...forrige side (A8)                    A9                    neste side (A10)...

Antimilitarisme
I alminnelig språkbruk opptrer antimilitarisme ofte som synonym for pasifisme og mllitærnekting. I virkeligheten er antimilitarisme et flertydig begrep, som rommer ulike holdninger, kampformer og strategier. Skjematisk og forenklet kan en snakke om to former for antimilitarisme - den pasifistiske og den sosialistiske.

Pasifisme
 Den ene formen er en pasifistisk antimilitarisme som spenner fra individuell militærnekting til aktivbruk av ikkevold som kampform, og som organisatorisk kommer til uttrykk i fredsbevegelsen, hvor hovedvekten tradisjonelt har vært lagt på motstand mot militærvesenet som sådan. Karakteristisk for den pasifistiske antimilitarisme er en sterk idealisme. Hvor den inngår i en samfunnsomformende, revolusjonær kamp, er den pasifistiske antimilitarismen ofte forbundet med utopiske forestillinger og med en anarkistisk ideologi. Etter første verdenskrig fant det såleis sted en rekke antimilitaristiske kongresser, som var anarkistisk orientert og som vendte seg mot "den røde militarisme". På den tredje internasjonale antimilitaristiske kongress i Haag i 1921, besluttet "absolutistene" omkring den engelske kveker Kees Boeke å danne sin egenorganisasjon, War Resister's International, som etter annen verdenskrig har vært det europeiske hovedkvarter for den pasifistiske antimilitarismen. I Norge er Folkereisning mot krig det fremste uttrykket for pasifistisk antimilitarisme og radikal ikkevoldskamp.

Sosialistisk antimilitarisme
 Den annen form er den sosialistiske, hvor kampen mot militarismen inngår i en strategi for en sosialistisk samfunnsomveltning. Arbeidernes Leksikon skjelner såleis mellom pasifisme eller "motstand mot enhver krig" og antimilitarisme hvor det siste betyr "bevisst og systematisk kamp med alle midler inntil væpnet opprør mot enhver imperialistiskkrig, mot all nasjonal undertrykkelse og mot militarismen som denne undertrykkelses viktigste redskap". Antimilitarisme som en fast bestanddel avarbeiderbevegelsens samfunnsteori fikk sin klassiske utforming på 2. Internasjonales kongresser. På Internasjonalens første kongresser i 1889 og 1891het det såleis at krigen er "et naturnødvendig produkt" av det kapitalistiske samfunnssystem og bare gjennomføringen av en sosialistisk samfunnsordning, som avskaffer lønnsarbeidet og all undertrykkelse, kan "oppheve militarismen og innførefreden mellom folkene". Om man ser på 2. Internasjonales strategi i kampen mot militarismen, kan det skjelnes mellom minst tre former: På kongressen i Paris i 1889 gikk man inn for "at de stående hærer oppløses og folkevæpningen gjeninnføres". På kongressen i Zürich i 1893 påla man de nasjonale partier å gå imot alle militærutgifter og reise kravet om avvæpning. På Stuttgartkongressen i 1907 fikk Internasjonalens prinsipielle holdning en ny revolusjonær dreining: Etter forslag fra Lenin og Rosa Luxemburg vedtok man et tillegg til den alminnelige resolusjon hvor det het at det er arbeiderpartienes oppgave i en krigssituasjon å utnytte den sosiale og økonomiske krise til "å reise folkets brede lag og påskynde kapitalismens fall", f.eks. ved generalstreik. Antimilitarisme var et av hovedspørsmålene på 2. Internasjonales kongresser. Men på tross av de mange resolusjoner, ble det aldri utformet enpraktisk strategi for kampen mot krigen. I den avgjørende situasjon i 1914, brøt Internasjonalen sammen, undergravet av reformismen.

Anti-militarismen i norsk arbeiderbevegelse
 Også i Norge har antimilitarismen vært en viktigbestanddel av arbeiderbevegelsens samfunnsteori, og de norske erfaringer er et godt grunnlag for endiskusjon av antimilitarismens dilemma og strategi. I et essay om antimilitarismen i norsk arbeiderbevegelse, påviser Edvard Bull at man har prøvd å løse dette dilemma på fire forskjellige måter. Fra1891 til 1906 gikk Det Norske Arbeiderparti inn for alminnelig folkevæpning. Idéen overtok man fra Venstre, som hadde organisert sine skytterlag for å hindre et konservativt statskupp med støtte i hæren, men det samme standpunkt var vanlig også blant sosialdemokrater internasjonalt. På partilandsmøtet i 1906, da folkevæpningen ble fjernet fra programmet, forsvarte partiets grunnlegger, Chr. Holtermann Knudsen, folkevæpningsstrategien: "I fantasien ser jeg den dag, da sosialdemokratiet marsjerer opp med flertall i Stortinget. Hva vil da skje, hvis vi ikke har skytterlagene, for kapitalistene vil ikke godvillig oppgi sine gamle rettigheter, når vi opphever privatkapitalismen." Tanken medfolkevæpningen var å skape et mottrekk til statens militærvesen. I praksis var det likevel vanskelig å se hvordan arbeiderne kunne kappruste med den kapitalistiske stat eller at staten for den saks skyldville tillate det. Arbeiderbevegelsen kom da heller aldri i gang med å bygge opp sine skytterlag.
Den annen strategi ble formulert i slagordet "direkte aksjon mot militærvesenet", som Martin Tranmæl, "Fagopposisjonen av 1911" og det sosialdemokratiske ungdomsforbund, NSU, agiterte for. Med direkte aksjon tenkte man på militærstreik, men også på "faglig aksjon", på blokade av militære transporter og lignende og på generalstreik. Pålandsmøtet i 1919 støttet DNA opprettelsen av soldaterråd og i 1923-24 ble det lansert en militærstreik - som mislyktes. Militærstreikens dilemma var følgende: Man sto overfor en borgerlig stat som redskap for den herskende klasse. Ville ikke så enmilitærstreik føre til at man definitivt avvæpnet seg selv?
Alternativet til militærstreik ble derfor den antimilitaristiske agitasjon på moen, som skulle uthulemilitærvesenet innenfra og føre til at rekruttene hverken ville la seg bruke som vakter for streikebrytere eller som kontrarevolusjonære tropper. I teorien forente denne strategien både ønsket om å svekke fiendens militærmakt og ønsket om å bevæpne sine egne folk. Men i praksis var det mer problematisk: Hvem hadde i en gitt situasjon makten over soldatene - de borgerlige offiserer eller de sosialistiske agitatorer?
Den fjerde strategi overfor militærmakten kom til uttrykk i DNAs parole om "demokratisering avmilitærvesenet". Det var i 1930-åra, da partiet hadde forlatt revolusjonsperspektivet og klassekampen og antimilitarismen var under avvikling. Man snakket om å få arbeiderungdom inn på befalsskolene for på den måten å endre den sosiale sammensetning av offiserskorpset. Arbeiderne hadde nå makten og et fedreland, etterhånden var en egentlig strategi overfor militærmakten overflødig.
Etter 2. verdenskrig har antimilitarisme fått en annen historisk betydning, bestemt av den kalde krigs rustningskappløp, av eksistensen av atomvåpen, av frigjøringsbevegelsene i den tredje verden og det militæres gjennomtrengninger og innvevning i samfunnsstrukturen. De klassiske strategier er fremdeles aktuelle, men ikke tilstrekkelige, og behovet for fornyelse og omvurdering av teorier og kampformer påtrengende. Her har den pasifistiske antimilitarismen vært den mest aktive, initiativrike og nyskapende. Militærnekteraksjoner tørte til at tallet på militærnektere steg betraktelig. Samtidig viste det seg at ikkevoldelige kampformer var anvendelige i mange andre sammenhenger, f.eks. miljøaksjoner. Dertil kommer den rolle den pasifistiske antimilitarismen har spilt som igangsetter og støttespiller for Kampanjen Mot Atomvåpen, Vietnambevegelsen og Norge ut av NATO, de tre mest markante antimilitaristiske aksjoner i 60-åra.
Den sosialistiske antimilitarismen har ikke på samme måte maktet å fornye seg og heller ikke hatt den samme gjennomslagskraft i arbeiderklassen som før, noe som selvfølgelig henger sammen med DNAs borgerliggjøring. Om man ser på situasjonen i 70-åra, gjenfinnes innenfor den sosialistiske anitmilitarismen de fire klassiske strategier. Den mest parlamentarisk orienterte del av SV står foren kombinasjon av strategi 1 og 4: Man vil demokratisere militærvesenet ved å "omruste" til et nasjonalt grasrotforsvar, som trekker på erfaringene både fra geriljakriger og fra ikkevoldskamper. AKP, NKP og deler av SV står for strategi 3: anti-militaristisk agitasjon på moen eller som det nå heter: Politisk militærtjeneste. Her har AKP hatt enviss suksess, selv om det kanskje mer skyldes brødkravene enn egentlig antimilitaristisk agitasjon. Under strategi 2: direkte aksjon mot militærvesenet, hører den politiske militærnekting. Generelt kan man si at den sosialistiske antimilitarismen i dag er en strømning på venstresida i norsk arbeiderbevegelse og uttrykk for en radikal kritikk av det militærindustrielle kompleks.
Antimilitarismen i dag er et uttrykk for en historisk erfaring: Det er en indre sammeneng mellomkapitalisme og militarisme. I en gitt situasjon vil militærapparatet bli satt inn for å knekke en arbeidskamp (Menstad-slaget) eller et folk (Chile).Dertil kommer vår viten om den verden vi lever i: De militære utgifter spiller i dag en så stor rolle i enkelte lands budsjetter at økonomien kan sies å være avhengig av militær produksjon (USA og Sovjet). Den militære teknologis ødeleggende krefter smitter av på samfunnet, f.eks. i form av at omkraft. Også i samfunn som kaller seg sosialistiske, kan man finne eksempler på at militæret har en innebygd tendens til å bli en stat i staten, et undertrykkelsesapparat og et vern om det bestående (øst - Europa). Mens antimilitarismens historiske uttrykk såleis forandrer seg, må det blivende innenfor antimilitarismen være at den anfekter den militære ideologi ikke bare innenfor kapitalismen, men også ved overgangen til et sosialistisk samfunn, at kampen mot militarismen er en kamp foret samfunn fritt for undertrykkelse av enhver art.
A.Ba.
 Se også: Folkereisning mot krig, Militarisme, Militærnekting, Militærstreik, Pasifisme.

Antisemittisme
En politisk syndebukk-ideologi som tilskriver jødene ansvaret for uønskete eller uforklarlige hendelser, finnes i mange varianter gjennom Europas historie, fra enkle etniske konfliker på lokalt plan tilhistoriefilosofiske kvasi-teorier av totaliserende omfang. Forutsetningen for dem alle er den sammenhengende religiøse og kulturelle egenart som jødene har bevart gjennom historien, og som skiller dem fra omgivelsene. Til dette skillet har i mange samfunn vært knyttet ulike økonomiske funksjoner (jøder som ikke-jordeiere, jøder som handelsfolk og kredittgivere, jøder som underlagt særskiltøkonomisk lovgivning osv.), men det egentlige innhold i antisemittismen må sies å være kulturelt og europeisk betinget, og formidlet først og fremstav kirken. At jødene var "Kristi mordere) hører til blant de eldste ideer i den kristne sivilisasjon.
Som land med tradisjonelt sterk antisemittismeregnes Russland, Ungarn, Romania og Polen, i noe mindre grad også Tyskland. Frankrike og særlig Italia har i mindre grad vært hjemsøkt, skjønt den intellektuelle antisemittismen tidvis har spilt enrolle i Frankrike, med tidsskrifter og lærestoler iantisemittisk historiefilosofi som bisarre innslag i åndslivet. Antisemittisk mobilisering av et visst omfang opplevde Frankrike i moderne tid først og fremst gjennom Dreyfussaken i 1890-årene, da enjødisk offiser ble uberettiget dømt for spionasje, og kravet om gjenopptakelse ble en skillende sak i opinionen. Norsk antisemittisme har vært mild, skjønt jødene ble utestengt etter Eidsvoldsgrunnloven etter påtrykk fra bøndene. Det eneste parti i dette århundre som har reist antisemittisme som sak, Nasjonal Samling, tapte etter alt å dømmesterkt på å gjøre det: Den ikke ubetydelige kristelige opinion som ved partidannelsen i 1933 sluttetopp om NS, falt øyeblikkelig fra ved partiets overgang til uttalt antisemittisme i 1935.
Klassemessig har antisemittismen i de siste 100år vært en typisk middelstandsideologi, treffende kalt "middelstandens sosialisme", forsåvidt som den innbilte jødisk- bolsjevikisk-plutokratiske fiende siden 1890-årene har forenet borgerlige grupper, særlig i Sentral-Europa, til ytterliggående protestaksjoner og militant politisk masseatferd. Antisemittismens egenskap av kvasi - universell ideologivises også av dens mest populære myte, forestillingen om en jødisk verdenskonspirasjon, en hemmelig internasjonal til fremme av "jødedommens sak, eventuelt gjennom et jødisk verdensherredømme. Det mest berømte skrift i så måte, (Zions vises protokoller", gir oppdiktete referater fra en hemmelig eksekutivkomité der ulike anslag mot kristenheten planlegges. Skriftet er forfattet i Frankrike i 1890-årene, sannsynligvis av en russer tilknyttet tsarens hemmelige politi, Okhrana'en, og har siden sirkulert som en "hemmelig avsløring" i ulike propagandasammenhenger. Nazistenes jødeforfølgelser var inspirert bl.a. av Protokollene, som beklageligvis også er blitt anvendt i arabisk nasjonallistagitasjon etter andre verdenskrig.
Antisemittisme må skilles fra anti-sionisme. som i dag betegner en stillingtaken til staten Israels uttalte ekspansjonistiske politikk og en tilsvarende solidaritet med palestinernes kamp for sine nasjonale rettigheter.
H.F.D.
 Se også: Auschwitz.

Litteratur: N. Cohn: Warrant for Genocide, London 1967. P. W. Massing: Rehearsal for Destruction, New York 1949.

Antroposofi
Se Steinerskolen.

AOF
Interessen for å organisere opplysningsvirksomhet er gammel i arbeiderbevegelsen. Bl.a. opprettet Thranes arbeiderforeninger lese- og skriveskoler rundt 1850. Årene rundt første verdenskrig brakte en rekke tiltak, fra Den socialistiske aftenskolen(1909) til Arbeidernes korrespondanseskole (1922), men virksomheten lå nede under 20-åras brytninger i arbeiderbevegelsen. I tilknytning til samlingsforhandlingene i 1927 kom "Felleskomitéen for arbeidernes opplysningsvirksomhet" i gang for å samordne virksomheten i LO, DNA og Venstrekommunistisk ungdomsforbund (AUF). Kooperasjonen valgte den gang å stå utenfor felles opplysningsvirksomhet, Arbeidernes Idrettsforbund kom med fra 1934. "Felleskomitéen"s sekretær var fra1929 Håkon Lie. I 1931 tok LO initiativ til å opprette AOF, som ble stiftet 12. desember samme år. For mann ble Oscar Torp, sekretær Håkon Lie. Organisasjonens formål skulle være (som et ledd i arbeidernes socialistiske klassekamp å arbeide for den norske arbeiderklasses økonomiske og politiske skolering og for en høinelse av dens åndelige og kulturelle nivå". 38 kveldsskoler med 1 000 elever var da i gang, i tillegg til Sosialistisk Dagskole og enrekke studiesirkler. I 1938 var det 25 000 deltakere i AOFs kursvirksomhet. AOF drev ellers filmformidling, innspilling av arbeiderfilmer, kunstutstillinger, amatørteater, arbeiderreiser, og "lytterforbhund" - for anskaffelse av radioapparater. Arbeiderhøyskoler kom etter hvert i gang på Ringsaker og Sørmarka (Oslo).
Utover 30-tallet gjorde to stridende syn seg gjeldende i DNA om hva slags opplysningsorganisasjon arbeiderbevegelsen trengte. Det ene synet hadde sin talsmann i Halvard Lange, som representerte det gamle sosialdemokrati og den humanistiske tradisjon. Dette synet så opplysningsvirksomheten som et ledd i en allmenndannende virksomhet. Arbeiderklassens tillitsmenn skulle få en videre horisont enn sine motspillere i samfunnet og være dem kunnskapsmessig overlegne. De skulle tilegne seg både den borgerlige kultur og arbeiderklassens idégrunnlag. Det annet syn, framført av Håkon Lie, så agitasjons- og propagandavirksomheten som hensikten med hele opplysningsvirksomheten og ønsket at denne fikk utgjøre en vesentlig bestanddel av opplysningsarbeidet. Viktige agitatoriske virkemidler var bl.a. arbeide I filmbevegelsen og arbeiderteatergruppene. Kompromisset mellom de tolinjene ble skapt gjennom at Halvard Lange ble satt til å være bestyrer for LOs arbeiderhøyskole på Sørmarka (opprettet 11938), mens Håkon Lie forble AOFs sekretær til 1940.
I de første etterkrigsårene stagnerte kursvirksomheten i AOF. Opprettelsen av kontorer i landsdelene og dannelse av lokale AOF-foreninger brakte etter hvert ny virksomhet. 40000 kursdeltakere var nådd rundt 1960. Da pengemidler i 1960-årene ble overført til studieorganisasjoner, som et ledd i oppbyggingen av partiapparater og støtteorganisasjoner, kom dette også AOF til gode. En omfattende utbygging av organisasjonen pågår fortsatt. Det var nesten 24 000 kursdeltakere i 1976. Tilskuddene til studiearbeid på statsbudsjettet ble nesten fordoblet 1977, og skal tredobles 11978 i forhold til 1976. De kommende år vil ventelig bringe en kraftig økning på alle AOFs virksomhetsområder, innenfor LO, i salg av kurs som "kulturkonsum" og som undervisning, alternativt til skoleverket.

Organisasjon
 AOF er serviceorganisasjon for de tilsluttede organisasjoner og ivaretar deres behov for tilbud av studievirksomhet, i første rekke LOs. AOF er en avarbeiderpartiets viktigste sideorganisasjoner. Tilsluttede organisasjoner er DNA, AUF, LO, Los enkelte særforbund, Norsk Folkehjelp, Norges Kristne Arbeideres Forbund, Framfylkingen, NBBL, Arbeidernes Edruskapsforbund, Norges Leieboerforbund - foruten Norges Blinde- og Norges Handikapforbund. På årsmøtet utpeker organisasjonene forretningsutvalg - 10 medlemmer for toår, ett av og blant de ansatte, og vararepresentanter for ett år. Forretningsutvalget møter ca. en gang pr. måned. Plassene fordeles mellom de tlisluttede organisasjonene, gjerne slik at LO har formannen, DNA viseformannen, de store LO-forbund er representert i styret og AUF er vararepresentant. Sentrale tillitsmenn sitter ofte i AOFs forretningsutvalg, noe som gir AOF stor innflytelse og godkontakt med politiske myndigheter. Sjefssekretæren, for tiden Alf Frotjold, leder det daglige arbeid. En rekke utvalg er i virksomhet: faglig, politisk, forinterne forhold osv. - disse møter 4-5 ganger årlig. Distriktsinstruktører og distriktskontorer finnes nå i alle fylker. De svarer til DNAs fylkessekretærer og LOs distriktssekretærer, og utnevnes som dissesentralt. Arbeidsfeltene dekker delvis hverandre, og begge stillingene kan holdes av samme person. DNA kan dermed trekke visse veksler på AOFs organisasjonsapparat, som får en nokså likeartet struktur. Faglige studiekonsulenter ivaretar arbeidet i fagbevegelsen. AOF -forenlnger yter tjenester til lokale tilsluttede organisasjoner på samme måtesom AOF sentralt, fagforeninger, DNAs partilag, kvinneorganisasjoner osv. Ca. 270 foreninger dekker i dag de fleste kommuner.

Finansiering
 Opplysnings- og utviklingsfondet LO/NAF administreres av AOF. Tilskuddene trekkes av Rikstrygdeverket fra arbeidstakere i foreninger tilsluttet ordningen, dessuten bidrar NAF og staten. Inntektene beløp seg til 25 mill. kroner i 1975 og benyttes blant annet til tillitsmannsopplæringen. Bidragene fra staten utgjør 17,4 mill. (85 % er lærerlønninger mm.), fra fylker og kommuner 8,9 mill, kontingent 2,3 mill., 8 mill. ytterligere bevilget fra LO-forbundene, deltakeravgifter 6 mill. kroner, tilsammen nesten 70 mill. kroner i 1975. AOF er den største av de frivillige opplysningsorganisasjonene, med ca. 1/3 av den samlede virksomhet. I kraft av sin sentrale politiske stilling kan organisasjonen påvirke lovgivning og beslutninger på dette feltet. AOF har bl.a. i stor grad utformet og påvirket den nye Voksenopplæringsloven. Voksenopplæringen står foran en sterk ekspansjon, og den nye loven innebærer en beskyttelse ikke minst av AOFs stilling.
T. He.


Apartheid
Apartheid betyr opprinnelig "atskillelse" på afrikaans- språket i Sør-Afrika, men brukes som betegnelse på den hvite befolkningens økonomiske, politiske og ideologiske herredømme i dette landet. Apartheidideologiens representanter forsøker å rettferdiggjøre den rasistiske undertrykking med argumenter om at de ulike "kulturer" best utvikles atskilt, og at forutsetningen for harmoni er at alle aksepterer sin egen rases særlige plass i samfunnet.
Ordet "apartheid" ble for alvor tatt I bruk i 1948,da det sammenfattet det programmet som Nasjonalistpartiet seierrikt gikk til valg på. Opprinnelsen til apartheidsystemet må imidlertid søkes helt tilbake til den første hollandske bosettingen på midten av 1600-tallet, med utryddelse av lokalbefolkningen og introduksjon av slave- økonomi. Boergruppens ytterliggående rasisme var også koplet til en kalvinistisk oppfatning om å være et utvalgtfolk, økonomisk ble grunnlaget for apartheid forsterket fra slutten av 1800-tallet, med framveksten av en kapitalistisk produksjonsmåte bygd på billigsvart arbeidskraft i gruver og på europeiske storgårder. Fra den første fjerdedel av vårt eget århundrestammer den endelige oppdeling av Sør-Afrika i områder for svarte og hvite, sammen med en rekkelover som kontrollerte arbeidskraften. I 1930-åra fikk raseskille -politikken klare fascistiske uttrykk. Det ideologiske slektskap ble uttrykt slik i 1942 av J. B. Vorster, som seinere ble statsminister: "Vi står for kristen nasjonalisme, som en alliert til nasjonalsosialismen. En kan kalle dette anti-demokratiske prinsippet for diktatur om en ønsker. I Italia kalles det fascisme, i Tyskland nasjonalsosialisme og i Sør-Afrika kristen nasjonalisme.
Etter 1948 har det funnet sted en systematisering av apartheidideologien, bl.a. gjennom et nettverk av lover, detaljregulering av forholdet mellom rasegruppene, utbygging av et totalitært statsapparat og brutal undertrykking av all opposisjon. Apartheidtilhengernes politiske overherredømme etter den andre verdenskrigen må sees som et uttrykk for enklasseallianse innenfor den hvite befolkningen. I de første åra etter 1945 steg tallet på svarte som flyttet til byene meget raskt, noe som representerte enkonkurranse overfor hvite arbeidere, et problem fortilførselen av billig arbeidskraft til gruver og farmer, og en utfordring til kapitalens profitt gjennomstreiker og organiserte fagforeninger. Apartheidsystemets svar var at afrikanere bare kunne få midlertidig oppholdstillatelse i "hvite områder", mens de utgjorde en nødvendig arbeidskraft, og at de skulle stenges ute fra politiske eller andre rettigheter. Isteden skulle deres bosteder være "reservater"eller "bantustans", som dekket 13 % av Sør-Afrikas areal. (Den svarte befolkningen er 87 %). Hundretusener er seinere tvangsflyttet til slike områder, som fungerer som oppholdssted for lønnsarbeidernes familier og en dumpeplass for arbeidskraft som er blitt for gammel eller nedslitt. Innenfor apartheid-ideologien blir de dessuten tillagt betydningsom etnisk/kulturelle reservater, og bidrar til å kanalisere motstanden inn i mer "tribalistiske" (stammemessige) former.
Perioden med den "rene" apartheid har falt sammen med den sterkeste økonomiske vekst i Sør-Afrikas historie. Apartheid har på mange måter vært et funksjonelt system for kontroll av arbeidskraften, noe som både har lokket internasjonalstorkapital til landet og muliggjort en allsidig industriutvikling. Under trykket av en voksende militant opposisjon blant svarte, samt en samstemmigfordømmelse i internasjonal opinion, er det imidlertid et press i retning av å modifisere en del av de mest åpenbare rasistiske trekk.
Apartheidsystemet har også blitt innført i Namibia som fortsatt (1978) holdes okkupert av Sør-Afrika. Under det hvite mindretallsstyret i Rhodesia (Zimbabwe), har apartheid også blitt et stadig mer framherskende trekk.
T.L.E
 Se også: Namibia, Sør-Afrika, Zimbabwe.

Arabian American Oil Company
Se Aramco.

Arafat, Yasser
Arafat (1929-), formann i eksekutiv- komiteen i den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO. Opprinnelig navn: Rahman Abdul Arafat al-Qudwa al-Husayni, også kjent under dekknavnet Abu Ammar. Det fins få opplysninger om Arafats bakgrunn og oppvekst. Selv ikke hans fødested er fastlagt med sikkerhet (trolig Jerusalem eller Kairo). Det er imidlertid klart at hans foreldre tilhørte velstående og politisk ledende familier. Dette ble avgjørende for at Arafat alt som tenåring tok aktivt del i motstandskampen mot sionistene og de britiske mandatmyndighetene.
Inntil 1948, da flertallet av det palestinske folket ble drevet i landflyktighet og et okkupasjonsregimeetablert (Se art. Palestina), hadde det palestinske samfunnet en føydal oppbygging. Politisk og religiøst lederskap var knyttet sterkt sammen og fordelt på ganske få rivaliserende familier. Det var disse familiene som i kraft av sine posisjoner sto i spissen for den tidlige organiserte motstandskampen. Arafats far var blant de ledende i oppbyggingen av motstandsgrupper i Gaza innenfor rammen av Det Muslimske Broderskap. Denne bevegelsen var (og er) sterkt høyreorientert og religiøst ortodoks. Den hadde sitt utspring i Egypt, og fikk enviss oppslutning blant palestinere pga. sin militante holdning mot sionistene. Alt fra guttedagene fikk Arafat direkte føling med motstandsarbeidet, men T.L.E. på et ideologisk grunnlag som han senere tok sterkavstand fra. 11951 begynte han sin ingeniørutdannelse ved Kairo Universitet. Han sto her i spissen for organiseringen av palestinske studenter under masseopptøyene mot kong Farouk i januar 1952.Fra desember samme år var han formann i Den Palestinske Studentføderasjon (forløper for Den Palestinske Studentunion (GUPS), som Arafat ledet fra dannelsen i 1956).
Under studietida (etter Nassers maktovertakelse i juli 1952) fikk Arafat avansert militær opplæring i Egypt, og deltok som egyptisk offiser under Suez-krigen i 1956. Egypts manglende evne til å møte det israelske angrepet skal ha overbevist Arafat om at Palestinas frigjøring må være palestinernes eget verk, at det palestinske folket ikke kunne legge sin skjebne i hendene på de arabiske regimene. Dette er fortsatt I dag et hovedprinsipp for motstandsbevegelsen. 11958 fikk Arafat arbeid som ingeniør i Kuwait. Her begynte han organiseringen av en ny motstandsgruppe blant de palestinske flyktningene i landet. Året etter startet gruppa avisen "Falastinuna" (Vårt Palestina), der palestinerne ble oppfordret til å delta i byggingen av en selvstendig palestinsk frigjøringsbevegelse. Frigjøringskampen i Algerie, der FLN hadde stor framgang i kampen mot det franske koloniherredømmet, fikk en helt avgjørende innvirkning på Arafats politiske tenkning og avisens redaksjonelle linje. Massemobilisering etter sosialistiske prinsipper og folkekrig ble fra nå av bærende prinsipper for den nye bevegeisen. "Falastinuna" fikk. stor spredning i palestinske flyktningeleire i landene rundt Palestina.
Sommeren 1960 ble Al Fatah (Seieren, Erobringen) stiftet i Beirut. Foruten Arafat (Abu Ammar)satt bl.a. følgende personer i Fatah's første ledelse: Salah Khalef (Abu Iyad), Faruk al-Kaddoumi (Abu Lutof) og Khalil al-Wazir (Abu Jihad). I dag sitter alle disse i den øverste ledelse for PLO. Den nye bevegelsen ble etter få år en viktig politisk faktor iden arabiske verden. Fatha's militære gren, al-Asifah (Stormen), startet sine første aksjoner mot okkupert område 1januar 1965. For å få kontroll over den palestinske frigjørings- bevegelsen opprettet de arabiske regimene Palestine Liberation Organisation (PLO) i 1964 etter vedtak i Den Arabiske Liga. PLO var tenkt som motvekt mot Fatah. Men dette slo feil, og Fatah forble den offensive kraften i motstandskampen. Ahmed Schukairy, som araberregimene hadde innsatt som PLOs leder, ble i 1968avsatt av PLOs nasjonalråd og erstattet med Arafat. Fra da av har Fatah med Arafat som leder hatten dominerende posisjon innen PLO.
Med palestinerne spredd i elendighet i forskjellige land og uten muligheter til å føre kampen fra et eget territorium, har PLO stått overfor enorme vanskeligheter. Men i dag framstår PLO som en samlende, nasjonal organisasjon for det palestinske folket og Arafat som dets fremste talsmann: Som den første leder for en frigjøringsorganisasjon talte i Arafat til FN's Generalforsamling i nov. 1974. Somnasjonal leder bekreftet han sin posisjon under den blodige krigen i Libanon 1975-77. I den aktuelle situasjonen (1977-78) står PLO overfor en utfordring som bare kan sammenliknes med situasjonen før opprettelsen av staten Israel i l948: USA og de konservative arabiske regimene legger et voldsmot press på PLO for å tvinge gjennom en palestinsk anerkjennelse av sioniststaten Israel. I tiden som kommer vil Arafats evner som nasjonal leder bli satt på den hittil alvorligste prøven.
N.B.


Aramco
Aramco (Arabian American Oil Company), tidligere amerikansk eid oljeselskap i Saudi-Arabia, nå i ferd med å bli fullstendig nasjonalisert. Selskapet ble opprinnelig grunnlagt i 1933 som Casoc (California Arabian Standard Oil Company), et rent datterselskap av Socal, Standard Oil of California. Socal hadde fått konsesjon som dekket praktisk talt hele Saudi-Arabia. Etter store oljefunn i 1936 inngikk Socal og Texaco avtale om samarbeid, Socal hadde olje, Texaco markeder. Samarbeidet ble organisert i et nytt selskap, Caltex, som fikk ansvaret for virksomheten I Saudi-Arabia og for Casoc. I1944 ble navnet endret til Aramco. I 1946 startet forhandlinger om deltakelse med Esso (nå Exxon)og Mobil. Avtalen ble undertegnet 11947. Dermed kunne oljen fra Aramcos produksjon markedsføres over hele verden, ikke bare gjennom Caltex, Socal og Texaco. 11950 inngikk Aramco med Saudi-Arabia en avtale om å dele fortjenesten på råoljeproduksjonen 50/50. Amerikanske skatteregler, som gjorde det mulig å trekke fra amerikansk inntektsskatt skatter betalt I utlandet, var bakgrunnen foravtalen, som ikke innebar noe netto tap for Aramcos moderselskaper, men i stedet en inntektsoverføring fra USAs statskasse til Saudi-Arabia. Allerede i 1967 foreslo Saudi-Arabias oljeminister Zaki Yamani at produsentlandene skulle gå inn i produksjonsselskapene med deltakelse. I 1970-årenehar Saudi-Arabia fått økende kontroll over driften. Under oljekrisen 1973-1974 var Aramco lojal overfor Saudi-Arabias embargo av USA. Senere har særlig fastsettelsen av produksjonsvolumet vært gjenstand for konsultasjon. I 1976 fikk Saudi-Arabia en 60 % deltakelse i Aramco. Senere har det vært ført forhandlinger om full overtakelse. Aramco hevder selv å operere som om selskapet var 100% overtatt av Saudi-Arabia. I virkeligheten er det den samme amerikanske organisasjon som fortsetter sin virksomhet, under noe endrede politiske og økonomiske forutsetninger.
Forholdet mellom Aramco og Saudi-Arabia har historisk vært forholdsvis knirkefritt. Årsaken er bl.a. at forholdet mellom USA og Saudi-Arabia ikke har vært belastet med samme koloniale eller halvkoloniale arv som f.eks. forholdet mellom Frankrike og Algerie eller mellom Storbritannia og Irak. En annen viktig årsak er at hele Saudi-Arabias moderne utvikling har vært knyttet til Aramcos virksomhet. I 1940- og 1950-årene presset Saudi-Arabias myndigheter på for å få øket produksjonen av olje, og dermed sine inntekter. Dette var enviktig bakgrunn for reorganiseringen av Aramco i 1946-1947. Senere viste Aramco og moderselskapene seg forholdsvis fleksible overfor Saudi-Arabias krav om inntektsdeling. Nå synes også overtakelsen å skje med færre problemer enn i de fleste andre produsentland. På lengre sikt er Aramcos skjebne uviss. På den ene side kan selskapet bli fusjonert med Saudi -Arabias statsoljeselskap Petromin, på den annen side kan Saudi-Arabia finne det gunstig å opprettholde Aramco som egen organisasjon. Aramco er nå verdens største produsent av olje, produksjon 1977 ca. 440 mill. tonn olje.
Ø.No.


Arbeid
Arbeid er den virksomhet hvorved vi mennesker vedlikeholder eller fremmer vår materielle tilværelse gjennom tilsiktete endringer av de materielle omgivelser. Jakt, fiske, kveghold, jordbruk, laging av klær og verktøy er eldgamle former for arbeid. Arbeid står her i motsetning til rov av andres arbeidsprodukter, og til hvile, forbruk, symbolskvirksomhet (lek, kunst osv.) og hærverk.
Menneskene berger livet ved å arbeide, men det kan ikke omvendt sluttes at vi arbeider for å berge livet. I en grå oldtid kan arbeidet kanskje ha vært den virksomhet som tok sikte på å dekke menneskenes biologiske behov. Men arbeidsvirksomheten har alltid forandret menneskene: I ferd med å dekke sine livsnødvendige behov, oppdager de nye sider ved virkeligheten som vekker deres interesse og gir opphav til nye målsetninger, målsetninger som nok har sin opprinnelse i behovsdekkende virksomhet, men ikke selv dekker livsviktige behov. Gjennom arbeidet fjerner menneskene seg stadig lenger fra en biologisk (dyrisk) eksistens. Arbeidslivet i vårt samfunn i dag dreier seg ikke om åvedlikeholde vår materielle tilværelse, men om åvedlikeholde og videreføre en form for tilværelse overhodet, dvs, en hel samfunnsform. Så godt som alt arbeid er samfunnsmessig formidlet, altså en sosin -materiell virksomhet. I et ufornuftig samfunn vil også mye av arbeidsvirksomheten kunne være ufornuftig. Tanken kan da lett oppstå om at det er best å vende tilbake til arbeidet i sin opprinnelige form - "Markens grøde" av Hamsun er et godt eksempel: Isak, selvrådig mann på egen grunn, bygger opp sin tilværelse på Sellanrå ut fra behovene til et handyr av menneskeslekten. Sosiologisk sett er dette en dyp feiltagelse. Arbeidet lar seg ikke avkle sin samfunnsmessige form.
Særlig Marx og tradisjonen etter ham har betonet hvordan arbeidet er en erkjennende virksomhet: Ved å arbeide lærer man tingene å kjenne både fra utsiden og innsiden, tingenes lovmessige forhold til hverandre erfares. Og tilsvarende lærer den som arbeider seg selv å kjenne: Ved arbeidet utvikler han(hun) sine evner, og overskrider stadig grensene for sin tilværelse. Slik sett blir arbeidsvirksomheten selve prinsippet for historien, som for Marx er historien om produksjonsmåtene.
Men nettopp derfor blir også fremmedgjøring under arbeidsvirksomheten så alvorlig fra dettesynspunkt. Den som ved lønnsarbeid eller på annen måte fremmedgjøres fra sitt arbeidsprodukt eller under sitt arbeid, beskadiges i sin erkjennelse.
Dette synes å stride mot den kjensgjerning at noen mennesker alltid har tvunget andre til å arbeide for seg, dvs, at arbeidet er et åk som veltes over på andre. Arbeidet er fra gammelt av også blitt opplevd som en forbannelse, nedkalt overmenneskene av en vred guddom: "I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød." (GT.1.Mosebok).
Og det foreligger virkelig en motsetning her. Dels fristes enkelte til å utnytte et situasjonsbetinget overtak til å slippe unna arbeidet, for å nyte arbeidsfritt - dette søte liv er en form for henfallenhet. Dels tvinger noen andre til å arbeide for seg samtidig som de selv styrer arbeidsvirksomheten, for herigjennom å få gjennomført sine egne forsetter I større utstrekning og således få bekreftet sitt jeg I større grad. Og dels fremtrer arbeidet i slike slitsomme former at det sløver og nedbryter de arbeidende. Begrepet om arbeidet som en erkjennende og utviklende virksomhet er et forbilde og enforutsetning for den konkrete arbeidsvirksomhet, men virkeliggjøres sjeldent helt og fullt.
På et mer dagligdags plan er arbeid slikt man får betaling for å utføre, eller kan tjene penger på å utføre. Dette innebærer at mye viktig virksomhet i hjemmene ikke regnes som arbeid; vedlikehold avklær, matlaging, rengjøring, pass av barn, eldre ol. Da dette tradisjonelt utføres av (særlig gifte) kvinner i vårt samfunn, faller en stor del av befolkningen utenfor arbeidslivet i denne betydning av ordet. Kvinnebevegelsens (feminismens) krav om at kvinner må "ut i arbeidslivet" blir derfor tvetydig: Det kan både bety at hjemmearbeidende kvinner må ut i betalt virksomhet, og at kvinner må få anledning til å arbeide i den ovennevnte (marxistiske)betydning. I det siste tilfelle er det underforstått at husstell ol. Ikke er noen erkjennende virksomhet på linje med virksomheten i f.eks. handel og industri, dvs, det underforstås at man "blir dum av å gå hjemme". Om denne antagelsen holder stikk, kan det strides. I alle fall kan man ikke uten videre gå ut fra at overgang fra hjemmearbeid til betalt utearbeid betyr mindre fremmedgjøring og økt deltakelse i samfunnets viktige anliggender - det ville være å bli offer for arbeidsbegrepets dobbelthet.
Retten til arbeid (i en uklar betydning av "arbeid") er offentlig anerkjent i vårt samfunn. Arbeidsløshet betraktes av alle politiske partier som et onde som nesten for hver pris må unngås. Når det er en stor påkjenning for et menneske å være arbeidsløs, er det Ikke først og fremst fordi inntektene synker ned til trygdens nivå, men på grunn av den sterke grad av fremmedgjøring det medfører å være satt utenfor arbeidslivet, være overflødig. Arbeidsløsheten i vårt samfunn er offisielt vanligvis bare noen få prosent, men den skjulte arbeidsledighet er sannsynligvis minst like stor som den registrerte.
D.Ø.
Se også: Behov, Fremmedgjøring.

Litteratur: K. Marx, Verker i utvalg, bind 5. Oslo1970.

Arbeideraristokrati
Betegnelsen "arbeideraristokrati" eller "arbeidets aristokraten> var forholdsvis vanlig for å betegneenkelte grupper Innen arbeiderklassen i England på1800-tallet. De gruppene det gjaldt, oppfattet gjerne betegnelsen som uttrykk for en viss fagstolthet. F. Engels brukte derimot betegnelsen for å karakterisere et borgerliggjort, øvre sjikt av den engelske arbeiderklassen. Lenin brukte betegnelsen i ulikesammenhenger fra 1907 og framover, og gjorde den til et begrep som var nær knyttet til analysen avimperialismen. Det er imperialismen som gjør det økonomisk mulig for borgerskapet å "bestikke" et sjikt av arbeiderklassen med deler av den "ekstra"- eller "superprofitten" som kom fra utbyttingen av koloniene. Dette sjiktet blir en småborgerlig og privilegert del av arbeiderklassen med særlige økonomiske og sosiale fordeler. For å sikre privilegiene sine, får arbeideraristokratiet felles økonomiske interesser med kapitalistene, og de overtar borgerskapets politiske og kulturelle normer. Dette fører tilklassesamarbeid både i fagbevegelsen og i de "borgerlige" arbeiderpartier. Arbeideraristokratiet blir, som Lenin uttrykte det, borgerskapets "forbundsfeller og agenter". Det blir et redskap for borgerskapet til å kontrollere revolusjonære tendenser i arbeiderklassen, og en vesentlig årsak til spredningen av reformistisk ideologi innen arbeiderbevegelsen.
Lenins bruk av begrepet var diktert av den politiske kamp han sto oppe i, og han ga det et innholdsom var tilstrekkelig uklart til å gi rom for tolkninger. Begrepet er i nyere tid også brukt om deler avindustriproletariatet i den tredje verden, og har gitt støtet til en omfattende debatt om klassekamp og politisk strategi. I forsvaret av arbeideraristokratiet i Afrika er det særlig anført at flernasjonale storselskapers bruk av kapitalintensiv teknologi muliggjør utbetaling av lønninger som ligger høyt overinntektene til det store flertallet av landarbeidere, småbønder og folk i tjenestenæringene. En forholdsvis høyere levestandard for et lite sjikt av arbeiderklassen behøver ikke å bety at deres klassebevissthet overfor utenlandske eller statlige selskaper blir redusert. Men i praksis kan utvilsomt allianseforholdet mellom de ulike deler av arbeider- og bondebefolkningene bli vanskeliggjort.
Enkelte imperialismeteoretikere har hevdet at arbeiderne i de høyt utviklede kapitalistiske land utgjør et arbeideraristokrati i forhold til massene avbønder og arbeidere i u-land. Særlig Engels, men også Lenin, er inne på at større deler av arbeiderklassen periodevis kan få del i den imperialistiske ekstraprofitten. Bakgrunnen for påstanden er selvsagt den enorme avstand i materiell velstand mellom u-land og i-land, og det faktum at vår velstand i vesentlig grad skyldes utbyttingen av u-land (se art. Internasjonal arbeidsdeling). Ut fra Lenins argumentasjon ville det imidlertid være utenkelig at hele arbeiderklassen skulle "bestikkes" med økonomiske privilegier, som først og fremst vil skille ut et lite sjikt innen klassen. Det har vært gjort forsøk på å begrunne teoretisk hvordan arbeiderklassene i i-land utbytter folkene i u-land (se art. Ulikt bytte), og det er rimelig å vurdere arbeiderklassens forhold til utbyttingen ut fra hvordan utbyttingen foregår. Det vil være kapitalkreftene som både tilegner seg overskuddet av produksjonen i i-land og profitt av utbyttingen av u-land. At arbeiderklassen vil ha kortsiktige materielle fordeler av denne utbyttingen, opphever ikke klassemotsetningene innen kapitalismen. Forholdet stiller Imidlertid arbeiderklassen overfor konflikten mellom egne nasjonale interesser og behovet for internasjonal solidaritet med folkene i u-land. En endelig løsning på konflikten kan bare bestå i en opphevelse av imperialismens rovdrift på mennesker og ressurser båd ei i-land og u-land, og det bidrar lite til en slikløsning å stille arbeiderne i u-land og i-land opp mot hverandre.
To forhold som karakteriserer den borgerlige statens utvikling i vårt århundre, er statens økte regulering av økonomiske forhold og framveksten av"korporative" styringsorganer, dvs, offentlige organer hvor bl.a. representanter for både arbeiderbevegelsen og arbeidskraftkjøperne deltar. Arbeiderbevegelsens økte innflytelse over statens omfordeling av verdier, enten i regjeringsposisjon eller gjennom de "korporative" organer, har gitt den et mer direkte ansvar for utbyttingen av u-land. Uansett forholdet mellom klassen og ledersjiktet i dette spørsmålet, åpner denne utviklingen for å plassere en del avlederne innen arbeideraristokratiet på grunnlag av deres egne politiske handlinger som den borgerlige statens forvaltere - eller med spillere. Lenin la ofte hovedvekten på politiske kriterier og begrenset arbeideraristokratiet til å omfatte de "opportunistiske" og "sosialsjåvinistiske" lederne av arbeiderbevegelsen. For enkelte er det fortsatt det "revisjonistiske" ledersjiktet innen arbeiderbevegelsen som utgjør arbeideraristokratiet. Når de samtidig hevder at de faglige og politiske lederne for arbeiderbevegelsens organisasjoner utgjør klassens sosialt mest priviligerte sjikt, blir arbeideraristokratibegrepet nærmest å oppfatte i betydningen (pamper". Ettersom omfanget av et fastlønnet og heltidsengasjert tillitsmannssjikt har vokst, er det blitt mer vanlig å skille ut dette sjiktet som et (arbeiderbyråkrati".ikke minst har utviklingen av den borgerlige Statens (korporative trekk" økt betydningen av et slikt "arbeiderbyråkrati), og de "korporative" organenes samarbeidskarakter har styrket argumentet om klassesamarbeid. De politiske og økonomiske forskjellene innen organisasjonenes lederskap gjør det likevel vanskelig å inkludere hele (arbeiderbyråkratiet" i arbeideraristokratiet. Det er altså ikke synonyme begreper. Men forsøk på å bestemmeomfanget av arbeideraristokratiet ut fra en ensidigøkonomisk deflnisjon, vil imidlertid alltid gjørebruk av vilkårlig valgte skillelinjer. Kriteriene for en slik definisjon er det vanskelig å finne hos Lenin, men historikerne Eric Hobsbawm og R. Q. Gray har nettopp prøvd å finne mer presise kriterier i sine undersøkelser av den engelske arbeiderklassen i det 19. århundre. Ut fra kriterier som lønnsnivå, lønnsstabilitet, sosial sikkerhet, arbeidsforhold o.l., fant Hobsbawm at arbeideraristokratene befant seg innen fag med en spesiell posisjon p.g.a. arbeidernes faglige nivå, strategiske plass i økonomien og organisatoriske styrke. Dette er fortsatt forholdsom øker slike gruppers muligheter til å kjempe gjennom sine krav.
Arbeiderklassens egen evne til å kjempe gjennom gradvise forbedringer blir borte hos Lenin, som ser det som en bevisst strategi fra borgerskapets side å (kjøpe" et samarbeidende sjikt av arbeiderklassen ved å gi dem bedre lønns- og arbeidsforhold. I andre sammenhenger peker Lenin selv på at det er andre årsaker enn arbeideraristokratiets innflytelse som fører til borgerliggjøring og reformisme innen arbeiderklassen. Gray peker dessuten på at borgerliggjøringen er relativ, siden selv arbeideraristokratiet i stor grad beholdt arbeiderklassens grunnleggende verdinormer. Det hevdes med enda større kraft i dag at den allmenne velstandsøkning har skapt en borgerliggjort arbeiderklasse, eller til og med avskaffet den. Men det er påvist at en utjamning av forbruksmønstre, ikke uten viderebetyr at arbeiderklassen overtar borgerskapets kulturmønstre. Blant annet vil arbeidssituasjon og plass i produksjonen fortsatt skape avstand mellomarbeiderklassen og middelklassen.
K. H. H.

Litteratur: Arrighi: Internationella bolag, arbetararistokratier och ekonomisk utveckling i Afrika, bd. I, Stockholm 1971. E. Hobsbawm: Labouring Men, London 1964. V. I. Lenin: Imperialismen og socialismens kløvning, Oslo 1925.