...forrige side (A19)                    A20                    neste side (B1)...

Avideologisering
Avideologisering betegnar den påstand, framført fra flere hold på 50- og 60-tallet, om at ideologiene er døde i det moderne industrisamfunnet. Påstanden er i skandinavisk sammenheng blitt hevdet med særlig energi av Herbert Tingsten, mangeårig sjefsredaktør for Dagens Nyheter. Liberalisme og sosialisme er, i følge Tingsten, "oppfatninger som har blomstret, virket inspirerende og dødd ut - de lever videre vesentlig som honnørord i de stridende partiers hender. Det er det framgangsrike svenske demokratiet som gjennom reformer har overvunnet motsetningene, lenge før de liberale og sosialistiske tankesystemene, utformet for 100-150 år siden, var bestemmende for tenkningen. De fleste liberalere og sosialister vet lenger knapt hva ordene betyr. Og bra er det; ideologiene må dø om demokratiet skal leve." "Från ideer till idyll: den lyckliga demokratien" (1966) er den programmatiske tittelen på Tingstens bok om emnet. Ut fra en nordamerikansk horisont er tilsvarende synspunkter blitt framført av D. Bell i "The End of Ideology" (1960) og S. M. Lipset i "Political Man" (1963). I "L'opium des intellectuels" (1956) spår den franske sosiologen R. Aron "slutten på den ideologiske tidsalderen"; likesom Marx i religionen så et opium for folket, er ideologiene for Aron de intellektuelles opium.
Denne tanken om avideologisering hviler særlig på to forutsetninger. Den ene er knyttet til framveksten av den moderne velferdsstaten, som har løst en rekke av de problemene som var utgangspunktet for den politiske strid i tidligere faser av kapitalismens utvikling: "Arbeiderne har fått industrielt og politisk borgerskap, de konservative har akseptert velferdsstaten, og det demokratiske venstre har innsett at økning i statens makt fører med seg flere farer for friheten enn løsninger av økonomiske problemer." (Lipset). Kapitalismens klassekamp er blitt avløst av det blandingsøkonomiske industrisamfunnets samarbeid. Høyre- og venstrefløy forenes i det politiske sentrum: en bred koalisjon, bygd på spillereglene for kollektive avgjørelser, en koalisjon som er samstemmig for politisk desentralisering og gradvise reformer, og tilsvarende mot de klassiske sosialistenes allmektige stat og liberalistenes økonomiske laissez- faire. Dette sentrums politiske profil er "sosialliberalisme" eller "konservativ sosial isme" (Lipset). - Avideologiseringens andre forutsetning er avvisningen av totalitære systemer i den kalde krigens forstand. Ideologi er i kald-krig-terminologien ekstremismens totalitære varianter - kommunisme og fascisme. I den avideologiserte, vestlige "frie verden" er menneskeheten så å si kommet til seg selv. I øst og i den tredje verden, derimot, vil ideologiene fortsatt ha feste. Karakteristisk nok heter avslutningskapitlet i Bells bok "Ideologienes død i vest".
I løpet av 60- og 70-årene er det blitt klart at ryktet om ideologienes død var betydelig overdrevet. Frigjøringskrigen i Vietnam gjorde det åpenbart at "den frie, demokratiske verden" hadde en bakgård hvor den brutalt undertrykte enhver opposisjonell ideologi. Studentopprøret i de utviklete industrisamfunnene markerte at ideologier, gjerne i utopiens form, fortsatt har politisk sprengkraft i seg. De omfattende arbeidskonfliktene i Italia og andre vestlige industristater tydeliggjorde at de grunnleggende politiske og økonomiske motsetningsforhold består også under seinkapitalismen.
Tanken om avideologisering er selv et stykke ideologi - en stilltiende og subtil støtte til det eksisterende maktsystem. Egentlig er den uttrykk for en autoritær politisk tankegang, som vil anse enhver prinsipiell politisk opposisjon som totalitær og ekstremistisk. Avideologiseringen er det ekstreme sentrums ideologi.

R.S.
 Se også: Ideologi, Industrisamfunn.

Litteratur: G. Skirbekk (red.): Er ideologiane døde?, Oslo 1969.

Avis
Ordet "avis" (fransk: meddelelse) har i vanlig språkbruk to betydninger. Det brukes både om et produkt og om organisasjonen som framstiller dette. Avisen som produkt er et trykt og mangfoldiggjort skrift, som utkommer ofte og regelmessig - gjerne daglig. Den er offentlig tilgjengelig, og bringer aktuelle meldinger og kommentarer om alle slags hendelser av allmenn interesse. I vårt samfunn er avisproduktet dessuten en vare som skal selges. For avisorganisasjonen vil det ofte by på problemer å forene dette kravet med ønsket om å formidle bestemte budskap.
Med utgangspunkt i definisjonen ovenfor kan avisens historie føres tilbake til sekstenhundretallets Europa. I 1702 kom den første dagsavisen, den engelske "The Daily Courant", riktignok i et beskjedent format: et enkelt ark på størrelse med et skrivemaskinpapir. Innholdet i denne og andre aviser var dominert av dramatiske meldinger om undere, store slag, naturkatastrofer - ofte sakset fra tilsvarende publikasjoner i andre land.
Samtidig begynte imidlertid avisene også å skrive og kommentere egne samfunnsforhold, og ble et våpen mot det bestående for borgerskapet som holdt på å vokse fram. Myndighetene reagerte med sensur, avgifter og straff, men måtte i mange land snart godta pressens rett til semfunnskritikk. England og noen av de britiske koloniene i Nor- Amerika utviklet i praksis en viss pressefrihet i løpet av 1700-tallet. Sverige var det første land med pressefrihet garantert ved lov (1766). I land som Tyskland og Frankrike var undertrykkelsen av pressen mer total og varte lenger. I Frankrike blomstret avisene og den politiske journalistikken først under den franske revolusjon.
Avisene ble raskt en politisk faktor av betydning, men de hadde likevel lenge et begrenset publikum. De var dyre og innholdet var innrettet mot borgerskapet. Det var først I siste halvdel av forrige århundre at avisen utviklet seg til et virkelig massemedium gjennom et samspill av teknologiske, sosiale og økonomiske forhold. En rekke oppfinnelser og tekniske forbedringer (nytt papir, settemaskiner, rotasjonspresse) bidro til en voldsom økning av trykkekapasiteten og muliggjorde et rimeligere produkt. Samtidig skapte urbanisering, stemmerettsutvidelser og bedring av leseferdighetene et marked som kunne utnyttes kommersielt gjennom stordrift. I denne prosessen ble avisen vevd inn som institusjon og produkt i det industrialiserte samfunnet.
I vårt århundre har avisen stadig hevdet sin posisjon som massemedium, også i konkurranse med nye medier som radio og fjernsyn. Avismarkedet har imidlertid endret struktur. Avisorganisasjonene er blitt færre og større, i likhet med utviklingen på andre typer av markeder. Nye avisetableringer er blitt vanskelige, og mange aviser er kommet i monopolsituasjon på utgiverstedet. Dette er en allmenn utviklingstendens i de vestlige industrialiserte land. (I andre land er aviskonsumet gjennomgående langt lavere, med færre aviser i utgangspunktet - utbredelsen av aviser og andre massemedier brukes ofte som mål på økonomisk utvikling - og tildels unndratt markedsmekanismen ved en eller annen form for statsdrift.)
Antallet avisforetak i Norge - omlag 160 11977 - er stort i internasjonal målestokk, samtidig som "avisdøden" har vært mindre omfattende enn i andre land. Denne situasjonen skyldes bl.a. geografiske forhold som gir små og atskilte markeder. Fra 1969 er det dessuten iverksatt en rekke statlige støttetiltak for å opprettholde en differensiert dagspresse".
Også den norske avisstrukturen har likevel endret seg. Dette har fått viktige følger ikke minst av politisk art, siden norske aviser tradisjonelt er nært knyttet til partier og politiske bevegelser. Avisene som ble etablert i perioden 1860-1890, da markedet ekspanderte sterkt, har vist størst evne til å overleve i konkurransen. Et forhold som har bidratt til dette betegnes gjerne som "opplagsspiralen", og har sin bakgrunn i at annonseinntektene er svært viktige for de fleste aviser. Den avisen på et utgiversted som i utgangspunktet har flest lesere, får vanligvis en uforholdsmessig stor andel av annonsene. Gjennom å investere inntektene fra disse i et bedre avisprodukt som i sin tur tiltrekker seg flere lesere, kan den største avisen dermed stadig øke forspranget på eventuelle konkurrenter, som enten må gi opp eller ta til takke med en mindre andel av markedet ved å bli "menighetsavis". Avisene som kom til i den mest gunstige etableringsperioden er nesten uten unntak konservative eller liberale. Markedsmekanismer av den typen som her er skissert har derfor ført til en økende skjevhet i forholdet mellom avisenes politiske tilknytninger og de politiske sympatier i befolkningen, der avisene - i hvert fall i sine grunnsyn - langt på vei speiler tidligere tiders politiske konstellasjoner. Den statlige pressestøtten er heller ikke av en slik karakter og omfang at den kan rette opp dette.

K.O.M.
 Litteratur: 5. Høyer: Dagspressen, i Berg (red.): Massemedier i Norge, Oslo 1975. J. Habermas: Borgerlig offentlighet, Oslo 1971.

Avkolonisering
Avkolonisering er den prosess som fant sted i Afrika og Asia i de første tiår etter den andre verdenskrig. Resultatet av prosessen var politisk selvstyre for de fleste koloniområdene. Bakgrunnen for avkoloniseringen må søkes både i endringene i styrkeforholdene i verden som helhet og i det påtrykk som ble utøvd nedenfra fra nasjonalistbevegeisenes side.
Etter 1945 var de førende kolonimaktene, dvs. Storbritannia og Frankrike, sterkt svekket. Samtidig pågikk en internasjonalisering av kapitalen. Flernasjonale storselskaper vokste fram og USA ble den dominerende makta innenfor imperialistblokken. Svekkelsen av de tradisjonelle kolonimakter gav mindre muligheter til å stå i mot den frigjøringskamp som mange steder var i emning. Samtidig presset USA på for en "åpen politikk" med fritt spillerom for handel og investeringer istedenfor et proteksjonistisk kolonisystem. (USA hadde erfaringer fra Latin-Amerika, der spansk/portugisisk "avkolonisering" tidlig på 1800-tallet hadde gitt grobunn for amerikansk ny-kolonialisme). USA støttet som regel kravene om avkolonisering, med mindre revolusjonære bevegelser - slik som i Indokina - var de sannsynlige arvtakere etter kolonimyndighetene. I Indokina fikk Frankrike støtte fra USA helt til nederlaget i 1954.
Den kinesiske revolusjon og eksistensen av et antikolonialistisk Sovjet spilte også inn under den kalde krigen. Vestmaktene fryktet at nasjonalistbevegelsene ville få "kommunistsympatier" om ikke kolonistyret ble avviklet eller modifisert. - Kolonialismen var også sterkt utfordret av innenlandske nasjonalist - og frigjøringsbevegeiser. Tydeligst kom dette til syne i Asia, der sterke bevegelser hadde vokst fram i kampen mot japansk okkupasjon. Indonesia, Indokina og Malaysia var de fremste eksempler på dette, og i disse tre områder var væpnet kamp mot kolonimaktene nødvendig.
I land som India, Pakistan og Burma innledet britene derimot samarbeid med det som ble kalt "moderate mellom - menn" og så i dette et håp om at det økonomiske herredømme ikke skulle gå tapt.
I Afrika ble 1960 det store året for avkolonisering, dvs, samme år som FN vedtok sin erklæring om alle folks rett til selvstendighet. Kolonimaktene tok nå konsekvensene av at det ville bil administrativt og politisk kostbart å bevare det gamle systemet, om det i det hele tatt ville være mulig. Samtidig hadde koloniveldet ført til at de fleste områder allerede var innkapslet i det kapitalistiske verdenssystem, med økonomisk avhengighet og avmakt som resultat. Overgangen til formelt politisk selvstyre - det som president Nyerere i Tanzania har omtalt som "flag independence" - skjedde deretter meget raskt. I de fleste tilfelle var det en tallmessig beskjeden elite i byene som stod i spissen for de partier som trådte inn i regjeringsposisjonene. Under koloniperiodens siste år ble det dessuten aktivt ført en politikk som stimulerte til framveksten av "svarte engelsk- og franskmenn", uten kraft eller interesser i retning av omleggende endring av maktforholdene. Frankrike stykket i tillegg opp sine store administrasjonsområder i mindre biter for å skape svake og splittede stater. I det tidligere Belgisk Kongo (nå: Zaire) stod viktige gruveinteresser på spill, og vestlige kapitalinteresser støttet her opp om separatistbestrebelsene i den rike Katanga - provinsen.
Selv om den afrikanske avkolonisering i hovedsak gikk raskt og uten sammenstøt, var det også klare unntak i settler-kolonier og land med strategiske mineralinteresser. (Se art. Settler-kolonier.) I Algerie f.eks. der det bodde ca. 1 million kolonister, ble selvstendigheten ikke oppnådd før etter en langvarig frigjøringskamp (1954-62). (Se art. Algede-krigen.) De viktigste unntak fra "frigjøringens vindu" var det sørlige Afrika. Portugal var selv for fattig og svakt til å håpe på fortsatt dominans gjennom ny-kolonialisme, og først etter ti års revolusjonær frigjøringskamp - og politiske endringer i Portugal selv i 1974 - oppnådde Angola, Mosambik og Guinea-Bissau selvstyre. Den hvite settlerbefolkningen i Rhodesia (Zimbabwe) erklærte sin uavhengighet fra Storbritannla i 1965, uten å bli anerkjent av noen stat. Både her og i Namibia, som i praksis er en sør-afrikansk koloni, var afrikansk frigjøringskamp derfor nødvendig. Gjennom en slik revolusjonær massemobilisering er det mulig at avkoloniseringen får en mer gjennomgripende karakter enn ellers i Afrika.

T.L.E.

Se også: Kolonialisme, Imperialisme.

Avskrivning
Avskrivning av eiendeler i bedriftsregnskaper har to hovedformål: i. Å bidra til utskiftning av eiendelene med nye. Dette skjer ved at avskrivningene, som utgiftsføres i forretningsregnskapet (se art. Bedriftsregnskap), reduserer det skattbare overskuddet og slik fører til lavere skatteutbetalinger. På det viset holdes midler tilbake i bedriften og kan nyttes til å finansiere innkjøp av nye eiendeler. 2. Å gi et bilde av eiendelenes virkelige verdi, dvs, at de ikke skal oppføres til høyere verdi enn de anses å ha. Dette formålet vil slå gjennom i det såkalte driftsregnskapet.
En skiller mellom to typer av avskrivninger: Ordinære og ekstraordinære. De ordinære avskrivningene skjer med en fast prosentsats hvert år av den opprinnelige kjøpesummen. Det betyr f.eks. at en maskin som avskrives over ti år blir avskrevet med 10 prosent av kjøpesummen hvert år.
De ekstraordinære avskrivningene gjenspeiler i motsetning til de ordinære ingen verdinedgang på eiendelene. De er utelukkende av skattemessig karakter og er utformet som et industripolitisk virkemiddel. De mest brukte typene er åpnings- og tilleggsavskrivninger som i prinsippet virker likt, men som har noe ulike regler. Det en gjør ved å nytte slike avskrivninger, er å føre opp en kunstig "utgift" som går til fradrag i overskuddet før skatten skal beregnes. Slik oppnår en å betale mindre skatt enn om muligheten Ikke var blitt brukt.
Når ekstraordinære avskrivninger anvendes, blir avskrivningstida for vedkommende eiendel kortet ned, dvs, den blir raskere skrevet ned mot nullverdi. Hvis en da anskaffer en ny avskrivbar eiendel, kan en fortsette å holde skatten nede ved å nytte ekstraordinære avskrivninger. Men dersom en ikke har midler til å kjøpe en ny eiendel når den gamle er fullt avskrevet, vil skatten øke fordi en ikke kan avskrive mer på den gamle og ikke har noen ny å starte med avskrivninger på. Dette innebærer at velstående selskaper i vekst favoriseres - de kan finansiere nyinvesteringer når eksisterende eiendeler blir skrevet ned mot null.
Det er først og fremst kapitalintensive foretak som flyter godt av denne muligheten, dvs, foretak som har mye kapitalutstyr i forhold til bruken av arbeidskraft. Dette er indirekte subsidiering av kapitalutstyr, mens arbeidskraft på den annen side fordyres gjennom arbeidsgiveravgiften. Virkningen er bl.a. en tiltakende strukturrasjonalisering, der de arbeidsintensive bransjene får problemer og reduseres. Dessuten stimulerer det bedriftsledelsen til å foreta rasjonaliseringer ved å erstatte arbeidskraft med maskiner der dette er mulig. I perioder med krise og arbeidsløshet under kapitalismen, vil avskrivnings- og skatteregier på dette viset virke til å forsterke arbeidsløsheten. Avskrivninger og reglene for disse er med andre ord Ikke bare tekniske poster i bedriftsregnskapet, men inngår som viktige ledd i den skatte- og industripolitikk som føres.

O.N.

Avspenningspolitikk
"Avspenningspolitikk" brukes om politikk som tar sikte på å redusere spenningen mellom partene i et konfliktforhold. Spenningen oppstår som følge av usikkerhet om hva den annen part vil gjøre, følelse av at den annen representerer en trusel. Dette er den subjektive siden av spenningsforholdet, men denne påvirkes også av objektive forhold. Særlig viktig i denne sammenheng er den evnen som den annen part har til å virkeliggjøre en trusel. I sin allmenne form dekker spenningsforhold over en subjektiv følelse av frykt som kan være mer eller mindre underbygget av kunnskap om objektiv kapasitet. Med dette som utgangspunkt kan avspenningspolitikk ha flere ulike sider: å minske forestillingene om at den annen part har negative (farlige, truende) hensikter eller ta sikte på en reduksjon i evnen til å virkeliggjøre en trusel.
Mer konkret har uttrykket avspenningspolitikk i den senere tid blitt brukt om den politikk som har avslørt den kaldeste perioden i den kalde krigen siden 1945. Avspenningspolitikken har særlig tatt sikte på å få fjernet noen av motivene for truselspolitikk i forholdet mellom øst og vest. Viktigst i denne sammenhengen er godtakelsen av landegrensene slik de utkrystalliserte seg som en følge av andre verdenskrig, herunder også landegrensene mellom øst og Vest-Tyskland. Viktig er også godtakelsen av grensene mellom Øst-Tyskland og Polen. Dette minsker i vesentlig grad en spenningskilde. Så lenge disse grensene ikke var akseptert, var det mer sannsynlig at de kunne bli forsøkt omgjort ved militær makt. Dette førte til opprustning.
En av de viktigste oppgavene for avspenningspolitikk er å få klart opptrukne grenser og delingslinjer på sjø- og fiskeriterritorier. "De nye territoriene", de forskjellige nye sjøgrensene, utgjør en økende kilde til spenning. Fastleggelse av landegrenser og delingslinjer kan bidra vesentlig til å fjerne dette. Men subjektive forhold kan fortsatt gjøre seg gjeldende. Indre motsetninger innenfor et land eller en militær allianse, vanskeligheter med å opprettholde politisk kontroll, kan gi opphav til dyrkelse av "fiendebilder", framstilling av en ytre fiende som en aktuell eller mulig trusel. En dyperegående minskning av spenning må derfor også ha med større samstemming av interesser og indre demokratisering. Men så lenge den militære kapasitet er høy, foreligger alltid muligheten for at motparten oppfatter denne som en mulig trusel. En dyperegående avspenning kan derfor ikke skje uten en betydelig grad av nedrustning.
Når et lands militærapparat har kommet over en viss størrelse, får det sin egen dynamikk og sitt eget behov for å bli opprettholdt og helst også å utvides. Militærapparatet kan spille på muligheten for angrep utenfra og forestillinger om nasjonal sikkerhet. Derfor er det langt vanskeligere å bygge ned militærapparatet enn andre organisasjoner, selv om den opprinnelige spenningssituasjonen er forsvunnet. En ytterligere rettferdiggjøring av militærapparatet er den såkalte avskrekkingspolitikk. En slik politikk kan forenes med en viss overflatisk avspenning. Argumentasjonen for dette går ut på at militærapparatet ikke er basert på forestillinger om en aktuell trusel. Det omfattende militærapparatet skyldes ikke at partene tar sikte på å angripe hverandre. Men man ønsker å kunne påføre den annen part dramatiske tap om denne skulle angripe. Derved holder man hverandre i sjakk.
Men her ligger det en stadig spenning i faren for at den militære kapasitet blir tatt I bruk til angrep. Det vil også være en stadig teknologisk endring av militærapparatet for å kunne dekke alle muligheter. En dyperegående avspenningspolitikk forutsetter derfor at man også gjennomfører en nedrustningsprosess. Enhver offensiv militær kapasitet må fjernes. Forsvaret må utelukkende være territorialt og defensivt.
Opprettholdelse av spenning har i alle politiske systemer hatt en viktig maktbevarende funksjon. Den bidrar til å rettferdiggjøre maktforhold som er lukket for innsikt og demokratisk debatt. Derfor er det vanskelig å få til noen vidtrekkende avspenning. De fleste massemedia i militariserte land vil være tilhengere av de eksisterende maktsforhold. Bevisst eller ubevisst bidrar det til å fremme oppfatningen om trusel.
Helsinki-avtalene av 1975 utgjør vesentlige skritt i retning av å nedsette den subjektive spenning. Landegrensene i Europa er anerkjent. Partene har forpliktet seg til ikke å forsøke å få endret disse ved hjelp av væpnet makt eller ved militær støtte til opposisjonsbevegelser.
På den annen side har rustningene fortsatt videre. All tale om rustningskontroll har ført til få eller ingen resultater. Hovedårsaken er at de militære strukturer den kalde krigen skapte, er sammenknyttet med den politiske makt i de enkelte samfunn. Siden avskrekkingspolitikk overflatisk sett kan forenes med avspenningspolitikk, vil det i alle fall i en periode være mulig å få politisk oppslutning om å opprettholde de store militærapparater. Bare ved en langvarig avspenningspolitikk, knyttet sammen med et økende samarbeid mellom øst og vest, vil avskrekkingspolitikkens politiske og moralske grunnlag visne bort.

A.E.
 Se også: Opprustning.

Avstalinisering
Avstalinisering blir brukt som betegnelse på den liberalisering av sovjetsamfunnet som fant sted etter Stalins død 5. mars 1953, og som skjøt fart og ble offisiell politikk etter Krustsjovs hemmelige tale på 20. partikongress i 1956. Avstaliniseringsprosessen må betraktes som avsluttet ved Krustsjovs fall i 1964.

Stalins død og 20. partikongress
 Endringene gjorde seg gjeldende umiddelbart etter Stalins død. Allerede 27. mars ble det offentliggjort et amnestidekret, som førte til at tusener av fanger i konsentrasjonsleirene ble sluppet fri. Samtidig ble det lovet en mildere håndheving av straffeloven. 31. mars ble en vesentlig reduksjon av matvareprisene kunngjort. Etter at Malenkov 21. mars var blitt fratatt stillingen som sekretær i sentralkomiteen, ble prinsippet om kollektivt lederskap fremhevet, noe som innebar en indirekte kritikk av måten partiet var blitt ledet på under Stalin. Allerede fra april 1953 ble Stalins navn nevnt stadig sjeldnere i pressen. Men den artikulerte og politisk definerte avstaliniseringsprosess ble først satt i gang av Krustsjov på 20. partikongress i februar 1956. På et hemmelig møte, hvor ingen av de utenlandske gjestene til kongressen var til stede, tok Krustsjov for seg Stalintiden i en lengre tale. Krustsjov kaster i sin tale lys over en virkelighet som den enkelte sovjetborger vel hadde kjent bruddstykker av, men aldri hatt kjennskap til i sin helhet. Krustsjov pekte på hvordan Stalin hadde samlet all makt i sine hender og hevet seg over partiet og dets statutter. Stalin hadde fremmet en voldsom dyrkelse av sin person som var marxisme-leninismen fremmed. Det sovjetiske samfunn var i tiden etter mordet på Kirov i 1934 preget av masseundertrykkelse og brutal vold mot den sosialistiske legaliteten. Tusener av ærlige og uskyldige kommunister hadde mistet livet under masseterroren. Moskvaprosessene betegner Krustsjov som et falsum. Hele nasjoner var blitt deportert, slike som kalmykkene og flere folk i Kaukasus.
Krustsjovs tale, betraktet som en analyse av Stalintiden, er overfladisk og begrenset. Den inneholder ingen forsøk på en mer dyptgående teoretisering over de materielle årsakene til terroren. Den eneste forklaring Krustsjov gir og kan gi, er at alt skyldtes Stalin og hans negative karaktertrekk, hans sykelige mistenksomhet og forfølgelsesvanvidd. For Krustsjov var det umulig å gi noe svar på det paradoks at samtidig med at sosialismen ble bygget opp i Sovjetunionen (SSSR) , ble landet styrt av en diktator som nærmest sammenlignes med en sinnsyk massemorder. Selv om Krustsjovs tale aldri ble offentliggjort i SSSR, ble innholdet straks kjent og skapte adskillig uro og usikkerhet i partiet og blant de intellektuelle. Men det overveiende flertall av befolkningen, arbeiderne og bøndene, forholdt seg passive. Tredve års terror mot enhver selvstendig politisk tenkning, i og utenfor partiet, hadde fratatt samfunnet evnen og vanen til å artikulere politiske standpunkter. Det sovjetiske samfunn var preget av politisk maktesløshet og apati. Hvor langt forfallet var kommet, illustreres ikke minst ved at den forståelse av statens historie som endog partiets øverste leder, Krustsjov, gav uttrykk for, var en moralisering over negative foreteelser.

Øst-Europa
 Avstaliniseringen førte til en mer dramatisk utvikling i folkedemokratiene, selv om den ytret seg på ulik måte i de enkelte land (se art. Øst-Europa). Bare få måneder etter den 20. partikongress brøt det ut opprør i Polen og Ungarn. Sovjetlederne ble tvunget til å innrømme at forholdet mellom SSSR og folkedemokratiene ikke hadde vært et likeverdig forhold mellom selvstendige stater. SSSR var nødt til å gå til omfattende innrømmelser. De blandede aksjeselskapene som SSSR hadde opprettet på tosidig basis med de øst-europeiske statene i førtiårene, ble avviklet. Disse selskapene hadde helt siden de ble etablert, tjent som redskaper i SSSRs grove økonomiske utnyttelse av folkedemokratiene.
Opprørene i Øst-Europa førte til at motstanden mot Krustsjovs avstaliniseringslinje ble skjerpet i partiet. Oppgjøret med den "partifiendtlige gruppen" i 1957, ledet av Malenkov og Molotov, gav Krustsjov større spillerom, men ikke nok til at han kunne fortsette sin politikk uavhengig av de andre lederne i partiet. Slutten av femtiårene betød til en viss grad et tilbakeslag for liberaliseringen. Til tross for dette hadde avstaliniseringen gitt seg merkbare utslag i sovjetsamfunnet. I 1956 var det blitt proklamert omfattende amnestier. Konsentrasjonsleirene ble for en stor del tømt. De enorme lønnsforskjellene og den sosiale ulikhet som hadde kjennetegnet samfunnet i Stalintiden, ble redusert. Lønningene for de dårligst betalte arbeiderne steg. Det ble vedtatt lover som gav statspensjon til syke, invalide og gamle, og det ble iverksatt en omfattende boligbygging. Flere lover som regulerte arbeids- livet fra før 2. verdenskrig, ble annulert. Disse tovene hadde bl.a. betydd at arbeidere som kom mer enn 20 minutter for sent til jobben, kunne bli idømt fengselsstraffer.
På 22. partikongress i 1961 hadde Krustsjov styrket sin stilling i partiet betydelig og kunne gå videre med avstaliniseringen. På denne kongressen fordømte Krustsjov åpent Stalin. Stalins balsamerte legeme ble fjernet fra mausoleet på Den røde plass i Moskva. Stalinstatuene ble revet ned, og alle byer og gater som bar hans navn ble omdøpt, bl.a. Stalingrad til Volgograd. Året etter ble den enorme Stalinstatuen ved Vltavas bredd i Praha revet, seks år etter at Stalin hadde gått overende i Budapest. Kun i Albania og Kina fikk Stalin være i fred. Hvor langt den politiske og kulturelle liberaliseringen hadde kommet i 1963, karakteriseres ikke minst ved at Solsjenitsyns roman "En dag i Ivan Denisovitsj's liv" som behandler livet i en av Stalintidens konsentrasjonsleirer, fikk komme ut etter personlig inngripen fra Krustsjovs side.
Det hadde skjedd omfattende endringer i disse ti årene 1953-63. Levestandarden i SSSR steg. Det sovjetiske samfunn beveget seg i retning av et rettssamfunn som ikke lenger var preget av vilkårlig terror som i Stalintiden. Det ble lettere og bedre for det enkelte menneske å leve i SSSR og Øst-Europa. Men til tross for alle reformene som var blitt gjennomført, var sovjetsamfunnet mer preget av kontinuitet enn forandring. Den grunnleggende maktstruktur slik den var blitt utformet i Stalintiden, forble uendret. All makt var fortsatt samlet i partiledelsen. Det fant ikke sted noen demokratisering, kun en liberalisering av maktutøvelsen. Partiledelsen utøvde sitt diktatur mer lempelig og ikke med den brutalitet som kjennetegnet Stalins SSSR.

J.LB.

Avtalefrihet
Utgangspunktet i norsk rett er at enhver kan slutte en hvilken som helst avtale angående de goder han rår over. Regelen er ikke lovfestet i sin allmenne form, men er forutsatt i betydelige deler av lovgivningen. For tings vedkommende er adgangen til å inngå avtaler en del av eiendomsretten.
Avtalefriheten er den rettslige forutsetning for markedsøkonomien. Det er gjennom avtalen at varebyttet skjer, og det etableres et marked. Avtalefriheten (og markedsøkonomien) bygger på den grunnleggende forutsetning at partene er strategisklikestilte. Denne forutsetning har ikke vist seg å slå til, noe som har ført til modifikasjoner i de rettslige frihetsgrader når det gjelder avtalers innhold, og tilsvarende til sammenbruddet av frikonkurransemodellen som modell for prisdannelse. Dette sammenbrudd er ingen følge av offentlig inngripen, men av ulikheter i partenes styrkeforhold. De offentlige inngrep i avtalefriheten setter grenser for hvor sterkt den svakere part i et avtaleforhold kan utnyttes.
De tidligste inngrep i avtalefriheten knyttet seg direkte til svakheter ved selve avtaleinngåelsen. Det var f.eks. utøvd tvang, svik, eller den ene av partene var ute av stand mentalt sett til å ivareta sine interesser. Senere inngrep i avtalefriheten har først og fremst vært uønsket enten ut fra hensynet til en av partene eller av samfunnsmessige grunner. Forbudet mot å ta urimelig pris kan sies å høre til den første gruppen, det samme gjelder de regler om arbeidskontrakters Innhold vi finner rundt om i lovgivningen. Maksimalpriser og andre typer av prisregulering, konsesjonsbestemmelser osv, er eksempler på inngrep i avtalefriheten som først og fremst er diktert av samfunnsmessige hensyn. Alle disse inngrep bygger imidlertid på at det i utgangspunktet eksisterer avtalefrihet.
Inngrep i avtalefriheten skjer ikke bare gjennom offentlige reguleringer, men også ved private rettsstiftelser, I mange tilfelle vil den ene avtale utelukke den andre. Hvis huset allerede er solgt, kan ikke selgeren selge det en gang til. Men begrensninger i avtalefriheten kan følge også av f.eks. avtalt forkjøpsrett, servitutter, dvs, forpliktelser som er pålagt eiendommen, altså rettsstiftelser som først og fremst tar sikte på å begrense avtalefriheten.
I en særstilling står kollektivavtalene, særlig kan nevnes tariffavtalene. De inngås mellom fagorganisasjoner og arbeidskjøpere eller deres organisasjoner og er bindende for deres medlemmer. Dette innebærer at de enkelte medlemmer ikke kan inngå avtaler i strid med kollektivavtalene. Disse får på denne måten en mellomstilling mellom lovgivning og de individuelle avtaler, som et inngrep i avtalefriheten for det enkelte medlem.

K.Br.
 Se også: Kontrakt.

Avtaleverket
En avtale eller en overenskomst i arbeidslivet blir inngått enten mellom den enkelte lønnsarbeider og arbeidskjøper eller mellom deres sammenslutninger. Avtalen er en form for kontrakt som fastsetter lønnsvilkår, arbeidsbetingelser, plikter og rettigheter enten for et avtalt tidsrom eller på ubestemt tid. Avtaleverket omfatter hele settet av avtaler mellom de organiserte partene i arbeidslivet, mellom LO og Arbeidsgiverforeningen, forbund og bransjeorganisasjoner (f.eks. Skog- og Landarbeiderforbundet og Skogbrukets Arbeidsgiverforening), eller mellom en bedrift og en lokal klubb. Tilsvarende finnes avtaler mellom staten, Kommunenes Sentralforbund eller den enkelte kommune og organisasjonene for de offentlig ansatte.

Historie og innhold
 Historisk har avtaleverket utviklet seg langs to linjer. Før fagbevegelsen ble dannet, var arbeidsavtalene enkle, enkeltstående og personlige. Etter hvert har de omfattet større arbeidergrupper, fått et breiere innhold og blitt inngått på mer sentralisert plan. Dessuten har avtaleverket utviklet seg i samspill med den offentlige lovgivninga. Stundom har det vært en reint emnemessig arbeidsdeling mellom lov og avtale. Stundom er avtale inngått for å unngå lovgivning på et område (som f.eks. Hovedavtalen av 1935), eller en sak er blitt fremmet gjennom lov fordi forhandlinger har strandet.
Avtaleverket i Norge er skapt i tre bølger. I 1902 kom den første "hovedavtale" mellom LO og NAF, som inneholdt bestemmelser om frivillig mekling og voldgift før arbeidsstans. Liknende og andre "alminnelige bestemmelser" ble etter hvert tatt inn i de tariffavtalene som ble vedtatt, bl.a. i den første landsomfattende overenskomsten, i jernindustrien i 1907. Den andre bølgen ble utgjort av Hovedavtalen i 1935. Den tredje kom etter andre verdenskrig med en serie avtaler om samarbeid på bedriftene (i form av "produksjonsutvalg" i 1945, "bedriftsutvalg" i 1957, seinere tatt inn i Hovedavtalen fra 1966) og en rekke spesielle avtaler om f.eks. bruk av databehandling.
Avtaleverket kan i dag sies å omfatte:
1. Den personlige arbeidsavtalen. Er arbeidstakeren organisert, reguleres denne av avtaler inngått av klubb, forbund eller hovedsammenslutning, hvis ikke kun av lover (se nedafor).
2. Hovedavtalen mellom LO og NAF. Den er blitt revidert en rekke ganger etter 1935. Del A omfatter bl . a. bestemmelser om organisasjonsrett, fredsplikt, forhandlingsrett og -plikt, ordninga med tillitsvalgte, verneombud, permittering og oppsigelse, informasjonsplikt for bedriften. Del B, Samarbeidsavtalen, pålegger oppretting av rådgivende bedriftsutvalg på alle bedrifter med over 100 ansatte for å samarbeide om økt produksjon, rasjonalisering og "trivsel" (se art. Hovedavtalen, Bedriftsdemokrati). Tilsvarende finnes en Hovedavtale for statsansatte fra 1973 og Avtale om samarbeidsutvalg ved statens virksomheter.
3. Spesielle avtaler. LO og NAF har bl.a. inngått avtale om Bedriftslegeordning i 1946 (se art. Bedriftshelsetjeneste), Retningslinjer for bruk av tidsstudier, opprinnelig i 1947, avtale om Opplysningsog Utviklingsfondet i 1970, som bl.a. nyttes til skolering av tillitsvalgte og bedriftsledere, og Rammeavtale om data-systemer fra 1975 (se art. EDB).
4. Tariffavtalene. Mens de andre avtalene er ment å være mer varige, inngås tariffavtalene alltid for en bestemt tid - enten samordnet mellom LO og NAF eller forbundsvis. (Se art. Tariffoppgjør).
5. Særavtaler. De inngås ofte på den enkelte arbeidsplass og kommer enten i stedet for den ordinære tariffavtalen eller i tillegg (se art. Akkord).
Avtaleverket må ses i samband med flere lover, særlig disse: Arbeidsmiljøloven (se art. Arbeidsmiljø), Ferieloven (se art. Ferieloven), Lov om 1. og 17. mai, Arbeidstvistloven (se art. Arbeidskonflikt, Arbeidstvistloven), Lærlingeloven (se art. Lærling) og Lov om bedriftsdemokrati (se art. Aksjeloven) og Tjenestetvistloven. Lov- og avtaleverket utgjør tilsammen de formelle reglene som gjelder i arbeidslivet. Bestemmelsene er av to slag, materielle og prosessuelle, som det heter i juridisk språk. De materielle fastsetter rettigheter og plikter, de prosessuelle fastsetter hvilken framgangsmåte (prosedyre) som skal nyttes for å avgjøre tvister om en sak.

Politisk betydning
 Lov- og avtaleverket gir "spilleregler" for striden mellom arbeid og kapital. Gjennom dette systemet er den økonomiske klassekampen regulert, sentralisert og institusjonalisert. Lovene og avtalene er en sentral del av den juridiske overbygninga i moderne kapitalisme.
Holdninga til lov og avtale varierer innen arbeiderbevegelsen. Innen sosialdemokratiet legges det vekt på de vesentlige rettighetene de fagorganiserte har oppnådd. Det pekes på at disse ikke kunne vært oppnådd uten at plikter samtidig ble godtatt, Og det hevdes at sjøl om reglene ikke i ett og alt er tilfredsstillende må de respekteres til de eventuelt er forandret, gjennom forhandlinger og avtaler eller lovvedtak.
Fra en sosialistisk synsvinkel kan spørsmålet stilles annerledes. Rettighetene - som organisasjonsrett, ordninga med tillitsvalgte, rett til kollektiv oppsigelse, minstelønn - er til fordel for lønnsarbeiderne. Det er en fordel å ha formelt rett på visse krav, sjøl om det kan være betydelig avstand mellom det som står på papiret og virkeligheten. Den faktiske tilstanden avgjøres først og fremst av den lokale faglige styrken. Men på arbeidsplasser med lav organisasjonsgrad og -aktivitet finnes det iallfall et visst vern i lover og avtaler mot vilkårlig behandling. Norske fagorganiserte er i dag langt tryggere enn den tidlige arbeiderklassen var. Men samtidig finnes det også plikter som må overholdes, og det er strafferettslig ansvar forbundet med å bryte dem. Sentralt står fredsplikten, dvs, at det ikke må forekomme arbeidsstans i tariffperioden, og at en må godta styringsretten, dvs. anerkjenne at bedriftsledelsen har retten til å lede og fordele arbeidet, til å disponere over bedriften. Disse pliktene innebærer at lov- og avtaleverket setter rammer for den faglige kampen, begrenser den til å skulle holde seg innafor kapitalismen.
Avtaleverket er slik tvetydig. Det gir trygghet og styrke for de fagorganiserte, men binder dem også til det kapitalistiske systemet. Dette gjør at sosialister må ha både en taktisk og en prinsipiell holdning til lover og avtaler. Taktisk må en vurdere: Lønner det seg i denne situasjonen å overholde eller å bryte en avtale? Har en kraft nok til å vinne i åpen arbeidskamp når arbeidskjøperne setter inn motstøtene sine? Prinsipielt kan en derimot ikke slutte seg til det rettslige systemet - som har privat eiendomsrett og styringsretten som forutsetning. Holdninga om at "et ord er et ord" er gyldig nok i forhold i livet der partene i en avtale står likt. Men det kan ikke overføres på en avtale hvor den ene parten er avhengig og under tvang. Lønnsarbeidere og arbeidskjøpere er ikke likestilte parter. Forholdet er skeivt i utgangspunktet - fordi kapitalismen bygger på at flertallet er økonomisk tvunget til å selge arbeidskrafta si til dem som rår over produksjonsmidler og sysselsetting. Lover og avtaler tar farge av dette. At lov- og avtaleverket finnes, er derfor i seg sjøl ingen grunn for at det er riktig og må overholdes. Legalisme (prinsipiell lovlydighetstenking) kan ikke forenes med en faglig kamp på sosialistisk grunnlag, med en politikk som ønsker å gå ut over

kapitalismen.
K.K.
 Se også: Arbeidsfred, Kontrakt.

Litteratur: Sosialistisk Opplysningsforbund: Studiekurs i faglig politikk, bd. I og II, Oslo 1975.

Avvik
Avvik er blitt en sosiologisk sekkebetegnelse for oppførsel og tilstander som strir mot alminnelig aksepterte sosiale normer eller målestokker. På mange områder fins det imidlertid ikke normer som er godtatt i hele samfunnet. Spesielle grupper eller samfunnsklasser har sine egne standarder og verdsettinger som ikke faller sammen. Kvinner og menn streber etter ulike verdier. Derfor må avviksbegrepet spesifiseres i forhold til den sosiale enhet som setter standarden.
Uoverensstemmelser i verdier i et samfunn, og motsetningene i de interesser som ligger under, fører til en nær forbindelse mellom avvik og konflikter. Forbryteren blir gjerne betegnet som en avviker, men det blir også snakket om at forbryteren er kommet i konflikt med politiet eller med samfunnet. Uttrykket konflikt er mer nøytralt i forhold til partene, mens noe blir til avvik når vi betrakter det fra et bestemt sosialt utgangspunkt. Men heller ikke dette behøver å innebære noen fordømmelse, bare en konstatering av at noen handler i strid med normer som blir godtatt og praktisert av flertallet eller av de toneangivende innenfor en gruppe.
Forbrytelsen har vært nevnt som et eksempel på avvik. Men det fins mange andre forhold som reknes som avvik, selv om de ikke blir rammet av straff. Unnlatelse av å betale gjeld er et annet avvik som har rettslige, men ikke strafferettslige følger. Umoral, og det som i manges øyne er synd, hører også hjemme under avviksbegrepet, selv om standardene her ofte er usikre og skiftende. En rekke mangelsfenomener blir også i samfunnsvitenskapene karakterisert som avvik, selv om det ikke alltid stemmer med vanlig språkbruk. Det gjelder sykdom, uførhet, lav intelligens og fattigdom.
Avvik blir ofte oppfattet som noe rent negativt. Men betegnelsen har også vært brukt om handlinger som bryter mot gamle normer, og som bidrar til å skape nye. De som er forut for sin tid, oppfinnere, forskere, kunstnere. profeter og fornyere i religion og politikk, kan bli kalt avvikere. I tilbakeblikk blir noen av dem grunnleggere av nye verdier som etter hvert kan bil akseptert av et flertall. Det er en forbindelse mellom visse avvik og fornyelsen og samfunnsutviklingen.

Villete og ufrivillige avvik
 Det er innenfor avviksbegrepet et viktig skille mellom de avvik - gjerne da i negativ forstand - som er villet og de som er ufrivillige. Skillet mellom selvforskyldt og annen fattigdom har spilt en stor rolle i sosialpolitikken og virker fortsatt når alkoholikere har vansker med å få uføretrygd. Et hovedskille går mellom forbrytelser og sykdom. Forbrytelsen har vært betraktet som en villet handling, et galt valg. Sykdommen er et ufrivillig onde som rammer den enkelte som følge av årsaksprosesser som hun eller han ikke har herredømme over. Det er ikke for sosiologen spørsmål om forbryterens vilje egentlig er fri eller om all sykdom virkelig er ufrivillig. Her gjelder det samfunnets syn på de ulike menneskelige ytringsformer. Derfor er inndelingen ikke naturgitt, men et produkt av samfunnsmessige faktorer.
I mange såkalte "primitive" kulturer blir sykdom og død oppfattet som følger av villete handlinger, av andres trolldomskunster eller av egen syndig oppførsel. Den engelske forfatteren Samuel Butler skrev en utopisk roman "Erehwon" (nowhere = ingensteds) om et samfunn der en straffet de syke og dro omsorg for forbryterne. En viss tendens til en slik omvurdering og utjevning mellom begrepene kan en også spore i vår egen tid. Riktignok usikkert og haltende har det oppstått det syn at en del forbrytelser er symptomer på en slags psykisk sykdom. Omvendt har legevitenskapen pålagt oss en ny skyld og et nytt ansvar for noen viktige sykdommer, som lungekreft og enkelte hjerte- og karlidelser. Livsførselen er blitt trukket inn som en viktig faktor bak helse og sykdom. Derved kan imidlertid også skyld og ansvar til dels bli veltet videre over på samfunnet, slik det undertiden har skjedd i forklaringen av lovovertredelser.

Alkoholisme som eksempel
 Alkoholisme og alkoholmisbruk har stått i skjæringspunktet mellom begrepene forbrytelse eller umoral og sykdom og kan illustrere noen av de sosiale faktorene i nærmiljøet som avgjør om dette avviket faller i den ene eller den andre kategorien. Alkoholikeren utfører en handling, han drikker og synes å velge å drikke fordi det er godt eller gjør ham godt. Men hans valg av dette gode går ofte sterkt ut over andres interesser, først og fremst familien, men også arbeidskamerater, arbeidsgiver, naboer, kreditorer osv. I disse trekk likner alkoholisme en forbrytelse. Imidlertid ble det tidlig spurt om hvorfor Jeppe drikker, en antydning om at fyll er forårsaket av noe som alkoholikeren ikke er skyld i. Til det kommer tvangspreget ved drikkingen og de fysiologiske endringene ved beruselse. Det ser ut som alkoholikeren ikke kan la være å drikke. Dessuten skader alkoholen ham selv, også gjennom fysiske prosesser, slik at han f.eks. får delirium, skrumplever eller andre lidelser i tillegg til psykiske og sosiale problemer. I dette likner alkoholisme på en sykdom.
Hvilke trekk en vil legge vekten på, avhenger blant annet av hva omgivelsene mener de bør eller kan gjøre med forholdet. I et samfunn med sterk tro på vitenskapen vil det være nærliggende å søke årsakene, også til synd og umoral, og tro at det fins eksperter som kan gripe inn i og rette opp disse årsakskjedene. Alkoholismens skadevirkninger i familien gjør det vanskelig å operere med sammenstillingen forbryter-fornærmet fordi de fornærmete, kone og barn, har så vanskelig for å opptre i denne rollen og ofte bare vil tape på det. Kunne en rettferdiggjøre et inngrep som lettet på disse forholdene ved å konstruere alkoholmisbruket som en sykdom, så blir inngrepet behandling og i prinsippet til alkoholmisbrukerens eget beste. Ut fra ulike parters interesser får alkoholikerens rolle sin utforming, mer enn ut fra en nøytral vitenskapelig analyse av hva alkoholisme er.
For avvikeren har det viktige konsekvenser om avviket blir klassifisert som forbrytelse og umoral eller som en sykdom. Forbryteren skal, eller kan i hvert fall, tilføyes et onde. Den syke skal ha hjelp og tilføres ressurser. Forbryteren skal dømmes og straffes av jurister, mens den syke skal diagnostiseres og behandles av leger og annet helsepersonell. Siden rollen som syk er medbestemt av sosiale faktorer, kan det her oppstå spørsmål om den medisinske vitenskap og legenes kvalifikasjoner gir dem kompetanse i alle de spørsmål som i dag blir plassert i sosial- og helsesektoren. F.eks. ved tildeling av uføretrygd har det med rette vært reist spørsmål om hvor grensen går mellom trygd som bunner i sykdom og uførhet og sykdom som bunner i mangel på høvelige arbeidsplasser. Definisjonen av avviket er påvirket av strukturen i næringslivet og samfunnet.

V.A.

Avvik, politisk
Etter kommunistisk partipraksis forutsettes ethvert vesentlig spørsmål å behandles i partiets sentralkomité, der den framtidige taktikk trekkes opp som partiets "linje" i vedkommende sak. Linjen gis eventuelt en bestemt tidsbegrensning, men forutsettes vanligvis å gjelde inntil ny drøftelse på samme nivå trekker opp en ny taktikk. I mellomtiden vil partiets tillitsfolk i sin praktiske virksomhet lett komme til å formulere seg annerledes enn den vedtatte linje. Dette betraktes som avvik. Avviket deles, etter tradisjonelle konvensjoner, som høyre-avvik eller venstre-avvik, og måles etter sin avstand fra linjen, som grovt venstre/høyre-avvik, eklatant venstre/høyre-avvik osv. Ofte vil én og samme person konstant ligge på venstre- henholdsvis høyre-avvik, men oftest vil en person eller en gruppe snart avvike til høyre og snart til venstre, og slik sett tegne en slalåmkurs i forhold til partiets offisielle linje. Mønsteret kompliseres i realiteten av at partiets linje ofte skifter og i seg selv tegner et siksak-mønster, som kommer i tillegg til partimedlemmenes forsøk på å justere seg etter den gjeldende taktikk. Det finnes mange eksempler på at personer som har gått inn på et partimøte i forvissning om at de nå står på linjen, må konstatere at de etter å ha fått de siste informasjoner fra partiledelsen igjen befinner seg i avvikerposisjon. Det er slike erfaringer som ligger bak det gamle munnhell om at "et venstre-avvik i dag blir et høyre-avvik i morgen".
Avviket kan være nasjonalt, i forhold til det nasjonale partis linje, eller internasjonalt, dersom kommunistpartiene her lykkes å inngå sentralisert samarbeid. Under Komintern 1919-1943 var det eksekutivkomiteen i Moskva som fastla linjen og dermed bestemte avviket. I årene etter annen verdenskrig overtok en mildere form for samarbeid gjennom Kominform (1947-1956), men stadig med en internasjonal linje i de viktigste spørsmål. På NKPs kongress i 1949 ble således Peder Furubotn og hans fløy anklaget av utsendingen fra DDR for på én gang høyre-avvik i bondepolitikken og venstre-avvik i maktspørsmålet. Det var den internasjonale kommunisme som talte. Året etter var Furubotn og hans 700 tilhengere ekskludert eller utmeldt av partiet.

H.F.D