang daglig oppholdstid barnet kan ha nytte av, varierer med barnets alder. Men langtidsoppbevaring er ikke til noen barns beste, uansett institusjonens kvalitet. Men det kan likevel være å foretrekke framfor ikke noe eller annet og privatorganisert tilsyn. Dagens problem er at barnehagens åpningstid ikke strekker til når foreldrene har vanlig arbeidsdag og lang arbeidsreise, eller når foreldrene må stille på jobb før vanlig funksjonærtid. Ut fra dette har mange, ut fra ulike interesser i frigjøring, krevd utvida åpningstid for barnehagene. Kravet er umiddelbart forståelig, men feilaktig ut fra en noe videre forståelse av problemet. Hovedpoenget både for barn og foreldre må være at den daglige arbeidstida skjæres ned. Det er arbeidstida og hele organiseringa av arbeidet som skaper problemer, ikke åpningstida spesielt. Derfor må nedsatt arbeidstid være det første og det prinsipielle kravet, både for fag- og kvinnebevegelsen. Så får en i tillegg diskutere kortsiktige løsninger. Det er ikke sikkert at de kortsiktige løsningene bør profesjonaliseres og institusjonaliseres i offentlig regi. Bordet kan fange.

Barnehager og offentlig politikk Det var ikke tilfeldig at det var mot slutten av 60- åra at en ny barnehagekomite ble nedsatt, ut fra den daværende og forventa situasjonen på arbeidsmarkedet, ut fra forslumminga av utemiljøet og ut fra omsorgsbehovet for barn med sine foreldre i lønna arbeid. Den statlige interessen for institusjonsutbygging økte. I 1970 fantes ca. 13 000 barnehageplasser, mot et anslått behov på 150 000 plasser. Denne store forskjellen mellom tilbud og behov kan ikke forklares aleine ut fra uenighet om barnehagenes plass i barnas innpassing i samfunnet, sosialisering. Samtidig må en se på andre sider av den offentlige politikken.

65 % av barnehagenes driftsutgifter ble på dette tidspunktet dekka av kommunen, uansett hvem som eide institusjonene. Hva eieren eller kommunen kunne ta igjen som foreldrebetaling, var begrensa gjennom departementets fastsetting av maksimalsatser. Dette var i en periode med økende økonomisk press på kommunene. De blei pålagt flere offentlige oppgaver uten samtidig å få overført midler de kunne rå over. Derfor var kommunenes økonomiske situasjon en viktig bremsekloss for ei videre barnehageutbygging. Men loven av 1975 ga ingen løsning på utbyggingsproblema. Ansvaret for utbygging og for økonomi skulle ligge på den samme enhet, på kommunen. De statlige driftsbidrag blei bare tilsynelatende forhøya. Dette blei gjort uten samtidig å fastsette en maksimalsats for foreldrebetalinga. Dermed velta kommunen den økonomiske belastninga over på foreldrene. Og gjennom å øke prisene, regulerte de samtidig behovet, slik det viser seg på markedet. Ut fra hensikten med loven ble dette særlig parodisk: Ansvaret ble lagt på kommunen fordi behova lettest skulle kunne kartlegges og løses lokalt. Og kommunene har ikke villet se de behova som ikke synes. Sjøl godt dokumenterte behov kan avvises, slik det ble gjort i Vinje kommune i 1976. Kommunestyret vedtok at det ikke fantes noe behov.

Ut fra dette kan en spørre om offentlige målsettinger innafor andre sektorer blir like dårlig ivaretatt. Dersom en virkelig meinte at utbygging av barnehager var nødvendig for å trygge visse sider av kvinner og barns levekår, overlater en så heile ansvaret til kommunen? Hva er viktigst, det kommunale sjølstyret eller kvinners kår? Sentrale målsettinger innen andre sektorer, f.eks. kommunal teknikk, er blitt gjennomført uten at kommunene har hatt noen valg. Dessuten er det stort sett menn som forvalter kommunens interesser. Hva kvinner måtte meine i denne saka, teller lite. Barnehagesaka har vært ei sak hvor motsetninger mellom kvinner og menn og deres syn på kvinners virksomhet har kommet klart fram. Derfor tjener det ikke kvinners frigjøring at kommunene blei overlatt ansvaret for kartlegging av behov og for utbygging.

Loven ble vedtatt i et annet klima enn den var forberedt. 1975 var et år med stor arbeidsløshet, særlig mellom kvinner. Behovet for barnehager som et virkemiddel i arbeidsmarkedspolitikken var ikke lenger påtrengende. Loven kan sees som et uttrykk for sosiaidemokratiets kriseløsninger.

En offensiv barnehagepolitikk må frarøve kommunen noe av dens råderett i spørsmålet, den må øke de statlige driftsbidraga, lovfeste utgiftsfordelinga mellom stat og kommune og innføre maksimalsatser for foreldrene - inntil enhver foreldrebetaling kan avskaffes.
Barnehageutbygging i dag Sjøl om interessen for barnehager må sees i forhold til behova på arbeidsmarkedet, har den konkrete utbygginga ikke vært så stor som økinga i sysselsetting blant kvinner skulle tilsi. Noen av årsakene ligger i kommunale oppgaver og kommunal økonomi og dessuten ulikheten i menns og kvinners interesser og deres ulike representasjon i de besluttende organer. Ved årsskiftet 77/78 fantes så mange barnehageplasser at det ga et tilbud til 11 % av barna fra 0 til 6 år, på landsbasis. Oslo har den høgeste dekninga med ca. 35%. Dette er langt fra tilstrekkelig. Yrkesaktiviteten har økt sterkest for gruppa gifte kvinner og i de alderskategorier der småbarnsmødrene vil befinne seg. Derfor har kvinner måttet finne andre omsorgsløsninger. Det har oppstått et marked for barnetilsyn mellom de offentlige institusjonene og den private familieomsorg, i form av dagmammaløsninger og hjelpe- og bytteavtaler mellom kvinner. Det er uklart hvor stort omfanget av disse løsningene er. Heile denne delen av barneomsorgen er et grått felt. Disse omsorgsløsningene organiseres og administreres av kvinnene sjøl, et tidkrevende og arbeidssomt arbeid. Bl.a. derfor har disse løsningene vært negativt vurdert. Men i et politisk perspektiv behover en ikke se det som entydig negativt.

Kulturkamp Hvem skal rå over barnehagens innhold? Skal de små barn komme til Herren eller til seg sjøl? Dette, formulert som kampen om barnehagenes formålsparagraf, har vært en viktig del av kulturkampen i midten av 70-åra. Men egentlig er det også spørsmål om utbyggerens rett til styring. Styringsretten og formålsparagrafen må derfor sees under ett.

Ved utarbeidingen av loven av 1975 gikk Kristelig Folkeparti inn for at eierne skulle sikres flertall i barnehagenes styre, m.a. av hensyn til de private barnehagene. Men om dette ikke gikk gjennom, vant de samme politiske krefter ved at det blei slått fast at eierne skulle ha rett til å sette opp rammene for styrets arbeid. I dette lå at den private utbygger ville få godkjent vedtekter med kristen formålsparagraf. Debatten i kommunestyret om formålsparagrafen er derfor avgjørende bare i kommuner der kommunen sjøl står som utbygger. I mange kommuner har en vært og er fortsatt av den meining at private organisasjoner helst bør bygge barnehager. Og hvem er disse private utbyggerne? Ikke foreldregrupper, ikke kvinne- eller partigrupper. Det er særlig Norges Husmorforbund, Sanitetsforeninger og andre mer klart definerte kristne foreninger. Derfor blir kristen formålsparagraf dels bestemt direkte gjennom kommunestyret og dels indirekte, gjennom at private organisasjoner bygger ut og sjøl setter opp rammer for arbeidet.

Det er noe uklart hvilken virkning disse formålsparagrafene får for det konkrete arbeidet i barnehagen. Men de kristne og kulturkonservative kreftene har brukt denne debatten til å bestyrke sitt hegemoni i kulturdebatten, innafor områder som kvinnebevegelsen har sett som sitt domene. Når de ikke lenger kunne direkte ta avstand fra barnehageutbygging, har de prøvd å erobre institusjonen innafra gjennom formålsparagrafen.

Gir flere barnehager større frigiøring? Barnehagen har vært vårt svar for å bedre barnas miljø og et tiltak for at kvinner skulle få mulighet til å ta lønna arbeid. Dette har vært vårt svar i et stadig sterkere oppspalta samfunn. Samtidig ønsker vi ikke en videre oppsplitting av samfunnet. Likevel har vi valgt løsninger som i seg sjøl forsterker tendensene til adskillelse og profesjonalisering. Barnas sfære blir adskilt fra de siste av dagliglivets gjøremål som de kunne være en del i; husarbeidet, kvinneverdenens mest trivielle gjøremål.

Barnehagen blir så en erstatning for all den virkelighet som de aldri kan oppleve. Det blir en konstruert barneverden, med sin egen virkelighet. Riktignok er dette det beste vi i dag kan tilby dem, men det må ikke hindre oss i å se at dette på lang sikt ikke er godt nok.

Barnas liv blir et område for profesjoneli virksomhet. Noe av det mest menneskelige i livet, kontakten med barna, spaltes ytterligere av fra vår daglige virksomhet. Barneomsorgen offentliggjøres, men innafor en sektoriell organisasjon. Den blir en arbeidsplass, med arbeidstakere med egne interesser i virksomheten. Som brukere blir vi avhengige av å ha barnehagen, enda en del av dagliglivet utafor vår kontroll. Om vilkåra i barnehagene blir dårligere, kan vi ikke bare la være å bruke dem. Vi kan i beste fall føre en kamp mot "forverring". Vi har kanskje sett oss blinde på barnehagen som ei gitt løsning på de problema vi har og sett for lite på hvor denne politikken fører oss på lengre sikt. Vi får ikke mer kvinnefrigjøring av flere barnehageplasser. På lang sikt er det feilaktig å støtte opp om ei organisering av dagliglivet som vi ikke ønsker, ei organisering utafor vår kontroll. Tiltak i dag må peike fram mot den organiseringa av samfunnet som vi egentlig vil. Derfor må vi arbeide for foreldrestyrte barnehager, utenfor offentlig administrativ kontroll, barnehager ikke som service, men som en form for politisk organisering og handling.

S.N.

Se også: Barn, Barndom.
Litteratur: Norges offentlige utredninger: Førskoler, n.ov. 1972: 39, Oslo 1972. A. Sjølund: Børnehavens og vuggestuens betydning for barnets udvikling, Publikation 38, Sosialforskningsinstitutet, København 1969.

Barnekultur

Barnekultur blir gjerne forstått som "de voksnes kulturtilbud til barn". Men de seinere åra har det vært en stigende interesse for det en har kalt "barns egen kultur", ofte betraktet som en slags subkultur der barns bearbeiding av voksensamfunnet kommer til uttrykk. Med subkultur menes den kultur som oppstår i en gruppe innenfor et større samfunn, ofte ulik og i motstrid til den kultur som der rår. Denne subkulturen fanger opp impulser fra ulike massemedier og avspeiler kommersiell massekultur og det som gjerne blir markedsført som "de gode oppdrageres kultur".

Den kommersielle massekulturen får en stadig mer dominerende plass i kulturbildet. Barnet blir i stigende grad gjort til forbruker av ulike internasjonale kulturprodukter: Leketøyindustrien, serieprodusert litteratur, popmusikk, film- og TV-produksjon der profittinteressene avslører seg i et stadig mer standardisert og utvannet tilbud, formet slik at det kan krysse flest mulig landegrenser uten å møte motstand. Språklig formidles denne kulturen gjerne på bokmål/riksmål, ofte preget av hastverksoversettelser.

De "gode oppdrageres" kultur oppfattes gjerne som et alternativ til den kommersielle massekulturen. Den omfatter den tradisjonelt godtatte kulturen for barn: hjem, skole, barnetimer og barneteater, prisbelønte barnebøker etc. Kort sagt et kulturtilbud ut fra en idealistisk målsetting, subsidiert av staten. Tilbudet avspeiler imidlertid de klassemessige og ideologiske motsetninger en finner ellers i samfunnet og domineres av borgerlig ideologi, selv om det har vært spede forsøk på å skape sosialistiske alternativer. Disse forsøkene har først og fremst vist hvor dominerende den borgerlige offentlighet er, og den kommersielle massekulturen som må betraktes som hovedformidleren av borgerlig ideologi går alltid fri i slike ideologiske konfrontasjoner. Internasjonal samtrykkproduksjon av bøker øker mens den borgerlige offentlighet bekymrer seg over tilløpene til en kritisk kulturvirksomhet. De "gode oppdragere" uttrykker seg oftest på bokmål, en sjelden gang på nynorsk.

Gjennom den kommersielle massekultur og de "gode oppdrageres kultur" formidles innøvelsen i klassesamfunnet. Gjennom barns egen kultur oppøves også sosiale evner og funksjoner som ikke er upåvirket av de dominerende kulturformer. Samtidig bærer den preg av den isolerte stilling som barnet har i det moderne kapitalistiske samfunn. Skjermet fra produksjonsliv og aktiv deltaking i styringen av samfunnet, skaper de sine egne småsamfunn hvor de produserer sin egen kultur. Dette småsamfunnet kan bestå av alle barn i ei gate, alle barn i ei mindre grend, alle barn i en barnehage eller skoleklasse. Barnekulturen har sterk tilknytning til barnets nærmiljø. Den lokale forankring gjenspeiler seg i at kulturen - i den grad den formidles språklig - er på dialekt.

Småsamfunnet er preget av samhold i den forstand at alle barna har de samme kunnskaper om leker og tradisjoner. Det vil si at de leker leken på samme måte, at de kjenner de lover og regler som knytter seg til leken, og at de vet hvilke egenskaper og ferdigheter som kvalifiserer for lederskap og prestisje, og hva som gjør at man blir utelukket. Barnekulturen uttrykker seg først og fremst gjennom lek: gjemselleker, balleker, paradis, hoppetau, strikk etc. Den omfatter også sangleker, regler, ellinger, gåter, vitser og fortellinger. Med unntak av minneboktradisjonen er barnekulturen muntlig. Alle kunnskaper tilegnes gjennom lytting og observasjon. Derfor vil barn sjelden kunne fortelle hvem de har lært en lek av og, når de har lært den. Årsaken er at de i kortere eller lengre tid bare har vært tilhørere/tilskuere før de selv prøver å etterlikne de eldre. I det hele tatt ser autoritet og lederskap i barnesamfunnet ut til å være nært knyttet til alder. l0-12-åringene er vanligvis "utlærte", og det blir gjerne de som håndhever reglene og dermed dominerer lekemiljøet. I tenårene skjer den første undertrykkelsen av disse erfaringene: det blir for "barnslig". Det strenge regelverket sikrer en viss stabilitet og kontinuitet i barnekulturen. Barn er oftest uvillige til å forandre det de en gang har lært. Småsamfunnet vil hele tiden fungere som et korrektiv og en garanti overfor det som ellers lett kunne forandre eller utvanne tradisjonen deres. Denne utvelgende virksomhet fører til at alle nylaginger enten det gjelder sangleker, vitser eller gåter, blir avvist som individualtradisjon hvis den ikke er forenlig med de interesser som råder i gruppa.

Ett av de mange eksempler på at barnekulturen tar opp i seg elementer fra omgivelsene og bearbeider disse for eget bruk, er pop-parodiene. Tekstene nedenfor illustrerer dette:

Popsang, oversatt fra italiensk

Marina, Marina, Marina,

se opp for forelskede menn

Marina, Marina, Marina,

de prøver igjen og igjen.

Løfter vil de gi deg,

hør hva de vil si deg,

du skal bare ikke gi deg

Åh no-no-no-no-no.

Kun en mann kan du elske,

si rolig til de sprelske,

til de glødende rebelske,

Åh-no-no-no-no-no.

Sangleken

Marina, Marina, Marina,

se opp for vår elskede venn.

Og jenta var'a Lise,

og gutten var'n Arne,

de kyssa og de klina,

å na na na na na,

å na na na na na.

Hva har skjedd med denne slageren? Og hvordan har barna bearbeidet stoffet? Kjærlighetsmotivet er bevart. Men ellers er sangen sterkt forkortet og forenklet. Marina er blitt anonym og fungerer bare som innledning til sangleken som forteller om to levende og kjente barn i gata - Arne og Lise. Samtidig uttrykker denne avstanden mellom popversjonen og sangleken en distanse til de voksnes abstrakte og klisjépregete kjærlighetsoppfatning. Sangen fungerer som parodi samtidig som vage erotiske motiver blir konkretisert: brudd på de voksnes tabuer er et vesentlig innslag i denne genren.

Barna opererer forøvrig ofte med to versjoner av samme sang, regle eller fortelling. 1. Offisielle dekkversjoner som brukes når det er voksne til stede. Disse er ofte stivnet i en form og fungerer stort sett som paradenummer. 2. Interne og delvis illegale versjoner blir sjelden og aldri brukt når det er voksne til stede. Denne tradisjonen er høyproduktlv. Eksemplet nedenfor viser hvordan uskyldige barnesanger forfattet av "de gode oppdragere" (her Alf Prøysen) blir gjenstand for egenproduksjon:

Nøtteliten satt i toppen av et tre

Han var så pulesyk, han kom seg ikkje ner.

Han skulle pule frøken Skjære og en gammel kråkemann

Han skulle pule førti liter i et spann.

Barnekulturen er brukskultur. Ved siden av den iøyenfallende underholdningsfunksjonen - at barn først og fremst forteller vitser og synger fordi det er moro - er barnekulturen med på å formulere og organisere fellesskapet blant barn. Ellingene f.eks. blir brukt når barn skal avgjøre hvem som skal ha den (u)behageligste oppgaven i en lek, og de vil sikre seg at valget går rettferdig for seg. Slik hindres isolerte maktinteresser i å ødelegge de sosiale mulighetene i småsamfunnet.

En stor del av barnekulturen uttrykker opposisjon mot autoriteter, og må vel ses i sammenheng med barns behov for å frigjøre seg fra de voksne enten de representerer foreldremyndighet eller skole. Opposisjon mot den institusjonaliserte religion er heller ikke uvanlig:

Her kommer dine arme små,

og beina kommer etterpå...

Den store mengden av tabutradisjon blant barn uttrykker også en form for opposisjon. I grove vitser, sanger og fortellinger finnes en voldsom oppmerksomhet omkring seksualfunksjonen - en funksjon som voksne til alle tider har fortiet. Denne fortielsen reagerer barn på ved å trenge inn på det forbudte området og slippe språket løs i all sin konkrete sanselighet:

Ein liten gut kom inn til mora å spurde om det var synd å seie mus, Ja, sa mora. Da va'kje noko fint å seie da. Dao sa guten: Da ligg ei dau fitte utpao trappa.

Denne bearbeiding av tabuforestillinger finner vi igjen på helt andre områder innenfor barnekulturen, som f.eks. i spøkelseshistorlene. Når barn er så opptatt av motiv som gjengangere, skjeletter, drap og blod i fortellertradisjonen sin, er det naturlig å se det i sammenheng med at disse områdene av virkeligheten enten er gjenstand for fortielse av "de gode oppdragere" eller gjenstand for kommersiell spekulasjon.

Felles for barnekulturen er at den har en antiautoritær og derfor en frigjørende funksjon både språklig og kroppslig. Den setter barnet i stand til å formulere seg. De enkle, men faste rim- og rytmemønstrene gjør tradisjonen lett tilgjengelig og brukbar for alle:

Min Mann Mass

døde på dass

Med dolokket i hånden

oppgav han ånden

Begraves i kveld

fra Møllendal kapell.

Mange leker og en stor del av den muntlige fortellertradisjonen blant barn har sin opprinnelse i en ikke-kapitalistisk samfunnsform. Som mange andre folkelige uttrykksformer (viser, eventyr etc.) er de utviklet i et samfunn der folk sjøl produserte de gjenstander de hadde bruk for, og der de også produserte de uttrykksformer som var med på å organisere det sosiale samværet blant folk (sagn, ordtak etc.). Flere av de gamle lekene som fremdeles er i bruk - "Skjære, skjære havre" f.eks. - beskriver tidligere arbeidsprosesser. Ved å forberede barna på det voksne arbeidslivet, gikk disse lekene inn i den direkte sosialiseringen av barna. Når moderne barnetradisjon - med unntak av husmoryrket - er blottet for beskrivelser av yrkesroller og arbeidsfor- hold, henger dette selvfølgelig sammen med at barn i våre dager er utelukket fra disse sammenhengene og ikke har konkrete erfaringer om dem.

Hvordan barnekulturen vil utvikle seg, er avhengig av når avgjørende samfunnsendringer kommer til å finne sted. Det har vært en økende interesse for barnekulturen. Innsamlinger har vært foretatt, og emneområdet er trukket inn som anerkjent studieområde ved høgskoler og universiteter. I kjølvannet av dette har barns kulturutfoldelse også blitt trukket inn i de "gode oppdrageres" virksomhet: i barneprogram i radio, i plateproduksjoner og i spredning av "oppskriftsbøker" til bruk for pedagoger og andre oppdragere. Dette skjer samtidig som barnekulturen utsettes for et stadig hardere press, både fra den kommersielle massekulturen og gjennom endringer i barns fysiske og sosiale miljø: barn flytter oftere enn før, og i samfunnets oppbevaring av barn blir aldersgruppene splittet opp. Dette kan medføre en blokkering i kulturformidlingen da "læringen" skjer fra eldre til yngre barn. Flere og flere av relasjonene mellom barn blir beslaglagt av vareformer og konsum. Dette svekker barns muligheter til å organisere sammenhenger hvor barnekulturen kan utfolde seg. Denne tingliggjøringen av barnekulturen, sammen med endringer i de ytre betingelser for barns egenproduksjon, gjør framtidsutsiktene usikre for denne kulturformen.

T.Bi.

Se også: Barneblad, Barnefilm, Barndom.

Litteratur: B. Østberg Bygstad: "Fra popsang til erotisk barnesang", Tradisjon nr. 2, 1972. F. Mouritsen: "Børn, remser og protest", i Børnelitteratur -klassekultur, København 1976. Å. Enerstvedt: Kongen over gata, Oslo 1971. Forskningsnytt nr. 5/1976: Om barn.

Barnemishandling

Barnemishandling blir av de fleste oppfattet som alvorlig fysisk skade som brutale foreldre påfører barnet sitt. En definisjon av begrepet, gitt av en foregangsmann på området, C.Henry Kempe, lyder slik: "Ethvert barn som har fått en fysisk skade (eller skader) som ikke skyldes tilfeldigheter eller uhell, som et resultat av foreldres eller foresattes handlinger (eller unnlatelser)". På denne bakgrunnen ble begrepet 'det mishandlede barn-syndromet' ("The Battered Child Syndrome") lansert av samme forfatter i begynnelsen av 1960-årene.

Det er etterhvert blitt vanlig å la begrepet dekke fysisk skade både som følge av vold og som følge av vanskjøtsel. Det sier seg selv at de fleste barn som har fått fysisk skade på denne måten også har fått psykiske mén av det. Psykisk skade alene faller imidlertid utenfor den vanlige definisjonen av barnemishandling. Avgrensningen av begrepet vil lett få to uheldige konsekvenser. Å rette oppmerksomheten mot de fysiske skadene vil i praksis bety å konsentrere seg utelukkende om alvorlig brutalitet mot barn i familien. Det er bare de større fysiske skadene som vekker oppmerksomhet. Videre vil begrepet kunne bidra til å trekke interessen bort fra andre former for vold mot og nedverdigelse av barn i samfunnet, både i og utenfor familien.

Det er omdiskutert hvor stort omfanget av barnemishandling som går inn under den vanlige definisjonen er. Generelt gjelder det at de registrerte tilfellene bare representerer "toppen av isberget" og at visse samfunnsgrupper blir lettere registrert enn andre. Dette er igjen et forhold som påvirker hele forståelsen av og holdningene til problemet. De tallene som foreligger sier mer om registreringsrutinene enn om virkeligheten.

I Norge ble det registrert 47 nye tilfeller i 1975. I USA ble det registrert ca. 400 nye tilfeller pr. million innbyggere i det samme året, i England 100-200 pr. million, i Vest-Tyskland vel 100. Samtidig ble det hevdet at antallet ikke-registrerte tilfeller var 10-20 ganger så høyt (Vest-Tyskland), og at antallet barn som var i direkte fare for å bli mishandlet, var 30 ganger så høyt som de registrerte tilfellene. De fleste registreringer gjelder barn under 1/2 års alder, nesten ingen gjelder barn over 3 år, og skolebarn opptrer sjelden i statistikkene.

Av de barna som har vært utsatt for vold, har de fleste lesjoner i hud og underhud, men i tillegg har ca. 50 % brudd i armer eller bein og ca. 40 % alvorlige hodeskader, enten i kraniet eller i eller omkring munnen. Hos vanstelte barn sees unormal vekstutvikling, avmagring, hudsykdommer, betennelser og mage-/tarm-lidelser.

Det finnes ingen pålitelige opplysninger om hvordan forekomsten av barnemishandling fordeler seg på ulike klasser og lag. Et flertall av de tilfellene som vekker oppmerksomhet, og som derfor blir registrert gjennom hjelpeapparatet, kommer fra miljøer preget av lav sosial status. Studier som bygger på Inngående erfaring med slike enkelttilfeller har kunnet avsløre noen felles trekk som går igjen, både ved foreldrene, barna og hele familiens livssituasjon. Foreldrene har ofte selv blitt mishandlet. Noen av barna er spesielt omsorgskrevende pga. for tidlig fødsel, sykdommer, eller andre forhold. Dessuten befinner familiene seg ofte i en krisesituasjon pga. usikre boforhold, arbeidsledig- het, økonomiske problemer eller samlivsvansker.

Alt dette sier imidlertid lite om hvordan barnemishandling er utbredt i andre samfunnsgrupper og hvilke andre årsaksforhold som eventuelt gjør seg gjeldende der.

Straffetiltak mot barnemishandlere er blitt mindre vanlig. I dag anmeldes bare de aller mest alvorlige tilfellene og de med dødelig utgang. Hva slags hjelpetiltak man velger overfor familier og barn som er rammet, er avhengig av hva slags sosialpolitisk grunnsyn man bygger på. En ekspert- og behandlingsorientert linje vil legge vekten på spesialist-team, sentralisert behandling og registrering av risikogrupper. Andre legger mer vekt på anonymitet, personvern, bruk av det eksisterende lokale hjelpeapparatet, evt. lekfolk som får faglig veiledning i sitt arbeide med rammede familier.

Den vanlige praksis i Norge i dag er at leger eller andre som mistenker barnemishandling, sørger for å få barnet inn på sykehus, fortrinnsvis en barneavdeling. Det har vært anbefalt at tverrfaglige spesial- team ved barneavdelingene skulle ta seg av slike saker. Foreløpige erfaringer har vist at systemet har svakheter. Barneavdelinger finnes bare ved de store sentralsykehusene og Unlversitetsklinikkene. Selv disse har hatt problemer med å tromme sammen tilstrekkelig med spesialister. Oversikten har ofte manglet, og familiene har følt denne kontakt- og arbeidsformen fremmedartet og vanskelig.

Vanligvis vil minst 3/4 av familiene kunne bli hjulpet på fote igjen og barna forbli i hjemmet. Dette er Imidlertid avhengig av at tiltakene settes inn tidligst mulig, at man lykkes i å oppnå god kontakt og samarbeid med foreldrene, og at det ofres tilstrekkelig tid, forståelse og varme på dem som er blitt rammet. Verdien av spesialkunnskap og spesialister er av underordnet betydning i forhold til disse faktorene.

Alle kan i gitte situasjoner bli mishandlere. En gammel vuggevise fra Agder berører dette tabuområdet, og illustrerer på en galgenhumoristisk måte ubevisste fantasier, som alle foreldre kan bære i seg når det går på stumpene løs:

Bi bi beja

vi kje barnet teia

tek me dæ i leggen

og slår dæ mot veggen

og så ska barnet teia.

Det er en sterk tendens til å identifisere barnemishandling med bestemte samfunnsgrupper. Dårlig stilte familier får lettere offentlighetens lys på seg enn andre. Forholdene ligger derfor til rette for at problemet kan isoleres som et særfenomen. Det gjelder bare avvikerne. Denne isoleringsstrategien foregår også på en annen viktig måte; ved at barnemishandling ikke sees i sammenheng med annen vold mot barn (annet hvert dødsfall blant barn i Norge skjer ved ulykker), vold mellom ektefeller og voldsbruk forøvrig i samfunnet.

Både avgrensningen til spesielle samfunnsgrupper og utskillelsen av barnemishandling som en spesiell type vold er en sosial avverging. Den tjener til å dekke over hvordan barn er tilsidesatt og brutalitet blir godtatt som en del av vår hverdag. Overfor disse grunnleggende fenomenene kan kretsingen omkring barnemishandling komme til å fungere som en lynavleder.

Også avgrensingen overfor psykisk vold er til hinder for å forstå disse fenomenenes indre sammenheng. Mange barn lever i psykiatriske institusjoner, barnehjem, fosterhjem og spesialskoler som en følge av psykisk mishandling. Alle disse varslene må tolkes som uttrykk for dypere og mer omfattende sammenhenger. Først da er vi i stand til å forstå hva de røper om kvaliteten av familiens og barnas levekår, og om det totale voldspotensiale i vårt samfunn.

B.R. /T.I.R.

Se også: Aggresjon, Barn, Barndom, Familie.

Litteratur: C. H. Kempe og R. E. Helfer: Helping the battered child and his famlly, Philadelphia 1972. P. Brückner: Kapitalismens socialpsykologi, København 1974.