NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på internett!

...forrige side (A18) A19 neste side (A20)...

Australia

Hovedstad: Canberra
Sjølstendighet: 1901 (England)
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Flateinnhold: 7 686 848 km²
Folkemengde i 1973: 13 132 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 1,6 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 365,0 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 3 998 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 1,7 %
Inflasjonsrate i 1975: 15,2 %
Sysselsatte i primærnæring: 7,0 %
Sysselsatte i industri: 34,4 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 55,4 %
Yrkesaktivitet: 64,9 %
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 32,0 %
Eksportensidighet: 15,1 %
Viktigste handelspartner 1975: i-land 71,7 %
Energibruk pr. innbygger: Meget høy 6 064 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 57,9 %
Lese- og skrivekyndighet: 99 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 408
Spedbarnsdødelighet: 1,65 %
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 29,1
Sjølmordsrate (Døde pr. 100 000 innb.): 11,6
Mordrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 3,4
Militærutgifter pr. innb., 1973: 105,72 $
Tilslutning til militærallianse: Flere
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind

Australia, verdens sjette største land i utstrekning (f eks. tre ganger større enn India), er en "utpost for den europeiske sivilisasjon i det sør - vestlige Stillehavet", for å sitere en populær oppfatning blant australierne selv. Denne holdningen avspeiler seg i immigrasjonspolitikken og i den politiske og økonomiske strukturen (parlamentarisme og kapitalisme).

Innvandring og kolonisering Landets eldste historie går 30 000 år tilbake, da landets urinnvånere kom nordfra og tok kontinentet i besittelse. Urinnvånerne var en mørkhudet folkegruppe som levde som nomader med jakt og fiske som næringsveier. Deres livsførsel var nøye tilpasset forholdene i landet og de utviklet en gruppe stammesamfunn med kompliserte regler og sin egen religion.

En utvikling på dette grunnlaget fortsatte helt til europeerne kom til Australia. Nederlandske sjøfarere var de første som hadde "oppdaget" landet i 1606, og i 1770 hadde den britiske kaptein James Cook vært i land og erklært den østlige delen av landet for å tilhøre den britiske kronen. I 1788 kom den første gruppa med briter for å slå seg ned i Australia. Av i 030 som gikk i land der hvor storbyen Sydney nå ligger, var det 760 straffanger. Etter at de amerikanske koloniene var gått tapt, skulle Australia bli stedet der britene kvittet seg med sine langtidsfanger. Av de titusenene som kom fram til 1830, var bare 18 prosent frie mennesker. Fram til transportene av straffanger stanset i siste halvdel av 1800-tallet, var det kommet over 150000 av dem, 15 prosent var kvinner. Gjennom representanter for den britiske regjeringen ble land tildelt dem som var villig til å ta straffanger som arbeidskraft. Stadig større deler av kontinentet ble kolonisert, og før midten av 1800-tallet var det oppstått seks forskjellige britiske kolonier i Australia.

Europeernes ankomst og kolonisering av landet var en katastrofe for urinnvånerne. Den brutale inntrengingen på deres områder forstyrret deres livsform, tok fra dem jaktområder og vanningssteder, førte med seg tidligere ukjente sykdommer og alkohol. Mange mistet livet også gjennom europeernes hensynsløse maktbruk. Det var ca. 300000 urinnvånere i Australia da de første europeerne kom. Tallet sank sterkt de første tiårene og er først i vår tid begynt å stige igjen.

Mens hvalfangst og selfangst ga beskjeftigelse til et mindre antall, var det jordbruket som ble næringsveien for de fleste av de første europeiske nybyggerne. En ny tid ble innvarslet da saueavl ble innført. Den store tekstilindustrien i den industrielle revolusjonens Storbritannia var et voksende marked for den australske ullen. Ennå i dag er Australia verdens største ulleksportør.

Innvandringen til Australia vekslet med de økonomiske konjunkturene. Da det ble gjort en rekke gullfunn omkring 1850, strømmet så mange inn at befolkningstallet økte til det nesten tredobbelte og stod i 1,1 mill, i 1861. Ytterligere en halv million strømmet til det kommende tiåret.

Omfattende sosial uro var ett av resultatene av denne utviklingen. Landets eneste væpnede uro oppstod i 1854, da gullgravere forsøkte å sabotere et forsøk fra myndighetene på å erklære alle åpne gullfunn for regjeringseiendom. Opprøret ble knekket med våpenmakt. 30 gullgravere ble drept. Men ut av dette oppstod det flere demokratiske bevegelser.

Den videre økonomiske utviklingen, bl.a. et nytt gullrush i 1890-årene, ga opphav til organisering av arbeiderklassen. De første fagbevegelsene ble organisert, trass i sterk undertrykkelse og kraftige mottiltak mot streikebølger i 1880- og 90-åra. Det ble bl.a. protestert mot import av billig arbeidskraft fra nærliggende områder i Stillehavet. Den sosiale uroen økte ved at arbeidsløsheten økte sterkt som følge av at gullrushene tok slutt.

Tilbakeslagene for den faglige arbeiderbevegelsen i arbeidskampene på slutten av 1800-tallet styrket bevegelsens politiske arm. Australias Arbeiderparti var blitt dannet i 1891 på det samme sosialdemokratiske grunnlaget som i Europa. Arbeiderpartiets politiske styrke økte raskt da de seks tidligere koloniene på det australske kontinentet gikk sammen i en føderasjon i 1901. I løpet av 1800-tallet var koloniene blitt selvstyrende, og nå ble koloniene samlet i en nasjon etter amerikansk mønster. Da føderasjonen ble dannet, var 98 prosent av Australias innbyggere etterkommere av innvandrere fra de britiske øyer. Noe av det første man gjorde i det nye australske parlamentet, var å vedta en lov for å sikre at Australia skulle forbli "hvitt". I praksis ble ikke-europeiske immigranter utelukket, f.eks. gjennom språkprøver. Loven var i første rekke rettet mot japanerne og hadde sterke rasistiske undertoner. Denne innvandringspolitikken fortsatte inntil 1950-tallet.

Det australske arbeiderpartiet stod for en moderat sosialreformisme, som gjorde det mulig for partiet å inngå i regjeringskoalisjon med liberale grupper allerede i 1904. Fra 1910 til 1917 satt Arbeiderpartiet med regjeringen alene. Australia hadde den høyeste prosenten av fagorganiserte i verden i denne perioden, og parti og fagbevegelse var nært sammenknyttet. En rekke sosiale reformer så dagens lys, bl.a. ble prinsippet om minimumslønn slått fast. Industrien ble beskyttet med høye tollmurer mot importvarer.

Første og andre verdenskrig Det var bred politisk enighet om at Australia skulle delta i krigen i Europa da den brøt ut i 1914. Ved at Australia var nært knyttet til det britiske imperiet, bl.a. ved at den britiske kongen også var Australias konge, oppfattet politikerne det slik at Australia automatisk ble med i krigen gjennom den britiske krigserklæringen mot Tyskland. Over 400000 frivillige australiere deltok i krigen. 60 000 av dem mistet livet, en kvart million ble såret på slagmarker tusener av kilometer fra Australias kyster. Ettersom krigen vedvarte, økte skepsisen, og et forslag om tvungen verneplikt ble forkastet i en folkeavstemning to ganger. Skepsisen var sterk på Arbeiderpartiets venstrefløy. Krigsutgiftene gikk på bekostning av sosiale reformer. Levekostnadene økte. med femti prosent fra 1914 til 1919. D et ble slått hardt ned på streiker. Fra USA kom det syndikalistiske tanker via "Industrial Workers of the World". Revolusjonen i Russland i 1917 skapte bølger også i Australia. Arbeiderpartiet ble splittet og tapte valget i 1917. Noen av utbryterne på høyrefløyen hadde slått lag med liberale og dannet et Nasjonalistparti, som vant valget. Arbeiderpartiet gjenvant ikke regjeringsmakten før i 1929. Da hadde Australia gjennomlevd år med sosial' uro, synkende reallønn, undertrykkelse av streiker, økende arbeidsløshet. Australia ble hardt rammet av verdensdepresjonen, fordi økonomien var så avhengig av eksporten av varer fra primærnæringen, og prisene på disse varene falt sterkt.

Australias Kommunistparti var blitt dannet på begynnelsen av 1920-tallet. Medlemmene var aktive i fagbevegelsen, men partiet nådde ikke opp ved valgene. Den ideologiske debatten i Australia var heller fattig. Dessuten var anti-kommunismen sterk, bl.a. gjennom deler av Arbeiderpartiet som hadde romersk-katolsk bakgrunn, særlig fra Irland. Men den sosiale og politiske uroen førte til ny splittelse i Arbeiderpartiet, som tapte valget i 1931. Samme år var minimnumslønna satt ned med ti prosent. Arbeidsløsheten var i 1933 kommet opp i over 25 prosent, men nå snudde verdenskonjunkturene seg.

Australia sluttet seg nærmest automatisk til de allierte da andre verdenskrig brøt ut. Australske styrker deltok i Europa og i Midt - Østen. Noen mer direkte føling med krigen fikk australierne først da Japan kom med i krigen, og særlig da Singapore falt i 1942, med bombingen av Australias nordligste by Darwin to måneder seinere. Australia ble aldri utsatt for invasjon, men fikk oppleve krigen bl.a. ved at general Mac Arthur's hovedkvarter ble lagt til Melbourne. Men krigen hadde langt viktigere betydning økonomisk og sosialt. Industrien ble stilt overfor store oppgaver, arbeidskraft ble dirigert til steder hvor den trengtes, og rasjonering ble innført. Ved at Arbeiderpartiet var blitt samlet og hadde gjenerobret regjeringsmakten i 1941, kunne forandringene skje i nært samarbeid med fagbevegeisen. Kvinnene ble plutselig betydningsfulle. Fra å være barnefødersker og husholdersker ble de nå etterspurt både i Industrien og som hjelpere i de væpnede styrkene. Kommunistpartiet ble forbudt i 1940 som følge av sin anti-krigsagitasjon. Forbudet ble opprettholdt også da partiet skiftet holdning etter Hitlers angrep på Sovjetunionen i 1941. Men som i andre vestlige land, økte oppslutningen om partiet i løpet av krigen. I 1939 var partiets medlemstall 5 000. Fram til 1945 ble det femdoblet.

Etterkrigstida Da krigen sluttet, var 30 000 australske soldater drept, 65 000 såret. Industrialiseringen hadde tatt et nytt langt skritt framover. Sosiallovgivningen hadde fortsatt - velferdsstaten var målet. Men arbeiderpartiregjeringen falt på sitt forsøk på å få kontroll med de private bankene. Det skjedde ved valget i 1949. Da hadde regjeringen kort tid i forveien stilt seg for hogg fra sine egne, ved å ta i bruk unntakslover, bruke soldater og streikebrytere under en to måneders kullgruvestreik. Den kalde krigen var kommet. Kommunistene ble anklagd for å stå bak uro i arbeidslivet og undergraving av samfunnet. Ett år etter at en konservativ regjering var kommet til makten i 1949, foreslo den å forby Kommunistpartiet, beslektede organisasjoner og deres aviser. Forslaget ble dømt forfatningsstridig av Høyesterett og avvist av en folkeavstemning. Arbeiderpartiets ledelse hadde kjempet mot forslaget. Kommunisthetsen forgiftet atmosfæren og førte til en ny splittelse i Arbeiderpartiet, som ikke gjenvant regjeringsmakten før i 1972. I 1955 brøt en gruppe ut og dannet et antikommunistisk arbeiderparti.

De konservative administrerte den kapitalistiske økonomien på en dyktig måte i store deler av etterkrigstida. økonomisk stabilitet og full sysselsetting gikk sammen med en gradvis utvidelse av sosiallovgivningen. Arbeiderpartiets opposisjon var ikke overveldende. Utenrikspolitisk stod Australia sammen med USA og de vest- europeiske maktene. Det britisk- franske overfallet på Egypt i 1956 ble godtatt. Australske styrker ble sendt til Korea, Malaya og Vietnam. Australia inngikk forsvarspakter med USA og andre anti-kommunistiske land.

Et samlet Arbeiderparti gjenerobret makten i 1972. Vietnam-kritikken mot den konservative regjeringen bidro til det. Australias styrker ble trukket ut av Vietnam, og det ble opprettet diplomatiske forbindelser med Folkerepublikken Kina. Arbeiderparti - regjeringen hadde et ærgjerrig sosialprogram, som innebar store utgifter. Iverksettelsen av dette programmet skjedde samtidig med at verdens land ble rammet av et nytt økonomisk tilbakeslag. Prisstigning, arbeidsløshet og motarbeidelse fra kapitalkreftene ga Arbeiderpartiet et valgnederlag i 1975. En konservativ regjering tok over, men arbeidsløsheten fortsatte å vokse. En rekke streiker ble organisert, dels om lønns- og arbeidsforhold, men også som protest mot de konservatives beslutning om å utvinne og eksportere uran. Radikale grupper gikk sammen i aksjoner for å hindre at Australia skulle bidra til spredning av uran, som man ikke har noen oversikt over konsekvensene av.

Australia forble et "hvitt" land i etterkrigstida, selv om innvandringsregiene for ikke-europeere ble noe lempet. Av de over tre millioner innvandrerne etter 1945 kom det overveiende antallet fra Europa, og omkring halvparten fra Storbritannia. Innvandringen var planlagt - Australia trengte arbeidskraft, framfor alt faglært sådan. Kvotene for innvandringen ble satt sterkt ned på 1970-tallet, da arbeidsløsheten vokste.

Landets urinnvånere var ikke blitt skjenket mange tankene fram til slutten på andre verdenskrig. På 1950-tallet begynte man å tillempe en politikk som tok sikte på å assimilere dem med det europeiske flertallet. Etter hvert har urinnvånerne reist krav om respekt for sin kultur og livsform, og man søker nå å gi dem utviklingsmuligheter innenfor rammen av deres egne ønsker. Lover skal sikre dem rett til tradisjonelle landområder, men denne politikken kolliderer ofte med kapitalkreftenes ønsker om å utnytte mineralrikdommene.

Kvinnene har i de fleste tilfeller formell likestilling med mennene, men i praksis er det langt fram. Tradisjonelle holdninger er minst like sterke i Australia som i vest- europeiske land. Bare en tredjedel av universitetsstudentene er kvinner, 8 prosent av juristene, 14 prosent av legene. Daghjemsplasser er lite utbygd, en tredjedel av den aktive arbeidskraften er kvinner. I politikken har kvinnene til nå spilt en ubetydelig rolle: i 1975 var bare fem av de 185 representantene i nasjonalforsamlingen kvinner. I løpet av 1970-tallet har det vokst fram kvinnebevegelser i de større byene.

Australia er fortsatt en europeisk, for ikke å si britisk, utpost i Stillehavet. Selv de mange sør - europeiske innvandrerne har fått oppdage at man helst skal ha britiske forfedre for å kunne gli lett inn i samfunnet. Dette har gitt og gir opphav til sosiale konflikter. De politiske båndene med Storbritannia er likevel blitt stadig mer svekket, som følge av det tidligere moderlandets synkende økonomiske betydning. I 1960 gikk 25 prosent av eksporten til Storbritannia. I 1975 var andelen gått ned til seks prosent. Samtidig ble Japan en stadig viktigere handelspartner. Bl.a. av den grunn begynte Australia på 1970-tallet å orientere seg mer i retning av sine asiatiske naboer. Utposten er i ferd med å bli en nasjon i sin egen rett. Australia er tilsluttet følgende flernasjonale militærallianser: ANZUK, ANZUS og Manila - pakten.

G.Hø.
Se også: Britiske samveldet.

Austromarxisme

Austromarxisme betegner den venstresosialistiske marxismen som ble utviklet av en gruppe østerrikske teoretikere og politikere i de første tiårene av dette århundret. Dens mest framtredende representanter var Max Adler, Otto Bauer, Rudolf Hilferding og Karl Renner. Betegnelsen "austromarxisme" - egentlig østerriksk marxisme - ble opprinnelig brukt av retningens motstandere: først av den borgerlige høyrefløyen, dernest fra ortodokst marxistisk hold. Seinere identifiserte retningens egne representanter seg med betegnelsen og anså den som en ærestittel.

Austromarxismen hadde sin bakgrunn i revisjonisme- striden innen det tyske sosialdemokratiet mellom ortodokse og revisjonister. Austromarxistene søkte å innta et tredje standpunkt. Retningens første markering (1901) var rettet mot Eduard Bernsteins forsøk på å revidere marxismen ut av verden. De vendte seg også mot Karl Kautskys økonomisme og mekaniske materialisme - en kritikk som på mange måter tilsvarte synspunktene til den tradisjonelle venstrefløyen innen Den andre internasjonalen (Rosa Luxemburg, Anton Pannekoek mil.). Austromarxistene utgjorde et marxistisk sentrum, som på den ene siden distanserte seg fra bolsjevikene innen Zimmerwald - bevegelsen, og på den andre siden avviste den nasjonalpatriotiske flertallsorienteringen innen sosialdemokratiet. De søkte en veg mellom bolsjevisme og reformisme. Denne linjen førte til et kort historisk mellomspill med "Den 2 1/2 internasjonalen" - Karl Radeks foraktfulle karakteristikk, som siden ble stående. Denne venstresosialistiske internasjonalen, opprettet i 1921, var et arbeidsfellesskap mellom de tyske venstresosialistene (USPD) og de sosialdemokratiske partiene i Sveits og Østerrike. Men den strandet allerede i 1923, da den gikk inn igjen i Den andre internasjonalen.

Det var et fellestrekk ved den austromarxistiske gruppen at den førte den marxistiske analysen videre på felter som enten var utilfredsstillende eller ufullstendig analysert hos Marx. Et særlig sentralt emne var forholdet mellom økonomisk basis og ideologisk-kulturell overbygning. Det var dette emnet Karl Renner belyste på en original måte i studien "Die soziale Funktion der Rechtsinstitute, besonders des Eigentums" (1904) - det første utkastet til en marxistisk rettssosiologi. Det samme gjaldt Max Adlers filosofiske bidrag som var en syntese av Kants bevissthetsfilosofi og Marx' samfunnskritikk. Otto Bauers viktigste teoretiske arbeid dreide seg om nasjonalitetsspørsmålet ("Die Nationalitåtenfrage und die Sozialdemokratie", 1907) - et forsømt, men høyst påtrengende tema ut fra konfliktene innen det flernasjonale monarkiet ØsterrikeUngarn. Bauers analyse førte naturlig over mot en teori om imperialismen, men blant austromarxistene var det i første rekke Rudolf Hilferding som analyserte kapitalismen i dens imperialistiske fase. Hans banebrytende verk, "Das Finanzkapital" (19 10), som seinere bl.a. Lenin bygde på i sin imperialismebok, tar for seg sammensmeltingen av industri- og bankkapital, dannelsen av karteller og truster og utviklingen av kolonialismen som en måte å utvide området for økonomisk utbytting. - Det er på bakgrunn av disse analysene at det er rimelig å anse austromarxismen som en av de viktigste teoretiske videreføringene av marxismen.

Fram til 1914 var austromarxistene overveiende teoretisk og vitenskapelig orientert. Krigsutbruddet splittet gruppen. Renner ble tilhenger av krigen og så i den en måte å løse Østerrikes nasjonalitetsproblem på. Adler, Bauer og Hilferding var aktive krigsmotstandere og internasjonalistisk orientert. Etter krigen kan en egentlig ikke lenger tale om en austromarxistisk gruppe. I det østerrikske sosialdemokratiet markerte de seg med ulike og til dels motstridende synspunkter: Renner klart til høyre, Adler på venstrefløyen og med Bauer som partiets og austromarxistenes dominerende og sentrale figur.

Det strategiske perspektivet som Bauer kjempet for i denne tida, og som hører med i bildet av austromarxismen, var en revolusjonær linje som verken var ortodoks kommunisme eller sosialdemokratisk reformisme. Det var en teori om "den langsomme revolusjonen". Den forutsatte et skille mellom den politiske og den sosiale revolusjonen. Den politiske revolusjonen kan være plutselig og voldelig, men fører ikke - som den russiske revolusjonen viste - nødvendigvis til en grunnleggende endring av samfunnsforholdene. Den sosiale revolusjonen har produksjonslivet som utgangspunkt, men Innebærer en gradvis og langsom endring gjennom radikale reformer av ulike sider av samfunnslivet. - De borgerlige demokratiske statene som bygger på et parlamentarisk politisk system, er fortsatt klassesamfunn; arbeiderklassen er fremdeles en krisetruet, fremmedgjort og utbyttet klasse. Den sosialistiske omformingen kan, hevder Bauer, verken tenkes som et uunngåelig resultat av krisen i det kapitalistiske system eller som bolsjevikenes storm mot Vinterpalasset. Målet er å gjennomføre en sosialistisk reorganisering ved hjelp av de eksisterende demokratiske ordninger - i full visshet om at det kan ende med åpen konfrontasjon, om den borgerlige høyrefløyen tyr til voldelige midler.

Den austromarxistiske retningen ble knust da fascistene kom til makten i Østerrike i 1934. Etter 1945 har ikke austromarxistene spilt noen rolle. De tradisjonelle kommunistene har aldri anerkjent austromarxistene som marxister, mens de avideologiserte sosialdemokratiske partiene har sett på deres marxisme med skepsis. Det er først med 70-tallets "eurokommunisme" at austromarxismen igjen er blitt politisk aktuell.

R.S.
Se også: Adler, Bauer, Hilferding.

Litteratur: I. Fetscher (utg.): Der Sozialismus. Vom Klassenkampf zum Wohlfahrtsstaat, München 1968. N. Fluger: Austromarxisterne 1904-34, i Årbog for arbejderbevægelsens historie 3, København 1973.

Automatisering

Automatisering eller automasjon innebærer en videreføring av mekaniseringen av produksjonen ved å erstatte menneskelig styring med automatisk styring ved hjelp av forskjellig slags maskiner. Automatisk styring er ikke av ny dato, jfr. termostatregulering av husoppvarming, automatisk regulering av vann- strømmen gjennom turbiner avhengig av strømforbruk, osv. I begge tilfeller har tekniske innretninger fattet meget enkle programmerte beslutninger (se nedenfor).

Innføringen av EDB har skapt muligheter for at tekniske enheter kan fatte programmerte avgjørelser også i meget kompliserte situasjoner. Dette har ført til at en rekke nye prosesser automatiseres. Programmeringen av automaten er bygd på at man kjenner de ulike situasjonene som kan oppstå i en prosess. Programmet angir hvorledes automaten skal te seg, avhengig av de hendelser den registrerer. Til nå har det i hovedsak vært mennesker som har programmert automatene. Utviklingen innen EDB tyder imidlertid på at en stadig større del av programmeringen kan automatiseres. I siste hånd er det likevel alltid menneskelig programmering som ligger bak. Selv høyt utviklete automater, slik som roboter, har ikke egen vilje.

Man kan snakke om høy eller lav grad av automasjon avhengig av i hvor stor grad maskinell og elektronisk kontroll har erstattet den menneskelige kontroll. Siden installasjon av automatisk utstyr vanligvis innebærer høye investeringer, vil graden av automasjon blant annet være avhengig av arbeidslønningene i et land og i en bransje. Jo høyere arbeidslønninger, jo mer interessert vil bedriften være i å erstatte mennesker med maskiner. Kapital- kostnaden har den motsatte virkning.

For at en prosess skal kunne automatiseres, må det dreie seg om et begrenset antall rutiner, dessuten må hendelsesforløpet være nokså forutsigbart. Dermed forutsetter automatisering en spesialisering av produksjonen. Denne spesialiseringsprosessen forsterkes ved at automatisering er meget dyrt, altså at de økonomiske fordeler ved stordrift blir betydelige.

Automatisering innebærer derfor at bedriftene blir sterkt avhengig av den økonomiske utvikling innen sin bransje. En omlegging av produksjonen vil ofte være vanskelig eller i praksis umulig pga. høye investeringer og maskinelt utstyr som kun kan anvendes innen et svært begrenset område.

Automatisering har vidtgående følger for arbeiderne. Viktigst er faren for arbeidsløshet (se art. Rasjonalisering). En annen viktig følge er at jobbene forandres til å overvåke, til å passe på at de automatiserte rutinene virker slik det er tenkt. Dette kan innebære at arbeideren slipper mye tungt slit. Men minst like viktig er at hans mulighet til å ta initiativ, vise oppfinnsomhet, kort sagt, utnytte sin faglige innsikt, blir sterkt begrenset. Stort sett faller derfor behovet for tradisjonell fagutdanning bort. Fagarbeideren blir som en følge av automasjon ofte erstattet av spesialarbeidere. (Se art. Fagarbeider.)

Automatisering av industriell produksjon bidrar til å gjøre arbeidet særlig rutinemessig. En kan vente at monotoni etter hvert blir et stadig mer utbredt trekk ved arbeidsplassen.

De store investeringene som ligger bak automatiserte bedrifter, Innebærer en økt tendens til skiftarbeid for å få størst mulig utnytting av investering. (Se art. Skiftarbeid).

Eksempler på høyt utviklet automatisert arbeid i Norge: Kjemisk industri (Borregaard, Norsk Hydro osv.), såkalt numerisk (tallmessig) styrte verktøymaskiner (Kongsberg Våbenfabrikk o.a.), numerisk styring av tegnemaskiner, skjærebrennere osv. på de fleste store skipsverft. Dessuten har det foregått en betydelig automatisering av navigasjon, radarovervåking og telefon.

J.Gu.
Se også: Mekanisering, Monotont arbeid.

Litteratur: J. Gulowsen: Automasjon: Reduseres slitet eller trivselen?, Tidsskrift for Samfunnsforskning, 3-4 1969.

Autoritet

Fordekt tvang; undertrykkelse som er blitt del av en selv; tvangsfri etterleveise; godtatt makt; legitim, avgrenset og regelbunden makt; underforstått samstemmighet om fordeling av kompetanse; delegert makt; herredømme; institusjonalisert forventning; et lydighetsforhold mellom to aktører (personer, grupper, institusjoner) der den ene part er gjenstand for innflytelse og der retten til å øve påtrykk er godtatt av den innflyteisen rettes mot.

Dette er bare et lite utvalg av de vanligste definisjoner av begrepet autoritet, utvilsomt ett av de viktigste - og mest kontroversielle - i den politiske tenknings historie. Det kan opptre i en rekke former og på flere plan - som når et statsorgan sies å ha en høyere autoritet enn et annet; når foreldre hevder de har rett til å utøve autoritet over sine barn; når et menneske underkaster seg Guds autoritet; når en dommer i en lavere rett må finne seg i å bli korrigert av en høyere rettsautoritet, f.eks. Høyesterett. Autoritetsforhold kan enten være de jure, dvs, fastlagt og håndhevet av juridiske instanser, eller de facto, dvs, en innebygget del av et kommunikasjonsforhold. I det siste tilfelle tales det ofte om "naturlig autoritet", eller at en særlig innsiktsfull person, f.eks. en professor eller et menneske som har høstet erfaring gjennom et langt livs arbeid, har en "faglig autoritet". Det er uklart og omstridt om de jure autoritet er en selvstendig kategori, eller bare er et særtilfelle av de facto autoritet. Det er klart at de jure autoritet bare virker atferdsregulerende sålenge den er understøttet av makt og er basert på godkjennelse. På den annen side vil autoritet som er definert juridisk, ha lettere for å oppnå den legitimitet som er nødvendig for at den skal kunne virke etter sin hensikt, dvs, fremme lydighet. Kategoriene glir over i hverandre. På samme måte er det vanskelig å trekke grensene mellom autoritetsforhold og åpne maktforhold. Avgrensninger av denne type utgjør en viktig del av litteraturen omkring autoritet og har gitt opphav til egne definisjoner av begrepet. I et lengre tidsperspektiv er det lett å se hvor viktige slike problemer er. Enhver sosial og økonomisk frigjøringsbevegelse vil umiddelbart konfronteres med et sett tradisjonelle autoriteter. Det kan dreie seg om kirkelig autoritet, politisk autoritet, kulturell autoritet eller rett og slett former for hevd som antar autoritetsform. Alle krav om endringer i samfunn vil støte på slik treghet. Autoritetsforhold er en viktig bestanddel av det bindingsverk som føyer grupper og institusjoner sammen og gjør et ordnet samfunnsliv mulig. Samtidig vil autoritetsforhold som er slik vevet inn i det bestående, by motstand mot politiske utfordringer. Derfor er det viktig å klarlegge hva autoritet består i og hvordan autoritet søkes godtgjort og begrunnet.

Vilje, makt, myndighet Et velegnet utgangspunkt for en analyse av autoritetsbegrepets forskjellige betydninger er å etterspore dets språkhistoriske røtter. Ordet autoritet på norsk stammer fra det latinske "auctoritas" som betyr "vilje", "makt", "myndighet". "Auctoritas" er igjen avledet av ordet "auctor" som betyr "den som fremmer eller igangsetter noe", "som gjør noe først eller uttaler noe", "leder", "rådgiver", "hjemmelsmann". Begrepet hadde både intellektuelle, religiøse, politiske, juridiske og økonomiske nyanser med en felles undertone av tro og hevd, både overfor den makt som etablerer seg selv og setter sin egen rett og den makt som springer ut av noe urgammelt og opprinnelig. To tradisjoner i autoritetsbegrepets historie lar seg skille ut med dette språkhistoriske utgangspunkt. Autoritetsbegrepet fikk for det første særlig anvendelse i forsøkene på å begrunne og befeste den religiøse åpenbaringstro. Dernest ble det brukt til å legitimere den framvoksende statsmakts krav pd lojalitet. Disse to bruksområder har påvirket hverandre og satt sitt preg på utformingen av det moderne autoritetsbegrep. Derfor finner autoritetsbegrepet seg i et magnetfelt av dels politiske, dels religiøse nabo -begrep som makt, legitimitet, lydighet, suverenitet, kompetanse, disiplin, herredømme, lederskap og anerkjennelse. Dette er beslektede, men ikke sammenfallende begreper med autoritet. Den første oppgave blir å vise hvordan autoritetsbegrepet skiller seg fra andre begreper som også angir former for lydighet og avhengighet.

Herredømme, lydighet, tvang Det er alminnelig enighet om at begrepet autoritet innebærer en form for innflytelse. En definisjon kan være: Et autoritetsforhold er en forbindelse mellom A og B der det er underforstått at B godtar den ordingen som gir A rett til å gjøre sin innflytelse gjeldende overfor B, og som også gjør at både A og B forventer at innflytelsen skal kunne øves uten at A behøver å ty til tvangsmakt. B "underkaster" seg A , men samtidig "aksepterer" han A's forrang i forhold til seg selv. For at B skal kunne "godta" A's rett, eller hans autoritet, må han anse A's rolle Dm legitim, det vil si at han må akseptere ikke bare de påbud som kommer fra A som moralsk riktige "gyldige", men også det systemet, de roller, et forventningsmønsteret som autoriteten er et utrykk for.

Her reiser det seg umiddelbart en rekke problemer.

For det første, er A's posisjon i den ordning som gjelder mellom A og B, et eksempel på herredømme, dvs, dominans: betvingelse av B's vilje? Svaret vil naturligvis avhenge av graden av frivillighet fra B' s side når det gjelder å føye seg inn under autoritetsordningen. For det andre, dersom A til stadighet påbyr B å gjøre ting som han ikke ønsker, eller mene ting som går mot hans "indre stemme", hvor lenge vil B fortsette å føl autoritetsforholdet som legitimt og dermed bindende? Når, med andre ord, rister den "treghet" av lojalitetsbånd mellom A og B som autoritetsforholdet er en manifestasjon av?

Det første spørsmål gjelder tvangens rolle i etableringen av autoritetsforhold. Det finnes to skoler å dette punkt. Den ene hevder at autoritetsforhold ikke er noe annet enn fordekt tvang. Den andre står fast på at det som kjennetegner autoritetsforhold til forskjell fra andre innflytelsesforhold er nettopp den totale frivillighet. Autoritetsforhold opphører å være autoritetsforhold i det øyeblikk vangsmakt introduseres. Selv truselen om tvang er nok til å bringe autoritetsforholdet over på et annet plan og gjøre det til en kvalitativt annen forbindelse, Oftest vil tvang og frivillighet blandes sammen uten at det er mulig å skille det ene fra det andre. Men for klargjøringens skyld er det avgjørende å skjelne mellom disse to autoritetsfortolkninger.

Forholdet mellom makt/tvang og autoritet er komplisert. Spørsmålet kan best belyses ved en analyse av begrepet statsautoritet. Å kunne ty til makt om nødvendig, har historisk vært en viktig bestanddel i konsolideringen av statsmakten. Max Weber definerer nettopp staten som den eneste legitime innehaver av retten til å anvende vold; staten har voldsmonopolet, og det er nettopp det som gjør den til noe annet og mer enn andre samfunnsinstitusjoner. For å minne om dette, fortelles det, lot kardinal Richelieu inngravere ordene "Ultima ratio regum" på Ludvig XIII's kanoner. De var "kongens siste argument". Ethvert brudd på lydigheten mot statsmakten ville få triste konsekvenser; det visste alle, særlig småfolk. Den oppfatning som fremhever tvangssiden ved autoritetsforhold, påpeker at enhver tale om "legitimitet" eller rettmessig autoritet naivt overser at truselen om maktanvendelse alltid er der. Legitimiteten kan ikke måles i kraft av at den "aksepteres". At noen "godtar" eksisterende autoritetsforhold kan rett og slett være like mye resultat av maktunderlegenhet som av at den er "legitim". Atferd er derfor ikke nok for å avgjøre dette spørsmålet, underordning intet kriterium i seg selv.

For å forklare hvorfor historien oppviser såpass sjeldne klare autoritetsbrudd, trass i langvarig undertrykkelse, introduserer tilhengere av denne første skole begrepet internalisering: Når maktutøvelse i form av autoritet har virket - og virker fremdeles - så godt, skyldes det at tvangen er blitt en del av de undertryktes selvforståelse. I Hegels berømte formulering om forholdet herre-knekt forstår knekten seg selv med herrens begreper. Tvangen er blitt innpodet i oss fra fødselen av. I tillegg har de Ideologiske apparater, kirke, skole, hjem, utviklet subtile trossystemer til begrunnelse for deto beståendes godhet. Dessuten, hevder denne skole, har mennesker som i det ytre synes å ha "godtatt" autoritetsforhold, bare gjort det fordi det ikke har vært noe annet valg. Det har i utgangspunktet foreligget en innebygget, eller strukturell ulikhet som har gjort andre alternativer utenkelige.

En slik understreking av tvangsaspektet i autoritetsforhold har til hensikt først og fremst å avmystifisere autoritetsbegrepet. Bak de skinnende medaljer, de pompøse opptog, de malende geberder og embetenes prakt ligger ikke "noe" mer enn muligheten av å ty til makt. Denne kritikk er inspirert av anarkismens skånselsløse dissekering av autoritetens former. Anarkismen påpeker at siden all formell autoritet i siste instans bygger på tvangsmakt, er den ikke rettmessig. Dessuten er formelle autoritetsposisjoner ikke nødvendig for å få individer til å trekke i spann, for dersom innbyggerne ble vist den fornødne tillit ville de kunne ordne sine mellomværender selv, uten inngripen fra noen overordnet, regulerende myndighet. I tillegg hevder anarkistene at det ligger innebygget en uomgjengelig tendens til misbruk i selve autoritetsinstitusjonen. Som absolutt makt tenderer mot å forfalle til tyranni, på samme måte har selv det mest avgrensede formelle autoritetsforhold en tilbøyelighet til å utarte til tvang.
Rasjonell og irrasjonell autoritet Det kan innvendes mot denne autoritetsoppfatning at understrekningen av tvangssiden ved autoritetsforhold er drevet for langt. Et autoritetsforhold som er institusjonalisert, f.eks. forholdet mellom foreldre og barn og mellom lærer og elev, er oppstått fordi barnet/eleven ikke kan klare seg selv dersom han eller hun ønsker å oppnå et spesielt gode (bli voksen/lære en ferdighet). Poenget er at barnets/elevens utgangsposisjon innskrenker alternativene; det er få andre muligheter enn å bli del av et autoritetsforhold. Tilhengere av oppfatningen at autoritet ikke er annet enn fordekt tvang vil forsvare slike autoritetsforhold med å si at de skiller seg ut fra andre forhold på flere måter: De er etablert med et begrenset formål for øye, de er begrenset i tid, og de tar sikte på å overflødiggjøre seg selv. Det gis gode grunner for å gå inn i et autoritetsforhold av en slik institusjonalisert type; de er rasjonelt begrunnet, i motsetning til autoritet som presenteres ugrunnet og krever etterlevelse og respekt bare med henvisning til seg selv. Målet i det første tilfelle er jevnbyrdighet. Autoritetsforholdet henter sin begrunnelse fra ønsket om å utviske de forskjeller i utgangspunktet som avfødte forbindelsen. Barnet skal bringes på lik linje med foreldrene og settes i stand til å bli selvstendig. Målet med undervisning er å bringe eleven/studenten opp på tilnærmet samme nivå som læreren, der elevenes deltakelse i en faglig debatt blir et spørsmål om argumenters tyngde og elevposisjonen blir underordnet. Poenget med en rasjonalt begrunnet autoritet er at den forsøker å gjøre sin innflytelse gjeldende ikke ved å appellere til overlevert form, som f.eks, et embete, en rolle eller en status, men ved overbevisning. At det nettopp ikke skal være overtalelse, men overbevisningskraft som skal bestemme forholdet mellom A og B, er naturligvis en ytterst krevende doktrine om den gjennomføres konsekvent. Det kan diskuteres hvor langt en kan gå i gjennomføringen av en slik doktrine. Å kreve at all samhandling skal begynne så og si fra bunnen av, uten den lettelse klare forventninger knyttet til autoritetsposisjoner gir, er å drive denne grunnposisjon ut i den rene absurditet. Hvis man sier at en slik fundamental antiautoritær livsholdning er et ideal å strebe etter, så vil det si at det settes opp et prinsipp som i størst mulig grad bør påvirke våre daglige valg og vår daglige livsførsel. Målet er et mest mulig tvangsfritt samfunn, hvor autoritetsposisjoner hele tiden må begrunnes. En slik livsholdning vil etter manges mening være best egnet til å fremme utviklingen av et fritt personlighetsliv.

Forsøket på å avmystifisere autoritet ved å redusere den til fordekt tvang, innebærer en klar bevissthet om når autoriteten går ut over sine grenser. Påny er det fruktbart å skille mellom rasjonell og irrasjonell autoritet. Ervervet autoritet, f. eks. innsikt i et fagområde, avtvinger respekt ved sin egen tyngde. Men forsøk på å utstrekke autoritetsposisjonen ut over dens opprinnelige grenser setter autoritetsinnehaveren i samme posisjon som hvilken som helst annen borger. Slike forsøk på, i ly av autoritet på ett område, å gjøre krav på å representere en særlig innsikt på andre områder, er svært vanlige. Den svenske økonomen Gunnar Myrdal påviste f.eks. i 1930-åra hvordan fagøkonomer under dekke av sin faglige ekspertise fremsatte en rekke verdidommer av politisk art som strengt tatt ikke kunne leses ut av deres fag-økonomiske premisser. Leger har i abortdebatten vært anklaget for å slutte fra sin kunnskap om fosterets faktiske biologiske utvikling til spesielle løsninger i lovverket om abort, osv.

Autoritet som fravær av tvang Utøvelse av autoritet blir gjerne oppfattet som noe selvfølgelig. Ved å redusere autoriteten til truselen om makt, bidrar det til å fremme en skeptisk, prøvende holdning til alle former for autoritet. Det andre hovedsynspunkt i analysen av autoritetsforhold ser også på makt som noe uønsket i autoritetssammenhenger. Men mens den første reduserer autoritetsforhold til ikke å være annet enn skjult, eller potensiell makt, hevder den andre at et autoritetsforhold er en særegen form for innflytelse som nettopp kjennetegnes ved fraværet av makt. Autoritetsforhold kan ikke reduseres til "noe annet": det er en form for kontrakt basert på absolutt frivillighet. "Autoritet utelukker bruk av ytre tvangsmidler; der tvang blir brukt har selve autoriteten feilet." (H. Arendt). "Autoritet er evnen til å fremme enighet. Å følge en autoritet er en frivillig handling. Autoriteten opphører der den frivillige tilslutning ender. Det er i enhver stat en margin av lydighet som bare oppnås ved bruk av tvang eller ved hjelp av truselen om tvang: det er denne margin som går på tvers av friheten og som demonstrerer autoritetens fallitt." (B. de Jouvenel). Selv den minste antydning til mulig bruk av tvang bringer autoritetsforholdet til opphør og reduserer det til et åpent maktforhold. Strengt tatt opphører også forholdet i det øyeblikk selve autoritetsforbindelsen tas opp til debatt. I henhold til dette syn utelukker altså autoritet argumentasjon og begrunnelse. Autoritet er et alternativ til vold og overtalelse ved argumenter. Det er "evnen til å få sine forslag akseptert ... den utslagsgivende årsak til frivillig sammenslutning" (Jouvenel). Det Arendt og Jouvenel tenker på når de taler om frivillighet, er at rammen omkring autoritetsforholdet, forbindelsen mellom A og B, selve hierarkiet der en rolle er gitt utøveren og en annen den som er gjenstand for autoriteten, er hevet over enhver tvil. Denne type autoritet er sterkest og klarest der B kan forutsi hva A kommer til å kreve av ham. B vil handle slik A vil uten å behøve å uteske A's mening. Dette er et forhold som er annerledes enn et forhold der lederskap, overtalelse og påtrykk er de viktigste bestanddeler. Selve oppfyllelsen av forventning innebærer nettopp det at selve forbindelsen aldri betviles. Likevel kan det sies at det er klare grenser for slike autoritetsforhold. De baserer seg på at det enten objektivt er samsvar i interesser eller samsvar i fortolkning av interesser mellom A og B. Den felles ramme vil snart vise seg utilstrekkelig til å holde B i tømme dersom A til stadighet går ut over den "kontrakt" som indirekte ligger i selve forholdet mellom dem. Dette bringer oss over i det andre hovedspørsmål som ble stilt i utgangspunktet: Når brister den "treghet" av lojalitetsbånd mellom A og B som autoritetsforholdet er et uttrykk for?

Autoritet som to-veis kontrakt Dersom paven plutselig skulle ta til orde for grunnleggende endringer i katolske dogmer, f.eks. erklære at Jesus var marxist og fri kjærlighet et nytt sakrament, ville det bety en alvorlig påkjenning for forholdet mellom ham og de troende. Han kan i lærestrid henvise til sin ufeilbarlighet i visse spørsmål og dermed utsette skismaer. Og det ligger en voldsom styrke i pavens "autoritet" når han velger å bruke den slik. Men hvor ufeilbarligheten slutter, og samvittighetsfriheten begynner, vil stadig være gjenstand for debatt. Det avgjørende ved et etablert autoritetsforhold som pavens er at det også binder ham - forpliktelsen er to-veis. Går han ut over visse rammer, den "kontrakt" som er sluttet mellom ham som kirkens overhode og de troende, opphører også autoriteten. Han kan bli tvunget å ty til tvangsmidler, i ekstreme tilfeller utelukkelse fra kirken, for å hevde sin autoritet. Arendt og Jouvenel vil imidlertid hevde at i det øyeblikk han truer med ekskommunikasjonsvåpenet, utelukkelse, har han vist sin grunnleggende svakhet. Paven har måttet ty til påvirkning som ligger utenfor det etablerte rammeverk. Dermed opphører frivilligheten og forholdet er ikke lenger et autoritetsforhold.

Den viktigste svakhet ved både Arendts og Jouvenels autoritetsoppfatning er at de ser bort fra de faktiske omstendigheter som oftest vil omgi en autoritetsforbindelse: frykt, ulikhet i utgangspunkt, mangel på alternativer, tradisjon, etc. Deres oppfatning er en filosofisk teori om betingelsene for det rene autoritetsforhold. De mangler imidlertid også en bevissthet om at autoritetsforhold til syvende og sist er et spørsmål om ideer (jfr. striden mellom paven og den hyper - konservative fløy innen kirken). Ideer er i sitt vesen utsagn som innbyr til debatt. Autoritetsforhold av Arendts og Jouvenels type kan bare oppstå når det ikke lenger er noen uenighet å debattere; når samstemmigheten er total og ønsket.

I praksis vil utøvelse av autoritet være nært forbundet med forskjellige former for tilrettelegging: løfte om belønning eller trusel om sanksjon eller en kombinasjon av disse. Spørsmålet om hvorvidt autoritet aksepteres henger nøye sammen med om den oppfattes som legitim. Dette varierer fra forhold til forhold, og spørsmålet har opptatt samfunnsforskerne mye, fordi legitim autoritet også kan sees på som en spesiell form for lederskap i organisasjoner.

Grunnlaget for legitim autoritet Den som særlig har beskjeftiget seg med betingelsene for at autoritet skal oppleves som legitim og dermed bindende, er den tyske sosiologen Max Weber (1864-1920). Hans skille mellom de tre typene autoritet, den karismatiske (av gresk nådegave), den tradisjonelle og den legalt-rasjonelle går igjen i all tenkning omkring autoritetsbegrepet. Weber mente at utøvelse av autoritet var et allment eksisterende fenomen. I det virkelige liv kan det være vanskelig å skille klart mellom disse tre former for autoritet. Ofte glir de over i hverandre. For Weber er de idealtyper, bevisste overdrivelser for å få fram det typiske i et hendelsesforløp.

Med sine tre former for autoritet vil Weber identifisere tre typer herredømmeforhold. Alle tre typer beskriver autoritetsforhold på tre plan: 1. mellom en hersker eller øverste leder; 2. en administrativ enhet; og 3. undersåtter. Således omhandler den karismatiske autoritet forholdet mellom 1. en profet, 2. hans nære disipler og 3. massen av tilhengere. Tilsvarende beskriver den tradisjonelle autoritet forholdet mellom f.eks. 1. en konge eller et parlament, 2. det kongelige embetsverk og 3. hans undersåtter. På samme måte brukes begrepet legal rasjonell autoritet for å beskrive forbindelsene mellom 1. et lovgivende organ, 2. regjeringsbyråkratiet og dets embetsmenn, og 3. borgerne i landet, eller dem som byråkratlet har jurisdiksjon, domsmyndighet, over. For Weber representerte nettopp byråkratiet med sitt klare regelverk, sine avgrensede kompetanseområder og sine formaliserte avansementskanaler selve sinnbildet på legal-rasjonell autoritet. Under karismatiske forhold baseres lederens autoritet på en særlig innsikt, en særlig kontakt med overnaturlige krefter som lederen selv mener han har og hans undersåtter også samstemmer i. Det er viktig å merke seg at Weber ikke reiste spørsmålet om lederen faktisk var i besittelse av en spesiell nådegave. Det eneste kriterium som avgjør om en person er karismatisk er om hans tilhengere tror på ham - og følger ham. I de tilfeller hvor lederen baserer sin autoritet på tradisjonalistisk eller tradisjonell autoritet påkaller han allment anerkjente, ofte tusenårgamle, tradisjoner og skikker. Disse sedvaner er vanskelig å stille spørsmålstegn ved; de er en form for "treghet" som finnes i de fleste politiske systemer. Weber understreket at tradisjonell autoritet også vil kunne legitimere vilkårlig maktanvendelse, om herskeren finner grunn til det. Den tredje form for autoritet, den legal-rasjonelle, søker legitimering i nøye overholdelse av regler og lover som avgrenser herredømmeforholdet. For å bli oppfattet som legitim, må denne autoritetstype forankres i positivt eksisterende lovverk.

Weber fremhever at dersom en hersker ikke makter å basere sitt herredømme på en av de tre formene for autoritet, eller en kombinasjon av dem, vil dominansforholdet snart bil oppfattet som illegitimt. Utilslørt maktanvendelse vil i slike tilfeller fremstå som et nærliggende alternativ. Et karismatisk autoritetsforhold vil f.eks. kunne svekkes ved at lederen til stadighet hevder å ha hatt kontakt med overnaturlige makter uten at dette kan bevises overfor massen av undersåtter. Tilsvarende om massen forlanger bevis for denne kontakts undergjørende krefter - en for sterk analytisk holdning er i det hele tatt drepende for denne type autoritet. På samme måte utsetter en tradisjonalistisk hersker sin autoritetsbasis for sterke påkjenninger om han overdriver sin vilkårlighet. For at den legal-rasjonelle autoritet skal kunne virke, er det nødvendig at rettsanvendelsen ikke for ofte kommer i konflikt med rettsfølelsen i folket. For mye formal juss, juridisk sett uangripelig, men innholdsmessig på kant med allmenne rettsoppfatninger, vil i lengden undergrave rettsapparatets autoritet. Likevel er denne type autoritet den som muliggjør høy grad av forandring: folk forholder seg lærende til nye avgjørelser i rettsapparatet fordi de er i overensstemmelse med deres forestillinger om legalitet, dvs. beslutningene er truffet etter en viss prosedyre i legitime organer. Ny rett behøver ikke legitimeres ut fra tanken om at den "egentlig" er gyldig fra evighet til evighet, slik det ennå var i middelalderen.

Autoritet og marxisme Marxismens forhold til både begrepet og fenomenet autoritet er sterkt tvetydig. Ved å tilbakeføre den borgerlige stats maktgrunnlag til økonomiske interesser og avsløre dens klassekarakter bidro Marx og Engels sterkt til å avmystifisere alle former for autoritet. Marxismen, særlig ideologianalysen, har vært og er et viktig redskap til å avkle autoriteten eller autoritetene et hvert krav på å være hevet over den interessekamp som alltid vil foregå i et samfunn. I de øst - europeiske samfunn er det paradoksale og ironiske skjedd at marxismen selv inngår som besvergelsesformular i et enormt system til rettferdiggjøring av den herskende partielites makt. Bruken av marxismen som autoritativ kilde til sannhet og som legitimering av bestående maktforhold kan til en viss grad føres tilbake til trekk ved marxismen selv. I sin kamp med sin samtids anarkister kom både Marx og Engels til å understreke at autoritet ikke utelukkende tilhørte det førrevolusjonære samfunn. I sitt essay "Om autoritet" fra 1874 uttrykker Engels sin forakt overfor det anarkistiske håp om at all autoritet ville forsvinne når kapitalismen var overvunnet. Tvert om hevdet Engels at mønsteret for den etter - revolusjonære autoritet var å finne i teknologlens krav og den effektivitet som masseproduksjon i storindustrien gjør nødvendig. Det ligger autoritetsformer bygget inn i selve industrialismens vesen. "Å ville avskaffe autoritet i storindustrien," skriver Engels, "vil si det samme som å avskaffe industrien selv." Fabrikken symboliserte dermed den type autoritet som ethvert industrisamfunn, kapitalistisk så vel som sosialistisk, var avhengig av. Her er lite igjen av det frihetens rike Marx taler om i "Kapitalens" 3. bind dg de poetisk-utopiske visjoner han tillater seg om et samfunn av samvirkeprodusenter i "Den tyske ideologi". Engels' autoritetsbegrep ble en viktig og innflytelsesrik del av den marxistiske tradisjon. Det gjenfinnes f.eks. hos de russiske bolsjeviker. Lenin siterer hyppig fra dette essayet i sin bok "Staten og revolusjonen" (1917), og Lenins beundring for amerikanske arbeidsmetoder i industrien (se art. Taylorisme) og senere industripolitikk fra bolsjevikenes side viser at dette autoritetssyn hadde funnet god grobunn.

Marxismens allmenne syn på autoritet er nært forbundet med synet på den etter-revolusjonære stat. Ifølge marxistisk statssyn vil statsautoritet i dens borgerlig-kapitalistiske form forsvinne med revolusjonen. Siden staten i et etter-revolusjonært samfunn på sikt ikke lenger vil være fundert på klasseinteresser, vil den også opphøre å være "politisk" slik den var tidligere. "Politikk" i det før - revolusjonære samfunn er nettopp det ytre uttrykket for klassedeling. Administrasjon, ikke herredømme vil bli dens hovedoppgave. Fordi det etter-revolusjonære samfunn har fjernet den viktigste forutsetning for autoritet i betydningen herredømme, nemlig en klasses rett til å disponere over produksjonsmidlene, vil også behovet for tradisjonell statsautoritet falle bort.

Det som forblir uklart i denne autoritetsoppfatning er holdningen til konflikter som ikke først og fremst er økonomiske: generasjonskonflikter, etniske og religiøse konflikter, motsetninger mellom sentrum og periferi, mellom mann og kvinne. Disse har alle klare økonomiske sider ved seg. Men de kan ikke reduseres blott og bart til økonomiske konflikter. Hvordan omdanningen av produksjonsforholdene vil påvirke disse typer konflikter er uklart. Vil de forsvinne? Neppe. Kan en i det hele tatt tenke seg et etter-revolusjonært samfunn uten noen form for autoritet? Vil det ikke alltid være behov for former for megling og konfliktløsning uansett økonomisk basis? Og hvordan vil så en slik omdannet "autoritet" ytre seg? Alle hittil eksisterende former for samfunn har fremvist en eller annen type autoritet som middel til regulering av forhold mellom mennesker og som en form for konfliktløsning. Det er usannsynlig at et etterrevolusjonært samfunn vil kunne unngå å ta opp disse problemene. Å overse problemer om makt, autoritet, styring og herredømme er i beste fall naivt, i verste fall innebærer det en invitasjon til autoritære løsninger. I sine bestrebelser på å markere avstand til de frihetlige sosialister tok Marx og Engels for lett på disse problemene. Marx avviste dessuten systematisk tenkning om framtidssamfunnet på et prinsipielt grunnlag fordi det ville svekke innsatsviljen i den dagsaktuelle kamp. Resultatet er en manglende problematisering innen marxistisk teori av et område der fortiden viser skremmende spor. Det finnes ingen inngående behandling av autoritetsproblemene i klassisk marxistisk litteratur og lite siden. At det lever en sterkt autoritær tradisjon i marxismen er teorien om den demokratiske sentralismen et tegn på. I sin stalinistiske utforming fremstår marxismens autoritære utviklingsmuligheter og autoritære tradisjoner i renkultur.

B.Ha.
Se også: Antiautoritær, Demokratisk sentralisme.

Litteratur: H. Arendt: Between Past and Future, New York 1968. Aa. Brynildsen: Autoriteten, makten og mennesket, Oslo 1976. R. A. Dahl og W. L. McBride: Demokrati og revolusjonære idealer. Om autoritetsproblemet i moderne demokratisk teori, Oslo 1978. B. de Jouvenel: Sovereignty: An Inquiry into the Political Good, Cambridge, 1957. Max Weber: Makt og byråkrati, Oslo 1971.

Autoritær

Begrepet autoritær opptrer i en rekke sammenhenger som betegnelse på noe tilstivnet, avstengt og fastlåst. Det er knyttet til, men ikke sammenfallende med begrepet dogmatisk og har i første rekke psykologiske og politiske bruksmåter. Et autoritært menneske er, dypest sett, en person som ikke anerkjenner et annet menneske som kilde til ny erkjennelse. Det er et menneske som i sin tenkning søker tilflukt til absolutter. Det lever i et mentalt lukket univers. Og det særpreges av en underkastende ikke-spørrende holdning til autoritet.

Det vil være karakteristisk for et autoritært menneske at det systematisk skiller ut informasjon som kan true dets trossystem. Et autoritært menneske argumenterer sjelden for en påstand, og det problematiserer i det hele tatt lite. Nettopp fordi all erfaring ordnes i kategorier som er satt opp på forhånd, vil et autoritært menneske fremvise en høy grad av automatikk. Det vil være nokså lett å forutsi hvordan et autoritært menneske vil handle og reagere fordi dets synspunkter lar seg avlede fra de opprinnelig trosposisjonene. Disse grunnleggende kategorier er aldri gjenstand for tvil. Uforutsigbarhet er et slikt menneskes fremste kilde til uro. Det meste av den kunnskap som tilflyter et slikt menneske, vil være selv- bekreftende: Det vil bare se det som bekrefter det personen alt visste.

Disse kjennetegn gjelder det autoritære menneske i renkultur. Men autoritære holdninger vil alltid være et spørsmål om grader og nyanser. Det er bare glidende overganger fra denne idealtype til personlighetstrekk som er kjent fra dagliglivet. I et visst monn er alle mennesker preget av fastlåsthet i tanker og adferdsmønstre. Det er først når denne fastlåsthet får et preg av indre tvang og forsvar at det er mulig å tale om abnorme eller sykelige tilstander. En tvangspreget autoritær personlighet vil totalt avvise all informasjon som kan forstyrre individets trossystem. Forsvaret av standpunkter får et monotont og rituelt preg, ofte forsterket av mistenksomhet og kombinert med utadrettet aggresjon på vegne av egne holdninger. Ofte er disse holdningene organisert omkring en kjerneidé, f.eks. jødehat. Men for en psykopatologisk, eller svakere: en nevrotisk autoritær personlighet, er det ikke nok å si at en verdensanskuelse er sann og la det bli med det. En autoritær personlighet vil i tillegg ha en tilbøyelighet til å se på andre måter å oppleve verden på som en trusel, som noe som må overvinnes. Hans verden er befolket med fiender. Det klassiske eksempel på en autoritær personlighet, Adolf Hitler, så verden oppdelt i to. Kampen sto mellom det "gode" (den germanske rase) og det "onde" (den jødiske mot-rase). Denne hang til å tenke ekstremt i svart-hvitt er et allment trekk ved en autoritær personlighetslegning. I verket "The Authoritarian Personality" er den typiske autoritære personlighet beskrevet som irrasjonell, sjåvinistisk, rasistisk, dogmatisk, konvensjonell, intolerant, fordomsfull og straffende: Den typiske autoritære personlighet vil helle mot å se sammensvergelser bak hvert fenomen; det vil ha følelsen av å være forfulgt. Det vil ha en tendens til å opphøye sin egen gruppe til noe grunnleggende bedre enn andre (etnosentrisme). Det vil se på en prøvende holdning som en vakling i troen og et tegn på svakhet. Det vil være tilhenger av hierarki i familien så vel som i storsamfunnet; menneskene er fundamentalt ulike. Og det vil ha en sterk tro på at makt kan løse sosiale problemer. Dets straffende og moraliserende holdning setter likhetstegn mellom egen moral og den konvensjonelle moral. Alle avvik forkastes. Det forekommer også en lengsel mot den store leder som forsoner og løser. Autoritære personligheter vil også fremvise anti-demokratiske tilbøyeligheter og se på ytringsfrihet o.l. som uttrykk for norm- messig relativisme. Religiøs bokstav- rettroenhet opptrer også hyppig. Rent allment er en autoritær personlighetslegning særpreget av avvisning av all eksperimentering. Det autoritære mennesket er på uopphørlig jakt etter den store harmoni, der all kamp er brakt til ende og verden er innrettet etter et overordnet prinsipp: det som personen selv tror på.

Om autoritære personlighetstyper er et særkjenne for høyresiden i politikken, har vært et omstridt tema innen litteraturen på dette felt. Det team av sosialpsykologer og filosofer som ga ut boka "The Authoritarian Personality" hevdet at autoritære holdninger forekommer hyppigere til høyre enn til venstre i politikken. Sosialpsykologen Rokeach mener derimot at tilstivnede tankemønstre ikke kan lokaliseres langs en høyre-venstre dimensjon. Han ønsker i stedet å innføre begrepet dogmatisme. Ifølge Rokeach finnes det dogmatiske og udogmatiske holdninger innen alle grupper. På venstresiden mener han at kommunister ofte fremviser klare dogmatiske trekk. Den viktigste forskjell mellom disse to tradisjoner er at den første er mest opptatt av å se autoritære holdninger som resultat av psykiske forkrøblinger i individets utvikling fram mot voksen alder. Hos Adorno og hans medarbeidere forstås autoritære holdninger som et middel til å skape orden og trygghet i en fiendtlig og kaotisk verden. Autoritære personligheter har på grunn av vanskelige oppvekstvilkår, manglende nærhet til foreldre, vilkårlige avstraffelser ol., utviklet et ufleksibelt og udifferensiert jeg. Stilt overfor krav det ikke mestrer eller en sosial og økonomisk krise det ikke forstår, vil et slikt individ reagere med sterk usikkerhet. Autoritære holdninger er en kompensasjon for identitetsusikkerhet og angst. Den stramt oppbygde verden som autoritære tros-systemer og holdninger tilbyr, vil gi et slikt individ en form for trygghet. Rokeach derimot er mer opptatt av forskjellige "tankestiler": måter å resonnere på og deres åpenhet overfor ny informasjon. Han taler om "åpne" og "lukkede" sinn og mindre om egoforsvar og andre dynamiske, psykologiske faktorer. Resultatet er at hans begreper får et videre anvendelsesområde: de gjelder ikke bare nevrotiske autoritære personligheter, men også normale ytringsformer. Nettopp i krysningspunktet mellom disse to tilnærmingsmåter ligger en rimelig grensedragning mellom de to begrepene autoritær og dogmatisk. En autoritær personlighet er alltid dogmatisk - det ligger innebygget i begrepet autoritær. Men ikke alle dogmatikere behøver være autoritære. En dogmatiker kan forholde seg dogmatisk, dvs. ikkeprøvende, til et sett trosutsagn uten ellers å fremvise det knippe av reaksjonsmåter som særpreger den autoritære som psykologisk type.

Blant de viktigste forløpere til dagens sosialpsykologi hører Erich Fromms og Wilhelm Reichs tidlige arbeider. Hensikten med deres studier over autoritet og familie er å avdekke sammenhenger mellom sosiale og økonomiske forhold i storsamfunnet og individuell karakterstruktur. Familien sees på som bindeleddet mellom ytre materielle forhold og individet. Det er særlig innenfor sterkt autoritære familier, f.eks. familier med en dominerende, ofte fjern og vilkårlig far, at autoritære karakterer formes. I slike familier blir naturlig behovstilfredsstillelse undertrykt, særlig på det seksuelle området. Deltakelse i fascistiske bevegelser blir for individer fra slike oppvekstforhold en form for forsinket driftsutlevelse. I autoritære familier oppstår ofte også grobunn for et tvetydig forhold til autoritet. En autoritær personlighet vil ha en tendens til å forholde seg straffende og dømmesyk nedad og underkastende oppad. Denne tvetydighet tok de fascistiske bevegelser svært godt vare på.

Begrepet autoritær kan også brukes for å karakterisere en spesiell politisk kultur. En autoritær politisk kultur er kjennetegnet ved en bevisst reduksjon av motstanderen. Han blir sett på som moralsk forfallen. Kompromiss er umulig. Kultursynet er ofte sentimentalt romantisk. Med unntak av arbeiderklassen er irrasjonalisme den vanligste måten å nærme seg samfunnsproblemer på. Følelsen av å bli innringet som nasjon er utbredt. Ofte vil en slik autoritær politisk kultur gi grobunn for fascistiske bevegelser. Weimar- Tyskland gir det beste eksempel på en slik politisk kultur. Tiltroen til demokratiet som en felles ramme for løsning av politiske problemer var meget begrenset. Overklassen var uttalt anti-demokratisk. Middelklassen, særlig håndverkere og bønder, var dominert av en lengsel mot før-industrielle organisasjonsformer og stabilitet. Militarisme og sjåvinisme er også fremtredende trekk ved en autoritær politisk kultur, og det forekommer store konsesjoner til et rasistisk tenkesett. Den forekommer hyppigst i land som ikke har gjennomgått en borgerlig revolusjon og hvor før-industrielle sjikt som kirke, adelskap og statsbyråkrati har dominert den politiske utvikling på bekostning av byborgerskap og liberal intelligentsia, og der arbeiderklassen er blitt holdt utenfor den politiske arena.

Begrepet autoritær opptrer også i forbindelse med skillet mellom autoritære og totalitære regimer. Begge disse regimetyper har det til felles at de ikke tillater fri meningsdannelse, men i totalitære regimer finnes ingen sfærer av samfunnslivet som er løsrevet fra politikkens overordnede mål. I autoritære regimer, som f.eks. i Franco - Spania, vil ofte religion og kulturliv ha relativt stor frihet så lenge de ikke truer regimet. I totalitære regimer (HitlerTyskland, Sovjet under Stalin) vil enhver sfære som ikke direkte er underlagt staten eller bevegelsen anses som en trusel. I totalitære regimer gjelder regelen om at "den som ikke er med oss, er mot oss". Der er tilbaketrekning til privatsfæren tegn på motstand. I autoritære regimer tillates en slik privatisering. Dessuten vil utreise være lettere i autoritære regimer enn i land med totalitær kontroll.

B.Ha.
Litteratur: Th. W. Adorno, E. Frenkel - Brunswik et al., The Authoritarian Personallty, New York 1950. E. Fromm, Flukten fra friheten, Oslo 1966. W. Reich, The Mass Psychology of Fascism, New York 1970. M. Rokeach, The Open and Closed Mind, New York 1960.

Avantgarde

Ordet er opprinnelig et fransk militæruttrykk som betyr fortropp. På det kulturelle området ble det først brukt av talsmenn for den utopiske sosialismen, bl.a. Proudhoun i skriftet "Du Principe de l' Art et de sa Destination sociale". De forestilte seg sosialistiske kunstnere som veivisere inn i en bedre framtid, noe som var i tråd med deres tiltro til ideenes makt til å omforme samfunnet. Billedkunstnere som Gustave Courbet (1819-77) og Honoré Daumier (1808-79) var påvirket av slike målsetninger. De angrep det undertrykkende samfunnssystemet, men talte på egne vegne og ikke som representanter for en utbyttet klasse. Men selv om de anså kunstnerens opprør som individuelt, så de klart sammenhengen mellom kunstnerisk og politisk radikalisme. Courbets aktive medvirkning under Paris-kommunen er et klart prov på dette.

Kunstnerisk radikalisme Mangelen på egentlig kontakt mellom de opprørske kunstnerne og de undertrykte befolkningslagene, er hovedårsaken til at den opprinnelige avantgardistholdningen forandres. Fra slutten av forrige århundre er derfor avantgarde først og fremst en merkelapp på kunstnerisk radikalisme. Denne radikalismen var for billedkunstens vedkommende rettet mot Salongkunsten eller l'Art Officiel, den akademiske og statlig understøttede kunsten, som ble presentert på årlige utstillinger og ellers korn til uttrykk gjennom de monumentale oppdragene som ble gitt. Denne skulle i første rekke framstille den nasjonale bevissthet og representere den statlige makten, m.a.o. ha en oppfostrende virkning på det ideologiske området. Flere og flere kunstnere fikk vansker med å tilpasse seg dette systemet fra 1860- åra og utover. I tillegg steg tallet på yrkesutøvere slik at Salongen og de statlige innkjøpene ikke lenger kunne konsumere denne produksjonen. Dette er en del av en samfunnsmessig krise som gjør at kunstnerne må søke etter nye muligheter for avtak for sine arbeider. Et initiativ som "De refusertes salong" kan sees i lys av denne situasjonen, men dette alternativet var så langt fra tilstrekkelig.

Mange kunstnere knyttet seg da til den framvoksende kunsthandelen, som så muligheter for et marked for de etterhvert ulike avantgarde-formene. Som de utvalgte de var, skulle nå kunstnerne ikke lenger produsere for det store publikum, men for den elite som kunne følge "forløperne". Systemet frigjorde fra Salongens krav, men åpnet samtidig for en ny avhengighet og større isolasjon. Interessen for avantgarden ble framskyndet av kunstkritikken og pressen, som naturligvis så "godt stoff" i kunstneriske nyheter. Dette klimaet skapte også større konkurransementalitet blant kunstnerne, og stridene gikk høye om hvem som var de egentlige avantgardister. Impresjonister, neo -impresjonister, symbolister og syntetister stod mot hverandre, og avantgarde-begrepet ble nyttet om såvel progressive som reaksjonære tendenser.

Avantgardismens uklare ideologi, produksjonssituasjonen og kunstnernes avhengighet av økonomiske elitegrupper, bl.a. representanter for den nye finanskapitalen, førte mange ut i et samfunnsmessig ingenmannsland. Bohemgrupperingene ga en slags sosial identitet, og til slike kretser søkte også de mindre vellykkete samt andre som følte seg tiltrukket av den spesielle livsformen der. Denne klassemessige mellomstillingen virket også inn på den tvetydige karakteren i avantgardismen. Opposisjonen mot samfunnets estetiske og moralske regler, førte lett til en elitistisk forakt for såvel borgerskapet som proletariatets livsførsel og holdninger. Derfor kunne også det å bli godtatt innenfor bohemkretsen ofte være en erstatning for mangelen på markedsmessig suksess og forståelse fra publikum. Mange levde da også med håpet om å bli erkjent av framtida. Det er også et faktum, som bl.a. kan leses ut av tidlige avantgarde-manifester, at Nietszches teorier om overmennesket øvde stor innflytelse på slike kretser. Denne forakten for hva massene står for, går som en tråd gjennom avantgardismens historie. Den er utpreget hos de italienske futurister, tyske ekspresjonister, dadaistene, surrealistene osv. Det er i pakt med denne tradisjonen at dagens New York-avantgardister forkynner at de er uinteressert i publikum, men lager kunst for hverandre.

Politisk radikalisme Selv om det sjelden eller I liten grad framgår av den borgerlige kunsthistorien, fins det flere viktige eksempler på at kunstnere etter Courbet prøvde å forene kunstnerisk og politisk radikalisme. Det er et faktum at Camille Pissarro (1831-1903) ble forsøkt utstøtt av impresjonistenes utstillingsgruppe fordi han var anarkist. Til den anarkistiske bevegelsen soknet også neo-impresjonister som Georges Seurat (1859-91) og Paul Signac (1863-1935). Elementer som aksjonisme og individualisme samt det antiautoritære i denne retningen, hadde en særlig tiltrekning på avantgarde-kunstnere. "Den revolusjonære handlingen" ble også dyrket av futuristene. Men i deres ideologi, som var preget av tankene til syndikalisten Georges Sorel, var ikke spranget langt fra anarko - syndikalisme til fascistiske holdninger. Pendl ingen mellom aksjonistisk anarkisme og fascisme kan også iakttas innenfor italienske avantgardekretser det siste tiåret.

Den viktigste foreningen mellom kunstnerisk og politisk radikalisme skjedde i forbindelse med oktoberrevolusjonen i Sovjet, da de russiske futurister/konstruktivister sluttet entusiastisk opp om bolsjevikenes politikk. De utgjorde et viktig element i den kulturelle diskusjon som ble ført i tyveåra. Men den prosess som kunne ha ledet til en produktiv forening av disse strømningene, ble "administrert vekk" av det stalinistiske byråkratiet. De franske surrealistene gikk også inn i kommunistpartiet, men bruddet her skyldtes i vel så stor grad motsetninger innenfor gruppa sjøl. Salvador Dali (1904-) ble f.eks. en uttalt beundrer av fascismen, og andres holdninger til bl.a. psykoanalysen og Trotskij skapte snart uoverstigelige skiller.

Politiseringen av avantgarden nådde et nytt høydepunkt etter Parisrevolten i 1968, og for billedkunstnernes del ble politi-okkupasjonen av Venezia-biennalen samme år av kanskje vel så stor betydning. Denne endringen av bevisstheten har imidlertid dabbet av utover syttiåra, og problemstillingene kom da også sjelden ut over diskusjonsstadiet. Dette har selvfølgelig sammenheng med at avantgardistene er henvist til å bedrive sin virksomhet innenfor en galleriverden som for en stor del er kontrollert av storkapitalen i USA, Europa og Japan. Men det springer også ut av avantgardens elitistiske ideologi. Forsøk er gjort på å bryte ut, bl.a. gjennom gruppearbeid og i direkte kontakt med grupperinger på venstrefløyen, men de er foreløpig for lite omfattende til at man kan si noe bestemt om de resultater som er oppnådd.

H.F1.
Se også: Kunsthandel.

Avbetaling

Avbetaling er en kjøpsform som kjennetegnes ved at bare en del av kjøpesummen betales ved overtagelse av varen. Resten betales i avdrag over et avtalt tidsrom. Selger beregner inn i kjøpesummen et avbetalingstillegg. Kjøper og selger oppretter en avbetalingskontrakt. Inntil siste avdrag er betalt, har selger rett til å ta varen tilbake dersom kontrakten ikke overholdes. Det er vanlig at selger overdrar kontrakten til en finansieringsinstitusjon.

Avbetaling er en dyr måte å finansiere kjøp på. Tillegget gir en effektiv rente som ofte er dobbelt så stor som det alminnelige rentenivå. I motsetning til hva som gjelder for ordinære gjeldsrenter, er det ikke anledning til å trekke avbetalingstillegg fra inntekt ved inntektsbeskatning. Undersøkelser viser at det vesentlig er økonomisk svakere grupper som er henvist til å handle på avbetaling.

Avbetalingskjøp er regulert av lov om kjøp på avbetaling. Det kreves offentlig godkjenning for å kunne selge varer på avbetalingskontrakt. Minimumsstørrelse på kontantbeløpet, samt kreditttidens lengde reguleres av myndighetene, som ledd i kredittpolitiske tiltak. Disse regler er ulike for ulike varegrupper ettersom en ønsker å påvirke den økonomiske utvikling.

Enkelte foretak har forsøkt å unngå ulempen med at avbetalingstillegget ikke kan trekkes fra i inntekt, gjennom å formidle lån til sine kunder gjennom finansieringsinstitusjoner som de kontrollerer. Renter på slike lån er nå ikke fratrekksberettigede.

B.S.-S.

Avfall

som er avfall, er et vurderingsspørsmål, avhengig av pris og nytteverdi. Dette har nøye sammenheng med velstandsnivået. Vi kaster ikke gull sjøl om bruksverdien er borte. Hvis materialet i en vare er like godt, blir den ikke til avfall ved kassering. Avfall blir det når vi blander enkeltkomponenter med motstridende egenskaper, der de enkelte deler bare kan gjenvinnes gjennom innsats av energi.

Avfallsmengde Ikke alt avfall i Norge blir registrert. Men totalt kan mengda kommunalt avfall anslås til 1,5 mill. tonn pr. år, eller ca. 400 kg pr. innbygger i året. Om lag 75 96 av landets befolkning var i .1973/74 tilknytta tvungen eller frivillig renovasjon. De samla utgifter til dette var ca. 162 mill. kroner, hvorav 95 mill. kroner gikk til innsamling og transport.

Sammensetningen av avfallet Kommunalt avfall kan grovt deles i tre kategorier: 1. Husholdningsavfall. 2. Handels-, kontor- og lettere industriavfall. 3. Grovavfall.

Vanligvis utgjør husholdningsavfallet den største enkeltkomponenten av søppel til fyllplass. Mengda varierer fra 24 til 100 96, alt etter mengde industriavfall til fyllplass. I tettbygd strøk er mengda større enn i spredtbygd, henholdsvis ca. 180 og 90 kg/innbygger og år. En grov inndeling av husholdningsavfallet gir 1/3 papir, 1/3 matavfall og resten plast, glass, metaller m.m. Dette vil si 60 kg matavfall pr. person i en bykommune. Til sammenlikning kan nevnes at netto matvareforbruk pr. person i 1973 var 617,1 kg (Miljøstatistikk, 1976).

Sammensetningen og mengden av det lette industriavfallet varierer alt etter kommunens virksomhet. Det vil inneholde emballasje av ymse slag, papir, tre og matavfall fra kantiner og storkjøkken. Denne type søppel vil vanligvis behandles sammen med husholdningsavfallet.

Den totale mengde industriavfall blei i 1970 anslått til 1,5 mill. tonn. Bare 22,5 % av dette blei kjørt på kommunale fyllinger. I vekt er den største delen avfall fra malmgruver ol. Dette samles på spesielle områder. Den delen som går til kommunale fyllinger vil være bygningsavfall, forskjellige typer industriavfall, skipsavfall, gjenstander fra husholdningene, kloakkslam, hage-/parkavfall, skips-/hotellavfall og bilvrak.

Utenom disse gruppene har vi en type avfall som betegnes "problemavfall". Dette er eksplosive, brannfarlige eller helsefarlige stoffer, tungmetallslam og deler av sjukehusavfall. Problemavfallet skal behandles for seg og ikke deponeres på offentlige fyllplasser.

Behandling av avfall Avfallsbehandling omfatter innsamling, transport, behandling og sluttdisponering av avfallet. Det finnes ingen patentløsning for avfallshåndtering generelt. Metoden må i hvert tilfelle tilpasses kommunen eller distriktet.

Den vanligste behandlingsmåten er å legge opp fyllinger. Disse er arealkrevende, og sigevatnet kan bli forurensa av tungmetaller, sjukdomsframkallende organismer mm. I de fleste tilfelle vil matavfallet i fyllinga tilføre sigevatnet stoffer som gjør det svært næringsrikt, slik at det kan føre til en voldsom algevekst i vatn og sjøer, som på sikt "dreper" dem (entrofi). Sammen med ressursproblematikken har dette tvunget fram andre metoder å behandle avfallet på.

Resirkulering Mangel på areal til fyllplasser er et stort problem for mange kommuner, og forbrenningsanlegg som gjør søppelmengda minst mulig, er en høgst aktuell metode. Brennverdien (2 330 kcal/kg tørrstoff i husholdningsavfall) utnyttes enten direkte som varme fra et forbrenningsanlegg, eller søpla varmebehandles (pyrolyse) slik at det dannes gasser som kan nyttes som energikilde. Dette vil være henholdsvis en direkte og en indirekte gjenutnytting av søpla. Framstilling av et jordforbedringsmiddel via kompost er en anna Indirekte gjenutnytting.

Alt dette vil vi kalle former for resirkulering, gjenbruk. Foruten energiverdien inneholder imidlertid avfallet ressurser som kan resirkuleres med økonomisk vinning. Disse kan gjøres tilgjengelige ved sortering, enten i husholdningene eller på en sentral samleplass.

De krav som bør stilles for å auke resirkuleringa, er mer enhetlige produkter og en produksjon som ikke bare er innretta for nye råstoff. Videre bør det være en klar målsetting at varene skal ha større holdbarhet, slik at gjenbruk faller naturlig, og at varens minst slitesterke deler er utskiftbare. En høgere pris på naturressursene driver automatisk utviklinga i denne retning.

Varen kan anvendes på nytt som den er, f.eks. returflasker eller flere gangers bruk av plastbæreposer. Eller vi kan gjenvinne slikt som papir! papp, matavfall, metall, glass og plast.

Papir/papp. Omlag 65 % av denne typen avfall kan teoretisk gjenvinnes. Bare en liten del av dette resirkuleres i dag, noe som henger sammen med prisene på verdensmarkedet på returfiber, dvs, papir og papp som brukes på nytt.

Matavfall. I Norge kastes ca. 180 g mat pr. person om dagen. Av dette er 26 % matrester, 12 % brød, 53 % skrell og 9 % anna matavfall. Det er vanlig å rekne 30-50 % av dette som uegna til menneskeføde, resten er et resultat av sløsing. Matavfallet representerer i verdi ca. 10 kg svinekjøtt pr. person og år, eller 571 mill. kroner. Totale kostnader til renovasjon og avfallsbehandling var i 1973 ca. 200 mill. kroner.

Metaller. Årlig kastes 6 kg jern pr. person, eller i alt 24 000 tonn. Skrapjern betales med 200 kroner tonnet. Husholdningsavfall inneholder også noe aluminium, til en pris av 1 000-15 000 kroner tonnet. Et vesentlig forhold er her at energibruken ved å smelte. om aluminium er 20-35 ganger mindre enn ved førstegangsframstilling.

Glass Husholdningsavfall inneholder 5,5 % glass. Et problem med resirkulering av glass er at produktene ikke er ensarta, men finnes i flere farger og nyanser. Returglass betales med 150 kroner tonnet for blanda glass og 200 kroner tonnet for kvitt glass.

Plast. Omlag 6 % av husholdningsavfallet er plast. I likhet med glass er plasten av forskjellig kvalitet, med ulike bruksegenskaper. Hvis plasten skal resirkuleres må disse skilles, ellers ville vi fått produkter av stadig dårligere kvalitet. Resirkulering av plast har Ikke vært aktuelt i Norge, men oppmerksomheten har i det siste i større grad vært retta mot problemet. Grunnene er m.a. økte oljepriser og at alt plastavfallet er utrivelig og ser stygt

ut. L. Y.
Litteratur: T. M. Halmø og A. H. Knap: Renovasjon og avfallsbehandling, Trondheim 1976.

Avfolking

Avfolking kalles vanligvis de mest drastiske demografiske (befolkningsmessige) utslag av at folks økonomiske muligheter ikke utvikler seg likt overalt. (Se art. Mobilitet.)

Det er viktig å være klar over at det kan være mye mobilitet og lite avfolking i et samfunn. Lokalsamfunn og regioner med samme folketilvekst som landsgjennomsnittet kan avgi mange utflyttere, slik de registreres i Folkeregisteret. Men i slike tilfelle oppveies utflytterstrømmen av en inrflytterstrøm. - Avfolking kan enten skje gjennom "forgubbing", dvs, mangel på rekruttering av nye familier, eller gjennom det at hele hushold setter kroken på døra og reiser.

De fleste vil forbinde avfolking med utviklingen i bygdene under rask økonomisk vekst. Men i prinsippet er det det samme som foregår når vekstprosessen etterlater "ghost towns", spøkelsesbyer, i form av utdødde gruve- og industribyer. Avfolking av store områder inntreffer også som en konsekvens av endringer i naturbetingelser, som langvarig tørke eller drastiske endringer i fiske- eller viltbestand.

Avfolking = økonomisk vekst? "Et folk som vokser er et folk på vandring". Dette famøse sitatet fra Helge Seip kan vel positivt oppfattes slik at endringer i busettinga er et tegn på at samfunnet blir rikere, at folk ikke lenger er "bundet" til et sted eller et distrikt, men fritt kan velge å benytte seg av rikere økonomiske og trivselsmessige forhold andre steder. Fordi produksjonsapparatet utvikles raskt, og fordi vekstbetingelsene er bedre i andre regioner, og særlig i større sentra, innebærer det at folk får det bedre også at visse områder avfolkes.

Støtte for denne måten å oppfatte avfolking på kan en finne i stagnerte økonomier, både i u-land, i industriland uten vekst og under depresjonsfaser i ellers raskt voksende industrisamfunn. Der finner en ofte opphoping av folk på landsbygda, noe som gjenspeiler liten eller ingen vekst i industrisysselsettinga, eller til og med massearbeidsløyse blant folk som tidligere har vært industriarbeidere.

Men det er lett å finne materiale som gjør det vanskelig å fortsette å tro på den enkle sammenhengen mellom vekst og avfolking:

Vårt eget land har gjennomgått en sterk vekstprosess fra 1935 til idag. Riktignok har forholde mellom de samlete tall fra bygde- og bybefolkning (samme hvordan en definerer "bygd" og "by") endret seg sterkt i samme periode, mens bygdenes del av folketallet holdt seg eller til og med økte under stagnasjonen i mellomkrigstida. Men mer interessant er det at avfolkinga har vært langt mer drastisk i andre industriland, som ikke har hatt raskere økonomisk vekst. Dette er utslag av slike fenomen som at en trenger langt mer jord for å leve av jordbruk i andre europeiske land enn i Norge, og av at langt flere i vårt land enn f.eks. i Sverige har kunnet flytte sin arbeidskraft mellom økonomiske sektorer uten å skifte bosted. - Enda mer interessant er den sterke variasjonen som en kan finne mellom bygder og regioner innafor Norge. Dette kan ikke forklares med å henvise til at avfolking er en konsekvens av vekst i den nasjonale økonomien. I visse fiskevær har folk vært i stand til å akkumulere, samle opp, kapital og modernisere primærnæringen uten å redusere deltakelsen og samtidig å utvikle flere arbeidsplasser i foredling. I enkelte jordbruksbygder har det utviklet seg såpass industri og service at folketallet har vokst minst like sterkt som landsgjennomsnittet.

Samtidig viser denne variasjonen at lokalsamfunns avfolking eller utvikling er avhengig av tilfeldigheter, som avstand til fiskefelter, fordelingen av spesielt dyktige tiltaksfolk, eller mulighetene for koalisjoner i kommunestyret. Dette bekreftes også av detaljerte analyser av forløpet i ulike bygders historie. Den forholdsvis gunstige balansen mellom distriktene er ikke i Norge et resultat av planlegging. Det som inntil de aller siste åra har foregått av planlegging, har minst like mye forstyrret som vedlikeholdt denne balansen.

Et annet utgangspunkt for å vurdere den synsmåten at avfolking er en følge av økonomisk vekst, er at det ikke er vanskelig å finne eksempler på at avfolking har vært en forutsetning for økonomisk vekst. Det mest drastiske, men også mest illustrerende eksempel er den britiske overklassens avfolking av den britiske landsbygda ved hjelp av futer med lovbøker, og soldater med bajonetter. Dermed ble folks muligheter til sjøl å skape seg et levebrød utelukket. De var villige til å arbeide i gruver og fabrikker til sultelønn, og en viktig forutsetning for økonomisk vekst var skapt. Om en ser globalt på sammenhengen mellom avfolking og økonomisk vekst, er det nok denne klassiske modellen som har størst interesse. Og det gjelder ikke bare under slike regimer som kong Leopolds i Kongo fram til den formelle uavhengigheten der. 60-tallets svenske jordbrukspolitikk var motivert med at industrien trengte arbeidskraft. Såkalt "mobilitetsfremmende tiltak" må sees i samme lys: Forskjellen i tiltrekningskraft mellom f.eks. yrkeskombinasjon i utkantbygdene og det arbeidet bygdefolk kan få i sentrum er ikke stort nok til å skape en strøm av arbeidskraft dit det er etterspørsel etter den. Derfor betaler staten flyttebidrag, omstillingskostnader ol., slik at en får rekruttering til bransjer som ikke sjøl er istand til å trekke til seg arbeidskraft. - Dette eksemplet viser at avfolking ikke behøver å være et entydig tegn på vekst og trivsel.

Kontroll over produksjonsmidler Avfolking kan mest allment oppfattes som utslag av at makt ikke er likt fordelt i samfunnet. Storbritannias bygder kunne avfolkes, fordi det ikke var den spredte befolkninga som hadde kontrollen over produksjonsmidlene, i dette tilfellet jord. I seinere faser av kapitalismens utvikling får det liknende konsekvenser at den befolkninga som ikke lenger kan leva av primærnæringene, ikke har kontroll over kapitalen som brukes til å bygge opp industrien. I dag i Norge er det vel rimelig å tillegge kontrollen over den såkalte innovasjonsprosessen - produktutvikling og omsetning - den samme forklaringsverdi som kontrollen over jord og kapital hadde i tidligere faser. - At gruvebyer avfolkes, skyldes ikke at det er slutt på malmen eller etterspørselen. Men lokalbefolkninga har ikke såpass økonomisk og politisk makt at de kan klare tilpassinga til en ny ressurs- eller markedssituasjon.

Sammenhengen mellom kontrollen over produksjonsmidlene og busettingskartet er likevel ikke så enkel at de som har makta, har høve til å bestemme hvor folk skal bo. Stadig større deler av folket er ikke lenger i stand til å "skape sin egen jobb", dvs. har ikke lenger del i kontrollen over produksjonsapparatet. Dette er "betalt for" gjennom en lang rekke offentlige kompensasjonsordninger, som trygder, kommunikasjoner og offentlig innsats i boligreising. Dette har viktige konsekvenser for avfolking og andre regionale prosesser. - Samtidig som den økonomiske makta i Nord-Norge er blitt stadig sterkere konsentrert, har folk gjennom vegbygging, hurtige båtforbindelser og boligstøtte fått stadig bedre muligheter til å busette seg i heimbygda. Dette fører til at det nå er slutt på avfolking i klassisk forstand, slik vi hadde det i begynnelsen av 1960-tallet. Pendling og trygder preger nå økonomien i mange bygder som har mista sitt lokale inntektsgrunnlag. - Et annet eksempel er forskjellen mellom USA og Canada. Verken i utkantbygdene i USAs sørstater eller i kystbygdene på Canadas østkyst foregår det økonomisk utvikling. Men Canadas utkanter holder på sin befolkning, mens sørstatsbygdene i mange år har sendt en strøm av svarte tilflyttere til storbyene i nord. Forskjellen på sosialhjelp- og trygdesystemet i de to statene er tilstrekkelig forklaring. Canadas føderale system har standardiserte ytelser, mens arbeidsløs ungdom i USA må krysse stats-, county-og bygrenser for å oppnå slike ytelser.

En kan stille spørsmålet om avfolking lenger er noe aktuelt politisk tema i vårt land, særlig fordi ingen lenger regner med noen netto vekst i industrisysselsettinga. Men dette skal en ikke ta for gitt. For industrikapitalismen har bygdene alltid vært et reservoar av "frisk", tilpasningsdyktig og forholdsvis billig arbeidskraft. Denne prosessen er fremdeles i gang. Delvis dreier det seg om rekruttering av bygdefolk fra andre land (fremmedarbeidere). Men delvis skjer det en "kvalitetsendring" av den norske arbeidskrafta uten at den totale sysselsettinga stiger. Hermetikk- og tekstilindustri innstiller, og kvinnelige og eldre, lite mobile arbeidere går over til arbeidsmarkedets "B-lag", dvs, ofte til ubetalt arbeid og/eller trygd. Men like mange unge sterke og mobile mannfolk rekrutteres, ofte til industri som har med olja å gjøre, fra bygder og bygdesentra gjennom skolevesenet og voksenopplæringa.

O.Br.
Se også: Mobilitet.

Litteratur: G. Beijer: Rural Migrants in Urban Setting, Den Haag 1963. 0. Brox: Avfolking og lokalsamfunnsutvikling i Nord-Norge, Stensil, Universitetet i Bergen 1971.

Avholdsbevegelsen

Med avholdsbevegelsen - eller edruskapsrørsla som er den nyere betegnelsen - forstår vi alle sammenslutninger og lag som arbeider for økt edruskap. Kampen rettes i første rekke mot alkoholen, men i den senere tid har søkelyset også blitt rettet mot andre rusgifter som f.eks, narkotika. Enkelte av organisasjonene har også fredssaken på sitt program.

Avholdsbevegelsen i dag Det finnes i dag omkring 20 slike sammenslutninger i Norge. De fleste legger i sitt arbeid hovedvekten på det forebyggende plan. Det gjelder blant andre de to største, Det Norske Totalavholdsselskap (DNT) og Norsk Storlosje av The International Order of Good Templars (IOGT). De to sammenslutninger organiserer tilsammen en tredjedel av avholdsbevegelsens medlemmer her i landet. Virksomheten består i møter og kurs med foredrag om rusgiftenes skadevirkninger. Videre drives mer utadrettet opplysningsvirksomhet, spesielt rettet mot ungdom. Man søker dessuten å påvirke de besluttende myndigheter for å oppnå innskrenkelser i omsetningen av rusmidler i så stor grad som mulig.

Andre sammenslutninger satser mer på å hjelpe mennesker som lider under alkoholmisbruk. Det gjelder i særlig grad Blå Kors og Det Hvite Bånd. De er i likhet med IOGT underavdelinger av internasjonale organisasjoner. Omkring 30 institusjoner av ulike slag for behandling av alkohol- og narkotikaskader drives i Blå Kors' og Hvite Bånds regi. De sistnevnte sammenslutninger har i sterkere grad enn DNT og IOGT religiøs karakter.

I tillegg til de nevnte avholdssammenslutninger finnes det også endel mindre foreninger og lag, noen i tilknytning til yrkesgrupper, andre med utspring i ulike kirkesamfunn. I en særstilling står Motorførernes Avholdsforbund (MA) som arbeider for alkoholfri trafikk.

Ettersom mange avholdsfolk står tilsluttet mer enn ên organisasjon, er det vanskelig å beregne det nøyaktige antall organiserte medlemmer av avholdsbevegelsen i Norge pr. Idag. Et tall rundt 100 000 skulle være realistisk. Da er alle barnelag og alle de organisasjoner som står tilsluttet Kristenfolkets Edruskapsråd holdt utenfor. Bare et mindretall av disse krever totalavhold. De aller fleste avholdsorganisasjoner i landet står tilsluttet Avholdsfolkets Fellesnemnd, som er avholdsbevegelsens sentrale samarbeidsorgan.

Totalavholdsprinsippet har ikke alltid vært hevdet innenfor avholdsbevegelsen. Den eldre avholdsbevegelse, som hadde sin mest aktive periode i midten av forrige århundre, krevde kun avhold fra brennevin av sine medlemmer. Andre alkoholholdige drikker kunne nytes med måte. Disse ble ikke betraktet som rusdrikk og var - i motsetning til brennevin - frembragt av naturen.

1800-tallet Mange av datidens ledende menn var begynt å bli urolige for det tiltagende alkoholmisbruket blant almuen. De stilte seg derfor i spissen for "Den norske Foreningen mod Brændeviinsdrik". Det var en utbredt oppfatning den gang at alkoholmisbruket var årsaken til tidens store sosiale misforhold. Ved å fjerne brennevinet skulle man altså få bukt med fattigdom og nød. Man appellerte til prester, offiserer, politikere og andre embetsmenn om å avholde seg fra bruk av brennevin. Ved deres gode eksempel ville så den oppvoksende slekt gjøre det samme. De som allerede var henfalne var det etter foreningens mening ikke noe å gjøre med. Av frykt for demoralisering ble de holdt utenfor foreningene, og ingen av foreningens medlemmer måtte vise seg sammen med en drikkfeldig.

Resultatet av foreningenes virksomhet var ikke bare oppløftende. Riktignok gikk bruken av brennevin sterkt tilbake. Dette skjedde hovedsakelig som følge av en striksere lovgivning og ikke så mye pga. eksemplets makt. Men i takt med nedgangen i brennevinsforbruket økte bruken av øl og vin. Man fikk etterhvert erfaring med at også disse drikker hadde berusende effekt. "Den norske Forening mod Brændeviinsdrik" endret verken navn eller politikk av den grunn. Foreningens leder, Kjeld Andresen, mente at alkoholen i øl og vin var av en annen og mindre skadelig art enn i brennevin. Han mente dessuten at det var viktig å ha et alternativ når man ville utrydde brennevinet. Totalavholdsprinsippet var han avgjort motstander av. Det samme gjaldt utvilsomt også store deler av hans allierte i de øvre lag av samfunnet.

Etterhvert døde virksomheten i disse foreninger ut. I 1869 fant det siste møte sted. Men allerede ti år tidligere var den første totalavholdsforening dannet i Stavanger. Tanken var ikke ny. I England, Tyskland og USA var den utbredt allerede fra 1830-åra, og her i Norge hadde avhold fra alle rusdrikker vært et hevdvunnet prinsipp lenge før Asbjørn Kloster startet sin pionervirksomhet. Særlig blant lavkirkelige grupperinger på Sør- og Vestlandet oppfattet man bruk av alkohol som en syndig nytelse i strid med bibelens lære. Det var derfor ikke overraskende at det var nettopp i denne delen av landet de nye foreninger fikk sin største oppslutning. Totalavholdsforeninger ble dannet på stadig flere steder, men sitt virkelige gjennombrudd fikk bevegelsen først i 1880-åra. I mellomtida var både DNT (1859) og IOGT (1877) grunnlagt. I løpet av sin formannstid i DNT (1879-1887) opplevde den omstridte Oscar Nissen at organisasjonen tidoblet sitt medlemstall. Etter han overtok Svein Aarrestad formannsvervet og beholdt det i førti år. Det var i denne perioden avholdsbevegelsen opplevde sin storhetstid. Etter år preget av indre stridigheter pga. to ulike retninger innen organisasjonen, kunne også IOGT glede seg over betydelig økning i medlemsrekrutteringen.

Lokale forbud - totalforbud Etter i mange år å ha konsentrert seg om medlemsverving og indre oppbygning av organisasjonene, fant det omkring 1890 sted et skifte av linje innen avholdsbevegelsen. Ledende krefter med Aarrestad i spissen erkjente at man ikke ville kunne utrydde alkoholen ad overbevisningens vei. Man gikk derfor over til å påvirke myndighetene i praktisk alkoholpolitikk. Et riksforbud var sett på som urealistisk politikk. Det ble derfor satset på lokale forbud som til sist skulle føre til tørrlegging over hele landet. På tross av sterk motstand fra konservativt hold, gav Stortinget grønt lys for folkeavstemning over spørsmålet om det skulle være salg av brennevin i den enkelte kommune. Bemerkelsesverdig var det at også kvinner fikk være med på å avgjøre dette spørsmålet lenge før alminnelig stemmerett for kvinner ble innført i Norge. Kvinnene visste å benytte seg av sin rett. Med sin sterke interesse for avholdssak utgjorde de et viktig velgergrunnlag for forbudslinjen. I flere byer ble de offentlig kontrollerte utsalgsstedene, samlagene, stemt ned.

Allerede før århundreskiftet utgjorde avholdsbevegelsen en viktig politisk maktfaktor i samfunnet. Det ble dannet et politisk samarbeidsorgan, "Fælleskomité for Norges avholdsforbund", i 1895, noe som ga uttrykk for samarbeidsvilje og ønske om å opptre samlet i politisk viktige saker. Avholdsbevegeisen var så avgjort den største interesseorganisasjon ved århundreskiftet, og fram mot 1. verdenskrig vokste den seg bare sterkere. I 1912 hadde den totalt omkring 250 000 medlemmer.

I denne medgangsbølge var det bare naturlig at tanken på et totalforbud igjen ble aktualisert. Det var særlig Johan Scharffenberg som gjennom ulike avholdsblad gjorde seg til talsmann for denne politikk. Aarrestad, som den praktiske politiker han var, mente fremdeles at lokal tørrlegging var det beste middel mot det felles mål. Et forbud måtte etter hans mening ha minst 2/3 flertall blant befolkningen for å fungere effektivt.

I tiden før og under den 1. verdenskrig drev et eget avholdsparti et systematisk press ved Stortingsvalgene på de eksisterende politiske partier for å få dem til å programfeste viktige poster for avholdsbevegelsen. Man satset dessuten på å få valgt inn avholdsfolk ved å oppfordre til boikott av kandidater som ikke ville støtte deres program. Det er neppe noen tvil om at avholdspartiets virksomhet fikk avgjørende betydning for Stortingets sammensetning i denne tida. Høydepunktet ble nådd i 1915 da 59 av 123 stortingsrepresentanter var personlig totalister. Denne sterke avholdsgruppa sørget for at det under 1. verdenskrig ble flertall for et midlertidig forbud.

Folkeavstemninger Alle parter syntes å være tilfreds med dette forbudet. Men da det i 1919 ved en landsomfattende folkeavstemning ble stort flertall for permanent brennevinsforbud (se art. Forbudstida), begynte motstanden å vokse. Motstanden mot avholdsbevegelsen og dens politikk var ikke noe nytt. Helt fra første stund hadde det fra enkelte hold kommet kritiske kommentarer til dens virksomhet. Særlig Aarrestads fremragende taktiske dyktighet hadde framkalt reaksjonen og følelsen av å bli "manipulert" av avholdsfolket. Men motstanden hadde vært spredt og hadde liten gjennomslagskraft. Først da det ble klart at avholdsbevegelsen mente det alvorlig med sin forbudsagitasjon, begynte motstanderne å organisere seg. Med god hjelp av den borgerlige presse nådde de fram med sine synspunkter om verdien av et fornuftig måtehold. Særlig blant advokater, leger og andre akademikere hadde de sine varmeste tilhengere. I tillegg rykket en rekke kjente prester ut med en advarsel mot forbud.

Disse og endel andre forhold bidro til at forbudet falt ved ny folkeavstemning i 1926. Det var et hardt slag for avholdsbevegelsen. Man erkjente at forbudet hadde vært en fiasko, men man mente at hovedårsaken til det var å finne i at det ikke ble effektivt gjennomført. Andre røster innen bevegelsen hevdet at forbudet kom for tidlig, det var ikke godt nok forberedt. Et forhold som nok også bidro til nederlaget, var at edruelighetssituasjonen i de andre land som hadde forbud, og som avholdsorganene tidligere hadde tegnet et så lyst bilde av, ikke lenger var så lys. Det gjaldt i særlig grad USA.

Etter at det var klart at forbud ikke ville være aktuell politikk i overskuelig fremtid, måtte kampen mot alkoholen ta andre former. Et forslag lagt fram av Johan Scharffenberg allerede i 1916, lanserte edruelighetsnevnder som et viktig redskap for å redusere skadevirkningene av fortsatt alkoholomsetning. Trass i en viss motstand, bl.a. fra Aarrestad som så enhver form for redningsarbeid som en oppgave for måteholdstilhengerne, sluttet de fleste avholdsfolk opp om ideen. Særlig blant kvinnene var oppslutningen massiv. Enkelte så nok også kampen for edruelighetsnevnder som et viktig ledd i å opprettholde interessen for avholdssak. Etter forbudets fall hadde rekrutteringen til avholdsorganisasjonene uteblitt.

Men verken kampen om edruelighetsnevnder eller andre saker i den senere tid har bidratt til noen økt interesse for avholdsbevegeisen og dens politikk. Dens historie fra 2. verdenskrig til i dag er historien om en bevegelse i katastrofal tilbakegang. Særlig de to eldste organisasjonene, DNT og IOGT, er blitt hardt rammet av denne negative utviklingen.

Sosial bakgrunn og politisk innhold Avholdsbevegelsens historie er interessant fordi den i tid faller sammen med grunnleggende endringer i vårt samfunn. Den begynnende industrialisering førte for mange til brudd med det gamle bondesamfunn, med dets sterke slektsbånd. Flytning til de nye industristeder innebar ofte isolering, trangboddhet og behov for å søke nye kontakter. I denne situasjon var avholdsforeningene et alternativ med sine mange aktivitetstilbud. Ved siden av agitasjon for avhold ble det drevet utstrakt kulturell virksomhet. Men viktigst var det sosiale fellesskap disse foreningene kunne tilby. I den senere tid har den økte oppslutning om bl a. idrettsorganisasjonene og de mange faglige sammenslutninger bidratt til å redusere avholdsforeningenes sosiale funksjon.

En annen forklaring på den manglende oppslutning om avholdstanken er av økonomisk karakter. Mens bruk av alkohol tidligere for mange nok kunne være mer et økonomisk spørsmål enn et dypt grunnfestet prinsippspørsmål, har velstandsutviklingen særlig de siste tiår, ført til at de fleste mennesker har fått økonomisk evne til en moderat bruk av alkohol.

Mens den religiøse lekmannsbevegelse med dens negative syn på bruk av alkohol tidligere utgjorde et viktig medlemsgrunnlag for avholdsbevegelsen, har dens interesse dalt i pakt med avholdsbevegelsens politiske engasjement. Avhold var for dens tilhengere et spørsmål om rett bibeltolkning med kravet om nøysomhet som konsekvens. Man skulle holde seg utenfor politikken. Selv om mange samfunn innen den religiøse lekmannsbevegelse står tilsluttet avholdsbevegelsen gjennom Kristenfolkets Edruskapsråd, er medlemmenes engasjement for avholdssak betydelig svekket.

Det har vært hevdet at avholdsbevegeisen, lekmannsbevegelsen og også en tredje bevegelse som har hatt omtrent den samme geografiske utbredelse - målrørsla - har representert en underklassereisning mot embetsvelde og statsmakt. Men ser vi på hvilke politiske partier de har valgt til redskap i denne reisning, forstår vi at det dreier seg om et solid borgerlig "opprør". På Sør- og Vestlandet hvor disse bevegelser har hatt og har sin største utbredelse, er det Kristelig Folkeparti har hatt sin sterkeste støtte ved siden av Venstre. Sosialistiske partier har aldri greid å slå igjennom i disse landsdeler . Derfor er det riktigere å karakterisere det såkalte "opprøret" som et forsvar av bygdesamfunnets verdier mot de sentraliserende krefter i samfunnet. Et samfunnsomveltende perspektiv har alltid vært fremmed for såvel avholdsbevegelsen som de andre nevnte bevegelser.

I en tid med økende erkjennelse av at mange av vår tids folkesykdommer - bl.a. alkoholisme - er symptomer på det kapitalistiske samfunns negative utvekster, fortsetter avholdsbevegelsen å fokusere på alkoholen og alkoholmisbrukeren som den viktigste årsak til det stadig stigende alkoholmisbruk i vårt samfunn. Dette fører ofte til en uheldig moralisering som bare skader de ulykkelige ofre. Et nytt samfunnsperspektiv vil kanskje skape en renessanse for en av de største folkebevegelser.

A.Lø.
Se også: AA, Scharffenberg.

Litteratur: P. Fuglum: Kampen om alkoholen i Norge 1816-1904, Oslo 1972. 5. Aarrestad: Spredte trekk fra kampen om forbudet i Norge, 1933.