NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Banditt

Banditt, italiensk ord for fredløs eller røver. I vanlig dagligtale fellesbetegnelse på kriminelle, mordere etc., og brukes som sterkt nedsettende karakteristikk av personer.

I enkelte samfunn lever bandittene imidlertid som folkehelter, enten i levende live eller, oftest, i legender, sagn og eventyr. Den type banditt som omtales på denne måte, utgjør en særlig gruppe og kalles for "sosiale banditter" pga. sitt nære forhold til de befolkningsgrupper de lever innenfor. Alle jordbrukssamfunn der den sosiale organiseringen domineres av slekts- eller stammebånd, dvs, jordbrukssamfunn på tidlige utviklingsstadier, kjenner bandittvesenet i ulike former. Det kan være landeveisrøveren, den organiserte underverden eller røverbander fra omliggende distrikter på raids. En kjenner også samfunn der røveri er en naturlig del av dagliglivet.

Som sosiologisk fenomen er den sosiale banditten knyttet til bestemte utviklingstrinn i historien. I samfunn som befinner seg i overgangen fra et slekts- eller stammesamfunn til primitiv jordbrukskapitalisme, er de nærmest et allment fenomen. Og innen denne historiske sammenhengen oppstår de gjerne i situasjoner med ytre nød, som hunger, pest, krig eller liknende. Den sosiale banditten er kjent fra mange land og verdensdeler: Det er Robin Hood i England, "Pancho" Villa i Mexico, Sabate i Spania, Salvatore Giuliano på Sardinia og et utall andre i Kina, Peru, Indonesia, Europa og Syd- og Øst-Asia. I Norge kjenner vi en sosial banditt, Gjest Baardsen som "stjal fra de fattige og ga til de rike", og som ingen fut kunne fakke. Men han skiller seg fra andre sosiale banditter ved at han opererte alene. Vanligvis opererer de sosiale bandittene i grupper på 10-20 mann, men også i større enheter, som på Balkan på 14-1500 tallet der de nærmest dannet egne kampavdelinger.

Som individ er den sosiale banditten organisk knyttet til det samfunn han lever i. Han er oftest en bonde som av ulike årsaker er blitt fredløs, gjerne ved en misforståelse, eller ved at han ikke kunne livnære seg som bonde. Denne ublide skjebnen setter ham i et motsetningsforhold til øvrighet, men ikke til sitt eget folk. Disse ser i den sosiale banditten en helt, en eventyrer, en rettferdsforkjemper, og de hjelper, beundrer og støtter ham mot myndighetene.

Dette må ikke forlede en til å anta at banditten er en sosial opprører i egentlig forstand. Som politisk fenomen er han mer symptom på kriser og spenninger i samfunnet enn politisk leder eller samfunnsomvelter. Hans orientering er mot aktivismen, ikke mot filosofien. Dersom han har noen samfunnsbevissthet, er den heller knyttet til å bevare den tradisjonelle samfunnsorden eller til en eller annen mystisk idealtilstand som rådde "før i tiden". Moralsk er bandittene knyttet til enkle begreper som rettferdighet og "riktige" forhold mellom mennesker. De korrigerer feil eller avverger urett, særlig i forholdet mellom rike og fattige, mellom sterke og svake. Men målsettingen er beskjeden: De rike kan utbytte de fattige, men ikke mer enn det som tradisjonelt aksepteres som rettferdig. De sterke kan undertrykke de svake, men bare innen visse grenser og med sosiale og moralske forpliktelser overfor dem som blir undertrykt. En landeier kan f.eks. ta en leilendings kone, men dersom han ikke sørger for sine uekte barns oppfostring, kan han få den sosiale banditten på nakken. De er m.a.o. heller reformister enn revolusjonære.

Grovt sett kan vi regne med tre typer banditter: gentlemannsrøveren, den primitive motstandskjemperen (haiduken) og hevneren. Gentlemannsbanditten er den klassiske sosiale banditten. Han er offer for en urettferdighet som bringer ham ut i lovløshet, han tar fra de rike og gir til de fattige, han dreper ugjerne, han elskes av sine venner, dør han så er det pga. forræderi, overlever han blir han rehabilitert og aktet borger, han er ikke kongens uvenn, men bare de lokale futenes eller de uforstående lokale undertrykkernes fiende. Mens gentlemanns- banditten er tilbakeholden med vold, er hevneren det motsatte. For ham er terroren og drapene del av selvbildet og av andres oppfatning av ham. Hevnerne er ikke så mye rettferdssøkere, men de beviser at selv de svake og undertrykte kan bruke makt. Om denne gruppen skal regnes som sosiale banditter er et definisjonsspørsmål, men de uttrykker at den verden de er del av, har plass både for gentlemannsrøveren og for monsterne. Om den brasllianske Lampiao heter det: "Han drepte av lyst med ren perversitet, men ga mat til de sultne med glede og barmhjertighet". Haidukene opererte særlig i sørøst-Europas høyland fra 1500-tallet og framover. De tyrkiske erobrerne og de kristne landeierne gjorde livet uutholdelig for mange bønder og leilendinger, men pga. områdenes grisgrendte befolkning var det likevel plass for "frie menn". Grupper av bevæpnede menn samlet seg i mer eller mindre organiserte grupper i Russland, Hellas, Ukraina, Ungarn og over hele Balkan. De utgjorde ofte halvmilitære enheter som ofte kunne knyttes til herskerne som soldater mot å få fribrev, men vanligvis var de frirøvere og frihetskjempere. Som sådan hadde de en magnetisk tiltrekningskraft på opprørere og folk på flukt. De var oftest produkt av at befolkningen var blitt erobret av fremmede, men deres raids rettet seg like mye mot landsmenn som mot inntrengeren. I motsetning til gentlemanns- banditten er haiduken ikke avhengig av personlig moralsk anerkjennelse, for hevneren er brutaliteten et kjennetegn, hos haiduken blir den tolerert pga. de tjenestene han yter befolkningen. Det som gjør haidukene betydningsfulle sosialt sett, er ikke at de røver for å holde fattigdommen på avstand, det gjorde de alle, men det var deres anerkjente sosiale funksjon som mottagere av alle som kom på kant med samfunnet. Selv om motivene kunne være mangslungne, ble en mann en "opprører" når han slo lag med haidukene i fjellene. Han kom inn i en etablert sosial gruppe og fikk en slags status i samfunnet ut fra det.

I forhold til virkelige revolusjonære bevegelser har bandittene spilt en liten rolle, selv om bondeopprør og bandittvesenet på Balkan tidsmessig går sammen. Som oftest har nok bandittene hatt en negativ funksjon i en undertrykt befolkning: De er oftere blitt surrogater enn inspiratorer for opprør. Men det er to forhold som kan føre revolusjonære bevegelser og banditter sammen: Bandittene kan bli symboler for motstand mot krefter som ødelegger den tradisjonelle orden (de såkalte preventive revolusjoner). De store omveltende øyeblikk i Historien, der både bandittens og massenes drøm om en tilstand der alt ondt er borte, og frihet og rettferd synes nær, kan også forene banditten med massene. De sosiale bandittene er som nevnt knyttet til særlige utviklingstrinn i enkelte samfunn. Robin Hood var den siste sosiale banditt i England, trass i spredte forsøk på å idealisere enkelte seinere ordinære landeveisrøvere. Russland hadde på 1600-tallet et landsomfattende bandittvesen, men rundt 1860-70 var de sosiale bandittene helt forsvunnet. Det finnes sosiale banditter en rekke steder i verden fremdeles, men i Europa er det bare på Sardinia at de fremdeles er sporadisk aktive. Det var også der den siste store europeiske banditten, Guiliano, ble skutt i 1950.

P.H.

Litteratur: E. Hobsbawm: Bandits, Harmondsworth 1973.

Bandung-konferansen

Se Alliansefrie stater.

Bang, Nina

Bang (1866-1928), født Ellinger. Dansk sosialdemokrat. Magister i historie i 1894, medlem av hovedstyret i Socialdemokratisk forbund 1903-28, medlem av Københavns bystyre 1913-28, undervisningsminister i den første sosialdemokratiske regjering i Danmark 1924-26. Gift med Gustav Bang, en av det danske sosiaidemokratis betydeligste teoretikere.

Nina Bangs far var yrkesmilitær, og hjemmet var strengt konservativt. Gjennom studiekameraten Gustav Bang fikk hun kjennskap til Marx og Kautsky, og alt før de ble gift utga de sammen en danmarkshistorie for skolebarn på historisk-materialistisk grunnlag. De to meldte seg inn i det sosialdemokratiske partiet og tilbød deretter avisen "Socialdemokraten" sin arbeidskraft. Bang var fra 1898 en flittig bidragsyter til avisen. De første åra skrev hun korte innlegg om arbeidernes og særlig arbeiderkvinnenes vilkår under kapitalismen. Seinere gikk hun over til å befatte seg med utenriks- og handels- politisk stoff.

Som medlem av Københavns bystyre viste Bang seg også som en varm forkjemper for arbeiderklassen. Hun gjorde en iherdig innsats for å få endret det kommunale skattesystemet, slik at de rike ikke skulle få unndra seg skatt på de fattiges bekostning. Samtidig prøvde hun å få endret kommunens boligpolitikk for å avhjelpe bolignøden i arbeiderklassen.

I 1915 fikk kvinnene i Danmark alminnelig stemmerett, og i 1918 ble Nina Bang valgt inn i Landstinget, hvor hun satt til sin død. Hun ble med en gang medlem av finansutvalget og ble sosialdemokratenes ordfører i saker som gjaldt bankvesen, aksjeselskaper o.l. Høydepunktet i hennes politiske karriere kom i 1924, da hun ble undervisningsminister i den første sosialdemokratiske regjering i Danmark og dermed den første kvinnelige statsråd utenfor Sovjet. Hun var en energisk administrator og ble i den forbindelse skarpt angrepet i den borgelige presse, ofte på en meget ondsinnet måte. Som minister forsøkte hun uten hell å få demokratisert skolen og endret lærerutdannelsen.

Samtidig med sin politiske virksomhet fortsatte Bang sitt arbeid som historiker, bl.a. med studier i sjøfartsnasjoners økonomiske historie.

Bang kan ikke egentlig betegnes som kvinnesakskvinne. Hun gikk sjølsagt inn for stemmerett for kvinner. Men hun mente ikke at samfunnet ville bli bedre om kvinnene fikk mer innflytelse. For henne var det klasseforskjellen, og ikke kjønnsforskjellen som var det vesentlige. Kvinnenes innflytelse kunne først bli et gode for samfunnet når den ble underbygget med klassebevissthet. Denne holdningen førte til at hun tok skarpt avstand fra den borgerlige kvinnebevegelsen, som etter hennes mening ikke kunne og ikke ville forbedre arbeiderkvinnenes vilkår. Samtidig gikk hun sterkt inn for at kvinner skulle få et yrke, med tilstrekkelig beskyttelse under graviditet. De praktiske problemene som kunne oppstå i hjemmet i forbindelse med kvinnens utearbeid, ville hun løse ved å opprette institusjoner for barna og ved å innføre fellesvaskerier og felleskjøkken

Nina Bang har ikke gitt noe sjølstendig bidrag til sosialistisk teori, men hun var god til å popularisere sine historisk- materialistiske analyser og til å vise sammenhengene i det kapitalistiske samfunnet ved hjelp av konkrete, hverdagslige eksempler. Som taler, skribent og aktiv politiker arbeidet hun det meste av sitt liv for sosialismen. Ved hennes død hyllet det tyske "Vorwarts" henne med ordene: "Endelig et mannfolk!"

D.D.

Bangladesh

Hovedstad: Dacca
Sjølstendighet: 1948-1971 (England/Pakistan)
Politisk system: Militærdiktatur
Flateinnhold: 143 998 km²
Folkemengde i 1973: 73 210 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 2,4 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 100 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: ÷ 0,5 %
Inflasjonsrate i 1975: 24,4 %
Yrkesaktivitet: 35,2 % 2
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 25,6 % 2
Energibruk pr. innb.: Meget lav 32 kke
Lese- og skrivekyndighet: 22 %
Militærutgifter pr. innb., 1973: 0,54 $
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind

Bangladesh er på tre sider omgitt av India. Lengst i sørøst har landet også en kort grense til Burma. Landet er et slette- og deltaområde der to av verdens mektigste elver, Brahmaputra og Ganges, løper sammen. Klimaet er varmt og fuktig. Om lag 1/3 av landområdene oversvømmes en til to ganger årlig. Dessuten fører sykloner år om annet til store oversvømmelser i kystområdene. En syklon i 1970 førte til at anslagsvis 200 000 liv gikk tapt, foruten enorme materielle skader.

Befolkning og naturressurser Bangladesh er det 8. største land i verden etter folkemengden og den fattigste av de folkerike statene. Det har også verdens høyeste befolkningstetthet. Den årlige befolkningstilvekst er ca. 3 %. På grunn av den kraftige befolkningsøkningen de senere år er omlag 44 % av befolkningen under 14 år, mens 42 % tilhører gruppen 15-44 år. Omlag 80 % av innbyggerne er analfabeter. Prosentandelen er betydelig høyere for kvinner enn for menn. Bangladesh er fattig på ressurser. Landets fremste naturressurs er den dyrkbare jorden som i de gunstigste tilfellene gir to avlinger årlig. 16 % av landets totale overflate er skogbevokst, men kun en liten del av den kan utvinnes i dag. Det er funnet olje i små kvanta på havbunnen i Bengalbukta som vil kunne gi lønnsom produksjon. På land er det flere steder funnet naturgass og det pågår stadig nye prøveboringer.

Jordbruk Jordbruk er den viktigste leveveien i landet. 90 % av befolkningen lever på landsbygda, og over 80 % er sysselsatt med jordbruk. En fjerdedel av gårdene er på fire dekar eller mindre. Disse gårdene eies som regel av brukeren, men gir ikke tilstrekkelig store avlinger til å dekke minimumsbehovet for mat til en familie. Disse brukerne må derfor skaffe seg tilleggsinntekt ved tilfeldig arbeid i distriktet. De mellomstore gårdene, fra 4 til 16 dekar, drives i stor utstrekning av leilendinger som betaler opptil halvparten av avlingen i leie. Også disse må i stor utstrekning skaffe seg ekstrainntekter for å livberge seg.

De viktigste jordbruksproduktene er ris og jute. Ris dyrkes på 80-90 % av arealet og vil i overskuelig fremtid forbli hovedernæringskilden for befolkningen. Den årlige avlingen vil gi en god pekepinn på den økonomiske tilstanden i landet. Avkastningen pr. fliateenhet er lav, om lag 1/4 av gjennomsnittet for ris i Japan. Jordbruksproduksjonen i Bangladesh er ikke tilstrekkelig til å dekke matbehovet, og en vesentlig del av landets valutainntekter går derfor med til import av mat. Bangladesh er verdens største juteprodusent, men har i de senere år hatt store problemer med avsetningen pga. konkurranse fra kunstige fibre og overgang til bulkskip, hvor sekker m.v. av jute ikke nyttes.

Industri I 1970 var det ca. 260 000 ansatte i industribedrifter med mer enn ti ansatte. Juteindustrien, som ble nasjonalisert etter frigjøringen i 1971, står for halvparten av investeringene og sysselsettingen, men kun for 1/3 av bearbeidingsverdien i industrien. Produksjonen av jute har avtatt i de senere år pga. lavere priser og knapphet på ris. Verdensmarkedets etterspørsel etter jute har vist tendenser til stagnasjon, og framtidsutsiktene for næringen gir ikke grunnlag for noen vekst. Tekstilindustrien er det nest viktigste, målt i sysselsetting og bearbeidingsverdi. Problemet for denne industrien er i første rekke å skaffe råstoff. Det dyrkes bomull i landet, men avkastningen er dårlig. Naturgassens sammensetning er av en slik karakter at den egner seg dårlig til produksjon av kunstige fibre. Landet er selvforsynt med naturgass. En del av den blir brukt som råstoff i kjemisk industri og denne sektoren kan utvides.

Historie Historien til Bangladesh er Pakistans historie, som igjen er en del av Indias historie. Pakistan var helt fra opprettelsen et paradoks. Det kom til å bestå av to adskilte deler som lå 1 600 km fra hverandre, endog med forskjellig språk og kultur. Basert på felles religion, muhammedanismen, skulle folkegrupper som aldri tidligere hadde hatt noe samkvem med hverandre, gå sammen i en stat.

Økonomisk sett var Øst-Pakistan, dvs, det nåværende Bangladesh, den fattigste delen av landet. De største foredlingsanleggene for jute, Øst-Pakistans viktigste eksportvare, ble ved delingen liggende på den indiske side av grensen. Storparten av den kapital som trengtes til oppbygging av egne fabrikker,kom fra Vest-Pakistan som dermed fikk kontroll over denne industrien. En stor del av industriens eksportinntekter ble kanalisert til Vest-Pakistan, hvilket førte til utbredt misnøye blant bengalerne. Helt fra opprettelsen av den nye staten var det klart at den politiske makten lå i Vest-Pakistan. Folk i øst så med stigende skepsis på vestpakistanernes stadig økende makt innenfor embedsverk og de militære styrker. Det rådet et uløselig spenningsforhold mellom de to landsdelene.

Etter at landet de første årene etter sin tilblivelse hadde hatt en parlamentarisk styreform, ble dette systemet opphevet i 1958 da de militære tok makten under general Ayub Khan. Han ble i 1969 avløst av general Yehya Khan. De militære greide ikke å rette på forholdene i landet, og misnøyen bare vokste i øst. I øst framsto sjeik Mujibur Rahman som en ledende politiker. I 1963 ble han leder for Awamiligaen, og partiet vokste til å bli den største politiske maktfaktoren i øst-Pakistan. Samtidig skjerpet Mujibur - som han ble kalt - kravene om økt selvstyre for Øst-Pakistan. Han uttrykte fortvilelsen i de bengalske massene over den økonomiske utbytting de ble utsatt for av makthaverne i Vest-Pakistan. Mujibur offentliggjorde i 1966 et sekspunktsprogram med vidtgående krav om indre selvstyre.

Misnøyen med general Yehya Khans styre vokste etterhvert både i øst og vest. Han måtte derfor gå med på å holde valg i 1970 til ny nasjonalforsamling. Til tross for kraftige advarsler fra ledende kretser i Vest-Pakistan kunngjorde han at landsdelene skulle representeres i forhold til folketallet. I første omgang skulle det velges en grunnlovgivende forsamling på 313 medlemmer. Mandatene ble fordelt med 144 til Vest-Pakistan og 169 til Øst- Pakistan. Resultatet av valget ble et annet enn det generalen hadde ventet. En medvirkende årsak var to naturkatastrofer som inntraff i Øst-Pakistan i andre halvdel av 1970. Sentralregjeringen i Vest-Pakistan gjorde lite for å lindre nøden blant de overlevende. For bengalerne ble dette bare en ny bekreftelse på at makthaverne i vest kun var interessert i å utnytte landet økonomisk. Resultatet ble at Mujiburs bengalske nasjonalistbevegelse fikk økt oppslutning. Valget ble en seier for Mujibur Rahman. Awamiligaen fikk 167 av de 169 mandatene. Det pakistanske folkeparti under ledelse av vestpakistaneren Zulfikar Ali Bhutto ble det nest største partiet med 86 av de 144 plassene i vest. Bhutto var tilhenger av en sterk sentralregjering, mens Mujibur holdt sterkt på kravet om utstrakt selvstyre for Øst-Pakistan innenfor en føderasjon. De forhåndsdrøftinger som fant sted, viste at det ikke ville være mulig å nå fram til et felles grunnlovsutkast.

Det ble vedtatt at den grunnlovgivende forsamling skulle tre sammen i Dacca den 25. mars. Etter at hemmelige møter mellom generalen, Bhutto og Mujibur hadde brutt sammen, rykket vestpakistanske styrker inn i Dacca om kvelden den 25. mars. Borgerkrigen var begynt. Østpakistanerne erklærte seg nå uavhengige og ga landet navnet Bangladesh. Det vokste frem en frigjøringshær, Mukti Bahini, som nyttet geriljataktikk. India som så med velvilje på den nye statsdannelsen, grep i desember inn i konflikten ved å sende regulære tropper inn i landet for å støtte frigjøringshæren. Fjorten dager etter, den 16. desember, var kampene over. Bangladesh var en selvstendig stat.

Awamiligaen hadde et sosialdemokratisk preg. Det manglet imidlertid en klar ideologi. Dets fremste konkurrent har vært det flere ganger splittete National Awami Party (NAP), som er sosialistisk. NAP boikottet valget i 1970 fordi partiledelsen ikke anså det mulig innenfor det parlamentariske systemets ramme å virkeliggjøre den sosiale omdanning av samfunnet de mente var nødvendig. Det forbudte pro-sovjetiske kommunistpartiet - en utbrytergruppe fra NAP, støttet Awamiligaens linje. Tre andre utbrytergrupper var pro-kinesiske. Kinas støtte til den vestpakistanske militærjunta skapte forvirring og splittelse i disse gruppene.

Mujibur Rahman ble landets første statsminister. Det vokste raskt frem en sterk misnøye med hans styre. Dårlig administrasjon, korrupsjon og uår i jordbruket gjorde tilstandene uholdbare. I januar 1975 proklamerte Mujibur "den andre revolusjon".Dette var et taktisk trekk for å tilrive seg det politiske initiativ igjen. Det parlamentariske styret ble opphevet og erstattet med en ett-partistat. Awamiligaen ble oppløst og han dannet isteden "Bangladesh Peasants, Workers and Peoples League" - BAKSAL. Mujiburs nye samfunn var meget likt det gamle. De fleste tidligere Awami-lederne forble i sine maktposisjoner. Den 15. august 1975 tok de militære makten ved et kupp. Det bygget på en allianse mellom det midlere offiserssjikt og det sivile byråkrati. Khandakar Mostaque Ahmed, en tidligere minister i Mujiburs regjering, ble ny president. Mostaque var en pietistisk muslim og leder av den proamerikanske fraksjon av Awamiligaen, mens Mujibur hadde hatt en sterk tilknytning til India og Sovjet. De nye politiske lederne manglet både politiske ideer samt lederskap som kunne vri utviklingen i landet i en annen retning.

Den 3. november 1975 gjennomførte brigadier Khalid Mosharaff et kupp. Han ble betraktet som pro-indisk, og enkelte hevder at kuppet var inspirert fra indisk hold. Sjefen for hæren, generalmajor Ziaur Rahman ble fengslet. Mosharaff fikk bare beholde makten i fire dager. Et opprør i hæren blant soldater og offiserer som tilhørte National Socialist Party (NSP) førte til at Mosharaff ble avsatt, og Ziaur Rahman ble satt på frifot av oberst Abu Taher, en av opprørslederne. Ziaur Rahman var en av heltene fra frigjøringskrigen og nøt stor popularitet. Han ble gjeninnsatt som sjef for hæren, fordi han ble ansett som et samlende symbol samtidig som de venstreorienterte militære mente de kunne kontrollere ham. Rahman viste seg vanskelig å kontrollere. Han fikk hurtig gjenopprettet den militære disiplin, og oberst Taher ble senere fengslet og dømt til døden, mens andre opprørsledere fikk lange fengselsstraffer. Ziaur Rahman betegnes som konservativ. En rekke av de bedrifter som ble nasjonalisert under Mujibur Rahmans styre er blitt tilbakeført til sine tidligere eiere. Han fører en pro- vestlig politikk samtidig som han har oppnådd et godt forhold til India.

J.E.S

.
Litteratur: J. Faaland, J. R. Parkonson: The Test Case for Development, London 1976. M. Rashiduzzaman: Changing Political Patterns in Bangladesh: Internal Constraints and External Fears. Asian Survey, September 1977.

Bank

Bank kommer av italiensk "banco", dvs. pengevekslers disk. Bankene er en institusjon som særlig ivaretar viktige funksjoner i kapitalistiske økonomier. Også i andre økonomiske systemer finnes det imidlertid institusjoner som ivaretar en eller flere av bankenes økonomiske hovedfunksjoner. Disse funksjonene er: 1. Aktivafunksjoner, dvs. ulike former for ytelser av kreditt; banken blir kreditor overfor låneren. 2. Passivafunksjoner som ivaretas ved at banken opptar lån i form av bankinnskudd; banken er debitor. 3. såkalte indifferente funksjoner som er funksjoner som ikke direkte angår innlån eller utlån, som f.eks. veksling av fremmed mynt, rådgivningsvirksomhet o.l.

Historisk framvekst Italia var det området hvor bankvesenet for alvor vokste fram. Her ser en hvordan bankforretninger i sin grunnform var bundet til den samme funksjonelle tredelingen som de moderne banker er kjennetegnet ved. Kjøpmenn dominerte innenfor aktivaforretningenes felt. De drev opprinnelig utlånsvirksomhet mot renteinntekter med basis i egen kapital. Dette gjaldt f.eks. de store bankhusene Bardi og Peruzzi i det 14. århundre og Mediciene i det 15. Etterhvert utviklet disse institusjonene seg til også å ivareta passivafunksjoner: De tok imot pengebeløp til oppbevaring. Ettersom markedsøkonomien ekspanderte, flyttet også de italienske bankhusene utover byens og landets grenser. Snart ble Brugge i Flandern Europas banksentrum. Herfra finansierte de italienske bankmenn handel i og mellom de italienske byer og hansabyene. Herfra ga de italienske kreditter den nødvendige smørning til samhandelen mellom Middelhavet og Østersjøen.

I renessansen fantes det imidlertid også to andre bankmessige institusjoner ved siden av de kjøpmannsbaserte bankhus: Pantelåneren og pengeveksleren. Pantelånerne, de såkalte lombarder, drev - hovedsakelig med grunnlag i egen kapital - utlån mot sikkerhet i håndpant. Den symbolske tråd fra lombardene til nåtidens finanskapitalisme kan spores i navnet på bankgaten i verdens finanssentrum de siste hundre år, London City's Lombard Street. Pengeveksling var i renessansen knyttet til store kjøpmannshus. I Flandern slo denne virksomheten for første gang en bresje i det italienske finanshegemoni. Gjennom lov ble veksling forbeholdt flamlenderne selv. I løpet av renessansen ble det vanlig at også pengevekslerne ga lån mot renteinntekter, vanligvis ved at den enkelte kunde fikk overtrekke sin konto. Dermed var alle de tre bankmessige institusjoner i renessansen involvert i aktivaforretningenes felt.

Fra slutten av det 14. århundre ble bankinstitusjonene ofte også utstedere av en ny type penger: Betaling fant ikke sjelden sted i form av anvisninger på bankinnskudd, samtidig som bruken av mynt gikk tilbake. Det ble skilt mellom penger i form av "contadi de banco" eller "moneta de banco" (bankanvisninger) og "denari contadi" for mynt. Fram til det 16. århundre dominerte italienerne det europeiske bankvesenet. Viktige unntak var de flamlendske pengevekslere samt de jødiske pantelånere i Firenze som fra 1437 hadde monopol på denne type bankforretninger. På 1500-tallet forskjøv det europeiske bankvesenets sentrum seg fra Amsterdam til Antwerpen. Samtidig kjempet de tyske bankhusene seg opp ved siden av de italienske målt i rikdom og makt. Det var nå først og fremst familier som Fugger, Welser og Tucher som finansierte den europeiske handel, og som i dårlige tider ga de europeiske fyrster den nødvendige kreditt til å opprettholde sine krigsmaskiner og det sosiale klasseherredømmet. På 1600- og 1700-tallet vokste det fram større forretningsbanker i de fleste europeiske land. Flere av dem er fremdeles mektige banker i internasjonal målestokk; f.eks. Lloyds Bank (London), som ble stiftet i 1677, Barcleys Bank (London), som ble stiftet i 1666, og Leu & Co (Zürich), som ble stiftet i 1775. I det samme tids- rommet grunnla noen av nåtidens mest innflytelsesrike familier innen nyere tids handel, skipsfart, industri og bankvesen sine bankhus. Til de mest kjente hører familiene Rotschield og Hambro.

Årsaker Fortettet kan en si at markedenes ekspansjon og bankenes gjenfødsel fra 1600-tallet hang sammen med fire sett av årsaksfaktorer: Den religiøse overgangen fra katolisismens negative holdning til utlån av penger mot renteinntekter til protestantismens akseptering av renteinntekter; overgangen fra den føydale produksjonsmåten til en spirende handelskapitalistisk, hvor markedet som mekanisme for varefordeling ble stadig viktigere; befolkningseksplosjonen etter svartedauen som skapte økonomiske problemer som ikke kunne løses av den føydale produksjonsmåten; de store oppdagelsene som en betingelse for overføring av store mengder metaller til Europa og en dermed dramatisk økende pengemengde. Seinere dannet dette pengevolumet én betingelse for framveksten av den industrielle revolusjonen i England. Metallimporten førte til en gallopperende infiasjon over hele Europa.

Med en langt raskere pris enn lønnsstigning var de kapitalistiske forpaktere, som leiet jord av godseierne, i stand til å presse betydelige profitter ut av jordbruket. I England konsentrerte kapitalen seg etterhvert i aksjeselskaper og banker. Bankene ble en viktig mekanisme både for diskontering, pengeoverføring og industrielle investeringer. De ble gjennom sin industrielle investeringsvirksomhet en viktig drivkraft bak overgangen fra handelskapitalisme til industrikapitalisme. I England var ikke dette så mye tilfelle under selve den industrielle revolusjon som i dens umiddelbare forspill. I dette landet spilte industribedriftenes oppsparte egenkapital etterhvert den viktigste rolle. I Frankrikes og Tysklands industrialiseringsprosess var bankene derimot den viktigste løftestang for overgangen til industriell kapitalisme. Dette hang sammen med at disse to nasjonene ble trukket inn i industrialiseringsprosessen på et mye seinere tidspunkt enn England. Teknologien var blitt så kostbar at investeringer i industri måtte ha en størrelsesorden som ofte bare kunne tilfredsstilles ved hjelp av de store kapitalmengder som hadde samlet seg opp i bankinstitusjonene under handelskapitalismen. I Russland, som kom enda seinere med i industrialiseringen, var selv ikke bankene store nok til å foreta investeringen i den størrelse det nå ble stilt krav om. Her måtte staten til.

Kapitalisme I den tidlige kapitalismes periode fra 1600-tallet til et stykke ut på 1800-tallet vokste det fram ikke, bare et omfattende forretningsbankvesen, men også en særskilt type bankinstitusjon - bankenes bank: sentralbankene. Den historiske bakgrunnen for framveksten av disse institusjonene hang opprinnelig sammen med de problemer som oppsto i samband med at de ulike banker utstedte skriftlige kvitteringer - "banknoter" - som tegn på at de kunne innløses mot en påført metallverdi. Problemene oppsto i utgangspunktet fordi gull og sølv som var deponert i en bank, kunne bli lånt ut mot rente, og videre at lånerne kunne betale denne renten fra det de tjente på de investeringer lånet var brukt til. Etter hvert som de enkelte banker oppnådde brukernes tillit, begynte banknotene å sirkulere som penger. Tilliten til banknotenes funksjon som penger hang opprinnelig sammen med at notene representerte en skriftlig garanti for at de til enhver tid kunne innløses mot den påførte verdi i sølv eller gull. Siden det normalt forelå små sjanser for at alle innehavere av banknoter - papirpenger, sedler - skulle forlange dem innløst mot sin metall- verdi, ble det snart praksis at bankene utstedte banknoter i en størrelsesorden som oversteg verdien av det totale volum deponerte metaller.

Her ligger det tradisjonelle bankvesens og den offentlige bankpolitikks problemkjerne: Hvordan skulle utlånet reguleres i det tilfelle at innehaverne av banknoter krevet sine kvitteringer innløst i en mengde gull eller sølv som oversteg bankens beholdning? Sentralbankene vokste fram som en institusjonell ramme omkring inngrep på pengemarkedet som tok sikte på - med ulike midler - å løse dette kjerneproblemet. Foregangsbanken, den bank som alle sentralbanker helt opp til våre dager med større eller mindre avvik har modellert sin virksomhet etter, er Bank of England. Banken, som ble opprettet i 1694, har i storparten av sin levetid hatt som funksjon å være bank- og pengemarkedenes brannstasjon. Dens enestående status henger bl.a. sammen med at den på et meget tidlig tidspunkt klarte å tilkjempe seg plassen som praktisk talt - det fantes noen få unntak - den eneste utsteder av papirpenger i London. Banken fikk denne suverene plass i kraft av at den systematisk viste seg i stand til å veksle sine banknoter inn mot edle mynter. Fremdeles var den imidlertid ute av stand til å motstå et "run": Den dag da papirpengenes innehavere forlangte utlevert mynter som Ikke fantes i depotene. Krisen kom første gang som en følge av den enorme seddelutstedingen som staten hadde bedt om for å kunne finansiere Napoleonskrigene og kampene i de amerikanske koionier. Ved århundreskiftet forekom det flere "runs" på den overtrukne banken, og til slutt gikk den til det skritt å suspendere retten til gullinnløsning. Resultatet var at hele seddelmarkedet brøt sammen, myntene tok igjen over i en kortere periode. Usikkerhet og tvil preget papirpengenes skjebne de neste femti år. Samtidig bølget den første store, den klassiske, penge og valutadebatten. Striden fikk en foreløpig ende i 1821 da det ble fattet vedtak om at pengesedlene igjen til enhver tid skulle kunne innløses - være konvertible - mot sin verdi i gull. Med andre ord skulle det ikke lenger kunne utstedes sedler for et større totalbeløp enn det var sikkerhet for i bankens gullbeholdning. Dette var et kjernepunkt innen de såkalte "nyklassikeres" økonomiske teorier, mest slagkraftig framført av David Ricardo. Ikke mange år etter ble imidlertid bankens lån igjen ekspandert utover konvertabilitetsrammen. Da krisen kom, unngikk den såvidt enten konkurs eller ugyldiggjøring av sine noter ved at en gruppe av franske banker trådte støttende til.

Den engelske sentralbankens problemer er representative for de fleste andre sentralbanker: Typen av kriser, problemoppfatning og problemløsning var de samme. Først etter den andre verdenskrigen oppga de fleste land, som en permanent ordning, kravet om pengesedlenes konvertabilitet i gull som et instrument for kriseløsning. Med de konsekvenser seddelutstedingen hadde for den totale samfunnsøkonomien ble det allerede i løpet av 1800- tallet vanlig at sentralbankene også påtok seg ansvaret for bruken av andre virkemidler med sikte på å holde de ulike lands samfunnsøkonomier i balanse. To av de virkemidler som banken lanserte allerede på 1800-tallet, er fremdeles sentrale instrumenter i de fleste lands makroøkonomiske styring, bl.a. for Norges Banks virksomhet: Såkalte "open- market" operasjoner og diskontoendringer.

Begge virkemidler har vært en del av den vage, magiske aura som til alle tider har omgitt sentralbankenes virksomhet. Som ellers beror oppfatningen av det okkulte på at meget enkle og lettforståelige fenomener tåkelegges. Bruken av de to virkemidlene henger sammen med en oppsamlet erfaring med bankenes aktivaforretninger: En hurtig ekspansjon av utlånsvirksomheten fikk inflasjonsdrivende effekter, prisene steg. En viktig effekt av dette forholdet var at et lands utenrikshandel kunne bli brakt ut av balanse; konkurranseevnen i forhold til utenlandske varer ble svekket. I betraktning av at sentralbanken satt på statens gullbeholdning og hadde et absolutt eller tilnærmet monopol på seddelutsteding, var den i stand til å begrense eller stanse denne prisstigningen. Den kunne for det første heve diskontoen, dvs, den rente som forretningsbankene måtte betale for sine lån i sentralbanken. Dette virkemiddelet fungerte ikke bare som en fysisk bremse på forretningsbankenes aktivaforretninger, men ikke minst som et signal om at bankene burde legge restriksjoner på sin utlånsvirksomhet. Om ikke hevingen av prisen på sentralbankens kreditt, diskontoen, var tilstrekkelig, ble "Open-market" operasjoner tatt i bruk: Sentralbanken solgte statsobligasjoner på det åpne marked og/eller lot andre av bankens investeringer vokse. På denne måten kunne sentralbanken trekke kontanter inn fra det åpne markedet. Kontantbeløp som banken systematisk ikke slapp ut på markedet igjen. Dermed ble det satt en skranke for at disse pengebeløpene kunne bli ført inn i forretningsbankene, og i neste omgang for bankenes evne til å drive aktivaforretninger. Slik økonomisk styring virket imidlertid bare effektivt i kortere perioder. Krisene gjentok seg med syklisk regelmessighet. På denne bakgrunn bølget debatten om sentralbankenes inngrep på penge- og kredittmarkedet videre.

Framveksten av de ulike nasjonale sentralbanker er ett forsøk på å løse et grunnleggende problem i enhver kapitalistisk økonomi; det forhold at summen av mange enkeltkapitalisters handlinger gir et resultat som ikke er tilsiktet av noen. En av disse konsekvensene er, som nettopp nevnt, inflasjon. En annen er ubalanse i utenriksøkonomien. På denne måten oppstår det i kapitalistiske økonomier et krav om regulerende inngrep av en instans utenfor markedet. Sentralbankenes inngrep på penge- og kredittmarkedene er ett historisk betydningsfullt forsøk på å ivareta denne funksjonen.

Vekst I løpet av perioden fra første del av 1800-tallet til mellomkrigstidens store krise utviklet det private bankvesenet seg i rykk og napp. Ved inngangen til depresjonen sto det i de fleste land oppmarsjert et imponerende antall forretningsbanker, og liksom i Norge var det ofte disse som satte fart i krisen. Eierne og kontrollørene av de store bankene dannet en kjerne i de fleste lands kapitalistiske økonomi.

I mellomkrigstiden fram til krisen begynte å toppe seg, var tendensen innen de fleste industrialiserte lands bankvesen at det fantes en meget stor mengde banker. Likeledes var det en generell tendens i retning av mange selstendige småbanker i distriktene supplert av mektige riksbanker med et nett av filialer spredt utover landet. Eier- og styringskontrollen i distriktsbankene var som oftest knyttet til lokale handels- og industrikapitalistiske interesser. De sentralt plasserte banker var som oftest kontrollert av kapitalister med interesser forankret på et nasjonalt og internasjonalt plan. Krisen førte i de fleste land til en radikal forskyvning av denne strukturen. Resultatet var som oftest at de store, sentralt plasserte og riksomfattende bankene styrket sin posisjon på bekostning av de mindre og perifert plasserte lokalbanker. De store var blitt noe færre, men med en betydelig større markedsandel, mens de små var blitt drastisk færre med en betydelig mindre markedsandel. Styrkingen av de store på bekostning av de små (kapitalkonsentrasjon) og styrkingen av bankene i sentrum på bekostning av periferien ble fulgt av en tredje viktig hovedtendens; styrkingen av statens inngrep på kredittmarkedet (statsaktivisering).

Statens aktive inngriping på kredittmarkedet var intet nytt fenomen i mellomkrigstiden. Allerede i renessansen ble det opprettet statsbanker, og i de italienske bystatene var det til tider en meget aktiv og detaljert offentlig regulering av bankenes virksomhet. Til og med i den amerikanske kapitalismes pionertid drev staten i perioder en relativt aktiv bankpolitikk. Men først etter bankkrakkene i tiden mellom de to krigene ble det i de fleste berørte land innført lovgivning og kontrollinstitusjoner som skulle garantere en varig styring og kontroll med sentrale deler av bankenes virksomhet. I mange land ble det innført offentlig inspeksjon av de private bankene og et sikringsfond som garanterte at enhver innskyter skulle kunne få ut sine innskudd i en hvilken som helst bank. Ved hjelp av denne institusjonelle nydannelsen har det internasjonale banksystemet siden den gang klart å unngå alvorlige "run". Sikringsfondene, som regel opprettet ved lov, har klart det den frie markedsøkonomien aldri klarte; å gi den vanlige innskyter varig tillit til at han til enhver tid - innenfor rammen av stipulerte regler - har sikkerhet for å få utbetalt sine penger. I mange land ble det også innført lovbestemmelser om hvor store beløp - i forhold til aksje- eller egenkapitalens størrelse - de enkelte banker hadde anledning til å utbetale totalt og til én enkelt kunde. Ved siden av statens økende direkte regulering er det også en tendens til økende indirekte regulering. Statsmakten styrker reelt - ofte også formelt - sin innflytelse over de tradisjonelt selvstendige sentralbankene. Også i måten styringen foregår på er tendensen relativt enhetlig internasjonalt: I økende grad har statsadministrasjonen, i institusjonelt samarbeid med de enkelte banker og bankenes organisasjoner, fått delegert makten til å overvåke og å intervenere på kredittmarkedet (korporatisme). Disse fire tendensene - kapitalkonsentrasjon, geografisk sentralisering, statsaktivisering og korporativisering - synes å være almene trekk ved utviklingen av de fleste kapitalistiske land i mellomkrigstiden, selv om graden og tempoet i bevegelsene kan variere.

Politikk og ideologisk krise Mellomkrigstiden representerte både økonomisk, politisk og ideologisk en krise for bankvesenet i de fleste vestlige land. En tallmessig sterk, men sosialt undertrykt arbeiderklasse framsto. Særlig med utgangspunkt i marxistiske og sosialistiske samfunnsteorier ble bankvesenet angrepet som en kjerne i det undertrykkende kapitalistiske system. Arbeiderklassen hadde tilkjempet seg alminnelig stemmerett. Men de sosialdemokratiske partier som fikk regjeringsmakten, var meget tilbakeholdende med å nasjonalisere bankvesenet. En viktig årsak var at disse ofte var mindretallsregjeringer uten nødvendig parlamentarisk støtte for å gjennomføre nasjonaliseringstiltak. Minst like viktig var mangelen på systematiske alternative teorier om hvordan finansiering skulle organiseres i sosialistiske samfunn, noe som hang sammen med uklare forestillinger om hvordan den totale økonomi skulle ordnes i et slikt samfunn. Ved slutten av mellomkrigstiden ble dette teoretiske tomrommet innen sosialdemokratiet fylt av en økonomisk teori som mest slagkraftig ble formulert av en liberal engelsk økonom, John Maynard Keynes. Det teoretiske rammeverket som Keynes og andre utviklet, brøt på avgjørende punkter med de herskende nyklassiske teorier.

I banksammenheng var de keynesianske teorier særlig viktige for en revidert oppfatning av forholdet mellom penge- og kredittsystemet og produksjonslivet, det realøkonomiske systemet, og når det gjaldt forholdet mellom staten og banksystemet. Om det første forholdet mente nyklassikerne at det dreide seg om to helt avgrensete størrelser. Statlige manipulasjoner med det første systemet ville ikke ha virkninger på det siste. I krisetider skulle således staten passivt vente på "bedre bør", mens sentralbanken ble tilvist oppgaven å skape tillit til det nasjonale penge- og kredittsystemet. Forholdet staten - bankene var slik preget av statspassivisme. Keynesianerne var derimot av den oppfatning at en økning av det sirkulerende pengevolum ville sette fart i den realøkonomiske virksomheten, og drive totaløkonomien ut av et konjunkturfall. Staten ble her tilvist en aktiv rolle. Den kunne både øke sin egen økonomiske virksomhet, og den fikk fullmakt til å regulere størrelsen på det private bankvesenets totale utlånsvolum. Keynesianerne var statsaktivister.

Denne oppfatningen av statens virksomhet, brøt også med de marxistiske oppfatninger av bankenes rolle i samfunnsøkonomien. Innenfor rammen av "keynesiansk" bankpolitikk forutsettes markedet i hovedsak å bestå. Dessuten blir spørsmålet om nasjonalilsering av bankene nærmest uinteressant innenfor den keynesianske forståelsesrammen: Så lenge de totaløkonomiske størrelsene lar seg regulere, spiller det mindre rolle om bankene er private eller statseide. De keynesiansk orienterte sosialdemokratene - "nyreformistene" - brøt på dette punktet også med eldre "gammelreformistiske" sosialdemokratiske doktriner hvor nasjonalisering av bankvesenet var et helt sentralt punkt. Typen av statsaktivisme var ulik. De nye tankene ble ikke systematisk satt ut i livet før etter andre verdenskrig. Selv om bankvesenet da i de aller fleste land ble regulert gjennom forholdsvis omfattende lovgivning, hadde denne en praktisk, ikke prinsipiell karakter.

I mellomkrigstiden brøt det imidlertid også i praktisk politikk fram en radikalt ny type bankinstitusjoner. Dette skjedde innenfor den nye sovjetiske staten. For første gang ble marxistisk økonomisk teori forsøkt som praktisk politikk. Etter revolusjonen ble de russiske bankene umiddelbart nasjonalisert gjennom konfiskeringer. Etter hvert ble en sosialisering av bankene også satt i verk: For det første fant deler av kredittfordelingen ikke lenger sted på bakgunn av markedenes selvstendige bevegelser. I stedet ble beslutningene om kredittfordeling foretatt i tråd med en politisk-administrativt vedtatt plan. For det andre ble det i noen målestokk gjennomført en direkte folkelig kontroll av kredittgivningen gjennom et desentralisert rådssystem. Denne "dobbelmakten" forfalt imidlertid relativt raskt. I Stalin-tiden ble statsbyråkratiets og de lokale direktørers innflytelse ytterligere styrket.

Etterkrigstid I etterkrigstiden har den vestlige verdens bankvesen i hovedsak utviklet seg langs linjene fra mellomkrigstiden. I de fleste vestlige land har kapitalkonsentrasjonen i de store banker fortsatt sammen med en ytterligere geografisk sentralisering. Særlig de store amerikanske bankene har også ekspandert i en internasjonal målestokk. Internasjonalisering av bankvesenet gjennom de store bankenes bygging av filialer gjelder imidlertid også europeiske banker. Bankvesenet er blitt en sentral nerve i den amerikanske og europeiske imperialisme.

Når det gjelder bankenes maktpotensiale, synes dette å være større i verdens periferi enn i sentrum. I de mindre land - også de europeiske - har de enkelte handels- og industriforetak ofte liten egenkapital og er dermed avhengige av kredittilførsel, bl.a. fra det private bankvesenet. I de større industrialiserte land som f.eks. USA, Frankrike, Vest- Tyskland er egenkapitalen jevnt over betydelig høyere. Avhengigheten av bankkreditter er dermed generelt mindre. I betydelig grad er det internasjonale banksystemet fremdeles under innflytelse av relativt få familier. Flere av disse etablerte seg allerede under den tidlige kapitalisme, f.eks. Rotschield'ene og Hambro'ene. Bankene N.M. Rotschield & Sons (London), Banque Rotschield (Paris), Banque Lambert- Bruxelles (Brussel) og Pierson, Heldring & Pierson (Amsterdam) kontrolleres av Rotschield-famillen under samlenavnet "Five Arrows Group". Både gjennom kredittgivning og direkte eierinteresser i industri, rederivirksomhet og handel har familien stor innflytelse over viktige deler av europeisk og amerikansk økonomisk liv. Tilsvarende gjelder familien Hambro. "Hambro's Bank Ltd." i London er i dag den ledende City-bank med sine betydeligste interesser i rederivirksomhet og på eiendomsmarkedet. Bankens grad av kontroll over bl.a. deler av norsk skipsfart ble demonstrert de 70-årenes internasjonale skipsfartskrise toppet seg. Flere av de største norske tankrederiene - som Waage og Reksten-rederiene - ble tvunget til å innhente godkjennelse for sine disposisjoner av deres viktigste bankforbindelse, Hambros Bank. Sammenliknet med de største amerikanske bankene er imidlertid de europeiske betydelig mindre. Dette har ført til at f.eks. vest-tyske, franske og engelske banker for å klare konkurransen ofte må samarbeide når det gjelder finansieringen av større internasjonale prosjekter.

Den økonomiske internasjonaliseringen av bankvesenet er intimt bundet til en politisk internasjonalisering. Dette henger sammen med gjennombruddet for den keynesianske tenkningen under og etter andre verdenskrig. Innenfor denne økonomiske forståelsen var det bygget inn en forutsetning om at nasjonal økonomisk stabilitet og vekst var avhengig av en internasjonalt samordnet økonomisk politikk av keynesiansk type. Etter hvert har den statlige regulering av bankene fra mer eller mindre keynesianske prinsipper vunnet fram i de fleste vestlige land. OECD, Verdensbanken og Det Internasjonale Pengefond er de sentrale organisatoriske instrumenter for koordineringen av denne politikken. Også EFTA og EF har i denne sammenhengen spilt en betydelig rolle.

Gjennomføring av keynesianismen De nasjonale statene og de overnasjonale organisasjonene har generelt styrket sin innflytelse over bankvesenet. Typen av inngrep i de ulike land har også grovt sett vært temmelig lik. Viktigst er makroinngrepene med sikte på å regulere den totale utlånsmengden. Dernest har det i de fleste land funnet sted en direkte kanalisering av midler til sosialt og økonomisk høyprioritert virksomhet. En viktig årsak er at den nye keynesianske politikken i betydelig grad har funnet støtte både innenfor borgerskapet, innenfor den store mellomlagsgruppen av privat og offentlig ansatte funksjonærer og i arbeiderklassen. Dette henger sammen med det politiske kompromisset som er bygget inn i den keynesianske tankemodellen: Borgerskapet får i hovedsak beholde den private eiendomsrett og retten til å forøke sin disponerte kapital, samtidig som det garanteres et høyt inntektsnivå og et høyt sysselsetningsnivå for arbeiderklassen og mellomlagene. Den andre hovedårsaken til at gjennombruddet for den keynesianske politikken kommer i etterkrigstiden, er av teoretisk art: Først nå foreligger det i flere land regnskapsdata for hele nasjonens økonomi, og først nå foreligger det kvantifiserbare modeller som kan nyttes for nasjonale budsjettoppstiliinger. Videre framstår først nå en økonomisk profesjon, sosialøkonomene, som kan sette den keynesianske tenkningen ut i praktisk politikk. Den tredje hovedårsaken er at uten omfattende statlige inngrep i de fleste etterkrigsøkonomiene var det åpenbart at verdensøkonomien på ny ville bli kastet ut i en dyp økonomisk krise. Forholdene i økonomien selv krevde samordnende inngrep fra en instans utenfor markedet.

Når det gjelder måten disse inngrepene ble organisert på, er det imidlertid viktige forskjeller mellom de ulike land. I noen land finner inngrepene sted gjennom frivillige organisasjoner dannet av bankene selv. I noen finner de sted gjennom korporative samarbeidsorganer mellom bankene og staten, og i andre gjennom direktiver fra staten. Felles for de fleste land er imidlertid statens økende innflytelse over sentralbankens disposisjoner. Partipolitisk er den nye keynesiansk orienterte bankpolitikken båret fram av høyst ulike organisasjoner. I Skandinavia fikk f.eks. de nye tankene sitt politiske gjennombrudd gjennom de sosialdemokratiske partiene; i andre land, f.eks. Japan, av konservative politikere.

T.R.L.

Se også: Bankforening, Bankvesen, norsk, Kredittpolitikk, Statsbanker.

Litteratur: G. Jahn m.fl.: Norges Bank gjennom 150 år, Oslo 1966. J. Giuseppi: The Bank of England, London 1966. R. 5. Sayers: Banking in western Europe, Oxford 1962. R. 5. Sayers: Modern Banking, Oxford 1967.

Bankforening, Den norske

Bankforeningen ble stiftet 10. desember 1915. Allerede før denne tid var det imidlertid opprettet to ulike foreninger av norske banker: "Centralforeningen for Norges private Banker udenfor Christiania" og "Christiania Bankforening". Bakgrunnen for stiftelsen av den første, 26. mai 1897, kommer godt til uttrykk i innbydelsen fra foreningens første formann, banksjef Kielland-Torkildsen, hvor det bl.a. heter: "Centralisationen i Christiania er stadig øget, indtil den i den senere Tid har taget en Kjæmpefart, som truer med at samle alt af Betydning i Hovedstaden paa det øvrige Lands Bekostning". En fanesak for den nyopprettete foreningen var å forhindre at Christiania-bankene forsterket sin maktstilling utover landet gjennom dannelsen av filialer. Da som nå var motsetningen mellom bankene på to hovedplan. For det første var motsetningen av geografisk art; en konflikt mellom periferi og sentrum. For det andre var det en motsetning av størrelsesmessig art; de små mot de store.

Skismaet mellom de sentrale storbankene i Christiania og de mindre bankene i landets periferi fikk sitt organiserte uttrykk gjennom opprettelsen av Christiania Bankforening 4. januar 1900. Utenfor denne motsetningen mellom disse organisasjonene sto de store bergensbankene som lå i landets andre distriktsmessige og økonomiske sentrum. Etter hvert tvang imidlertid tanken om en felles nasjonal bankforening seg fram. Dette hang i hovedsak sammen med to forhold. For det første behovet for en felles samordnet behandling av særlig rente- og valutaspørsmål, men også spørsmål om gjensidige støtteordninger i krisetider. For det andre hang fellestanken sammen med det forhold at en statlig samordning av bankvirksomheten via spesiailovgivning og koordinerende institusjoner nærmest var fraværende fram til krisene i mellomkrigstiden. Bankene måtte med andre ord selv finne samarbeidsformer som kunne ivareta noen av de samordnende virksomheter som i dag for det vesentlige tilfaller staten. Til tross for den formelle stiftelsesdato kom Bankforeningen ikke skikkelig i gang med aktiv virksomhet før i 1917. Den indre maktkampen i organisasjonen var da løst, og høykonjunkturen under den første verdenskrigen hadde skapt en foruroligende situasjon for det etablerte bankvesenet: Ofte på ytterst usikre økonomiske grunnlag ble det i raskt tempo stiftet en serie nye banker; i 1916 seksten nye banker, i 1917 tjueto og i 1918 trettitre. Dannelsen av de nye bankene gjorde forholdene på kredittmarkedet usikre for hele banksystemet, og tilskyndet dermed dannelsen av fellesorganisasjonen.

Utover i mellomkrigstiden spilte Bankforeningen en betydelig rolle i reguleringen av virksomheten til det samlete norske privatbankvesenet. Det gjaldt innlåns- og utlånsregler, regler for garantistillelse, renteberegninger, valutaspørsmål osv. Stadig viktigere ble imidlertid Bankforeningens virksomhet overfor statsmyndighetene. Denne virksomheten ble for alvor innledet under Stortingets behandling av lov om fonds- og aksjemeklere i 1918. Siden denne tid har Bankforeningen hatt en viktig funksjon som pressgruppe i forhold til de politiske og administrative myndigheter. Dette forholdet til staten ble formelt instituert allerede i 1917 da Finansdepartementet opprettet et Finansråd som var sammensatt av representanter for myndighetene samt representanter for Bankforeningen. I 1920 ble det likeledes opprettet et Valutaråd med representanter for bl.a. Norges Bank og Bankforeningen. Rådene hadde ingen fullmakter til å utforme politikk, de ivaretok utelukkende en rådgivende funksjon i forhold til både Finansdepartementet og de private bankene.

Allerede under utformingen av de første banklover spilte Bankforeningen en særdeles aktiv rolle. Dette gjelder både loven om konsesjonsplikt for opprettelse av nye banker fra 1918 og i arbeidet med den første omfattende banklov, et arbeid som kom i gang allerede i 1919. I komiteen satt både Bankforeningens viseformann og dens sekretær. Først i 1923, under presset fra den økonomiske krisen ble den første omfattende bankloven vedtatt, "Midlertidig lov om tillegg til lovgivningen om akkordforhandling og konkurs" av 24. mars 1923. Bankforeningen ble under behandlingen av loven satt utenfor. Dette hang trolig sammen med foreningens manglende forståelse for de totaløkonomiske interesser som her måtte ivaretas. For første gang kom det utilstrekkelige i Bankforeningens regulerende virksomhet skarpt til syne. Siden denne tid har staten, under skiftende partipolitiske regimer, ivaretatt stadig større deler av denne regulerende funksjon. Men samtidig har det instituerte samarbeidsforholdet mellom staten og Bankforeningen blitt befestet og - med kortere unntaksperioder - styrket. Således fikk foreningen betydelig innflytelse over utformingen av den første permanente banklov, "lov om aktiebanker" av 4. april 1924.

Etter den andre verdenskrigen fortsatte samarbeidet mellom statsmyndighetene og Bankforeningen. I de første fem etterkrigsår var det et betydelig pengeoverskudd, og bankenes virksomhet ble ikke ofret spesiell oppmerksomhet fra statens side i denne tiden. De statlige reguleringene av økonomien konsentrerte seg i denne perioden om varemarkedenes tilbudssider. Det var de direkte kvantumsreguleringers tid, dvs, staten bestemte direkte hvor mye som skulle nyttes i ulike områder av økonomien. Etter at det inflasjonstruende pengeoverskuddet var sanert og Marshallhjelpen falt bort, ble staten imidlertid tvunget til å liberalisere utenrikshandelen: økt varebytte med utlandet var under de gitte betingelser nødvendig for å finansiere den videre gjenreisning av industrien. Med den åpne utenrikshandelen var det i liten grad mulig å opprettholde de direkte reguleringene. I stedet flyttet en den statlige styringen av økonomien over på markedenes etterspørselsside: Folks kjøpekraft ble fra omkring 1950 regulert ved statens finanspolitikk og ved regulering av bankenes kredittytende evne. Fram til 1950 ble den statlige styringen av det private bankvesenet for det vesentlige ivaretatt av et samarbeidsorgan, Samarbeidsnemnda, mellom staten, Norges Bank og representanter for de ulike kredittinstitusjoner. Bankforeningen spilte her en betydelig rolle. I etterkrigstiden er det imidlertid på det rene at staten - gitt den kapitalistiske økonomien - har definert de grunnleggende premissene for bankvirksomheten. Utgangspunktet har vært den nye "statsaktivistiske" tenkningen som fikk rotfeste i Arbeiderpartiet særlig under den andre verdenskrigen og i de første etterkrigsårene. Denne tenkningen har realpolitisk etterhvert også fått betydelig støtte i de borgerlige partier.

Forholdet mellom staten og Bankforeningen synes å ha hatt karakter av en bytteprosess. Den private eiendomsrett til forretningsbankene er blitt opprettholdt mot Bankforeningens og bankenes samarbeid i hovedsak på de politiske premisser for styring som myndighetene har angitt. Til tross for at Bankforeningen etter vedtaket av den penge- og kredittpolitiske lov av 1965, brøt ut av Samarbeidsnemnda, har den instituerte, korporative samarbeidsstrukturen blitt beholdt gjennom nye institusjonelle former: Det kredittpolitiske råd og Den kredittpolitiske samarbeidskomité.

Gjennom utviklingen av de samarbeidspolitiske organene i etterkrigstiden har det funnet sted en maktforskyvning fra Stortinget til den korporativt sammensatte forvaltningsstruktur som organene uttrykker.

Et viktig trekk i utviklingen av forretninsbankvesenet i Norge etter krigen er den tiltakende konsentrasjonen av bankvesenet omkring de store banker i Oslo og Bergen. Det skarpe motsetningsforholdet mellom de mindre banker i landets periferi og de store banker i landets sentrum fra tiden før første verdenskrig er i noen grad blitt gjenopprettet i takt med denne utviklingen. Organisatorisk har dette gitt seg uttrykk i opprettelsen av Distriktsbankenes Råd. Rådet virker i dag på flere måter som de mindre distriktsbankers pressgruppe i forhold til myndighetene, ofte i konflikt med de større bankers interesser. Bankforeningen har opp gjennom etterkrigstiden i betydelig grad vært de store bankers organisasjon, noe som bl.a. gjenspeiler seg i besetningen av formanns- og styreverv.

De norske sparebanker har sin egen forening, Sparebankforeningen. Både spare- og forretnings- bankene har i tillegg til de nasjonale foreninger en rekke lokale foreninger.

T.R.L.

Se også: Bank, Bankvesen, Kredittpolitikk.

Bankvesen, norsk

Danmark-Norge fikk sin første bank, Courantbanken, i 1736. Bankens primære oppgave var å utstede sedler. Opprinnelig var institusjonen privat, men ble overtatt av staten i 1736. For å løse statens finansielle vansker utover 70- og 80-årene, ble volumet av produserte sedler presset voldsomt opp. Resultatet var et drastisk fall i pengeverdien. Et nytt forsøk med seddelutstedende bank ble gjort i 1791, da Speciebanken ble opprettet. Denne gang ble foretaket holdt privat for å unngå den misæren som statens seddelutstedende virksomhet hadde ført til i 80-årene. Etter bare åtte års drift oppsto det imidlertid på ny problemer, og seddelutstedelsen ble overlatt til den nyopprettete Depositobanken. I forbindelse med de københavnske seddelbankene ble det også opprettet bankkontorer i Christiania, Bergen og Trondheim. Disse fikk imidlertid meget liten betydning for finansieringen av handelsvirksomheten i Norge.

Napoleonskrigene dannet forspillet til opprettelsen av de første norske seddelutstedende bankinstitusjoner. I denne tiden ble de viktigste forbindelseslinjer med København blokkert. Dette gjaldt også de monetære, (pengeforholdene). En viktig beveggrunn for opprettelsen av en egen norsk "regjeringskommisjon" var blokkeringen av den monetære kanal til København. En av kommisjonens sentrale oppgaver ble å utstede papir som så lenge krigstilstanden varte kunne tjene som pengeerstatninger. De såkalte "assignasjonsbevis" strømmet imidlertid ut i så store mengder at bevisenes verdi sank katastrofalt. Som i de første dansk-norske seddelutstedende bankers tid, ble problemet løst ved at de etablerte pengemidler ble sanert. Samtidig ble det opprettet en ny institusjonell ramme omkring den nye seddelutsteding: Riksbanken. Den nye banken skulle ha det ene av sine hovedkontorer i Christiania. Dermed var det første skrittet tatt i retning av en permanent, nasjonal seddelutstedende bank. Det neste skritt ble tatt i 1816 da Stortinget vedtok å opprette en selvstendig sentralbank, Norges Bank. Banken fikk som sin primære oppgave å være nasjonens seddelutstedende instans, samt å arbeide for en stabil pengeverdi. Selv om Norges Bank hadde et visst omfang av aktivaforretninger i form av lån til næringslivet, ble dette aldri noen viktig del av institusjonens virksomhet. Det var forretninger i form av seddelutsteding og ulike typer inngrep på penge- og kredittmarkedene som ble det sentrale virkeområde for banken, de såkalte indifferente forretninger. (Se art. Bank.)

Aktivaforretningene ble i første rekke ivaretatt av andre institusjoner. En av disse, som ble opprettet for første gang samme år som vedtaket om dannelsen av Norges Bank ble gjort, var "De midlertidige Laane- og Discontoindretninger i Stiftsstæderne". Med den økende handelsvirksomhet forelå det på dette tidspunkt et stigende behov for kapital. De nye institusjonene kunne nå i noen grad yte lån til private mot pant i fast eiendom. Den første "indretning" ble opprettet i 1816. Den andre ble stiftet under den økonomiske krisen i 1828 og hadde som formål å fordele statslån for å bøte på den akutt oppståtte pengemangelen. "Indretningen" av 1828 fikk en tilsvarende oppgave i 1848 for å "hjelpe den norske handelsverden; som var blitt rammet av februarrevolusjonen, på dens trelast med Frankrike". Den tredje og siste av "indretningene" ble likeledes opprettet for å danne utgangspunkt for en statlig intervensjon i det økonomiske systemet. Denne gangen var utgangspunktet krisen 1857/58, og igjen var det statlige hjelperåd et offentlig lån, som ble fordelt gjennom "indretningene". "Laane- og Disconteringsindretningene" ble alle opprettet på bakgrunn av et stigende behov for kreditt hos det nasjonale borgerskapet. Et annet sentralt felles trekk var at de alle ble opprettet som institusjonelle rammer for statlig aktivitet på kredittmarkedet. Da norsk industrikapitalisme virkelig begynte å skyte fart etter det første tiåret av det 19. århundre, var de alle likvidert. På denne tid var den oppsamlete kapital på borgerskapets egne hender blitt av en slik størrelse at det var mulig å etablere selvstendige private kredittinstitusjoner uten aktiv medvirk- ning fra det offentlige.

Ved siden av "Laane- og Disconteringsindretningene" ivaretok imidlertid også andre institusjoner noe av det behov som var tilstede for bankmessige aktivaforretninger i det 19. århundre. Av en viss betydning var "Den annerkterede Laaneindretning", som ble opprettet i 1818 og nedlagt i 1885. Likeledes virket enkelte private bankierforretninger i tilknytning til noen av de større kjøpmannshusene. Den største delen av det norske kredittbehovet ble imidlertid dekket fra utlandet. Private bankierhus i Hamburg, Altona, København og London spilte en meget betydelig rolle som kredittformidlere.

Sparebankene Av de bankinstitusjoner som ble opprettet i det 19. århundre ved siden av Norges Bank, var sparebankene den eneste institusjon som overlevde. Sparebankene var opprinnelig ikke institusjoner som hadde som målsetting å tilfredsstille det voksende industri- og handelsborgerskapets behov for kapital. I innbydelsen til opprettelsen av landets første sparebank, Christiania Sparebank, i 1822 heter det i forslaget til statutter at sparebankenes formål er "at mottage smaa Summer af Personer af begge Kjøn, i særdeleshed af Arbeids- og Tjenestefolk.. . ". Sparebankene skulle fungere og fungerte i noen grad også faktisk som sparekasser for almuen, som en erstatning for syke- og pensjonskasser. I en innstilling til Stortinget om sparebankvesenet presiseres denne sosiale funksjon: I sparebankene ville "i Særdeleshed Folk af Almueclassen erholde et virksomt Middel til med Trygghed at sammenspare hvad de i sunde Dage fra deres daglige Fomødenheder kunde afse til Hjælp i Sygdom og Alderdom, eller til deres Efterladte, istedetfor at anvende det paa unyttig eller for dem fordærvelig Maade". Fram til langt inn i dette århundre hadde sparebankene i tråd med denne målsettingen viktige funksjoner som sparekasser, primært gjennom sine passivaforretninger. (Se art. Bank.) Det tok lang tid før sparebankene klarte å trekke til seg innskudd fra borgerskapet som var av en slik størrelsesorden at disse kredittinstitusjonene kunne fungere som en betydningsfull faktor innenfor aktivaforretningens felt.

Sparebankenes styringsstruktur skiller institusjonen på avgjørende måte fra det som i dag er den andre store gruppe av privateide banker, forretningsbankene. En sparebank kan stiftes av 20 norske statborgere som bor i Norge, eller av en eller flere kommuner med et grunnfond på minst 50.000 kroner. Verken stifterne eller andre har rett til utbytte av virksomheten. Høyeste bestemmende myndighet i en sparebank er forstanderskapet. Dette velges dels av innskyterne, dels av det eller de aktuelle kommunestyre(r). For sparebankenes utlånsvirksomhet er det i dag knyttet bestemte krav om sikkerhet. Både utlån og garantistillelse fra en sparebank skal fortrinnsvis være sikret ved pant eller kausjon. Det kan imidlertid gis unntak for små og kortsiktige lån. Når det gjelder bankenes aktivaforretninger, var det i lang tid, også etter annen verdenskrig, et relativt markert skille mellom spare- og forretningsbanker. I løpet av de siste par årtier har imidlertid sparebankene mer og mer beveget seg inn på markeder og tatt i bruk kreditttyper som tidligere var forbeholdt forretningsbankene. Dette gjelder f.eks. bruken av kassekredittlån til næringsdrivende.

Forretnings bankene Den andre hovedgruppen av norske private banker er forretningsbankene. Først i 1848 bet den første norske forretningsbanken, Christiania Bank- og Kreditkasse, seg fast i det økonomiske systemet. Initiativet ble tatt av christianiaborgerskapets mektige interesseorganisasjon, "Norges Selskab for Handelens Venner". På bakgrunn av kjøpmann F.H. Frölichs kjennskap til bankvirksomhet i Danmark og Tyskland la han på et møte i Selskabet 28. oktober 1847 fram et forslag om at "der fra Selskabets side burde foretas noget for om mulig finde en lettelse i den herskende pengetrang". I et innlegg i "Morgenbladet" 3. januar 1848 beskriver advokat O.H.Rolfsen trolig på en representativ måte den "pengetrang" som gjorde seg gjeldende blant christianiaborgerskapet på denne tiden: "Behøver Nogen Penge og han ikke har Pant i fast Eiendom at byde, saa formaar han ikke om han endog har Varer og Effekter for mange Tusinder, derpaa ved Laan at reise en eneste Skilling. Vil eller kan han ikke sælge, saa maa han anmode Venner og Bekjendte om at tegne Kaution eller Endossement paa Papirer, som han diskonterer". Det var på denne bakgrunn den første forretningsbanken ble stiftet.

I 1848 sto norsk industrikapitalisme fremdeles bare i startgropen, og kredittbehovet var neppe fullt så presserende som det samtidige borgerskap ga uttrykk for. Således begrenset Christiania Bank- og Kreditkasse i startårene sin virksomhet til å gi eller garantere for lån mot forskudd i håndpant i form av varer, løsøre, aksjer m.v. Etterhvert begynte banken å gi kreditter etter vanlig forretningsbankmønster. Både Kreditkassen og de forretningsbankdannelser som snart fulgte på, som Drammen Kreditkasse (1849) og Bergens Privatbank (1855), var de første årene knyttet til handels- og ikke industrikapitalistisk virksomhet.

Allerede med opprettelsen av Den norske Creditbank i 1857 var det imidlertid industrikapitalistiske motiver som lå bak. I en artikkel i "Morgenbladet" 15. desember 1855 heter det således om bakgrunnen for forslaget om å opprette en privatbank i Christiania ved siden av Kreditkassen: "Der anskaffes Dampskibe (... . ), der bygges Fabrikker, der er rig Anledning til at grave Kanaler, rense Elvedrag, sænke Søer, (...), bygge Jernbaner, osv." DnC ble Norges første egentlige industribank, som tok på seg de langvarige kapitalforpliktelser som denne type virksomhet krever. Det andre nye som inntrådte med stiftelsen av DnC, var at denne banken allerede fra starten av var påtenkt som en riksomfattende bank. At DnC fikk sin spesifikke historiske form, henger sammen med de erfaringer bankens skaper, Ole Jacob Broch, hadde hatt med den langt på vei tilsvarende franske forretningsbank, Crédit Mobiliér.

Det var imidlertid det allment aksellererende behovet for penger, som den nye industrikapitalistiske produksjonsmåten tvang fram, som var den viktigste drivfjæren bak det voksende antallet forretningsbanker. I forhold til året 1914 var det i 1920 dannet hele 104 nye forretningsbanker.

Forretningsbanker kan bare opprettes som aksjeselskaper med en minste aksjekapital på en million kroner, men det kan gis dispensasjon. Uten dispensasjon kan ikke en forretningsbank ha mindre enn 20 aksjonærer. Norske forretningsbanker driver i fag innenfor alle de tre hovedområder for bankvirksomhet. Herunder er de viktigste aktiviteter å yte kortsiktig kreditt og garanti, å motta innskudd, samt formidle betalinger i inn- og utland. Forretningsbankloven av 24. mai 1961 stipulerer uttrykkelig at det er forbudt for bankene å drive varehandel, industri, skipsfart og forsikringsvirksomhet.

En forretningsbanks styre skal ha minst tre medlemmer, som velges av representantskaper. Representantskaper velges av bankens generalforsamling. Etter lovvedtak fra 1977 - om demokratisering av forretningsbankene - skal Kongen oppnevne et flertall av representantskapets medlemmer. Resten velges av bankens generalforsamling.

Strukturelle trekk Fra slutten av attenhundretallet til mellomkrigstidens krise vokste forretningsbankene og sparebankene i Norge voldsomt i antall. Særlig for forretningsbankene betydde krisen en dramatisk strukturendring. Antallet sank fra 1920 til 1940 i løpet av perioden fra 1920 til 1940. Utviklingen for sparebankene var langt mindre dramatisk. Dette hang sammen med at det særlig var forretningsbankene som under krigens høykonjunktur hadde strukket kredittene sine for langt. Da krisen vel var over, var særlig mange av de mindre bankene borte. Etter den andre verdenskrigen har denne saneringsprosessen fortsatt. Fra begynnelsen av femtiårene til midten av syttiårene har de fem største forretningsbankene øket sin andel av denne banktypens samlete forvaltningskapital med omlag ti prosent. I løpet av tjue år (1952 til 1972) ble først sju selvstendige banker oppløst. Det sto da igjen trettiseks banker. I 1976 var tallet kommet ned i tjuesju.

De fem største norske forretningsbankene i 1976 var Den norske Creditbank, Bergen Bank, Christiania Bank og Kreditkasse, Andresens Bank og Fellesbanken. Bortsett fra Bergen Bank har alle sitt hovedsete i Oslo. Et flertall av de oppløste forretningsbankene er blitt overtatt av en av disse fem bankene. Samtidig har særlig de tre største bygget ut et landsomfattende nett av filialer og kontorer. Til tross for at det i etterkrigstiden også er blitt opprettet en del mellomstore, selvstendige distriktsbanker, har det på denne måten funnet sted ikke bare en markert kapitalkonsentrasjon, men også en markert geografisk sentralisering av bankvesenet.

En ny tendens innen det norske forretningsbankvesenet i etterkrigstiden er dets internasjonalisering. i økende grad deltar de store norske bankene i internasjonale kapitaltransaksjoner. Dette gjelder både som selvstendige operatører og i institusjonelt samarbeid med europeiske og amerikanske banker. Et tegn på denne tendensen er at de store norske forretningsbankene har etablert baser for sin internasjonale virksomhet i utlandet. I 1976 fantes bl.a. norske interesser i følgende luxemburgske banker: Andresen International S.A., Christiania Bank- og Kreditkasse S.A., Den norske Creditbank S.A., Bergen Bank International S.A.

Innenfor sparebankvesenet har kapitalkonsentrasjonen og den geografiske sentraliseringen vært langt fra så sterk som for forretningsbankene. I løpet av perioden fra 1952 til 1972 sank sparebankenes antall fra 605 til 444. De fem største sparebankenes andel av forvaltningskapitalen har ligget noenlunde jevnt omkring tjue prosent. Bare de tre største norske sparebankene har en forvaltningskapital som kan måle seg med de store forretningsbankene: Oslo og Akershus Sparebank, Bergens Sparebank og Stavanger Sparekasse. I motsetning til de største forretningsbankene har disse tre ikke et omfattende nett av filialer over hele det nasjonale territoriet. Det har riktignok funnet sted en geografisk sentralisering omkring disse bankene, men vesentlig på et lokalt plan. Noen nevneverdig internasjonalisering av sparebankenes virksomhet har ikke funnet sted, når en ser bort fra Fellesbankens Internasjonale engasjementer. Denne forretningsbanken eies av sparebankene. Disse bankenes lokale karakter og tilknytning uttrykkes også ved at deres totale forvaltningskapital er spredt forholdsvis jevnt utover hele landet, mens den tilsvarende fordeling for forretningsbankene viser en dramatisk overvekt i Oslo og Hordaland.

Når det gjelder kredittilførselen til private og kommuner, har forretningsbankene gjennom storparten av etterkrigstiden hatt en andel på om lag tjue prosent, sparebankene har hatt en andel som har variert mellom femten og tjue prosent, mens statsbankene har hatt en andel på nærmere tretti prosent. Når det gjelder lånetyper, har statsbankene for det vesentlige konsentrert seg om langsiktige investeringslån. Forretningsbankene har hatt den største andelen av kortsiktige kreditter, særlig driftskreditter til næringslivet. Med den meget lave egenkapitalen i norsk industri og handel antyder dette den betydelige makt som forretningsbankene har over norsk næringsliv. Forretningsbankenes inngrep i mindre og større foretaks drift, enten det gjelder organisatoriske endringer, produktskifte, utvidelse, innskrenkninger eller nedleggelse, er en del av norsk næringslivs hverdag. Handlingsmulighetene til forretningsbankenes eiere, styremedlemmer og direktører blir imidlertid ofte overdrevet. Selve det norske økonomiske systemets allmenne funksjonsmåte og de historiske vilkår som bankene arbeider under, setter ofte meget stramme rammer for hvilke handlingsalternativer som er praktisk mulige.

En historisk ramme De økonomisk-historiske rammene for de norske bankenes virke har gjennomgått dramatiske endringer i etterkrigstiden. Det kan skilles ut to grove hovedfaser.

For det første lukningsfasen, som løper over tiden fra fredsslutningen til begynnelsen av femtiårene. Bankenes aktivaforretninger spilte i denne perioden en meget beskjeden rolle i landets økonomi. Dette hang hovedsakelig sammen med to forhold. For det første eksisterte det et meget betydelig pengeoverskudd som følge av at tyskerne hadde latt Norges Banks seddelpresse løpe for å finansiere okkupasjonskostnadene. For det andre bidro Marshallplanen til å dekke kostnadene med å få norsk industri på beina igjen. Norsk økonomi var i denne perioden en lukket økonomi i den forstand at det eksisterte et nett av import- og lisensrestriksjoner på de fleste etterspurte varer. Det var med andre ord ved å kontrollere markedenes tilbudssider at staten holdt en inflasjonstruende etterspørsel etter bl.a. bankkreditter nede. Bankenes innflytelse på den økonomiske og sosiale utvikling var på denne bakgrunn forholdsvis liten.

Den andre fasen kan karakteriseres som åpningsfasen. Denne løper fra begynnelsen av femtiårene til samtiden. I løpet av femtiårenes første del er kjøpekraftoverskuddet og Marshallplanen borte. Vareimporten fra utlandet må nå finansieres gjennom landets egne eksportinntekter. Behovet for varebytte med utlandet fordret både reelt og formelt (gjennom Norges medlemskap i OECD) at importlisensene falt bort. Norges handelsgrenser ble slått mer og mer åpent opp, og en konsekvens av dette var at norsk næringsliv nå ble utsatt for et radikalt forsterket konkurransepress. Enda sterkere ble dette presset etter medlemskapet i EFTA og handelsavtalen med EF. I mange tilfeller skal det bare foroldsvis enkle prognoser til for å vise hvilke bransjer og bedriftstyper som både på kort og lang sikt ville være konkurransedyktige. Det er forståelsen av herredømmet i denne ytre strukturelle situasjonen som i meget stor grad styrer sentrale deler av de store bankenes aktivaforretninger; deres forståelse av hvilke bedrifter som kan ansees som overlevingsdyktige. Ofte er kartet så entydig at det spiller mindre rolle om det er styreformann Astrup eller sekretær Hansen som fatter beslutningen.

I de seinere år har også petroleumsutviklingen i Nordsjøen fått viktige konsekvenser for bankvirksomheten i Norge. I internasjonal sammenheng er norske banker meget små, og har ikke vært i stand til å finansiere de enorme grunnlagsinvesteringene som må til i Nordsjøen. For det vesentlige via petroleumsutvinningen har de store utenlandske investeringsbankene tilkjempet seg en meget stor andel av det norske kredittmarkedet. I en økonomisk krisesituasjon representerer dette et betydelig - økonomisk og politisk - maktpotensiale på de utenlandske storbankenes hender. I 1976 var således hele trettifem prosent av den totale kredittgivningen i Norge på utenlandske hender, mens forretningsbankenes andel var sunket ti og en halv prosent og sparebankenes til åtte og en halv. En annen viktig tendens de seinere år er at statsbankene tar på seg en stadig større del av kredittgivningen, særlig til industrielle investeringer.

De økonomisk-historiske endringene etter krigen er imidlertid langt fra tilstrekkelige til å forklare det norske bankvesenets virksomhet. Andre viktige faktorer er særlig statens aktivitet, men også ideologiske og allmennkulturelle endringer i tidsrommet.

T.A.L.

Se også: Bank, Bankforening, Den norske, Kredittpolitikk, Statsbanker.

Litteratur: G. Jahn m.fl.: Norges Bank gjennom 150 år, Oslo 1966. H. Skånland: Det norske kredittmarked siden 1900, Oslo 1967. Norges Banks årsberetninger. A. Bugjerde: Norske kredittinstitusjoner, Oslo 1977.

Barbados

Hovedstad: Bridgetown
Sjølstendighet: 1966 (England)
Politisk system: Topartisystem
Flateinnhold: 431 km²
Folkemengde i 1973: 243 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 0,8 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 1,2 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 946 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: ÷ 1,7 %
Inflasjonsrate i 1975: 20,7 %
Sysselsatte i primærnæring: 16,2 %
Sysselsatte i industri: 29,0 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 50,4 %
Yrkesaktivitet: 61,7 %
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 39,5 %
Eksportensidighet: Sukker 36,1 %
Viktigste handelspartner 1974: i-land 61,0 %
Energibruk pr. innbygger: Lav 1 212 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 0,0 %
Lese- og skrivekyndighet: 91 %
Dagsaviser, opplag pr. I 000 innb., 1972: 113
Spedbarnsdødelighet: 2,92 %
Døde i trafikkulykker pr. 100000 innb.: 14,9
Sjølmordsrate (Døde pr. 100000 innb.): 1,7
Mordrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 5,8
Tilslutning til militærallianse: OAS
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind

Barfotlege

Barfotlege er en helseprofesjon utviklet i Kina. Bar fotlegene har kort formell utdannelse, men har samtidig forholdsvis store oppgaver innen det kinesiske helsevesen, til dels oppgaver som tradisjonelt har vært tillagt vanlige leger.

Barfot er en hedersbetegnelse på bønder i Sør- Kina, en riktigere tittel ville derfor være bondelege. Prinsippet med barfotleger ble utviklet i Shanghaiområdet rundt 1958, men først satt i system under kulturrevolusjonen som begynte i 1966. Egentlig omfatter dette 3 typer helsepersonell, barfotlege på landsbygda, arbeiderleger ved fabrikkene og rødegardistleger eller gateleger i byene. Dette er vanlige bønder, arbeidere eller husmødre, som har fått noe tilleggsutdanning i helsespørsmål, som regel ved kurs på fra en til seks måneder. Meningen er at de skal bruke sin arbeidskraft fordelt på arbeid i produksjon og helsearbeid. Etter hvert er utdannelsen blitt lengre. Deltagelsen i produktivt arbeid er blitt redusert og gradvis mer medisinsk preget, f.eks. i form av arbeid med å dyrke medisinske urter og å fremstille injeksjonspreparater og tabletter av disse

Det er anslått at det i dag er ca. 1,3 millioner barfotleger i Kina, og dette nettverk av helsepersonell på lokalnivå er en viktig forutsetning for å kunne gjennomføre de helsepolitiske mål Kina har satt seg. Arbeidsoppgavene består i en blanding av hva helsesøstre, distriktsleger, hjemmesykepleiere, hygieneteknikere og fysioterapeuter gjør i Norge. Spesielt tar de seg av forebyggende helsearbeid, som vaksinasjoner, helsekontroller, hygienisk veiledning og overvåking og familieplanlegging. Behandling begrenser seg stort sett til førstehjelp og behandling av de vanligst forekommende sykdommer.

Barfotlegenes virksomhet er basert på en praktisk og udogmatisk sammenblanding av tradisjonell kinesisk medisin og vestlig medisin. Penicilin og akupunktur brukes samtidig uten store ideologiske problemer.

Barfotlegene har bidratt til å avmystifisere medisinsk arbeid og representerer to av Maos vesentligste paroler satt ut i praksis - "Stol på egne krefter" og "Tjen folket". Prinsippet med barfotleger burde være en egnet metode til å løse viktige helseproblemer i utviklingslandene. Dette vil imidlertid kreve et utstrakt samarbeid mellom helsetjenesten på alle plan, som i Kina. Der er bl.a. spesialister på de store sykehus forpliktet til å reise ut i distriktene for å samarbeide med og instruere barfotlegene.

Barfotlegenes framtid i Kina er usikker, og spesielt etter Maos død er de bærende prinsipper i barfotlegesystemet blitt kritisert. Mindre oppgaver i produksjonen, økt utdannelse og økt profesjonalisering vil bidra til å redusere avstanden til de allerede etablerte helseprofesjoner.

D.B.

Se også: Akupunktur.

Barlien, Hans

Se Bondereisning