Baader-Meinhof
Se RAF.

Babeuf, Gracchus
Babeuf (1760-1797), kommunistisk teoretiker og politiker fra Den franske revolusjon. Som teoretiker utgjør han et bindeledd mellom de radikale grupperinger i revolusjonen og den industrielle sosialisme hos Saint-Simon. I utgangspunktet var han tilhenger av den "jordlov" som var et hovedkrav under revolusjonen og som skulle avskaffe arveretten på land. Senere kom han til at privat eiendom av land måtte avskaffes helt, og at fordeling og forbruk måtte organiseres kollektivt. Han tok ikke skrittet fra denne "forbrukskommunisme" til en "produksjonskommunisme", ettersom han ikke hadde klart for seg at den nye maskinteknologien ville bety en sosialisering av arbeidsprosessen. Bakgrunnen for hans analyse var bønder og i noen grad håndverkere, mens lønnsarbeidemes stilling opptok ham lite. Hans politiske innsats består i ledelsen av "De likes sammensvergelse" som skulle føre ham til guillotinen i 1797. Sammensvergelsen hadde ingen umiddelbar politisk betydning, men på lang sikt har den fått store virkninger. Babeuf brøt her med sitt tidligere ideal om et åpent og direkte demokrati (som han hadde overtatt fra Rousseau) og organiserte sin bevegelse som et hemmelig og sentralt ledet forbund som skulle fram til det revolusjonære diktatur. Gjennom Auguste Blanqui kom denne tanken til å få stor betydning for Lenins organisasjonsteori (se art. Blanqui).
J.E.


Back-bencher
Uttrykket skriv seg frå det britiske parlamentet der dei minst taleføre og minst dugande medlemmene av partigruppene blir plasserte på dei bakre benkane
I det norske Storting er representantane sessa fylkesvis. Derfor er back-benchers jamt spreidde over heile salen. Med den aukande vekt massemedia etter kvart legg på enkelte leiande figurar i partia, har talet på back-benchers synt ein stigande tendens - relativt sett.
A .Ho.

Bahama-øyene
Hovedstad: Nassau
Sjølstendighet: 1973 (England)
Politisk system: Topartisystem
Flateinnhold: 13 935 km²
Folkemengde i 1973: 193 000
Arlig vekst i folkemengden 1970-73: 4.2 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 2 320 $
Inflasjonsrate i 1975: 10,5 %
Sysselsatte i primærnæring: 6,9 %
Sysselsatte i industri: 19,6 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 62,9 %
Yrkesaktivitet: 74,9 %
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 40,1 %
Eksportensidighet: Oljeprodukter 71,9 %
Viktigste handelspartner 1974: USA 45,8 %
Energibruk pr. innbygger: Meget høy 7 883 kke
Lese- og skrivekyndighet: 89 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 162
Spedbarnsdødelighet: 4,30 %
Døde i trafikkulykker pr. 1000% innb.: 6,9
Sjølmordsrate (Døde pr. 100 000 innb.): 0,5
Mordrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 62,2
Tilslutning til militærallianse: Avtale med USA
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind

Bahrain
Hovedstad: Manamah
Sjølstendighet: 1971 (England)
Politisk system: Sjeikdømme
Flateinnhold: 662 km²
Folkemengde i 1973: 227000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73:1,8 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 935 $
Inflasjonsrate i 1975: 17,2 %
Sysselsatte i primærnæring: 6,6 %
Sysselsatte i industri: 34,2 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 57,8 %
Yrkesaktivitet: 51,4 %
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 5,5 %
Eksportensidighet: Oljeprodukter 81,3 %
Viktigste handelspartner 1975: u-land 49,6 %
Energibruk pr. innbygger: Middels 2 075 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 0,0 %
Lese- og skrivekyndighet: 40 %
Tilslutning til militærallianse: Arabiske liga
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind

Bakunin, Mikhail
Bakunin (1814-1876), russisk revolusjonær, en av anarkismens sentrale skikkelser. I sin Bakuninbiografi sier Carr: "Det er umulig å overføre til ettertida den følelsen av medrykkende kraft som alltid var tilstede for dem som kjente ham mens han levde." Anarkisten Bakunin var i sin samtid vel så kjent blant arbeidere og intellektuelle som Marx, hans hovedmotstander i stridighetene i den første Internasjonale. Bakunin deltok aktivt på barrikadene fra revolusjonene i 1848 og fram til få år før sin død. Mens Proudhon framla de fleste ideer som inspirerte anarkistrørsla, var det Bakunin som ga seinere anarkister et eksempel på anarkistisk handling, Og det var Bakunin som viste hvor stor forskjellen var i teori og praksis mellom anarkismens læresetninger og Marx' kommunisme. Dermed gjorde han tydelig den splittelsen i den revolusjonære bevegelsen som lå allerede i bruddet mellom Marx og Proudhon i 1840-åra.
Bakunin hadde sin bakgrunn i russisk landadel. Etter en avbrutt militær karriere, studerte han filosofi, særlig Fichte og Hegel. I 1840 dro Bakunin til Tyskland og utviklet etter påvirkning fra Feuerbach en sterk ateisme: "Hvis Gud virkelig var til, måtte vi avskaffe ham." Bakunin fikk i Dresden kontakt med Arnold Ruge og offentliggjorde i hans tidskrift Deutsche Jahrbücher artikkelen "Reaksjonen i Tyskland" som sluttet slik: "Ønsket om ødeleggelse er også et skapende ønske." Artikkelen medførte at han ble utvist fra Saksen. Fra 1843 var Bakunin i Paris der han traff Proudhon og Marx som begge påvirket ham varig. I 1847 ble Bakunin utvist fra Frankrike etter at han ved en bankett gjorde seg til talsmann for en polsk revolusjon mot tsaren. Men Februarrevolusjonen i 1848 trakk ham tilbake til Paris. Bakunin deltok i den slaviske kongress i Praha og skrev samme år pamfletten "En appell til slaverne". Han oppfordret bøndene til å ikke stole på borgerskapet, og å forene seg mot de tre tyrannier, Russland, Østerrike og Prøyssen. Dette var det første offentlige angrep på den statsdannelsen som raknet nøyaktig 70 år seinere. I mai 1848 tok Bakunin aktivt del i planleggingen og ledelsen av opprøret i Dresden. Komponisten Richard Wagner som sjøl deltok i dette opprørsforsøket, og som delvis har brukt Bakunin som modell for Siegfried, beskrev Bakunin slik: "Alt ved ham var kjempemessig, og han var full av primitiv begeistring og styrke." Etter at opprøret brøt sammen, ble Bakunin arrestert og tilbrakte de neste åtte år i fengsel, seks av dem i Tsar-Russlands mørkeste fangehull. Straffen ble omgjort til livsvarig eksil i Sibir, men i 1861 unnslapp Bakunin sine voktere og la ut på en verdensomspennende flukt, via Japan og USA, som gjorde hans navn legendarisk for radikale grupper over hele Europa. Han kom til London hvor han en tid arbeidet sammen med Alexander Herzen. I 1863 deltok han i et mislykket polsk opprør. Serien av skuffelser fra 1848 av gjorde at han tok sine ideer opp til nyvurdering. Han gikk over fra revolusjonær nasjonalisme til revolusjonær anarkisme. I 1864 flyttet Bakunin til Italia. Her startet han den hemmelige organisasjonen "Det Internasjonale Brorskap".
Hovedpunktene i Bakunins program var nå: 1. Avskaffelse av arv, 2. Like rettigheter for kvinner og menn, 3. Felleseie av land, kapital og produksjonsredskaper, 4. En føderativ organisering av samfunnet bygd på frie fagforeninger sluttet sammen i kommuner som igjen er sluttet sammen i større enheter, 5. Avskaffelse av staten og 6. Oppløsning av den borgelige familie og ekteskaps- lovgivningen. Barna skal ikke være foreldrenes eiendom, men tilhøre det frie fellesskapet.
Da Bakunin i 1867 slo seg ned i Sveits, møtte han en aktiv revolusjonær bevegelse, særlig i Jura- fjellene. Han vant mange tilhengere, og stiftet organisasjonen "Internasjonal allianse for sosialistisk demokrati". Da Bakunin i 1868 gikk inn i Internasjonalen, følte han ikke at hans organisasjon sto i noe motsetningsforhold til Internasjonalen. Han tenkte seg den som en aktivistorganisasjon som skulle gi medlemmene revolusjonær glød. Bakunins forhold til Marx var fjernt, men ikke uvennlig, og han satte Marx høyt som tenker. Marx beskrev Bakunin som "et menneske uten enhver teoretisk kunnskap", men i realiteten sto ikke Bakunins teoretiske synspunkter i motsetning til de Marx hadde. Bakunin var en overbevist materialist. Han trodde sterkt at verden kunne bli forstått ved hjelp av vitenskapelige lover og at det ikke var noe behov for metafysiske eller teologiske forklaringer på den sosiale, økonomiske, politiske eller etiske adferd. Slike forklaringer tjente bare til å tåkelegge menneskenes forståelse av sin egen situasjon.
Siden Marx så med motvilje på Bakunins organisasjon, gikk Bakunin med på å nedlegge den, og foreslo at dens avdelinger ble lagt direkte under Internasjonalen. På Internasjonalens kongress i Basel september 1869 støttet Bakunin forslaget om utvidede fullmakter for generalrådet med rett til å ekskludere alle seksjoner som motarbeidet Internasjonalens syn. Men når det gjaldt spørsmålet om arveretten, som Bakunin meget sterkt ønsket avskaffet, gikk Bakunin mot et forslag fra generalrådet og Bakunins syn fikk flertall på kongressen. De følgende to år utviklet det seg til en regulær krig med brev, sirkulærer og pamfletter. Marx fikk etterhvert følelsen av at Bakunin ledet en kjempemessig hemmelig sammensvergelse. Bakunin og hans tilhengere ble mer og mer overbevist om at Marx' forsøk på å organisere arbeiderklassen på et sentralisert grunnlag ville ødelegge de revolusjonære mål bevegelsen skulle tjene. Som Jura-anarkistene uttrykte det i et rundskriv i 1871: "Hvordan kan noen vente seg at et samfunn bygd på likestilling og frihet vil oppstå fra en autoritær organisasjon? Det er umulig. Internasjonalen - kimen til det framtidige menneskelige samfunn - må fra nå av bli det sanne bilde på våre prinsipper om frihet og føderalisme, og avvise fra vår midte ethvert prinsipp som fører til autoritet og diktatur."
Sommeren 1871 bestemte Marx seg for å redusere Bakunins innflytelse, og innkalte til en privat konferanse i London for Internasjonalen. Marx kom med forslag om danning av politiske arbeiderpartier som redskap til frigjøring av proletariatet. Men det viste seg at utenom Tyskland var ikke arbeiderklassen så ivrige på å danne arbeiderpartier under ledelse av Marx og Internasjonalen. Bakunins innflytelse var like stor som noen gang i Spania, Italia og Sveits, og også blant et betydelig antall av Intemasjonalens tilhengere i Frankrike og Belgia. I 1872 syntes Marx at Internasjonalen hadde tjent sin hensikt. Og undertrykkelsen som fulgte Pariserkommunens nederlag gjorde også enhver aktivitet vanskelig. Marx sendte ut et privatsirkulær fra generalrådet (The Alleged Scissions in the International) hovedsakelig ført i pennen av Engels. Her ble alle de gamle politiske og personlige anklagene mot Bakunin gjentatt. Bakunin kalte dem ikke uten grunn "en haug møkk". Like etterpå sammenkalte Marx en kongress av Internasjonalen i Haag. Her ble Bakunin og hans tilhengere ekskludert. Det ble også vedtatt å flytte generalrådet til USA. Marx hadde beseiret Bakunin, men samtidig førte disse vedtakene til at Internasjonalen mistet enhver innflytelse i den internasjonale arbeiderbevegelse. Etter eksklusjonen fra Internasjonalen levde Bakunin tilbaketrukket, og etter et mislykket opprørforsøk i Bologna I 1874 trakk Bakunin seg helt tilbake. To år seinere døde han i Bern.
Gjennom sine ideer og sin aktivitet inspirerte Bakunin alle retninger av revolusjonære bevegelser i siste halvdel av det 19. århundre. Kropotkins anarkisme, den franske syndikalisme, fasene med nihilisme, populisme og bolsjevikisme i Russland. Marx mente at revolusjonene var forutbestemt av økonomiske krefter som fulgte bestemte historiske lover. Bakunin la mer vekt på revolusjonær aktivisme. Bakunin ser ikke klassekampen utelukkende som en kamp mellom borgerskap og arbeidere. Bakunins visjon er en altomfattende revolusjon, et opprør både i byene og på landet, der vi på den ene sida finner arbeiderne, de jevne bøndene og slumstrøkenes filleproletariet - arbeidsløse, løsgjengere og lovløse - og på den annen side alle som profitterte på utbyttinga. I motsetning til Marx tilla også Bakunin studenter og deklasserte intellektuelle en viktig forberedende rolle. Mens Marx ventet revolusjon fra den etablerte arbeiderklassen i de mest avanserte industrielle land, forutså Bakunin revolusjonene i de økonomisk forholdsvis tilbakestående land med mange fattige bønder og med ufaglærte og uorganiserte arbeidere. Marx mente det var nødvendig med en overgangsfase med "proletariatets diktatur". Bakunin ville avskaffe staten fullstendig med én gang. Han mente at feilen ved alle tidligere revolusjoner var at én regjering ble erstattet med en annen. Den virkelige revolusjon skulle ikke gripe den politiske makt, men være en samfunnsmessig makt som avskaffet selve staten. Bakunin ønsket ikke, som Marx, at produksjonsmidlene skulle bli nasjonalisert av arbeiderstaten, men at de ble overført til frie føderasjoner av selvstyrte produsentsammenslutninger organisert nedenfra og opp i verdensomfattende målestokk. Både Bakunin og Marx var motstandere av kapitalismen, men Bakuni var også motstander av konsentrasjon av industriell makt, både privat og statlig. På bunnen av Bakunins anarkisme ligger en kraftig protest mot alle former for sentrallsert makt - politisk og økonomisk. Bakunin hevdet at enhver regjering uansett hvem som kontrollerer den er et redskap for undertrykkelse. "Proletariatets diktatur" er intet unntak. Bakunin var den første som forutså en ny "priviligert minoritet" av lærde og eksperter, hvis kunnskaper gjorde at de kunne bruke staten til å herske over fabrikk- og landarbeiderne. I teori og praksis må derfor politisk makt totalt avskaffes: "... for så lenge politisk makt eksisterer, vil det alltid finnes herskere og beherskede, herrer og slaver, utbyttere og utbyttede."
H.P.Aa

Se også: Anarkisme, Første Internasjonale, Kropotkin.

Litteratur: Strand/Aastorp: Anarkistisk lesebok, Oslo, 1977. H. P. Aastorp: Frihet og sosialisme, Utvalgte tekster av Bakunin, Karlsøy, 1978. E. M. Carr: Michael Bakunin, London 1937.

Balabanova, Angelika
Balabanova (1878-1965) ble født i Chernigov i Ukrania. Hun kom fra en rik landeierfamilie, som hun forlot i protest som nittenåring og reiste til Belgia for å studere politisk økonomi. Hun ble sosialist og studerte i Leipzig, Roma og Zürich. Etter sine studier ble hun profesjonell agitator og organisator for ulike sosialistiske partier i Europa og reiste over hele kontinentet. Hun ble medlem av det italienske sosialistpartiet i 1900 og redaktør for partiets avis "Avanti" (Fremad). Hun var en sentral skikkelse i oppbyggingen av det Italienske sosialistpartiet, men deltok også aktivt i det Russiske Sosialdemokratiske Partiets arbeid i eksil og i den europeiske sosialistbevegelsen. Hun utførte sitt arbeid først og fremst blant tekstilarbeiderne Nord-Italia og Sveits. Her fikk hun stor oppslutning blant arbeiderne, fordi hun var like opptatt av å lindre deres menneskelige nød som av å organisere dem politisk. Senere var hun aktiv deltaker i Zimmerwaldbevegelsen, ble dens sekretær og støttet dens bestrebelser på å reise arbeiderne krigen. Hun organiserte den sosialistiske kvinnebevegelsen sammen med Clara Zetkin i Bern i l914. I 1917 ble hun medlem av bolsjevikpartiet og tjente den russiske revolusjonen som propagandaleder som sekretær i den 3. Internasjonalen til 1921. Hun forlot Sovjetunionen i protest mot det hun betraktet som politisk forræderi av revolusjonen, spesielt av Zinovjev og Radek i 1921. Men hun ble ikke ekskludert fra partiet før i 1924. Fra 1926 til 1936 var hun igjen utgiver av "Avanti", som da ble gitt ut i Frankrike. Deretter flyttet hun til USA, hvor hun levde til 1965.
Balabanova var alltid først og fremst humanistisk sosialist og skrev om seg selv at: "Min følsomhet overfor menneskelig nød har sannsynligvis alltid vært den dominerende faktor i min følelsesmessige og intellektuelle utvikling - i mitt barndoms- opprør, i mitt brudd med familien og i min hengivenhet for den revolusjonære bevegelsen. Men i alt dette har det aldri vært noen konflikt mellom mitt hjerte og min hjerne.... Jeg har aldri satt mine individuelle følelser lavere enn revolusjonens interesser." Hun viste spesiell omsorg for arbeiderkvinnene og beskrev deres lidelser og sult de første årene etter revolusjonen. Hun ble brukt av partiet pga. sin internasjonale prestisje og sine ferdigheter som propagandist, men hennes kritikk av partiets sentrale menn gjorde henne tilslutt ubrukelig. Hun ble betraktet som "bløthjertet" og ble tilsidesatt. Da hun nektet å agitere mot den italienske kommunistlederen Servati, måtte hun forlate Sovjetunionen. Hennes personlige integritet og lojalitet overfor gamle venner og idealer ble alltid ansett som politisk naivitet, mens hun selv anså disse trekk som sin personlige styrke.
Balabanovas betydning ligger først og fremst i hennes praktiske liv som aktivist, propagandist og organisator og ikke på det teoretiske plan. Som redaktør for "Avanti" signerte hun aldri noen artikler fordi hun mente at anonymitet var viktig i et sosialistisk parti for å motvirke heltedyrkelse. Hun brukte ingen av de mange sentrale verv hun hadde til å bygge opp et eget maktgrunnlag og kjempet mot sentralisering og byråkratisering i politisk arbeid.
H.He.

Litteratur: A. Balabanova: My Life as a Rebel, London 1938.

Balzac, Honoré de
Balzac (1799-1850), fransk forfatter, en av de fremste representantene for "realismen" i litteraturen.
Det er få forfatterskap som kan knyttes i like sterk grad til en bestemt epoke som Balzacs. Han lever i den tidsalder da det franske borgerskap sikrer seg makten, og det borgerlige franske samfunn setter seg fast. Balzac avviser forsøkene på å virkeliggjøre idealene fra den store franske revolusjon som kommer til uttrykk i juli-revolusjonen i 1830 og februarrevolusjonen i 1848. I romans form har Balzac framstilt denne epokens historie. Og de ulike romanene (og skuespillene) hans utgjør et hele. De tar for seg ulike sider ved livet i Frankrike i denne epoken. De behandler skikkelser fra ulike samfunnslag, men alle bøkene er bundet sammen av en innsikt i hvordan sosiale motsetninger ytrer seg.
Anekdotene vil ha det til at Balzac en vårdag i 1833 kom stormende inn i sin søsters hus og ropte: "Hils meg, jeg er på veg til å bli et geni". Han hadde kommet på idéen med å bygge alle romanene sine inn i en stor helhet. Han ville skape et bilde av det franske samfunn, og fra roman til roman skulle skikkelser gå igjen. De kunne dukke opp i en sammenheng, forsvinne, være fraværende i flere bøker for så igjen å tre inn på scenen, noen ganger skulle de opptre som bipersoner, andre ganger som hovedpersoner. I 1833 var det at planen om "La comédie humaine" (Den menneskelige komedie) tok form. Balzac rakk aldri å fullføre det etter de planene han la for det. Mange bøker finnes helt fullførte, andre foreligger ufullstendige, til noen finnes det skisser, og til andre bare en slags disposisjoner. Det foreligger 102 mer eller mindre fullførte romaner, lange og kortere noveller innenfor "Den menneskelige komedie". Dessuten finnes det skisser til omlag 60 andre. I tillegg skrev Balzac lange forord til sine romaner, der han forklarte innebyrden av dem og politiske artikler med temaer som han for øvrig behandlet i romanene og novellene. "Den menneskelige komedie" er et byggverk der de enkelte deler griper i hverandre. Det var meningen at hele verket skulle bestått av tre hoveddeler - "Sedeskildringene", "De filosofiske studier" og "De analytiskestudier". Det er bare sedeskildringene som er sånn noenlunde fullførte, og de er igjen delt opp I "scener" fra ulike områder i det franske samfunn. Det finnes scener fra privatlivet, fra livet i provinsen, fra livet i Paris, fra det politiske liv, fra landlivet, fra livet i det militære. Det var meningen at også de to andre hoveddelene av "komedien" skulle deles inn på samme måte.
Innenfor marxistisk kritikk har det stått strid om Balzacs verk - selv om ingen har trukket dets betydning i tvil. Men én retning, først og fremst representert ved Georg Lukács, har hevdet at i Balzacs verk kan man finne eksempel på det som er blitt kalt "realismens triumf". Det vil si at verket gir uttrykk for en progressiv holdning, til tross for at forfatteren personlig har en reaksjonær oppfatning av politiske spørsmål. Den andre retningen har hevdet at Balzac var reaksjonær, men ikke ut fra sin samtids oppfatning. Det han stod for var et syn på nødvendigheten av et autoritært samfunnssystem, og denne oppfatningen peker fram mot en holdning som er beslektet med de korporative oppfatninger som finnes innenfor fascistliknende ideologier. Det er særlig Jan Myrdal som har hevdet en slik fortolkning av Balzac. Problemet ved begge disse holdningene er imidlertid at de river Balzacs verk ut av sin historiske sammenheng, og gjør ham på et vis til vår samtidige.
Sammen med sin store samtidige Stendahl (pseudonym for Henri Beyle (1783-1842)) representerer Balzac den første store blomstringsperioden i den litterære retningen som har fått navnet realismen. Ulikhetene mellom disse to forfatterne er illustrerende for noen av kjernepunktene i begrepet. Stendahls verk viser en utpreget sans for psykologi, hans menneskeskildrlng borer innover. Han forklarer handlemåter og holdninger ut fra kjennskap til og framstilling av individenes spill i forhold til hverandre. Dette gjør at han også er en forfatter med sans for og forståelse av politikken som et spill av muligheter. Balzacs verk er derimot i første rekke preget av en sans for økonomi og sosiale motsetninger. "Den menneskelige komedie" er preget av en dyp innsikt i hvordan den historiske prosess drives fram av økonomiske motsetninger. Mens Stendahl er opptatt av å skildre sine skikkelsers psykologi, er Balzac opptatt av å vise fram sine skikkelsers omverden, deres miljø, tingene rundt dem.
Det finnes en overveldende sans for historiske detaljer i Balzacs verk. Disse detaljbeskriveisene av gjenstander, klær, arkitektur, skikker, arbeidsprosesser og liknende danner en nødvendig bakgrunn for de intriger og prosesser som utspiller seg i sosiale forhold. Beskrivelsene bidrar til noe mer enn å karakterisere skikkelser og miljøer. De bidrar til å gi verket en bestemt historisk innebyrd. Detaljene gjør at den tida som skildres, kan tidfestes i forhold til Balzacs samtid og ettertid. Detaljene gir bevissthet om at den tida som skildres er en dynamisk epoke som gjennomgår store forandringer. Dagliglivet endrer seg.
Det har vært hevdet at Balzac tegnet et bilde av hele det franske samfunn på sin tid, at "Den menneskelige komedie" gir et totalt blikk for sosiale konflikter og prosesser i Frankrike i de første tre- fire tiår av det nittende århundre. Det er en sannhet med modifikasjoner. I Balzacs verden er det visse klasser og sjikt som får dominere. Noen konflikter er viktigere enn andre. Hver gruppe har sin plass og sitt sosiale miljø, men de er bærere av ulik betydning. Han skildrer forskjellen mellom Paris og provinsen. Han plasserer adelen i St. Germain, bohemene og studentene i Latinerkvarteret, borgerskapet i Chausée d'Antin, mens de fattige, massene, bare dukker opp her og der, og aldri spiller noen avgjørende og drivende rolle i det sosiale spill som Balzac lar oss være vitne til. Ikke desto mindre er massene til stede i Balzacs helhetsverk. De eksisterer som en bakgrunn for det liv som leves blant borgere og aristokrater, og han kommenterer massenes eksistens i sine politiske artikler. Massene står fram som annen- og tredjerangs skikkelser. De mangler individualitet. Det gjør derimot ikke representantene for aristokratiet og borgerskapet. Disse to gruppene er representert ved en rekke dominerende skikkelser som går igjen i mer eller mindre framskutte posisjoner fra verk til verk.
Når Balzac konsentrerte oppmerksomheten om motsetningen mellom klassene, var det konflikten mellom aristokratiet og borgerskapet som opptok ham. Forholdet mellom det rike mindretall og de fattige massene opptok ham bare i den grad denne konflikten spilte inn i motsetningen mellom borgerskap og aristokrati, altså mellom de to klasser som kjempet om å være den herskende. Klarest trer dette kanskje fram i den romanen som av mange marxistiske kritikere er blitt trukket fram som selve "beviset" på Balzacs progressivitet -"Bøndene". Det er tre sosiale grupper som står mot hverandre i denne boka. På den ene sida det jordeiende aristokrati, på den annen provinsborgerne og deres "allierte" - de jordløse bøndene. Bøndene fungerer som borgerskapets støttropp i angrepet på aristokratiet og ender opp med å bli utbyttet av det. Men aristokratiet går samtidig under. Det mangler innsikt i sin egen situasjon. Det forstår ikke betydningen av å investere kapitalen og av å danne allianse med bøndene mot borgerskapet. Det har ikke innsett det nødvendige i å knytte de undertrykte gruppene til seg med korporative bånd. Det finnes ikke uttrykk for medfølelse med noen gruppe eller skikkelse i dette verket. Romanen er registrering av hvordan den sosiale prosessen som omdannet Frankrike, utspilte seg.
Balzac var oppmerksom på konsekvensene av den utvikling han skildret. Det gjør ham til en historisk innsiktsfull forfatter, men det gjør ham ikke nødvendigvis til en progressiv forfatter. Det er ikke i tråd med Balzacs holdning å framstille sine skikkelser som sakesløse ofre eller lysende helter. De fattige bøndene ligger som de reder. De får ingen medfølelse, like lite som et udugelig aristokrati blir gjenstand for tårer fra Balzacs side. Til tross for en rekke melodramatiske innslag var ikke Balzac noen sentimental forfatter.
Måten Balzac skildrer aristokratiet på, kan oppsummeres som at det står fram som et aristokrati, men ikke som en herskende klasse. Det er lukket inne i sine egne intriger, opptatt av sosiale spill uten konsekvenser for makten i samfunnet, besatt av å bevare privilegier det ikke kan beholde, fascinert og fortapt i en forgangen tid. Aristokratiet er ikke i stand til å gå inn og utnytte de sosiale og økonomiske institusjoner som vokste fram etter revolusjonen og Napoleonstida. Som klasseportrett kan aristokratiet vanskelig kalles noe ideal i "Den menneskelige komedie" Det er en synkende klasse som vises fram, og Balzac kan vanskelig kalles "legitimist", dvs, tilhenger av "l'ancien regime", i den forstand at han tror at denne klassen skal kunne gjenopprette det gamle regimet på nytt.
Den nye herskerklassen i Balzacs verden er borgerskapet. Og det er kjennetegnet ved å være et handelsbourgeoise. Det skildres i sin tilknytning til spekulasjoner i verdipapirer, eiendomshandel. Det står fram som den gruppen som kontrollerer kreditten - pengeutlånet og bankiervirksomheten. Bare i forbifarten finnes det henvisninger til et borgerskap som er knyttet til industri og produksjon. De som teller i Balzacs verden, er de som spekulerer og de som administrerer, og alt virvler rundt "Den menneskelige komedies" mest sentrale element - pengene.
Edderkoppen i alle de nett som Balzac vever, er finansmannen i stort og lite, i Paris og i provinsen. Det er karakteristisk at begivenhetene dreier rundt dem som kontrollerer pengene. Slik er det, selv om disse personene ikke er romanens hovedpersoner. Og det er slående at to ting knytter skikkelser fra en roman til en annen - forretningsforbindelser og kjærlighetsaffærer - , og de siste har nær forbindelse med de første. Gjennom det hele løper kyniske forfatterkommentarer som går ut på at det gjelder å kjempe for seg selv og sin gruppes interesser. Samfunnslivet er en kamp uten nåde. Balzac skildrer borgerskapet på en slik måte at det trer fram som skildret av en av dets egne medlemmer. Figurene er ikke nødvendigvis sympatiske - ja ofte er de direkte usympatiske. De er ikke helter, men de handler på en slik måte at deres handlemåte står fram som forklarlig. Det ligger en forståelse for hvorfor borgerskapet blir den nye herskende klassen i dette perspektivet.
Det er en gruppe som står utenfor de to dominerende klassene, som spiller en vesentlig rolle i Balzacs verk. Det er bohemene, kunstnerne, forfatterne, de intellektuelle. Til denne gruppen hører også kurtisanene. De står på sida av samfunnet og er samtidig en del av det. I denne gruppa finnes en lang rekke skikkelser som dels har sentrale roller som hovedpersoner i flere av romanene, dels betrakter og kommenterer de sosiale prosessene som utspiller seg.
Det finnes få forfattere som så suverent har turnert dialektikken mellom illusjonsskapende og illusjonsbrytende midler som Balzac. "Komedien" er en frammaning av en fiksjon på bakgrunn av en fortolkning av det franske samfunn på begynnelsen av det nittende århundre. Inn i denne fiksjonen bryter hele tida kommentatoren - Balzac. Han forklarer sammenhenger. Han viser til en historisk utvikling, til juridiske spissfindigheter, til arkitektoniske detaljer, til sosiale mønstre som forandres. Illusjonen om at fiksjonen er virkelig, brytes uavbrutt. Likevel brytes den aldri så totalt at skikkelser og begivenheter mister kontakten med helheten. Romanuniverset trer fram som illustrasjoner til en argumentasjonsrekke.
Denne dialektikken mellom fiksjon og virkelighet er kanskje den dypeste hemmeligheten ved Balzacs verk. Det er gjennom den at vegen inn til forståelsen for dette verkets historiske betydning ligger. Det er et verk som er rotfestet i sin tid - en tid som gjennomgår voldsomme sosiale forandringer. Balzac er aktuell i kraft av sin historiske karakter. "Den menneskelige komedie" må leses som en kommentar til Europas historie, som en kilde til innsikt i de krefter som la grunnlaget for dagens Europa. Han viser fram dette samfunnets røtter.
H.R.

Se også: Borgerskap, Realisme.

Banan
Bananer dyrkes stort sett på større plantasjer i Melom- og Sør-Amerika. Begrepet "bananrepublikk" henspeiler på flere mindre staters avhengighet av produksjon og eksport av bananer. Bananenes andel av den samlede eksport var i 1972 for Panama 55, Honduras 42, Ecuador 38, Costa Rica 31 og Somalia (i Afrika) 26 prosent. Samtidig viser begrepet til den makt bananindustrien tradisjonelt har hatt over disse statene.
I pengeverdi er bananeksporten den største fruktbransjen i verdenshandelen. Den utgjorde rundt 600 millioner dollar i 1972. Handelen med bananer er i utpreget grad underlagt såkalt oligopolitisk konkurranse, dvs, at noen få selskaper kontrollerer en bransje. Tre internasjonale selskaper kontrollerer 70 prosent av verdenshandelen med bananer målt i pengeverdi (1975): United Brands (Chiquita) som har tatt opp i seg United Fruit, Standard Fruit og Del Monte, alle amerikanske. Disse selskapene har i stor grad tatt hånd om både produksjon og omsetning. De eier med andre ord en stor del av plantasjene, jerbane- og havneanlegg og båter som brukes til å frakte bananene til importørlandene, modningsanleggene og store deler av engroshandelen. Bananbransjen er med andre ord preget av en vidtgående vertikal integrasjon. Detaljhandelen er også i økende grad konsentrert, noe som gjenspeiles av Banan-Mathiessens dominerende stilling på det norske markedet og kooperasjonens tilsvarende sterke stilling i f.eks. Sveits. Banan-Mathiessen er forhandler for United Brands.
På verdensbasis er det beregnet (av UNCTAD og FAO) at produsentlandene i begynnelsen av 1970-åra hadde en andel på 11,5 prosent av detaljvareprisen i en europeisk eller nordamerikansk butikk. Dette var med andre ord det de bananeksporterende lands regjeringer eller handelsselskap i gjennomsnittet mottok i form av avgifter og utlegg til produksjonen. Det er også beregnet (Costa Rica) at bananarbeiderens andel av statens utbytte på bananeksporten i form av lønn o.l. var omlag 25 prosent. Det tilsvarte en daglønn på 3 dollars (1970-tall). Likevel har plantasjearbeiderne i flere av disse landene høyere lønn enn andre deler av arbeiderklassen. Grunnen til det er sannsynligvis først og fremst at bananselskapene ønsker å sikre seg en så stabil arbeidskraft som mulig, med andre ord et slags "arbeideraristokrati". De øvrige 88,5 prosent av detaljprisen faller på frakt og forsikring (11,5), modning (brutto 19), detaljhandelen (32 brutto) og andre (26 prosent). (FAO-statistikk) Hvor stort bananselskapenes overskudd fra sin vertikalt integrerte virksomhet er, vil avhenge av ulike forhold og er vanskelig å fastslå. Det er imidlertid grunn til å anta at profittraten i lange perioder har vært meget stor.
Detaljprisen på bananer har falt i 1960-åra og begynnelsen av 1970-åra. Når en likevel kan anta at profittraten ble opprettholdt, er en av de viktigste grunnene at det i den perioden skjedde en betydelig bedring av produktiviteten, utvikling av nye sorter og en reduksjon av enkeltkostnadene bl.a. på transport. Bananlandene fikk bare en beskjeden del av denne produktivitetsøkningen og kostnadsreduksjonen. Det er beregnet at den pris som ble betalt disse landene for bananeksporten i reell verdi falt med 61 prosent mellom 1954 og 1973, i forhold til ferdigvarer de samme land importerte. Bananlandenes stilling gjenspeiler her den alminnelige tendens til forverring av byttevilkårene med industrilandene.
Utviklingen i bl.a. lønnsforhold for bananarbeiderne er mindre kartlagt, men synes å variere sterkt etter hvor progressivt vedkommende lands regime er. Hundretusener av arbeidere er avhengige av bananindustrien, et forhold som gir regjeringene begrensede muligheter til å aksjonere overfor selskapene. Et første, beskjedent forsøk ble gjort da fem av bananlandene i 1974 vedtok å sette opp eksportavgiften på bananer. I et forsøk på å underminere denne avgiftsøkningen søkte United Brands' toppsjef å bestikke presidenten i Honduras, samtidig som et annet selskap dumpet hundretusener av banankasser i sjøen. Flere av landene utskjøt økningen inntil videre. Avgiftsøkningen ble bare gjennomført i Panama (1 dollar pr. 20 kr) og seinere i to - tre andre land. Bananlandenes eksportavgift utgjør likevel, selv etter forhøyelsen, bare en brøkdel av detaljprisen på bananer og en langt mindre del enn den importavgift de største importørlandene opererer med på innførte bananer. Bananselskapene har også sannsynligvis mer enn kompensert økningen ved å sette høyere priser på sitt salg til oppkjøpere.

UPEB
I tråd med avgiftsøkningen dannet fem bananland i 1974 en eksportorganisasjon, "Union des Paises Exportadores del Banano" (UPEB) til å ivareta deres interesser. Fortsatt gjenstår flere uoppklarte forhold og en alminnelig gjennomføring av avgiftsøkningene overfor selskapene. Enkelte av landene har satt fram krav om og delvis fått gjennomført at bananproduksjonen, det vil si eiendomsretten til plantasjene og de innenlandske anlegg (jernbaner), skal overføres til landets egne myndigheter. 1 1977 opprettet UPEB, som seinere er blitt noe utvidet, en egen salgsorganisasjon, "Combuna", som skal selge bananer direkte til importørlandene. Ettersom dette betyr at de vil omgå bananselskapene, har disse reagert sterkt på utfordringen og vil sannsynligvis søke å organisere en boikott av det nye selskapet i Europa og Nord-Amerika, som sammen med Japan står for nær 90 prosent av bananforbruket i verden.
H.Hv.


Bananrepublikk
Bananrepublikk er en fellesbetegnelse på en rekke land i Mellom-Amerika som er avhengig av dyrking og eksport av bananer for sine valutainntekter. Uttrykket brukes av og til også i overført betydning om land med liknende politisk og økonomisk avhengighet av stormaktene.
De egentlige bananrepublikker er i første rekke Costa Rica, Ecuador, Honduras og Panama, som tilsammen står for to tredjedeler av verdenseksporten av bananer. I enkelte av landene er mellom 15 og 20 prosent av arbeiderne sysselsatt i bananindustrien. Bananen som er den viktigste frukt i verdenshandelen etter verdi - det eksporteres årlig ca. seks millioner tonn - skaffer Panama nesten 60 prosent av alle inntekter i utenlandsk valuta. I andre land i Mellom-Amerika står bananen for mellom en tredjedel og halvparten av eksportinntektene. Det betyr at svingninger i prisen på verdensmarkedet øyeblikkelig får virkninger for bananrepublikkene, som dermed ikke får mulighet til å planlegge sin økonomi på lengre sikt.
Den ensidige satsingen på ett produkt har sitt utgangspunkt i den spanske okkupasjonen fra begynnelsen av 1500-tallet. Det ble etter hvert anlagt store plantasjer, der den innfødte befolkningen ble brukt som slavearbeidere, og der fortjenesten - som bananene - ble ført ut av landet. Denne utviklingen er videreført i vår tid.
Mellom de store bananselskapene og makthaverne (oftest militære) i bananrepublikkene er det et nært samarbeid. Regimene er i realiteten agenter for denne internasjonale monopolkapitalen, økonomisk og politisk avhengig av dem for å beholde sin posisjon. Forholdet er rent imperalistisk, det vil si et utbyttingsforhold, der bananrepublikkene er råvareprodusenter og skaffer billig arbeidskraft, mens fortjenesten trekkes ut av landet og i meget liten grad kommer lokalbefolkningen til gode.
Makthaverne i disse landene fører i regelen en sterkt antisosial politikk, og underernærlng, lav levealder, analfabetisme, slum og sterke klasseforskjeller kjennetegner den innenlandske situasjonen.
F.N.

Se også: Banan.