...forrige side (A7)                    A8                    neste side (A9)...

Anleggsarbeider
Anleggene skiller seg fra andre arbeidsplasser ved at de bare eksisterer en viss tid på ett og sammen sted. Dette gir også anleggsarbeiderne deres særmerke: de er omvandrende, mobil, arbeidskraft som enten flytter bopelen med arbeidsstedet eller bor ett sted og arbeider et annet.
Arbeidsvandringer fantes i det gamle samfunnet før industrikapitalismen. Men i Norge var det kapitaliseringa og industrialiseringa (fra om lag 1895 til1920) som frambrakte anleggsarbeiderne som ensærmerkt gruppe innen arbeiderklassen. Utbygginga av et landsomfattende nett av kommunikasjoner, veg, telegraf og jernbane, og opprettinga av nye industristeder skapte også anleggsarbeiderne celler rallarne.
Ordet "rallar" er et halvt litterært låneord fra svensk. Sjøl kalte de seg "slusk" eller "bus" - I en sjølstolt bruk av uttrykket som opprinnelig var nedsettende økenavn. Tyngden av slusken ble rekruttert fra underklassene i norske bygder, sjøl om det fantes folk fra bondemiljø, fra byene og ikke minst et betydelig svensk islett.
Flyttinga, mangelen på fast bosted, avsondret anleggsarbeiderne fra det øvrige samfunnet. Dette ga opphav både til en særegen kultur innad i miljøet og forklarer deres valg av faglige kampmidler og organisasjonsformer. Anleggsarbeidet var ofte fagarbeid og sjølve arbeidssituasjonen var forholdsvis fri, noe som skapte yrkesstolthet og sjølbevissthet. Slusken skilte seg fra samfunnet rundt, i klesdrakt, språk, stil og i kulturelle ytringer som rallarvisene. Innad gjaldt normer om "renhårighet", skværhet, og solidaritet og hjelpsomhet overfor arbeidskameratene. Slusken stod skeptisk overfor utenverdenen. Særlig bøndene var fiender - dels fordi folk reagerte mot bygdeopphavet sitt, dels fordi bøndene var overklassen i de lokalsamfunnene de opprinnelig kom fra.
De stadige vandringene gjorde det vanskelig å bygge opp stabile organisasjonsapparater. Skulle en faglig kamp lykkes, måtte det handles raskt og slagkraftig. Skulle konfliktene settes raskt i verk, måtte kontrollen ligge lokalt. Denne livs- og arbeidssituasjonen forklarer anleggsarbeidernes oppslutning om kravene til Fagopposisjonen av 1911 -direkte aksjoner og desentralisert organisasjon. Anleggsarbeiderne utgjorde kjernen i denne opposisjonen og var samtidig pionerer for arbeiderbevegelsen mange steder i landet. Etter hvert som jernbanen ble lagt oppetter en dal, ble det dannet lokaleavdelinger av Arbeidsmandsforbundet som ofte ble utgangspunktet for den seinere stedlige arbeiderbevegelsen.
Den egentlige rallartida var slutt omkring 1920.Kriseåra ramte anleggsarbeiderne særdeles hardt. Fallet i medlemstall var klart større i Arbeidsmandsforbundet enn i fagbevegelsen som helhet. I tida etter andre verdenskrig var størstedelen av anleggsarbeiderne sysselsatt av det offentlige - i gjenreisinga, i utbygginga av kommunikasjoner, militære anlegg, kraftverk osv. I de seineste åra har oppbygginga av en petrokjemisk industri sysselsatt store grupper anleggsarbeidere. Dette arbeidet har vært betalt godt over gjennomsnittet, men er samtidig fysisk krevende og byr på problemer sompendling, lengre opphold i brakkebyer osv. Også idag finnes skiller mellom anleggsarbeiderne og den øvrige arbeiderklassen. Den politiske radikalismen er riktignok ikke så gjennomgående som i pionertida. Men holdninger som stor sjølbevissthet og raushet lever framleis. Den totale sysselsettinga på anlegg har vært forholdsvis stabil i 1970-åra.
K.K.


Se også: Arbeidsmigrasjon, Arbeidsmandsforbund, Norsk, Fagopposisjonen av 1911, Pendler.

Litteratur: K. Odlaug: Norsk Arbeidsmandsforbund 60 år, bd. 1 og 2, Oslo 1954.


Annales-skolen
I den utstrekning en kan snakke om noe ledende sentrum for vestlig historieforskning etter Den andre verdenskrig, så er dette den såkalte Annalesskolen, forskerne omkring det franske tidsskriftet Annales (Economies, Sociétés, Civilisations). Selv om Annales- historikerne ikke utgjør noen enhetlig "skole", er de kommet til å stå som de fremste bærere av tre hovedtendenser i moderne historievitenskap:
1. systematisk tverrfaglig samarbeid mellomhistorie, geografi, andre samfunnsvitenskaper og naturvitenskap,
2. utvikling av nye, sterkt spesialiserte forskningsdisipliner (historisk demografi, jordbrukshistorie, kostholdshistorie, klimahistorie, familiehistorie, pengehistorie osv.,
3. prioritering av teoretiske problemstillinger om grunnbegreper, metode og syntese. Av vesentlig betydning har vært forsøkene på å klargjøre forskjellen mellom de stadig skiftende "begivenheter"(événements) og mer varige historiske forhold (structures) knyttet til et langt tidsforløp (longuedurée).
Under navnet "Annales d'histoire économique "ble tidsskriftet startet i 1929 av Marc Bloch (1886-1944) og Lucien Febvre (1878-1956), begge påvirket av sosiologen Emile Durkheim og geografen Vidal de la Blache . (Se art. Durkheim) Til studiet av jordbrukshistorien var Bloch av de første til å bruke luftfotografier og andre moderne teknikker .Han stod i forbindelse med Halvdan Koht og foreleste i 1927 og 1928 i Oslo, hvor han også utgav Sitt første banebrytende arbeid om fransk jordbrukshistories grunntrekk. Febvre bidro vesentlig til det historiske studiet av sosialpsykologiske forhold (mentalitês collectives) gjennom sitt hovedverk om Rabelais og vantroens problem på 1500-tallet. Som framstående deltaker i motstandsbevegelsen ble Bloch skutt av tyskerne like før de alliertes invasjon i 1944. Både ved sin forskning og motstandskamp ble han snart en mytisk figur i Annales-kret-ser. I1947 fikk Febvre opprettet den etter hvert så berømte "sjette seksjon" (for økonomiske og samfunnsvitenskapelige studier) ved Ecole Pratique des Hautes Etudes I Paris. Ved denne institusjonen kom det i stand et omfattende, svært fruktbart tverrfaglig samarbeid, og - noe som var uten sidestykke I andre land - dette samarbeidet ble ledet av historikerne.
Febvres etterfølger var Fernand Braudel (f.1902), som i tysk fangenskap skrev etterkrigstidens hyppigst refererte historieverk, "La Mêditerranëe etle monde méditerranéen å l'époque de Philippe II ,"(Middelhavet og middelhavslandene under Filip II), Paris 1949, 3. utg. 1977 (2. utg. 1966 oversatt til engelsk). Annales-historikerne har levert vesentlige bidrag til studiet av økonomisk historie og materiell kultur, men har langt på vel stått fremmed overfor et konsekvent klassekampperspektiv, og det har ikke lykkes dem å få til noen reell syntese av politisk og annen historie. Nærmest helheten kommer de i fransk regionalhistorie, med arbeidene til P. Goubert og E. Le Roy Ladurie. Annales-skolen i historie kan oppfattes som et sidestykke til fransk strukturalisme i lingvistikk og sosialantropologi (se art. Strukturalisme).
E.R.


Litteratur: T. Stoianovich: French Historical Method: The "Annales" Paradigm, New York 1976.


Anomi
Anomi er avledet av det greske ord for lov, nomos, kan oversettes med "lovløshet", "strukturløshet", "normløshet". Begrepet ble innført i sosiologien av Emile Durkheim i bøkene "De la division du travail social" (Samfunnets arbeidsdeling) og "Le suicide"(Selvmordet, norsk utg.) I 1890-årene. Begrepet kanminne om anarki, men står i motsetning til det betydningsinnhold anarkistene ga dette siste begrepet. For mens anarkismen hevder at ethvert menneskes uhemmete utfoldelse fører til det beste samfunnet, innebærer anomibegrepet at uhemmet utfoldelse truer enkeltmenneskets selvbevarelse.
Tankegangen bak Durkheims anomibegrep kansammenfattes slik: Mennesket er ikke bare et biologisk vesen, men også og først og fremst et sosialtvesen. Og mens biologiske behov er selvregulerende, gjelder ikke dette de sosiale eller sosialt betingete behovene. Eksempelvis: Selv om det til nødkan trekkes opp grenser for hvor mye et menneskekan spise og drikke, lar det seg ikke sette opp like entydige grenser for hvor mye luksus et menneskekan tåle eller ha godt av. Menneskenes behov harmer og mer utviklet seg uavhengig av kroppens krav. Den riktige likevekt mellom menneskenes behov og deres tilfredsstillelse innstiller seg heller ikke på annen vis av seg selv. Menneskers behov har en iboende tilbøyelighet til å overskride seg selv, og er følgelig ubegrensete. Dette betyr, ifølge Durkheim, at dersom våre behov Ikke møter ytregrenser, en utvendig makt som regulerer dem, er vi dømt til stadig misnøye. For siden behovet er ubestemt, kan det ikke tilfredsstilles, behovet viser utover mot det uendelige, og gir opphav til endeløsekvaler. "Dette er grunnen til at epoker som vår ,som har opplevd uendelighetens onde, er sorgfulle epoker. Pessimismen ledsager alltid de ubegrensete aspirasjoner. Den litterære skikkelsen som kan betraktes som selve legemliggjørelsen av denne uendelighetsfølelse, er Goethes Faust. Det er da heller ikke uten grunn at dikteren har tegnet ham for oss som plaget av en evinnelig kval." ("L'éducation morale"). Når individets behov ikke er selvregulerende, er det videre, iflg. Durkheim, bare samfunnet, oppfattet som en overindividuell bevissthet,som kan regulere dem, gjennom sosiale normstrukturer. "Mennesket mottar sin lov, ikke fra et materielt miljø som påtvinger seg det brutalt, men fra en bevissthet som er overlegen dets egen og hvis overlegenhet det merker." (Le suicide). Når disse sosiale normer ikke lenger virker eller er til stede ,når altså samfunnet (eller en del av samfunnet) er anomisk , blir også den enkeltes sinn (psyke) anomisk, forsåvidt som mennesket er et sosialt vesen.Anomibegrepet uttrykker således både sosial og psykisk strukturløshet.
At sosial og psykisk anomi virkelig henger sammen, prøvde Durkheim å sannsynliggjøre dels ved sosialstatistikk, dels ved eksempler fra samfunnslivet. Han betegnet markedsøkonomien (kapitalismen) som anomisk, fordi mangelen på samordning fører til ustadige økonomiske forhold, og fordi grenseløs økonomisk vekst settes opp som det høyeste (anomiske) mål. Oppgangs-, nedgangs- og krisetider medfører en samfunnsøkonomisk strukturløshet som innvirker på de enkelte samfunnsmedlemmers sinnsro: Deres forventninger blir uvisse, de har ingen normer for hva det er rimelig å håpe på. Selvmord betraktet Durkheim som utslag av bl.a. sterk anomi, og han la frem tallmateriale som tydet på at slik stadig usikkerhet fikk mange til å begå selvmord, både I oppgangs- og nedgangstider. Men dette berømte forskningsresultatet har senere ikke latt seg bekrefte av andre forskere.
Durkheim betegnet også vårt samfunns ekteskapsinstitusjon som anomisk, fordi den gir så vidt lett adgang til skilsmisse. Dermed reguleres ikke de erotiske og seksuelle behov like sikkert som i ekteskap uten skilsmisserett. Fordi muligheten for at ektefellene skal gå hver sin vei hele tiden er tilstede i synsranden, blir alle erklærte og stilltiende løfter om hengivenhet gitt med forbehold. Her la Durkheim frem sosialstatistikk som tydet på at mennene lider under den instituerte skilsmissens anomivirkning ved hyppigere å begå selvmord. Senere forskning synes å støtte denne antatte sammenhengen mellom anomisk ekteskapsstruktur og selvmord, dvs, psykisk anomi.
Durkheim tolket videre visse former for overstadig grusomhet som atferd fremkalt av normløshet. Når et menneske, en menneskegruppe er eller kjenner seg svært overlegen et annet menneske eller en annen menneskegruppe, kjenner vedkommende seg ikke lenger bundet av sosiale normer som også regulerer forholdet med den underlegne. Den overlegne mister således fatningen, og kan trekkes inn I en virvel av grusomhet.
Anomibegrepet er en (av flere mulige) utdypninger av slagordet "Ordnung muss sein". En eller annen samfunnsorden er alltid bedre enn Ingen orden, fordi mennesket er et sosialt - psykologisk vesen som trenger strukturerte omgivelser for å kunne leve. Durkheim foregriper her Gestaltpsykologien, som ble utviklet noen tiår senere av Koffka og Köhler.
D. Ø.


Se også: Durkheim.

Litteratur: E. Durkheim: Selvmordet, Oslo 1978. D. Østerberg (utg.): Lesebok i sosiologi, Oslo 1978.


Antagonisme
Antagonisme: motsetning. I sovjetmarxismen skjelnes det mellom antagonistiske motsigelser (f.eks. motsigelsen mellom arbeid og kapital eller mellom imperialistiske stater) og ikke antagonistiske motsigelser (f.eks. mellom produksjon og for bruk eller mellom by og land). De ikke- antagonis tiske motsigelser kan forsones med hverandre, i motsetning til de uforsonlige eller antagonistiske, som bare kan oppheves hvis de drives til det ytterste gjennom en krise.
J.E .


Se også: Dialektikk.


Anthony,susan Brownell
Anthony (1802-1906), amerikansk kvinnerettsforkjemper. Født og oppvokst i kvekermiljø, Massachusetts, USA. Som lærer reiste hun krav om likelønn og andre rettigheter for kvinner og menn i yrket. Med stor energi engasjerte hun seg først i avholdssaken og kampen mot slaveriet og deltok bl .a . i dannelsen av Woman's Temperance Society of New York i 1852 og American Anti-Slavery Society i 1856, men kom etter hvert til å bruke det meste av sin tid i kvinnesakens tjeneste, fra 1851 av i nært samarbeid med Elizabeth Cady Stanton. Under mottoet "Menn, deres rettigheter og intet mer; kvinner, deres rettigheter og intet mindre!" utga de to 1868-70 ukeavisen "The Revolution " med stoff om emner som skilsmisse, prostitusjon, kirkens rolle i kvinneundertrykkelsen og arbeidende kvinners krav. Anthony dannet også en fagforening for kvinnelige trykkeriarbeidere og deltok som dele gat på National Labor Congress i 1868. Da det i perioden etter borgerkrigen oppsto splittelse omkring stemmerettsspørsmålet, sto Anthony av taktiske grunner sterkt på kvinnestemmeretten og dannet i1869 organisasjonen National Woman Suffrage Association med adgang bare for kvinner, mens demest glødende abolisjonistene, dvs. tilhengerne av å avskaffe slaveriet, dannet American Woman Suffrage Association som også var åpen for menn. Etter at de to organisasjonene ble slått sammen i1890, for å konsentrere seg om kampanjen for kvinnestemmeretten, virket Anthony som leder1892-1900. Selv om hun slik kommer til å stå som representant for en moderat og begrenset kvinnekamp, hadde hun mange kontroversielle synspunkter. Hun så på stemmeretten først og fremst som et middel til å oppnå andre mål, og gikk ikke av veien for å ta loven i sin egen hånd, bl.a. ble hun arrestert og bøtelagt for å ha stemt ulovlig i 1872. Medutgiver av "History of Woman Suffrage" I-IV(1881-1902).
S. Ny.

 Se også: Stanton.


Antiautoritær
Ordet "antiautoritær" er knyttet til sosialistiske og anarkistiske retninger som retter seg mot autoritær ledelse og stram disiplin, også i partier og bevegelser på venstresiden.
Studentopprøret i 1968 - i likhet med andre spontane opprør - antok antiautoritære former. For det første betydde det personlig konfrontasjon motautoritetene. Professorer som mange før var redd, ble åpent motsagt. Som under den franske revolusjon begynte folk å si "du" også til autoriteter man før fryktet. For det andre betydde opprøret utviklingen av teorier om antiautoritær ledelse, dvs, at universitetet skulle styres av alle. Professorene skulle ikke ha mer formell makt (stemmerett osv. )enn andre. Man skulle lytte til alle som hadde noe fornuftig å si, innbefattet professorer. Dette kaltes da "rasjonell autoritet".
Etter 1968 utviklet de antiautoritære seg i forskjellige retninger. Noen gjenopplevde anarkismen, som i sine ekstreme utgaver forkaster enhver form for ledelse og disiplin, noen blåste liv i den stalinistiske form for demokratisk sentralisme, andre forsøkte å fastholde og videreutvikle begrepet om rasjonell autoritet og masse-organisering uten autoritær ledelse. I praksis ble det den nye kvinnebevegelsen som mest konsekvent og med størst personlig opplevelse av frigjøring førte det antiautoritære opprøret videre.
Denne videreføringen kom til å klargjøre frontene: Motsetningen mellom det å kjøre opp med antiautoritær retorikk mot de etablerte makthavernes undertrykkelse og det å tillate alle slags autoritære metoder innad i ens egen organisasjon, familie eller miljø ellers. Opplevelsen av denne motsetningen innebar en ny interesse for tre spørsmål: 1. Hva er en antiautoritær person? 2. Hva er en antiautoritær (parti)- organisasjon ? 3. Hva er et antiautoritært samfunn? Stikkordmessig kan inspirasjonskildene til disse spørsmålene antydes: 1. Wilhelm Reich. 2.Rosa Luxemburg og Antonio Gramsci. 3. Tradisjoner fra utopiske sosialister og anarkister som har forsøkt å praktisere eller konkret anskueliggjøre samfunn uten undertrykkelse. (Se art. Utopier).
E. R.


Se også: Autoritet, Demokrati, Demokratisk sentralisme, Parti.


Antigua
Hovedstad: St. John's
Sjølstendighet: Tvetydig status
Politisk system: Topartisystem
Flateinnhold: 280 km² Folkemengde i 1973: 61 000 Sysselsatte i primærnæring: 10,6 %
Sysselsatte i industri: 21,9 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 57,2 %
Yrkesaktivitet: 67,4 %
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 38,3 %
Viktigste handelspartner 1973: i- land 51,0 %
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 0,0 %
Lese- og skrivekyndighet: 89%
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 55
Spedbarnsdødelighet: 4,53 %
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind

Antigua, St. Kitts - Nevis - Anguilla , Dominica og St .Lucia inngikk en ny form for avtale med Storbritannia 11967. St. Vincent inngikk en liknende avtale i 1969. Hvert land har kontroll med innenrikske saker og har rett til å vedta sin egen konstitusjon (og dermed makt til å erklære seg uavhengig av Storbritannia). Storbritannia er ansvarlig for landenes forsvars- og utenrikspolitikk.

Antikken
"Antikken" brukes ofte på samme måte som "oldtiden" om alle de høykulturer som kommer før middelalderen innenfor perspektivet av tradisjonell europeisk verdenshistorie. I denne forstand omfatter antikken foruten Hellas og Rom også Mesopotamia, Egypt, Palestina osv. Her vil "antikken" bare betegne "den klassiske oldtid", dvs. gresk og romersk historie og kultur i tiden ca. 750 f.Kr. til ca. 500 e.Kr.
Spesielt interessant som historisk periode er antikken på grunn av den originalitet og det nivå grekere og romere dokumenterte på mange områder.Antlkken ble grunnleggende og retningsgivende innenfor europeisk politisk og kulturell tradisjon. I nytiden har renessanse, klassisisme og moderne humanisme aktualisert "arven fra antikken" ved å fremheve gresk - romersk kultur som "klassisk" I betydningen "forbilledlig". Også Marx, som var svært opptatt av grunnene til at grekerne nådde så høyt I sin kultur, så i antikkens beste frembringelser "i en viss forstand norm og uoppnåelig mønsterfor oss".
Vi vet lite om hvordan livet artet seg for folk flest. Barnedødeligheten var anslagsvis 30 %. Å sette ut barn, var utbredt gjennom hele antikken, særlig for pikebarn. De som vokste opp, kunne vente å bli 30-40 år gamle. Kvinner var gravide kanskje15 % av sitt voksne liv (mot 2,5 % hos oss). Barneavl ble ofte både hennes liv og død. Den biologiske funksjon og husholdningen dominerte kvinnens liv. Sosialt var hun underlagt mannen. Mannen var bærer av de borgerlige rettigheter og vernet samfunnet som kriger. Krig og plyndring, epidemier og uår var stadige trusler. Litt korn, linser, oliven og fiken, fisk og noe kjøtt av og til var vanlig kosthold. Religiøse fester og tradisjoner gav struktur og mening til en tilværelse preget av uvitenhet og fattigdom, men også tilhørighet og trygghet innenfor ett nett av forpliktelser og konvensjoner og et verdimønster som et moderne menneske ville stå ganske fremmed overfor.

I Hellas
 Politisk oppsplitting, stammeforskjeller og geografisk spredning gir den greske verden et forvirrende mangfold. Grekernes enhet bestod i språket, i den mytiske tradisjon og i religionen med de store fellesgreske helligdommene som Delfi og Olympia. De var seg bevisst sin egenart som hellenere. Alle andre var "barbarer". Men grekerne dannet aldri noen felles stat, skjønt det forekom føderasjoner innenfor områder med enhetlig befolkning. Den politiske lojalitet gjaldt den lokale polis ("bystat", dvs, i virkeligheten et jordbrukssamfunn med et mer eller mindre bymessig sentrum). Overordnede politiske verdier var autonomi ("å styres under egne lover") og autarki ("å klare seg med egne ressurser"). Av de mange hundre bystatene hadde bare de færreste mer enn 20 000 Innbyggere. En polis, staten, var identisk med kollektivet av alle borgerne(som igjen utgjorde en større eller mindre del av alle innbyggerne). Det personlige statsbegrep gjorde borgerskap til en eksklusiv rettighet, og "politikk" til enhver borgers anliggende.

Arkaisk (gammel) tid (ca. 750 - ca. 500). Vedovergangen til historisk tid var kongedømmet fra mykensk tid (ca. 1600-1200) og fra "de mørke århundrer" (ca. 1100-800) en saga blott, uklart gjenspeilt i Homers episke dikt. Monarki ("én mannsstyre") var avløst av aristokrati (styre av de beste"). Kongens funksjoner var gjerne gått over på årlig valgte "embedsmenn". Adelsslektene satt med store jordeiendommer og påberopte seg avstamning fra mytiske forfedre. De beskyttet samfunnet i krig og utgjorde toppsjiktet i samfunnspyramider som var basert på virkelig eller fiktivt slektskap. Fylene(stammene) var den overordnede enhet. Hver fyle samlet flere fratrier (broderskap) som bl.a. hadde viktige kultiske funksjoner. Fratriene bestod av ætter. Slekten var den grunnleggende enhet. Sosialsikkerhet og posisjon avhang av innordning i dette systemet.
Den økonomiske grunnenhet var oikos, den selvforsørgende husholdning, som kunne være store høvdingseter eller små familiebruk. Jorden beskjeftiget de fleste. Samfunnet kjente også en gruppe demiurger, "slike som arbeider til beste for hele folket", som smeder, tømmermenn, leger, sangere og seere. Deres posisjon var vekslende. Forsåvidt de vandret, var de som andre fremmede avhengige av å bli akseptert der de kom. Kjøpmenn kan man knapt snakke om innenfor dette statiske jordbrukssamfunn. Slaveri forekom ikke i stor stil. Til gjengjeld var den jevne bonde avhengig av adelen på mange vis, bl.a. fordi den forvaltet retten etter uskrevne lover. Ofte var bonden så forgjeldet at han nærmest var livegen. Juridisk "frie" menn uten jord eller demiurg ferdigheter fristet en kummerlig og ofte enda mer usikker tilværelse enn slaver.
På 700-tallet inntrådte en befolkningsøkning. Jordhunger førte til at mange grekere fra Hellas og Jonia (Lille - Asia) i tiden 750-600 gjorde landnåm rundt Svartehavet, i Sør - Italia og på Sicilia. Kolonistene åpnet nye horisonter og fikk stimulanser og handelspartnere i øst og vest. Kjøpmenn og skippere slo seg opp, sjøfolk, båtbyggere og håndverkere gjorde mer av seg. Grekere tok tjeneste som leiesoldater i øst. Omkring år 600 begynte de første greske stater å prege mynt, først med så høy verdi at den ikke var tjenlig i småhandel.
Adelen mistet sitt krigsmonopol da det ble vanlig å stille opp i fylking skjold ved skjold alle våpenføre menn som kunne mønstre med rustning. Disse tungtbevæpnede fotsoldater kaltes "hopliter". Nå fikk mengden betydning, og samhold ble vesentlig. Som soldater krevet borgerne politisk makt. Den klassiske polis kan i en viss forstand betegnes som en " hoplit-stat".
Spenningen mellom de tradisjonelle makthavere og de nye sjikt som nå krevet andel i styre og stell, førte i mange stater til tyranni, dvs, at en mann tok makten, oftest en som ikke tilhørte de gamle slektene. Tiden 650-500 kalles gjerne "tyrann - tiden", fordi dette fenomenet var hyppigst da. Tyrannene stimulerte handel og håndverk, satte i gang bygge-arbeider og omgav seg med diktere som de rene renessansefyrster. "Tyranniske" i vår forstand var de sjelden. Men om de hadde brutt aristokratiet, hersket de selv bare i kraft av sin egen styrke. Tyranniet holdt seg derfor sjelden mer enn et par generasjoner før makten ble fordelt til større grupper av borgere. Der hvor de politiske privilegier var forbeholdt noen få, kalles styreformen "oligarki" (styre av få), der hvor alle borgere hadde (tilnærmet) likerettigheter, kalles den "demokrati" (dvs, styre av folket", demos, som også hos grekerne var et tvetydig ord, I = alle borgere, 2 massen, i motsetning til de rike og adelen). Striden mellom demokrater og oligarker innenfor de enkelte stater og mellom demokratier og oligarkier i den greske verden dominerte gresk politikk i klassisk tid.

Sparta. Enkelte stater unngikk tyranniet og møtte krisen med omfattende reformer under en "lovgiver". Slik var det i Athen (Solon) og slik i det doriske Sparta. Der fjernet borgerne spenningen seg imellom ved en forfatning som avveiet forskjellige interesser på liknende måte som den romerske. Fullborgerne het "spartiater" dg utgjorde et herskersjikt på noen få tusen mann i et område som var tre ganger så stort som Attika og hadde en befolkning på over 200 000. De kalte seg programmatisk "de like", vel fordi de alle eiet noe jord som ikke kunne avhendes slik at de alltid skulle kunne beholde sin uavhengighet. Det greske prinsipp om at bare borgere kunne eie jord, var i Sparta satt på spissen slik at alle borgere måtte eie jord. Både juridisk og på annen måte hadde også kvinnene en viss likestilling i Sparta. Fysisk fostring skulle gjøre dem robuste og sikre sterke barn. Svake barn og spesielt piker ble satt ut. Den store massen av ikkedoriske innbyggere, kanskje 15 ganger så mange som spartiatene selv, ble kalt "heloter". De var ikke slaver i streng forstand, men en underkuet befolkning som langt på vei var sosialt uendret. De var derfor, i motsetning til andre greske slaver, en konstant trusel mot sine herrer og gjorde tidvis opprør. Helotene dyrket jorden for spartiatene, som kunne ofre seg helt for krigføring og statsstyre .Sparta var en totalitær stat. Intet skulle stå mellomborgeren og staten. Oppdragelse var et offentlig anliggende. Hele sitt voksne liv måtte spartiaten bo i kaserner.
I lys av manndomsidealer og krigskameratskap må vi se det forhold at guttekjærligheten var så rotfestet og siden ble offentlig godkjent i Sparta. Også i det øvrige Hellas var guttekjærligheten utbredt ,selvom samfunnet kunne ha en ambivalent (motstridende) holdning. Den seksuelle siden av guttekjærligheten trådte delvis tilbake for den pedagogiske: den voksne elskers eros (kjærlighet) ytrer seg som ønske om å forme og danne unggutten, som hos Sokrates i Platons verk "Symposion".
Fremmedfiendtlighet og kulturell isolasjon preget Sparta på 500-tallet. De tillot bare sirkulasjon av sine gamle jernpenger. Handel ble forøvrig besørget av tallrike annenrangs innbyggere (perioiker, "omkringboere") som holdt til i egne samfunn utenfor selve Sparta. Med sin glimrende hær utgjorde Sparta et politisk maktsentrum, som etterhvert kom i motsetningsforhold til Athen, som var et samfunn i en stadig forandring og ekspansjon. Athen. De første vidtrekkende reformer i det aristokratiske Athen ble gjennomført omkring år 600 på et tidspunkt da spenningen mellom de rike og de fattige hadde nådd et kritisk punkt. Solon ble en slags politisk voldgiftsdommer, et første vitnesbyrd om at athenerne ikke hadde en stiv, prinsipiell ,men en praktisk innstilling til politikk. Adelen mistet et privilegium da lovene ble revidert og offentliggjort. Bondestanden ble frigjort ved vidtgående gjeldsavskrivning og forbud mot å ta pant i debitors person. Konstitusjonelt ble aristokratiet avløst av et timokrati, dvs, at formue ble bestemmende for en manns politiske rettigheter. Borgerne ble inndelt i fire klasser beregnet etter jordavkastning og definert etter militær funksjon. Timokratiets prinsipp er at en manns politiske innflytelse skal bero på hans evne til å bidra til statens for svar .Bare borgere fra de øverste klasser kunne velges til ledende, årlige embedsmenn. Eks - embedsmennenes råd ble en vesentlig maktfaktor. Valgene foregikk på folkeforsamlingen, som forøvrig hadde en uklar kompetanse, men sikkert visse gamle funksjoner, f.eks. å godta krigserklæringer. Det mest demokratiske element i Solons forfatning var den kontrollmulighet som lå i at folkeforsamlingen kunne nedsette seg som appell - domstol.
Etter et mellomspill med tyranni - som var det Solon hadde villet spare Athen for - kom de neste store reformer under Kleisthenes ved overgangen til "klassisk tid" omkring år 500. Kleisthenes lot fortsatt de gamle slektsstrukturer spille en viss rolle f .eks. kultisk. Han lot også Solons timokratiske ordning beholde sin gyldighet hva angår valgbarhet. Den dominerende politiske organisasjon ble imidlertid nå basert på lokal tilhørighet. Enhver borger tilhørte en deme (minste lokale enhet) og først derigjennom hadde han "medlemskap" i staten. Prinsipielt ble ingen født som borger, men enhver måtte godtas som borger av de andre borgerne. I forhold til ættesamfunnets orden gav dette borgerne en grunnleggende ny politisk identitet. Det gjorde også borgerskap til en eksklusiv - utelukkende - rett: staten var jo kollektivet av borgerne.
Demene ble organisert etter et system som sikret noenlunde jevn fordeling av de tre gruppene bønder, byfolk og kystboere i ti store "valgkretser". Et råd på 500 mann, sammensatt etter et prinsipp som sikret et representativt tverrsnitt fra hver krets, ble krumtappen i det politiske system. Rådet forberedte saker for folkeforsamlingen og satt i prinsippet samlet sammenhengende, mens forsamlingen møttes ca. 40 ganger i året. For at rådet ikke skulle bli noen selvstendig maktfaktor, kunne legen borger sitte i det mer enn to perioder (ä ett år og forsetet gikk på omgang. Dessuten ble medlemskap avgjort ved loddtrekning. Loddtrekning (og ikke valg) var overhodet et grunnleggende demokratisk prinsipp i Athen akkurat som direkte deltakelse (og ikke representasjon) var det. Slik verget folket seg mot press og mot formynderi. I folkeforsamlingen kunne enhver borger møte og tale. Vedavstemninger telte hver stemme likt. De demokratiske idealer ble uttrykt med ord som i.sonomi ("lik lov for alle") og isogori ("lik talerett i forsamlingen").
Demokratiet førte til at de politiske privilegier ble nedbygget gjennom hele første halvdel av det 5 århundre. Snart kunne borgere fra alle fire formuesklasser inneha alle embeder, samtidig som embedene ble besatt ved loddtrekning. Der fantes ingen ekspertise og intet byråkrati. Viktig var også at folkejuryene ble første rettsinstans. Folkeforsamlingen stilte embedsmenn månedlig til ansvar og foretok nøye gransking av embedsførselen etter årets utgang. Upopulære politikere kunne fjernes for ti år hvis et visst antall borgere krevet det ved avstemning (ostrakisme). Upopulære forslagsstillere risikerte å bli trukket for retten anklaget for å ha stilforslag "mot lovene". Folkeforsamlingen var suveren. Sine egne førere skapte folket gjennom de ti strategembedene. Disse militære embedene var det - naturlig nok - valg til, og strategene kunne endog gjenvelges. Strategembedet var Perikles' maktbasis 440- og 430-årene. Den som behersket folkefor samlingen ble senere kalt "demagog" ("folkefører" ordet var først uten odiøs klang).
Det demokratiske Athen bestod sin prøve da byen avverget de persiske angrepene mot Hellas490 og 480. Byen ble et maktsentrum og en kulturelt sentrum for hele den greske verden. Det er Athen vi kan følge overgangen fra arkaisk til klassisk stil i kunsten omkr. år 500. Hit kom Herodot for å skrive sitt verk om Perserkrigene. Hit kom sofistene og satte sprøsmålstegn ved hevdvunne verdier. Byen selv fostret Sokrates og historikeren Thukydid, dramatikerne Aischylos, Sofokles og, Euripides, og komediedikteren Aristofanes, som gir levende bilder av dagligliv og politikk. Fidias ledeutsmykningen av Akropolis der templer som Parthenon og Erechtheion ble bygget. Byens religiøse fester ble stadig flottere og tiltrakk seg folk fra hele Hellas. Borgere slapp direkte skatt unntatt i krigstid. Rike borgere måtte bestride deler av statens utgifter ved å finansiere f.eks. krigsskip og festligheter. Slik "tjenste for staten" (leiturgia) førte lett til overdådighet. Fortjente borgere fikk æresbevisninger som f.eks. offentlig bespisning i rådhuset.
Men Athens demokrati omfatter bare noen få av innbyggerne. Hva borgerne angår, er det usikkert hvor mange av dem som regelmessig møtte frem i folkeforsamlingen og hvordan den normalt var sammensatt. Sikkert var bønder som bodde en halvdagsreise borte, dårlig representert. Kvinner var ikke borgere. Deres plass var i hjemmet. Kvinner kunne ikke arve eller eie fast eiendom og bare handle med småsummer. En pike uten brødre måtte gifte seg med den som overtok arven etter hennes far. I dette mannssamfunnet florerte både guttekjærlighet og prostitusjon. Ved mennenes symposier (drikkelag) kunne ingen anstendig kvinne være til stede. Men kultiverte gledespiker (hetærer) kunne bli sentrale personer i det athenske high society, og nyde en viss tvetydig respekt.
Et viktig gruppe av ikke -borgere var metoikene ("de som har skiftet oppholdssted"). De kunne ikke delta i politikken og ikke eie jord, men hadde ellers et ordnet og gjensidig fordelaktig forhold til athenernes stat. De betalte en månedlig skatt pr .hode og gjorde militærtjeneste. De var først og fremst håndverkere, kjøpmenn og sjøfolk. Mange av dem var velstående. Omkring 430 regner en at det var ca. 40000 athenske borgere - hvorav kanskje 4/5 hadde jord - og ca. 15 000 metoiker (pluss familier) i Attika.
Slavebefolkningen var kanskje over 100 000. Til tross for felles rettslig status var deres sosiale og økonomiske stilling svært forskjellig. Mange familier hadde husslaver til avlastning i det daglige liv .En del bønder hadde slavehjelp på bruket, skjønt ved utpreget sesongarbeid var det ikke ubetinget lønnsomt å fø på en slave hele året. Mange brukte slaver i håndverksbedrifter, der de ofte arbeidet side om side med eierfamilien og med leiet arbeidshjelp. Det forekom at slaven mot en avgift til eieren arbeidet på egen hånd. Slik kunne han skape seg en fortjeneste og siden kjøpe seg fri. Bare sjelden hører vi om slaveeiere som hadde flere dusin eller endog noen hundre slaver - til utleie. Slavedrift i stor stil fantes bare i de attiske sølvgruvene. Endelig fantes det en del offentlige slaver i administrasjonen. Også det athenske ordenspoliti bestod av slaver.
Slavenes bidrag til Athens økonomi er ikke sikkert klarlagt, men det kan trygt hevdes at de hadde grunnleggende betydning, både rent økonomisk og fordi de frigjorde athenerne selv til politisk virksomhet og til tjeneste i hær og flåte. Men selv omen I økonomisk forstand kan tale om et "slaveeier - demokrati", kan en ikke tale om noen "slaveeier - mentalitet", kanskje med unntak for rovdriften på slaver i gruver og stenbrudd. De fleste athenere måtte arbeide hardt for sitt underhold og levde i trange kår. Frie menn og slaver utførte ofte samme arbeid og ofte sammen (frie menn fortrinnsvis for egen regning og nødig i tjeneste hos noen). Mange slaver ble nær knyttet til sin eier og kunne håpe på å bli frigitt og dermed få metoik - status. Opprør hører vi ikke om, og knapt om forslag til avskaffelse. Slaveriet ble godtatt som selvsagt i et samfunnsom ikke visste av noe annet og der enhver kunne bli slave i neste krig.
Athens velstand berodde også på store sølvforekomster og på mange avgifter og usynlige inntekter som ble byen til del etter at den ble det handelspolitiske sentrum for grekerne rundt Egeerhavet og enda videre. Etter seieren over perserne, bygget Athen opp et sjøforbund som snart ble et athensk imperium og tilførte Athen store summer. Det er omstridt hvorvidt en kan si at imperiet finansierte demokratiet. Noen annen gresk stat ville knapt haklart å dele ut godtgjørelser til rådsmedlemmer og jurymedlemmer og andre slik Athen gjorde fra midten av 400-tallet for at alle skulle kunne delta. På den annen side er det en kjensgjerning at Athen også på 300-tallet etter imperiets fall til og med utvidet ordningen til å gjelde møter i folkeforsamlingen og deltakelse i offentlige fester. Det var en vanlig oppfatning at borgerne skulle ha direkte andel i den felles rikdom.
I en viss forstand kan det sies at demokratiet skapte imperiet. Athen var blitt en storby som var avhengig av kornimport i stor stil. Den måtte ha kontroll over leveransene. Byens maktposisjon berodde på flåten, som gav brød til mange fattige athenske borgere. En ekspansiv oversjøisk politikk ble derfor et krav fra en stor del av byborgerne. Landbefolkningen var gjennomgående mer konservativ. Athens stadig økende maktmonopol førte til konfrontasjon med Sparta i den peloponnesiske krig (431-404). Krigen endte med totalt nederlag for Athen, men ikke før spartanerne hadde fått avskåret byen fra dets kornkamre ved Svartehavet.
Det er fra det 4. århundre vi har mest detaljert informasjon om det athenske samfunn. Kunstnerisk og kulturelt var byen fremdeles Hellas' sentrum. Med tenkere som Platon og Aristoteles toppet hele den filosofiske tradisjonen seg. Politisk var Hellas preget av splid og persisk innblanding, men Athen gjenvant også langsomt sin ledende politiske posisjon. Fra omkring 350 begynte makedonerne å underlegge seg greske byer. Mange athenere, som Isokrates, så I kong Filip den som kunne samle og fornye, mens andre, som Demosthenes, innbitt kjempet for den gamle polis - selvråderett. Etterslaget ved Chaironeia 338 ble Hellas underlagt makedonsk styre.
Bortsett fra et par oligarkiske episoder i krigens skygge (411 og 403), holdt Athen fast ved demokratiet gjennom nesten 200 år. Den politiske stabiliteten er et ganske enestående fenomen i den greske verden, som ellers var preget av blodige innbyrdes kamper. Det var gjennomgående lite fraksjonskamper og lite vold. Det politiske mord var nesten ukjent. Demokratiet var akseptert av de aller fleste og bestod alle rimelige utfordringer. Men athenernes demokrati forble en engangsforetêelse .Det har langt fra noen nær parallell i de moderne parlamentariske demokratier.

Hellenismen (323-31f.Kr.). I årene 334-323 underla makedonerkongen Alexander seg veldige områder i Asia helt til Indus -dalen. Han gikk inn for en sammensmeltning av gresk og orientalsk kultur og lot grekere og makedonere bosette seg over hele riket. "Hellenismen" er den moderne betegnelse på den etter - klassiske helleniserte kultur i orienten og middelhavsområdet i de følgende 200 år. Gamle og nye polis -samfunn fungerte tilsynelatende som før og opplevde endog en renessanse. I realiteten hadde de mistet sin suverenitet i skyggen av den nye statsdannelsen.
Alexanders rike falt fort fra hverandre. Den politiske historie domineres av endeløse kriger mellom Makedonia, Syria og Egypt, der Alexanders generaler hadde etablert seg som konger og grunnlagt dynastier. Monarkiene fikk delvis orientalsk preg Herskeren var gjenstand for religiøs tilbedelse og hadde uinnskrenket makt. Landet tilhørte ham alene. Bøndene dyrket kongens jord. Under kongen stod en byråkratisk forvaltning med lønnede embedsmenn. Et omfattende skatte- og avgiftssystem skulle sikre kongen høyest mulige inntekter. I de store hellenistiske hovedstedene Alexandria og Antiochia vokste det frem et byproletariat.
De kongelige hoffene gav kunst og vitenskap vilkår som aldri før. Bl.a. i astronomi og geometri ble det gjort store landevinninger. Det heliosentriske system ble lansert, dvs, oppfatningen av at solen står i sentrum i universet. Litteratur fra klassisk tid ble samlet og vitenskapelig bearbeidet, særlig i Alexandria og Pergamon. I filosofien gjorde to nye ,vesentlig dogmatiske, retninger seg gjeldende. Epikureismen hevdet lysten som øverste prinsipp og ville lære mennesket å frykte verken smerter, gudene eller døden. Stoisismen ville gjøre mennesket upåvirkelig for smerte og til en ansvarsbevisst og plikttro borger. Begge retninger søkte å gi individet sikkerhet i en tid da de gamle ordninger og verdier var gått i oppløsning. At mange gamle bånd ble svekket, viser seg også ved at kvinnene nå står sterkere både sosialt og juridisk.
Også romerne ble gradvis hellenisert på denne tiden. På 100-tallet overtok de både Makedoiia, Hellas og deler av Lille - Asia og senere Syria. Hellenismen regnes å vare inntil Augustus i år 31 beseiret Antonius og den siste ptolemeiske dronning av Egypt, Kleopatra, i slaget ved Aktium.

II Rom
 Blant latinske og sabinske bønder vokste det på 700-tallet f.Kr. frem et bysamfunn ved Tiberens nedre løp. Byens gunstige beliggenhet ved et naturlig knutepunkt for kommunikasjoner gir nøkkelen til byens vekst i tidlig tid, men kan ikke forklare at Rom gradvis ble "verdens" midtpunkt. I diskusjonen om romernes "imperialisme" kommer en knapt utenom romerske etisk - politiske grunnbegreper som troskap og tapperhet, autoritet og disiplin ,fromhet og fild. En kan ikke tillegge romerne noen spesiell krigerskhet eller erobringstrang.Det synes snarere som om de ekspanderte motvillig. Som herskere praktiserte de "splitt og hersk"-prinsippet. De lot Rom være sentrum for et nett av tosidige bånd til forskjellige kategorier av undersåtter. Byog bondestaten Rom var ikke hovedstad i, men herskerinne over et rike, som på sitt største strakte seg fra Skottland til Mesopotamia og hadde anslagsvis 60 mill. innbyggere.
Det er karakteristisk at staten for romerne var res publica, "det offentlige anliggende". Som sådant kunne staten og statens interesse bli det absolutt overordnede på en helt annen måte enn hos grekerne, der staten var kollektivet av borgerne. Derfor var romerne først forholdsvis liberale med å gi borgerrett: én ting er borgerne, noe annet res publica. "Det offentlige anliggende" er etter sin natur også noe som kan overlates til noen få. Det var derfor det romerske rike kunne vokse og vokse uten at staten endret karakter fra grunnen av.
Karakteristisk for det romerske samfunn er klientvesenet. Klienter ("hørige", dvs. lydige) var folksom hadde inngått en mer eller mindre frivillig, arvelig personlig forbindelse med en sosialt høyerestående person, patronus (avledet av ordet for "far"). I eldre tid var patrisierne de store patroner, mens klientene var småbønder, fremmede og frigivne slaver (som automatisk ble borgere og sin tidligere eiers klienter). Mellom klient og patron bestod gjensidige forpliktelser som dels berodde på tillit, dels også var rettslig anerkjent. F.eks. måtte de ikke vitne mot hverandre. Patronene hjalp sin klient sosialt og økonomisk og mottok til gjengjeld klientens støtte i krig, ved valg osv. Klient - vesenet gjennomsyret samfunnet. Vertikal lojalitet ble mer fremtredende enn horisontal solidaritet, dvs, folk solidariserte seg "oppover", ikke med dem som tilhørte samme gruppe.

Kongetiden (ca. 750 - ca. 500). Det lille bysamfunnet kom under sterk påvirkning av sine etruskiske naboer og ble i kongetiden, som ligger i mytisk halvmørke, delvis styrt av etruskere. Kongen hadde imperium, dvs. religiøs, militær og juridisk overhøyhet. En tilsvarende posisjon med råderett overliv og død hadde det romerske familieoverhode ,pater familias. Også den romerske matrona var respektert, men romerske kvinner var underordnet fedre og ektemenn eller andre formyndere. Sosialt har likevel en romersk hustru spilt en adskillig mer aktiv rolle ved sin manns side enn sin athenske med søster. Hun kan også vitne for retten, hva en attisk kvinne ikke kan. Og bl.a. ekteskapslovgivningen styrker etterhvert kvinnens rettslige og økonomiske stilling betraktelig. Som patres (fedre) dannet lederne for de gamle privilegerte slekter ,patrisierne, senatet eller kongens råd. Plebeierne (plebs,) vesentlig mindre jordeiere, utgjorde flertallet av borgerne. Alt på 400-tallet omtales proletarii, slike som ikke eide jord og som bidro til staten bare med sitt avkom (proles).

Den eldre republikk (ca. 500 - ca. 300). var preget av gradvis ekspansjon inntil Rom behersket hele Mellom- og Sør - Italia, og innad av den såkalte "stenderkampen" mellom patrisiere og plebeiere. Patrisierne behersket senatet og hadde til å begynne med monopol på de årlige embeder, hvorav det høyeste var konsulatet. Snart fikk plebeierne anerkjent sine egne ombudsmenn, folketribunene, som var ukrenkelige og kunne skride inn motovergrep og endog lamme staten med sitt veto. Samlingen av "de tolv tavlers lover" ca. 450 betydde en vesentlig styrking av lov og rett. Den videre kamp gjaldt tiltak mot gjeldsslaveri, rett til ekteskap med patrisiere, tilgang til presteverdigheter, valgbarhet til statens embeder (særlig konsulatet) og dermed medlemskap i senatet, anerkjennelse av plebeierforsamlingens vedtak som bindende lov. Gradvis ble patrisiernes privilegier nedbygget. Fødselsadelen mistet betydning i forhold til den nye embedsadel av senator- og især konsulfamilier (nobilitas.) Folket fikk større innflytelse gjennom nye former for folkeforsamlinger, der ikke lenger bare slekten og tradisjonen, men formue og endelig bosted fikk betydning. Likevel forble de romerske folkeforsamlinger alltid slik organisert at patrisiere og rikmenn hadde avgjørende innflylelse, både på grunn av den skjeve inndelingen I kretser og selve avstemningen, der bare hver krets telte. Roms forfatning ble aldri tilnærmet så preget av likhet som Athens. Den greske historikeren Polyb (omkring150 f.Kr.) så i den romerske forfatning en ideell blanding av monarkiske (de to årlige konsuler som ledet staten i krig og fred), aristokratiske (senatet, som i praksis bestemte statens politikk) og demokratiske (folkeforsamlingene) elementer.

Den klassiske" republikk (ca. 300 - ca. 130) er til å begynne med preget av forfatningsmessig og politisk stabilitet under senatets autoritet. Dette er Cato og de mange Scipio'ers tid, for senere tider" de gode gamle dager" preget av uforfalsket romerdyd. Gresk diktning og filosofi gjør seg gjeldende blant romere, som nå også får sine første historikere. Det er nå Rom i en rekke kriger underlegger seg store områder rundt Middelhavet og får sine førsteprovinser. De store erobringene førte til at borgere stadig kunne tilgodeses med jord, samtidig som inntektene fra oversjøiske områder førte til at de helt kunne fritas for skatt. Men krigene førte også til at romerske bønder som tjenestegjorde i hæren, i årevis måtte la gårdene forfalle og ofte oppgi dem helt. Rikmenn la beslag på store områder av den eksproprierte "offentlige jord" og befolket den medslaver, som det nå var rikelig tilgang på. Resultatet ble en delvis proletarisering av bondestanden, og dermed også uthuling av den romerske militærmakt, for det var som jordeier romeren hadde tjenesteplikt. For å bøte på forholdene, foreslo brødrene Tiberius og Caius Gracchus omkring 130-120 reformer som skulle begrense størrelsen på andeler i den "offentlige jord" og dermed frigjøre land for eiendomsløse bønder. Noe ble oppnådd, skjønt begge brødrene ble drept og mange av deres tilhengere massakrert.

Senrepublikken (ca. 130-31 f.Kr.) er preget av fortsatt ekspansjon ledsaget av sterke indre spenninger og tidvis borgerkrig, først mellom Marius og Sulla, så mellom Caesar og Pompeius og endelig mellom Antonius og Octavian (Augustus).
Tallet på slaver i senrepublikken var enormt, særlig i Italia. I Rom alene var det kanskje 300 000slaver, en tredjedel av befolkningen. Som i Athen, ble de brukt til alt og hadde forskjellige kår. Greske husslaver var ofte lærere, leger eller skrivere. Massen av slaver arbeidet på store gods, latifundia, noe som var praktisk talt ukjent i Hellas. Store slaveoppstander forekom særlig i årene 130-70 f.Kr.
Roms naboer og forbundsfeller i Italia tilkjempet seg borgerrett i en blodig krig omkring år 90. Dermed oppnådde de Ikke bare politiske rettigheter, men også juridiske og økonomiske fordeler. Det lønte seg å være romer. Selv massen av fattige romere var privilegerte, fordi Rom mer og mer ble en parasitt på imperiet. Gratis kornutdeling til borgere ble vanlig i løpet av 1. årh. f.Kr.
Provinsene begynte å gi eventyrlige inntekter. økonomiske kalkyler og handelspolitikk var ikke drivkraften bak den romerske ekspansjon. Motivene var maktpolitiske. Men provinsene kunne yte mye når de kom under nærmest konstant okkupasjon. Inntektene gikk dels i de senatoriske stattholdernes egne lommer, dels i statskassen. Skatteinndrivelse ble satt bort på anbud til folk fra ridderstanden, som også tok seg av utbyggingsoppgaver innen provinsene med enorm fortjeneste. Ridderne utgjorde fra gammelt av kavalleriet av ikke - senatoriske velstående borgere. De hadde tradisjonelt felles interesser med senatorene, som ofte stammet fra ridderfamilier. Med sine nye økonomiske og politiske oppgaver - bl.a. hadde de for en tid kontrollover domstolene - kom de i senrepublikken delvis i motsetningsforhold til senatorene og ble en politisk maktfaktor. Ridderne var først og fremst jordeiere, selvom noen av dem kan betegnes som "finansfolk" med den begrensning at den antikke verden hadde et lite utviklet økonomisk system: penger fantes bare i form av mynt. Kortsiktige lån mothøy rente var riktignok utbredt, men "investering" og "avskrivning" var ukjente begreper; derfor manglet også en spore til teknisk fremskritt.
En kjøpmanns- og fabrikantklasse var ridderne ikke. Slike profesjoner hadde hos romerne (og grekerne) tradisjonelt lav status og var ofte i hendene på fremmede og frigivne. Disse kunne nok bli svært rike, og var forsåvidt bedre stilt enn simple kremmere og uselvstendige arbeidstakere. De sistnevnte heftet det alltid noe slaveaktig ved. Men penger gav ikke nødvendigvis posisjon. Den var bestemt av tradisjonelle privilegier (borgerskap og stand).
Jord var den anerkjente kapital. Medlemmene av den rikeste og mektigste standen, senatorene, skulle leve av jorden og ikke drive handel ut over det å avsette egen produksjon. Det tradisjonelle verdimønster satte snevre grenser for standens økonomiske aktivitet, om enn ikke for dens rikdom: enorme eiendommer og stattholderskap gav de veldige inntekter som standen trengte. Men rikdommen var bare i liten grad økonomisk produktiv. Inntektene gikk ikke bare til personlig luksus og prangende forbruk, men til politisk bruk, dvs, rikdommen ble benyttet til å sikre politisk posisjon. Store summer gikk med til gaver og bestikkelser (f.eks. i korn og mynt) ved de årlige valgene, og selve embedsførselen krevde en flotthet som alltid måtte overgå forgjengeres og kollegers og som skulle sikre det best mulige utgangspunkt for nestetrinn på embedsstigen: overdådige sirkusleker, kappkjøringer og gladiatorkamper satte farge på tilværelsen for massene i Rom.
Det er i lys av slike personlige ambisjoner en også må se romersk imperialisme i senrepublikken. Både innad og utad ble romersk politikk bestemt av enkeltpersoners kamp for gloria (ære) og dignitas(verdighet), dvs, størst mulig ubestridt makt. Fra ca. 100 f.Kr. hadde man oppgitt idealet om en "bondehær". Det ble slutt med å utskrive borgere. Folk ble vervet. Slik kom hele hærer til å stå i klientforhold til sin hærfører. Veteranene, de uttjente soldatene som nå måtte sikres jord, ble en maktfaktor å regne med. Endog hele provinser ble forpliktet som klienter til sin erobrer eller velgjører.Det var ut fra slike maktposisjoner menn som Caesar og Pompeius kjempet om førsteplassen i staten. Egentlig politiske stridsspørsmål stod i bakgrunnen. Det skille mellom optimates ("aristokratene", senatspartiet) og populares (de folkelige) som preget deler av romersk politikk og propaganda i senrepublikken avspeiler bare i liten grad politiske programretninger. Avgjørende er at noen arbeidet gjennom senatet, mens andre søkte å nå sine målved hjelp av folkeforsamlingene. Politiske partier kjentes ikke. Ved siden av klient -vesenet var det et nett av dels nedarvede, dels stadig skiftende politiske "vennskaper" som samlet og splittet i politikken. Altfor mektige enkeltpersoner sprengte i senrepublikken rammen for den konstitusjonelle politikk, som hadde hvilt på herskersjiktets samhold og autoritet. Cicero - det antikke menneske vi kjenner best - kjempet en forgjeves kamp for republikken og de gamle verdier.

Prinsipatet (27 f.Kr. - ca. 190). Med Augustus (27 f.Kr. - 14 e.Kr.) inntrådte en periode med relativ stabilitet både utad og innad - Pax Romana. Dette var også Roms kulturelle gullalder. Hadde republikkens siste århundre fostret en historiker som Sallust og diktere som Lukrets og Catull, kunne augusteisk tid blant mange andre oppvise en Livius, en Horats og en Vergil. Dikterne hyllet Roms storhet og forkynte imperiets verdenshistoriske betydning. Både kulturelt og politisk fremstod Augustus som en restaurator, gjenoppretter av det gamle. Han lot republikkens institusjoner bestå. Faktisk ble all makt samlet hos ham selv. Hele romerfolket ble hans klientell - men mistet enhver politisk makt. Styreformen kalles gjerne "prinsipat"(etter princeps, "leder"). Keiserne ble først tatt fra Augustus' familie, det anerike julisk - claudiske hus .Senere ble gode keiseremner gjerne påsatt vedadopsjon ("adoptivkeiserne" ca. 100 til ca. 190). Keiserne gjorde seg etterhvert uavhengige av den gamle romerske nobilitet. De bygget opp en forvaltning av frigivne og gav etterhvert provinsboere sete i senatet. I det store og hele var de to førstehundreår av vår tidsregning en god tid både for Rom, Italia og provinsene, som det stadig ble flere av. Det var utstrakt handel - selvom man langt fra kan tale om noe "verdensmarked" - og større og mindre byer vokste opp i provinsene der de ble sentrer for en livlig lokalpolitikk. "Sølvalderlitteraturen" omfatter forfattere som Tacitus , Plinius og Seneca. Kort etter 200 ble alle rikets frie innbyggere romerske borgere. Tilgangen på slaver ble mindre ettersom de store erobringene opphørte. Frie bønder og forpaktere overtok mer av jorda igjen.

Soldatkeiserne (ca. 190-284). Etter en viss stagnasjon i 2. århundre inntrådte en krise på 200-tallet. I nesten hundre år var riket i hendene på en lang rekke "soldatkeisere" som gjensidig bekjempet hverandre. Enkelte provinser forsøkte å løsrive seg. Grensene var under stadig press utenfra. Mannskapsmessig og økonomisk var det rovdrift på riket. Inflasjonen grasserte. Byrdene ble stadig mer systematisk skjøvet over på dem som hadde minst. Nobiliteten og andre i keisernes nærhet fikk en rekke privilegier. Velstående provinsboere måtte yte uforholdsmessig mye. Jordeiere heftet for sine eiendommer og presset forpakterne; byråd heftet for sine områder og presset innbyggerne.

Dominatet (fra 284). Med Diokletian på slutten av200-tallet inntrådte ro og orden. Riket gjennomgikk en reorganisering og ble bl.a. i praksis delt. Det er nå blitt en tvangsstat, styrt av en allmektig herre (dominus, derav betegnelsen "dominat") og omgitt av et hoff i orientalsk stil. Medlemskap i byråd ble arvelig slik at ingen kunne rømme fra sine forpliktelser. Håndverk ble arvelig og virksomheten delvis statsdirigert. Priser ble forsøkt fastsatt sentralt. Forpaktere ble stavnsbundne. Skillet mellom slaver og frie menn ble utvisket og førte til at slaveriet døde ut. Samfunnet, som under prinsipatet hadde vært preget av ganske stor mobilitet, stivnet. Skillet mellom overklassen og de brede, ufrie lag ble sementert gjennom en systematisk ulikhet for loven.
Blant de mange både folkelige og hemmelige religiøse strømninger i tiden var kristendommen blitt den dominerende. Som enkelte av sine forgjengere satte Diokletian i gang kristenforfølgelser. Herskerdyrkelsen skulle gi riket religiøs identitet. Hans etterfølger, Konstantin, tok derimot kristendommen i sin tjeneste. Han bestemte også at keiserverdigheten skulle være arvelig innen hans familie og lot hovedstaden flytte til Bysants, som fikk navnet Konstantins by (Konstantinopel). Rom hadde lenge tapt betydning, og senatet var lite mer enn et byråd. Dessuten var de hedenske tradisjoner sterkeder. Konstantin videreførte den oppdeling i to riksdeler som Diokletian hadde begynt. I slutten av300-årene var delingen en realitet. I vest ble presset fra germanere og andre folk stadig sterkere inntil det vestromerske rike opphørte å fungere i 476. I øst forble den politiske struktur bevart selv om riket skrumpet inn, og også den kulturelle utvikling var uten avbrudd, selv om det bysantinske rike snart fikk et preg som tydelig adskiller det fra antikkens verden. I overgangsfasen under keiser Justinian på 500-tallet ble en vesentlig bestanddel av den romerske arv sikret for ettertiden da kjernen i romersk rettstradisjon og rettsfilosofi ble samlet i Corpus iuris civilis, et verk sum har vært bestemmende for europeisk rettsvesen helt opp til vår tid.
Ø. A.

Se også: Antikk produksjonsmåte, Bysants.

Litteratur: A. Andrewes: The Greeks, London 1967. M. M. Austin og P. Vidal-Naquet: Economic and Social History of Ancient Greece: an Introduction, London 1977. P. A. Brunt: Social Conflicts in the Roman Republic, London 1971. R. MacMullen: Roman Social Relations, 50 B .C. to A. D. 284, New Haven 1974. M. Rostovtzeff: Grækenlands historie, København 1976, og Roms historie, København 1977.


Antikk produksjonsmåte
I forordet til "Kritikk av den politiske økonomi"(1859) nevner Marx 4 produksjonsmåter som går forut for den kommunistiske revolusjon og det klasseløse samfunn: den asiatiske, den antikke, den føydale og den kapitalistiske. Disse produksjonsmåtene skiller seg fra hverandre gjennom formen for overføring av merproduktet fra de umiddelbare produsenter til den ikke arbeidende klasse. I den antikke produksjonsmåte er arbeideren slave, det vil si den private eiendom til et annet menneske, som uten videre også disponerer over det slaven produserer. Dette slaveforholdet må skilles både fra det almene slaveri i den asiatiske produksjonsmåte og fra det føydale livegenskap. Den asiatiske produksjonsmåte, slik Marx beskrev den, inneholdt ingen egen klasse slaveeiere; alle var slaver av despoten. Merproduktet ble innkrevet gjennom skatt og tvangsarbeid. I den føydale produksjonsmåte var arbeiderne knyttet til jorda, og var ikke som de antikke slaver gjenstand for kjøp og salg. Merproduktet ble innkrevet i form av en del av avlingen, eller gjennom hoveri på slottsherrens jord.
Den antikke produksjonsmåte omfatter særlig det klassiske Hellas og Rom. Marx skiller ofte mellom en tidligere og en senere fase i utviklingen av produksjonsmåten. I en første fase ("det klassiske felleskap") var den en politisk enhet av selveiende bønder, der det i tillegg til privat eiendom av jord også var en del jord i felleseie. Dette klassiske fellesskap blir skjelnet fra det germanske fellesskap ,som ikke kan opptre som selvstendig jordeier. I det klassiske fellesskap var ikke slaveri den dominerende form for utbytting. Merproduktet kanaliseres gjennom statsapparatet, ved fordeling av krigsbytte og skattlegging av ikke-borgere (kjøpmenn og til dels håndverkere). Siden borgerne måtte være jordeiere, førte befolkningsveksten til stadig territoriale utvidelser og kolonisering. Slike erobringskriger fører til at krigsfanger gjøres til slaver, og dermed til den senere fase av produksjonsmåten. Marx mente at slaveriet var den herskende form for produktivt arbeid i de senere faser av gresk og romersk historie. Han mente også at slaveriet forutsatte en stadig tilførsel av slaver utenfra, og dermed stadig kriger og rov.
En del andre trekk ved Marx' teori om den antikke produksjonsmåte kan nevnes. Han understreket at vareproduksjon, handel og penger var mer utviklet i antikken enn i den asiatiske og den føydale produksjonsmåte. Derfor var de antikke forfattere i stand til å forgripe en del - men bare en del - av moderne økonomiske analyser; av samme grunn kunne romerretten bli den juridiske rammefor den kapitalistiske produksjonsmåte. Interessant nok mente han ikke at kampen mellom slaver og slaveeiere var den sentrale form for klassekamp i antikken. I Rom "fant klassekampen sted innenfor en privilegert minoritet, mellom de frie rike og de frie fattige, mens slavene, den store produktive masse i befolkningen, bare var det passive grunnlag for disse kjempende". Mer konkret skriver han at klassekampen tok form av en kamp mellom debitorer og kreditorer, eller mellom store og små jordeiere. Dette må oppfattes slik at resultatet av klassekampen ofte var at den ene part ble til slave, men at slavene ikke selv inngikk i kampene. Han var oppmerksom på at det antikke Rom hadde en klasse "proletarer", men tilla dem en helt annen funksjon enn i den kapitalistiske produksjonsmåte. "Det romerske proletariat levde på samfunnets bekostning, mens det moderne samfunn lever på proletariatets bekostning". Han stiller spørsmålet om hvorfor ikke pengekapital og proletariat i antikken smeltet sammen til en kapitalistisk produksjonsmåte, men gir ikke noe klart svar. To ulike forklaringer har vært foreslått: antikken manglet egnede investeringsobjekter, de antikke slaveeiere hadde ingen investeringslyst, men foretrakk forbruk og luksus. Den siste forklaringen svarer best til hva Marx andre steder skriver om at den antikke verden gikk under som en følge av "overkonsumpsjon", i motsetning til det moderne samfunns kriser gjennom overproduksjon. Marx var svært opptatt av grunnene til at grekerne nådde så høyt i sin kultur, og gir den noe underlige forklaring at grekerne var "normale barn" som øver en evig tiltrekning på oss gjennom sin - ugjenkallelig fortapte- uskyld og naivitet.
Senere forskning har på en rekke områder kritisert og forkastet Marx's synspunkter på antikke. Han undervurderte betydningen av den romerske imperialisme da han skrev at "Rom aldri kom ut over bystadiet". Antakelsen om at slaver ikke reproduserer seg i fangenskap, slik at en jevn tilførsel av nye slaver var nødvendig, lar seg neppe forsvare. Viktigere enn slike misforståelser er allikevel Marx' generelt "modernistiske" holdning til antiken. Riktignok kritiserer Marx de historikere som mente å gjenfinne en kapitalistisk produksjonsmåt i antikken, men gjennom den vekt han legger på klasser og klassekamp i moderne betydning begår han noe av den samme feil. De fleste antikk-historikere idag, med M .I. Finley som den fremste representant, understreker at stand og status snarere enn klasse er nøkler til forståelsen av antikken. Blant senere marxister har særlig Georg Lukacs hevdet at økonomi og politikk i før - kapitalistike samfunn generelt var så vevet inn i hverandre at den materialistiske historieoppfattning ikke uten videre kan anvendes.
Begrepet om den antikke produksjonsmåte var konstruert for å omfatte noen bestemte samfunn (Rom, Hellas, kanskje Israel) i en bestemt periode av verdenshistorien Den offisielle marxisme i de kommunistiske land har gitt begrepet en mer generell karakter, og latt det inngå som en del av et alment utviklingsskjema som alle land må gjennnomløpe, riktignok med det forbehold at noen land kan hoppe over enkelte faser. Offisiell marxismen har også nølt med å akseptere begrepet om en egen asiatisk produksjonsmåte, og har i stedet gjenfunnet slavesamfunn og føydalisme i de asiatiske samfunn. Marx tenkte seg verdenshistorien nærmest som en stafett, der ett land førte utviklingen videre fra det nivå som var nådd i andre land. Den offisielle marxisme har hatt en sterkere tendens til å ville finne alle utviklingstrinn i alle land. Dette har ført til kunstige konstruksjoner, der skillet mellom alment slaveri, privat slaveri og livegenskap er blitt utvisket. Den politiske bakgrunn for denne utviklingen er bl.a. at de kinesiske marxister ikke kunne akseptere at deres samfunn skulle utgjøre en egen produksjonsmåte, løsrevet fra - og tilbakeliggende i forhold til - den vestlige historie. De forkastet derfor begrepet om den asiatiske produksjonsmåte, og insisterte på at Kinas historie var preget av slaveri og/eller føydalisme, som i Vest. Stalin forkastet også begrepet om den asiatiske produksjonsmåte, fordi analysen av motsetningene mellom byråkrati og befolkning kom farlig nær Trotskys analyse av Sovjetunionen. Sovjetiske historikere har derfor kommet til samme konklusjon som kinesiske forskere, om enn på andre premisser.
J. E.
 Se også: Antikken, Slaveri, Utbytting.

Litteratur: F. Vittinghof: Die Theorie des historischen Materialismus über den antiken Sklavenhalterstaat, Saeculum 1960. U. Melotti: Marx and the Third World, London 1977. B. Hindess og P. Hirst: Pre-Capitalist Modes of Production, London 1975. M. I. Finley: The Ancient Economy, London.

Antikommunisme
Betegnelsen benyttes her om vestlige forfattere og intellektuelle som i egenskap av tidligere kommunister har stått fram og fortalt om sine villfarelser og sin skuffelse over Sovjet og/eller kommunistpartiers politikk. De har vært vektige tilskudd til den mer massive og unyanserte motstand mot "kommunismen" som helt siden Oktoberrevolusjonen har eksistert innen borgerskapet og dets høyre - ekstremistiske organisasjoner.
De betraktet Sovjet som det store forbilde, særlig i de første 1930-årene, under den økonomiske krisen i den kapitalistiske verden. Noen var og såmedlemmer av kommunistpartier. Men Moskvaprosessene og også Kominterns taktikk underborgerkrigen i Spania fikk den tvilen som mange kunne ha hatt om sitt politiske engasjement til å vokse akutt. Blant dem som falt fra var: George Orwell, Arthur Koestler, André Gide (i Norge: Sigurd Hoel, Arnulf Øverland).
En antikommunistisk forgrunnsskikkelse i de første etterkrigsårene og de begynnende kald - krigårene under McCarthyismen, var Arthur Koestler. Hans essays, selvbiografier og romaner, som ble utgitt på norsk i rask takt fra 1946 av, i en periode da landet orienterte seg stadig sterkere vestover, er blitt stående som det typiske oppgjør med "kommunismen" av en frafallen. Særegent for Koestler er at han i sin antikommunisme også har et sterkt innslag av antimarxisme og antirasjonalisme, som til dels overskygger en berettiget kritikk av kommunistisk politikk. Hans oppgjør har vært toneangivende i Norge til langt opp i 1960-årene.
Samarbeidet Sovjet-USA, den voksende splittelsen Kina- Sovjet, utviklingen bort fra den "monolittiske kommunisme" fram til en "polysentrisk kommunisme" og en klarere oppfatning av at det kan føre mange veier til kommunismen brakte i 1960-årene antikommunismen i gammel form i noen grad til opphør. Det økonomiske tilbakeslaget i Vest-Europa, Vietnam-krigen, nykolonialismen, frigjøringsbevegelsene og kulturrevolusjonen i Kina gav dessuten næring til ungdoms- og studentopprøret og førte til ny interesse for revolusjonær tenkning og praksis i vest. I 1970-årene er dette avløst av en klar høyredreining i det kulturelle og politiske liv, fulgt av nye frafalne, bl.a. den antimarxistiske gruppen av tidligere studentopprørere i Frankrike som går under navnet "de nye filosofer".
H.Vo.
 Se også: Fascisme, McCarthyisme.

Litteratur: R. Crossman (red.): Guden som sviktet, Oslo 1950. A. Koestler: Yogien og kommissæren ,Oslo 1946. J. Strachey: I reaksjonens tjeneste, Oslo1964.