...forrige side (A9)                    A10                    neste side (A11)...

Arbeiderbevegelsens Arkiv
Arbeiderbevegelsens Arkiv ble grunnlagt i 1908. Formannen i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, Marius Ormestad, tok initiativet til opprettelsen. Arkivet eies av LO og DNA I fellesskap. I tidens løp har LO båret de tyngste økonomiske byrdene ved driften. Fra 1972 har arkivet fått et beskjedent statstilskudd, som for 1978 har økt til enhalv million. Administrativt sorterer Arkivet under Arbeidernes opplysningsforbund. Styret har 7 medlemmer, to fra LO, to fra DNA, en fra AOF, en frastaten og en fra de ansatte.
I de første årene var Arbeiderbevegelsens Arkiv i hovedsak et oppbevaringssted med svært begrenset åpningstid. I 1946 fikk Arkivet arkivar i full stilling, i 1978 har det 7 fast ansatte. Arkivets formåler å være et dokumentasjonssenter av historisk og aktuell karakter. Det skal samle inn og tilrettelegge materiale om norsk og internasjonal arbeiderbevegelse, og annet stoff av interesse for forståelsen avarbeiderbevegelsens utvikling. Bok- og brosjyresamlingen utgjør ca. 55 000 bind. Arkivet har en omfattende billedsamling.
Samlingene i Arbeiderbevegelsens Arkiv er delvis bygd opp gjennom innkjøp over arkivets budsjett. Men den største delen er overføring av trykt og utrykt stoff fra arbeiderbevegelsens faglige og politiske organisasjoner. Gaver fra privatpersoner innen bevegelsen har beriket arkivets samlinger i høy grad. Arkivet har gode forbindelser med søsterarkivene i Stockholm og København, og med beslektede internasjonale institusjoner. Kontakten med de norske universitetene er meget god, og styret i arkivet fungerer som arbeiderbevegelsens historiske komité. I Moss, Tønsberg, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø arbeides det med å bygge opp arkivsamlinger fra arbeiderbevegelsen i de respektive distriktene.

S.D.
Arbeiderbevegelses informasjonskomité mot norskmedlemskap i EF
Se AIK.

Arbeiderbladet
Arbeiderbladet, som utgis i Oslo, eies av Det norske Arbeiderparti og er partiets største dagsavisdag. og viktigste presseorgan. I 1976 ble det i gjennomsnitt solgt 60 380 eksemplarer av avisen hver dag . Sammenlignet med de andre større hovedstadsavisene er det en forholdsvis liten del av Arbeiderbladets opplag som selges utenfor Oslo.
Avisen ble startet i 1884 av Chr. Holtermann Knudsen, under navnet "Vort Arbeide". Han måtte fortsatt stå som økonomisk ansvarlig da Den socialdemokratiske Forening formelt overtok som utgiver året etter. Fra 1886 og fram til 1923 het avisen "Social -emokraten". I1893 overtok landspartiet avisen, som da hadde ca. 2 000 abonnenter. I 1898 ble redaksjonen overlatt den fargerike forretningsmann mm. Ludvig Meyer. Han satte penger i visen, la om journalistikken til det mer moderne, og gikk i bresjen for å anskaffe rotasjonspresse. Resultatet var opprettelsen av Arbeidernes Aktietrykkeri. Ved århundreskiftet var opplaget steget til ca 5000 Men investeringene kostet. Avisen var en belastning forpartiregnskapet helt fram til 1904, da den for første gang begynte å gå med overskudd. Dette overskuddet ble i stor utstrekning overført til andre arbeiderpartiaviser. (Se art. Arbeiderpressen.) Særlig ble disse uttellingene store under partisplittelsene i tjueåra. Arbeiderbladetmåtte dessuten innstille under siste krig, og kom dermed til å tape avgjørende i opplagskonkurransen med Aftenposten. I de senere åra har Arbeiderbladet hatt opplagsnedgang, bl.a. som en følge av EF-kampen, og tilhørende økonomiske problemer. Foruten økonomisk støtte fra parti og fagbevegelse, får avisen for tida større direkte statlig pressestøtte enn noen annen norsk avis.
Arbeiderbladets rolle som DNAs ledende presseorgan har gjort redaktørstillingen i denne avisen viktig også i partisammenheng. Bortsett fra en kortperiode umiddelbart før og under første verdenskrig er redaktøren inntil nylig blitt valgt av landsmøtet i partiet, og er samtidig automatisk blitt fullt medlem av sentralstyret. Martin Tranmæl ble valgt til redaktør i 1921 - et valg som forøvrig dannetopptakten til partisplittelsen på landsmøtet i 1923 -og satt i stillingen helt til 1950, bare avbrutt av krigen. Fra 1950 var Olav Larssen redaktør. Han ble avløst av Reidar Hirsti i 1963. 11974 fant det stedet dramatisk brudd i tradisjonen med å velge redaktør da Reidar Hirsti av sentralstyret og midt I en valgperiode ble erstattet med Einar Olsen - som ble ansatt, ikke valgt.
Den nåværende redaktøren, Per Brunvand, er også bare ansatt. Redaktøren er heller ikke lenger medlem av sentralstyret, noe som i hvert fall formelt gir en friere stilling i forhold til partiet. Noe avbakgrunnen for denne utviklingen er utvilsomt Arbeiderbladets problematiske økonomi, og forsøkene på å lage en avis som nok er partitro, men som også kan selges.
Journalistisk lå Arbeiderbladet lenge tilbake. Tranmæl var ingen pressemann i denne forstand. Først da Olav Larssen ble hentet til avisen i 1935, ble form og innhold modernisert. Arbeiderbladet ble en reportasjeavis, og opplaget steg raskt fram mot krigen. For å sikre fortsatt øking ble avisen omlagt fra middags- til morgenavis fra høsten1945. Men etterkrigstiden ga ikke samme framgang. Aftenposten tok stadig større del av annonsemarkedet, og som regjeringsorgan ble Arbeiderbladet utover i 1950-årene heller lukket og selvhøytidelig, bundet av partiets og regjeringens disposisjoner. Overfor venstreopposisjonen var kursen stram. "Orientering", som var redigert av Arbeiderbladets gamle medarbeider Sigurd Evensmo, ble konsekvent fortidd. Debatten om DNA ble ført i andreaviser, i første rekke i Dagbladet.
Fra annen halvdel av 1960-årene ble holdningen mer åpen, blant annet fordi partiet da sto i opposisjon. Under EF-kampen kom det til dramatiskekonfrontasjoner bak kulissene fordi det redaksjonelle personale overveiende sto på en annen linje enn partiet og regjeringen. Også i spørsmålet omredaksjonelt demokrati har det vært indre stridigheter i avisen. Etter 1972 ble det sett som en livsnødvendighet at Arbeiderbladet kunne kvitte seg med det gamle Pravda-preget. Spranget ble gjort i 1976 med omleggingen til tabloid- format og full oppussing av de journalistiske virkemidler. Samtidig ble forretningsavdelingen modernisert og personalet skåret ned for å redusere kostnadene. Arbeiderbladet av i dag er på journalistisk framgang. Men avisens økonomi er fortsatt svak og utsiktene derfor usikre.

K.O.M./H.F.D.
Arbeiderbonde
Begrepet "arbeiderbonde" stod sentralt i Arbeiderpartiets agitasjon fra hundreårsskiftet til andreverdenskrig. Begrepet hadde ikke et presist innhold. Oftest ble det brukt om sjøleiende bønder som verken ansatte lønnsarbeidere eller sjøl hadde lønnsarbeid ved sida. Men det omfattet stundom også større bønder som sjøl utførte arbeid på garden og småbrukere med deltids lønnsarbeid.
Begrepet falt verken sammen med grupperinger iden offisielle jordbruksstatistikken eller med kategorier som hvilte på en marxistisk analyse av klasseforholdene på landsbygda. Den manglende presisjonen ved begrepet gjorde det anvendbart i agitasjonen: Det festet oppmerksomheten ved at bøndene utførte konkret arbeid, ikke ved deres stillingsom jordeiere eller produsenter av varer for for et marked. Dermed kunne partiet vise til likhetstrekk mellom situasjonen for bøndene og arbeiderklassen og slik begrunne at disse hadde sammenfallendeinteresser.
I 1921-22 ga Arbeiderpartiet ut en egen avis rettet til de arbeidende bønder, "Arbeiderbonden", som seinere kom som faste sider i Arbeiderbladet.

K.K.
Arbeiderbyråkrati
Se Arbeideraristokrati.

Arbeiderdemokratene
Det ikke-sosialistiske arbeider- og småbrukerpartisom i årene etter århundreskiftet grodde ut av De forenede norske Arbeidersamfund (Se art. Arbeidersamfunn), vedtok i 1911 å endre navn fra De forenede norske Arbeidersamfund til Arbeiderdemokratene. Året etter ble tilføyelsen "Det radikale Folkeparti" hengt på, og i 1921 ble denne tilføyelsen gjort til partiets navn og "Arbeiderdemokratene" til tilføyelse i parentes. Betegnelsen arbeiderdemokratene ble imidlertid helt fram til partiets oppløsning i 1940 (det siste landsmøtet ble holdt i1927) sittende som navn på medlemmene.

H.F.D.

 Se også: Castberg, Radikale Folkeparti.

Arbeiderfilm
Arbeiderfilm er en samlebetegnelse på film som formidler arbeiderklassen kunstsyn, verdier og holdninger. Ettersom både produksjon, distribusjon og framvisning av kinofilm i de fleste land er i hendene på mektige offentlige organer eller dominerende kapitalinteresser, har en ikke kunnet stille samme krav til arbeiderfilm som til f.eks. arbeiderdiktning, at den skal ha sitt opphav i arbeidermiljø. Filmhistorien har svært få "proletardiktere". Framtil midten av 60-årene var den alt overveiende mengden av internasjonal spillefilmproduksjon ikke bare produsert av middelklassen, men også gjennomsyret av middelklassens, ofte også overklassens, normer og synspunkter. En nyere bølge av samfunnskritisk film, først og fremst fra USA og Sverige, har til en viss grad brutt opp dettemønsteret, uten at det av den grunn faller naturlig å bruke uttrykket arbeiderfilm om disse filmene. De behandler ofte arbeiderklassens vilkår og problemer, i blant vil de også identifisere seg meddem, men de har nesten aldri sitt utspring i noen målrettet, politisk grunnholdning og munner sjelden ut i krav til politisk stillingstaken. På den andre siden har en i de senere årene fått en rekke filmer fra den tredje verden, land som Cuba, Algerie og Kina, der filmene er bærere av den offisielle ideologi og bare unntaksvis får gjennomslagskraft overfor et vestlig massepublikum. Heller ikke omdisse er det naturlig å bruke uttrykket arbeiderfilm i vår betydning av ordet. Endelig har vi i de fleste vestlige, større land fått en til dels betydelig produksjon av politisk dokumentarfilm fra uavhengige grupper, som også har søkt å bygge opp sitt eget distribusjonsnett - i Norge; Norsk Filmsentrum. Disse filmene har ofte klare, politiske budskap, gjerne knyttet til aktuelle konflikter. Problemet fordisse gruppene er i regelen manglende ressurser til å utnytte mediets muligheter og mangelen på dialog med et større kritisk publikum. Mange kommerikke ut av eksperimentstadiet.
I filmhistorien fins det imidlertid noen tidsavsnitt som har gitt arbeiderfilmen sjanser til både å blomstre som massekunst og til å utvikle seg som et selvstendig, eksperimenterende medium, tematisk og formelt. En slik situasjon eksisterte i Sovjet mellom 1917 og 1930. Produksjonsforholdene var kaotiske etter at filmproduksjonen var nasjonalisert i 1919, men myndighetenes holdning var positiv til fri filmkunst, og kontrollen ovenfra var liten. Enstor gruppe begavede malere, teaterfolk og forfattere kastet seg over det nye medium, filmen, -"den viktigste av alle kunstartene", ifølge Lenin. Revolusjonen, massene, arbeidere og bønder var inspiratorer og hovedtema i en rekke filmer som virket revolusjonerende på sin samtid og som fremdeles haren forbløffende friskhet i behold. De var bygd overteoretiske grunnsetninger som den dag i dag blir drøftet i filmlitteraturen, med klippingen (montasjen) som sentralt begrep. Filmen skulle bli den nye massekunst i et land der storparten av folket var analfabeter, og resultatet ble en helt ny filmstil.
Den mest fruktbare perioden ble innledet med S. Eisensteins "Streik" i 1924, der det som tidligere alltid hadde vært fremstilt som negativt, vulgært, bråket og skittent ved proletariatet, her fikk en idealisert glød. Folket, massene, den felles vilje var helten. Individet trådte i bakgrunnen. I "Panserkrysseren Potemkin" året etter reiste han et monument over en folkelig oppstand i Odessa i 1905.Ennå er den et mønster for filmstudenter. V. Pudovkin valgte en mer psykologiserende, medopplevende holdning. Hans "Historien om en mor" (1926) om arbeiderhustruens fornedring og politiske oppvåking og "St. Petersburgs siste dager"(1927) om en streikebryters veg mot kommunismen hadde en så sterk virkning at man snakket omhjernevask. Den tredje blant de tre store, A. Dovsjenko, brukte en lyrisk-episk fortellerteknikk som nådde sitt høydepunkt i "Jorden" (1930), der proletariatets hverdag, arbeidet, jorden, naturen og døden ble framstilt med en styrke som ingen klarte å gjøre etter, heller ikke da den sosialrealistiske fremstillingsmåte ble den eneste politisk aksepterte i Sovjet.
Mange av disse filmene fikk stor betydning utenfor Sovjets grenser. I Sverige ble "Panserkrysseren Potemkin" forbudt, i Norge ble de knapt importert, men noen av Eisensteins filmer, som"Ivan den Grusomme" ble framvist ved arbeiderbevegelsens møter av unge importører som (Ivan den grusomme ) ble framvist ved arbeiderbevegelsens møter av unge importører som hadde fått tak i kopier.
I Tyskland førte disse filmene bl.a. til sosialrealistiske filmer som piel Jutzis "Mutter Krausens Fahrt ins Glück" (1929) og Slatan Dudows "Kuhle Wampe" fra 1932, begge med arbeidsløsheten som motiv. Men sensur og distribusjonsvanskeligheter gjorde at retningen ikke utviklet seg.
Den sovjetiske dokumentarfilmen, først og fremst representert ved D. Vertov og hans virkelighetsreportasje, der han "ville gjøre det synlige tilkommunisme", ble inspirerende for generasjoner av dokumentarfilmere. Blant de store navn på dette området er Joris Ivens, som med sine filmer siden 1928 har skildret arbeiderklassens kår over store deler av kloden, bl.a. i Spania og Kina før sisteverdenskrig. Han og mange andre dokumentarfilmere har funnet et visst publikum i organisasjoner utenom det offisielle kinoapparatet. I Frankrike har Chris Marker utviklet et helt produksjons- og distribusjonssystem for denne type film.
Norge fikk noen få arbeiderfilmer av halv -dokumentarisk art med midler fra fagorganisasjonen og folketeaterbevegelsen, først og fremst til bruk i valgkamper og for agitasjonsformål. Olav Dalgard, som hadde vært i Sovjet og studert sovjetisk teater og film, regisserte til LOs 40-års jubileum i 1939 "Gryr i Norden" om fyrstikkarbeidernes streik i 1889. Den ble et høydepunkt - og et sluttpunkt -for denne filmretningen. Tidligere var bl.a. filmene "Samhold må til" (1935) fra rallarmiljø og "By og land hand i hand" fra hans hånd blitt nyttet av arbeiderbevegelsens mange organisasjoner.
Mange vil mene at den tidlige neorealismen Italia i de første etterkrigsår, er en retning som kan fortjene betegnelsen arbeiderfilm. Fascismen etterlot seg et godt utbygd produksjonsapparat og ensterk, politisk protestholdning blant mange filmskapere. Dessuten ble de fascistiske sensurlover opphevet uten å bli erstattet med nye - i første omgang. Men da de Sicas "Sykkeltyvene" (1948) omfølgene av arbeidsløshet for en enkel familie ble eninternasjonal suksess, innførte myndighetene hemmende eksportregler, fordi disse filmene etter deres mening ga et falskt bilde av Italia. Retningen kulminerte med de Sicas "Umberto D." i 1952. Selv om mange av dens ledende navn var politisk bevisste og ofte aktive organisasjonsfolk, munnet sjelden filmene ut i noe politisk budskap, ut over enoppfordring til samhold blant de undertrykte.
Også i Brasil oppsto en retning - Cinema Novo -der temaene ble hentet fra de fattigste miljøene, storbyenes slum, favelas, og landsbygdas leilendinger. Mange av dens fremste navn, som Glauber Rocha, erklærte åpent at de ville gi sitt bidrag til revolusjonen, men åpen agitasjon inneholdt de bare sjelden, og retningen ble drept av militærregjeringen i siste halvdel av 60-årene, da regissørene og manuskriptforfatterne ble fengslet eller drevet i landflyktighet.
Nytt, billig produksjonsutstyr, fjernsyn- og videoteknikker har ikke gjort situasjonen for filmensom bærer og skaper av arbeiderklassens egen kultur særlig lettere. Selv om det er blitt enklere å produsere filmene - i Norge ofte med offentlig støtte, som "Sauda Streik!" og "Hvem eier Tyssedal" - såer det blitt dyrere og vanskeligere å nå fram til et publikum med dem, samtidig som de formellekrav øker når nyhetstiltrekningen ved levende bilder blir borte. Som kultur for arbeiderklassen har fremdeles den kommersielle filmen overtaket, og den formidler fremdeles I overveiende grad middelklassens konserverende verdier, ikke minst i synet på forholdet mellom individ og samfunn, mellom sterke og svake, mellom nasjoner og - med etterhvert hyppige unntak - mellom kjønnene.

B. Bj.

 Se også: Eisenstein, Film.

Arbeiderklassen
Arbeiderklassen var for Marx den delen av befolkningen som var tvunget til å selge sin arbeidskraft for å overleve i et samfunn der eiendomsretten tilproduksjonsmidlene var forbeholdt andre. Deres livsgrunnlag var lønnsinntekten, i motsetning til de to andre store klasser innen det kapitalistiske samfunn - kapitaleierne, som levde av profitten, og jordeierne, som hadde grunnrenten (se art. Klasser). Arbeiderklassen ble altså definert ut fra det økonomisk- juridiske "arbeidstaker", som i dag ville omfatte den ansatte direktør så vel som læregutten, ekspedisjonssjefen som budet. En slik bred definisjon av arbeiderklassen kan forsvare sin posisjon i en elegant teoretisk analyse, men skaper problemer for forståelsen av politikken i dagens samfunn - direktørens interesser er nokså forskjellige fra læreguttens selv om de begge lever av sin lønn. Men når Marx' definisjon er problematisk drøye100 år etter at den ble formulert, er det ikke bare pågrunn av de endrede samfunnsforhold, som ikke i alt og ett fulgte hans profetier. Det skyldes også uklarheter hos Marx selv og den mangelfulle utarbeidelsen av klasseanalysen, hvor manuskriptet til Kapitalen bryter av der diskusjonen av klassene begynner.
Noen har så søkt å redde klassebegrepet ved å forkaste dets økonomisk-juridiske grunnlag til fordel for en gruppering ut fra maktdefinisjonen, hvor den faktiske kontroll over produksjonsmidlene snarere enn den formelle eiendomsrett står sentralt. Andre har gått inn for en utdyping og presisering av klassebegrepet på grunnlag av den tradisjonelle analyse. Definisjonen av arbeiderklassen blir da gjort mindre omfattende ved ikke bare å se på arbeidstakerforholdet, men også på om det dreier seg om manuelt, underordnet og merverdi- skapende arbeid.
Fra en teoretisk synsvinkel er klasseanalysens fortrinn dens bidrag til forståelsen av endring. Klassekampen er historiens drivkraft og sprenger det statiske system som Marx' andre kategorier legger opp til (som "produksjonsmåte") og som klassebegrepet er knyttet til. Marx har dermed gjennom sitt hegelianske grunnskjema en løsning på problemet med å forene statiske og dynamiske elementer innenfor samme ramme. Det er klasseanalysens styrke fremfor f.eks. lagdelingsanalysen, hvor forklaring av politisk endring spiller en mindre rolle for begrepsdannelsen. Klasse er altså et forenklende hjelpemiddel for å forstå historiske endringsprosesser.
Men en slik analyse må bevege seg på ulike nivå for å være til nytte. På det analytiske nivå får klassebegrepet sin utforming gjennom en teoretisk diskusjon ("Klasse an sich"). Tema er her hva som er mest fruktbart for analysen, snarere enn å fange opp faktisk språkbruk eller hva folk selv måtte mene om sin klassetilhørighet. Det siste bringer oss derimot over på det subjektive plan, hvor spørsmålet nettopp er om og i hvilken grad klassens individuelle medlemmer er seg bevisst sin klassebakgrunn og sine klasseinteresser ("Klasse für sich").Her kan en videre skille mellom en ren fagforeningsbevissthet og en mer almen politisk bevissthet. Mellom disse nivå kan en så snakke om et strukturelt og et organisatorisk. På det strukturelle nivå i klasseanalysen er spørsmålet hvilke objektive muligheter klassen har for å utvikle klassebevissthet - under hvilke forhold de arbeider, om utstrakt kommunikasjon mellom individene er mulig, om konflikter vanligvis samler eller splitter, osv. Marx' skrifter bugner av denne typen diskusjon: Aristokratiet hadde svært gunstige forhold for å utvikle klassebevissthet, bøndene ekstremt ugunstige, mens arbeiderklassens objektive muligheter for klassebevissthet var økende. På det organisatoriske plan er spørsmålet dels om organisasjonene i et samfunn faller sammen med eller splitter klassene, dels om organisasjonsgraden Innenfor klassen. Det er et nivå som ligger i spenningsfeltet mellom det strukturelle og det subjektive, men uten å fallehelt sammen med noen av dem.
I klasseanalysen bør alle disse nivå være representert og utgjøre en enhet i den forstand at alle tas i betraktning når begrepet "arbeiderklassen" bestemmes. Begrepets kjerne er likevel gitt ved manuelle arbeidstakere i underordnet merverdi -ska- pende ("produktivt") arbeid, men omfanget utover det må gjøres til et historisk spørsmål. Funksjonærer hørte for 100 år siden ikke med til arbeiderklassen, mens de fleste gjør det i dag. Likevel må en fremdeles beholde skillet mellom overordnede og underordnede funksjonærer, som gir opphav til ens å forskjellig sosial situasjon at gruppenes økonomiske og politiske interesser nødvendigvis må bli ulike. Men hvor på skalaen fra en bred arbeidstakerdefinisjon til det jeg kalte arbeiderklassens kjerne det er fruktbart å sette skille, kan ikke avgjøres gjennom en teoretisk diskusjon alene. Det avgjørende her må være hvilke økonomiske og politiske interesser deres ulike sosiale situasjon gir opphav til, og skille må settes der interessekonflikt ikke kan løses annet enn ved strukturell samfunnsendring. En definisjon der arbeiderklassen er entydig gitt innenfor de vide samfunnsrammer den kapitalistiske produksjonsmåte tross alt gir, blir altfor grovkornet til å bidra med nevneverdig innsikt i samfunnsutviklingen.

Arbeiderklassen i europeisk historie
 Arbeiderklassen, slik vi kjenner den fra 150 års europeisk historie, har dobbeltrevolusjonen mot slutten av 1700-tallet som sin forutsetning. Den var for det første en direkte følge av den industrielle revolusjon. Men om denne skapte arbeiderklassen, så var det idéene fra den franske revolusjon som i storgrad kom til å forme den som politisk aktør. Det var de erfaringer, de tanker og forhåpninger denne politiske omveitning førte med seg, som dannet utgangspunktet for debatten i og om arbeiderklassen.
Men også tidligere fantes det en arbeiderklasseknyttet blant annet til gruvedrift, til de større enhetene innen jordbrukssektoren og til statlig anleggsvirksomhet innen kommunikasjons- og militærsektoren. Den før-industrielle arbeiderklassen var imidlertid liten, den var splittet i isolerte enheter og utviklet aldri noen almen klassebevissthet. Solidariteten var begrenset til den lokale arbeidsstokk og kunne nok danne utgangspunkt for spontane opptøyer, men den hadde liten betydning annet enn som en gallup for de herskende klasser om hvor hardt de kunne presse på.
Nå fikk dobbeltrevolusjonen ulike virkninger utover det europeiske kontinent, og disse ulikhetene har gitt opphav til store variasjoner i arbeiderklassens omfang og karakter i forskjellige land. At England ikke bare var først ute med industrialiseringen, men også lenge alene på arenaen, skapte f.eks. en særegen industrialisering så vel som ensæregen arbeiderklasse. Den engelske arbeiderklassen ble skapt i en periode med reaksjon i Europa -under og etter Napoleons - krigene - og i en tid da sosialistisk teori var lite utviklet. Den måtte finne fram til alt på egen hånd: Taktikk, strategi, verdier, idéer, organisasjon. Den engelske arbeiderklassen utviklet seg i langt høyere grad enn ellers i Europa i relativ isolasjon fra det omliggende samfunn, i miljøer som på alle plan var avsondret fra dette. Ensterk klassebevissthet preget den derfor tidlig - noe som særlig kom til uttrykk i en nær hermetisk lukket klassekultur. Men at arbeiderklassen i England ble formet før noen systematisk sosialistisk ideologi så dagens lys, har hindret en senere tilslutning til denne ideologi. På den annen side har den bastante klassebevissthet også hemmet den senere utvikling mot sosialdemokratisk liberalisme, slik vi har sett det i de fleste kontinentale land.
På fastlandet kom industrialiseringen senere. Mens den i England var innledet omkring 1780, kom Belgia og Frankrike etter fra 1820, Tyskland i1840-åra, Norge et tiår senere, mens Russland ikkestartet sin industrialisering før på 1890-tallet. Ved inngangen til det 20. århundre befant alle de europeiske samfunn med unntak av Balkanlandene seg i en av industrialiseringens faser. De land som kom i gang etter 1840, satset sterkere på tungindustri med jernbanebygging som et sentralt innslag og med et mer utstrakt statlig engasjement enn forløperne. Dette hadde konsekvenser for hvilken karakter klassen fikk - de forhold som skapte den bestemte i høy grad hvordan den skapte seg selv. I Tyskland fikk f.eks. arbeiderklassen en større grad av enhet og organisasjonsmessig sentralisering enn tilfellet var i England. Slike variasjoner ble så ytterligere utdypet gjennom de enkelte lands kulturelle og politiske tradisjoner - slik religionen har vært en sp!ittende faktor innen den italienske og franske arbeiderklassen.
Men tross slike variasjoner kan en likevel grovt inndele arbeiderklassens utvikling i Vest-Europa i 3 faser: Dens etablering, dens befestning og dens differensiering (forskjelliggjøring), faser som henger sammen med hovedtrekk i kapitalismens utvikling. En omfattende industrialisering kunne bares skje ved å trekke arbeidskraft fra primærnæringene. Til å begynne med skjedde det ved at befolkningsoverskuddet på landsbygda ble sugd opp, seneie ved en reduksjon i de arbeidsplasser primærnæringene la beslag på. Men i begge tilfelle var det en opprykking fra et forholdsvis stabilt bondesamfunn som fant sted, noe som preget klassen i etableringsfasen. Arberklassen var da en klasse uten tradisjoner, en klasse der de sosiale og kulturelle hånd som bandt den sammen, var svake og underutvikling, og hvor første generasjons arbeidere dorminerte. Politisk preges perioden av svak organisering og spontane protestaksjoner.
Overgangen til en mer befestet arbeiderklasse foregikk gradvis. Strømmen fra landsbygda fortsatte, men i økende grad ble innflytterne møtt av en etablert klasse, hvor dens dominerende kjerne hadde røtter i tidligere generasjoner arbeidere. Det hadde festnet seg et miljø med tendenser til ensæregen kultur og livsstil, som sprang ut av det industrielle samfunn de selv var en del av. En slikbefestning av arbeiderklassen er merkbar i England allerede fra 1830-åra, mens Tyskland, Belgia og Frankrike først kommer etter på 1890-tallet. Parallelt med veksten i og befestningen av arbeiderklassen blir håndverkerne som en egen sosial gruppe etterhvert borte. Noen får feste i de nedre lag avmiddelklassen, men langt de fleste havner i arbeiderklassen. Dette er også en arbeiderklasse som i økende grad er innforlivet med den industrielle produksjons krav til disiplin, en utvikling som nå gir seg organisatoriske og politiske utslag gjennomfaglig og partipolitisk framgang og i solidaritetskravets gjennomslagskraft. Dette er også perioden hvor arbeiderkulturen vokser fram - som i England ved en sterk tilstrømning til teatre og konserter og etter 1900 til filmen. Politisk er det i denne tida den organiserte masseaksjon blir arbeiderklassen fremste kampmiddel.
I den fasen av arbeiderklassens utvikling som vi fremdeles er inne i, har det foregått en differensiering (forskjelliggjøring) som snarere enn å bringe arbeiderklassen tettere sammen, har bidratt til å splitte den opp. En teknisk mer komplisert produksjon med sterkere spesialisering har ført til en til svarende spesialisering av arbeidsoperasjonene. Dette har dels ført til en innsnevring av den tradisjonelle industriarbeidergruppe og dels til at de enkelte lag innen arbeiderklassen - slik de avtegner seg ut fra arbeidsinnhold, lønn og status - er blitt klarere avgrenset fra hverandre. Nå har aldri arbeiderklassen vært noen helt ensartet gruppe av arbeidstakere, men mens skillene tidligere var de enkle formann/arbeider, faglært/ufaglært, er skalaen mellom det rent manuelle og det rent intellektuelle arbeid etterhvert blitt mer findelt. En har fått teknikere og operatører av alle slag som heller ikke så lett lar seg plassere i den tidligere så uproblematiske skala fra overordnet til underordnet arbeid. I klassesammenheng ble deres posisjon med andreord stadig mer tvetydig. Det samme har skjedd med andre grupper, som funksjonærer og underordnet personale I tertiærsektoren - med den forskjell at disse har nærmet seg og til dels vokst inn i arbeiderklassen. Utviklingen mot store handels- og kontorenheter og mot mer rutinepreget arbeid har også ført til en sterkere organisasjonsbevissthet i disse gruppene. Det har etterhvert gjort det meningsfylt å regne disse grupper til arbeiderklassen, selv om de der fremdeles utgjør en avgrenset gruppe og således skjerper inntrykket av oppsplitting som et karakteristisk trekk ved arbeiderklassen i industrielt avanserte samfunn. Denne fasen preges politisk av sterkt sentraliserte forhandlinger, partipolitisk som faglig - og med en passivisert arbeiderklasse i tilskuerrollen.

Arbeiderklassen i den 3. verden
 Arbeiderklassen i den 3. verden preges av togrunnleggende forhold. Den er for det første i sin etableringsfase og utgjør for det andre en forsvinnende liten del av en befolkning som i overveiende grad er knyttet til landsbygda. I mange trekk er den derfor lik den europeiske arbeiderklassen i dens første fase. Den skiller seg likevel på vesentlige punkter fra denne. For det første er den ofte en privilegert klasse i forhold til befolkningen forøvrig. For det andre er den i ikke liten grad knyttet til avleggere av utenlandske multinasjonale selskaper. Dette varierer mye fra land til land, men bidrar der det er et dominerende trekk ved landets industri, til å forklare arbeiderdominerende trekk ved landets industri, til å forklare arbeiderklassens privilegerte og politisk tvetydige posisjon - en posisjonsom oftest sees i kontrast til en potensielt revolusjonær bondebefolkning.

Arbeiderklassen i norsk historie
 Det er vanskelig å presentere et portrett av de massene som har dannet grunnlaget for arbeiderklassen som historisk aktør, i isolasjon fra de samfunnsklasser som har vært dens motpol og kontrast. En kan heller ikke i en kort framstilling fange inn alle sider ved dens utvikling: Fra hvordan en ny gruppe ble skapt i industrialiseringens kjølvann dens opprinnelse, sosiale organisasjon, normer og kultur til historien om hvordan klassen skapte seg enpolitisk identitet gjennom arbeidslivets utallige interessekamper og den organisatoriske oppbygging av arbeiderbevegelsen.
Helt fram til slutten av det 19. århundre var Norge i dominerende grad et jordbrukssamfunn, og etableringen av en arbeiderklasse skjedde her mellom århundreskiftet og den første verdenskrigen. Da hadde de 46 000 industriarbeidere fra 1875 vokst til omkring 136 000, og industri og håndverkbeskjeftiget 28 prosent av yrkesbefolkningen, motdrøye 19 40 år tidligere. Og de var ikke bare flere, men industrien hadde en helt annen struktur, med større og mer mekaniserte enheter. Industrien var blitt landets hovednæring, og arbeiderklassen var godt på vei til å bli den tallmessig dominerende samfunnsklasse.
Også før de første fabrikkene ble bygget motslutten av 1840-tallet, hadde det imidlertid eksistert lokalsamfunn hvor arbeidsfolk var i flertall, som i bergstedene Røros og Kongsberg. Men selv om en slår disse sammen med arbeiderne ved andre førindustrielle kapitalistiske næringer som trelast og sjøfart, blir det likevel bare snakk om noen få tusen. Disse var også bare i liten grad avsondret fra bondesamfunnet omkring, de var geografiskspredt, og noe grunnlag for felles identitet, enn si aksjon, fantes ikke. Før Thrane-ria, som omkring1850 samlet småkårsfolk både i by og land, var arbeidsfolks protest - når den forekom - oftest individuell, ved at den enkelte om det var mulig forlot arbeidsplassen. Om den var kollektiv, slik det skjedde av og til i Røros og Kongsberg, så var den lokalt begrenset og knyttet i form og innhold tilverket og dets virksomhet.
Moderne industri bygd på mekanikk og energi og med sitt behov for konsentrasjon, skapte etterhvert en omfattende sosial gruppe, som solgte sin arbeidskraft til markedspris og hadde lønnsinntekten som grunnlag for sin tilknytning til bedriften. Dette var grunnlaget for en faglig organisering i arbeiderklassen, men det førte også til at organiseringen i begynnelsen ble sterkt konjunkturømfintlig. Den første bølgen av foreningsdannelser kom under høykonjunkturen tidlig I 70-årene da arbeidsselgeren sto sterkt på markedet. Det var blant håndverkerne fagorganisasjonen først slo rot. De var for det første ettertraktet på grunn av sin fagkunnskap, og hadde dessuten en laugstradisjon å bygge på, samtidig som de mottok impulser utenfra gjennom sine internasjonale forbindelser. De fleste av deres foreninger bukket likevel under da dårligere tider fulgte på 80-tallet. Varig ble foreningsdannelsene først mot slutten av dette tiåret. Men fremdeles var det snakk om små grupper, og da Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon ble stiftet i 1899, fantes det ennå bare en 10-15 tusen fagorganiserte i hele landet. Den politiske organiseringen hadde helt fram til århundreskiftet nærmest bare et symbolsk ûttrykk i Arbeiderpartiet. Først ved valgene i 1900 oppnådde partiet å samle mer enn 1 000 stemmer. Noen praktisk betydning som samlende uttrykk for arbeiderklassens politiske interesser fikk partiet ikke før etter århundreskiftet. Dels skyldes det fraværet av almen stemmerett og den dominerende rolle det nasjonale spørsmål spilte i norsk politikk før unionsoppløsningen, men det hadde også sin bakgrunn i at den industrielle struktur ennå var preget av mange og små enheter hvor blant annet et seiglivet patriarkalsk forhold til arbeidsgiverne lenge hemmet faglig såvel som politisk organisering.
Årene etter 1905 var en brytningstid. Store anleggsarbeider og en internasjonalt finansiert kjemisk industri basert på fossekraften anga tonen i ensammenhengende oppgangstid som varte fram til1920. Den nye industri styrket de nye industrielle deler av arbeiderklassen som under Fagopposisjonens og Martin Tranmæls ledelse knesatte en sterkere radikalisme i parti og fagbevegelse. Det var grupper som var vant med en sterk posisjon på arbeidsmarkedet og som i mangt svingte syndikalismens fane. De forsiktige "bokholderimenn" frabevegelsens tidlige år ble kastet til side - akkurat tidsnok til at de nye idéer kunne bli brynet mot noen av de største defensive arbeidskamper i LOs historie.
Mellomkrigstiden er den perioden da arbeiderklassen befestes som sosialt, faglig og politisk kollektiv i Norge. Sosialt blir arbeiderklassen etablert i den forstand at dens arbeidsforhold, bolig og livsstil klart skiller den fra andre grupper i samfunnet, og det var en gruppe som nå langt på vei hadde historiske røtter og en kollektiv bevissthet. Den eksplosive vekst som ble Arbeidernes Idrettsfordel etter stiftelsen i 1924, er et godt tegn på at tidligere så omskiftelige og ustabile sosiale i arbeiderklassen hadde funnet rotfeste. Ved begynnelsen av mellomkrigstida nådde fagorganisasjonen et rekordhøyt medlemstall. Det skjer nær en halvering under kriseåra som følger krakket i1920 for så å øke ekspolsivt fram mot over 350000 medlemmer i 1939. Åra mellom 1920 og 1935 er en og kamptid for fagbevegelsen. Dette er en helt avgjørende periode i LOs historie da det skjer en klarlegging både av egen målsetting og av organisjonens stilling innen arbeidsliv og samfunn. er arbeiderklassen befestet i ett klasseparti ved slutten av verdenskrigen med over 100 000medlemmer og det dobbelte antall stemmer. Og splittelsesårene som fulgte, hadde ikke sitt utsprin gi spørsmålet om klasseparti eller ikke (det spørsmålet ble først reist utover på 30-tallet), men om hvilken politikk et klasseparti burde føre. - Men tross all dramatikk på det faglige og politiske plan står likevel to forhold sentralt i arbeiderklassens historie i mellomkrigstiden. Det første er 8-timersdagen,om ble gjennomført i 1919, og det andre er den høye arbeidsløsheten gjennom hele perioden. På 20-tallet svingte den omkring 17 % (registrerte!), mens den i 30-åra i gjennomsnitt lå på 24 %, med en topp i 1933 da hver tredje fagorganisert gikk arbeidsledig.
Etterkrigstiden har vært en sammenhengendeoppgangs- og velstandstid for arbeiderklassen som den har vært det for borgerskapet, noe som har preget både klassen, bevegelsen og samfunnspolitikken. Arbeidsselgeren har igjen stått sterkt på markedet, og en arbeiderregjering har sittet ved makten mesteparten av perioden. Arbeiderbevegelsens ulike organisasjonsledd har utviklet seg sterkt, både tallmessig og i retning av å bli service-institusjoner snarere enn å føre interessekamp. I en snever materiell forstand har da heller ikke det siste vært nødvendig. Industrielt har utviklingen vært enorm, og en økende komplisert produksjonsprosess har stilt stadig større krav til fagkunnskap og spesialisering. Boligghettoene i byenes arbeiderstrøk er i stor grad brutt opp, samtidig som utdanningseksplosjonen har sluppet fram flere ungdommer med arbeiderbakgrunn. Det sterke preg av ensartethet og likhet i arbeiderklassens arbeids- og livsvilkår finnes med andre ord ikke lenger: Oppsplitting eller differensiering er et sentralt trekk ved den fase arbeiderklassen er inne i nå. - Eller, finnes ikke arbeiderklassen lenger? Er alle blitt borgerskap ?

Arbeiderklassen i dag
 Da et utvalg ti år gamle gutter fra den britiske arbeiderklasse i 1874 ble sammenliknet med sine jevnaldrende fra borgerskapets privatskoler, fant en at de i gjennomsnitt var over 7,5 cm kortere avvekst. 100 år senere hadde gjennomsnittet steg for begge grupper, men forskjellene var fremdeles klare, om enn mindre. Sammenhengen mellomvekst og klasse har vist seg klart i alle slike undersøkelser helt til det i Sverige perioden 1964 til 1973 ble foretatt målinger som viste at forskjellene nå var forsvunnet - noe som antakelig også er tilfellet i Norge i dag. Hovedforklaringen på denne utviklingen er endringer i familienes kosthold, og utjevningen av høydeforskjellene mellom barn med ulik bakgrunn registrerer på en instruktivmåte utviklingen mot større materiell velstand innen arbeiderklassen.
Men økt materiell velstand i arbeiderklassen representerer selvfølgelig ingen opphevelse av klassesamfunnet. En sterk bedring i arbeiderklassens kår har nok ført til at de fattige i dagens samfunn - slik som mange enslige, eldre og trygdede - ikke lenger entydig har sitt utspring fra arbeiderklassen. Men klassesamfunnet avtegner seg ikke ut fra det materielle nivå alene, men ut fra forholdet mellom grupper av mennesker - først og fremst innen den økonomiske sektor, men også på det sosiale, det politiske og det kulturelle området.

Finnes Arbeiderklassen i dag?
 Arbeiderklassen er nå mye mer differensiert enn tidligere, og spørsmålet er om det ikke lenger er nok som samler til at begrepet er fruktbart i den politiske analyse. Eller hva mener folk selv? -1969 stilte Gallup spørsmål til et landsomfattende utvalg om det finnes klasser i Norge i dag. Hele73 % svarte ja. Men 56 % mente likevel at folk flestikke legger noen vekt på hvilken sosialgruppe entilhører, samtidig som 69 % av utvalget mente at det fortsatt var nødvendig å arbeide for en utjevning av klasseforskjellene. Denne lett tvetydige holdning til klasser i dagens Norge - samtidig viktig og uviktig - er karakteristisk for etterkrigsperioden i norsk historie: En ytterst vellykket kapitalisme, hvor det politisk dominerende Arbeiderparti har gjort velmente, men noe mindre vellykte forsøk på økonomisk omfordeling.
Spørsmålet om det finnes klasser i dagens Norge er egentlig nokså meningsløst. Vi kan ikke på et gitt tidspunkt gå ut med spørreskjema for å avdekke arbeiderklassen, Arbeiderklassen som enhver annen klasse avdekkes bare som politisk aktør i enhistorisk utviklingsrekke. Det vi kan finne "i dag"er ulikheter i samfunnet, ulikheter som ikke er tilfeldig fordelt, men som summerer seg systematisk opp ut fra de enkeltes plassering i produksjonsprosessen. Og det er denne systematiske oppsamling av ulikheter som danner grunnlaget for klassene som politiske aktører.
Om klasseanalysen skal være et fruktbart redskap for å forstå samfunnsendring beror på omkonflikten i arbeidsmarkedet, kampen mellom arbeid og kapital, er den dominerende konfliktdimensjon i samfunnet. I kortere perioder - som f.eks. under EF-kampen - kan en nok ha konfliktlinjer som går noe på tvers av klasseskillene, men hvis dette blir varig, mister klasseanalysen sin fruktbarhet. Ser en på valgforskningen her til lands, så avtegner imidlertid den klart konflikten i arbeidsmarkedet som mest betydningsfull for folks politiske holdninger og partivalg. Men dette forhindrer likevel ikke at andre konfliktdimensjoner er aktive i norsk politikk, som f.eks. den moralsk- reli- giøse, slik vi har sett det i debatten om abort og kristendomsundervisning i skolen eller konflikten mellom by og land som var så fremtredende i EF-debatten. Å se bort fra disse - som delvis opererer uavhengig av klasse - er å gripe til en forenklingsom hemmer forståelsen fremfor å fremme den. Å fremheve det komplekse er ikke uforenlig med å holde fast på striden mellom arbeid og kapital som grunnleggende i et kapitalistisk samfunn.

Arbeiderklassens omfang
 Arbeiderklassen defineres som nevnt med ulikgrad av renhet. Skal en redde Marx' forutsigelse om at kapitalismen med nødvendighet frembringer et samfunn hvor arbeiderklassen utgjør det store flertall, blir gjerne definisjonen en annen enn om dett rekkes veksler på andre tendenser hos sosialismens klassikere (inkludert Marx selv når han har forlatt definisjonene og innledet analysen), der et manuelt, underordnet og merverdiskapende arbeid kreves i tillegg. Men spørsmålet er mer vesentlig enn om Marx hadde rett eller ikke, for hvilke grupper som faller inn under begrepet, vil i stor gradstyre ens politiske resonnementer.
Mens en stadig større del av de økonomisk aktive i dagens samfunn er arbeidstakere, er andelensom utfører produktivt arbeid i snever forstandsynkende. Av en undersøkelse fra USA går det fram at hele 88 % av den økonomisk aktive befolkning er lønnstakere. Men når kravene skjerpes, synker "arbeiderklassen" drastisk: 52 % er underordnete lønnstakere, 47 % har manuelt arbeid, 31 %er lønnstakere med manuelt og underordnet arbeid, og om en i tillegg krever at de skal være knyttet til en vare-produserende næring, sitter en igjen med under 20 prosent. Så detaljerte undersøkelser har ikke vært gjort i Norge, men folketellingen i 1970 forteller at 83 % av den yrkesaktive befolkningen var ansatte, at 37 % var ansatt innen primær- og sekundærnæringene, og om vi kopler disse tallene tillevekårsundersøkelsens data fra 1973, hvor 76 % i disse gruppene sa de hadde begrenset mulighet tilselv å planlegge og regulere sitt arbeid, så sitter vi igjen med omlag 28 % i underordnet, produktivt lønnsarbeid. Hvor mange av disse igjen som har manuelt arbeid vites ikke, men det er i hvert fallklart at det folk mener når de snakker om "arbeiderklassen i Norge" godt kan variere mellom 3/4 og 1/4 av arbeidsstyrken - alt etter hvilke kriterier som legges til grunn.
Ser en på det norske samfunn i dag og de konflikter som preger det, er det imidlertid liten grunn til å utelukke lavere funksjonærer fra arbeiderklassen. Noen eierinteresse i produksjonsutstyret harde ikke, og deres arbeidssituasjon preges i økende grad av store enheter, hvor deres underordnete stilling er klart poengtert, arbeidsinnholdet stort sett manuelt og ensformig, samtidig som lønnsnivået ligger omkring eller i underkant av en industriarbeiders. Dessuten bør den fjerdedelen av arbeidsstyrken som i dag utgjør arbeiderklassens kjerne, suppleres med den store gruppen av ansatte innen handelsnæringen. Hvor stor andel en da kommer opp i er vanskelig å si på grunnlag av offentlig statistikk, men gallupundersøkelser tyder på at drøye60 % av den voksne befolkningen i dag danner det sosiale grunnlag for arbeiderklassen. Men at størstedelen av disse "nye" arbeidstakerne er kvinner, styrker også tesen om en økende fragmentering, oppsplitting, innen arbeiderklassen - fordi de kvinnediskriminerende holdninger i samfunnet også er sterke innen arbeiderklassen (såvel som i bevegelsen) og bidrar til oppsplitting snarere enn enhet.

Klasse sett som objektive ulikheter
 Ulikheter mellom klassene gjenfinnes i statistikk og oversikter både som ulikheter i ressurser og som ulikheter i muligheter, og selvfølgelig er det en nærsammenheng mellom ressurser og muligheter. Tar vi utgangspunkt i lønnsstatistikken, finner vi på dens nederste trinn som nevnt ikke entydig folk fraarbeiderklassen, men folk som befinner seg i utkanten av produksjonslivet. Likevel er det markante lønnsforskjeller mellom arbeiderklassen og borgerskapet, og det er de som er interessante her. Setter vi en mannlig industriarbeiders lønn i 1972 til 100, så tjente en mannlig kontorfunksjonær i industrien gjennomsnittlig 141 prosent av det, en byråsjef i staten 219 og en teknisk direktør 326 prosent. Men lønnsstatistikken alene gir oss bare konturene av bildet. Den offentlige formuesstatistikk fra 1970 kompletterer det ved å vise at 5 % av alle inntektstakere eide omlag 50 % av den totale private formue. Og disse 5 % tilhørte neppe arbeiderklassen: i 1962 hadde "lønnstakere" en gjennomsnittlig formue på 9 300 kroner og "selvstendige" (unntatt jordbrukere) et gjennomsnitt på 58 000. At slike tall viser seg å slå ut i det langt mer følsomme instrument "boligstandard", er neppe overraskende. En landsomfattende boligundersøkelse fra 1967viser en klar sammenheng mellom folks yrke og deres bolig, noe som til overmål gjøres klart ved envandring fra øst til vest i de fleste byer.
Listen over materielle ressurser som er ulikt fordelt kan med letthet forlenges. Det er imidlertid viktigere å slå fast at ulikhetene stadig gjenskapes i samfunnet. Og en av de viktigste mekanismene i denne prosessen er skolen. Den faktiske fordeling av utdannelse mellom de ulike yrkesgruppene pr. i dag er selvfølgelig svært skjev. Blant yrkesaktive menn i 1960 var 92 % av folk med artium å finne innen tjenesteyting, undervisning og offentlig administrasjon, mens bare 5 % arbeidet innen industri og håndverk og 3 % innen primærnæringene. Men når utdanning er en av de viktigste sorteringsmekanismer i samfunnet, er dette neppe overraskende. Mer avslørende blir ulikheten når vi ser på forskjeller i rekruttering til høyere utdannelse, hvor det viser seg at også mulighetene er ulikt fordelt. I 1963 fant en at 60 % av barn av akademikere og overordnete funksjonærer fikk artium, mens bare8 % av sønner og døtre av arbeidere fikk samme utdannelse. Og utslagene er enda sterkere jo lengre tid utdannelsen tar. Disse tallene er viktige fordi de sier noe mer enn at det eksisterer en ulikhet. Skolen er en institusjon som folk i høy grad oppfattersom rettferdig, i den betydning at den behandler alle likt uten hensyn til sosial status. Samtidig siler den ut elever til høyere utdanning og overordnete yrker. De som faller ut - først av skolen og så i kampen om jobbene - har dermed ingen andre enn seg selv å klandre: Skolen er m.a.o. en trening forsamfunnet, en trening i å tape, som samtidig "rettferdigjør" ulikhetene. Skolen er klassesamfunnets viktigste legitimerende institusjon. Ut fra dette er det heller ikke underlig at en finner klare sammenhenger mellom de ulike generasjoners yrkesplassering, dvs, at den yrkesmobilitet en håpet utdanningseksplosjonen skulle føre til, stort sett er uteblitt. Tall fra 1965 tyder på at omlag 2/3 av barn avarbeidere selv er å finne som arbeidere, mensyrkesstabiliteten mellom generasjonene er enda høyere blant funksjonærer og selvstendige. Det viser seg også at farens plassering i den sosiale strukturen i høy grad virker bestemmende på sønnenes egenmobilitet.
Slik kan en gå fra område til område og vise at tross en økende differensiering av arbeiderklassen, gir plassering i produksjonslivet opphav til ulikheter i ressurser og muligheter. Og det er ikke tilfeldige og løsrevne ulikheter, som avtegner seg på enkeltstående områder - poenget er at de hengersammen, de summerer seg opp til et helhetsbilde, hvor linjene møtes i den samfunnsmessige organisering av arbeidslivet.
Likevel må en vokte seg for å tro at klasse forklarer alt. Formålet med klasseanalysen har alltid vært et annet, nemlig å forklare den politiske dynamikk i samfunnet. Et lite eksempel som illustrerer dette kan være at i en omfattende undersøkelse av de nordiske land fra begynnelsen av 1970-tallet viste det seg at folks følelse av lykke eller misnøye i livet helt klart beveget seg i "frihjul" i forhold til deres klassemessige bakgrunn.

Klasse sett som subjektive ulikheter
 Finner så disse faktiske ulikheter noen gjenklang i folks egen oppfatning av sin situasjon og sitt forhold til andre grupper? Kan en avdekke et liknende mønster av ulikhet i klassetilhørighet, i organisasjonstilknytning og politiske preferanser? Viktigst her er kanskje folks oppfatning av konflikten i arbeidsmarkedet som grunnleggende i norsk politikk. Et klart flertall mente også at det fantes klasser i Norge, og andre galluptall (1969) forteller oss at40 % mener de tilhører arbeiderklassen, mens 16 %regner seg til middelklassen. Når de så blir presset til å velge, plasserer ytterligere 20 % seg nærmest arbeiderklassen - 17 % sier at de står nærmest middelklassen. Ser vi videre på de forskjellige yrkesgrupper, finner vi ikke uventet at hele 61 % av alle arbeidere er seg bevisst sin klassebakgrunn, mensen i funksjonærsjiktet ser tilløp til en splittelse mellom de offentlig og de privat ansatte - flere blant de lavere offentlige funksjonærer sier de tilhører arbeiderklassen enn blant de private. Disse tallene samsvarer godt med en arbeiderklasse på rundt60 % som jeg kom fram til tidligere, men det er vanskelig å si om det dreier seg nøyaktig om de samme grupper eller om de legger det samme i begrepene som jeg har gjort her. I hvert fall det siste er nokså tvilsomt. Likevel er det interessant at en mye større del av dem som regner seg til arbeiderklassen er bevisst sin klassebakgrunn enn innen middelklassen eller borgerskapet.
Erklært tilhørighet kan selvfølgelig bare sveve i lufta uten å få praktiske konsekvenser. Men for arbeiderklassen er det stort sett ikke slik. Erklæringen er her vevd inn i et mønster - ikke bare matrielt som vi så i forrige avsnitt, men også organisatorisk og politisk. Omkring 70% av alle arbeidere er organisert i LO, og omkring samme andel stemmer på Arbeiderpartiet eller partier til venstre for det ved valgene. Igjen er funksjonærsjiktet en noe mer tvetydig gruppe med en organisasjonsprosent på 58. (Bare 42 % er imidlertid LO-organisert.) I under kant av halvparten stemmer DNA/SV/NKP(1973), men igjen er skillet offentlig - privat viktig. Ser vi på lavere offentlige funksjonærer, stigerstemmeandelen til nær 60 %.
De grupper som danner arbeiderklassen som politisk aktør, er med andre ord ikke bare en potensiell gruppering med utspring i sin plassering i produksjonsapparatet og uttrykt i en serie ulikheter som forsterker hverandre, men også en høyst aktuell gruppering hvor et flertall er klar over sin klassemessige plassering og er knyttet organisatorisk og politisk til arbeiderbevegelsen.

Reformismens grunnlag
 Likevel er ikke arbeiderklassen i dag utgangspunkt for den radikale samfunnsomveltende bevegelsesom ligger i klasseanalysens tese om klassekampensom historiens drivkraft, og spørsmålet om reformismens grunnlag har i hele etterkrigstida vært det sentrale politiske problem i norsk arbeiderbevegelse. To ulike forklaringer har dominert denne diskusjonen - en klasseforklaring og en eliteforklaring. Begge tar som regel utgangspunkt i samspillet mellom arbeiderbevegelsen og arbeiderklassen, men plasserer tyngdepunktet ulikt. I klasseforklaringen pekes det på tendenser til borgeliggjørelse av arbeiderklassen, på den stadig minskende forskjell mellom klassene i materiell levestandard og kultur, eller på den makt borgerskapet utøver gjennom sin kulturelle og politiske dominans over arbeiderklassen, sitt hegemoni. Eliteforklaringen ser gjerne teformismens grunnlag i arbeiderbevegelsens borgerliggjørelse, i organisasjonselitens innlemmelse i de tradisjonelle borgerlige maktsentra i samfunnet, og i deres stilling som administratorer av et blomstrende statskapitalistisk samfunn.
Hvem har så rett? Igjen gitt samspillet som utgangspunkt, synes eliteforklaringen å stå sterkest. Arbeiderklassen har nok økt sin materielle velstandsterkt, men ulikhetene i samfunnet er der fremdeles og de er nokså tydelige. Og borgerskapets hegemoni har aldri vært sterkt i Norge - til det har borgerskapet vært for svakt. Det er heller ikke sannsynlig at det er sterkere i dag enn da radikalismen preget klassen ved slutten av første verdenskrig. Atskillig sterkere som forklaring står derfor enhandlekraftig organisasjonselite i en arbeiderbevegelse som i økende grad er blitt innvevd i det offentlige styringsapparat. Denne eliten hadde den politiske styrke det gir å lede et samfunn i stadigmateriell vekst, samtidig som den hadde satt seg fore å styre dette samfunnet, som var så sterkt integrert - økonomisk, politisk og militært - i den vestlige blokk, uten å sette denne veksten i fare. Det betyr imidlertid ikke nødvendigvis at løsningen på reformismens problem i dag er av personellmessig eller organisatorisk art. Snarere er situasjonen nå så stabil at bare en omfattende økonomisk eller politisk krise kan riste arbeiderklassen ut av dens politiske dvale.

K.He.
Se også: Anleggsarbeider, Arbeideraristokrati, Fagarbeider, Funksjonær, Hjelpearbeider, Spesialarbeider.
Litteratur: P. N. Stearns: European Society in Up-heaval, 1975. E. Bull d.y.: Arbeiderklassen i norskhistorie, Oslo 1948. V. Aubert: Sosiale klasser og lag, i Ramsøy og Vaa: Det norske samfunn, bd. I, Oslo 1976. N. R. Ramsøy: Sosial mobilitet i Norge, Oslo 1977.

Arbeiderkollektivet
Arbeiderkollektivet brukes som betegnelse på samhold og solidaritet blant arbeidere. Parolen "samhold gjør sterk" er like gammel som arbeiderbevegelsen selv, og dette vitner om at samhold og solidaritet har stor betydning for arbeiderbevegelsens styrke og slagkraft.
Allment kan arbeiderkollektivet forstås som et sett uskrevne, uformelle regler for hvordan en "godarbeidskamerat" skal te seg i forhold til overordnede og andre arbeidskamerater. Eksempler på slike regler kan være krav om oppslutning fra alle vedstreiker og andre aksjoner, sosialt press for å få alle til å fagorganisere seg, alle forbindelser mellom den enkelte og bedriftsledelsen skal ordnes gjennomfagforeningen og ikke enkeltvis o.l. Arbeiderkollektivet kan ta forskjellig form under ulike historiske og lokale forutsetninger. Men det inneholder alltid det samme grunnleggende element: Den enkelte arbeider skal først og fremst være lojal overfor fellesskapet av arbeidskamerater, ikke overfor bedriftsledelsen.
Arbeiderkollektivets regler opprettholdes gjennom kollektive reaksjoner overfor arbeidere som setter seg utover dem. På samme måte som reglene, er reaksjonene uformelle, men kan likevel antasvært drastiske former. Martin Tranmæls oppfordring til anleggsarbeiderne om å putte dynamitt i borehullene for å holde vekk streikebrytere, kan stå som eksempel. En fredeligere, og langt den vanligste reaksjon, er at en forsøker å snakke folk tilrette. Går ikke det, er utfrysing fra kameratskapet på arbeidsplassen den vanligste reaksjon.

Lysgaards undersøkelse
 Sosiologen Sverre Lysgaard gjennomførte i 1950-år-ene en undersøkelse blant arbeiderne i en treforedlingsbedrift. Han fant at det blant arbeiderne eksisterte et beskyttende kollektiv, et forskansningssystem, overfor bedriften. Lysgaard kalte dette forarbeiderkollektivet. Den viktigste regelen innen dette var et likhetsprinsipp: Ingen av arbeiderne skal forsøke å stikke seg fram ved å arbeide hardere enn de andre, innynde seg hos ledelsen, mm. De som satte seg utover dette ble utsatt for reaksjoner fra arbeidskameratene, som oftest i form av utfrysing. Lysgaard forklarer forekomsten av kollektivet ved å peke på den spenningsfylte stilling arbeiderne innehar i bedriften. På den ene siden er de avhengig av ansettelse i bedriften for å sikre seg et levebrød. Men de befinner seg i en underordnet situasjon og må derfor underkaste seg bedriftens krav til arbeidsytelser. Disse framstår som umettelige, ubønnhørlige og ensidige. På den annen side er arbeiderne mennesker og som sådanne begrensete, mangfoldige og trygghetssøkende. I spenningen mellom disse menneskelige verdier og bedriftens ytelseskrav oppstår og fungerer arbeiderkollektivet som en støtpute, et forskansningssystem mellom de ansatte og bedriften. Kort sagt, arbeiderkollektivet oppstår som et svar på de underordnedes problematiske stilling i bedriften. Denne er igjen forårsaket av en maktstruktur der eierne/ledelsen kontrollerer de grunnleggende maktkilder: Styrings- og beslutningssystemet, informasjons- og kommunikasjonssystemet, teknologien mm.

Kollektivet og fagbevegelsen
 Det er nær sammenheng mellom arbeiderkollektiv og fagbevegelse, men også viktige forskjeller. Arbeiderkollektivet har ingen skrevne regler, ingen formelt valgte ledere, det er geografisk begrenset, har ingen formelle avtaler eller kontakter utad og vil i sin form være preget av særegne lokale og historiske forutsetninger. Fagbevegelsen derimot er enformell og pyramideformet organisasjon medskrevne vedtekter, den har et omfattende nett avvalgte tillitsmenn, er landsomfattende, har inngått bindende avtaler med motparten og er videre innvevd i det politiske beslutningssystem både lokalt og sentralt.
I disse forskjellene ligger det grunnlag for atskillig spenning mellom arbeiderkollektiv og fagbevegelse. Sentrale vedtak og avtaler kan være fattetunder hensyn til forhold som ligger utenfor eller går på tvers av det lokale kollektivs erfaringsgrunnlag. For eksempel: Når fagbevegelsen ut fra politiske hensyn, f.eks. til prisstigningen, modererer lønnskravene, kan dette på enkelte arbeidsplasser hvor en stadig har blitt hengende etter lønnsmessig, fortone seg meningsløst - i verste fall som omfagbevegelsen går bedriftens ærend. Hovedavtalens bestemmelse om fredsplikt, hvor fagbevegelsen er forpliktet til å gjøre sitt for å unngå streik i avtaleperioden, kan forsterke dette. Særlig er dette ofte problematisk for lokale tillitsmenn: Disse har nærkontakt med arbeiderkollektivets syn og krav, men er som tillitsmenn også pliktig til å følge opp sentrale vedtak og avtaler. De såkalte "ville streiker" kan forstås som et resultat av spenningen mellom det lokale arbeiderkollektiv og den landsomfattende fagbevegelse. Hvor sterk denne spenningen skal bli, vil bl.a. avhenge av den faglig-politiske linje i fagbevegelsen.

Variasjoner
 Arbeiderkollektivet er ikke like sterkt på alle arbeidsplasser og hos alle grupper ansatte. Kontaktarbeiderne imellom er viktig for solidariteten, men forhindres ofte av støy, høyt tempo, streng overvåking fra ledelsen, maskiner som krever at en står på jobb hele tiden, visse former for ny teknologi, akkordlønn mm. En rekke forhold ved arbeidet kan virke splittende, f.eks. en sterk gradering av jobbene lønns- og statusmessig og et opprykkssystem der de ansatte konkurrerer seg imellom. Den økte geografiske og yrkesmessige mobilitet gjør at folk ikke slår rot i miljøet, og kollektivdannelser får derved ikke samme vekstmulighet. Samtidig kan den økende betydning som i vårt samfunn legges på økt forbruk på person- og familieplan gjøre at en blir mer individ- og familieorientert på bekostning av kollektivet. Sist, men ikke minst, vil også arbeiderbevegelsens egen ideologi og politikk virke inn.

T. Co.
Arbeiderkomitéen mot EEC og dyrtid
Se AKMED.