...forrige side (A5)                    A6                    neste side (A7)...

Aluminium
Bauxitt er den helt dominerende råvare for framstilling av aluminium i dag. I det første foredlingsleddet blir bauxittmalmen, som også inneholder andre mineraler, bl.a. silikon, "oppløst" ved en oksyderingsprosess, den såkalte Bayer-prosessen. Resultatet kalles alumina eller aluminiumsoksyd. Deretter benyttes elektrolyse for framstilling av aluminium i metallform. Prosessen som her benyttes, bærer navnet Hall-Herault-prosessen. Prosessen har vært noe tillempet siden den ble tatt i bruk, men er i prinsippet fortsatt den samme.
Det går 4-6 tonn bauxitt med til å framstille 2 tonn alumina, som igjen gir 1 tonn aluminium-metall. Aluminiumsproduksjon er en kapitalkrevende og forholdsvis lite arbeidsintensiv virksomhet, samtidig som den er svært energikrevende. Kapitalintensiteten er spesielt sterk på det andre leddet, smelteleddet, som omdanner oksydet til metall (råaluminium). Her er også energiforbruket særlig følbart. Det går med mellom 15 000 og 20 000 KW per time i elektrisk kraft til smelteoperasjonene som kreves for å produsere 1 tonn råaluminium. Om lag 50 prosent av all produksjon av aluminium i verden er basert på elektrisk kraft. Disse forhold har gjort det særlig lønnsomt for selskapene å legge aluminiumsproduksjonen til vannkraftrike land som Canada og Norge. Denne interessen er ikke blitt mindre etter de økte prisene på andre energikilder. På lengre sikt kan den føre til at alumlniumsmonopolet blir interessert i å legge mer av produksjonen til land med store uutnyttede vannkraftreserver, særlig i Afrika og Latin-Amerika. Dette forhold ser ut til å ligge bak japanernes etableringer utenlands, bl.a. i Brasil.
I det siste er arbeidet med å forbedre den eksisterende teknologien og finne nye framstillingsmåter blitt trappet opp. Bak disse bestrebelsene ligger de økte energikostnadene, men også ønsker om å spre råvareforsyningen bort fra IBA-landene som har de største og mest rikholdige bauxittforekomstene.(IBA er sammenslutningen av bauxittproduserendeland). Et tredje forhold som presser fram ny teknologi, er miljøhensyn. De nåværende produksjonsformene er sterkt forurensende og er gjenstand forøkende kritikk fra miljø- og naturvernhold. Endelig er det et økende krav om å gjenvinne mer av den aluminium som alt er i omløp, i form av ferdige produkter. Gjenvlnning krever bare en brøkdel av den energi som trengs til produksjon av nytt metall. Likevel er gjenvinningsprosenten i de fleste i-land svært lav. Det finnes tekniske årsaker tIl det, men også økonomiske og politiske. økt gjenvinning ville naturlig nok redusere aluminiumsindustriens marked og profittmuligheter.

Struktur og monopoliseringsgrad
Figur som viser monopolisering Knapt noen annen av verdens større mineralindustrier er så monopolisert av store internasjonale selskap som aluminiumsindustrien. Slik har det vært siden Pittsburgh Reduction Company, seinere Aluminium Company of America, Alcoa, i det forrige århundre skaffet seg kontrollen over en viktig del av produksjonsteknologien.
I pakt med anti-trust-ideologien har de amerikanske myndighetene seinere søkt å redusere Alcoas makt ved å splitte selskapet. Det resulterte i Alcan, det amerikansk-kanadiske selskapet. Etter den 2. verdenskrig ble det opprettet nye selskap; det resulterte i Kaiser og Reynolds. Men de fire selskapene etablerte et nært samarbeid, og sammen med to europeiske partnere, Pechtney i Frankrike og det sveitsiske Alusuisse, har de drevet et kartell i mange år. Det kontrollerer fortsatt 60 prosent av den kapitalistiske verdens bauxittproduksjon, 70 prosent av aluminaproduksjonen og over 60 prosent av aluminiumsproduksjonen. (Se forøvrig tabellen.) Det foregår internasjonal omsetning på alle disse trinn, men det meste av "omsetningen" er interne selskapsoverføringer. Derfor er det intet åpent marked med fri prisdannelse. Kartellet, eller dets største medlemmer, har satt prisene. Alcan er regnet som "prisleder" internasjonalt. Kartellet har også bestemt hvor viderefordeling skal foregå.

Skjev internasjonal arbeidsdeling
Slik er det blitt til at en gruppe u-land med halvparten av verdens kjente bauxittreserver står for 50 prosent av bauxitt-, 18 prosent av alumina- og 3 prosent av aluminiumsproduksjonen i verden (sosialistlandene medregnet). Inntil nylig tilfalt bare 2-3 prosent av den verdiskapning som aluminiumsproduksjonen representerer, bauxittlandene. I begynnelsen av 1970-åra klarte flere av landene, etter delvis nasjonaliserlng og svært harde forhandlinger med selskapene, å øke denne andelen til 7-8 prosent. For å trygge sin nye posisjon, dannet de Den Internasjonale bauxittorganisasjonen, IBA. Den har fått tilslutning av Australia og Jugoslavia. Det gjør at nesten 3/4 av bauxittproduksjonen og 85-90 prosent av -eksporten skjer i IBA-land. Også Australia, som i løpet av vel 10 årer blitt verdens største eksportør, er stort sett råvareprodusent.

Reserver og produksjon
I følge anslag for 1975 er det Guinea, Australia og Jamaica som har de største reservene av bauxitt i verden. IBA-landene har tilsammen nesten 70 prosent av de kjente reserver. Ser en bort fra Australia, er andelen til de IBA-land som hører til den 3. verden over 50 prosent. Nye beregninger gir imidlertid grunn til å anta at Brasil, som ikke er med i IBA, har svært store reserver, særlig i Amazonas-området. Japanske, nord-amerikanske og europeiske selskap, blant dem Årdal og Sunndal Verk og Norsk Hydro, har da også de siste årene investert store beløp i mineralutvinning i dette området, i samarbeid med den brasilianske staten.
Bauxittproduksjonen i verden skjer først og fremst i Australia (24 prosent av produksjonen i 1975), Jamaica (15), Guinea (10), Surinam (7) og Guyana (5). Disse er også de største eksportlandene. På aluminiumsoksydstadiet sto Australia i 1975 for 19 prosent av produksjonen Iiverden, men over 20 prosent av aluminaproduksjonen foregikk i USA, som importerer det meste av sitt bauxittforbruk, og står for hele 50 prosent av all bauxittimport i verden. Australia er igjen den klart største eksportøren av alumina, med over 40 prosent av verdenseksporten i 1975. På importsiden er det igjen de store forbrukerlandene som dominerer, men Norge står for hele 20 prosent av importen på verdensbasis. (Se nedenfor.) Når det gjelder råaluminium, er de store produsentområdene, som en følge av den "Internasjonale arbeidsdelingen" Imperialisme og kolonlalisme har etablert, å finne i de nord-amerikanske og vest-europeiske land. Japan har en sterkt voksende andel av produksjonen som de japanske selskap imidlertid nå i stadig sterkere grad etablerer utenlands, nær råvare- og energi-kildene. 1 1975 foregikk omkring 30 prosent av produksjonen av råaluminium i USA, 15 prosent i Sovjet, 10 prosent i Japan, 7 i Canada og 5 i Norge. Canada og Norge var imidlertid de største netto eksportørene, med henholdsvis 40 og 20 prosent av verdenseksporten. Hele dette mønstret styres imidlertid av de 6 store selskapene, med USAs industrielle, økonomiske og strategiske behov som en ryggrad i systemet.

Framtidsutsikter
Forbruket av alumlnium i verden har økt kraftig,med hele 9 prosent årlig de siste årtier. Det er et lett metall som kan brukes til mye. De viktigste bruksområdene i dag er transport, bygg og konservering samt elektrisitetsførende utstyr. Her har aluminium tatt markeder fra stål, tømmer, betong, sink og kopper, men selv fått føle konkurranse fra plast. Spørsmålet er nå om denne ekspansjonen kan fortsette, eller bør fortsette. Det trengs nemlig svært mye energi for å framstille aluminium-metall, et forhold som er vel kjent i Norge.
Internasjonalt investeres det fortsatt i ny produksjonskapasitet som om ressurshensyn ikke vil få økt vekt framover og som om markedet stadig vil ekspandere sterkt. Selskapene som har en sterk posisjon i IBA-landene, investerer nå i bauxittproduksjon utenfor disse landene. Samtidig har et IBA-land som Guyana satset på et kjempeprosjekt for aluminaproduksjon. Her kan en langsiktig styrkeprøve, med økonomisk ruin for noen, økologisk krise for andre, være under utvikling.
Nå kan det produseres aluminium fra andre råstoffer enn bauxitt, ettersom 8 prosent av jordskorpa faktisk består av aluminium. En rekke forsøk har vært gjort og er under arbeid, bl.a. i Norge. Det er foreløpig lite som tyder på at framstilling fra andre råstoffer vil bli mer lønnsomt, mindre energikrevende og økologisk mer forsvarlig enn framstilling fra bauxitt; det motsatte synes fortsatt mest sannsynlig. Derfor står IBA-landene i en relativt sterk forhandlingsposisjon, dersom de klarer å holde sammen. Usikkerheten ved hva Australia vilvære med på og Brasils oppmarsj utenfor IBA kansvekke IBAs posisjon.
Det er vanskelig å se hva en internasjonal avtalemellom regjeringer om bauxitt kan bety i en industri som så sterkt domineres av private selskap. Avtalen treffes jo på regjeringsplan. IBA har fått gjennomført at de inntekter de får på bauxittleveransene til selskapene skal utgjøre 8 prosent av prisen på aluminium, notert i USA. Dermed har de klart å "indeksere" eller knytte råvareprisene til prisen på ferdigproduktet, i dette tilfellet halvfabrikatet. Forhandlingene om en UNCTAD-avtale kan underskrive og garantere denne prisavtalen. Langt verre blir det å få til avtaler om mer foredling i u-landene, ettersom dette både støter an mot etablerte interesser og krever mye kapital og avansert teknologi. Enkelte OPEC-land finansierer nå aluminiumsverk i Vest-Afrika og Egypt, men fortsatt sitter i-land og deres selskap med teknologien.

Den norske aluminiumsindustrien
Den var i "pionertiden", da Sam Eyde ledet oppbyggingen av Norsk Hydro, på flere måter en bransje som arbeidet uavhengig av de internasjonale monopolene. Senere, og særlig etter siste verdenskrig, er den norske industrien blitt sterkt knyttet til og avhengig av disse. De norske selskapene er i dag knyttet til monopolet ved eierforhold, råstoff-tilførsel og for avsetning utenlands for råaluminium. Så godt som alt råstoffet, som importeres som aluminiumsoksyd, leveres den norske industrien ved langsiktige avtaler med de store. Denne avhengigheten har gitt storselskapene sterke forhandlingskort, noe som viste seg da Alcan tok over aksjer i Årdal og Sunndal Verk, det største norske selskapet, og i 1975 solgte en del av dem tilbake til den norske stat. I dag (1977) er tilknytningspunktene for de tre største norske produsentene disse:
I ÅSV eier den norske staten 75 %, Alcan 25 %. ÅSV får råstoffleveranser fra Alcan etter gammel, revidert avtale. Elkem-Spigerverket eier 55 % i Lista/Mosjøen og MOSAL, mens Alcoa eier 45 %. Alcoa leverer her aluminiumsoksyd mot leveranse av råaluminium og legeringer. Når det gjelder Norsk Hydro, har Alusuisse aksjemajoriteten i S0RAL, mens Sumitomo Mining (japansk) har avtale om teknologi med Karmøy, som Hydro eier 100 %.(Staten har 51,5 % av aksjene i Hydro). Alusuisse leverer her aluminiumsoksyd mot leveranse av råaluminium og legeringer. .Det amerikanske Harvey Aluminium leverer aluminiumsoksyd til Karmøy.
I det siste har de norske selskapene søkt å spre tilførslene, bl.a. ved investeringer i prosjekter i Australia og Brasil. Her er de imidlertid også i kompaniskap med monopolselskapene. I Trombetas-prosjektet i Amazonas, Brasil, der Åsv og Norsk Hydro hver har 5 prosent av aksjene og antas å kunne ta ut 10 prosent hver av bauxittproduksjonen som starter i 1979, er Alcan det ledende selskap, selv om den brasilianske stat formelt har aksjemajoriteten. Prosjektet som kan være økonomisk lønnsomt for de norske selskapene, er en del av den storstilte utbygging av Amazonas-deltaet som truer miljø og urbefoikningen i området. Et annet forhold som har spilt en rolle for ÅSV og Norsk Hydro er at Brasil er utenfor IBA og antas å representere en "stabil" leverandør rent politisk vurdert.
H.Hv.



AMA
Se Aksjon mot Atomkraft.


Amasone
Jaktscene Amasoner - et folk bosatt i Lille-Asia i oldtiden. Ifølge marmorinskripsjon funnet i Parion invaderte de Attika år 1256 f.Kr., herav gresk omtale av folket som et krigerfolk. Amasone-samfunnet var kvinnestyrt.
Myte og historie går over i hverandre i beretningene om amasonene, men kildene om dem er tallrike. Vi finner dem i oldtidens litterære tradisjon (Homer og Apuleius), i historieskrivningen (Herodot, Deodorus, Xenephon) og i billedkunsten. Ordet amasone er det armenske ord for den månegudinne som ble dyrket i Middelhavslandene og beskyttet av væpnede prestinner. Betegnelsen kan også komme av gresk a-masos = uten-bryst; amasonene skal ha skåret av eller brent bort det høyre brystet på sine unge døtre, slik at de senere kunne skyte lettere med pil og bue.
Som så mange av oldtidens folk antas amasonene å ha kommet fra Sentral-Asia. Amasonisk bosetting, grunnlegging av bystater og erobringer nevnes over store områder, langs Svartehavskysten, de fleste steder i Lille-Asia og i Libya på kysten av Nord-Afrika. På kristne europeiske kart fra 1200-tallet blir "Amasoneland" plassert mellom Kaukasus og Lille-Asia, og landet inntegnes som en del av Europa. Deres opprinnelige europeiske hjemland lå rett sør for Hellesponten. Senere bosatte de seg langs hele kysten av LiIleasia. De la grunnen for dyrkelsen av sin viktigste gudinne, Artemis, under et bøketre i Efesos, hvor Artemistempelet senere ble bygget. Amasonene hadde også en by, Cerne, i Atlantis, landet som Ifølge ulike legender forsvant i havet.
Ifølge tradisjonen besto amasone-kulturen utelukkende av kvinner. Samfunnsliv og kjærlighetsliv utspilte seg i forhold mellom kvinner, og menn var enten underordnet eller ikke tilstede. Befruktning fant sted på den årlige vårfesten under åpen himmel. Menn fra nabofolket, gargarenserne, ble invitert til fest og felles samleie. Guttebarna ble enten sendt tilbake til Gargarensia, der fedrene trakk lodd om dem eller de fikk bli i sitt hjemland som hushjelper.
Amazoner i kamp mot grekere
Kamper mellom grekere og amasoner har vært langvarige og hyppige. Under grekernes beleiring av Troja kjempet amasonene på trojanernes side. Greske reisende i Asia brakte stadig tilbake historier om væpnede folk av kvinner. Inskripsjonen om angrepet på Attica år 1256 gjenspeiles muligvis i myten om Thessevs og amasonene. Guden Thessevs bortførte amasonenes dronning, Hippolyta, og tok henne med til Athen. Hit kom amasonene for å hente henne med hærføreren Oreithia, Hippolytas søster, i spissen. Krigen varte i fire måneder, amasonehæren ble drevet tilbake til Megara, hvor Oreithia døde av sorg og fortvilelse. I myten oppgis nøyaktige navn på plassene der amasonene ble gravlagt etter krigen.
I de eldste myter var amasonene et fredelig folk viet jorddyrking og kjærlighet. De fleste kilder til amasonekulturen er laget av dens fiender, og gir oss et temmelig ensidig bilde av et krigerfolk av kvinner med grusomme skikker. Det heter blant annet noen steder at de drepte sine guttebarn eller lemlestet dem, drepte alle menn som kom i nærheten osv. Amasoner i kamp er et av de mest populære temaer i gresk oldtidskunst. Fremstillinger finnes bl.a. på Athenes skjold og sokkel på Akropolis, på relieffen på mausoleet i Halikarnassos og på de utallige fargelagte krukker, vaser og vinbegere som grekerne etterlot seg. Amasonene har rette, tettbygde og kraftige kropper og som oftest kort hår. De har alltid på seg en kort, enkel, løstsittende drakt som slutter rett ovenfor knærne, og er barfot; en sjelden gang er legger og føtter kledd i skinn eller ridestøvler. Som oftest har de to bryster, og disse er dekket av drakten, men det hender at det ene brystet er bart. Deres utstyr er pil og bue, øks, spyd eller sverd med lang hjelm og et særpreget, halvmåneformet skjold. De fremstilles noen ganger til hest, men som regel er de i nærkamp med mannlige greske motstandere. Amasonen er gjerne tvunget i kne og hever sin tykke, kraftige arm mot fienden som bokser henne eller drar henne i håret. Grekerne kan gjerne være to mot én i kamp mot amasonen. Kampestener kastes over skuldrene hennes. Alltid blir hun overvunnet.
Sannsynligvis var amasonekulturen ett av de mange samfunn rundt Middelhavet der kvinnene hadde en sterk stilling; et fredelig folk av jordbrukere, ryttere og jegere - noe Artemis-dyrkelsen også tyder på. Jakt og fruktbarhetsgudinnen Artemis blir selv ofte fremstilt som bueskytter med et flatt bryst og kort, amasonisk klesdrakt. Som 3-år-ing ønsket hun at hennes far, Zeus, skulle la henne forbli kysk og leve i et samfunn av nymfer, og han oppfylte hennes ønske. Menn fikk ikke lov å trenge inn på kvinnenes område. Athenere var ikke vant til kvinnelige krigere hjemme, og eksistensen avslike i utlandet kan lett ha ført til overdrevne forestillinger om kjempekvinner og rykter om guttemordere hvor det ganske enkelt har vært tale om et folk som forsvarte seg.
Myten om kvinnelandet er meget gammel, og går igjen hos mange folk ulike steder på kloden, bl.a. finnes den i irsk muntlig tradisjon idag. Platon videreførte myten om at menneskeheten nedstammer fra et kvinnefolk som formerte seg ved jomfrufødsler. Forestillingen om amasonene var også levende hos de første spanske erobrerne i Sør-Amerika. I de tidligste reisebeskrivelsene fra Brasil blir stammene av kvinnelige krigere de treffer også kalt amasoner; herav navnet på verdens mest vannrike elv - Amasonas. Hos noen forskere er beretningene om amasonene knyttet sammen med teorien om at alle de tidligste kulturer var kvinnestyrte (matriarkater), og at kvinnene gjorde motstand mot mannsveldet i en lang rekke væpnede kriger -kjønnskamp i egentlig forstand - som mennene tilslutt gikk seirende ut av. Disse kampene varte i mange århundrer. Oldtidshistorikernes fortellinger om kvinnestyrte samfunn har åpenbare fellestrekk med mytene om amasonene, og attiske kilder synes ikke å tvile på amasone-folkets eksistens. Teorien om kjønnskampen - flere tusen år før vår tidsregning - er én mulig forklaring på hvorfor ord- og billedkunstnere i den sterkt mannsdominerte greske bystat var så opptatt av å feire sin egen fortid og storhet ved de mange fremstillinger av seiren over amasonene.
G.B.

Amatør Litteratur: R. Graves: Greek Myths, Harmonds-worth 1955. M. Stone: The Paradise Papers. The Suppression of Women's Rites, London 1976.


Amatør
Oslo Arbeidersamfunns amatørteater Amatør kommer av latin "amare", elske. Begrepet er hovedsakelig benyttet innenfor områdene kunst og sport. En amatør er en person som sysler med kunst eller idrett uten å få vederlag for det han gjør, eller ikke har det som levevei.
Skillet mellom amatør og profesjonell ble svært viktig da konkurranseidretten begynte å utvikle seg ved begynnelsen av dette århundret, særlig i tilknytning til De olympiske leker. I forrige århundre hadde man ikke skilt mellom dem som konkurrerte om pengepremier og dem som ikke gjorde det. Hvert land har utviklet sitt eget amatørreglement, men disse reglene har så blitt samordnet av de internasjonale idrettsforbundene. I forbindelse med De olympiske leker har Den internasjonale Olympiske komitê laget sitt eget reglement. I hovedsak går disse reglene ut på at en amatør ikke har anledning til å konkurrere om pengepremier eller motta vederlag for sin idrett på andre måter enn den som er godtatt av det enkelte særforbund. En amatør har heller ikke anledning til å delta i konkurranser med profesjonelle idrettsutøvere uten å bli fratatt sitt amatørskap. Det finnes unntak fra disse reglene. Norge har f.eks. godkjent vederlag for tapt arbeidsfortjeneste siden 1951. Enkelte særforbund godkjenner også bruk av idrettsmenn i forbindelse med reklame, så lenge avtalen går gjennom forbundet og ikke direkte til den enkelte idrettsmann (ski-poolen). I den situasjonen som den internasjonale konkurranseidretten befinner seg i idag, finnes det et utall av muligheter for å omgå amatørbestemmelsene. For å konkurrere på toppplanet internasjonalt, må man ha økonomisk støtte for å kunne klare de treningsmengdene som skal til uten samtidig å miste levebrødet. Den mest alminnelige formen en slik støtte får, er at idrettsutøverens situasjon lettes gjennom forskjellige former for stipendier fra det offentlige, eller at klubbene hjelper med arbeid der utøveren kan ta seg fri for å trene osv. I den senere tiden har det også blitt mer vanlig i Norge at enkelte bedrifter opptrer som "sponsors" (støtte) for enkelte klubber og derved er med på å finansiere klubbens aktivitet mot å bruke klubben som reklame for sine produkter. Dette fører til at næringslivet vil få kontroll med utviklingen innen amatøridretten.
Skillet mellom amatør og profesjonell er mye vanskeligere å opprettholde innen kunsten. Innen de utøvende kunstartene lar skillet seg delvis opprettholde, men blant skapende kunstnere er dette på det nærmeste umulig. Det er nærmest umulig å ha skapende kunst som eneste inntektskilde i et kapitalistisk samfunn, det er til og med svært få som har det som hovedinntekt. De fleste har som regel annet inntektsgivende arbeid ved siden av sitt virke som kunstner. Skillet mellom amatører og profesjonelle har fått særskilt aktualitet i forbindelse med de nye statlige tilskuddsordningene for kunstnere, som f.eks. garantiinntektsordningen. Denne er tenkt å gjelde for profesjonelle kunstnere,men skal fungere slik at garantiinntekten reduseres i forhold til den inntekten kunstneren hadde foregående år. Når svært få kunstnere har kunsten som hovedinntekt, blir skillet mellom amatører og profesjonelle problematisk. Den definisjonen som ble presentert overfor, kan ikke benyttes i dette tilfelle. Avgjørelsen om hvem som skal tildeles garantiinntekt eller ikke tas derfor av de forskjellige kunstnerorganisasjonene etter visse kvalitetskriterier. Garantiinntektene tildeles bare medlemmer av disse organisasjonene. Hvordan disse kvalitetskriteriene vil benyttes i hvert enkelt tilfelle, kan være ganske tilfeldig og være styrt av forskjellige konjunkturer innen de forskjellige kunstnermiljøer. Dette kan bli spesielt uheldig for mindre etablerte retninger eller skoler.
T.Ka.


Se også: Idrett, Kunstnerlønn, Profesjonisme.


Amerikanisme
Amerikanisme I 1976 vandret folk fra hele den såkalte vestlige verden, (og fra mange andre land i den såkalt tredje verden) rundt i T-skjorter, sokker, belter, gensere ol. pyntet med det amerikanske flagg i mer eller mindre fantasifulle utgaver og forvrengninger. De bar en ideologi - amerikanismen - som mote, og de feiret samtidig at USA var 200 år. I en rus av kommersialisme og sirkus feiret en at for to hundre år sia ble den første moderne demokratiske forfatning vedtatt, i forbindelse med at de engelske koloniene i Amerika erklærte seg for uavhengige. Det landet som en gang stod som selve symbolet for frihetslengtende krefter i Europa, hadde i løpet av disse åra utviklet seg til å bli verdens mektigste militærmakt, det rikeste land i verden og det land som drev en systematisk økonomisk utbytting av store deler av verden for øvrig. Det var et samfunn som var splittet og i ferd med å rives opp av moralske, økonomiske og politiske krisetendenser. Det var et av de mest voldelige samfunn i verden, midt i rikdommen fantes det store grupper som levde på eller under eksistensminimum. Landets etniske minoriteter - de svarte, indianerne, spansk-amerikanerne - ble utsatt for diskriminering både åpent og skjult. Landets president hadde måttet gå av på grunn av en korrupsjonsskandale. Det var en drøm som var blitt til et mareritt.
Begrepet amerikanisme står for noe tvetydig. På den ene sida er det de idealer som finnes i uavhengighetserklæringen fra 1776. Idealer om frihet og likhet, idealer som gav gjenklang i den store franske revolusjon. På den annen side er det de undertrykkende trekk som har heftet ved USA sia dette året. Det var i 1776 en statsdannelse som tillot slaveri og som var innblandet i en utryddelseskrig mot landets opprinnelige innbyggere - indianerne. I løpet av nasjonens historie kom USA på den ene sida til å stå som målet for utallige fattige og undertrykte fra Europa, på den andre sida møtte mange av immigrantene utbytting og undertrykking i sitt nye fedreland. Og den amerikanske kapitalen og militærmakten underla seg og sørget for å utbytte folk fra andre deler av kontinentet og fra resten av verden. USA var rikdommens land framfornoe annet, men midt i rikdommen fantes hele tidaen uhyre og bunnløs fattigdom. USA var landet som sammen med andre stater knuste fascismen i den andre verdenskrig, men den amerikanske militærmakt avsluttet sin krigsinnsats med å slippe løs atomkrigen i Hiroshima og Nagasaki. Landet stod fram som lederen av den såkalt frie verden, samtidig som det undertrykte friheten direkte og indirekte i land over hele verden. For alvor mistet USA glansen i slutten av sekstiåra - da ble pynten revet vekk. Krigen i Indokina, fattigdommen, rasismen, korrupsjonen viste hva den virkelige innebyrden i amerikanismen var.
Men myten om Amerika lever stadig videre. Den spres og brer seg som noe tvetydig. Den er knyttet til et enormt kulturindustrielt imperium. Den kommer til uttrykk i filmer, i musikk, i litteratur, i klesdrakt, i språk (moderne norsk kryr av amerikanismer). Nordmenn kler seg i amerikanske moter. Kunstneriske mønstre er bygd opp på bakgrunn av amerikanske erfaringer - eksempler er en viss type krimromaner, rock'n roll, jazz, westerns. Men særlig er begrepet amerikanisme knyttet til de myter som er bygd opp rundt populærkulturen, framfor alt til "drømmefabrikken" - Hollywood. Selve innbegrepet av de amerikanske mytene -som troen på at det er et samfunn der alle kan slå seg fram, der rikdom kan skapes over natta, og at det bare gjelder å stole på seg selv og sine våpen, er videreført og forsterket gjennom utallige produkter fra dette sentrum for underholdningsindustri av alle slag.
Bildet av Amerika som frihetens hjemland spres på umerkelig måte, og til dette bildet er det knyttet klare forestillinger om materiell lykke. Frihet er innenfor amerikanismens rammer knyttet til fritid, til fravær av arbeid. Denne friheten innebærer strender i California, store biler, ungdom, tygge-gummi, coca-cola. Amerikanismens mønstre er en del av Vestens hverdag. Den møter oss i reklamefilmer, i aviser, i musikk, i ukeblad, i politikk. Det er ikke ofte denne ideologien trer fram i klartekst. Men når den gjør det, er det en militant og intolerant holdning som får uttrykk. Da er den rettet mot dem som stiller seg tvilende til om lykken finnes i Amerika og til myten om frihetens og godhetens hjemland, som peker på nødvendigheten av sosial forandring. McCarthyismen, heksejakta på annerledes tenkende, er en del av amerikanismens ytringsmåte. Det er også undertrykkelsen av den radikale tradisjonen i USA, av dem som reiste seg mot krigen i Vietnam, av dem som stod fram som ledere av de svarte og undertrykte massene. Og det er karakteristisk for hvorledes amerikanismen fungerer, at den har sine talsmenn og militante forsvarere i de amerikanske lydrikene i verden. McCarthyismen var et internasjonalt fenomen. Lokale McCarthyister stod fram i land etter land. I Norge var Håkon Lie - generalsekretær i DNA - en av dem. Styrken i amerikanismen fikk mange føle i slutten av sekstiåra da Finn Gustavsen fra Stortinget uttalte at en anti-amerikansk holdning var riktig i ei tid da USA drev krig mot Vietnams folk, og da intellektuelle fra hele verden oppfordret til boikott av USA. Da rykket de ut alle USAs forsvarere, beskyldte motstandere av krigen og tilhengerne av det vietnamesiske folket for å være antidemokrater, for å være kommunister og for å ha glemt "hva USA gjorde for oss under krigen". Den amerikanske "propagandamaskinen" fungerer ikke som et tungt og tregt og kjedelig "trykkeri" for grovkornete og talentløse slagord. Den fungerer som et forsvar for en livsstil, den trer bare åpent fram i klare og utvetydige ordelag i det øyeblikk en antiamerikansk holdning blir tydelig i brede kretser.
Amerikanismen gjennomsyrer våre liv, den kommer klart - eller mindre klart - til uttrykk, men vi er alle i den vestlige verden "barn av Amerika" - på vondt og godt. Amerika er en realitet vi forholder oss til politisk, men det er en myte som vi lever med og som vi forholder oss til bevisst eller ubevisst. Vi bærer den til tider på oss, den omfavner oss som et klesplagg.
H.R.



Amerikansk Samoa
Amerikansk Samoa Hovedstad: Pargo Pargo
Sjølstendighet: Avhengig område (USA)
Flateinnhold: 197 km²
Folkemengde i 1973: 32 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 4,6 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 1 020 $
Yrkesaktivitet: 19,9 % 2
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 36,3 % 2
Energibruk pr. innbygger: Lav 731 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 0,0 %
Lese- og skrivekyndighet: 97 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 90
Spedbarnsdødelighet: 2,74 %
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind


Amin, Samir
Samir Amin Amin (1931-), egyptisk økonom og historiker. Universitetsutdannet i Frankrike, og har siden 1970 vært professor og leder av Instituttet for utvikling og planlegging (IDEP) i Dakar, Senegal. Gjennom tallrike bøker og artikler står Amin fram som en av vår tids førende imperialismeteoretikere. - Et hovedpunkt i Amins verker er å forklare kapitalismens ulike virkemåte i sentrum (industriland) og i periferien ("u-land"). I det kapitalistiske sentrum var den historiske utvikling kjennetegnet av en selvsentrert vekst, et dynamisk borgerskap og arbeid til dem som ble drevet bort fra jordbruket. I den nåværende fase er internasjonalisering av kapitalen, med monopolisering av teknologi og kontroll, et dominerende sentrumstrekk. Helt fra 1500-tallet har råvarer og billig arbeidskraft fra periferien bidratt til å løse kapitalens akkumulasjonsproblemer. I periferien er økonomien derimot preget av en avhengig og forvridd struktur, der eksportsektoren er underkastet utlandet istedenfor å være koplet til andre innenlandske sektorer. Et slikt system henger ikke i hop ("désarticulation"). Uten en slik kopling til integrert industri, vil den eksportvekst som på kort sikt kan oppnås (i f.eks. Elfenbeinskysten eller Kenya) bli utsatt for en blokkering. De lave arbeidslønninger i periferien forklares av Amin dels ved den store reservearmé som er skapt gjennom nedbrytingen av det lokale produksjonsmønster, og dels ved at varene ikke skal realiseres på periferi-markedet, med den følge at arbeidernes kjøpekraft blir av mindre betydning. - I tillegg til en formalisering av en modell for "den globale kapitalakkumulasjonen", har Amin levert originale bidrag til analyse av den spesifikke samfunnsformasjon i periferien. (Dette er et tema hvor det i høyeste grad er nødvendig med en revisjon av "klassiske" teoretikere fra Marx og framover.) Amin viser her hvordan den kapitalistiske produksjonsmåte trenger inn og - ofte bare delvis - omformer de forskjellige før-kapitalistiske produksjonsmåter. Resultatet blir politiske, ideologiske og klassemessige framtredelsesformer som skiller seg klart fra de forhold som rår i sentrum. - I den seinere tid har Amin lagt fram flere viktige bidrag til forståelsen av imperialismens krise i 1970-åra (også i sentrum), samtidig som de første skisser til en sosialistisk frigjørings- og utviklingsstrategi er trukket opp. I denne forbindelse er Amin særlig kjent for sin avvisning av den integrasjons- og forhandlings-modell som går under navnet "en ny økonomisk verdensorden". - Amin har gitt ut konkrete historiske studier av bl.a. Egypt; de arabiske stater i Nord-Afrika; Vest-Afrika, Congo-Brazzaville, ved siden av de teoretiske hovedverkene som "Accumulation on a World Scale" (bd. i og 2,) New York 1975 og "Unequal Development", London 1977. En noe forkortet utgave av det første verket finnes på svensk: "Den globale kapitalakkumulationen", Stockholm 1974.
T.LE.
Se også: Imperialisme.


Amming
Amming på offentlig sted Amming kalles også brysternæring eller diegivning. Mennesket, homo sapiens, er et pattedyr, og slektens unger ernæres derfor i de første, mest hjelpeløse måneder ved å suge en næringsrik, artsegen væske fra morens brystkjertler. En sidevirkning av denne formen for ernæring er at barnet får den nødvendige kroppskontakt, beskyttelse og (i kaldesoner) varme fra moren, som alltid må ha ungen i sin nærhet.

Biologi
De fleste steder i verden er det fremdeles vanlig at moren bærer barnet med seg, i armene, på hoften eller i sjal på brystet eller ryggen. Felles for alle er at så snart ungen gir tegn til å være sulten, blir den tilbudt å suge på morens bryst. Det blir derfor barnets sugelyst og sult som får bestemme hvor ofte den får patte på brystet. Dette vil igjen bestemme hvor mye melk som skal produseres i melkekjertlene, gjennom et komplisert hormonelt samspill.
Når barnet suger på brystvorten, setter det i gang to hormonregulerte prosesser hos kvinnen: Melkekjertlene stimuleres til å produsere mer melk og melkekjertlene trekker seg sammen, presser melken ut i melkegangene og videre ut gjennom brystvortens 10-12 åpninger. Sugingen på brystvorten har altså to virkninger: 1. På kort sikt gjør den gjennom utdrivningsrefleksen melken lett tilgjengelig for barnet. 2. På lengre sikt bestemmer hyppigheten, varigheten og intensiteten av sugingen hvor mye melk som skal produseres. Et sultent barn vil suge ofte, hyppig suging øker produksjonen av melk - vanligvis i løpet av ett til to døgn. Når derfor barnet legges til brystet så ofte det selv forlanger, regulerer tilbud og etterspørsel i de fleste tilfeller seg selv.

Amming historisk og i tradisjonsbundne samfunn
Menneske og kjempebøfler Brysternæring, som kan sees som en fortsettelse av fosterets ernæring gjennom morkaka, har vært og er den dominerende form for spebarnsernæring, globalt sett. Å amme er imidlertid ikke noe kvinner instinktivt vet hvordan de skal gjøre. Ammingen er avhengig av 1. naturlige forutsetninger (noen har flere problemer enn andre), 2. praktiske kunnskaper om hvordan problemene kan løses, 3. tillit hos moren til at ammingen skal lykkes.
De praktiske kunnskaper om hvordan ammeproblemer løses, er en del av kvinnetradisjonene. De går i arv fra mor til datter. I mange tradisjonsbundne samfunn skjer det også ved at eldre kvinner assisterer de yngre i tida etter fødselen.
Ikke alle mødre har villet eller kunnet amme. Det vanligste var da at en annen kvinne trådte til og ga av sin melk. Gjennom tidene har dette forekommet over alt, særlig blant overklassen. Begrunnelsene for at disse mødrene ikke skulle amme har vært mangfoldige og er ofte irrasjonelle, som når den greske motelegen Soranus (år 200 f.Kr.) mente at morens melk etter fødselen var uren og ufordøyelig, og ikke måtte gis til barnet før tidligst 3 uker etter fødselen. Hans pasienter har nok sjelden greidd å opparbeide sin melkeproduksjon igjen etter den perioden. En annen grunn kan ha vært at disse kvinners viktigste funksjon ofte var å være dekorative, og at amming, foruten å ta tid, ikke var ansett som dekorativt.
Noen ganske få kvinner (kanskje 5 %) er av anatomiske eller fysiologiske årsaker ikke i stand til å amme eller produserer for lite melk til å dekke barnets fulle behov. I tradisjonelle samfunn var løsningen ofte at en slektning eller nabo var villig til å gi av sin melk. Ellers ble andre dyrearters melk brukt, ofte som tillegg til morsmelken. Melk er som nevnt artsegen, enhver dyreart har melk som er tilpasset avkommets særlige behov.
Det er stor variasjon både med hensyn til forholdet mellom de ulike hovednæringsemnene, og særlig med hensyn til hva slags proteiner melken inneholder. Til en viss grad kan de ulike arter leve opppå hverandres melk, selv om overlevelsesprosenten, iallfall i tidligere tider, ikke var særlig stor. Hos mennesket har kjennskap til og tilgang på god hygiene og ernæring i de siste 50 år drastisk øket overlevelsesmuligheten.
Flukten fra landsbygda, urbaniseringen og oppløsningen av storfamlliene har over hele verden ført til at kvinnetradisjonene omkring barsel og amming gikk tapt.
I 1930-årene var kunstig ernæring med tåteflaske og gummismokk blitt såpass alminnelig at det ble utarbeidet forskrifter for tillaging av fortynnet kumelk med sukker, samt skjema for måltidenes hyppighet. Siden man ikke var oppmerksom på at mormelkproduksjonen ble regulert gjennom tilbud og etterspørsel, ble det samme skjema brukt også ved brysternæring, oftest med dårlig resultat. Videre trodde mange mødre at kunstig ernæring var bedre for barna enn amming, et syn som ikke førganske nylig ble imøtegått av legestanden.
Disse faktorer var med på å forårsake en stadig nedgang i antallet ammende mødre, noe som også ble stimulert ved at kunstig ernæring ble framstilt for salg fra 1960-årene av. Markedsføringen var lagt opp slik at den bygget opp under mødrenes manglende selvtillit og følelse av maktesløshet overfor den nye situasjonen ammingen innebar, og som de som oftest var dårlig forberedt på å mestre.
Samme nedgangstendens ser en i dag nesten over alt hvor pengeøkonomien er dominerende, og hvor kunstig ernæring er gjort tilgjengelig for folk. Årsakene er antakelig også de samme, men i mange utviklingsland spiller markedsføringen av barnematen større rolle enn tapet av kvinnetradisjonene.

Amming i Skandinavia
I Skandinavia ser en i de senere år en viss økning av antallet ammende mødre. I Norge har tendensen siden 1970 vært en økning: statistikk fra en av Oslos offentlige helsestasjoner viser at mens 28 % av mødrene ga bryst i 3 måneder i 1970, gjorde 33 % det i 1972 og 49 % i 1975.
Det er antakelig flere årsaker til denne økningen. Interessen for økologi- og ressursspørsmål motiverer mange mødre til å betrakte amming som den mest naturlige ernæringsform for spebarna. Dessuten dannet en gruppe mødre i 1968 en forening, "Ammehjelpen", som hadde til formål å spre opplysning og gi direkte veiledning til ammende mødre, om hvordan de skulle forholde seg dersom ammeproblemer oppsto. Støtte- og opplæringsfunksjonen er her overtatt av en frivillig gruppe av mødre, fordi behovet ikke lenger dekkes av slekt eller tradisjonelle hjelpere i lokalsamfunnet. Foreningen, som er representert i de fleste av landets fylker, kan kontaktes over telefonen for ammerådgivning. Den utgir dessuten opplysningsmateriell til mødre og helsearbeidere, og et kvartalstidsskrift, "Ammenytt".
I de senere årene har også ny tenkning gjort seg gjeldende innen fødeavdelinger og helsestasjoner, iallfall i Skandinavia. Man har på fødeavdelingene innsett at mor/barn må ses som en enhet, som ikke bør skilles mer enn høyst nødvendig. Likevel viser en norsk undersøkelse fra 1973 at halvparten av de barn som ble født det året, tilbrakte mindre enn tre timer sammen med moren i de første avgjørende dagene på fødeavdelingen. Dette er imidlertid i ferd med å bedres betraktelig i dag.
Sosialdepartementet nedsatte i 1975 et utvalg som skulle utrede situasjonen med hensyn til ammepraksis i Norge, og komme med forslag til forbedringer. Utredningen, "Amming i Norge", forelå i 1977. Den kom bl.a. med konkrete forslag til omlegging av rutinen på fødeavdelingene og la mer vekt på kontakten mellom mor og barn. Den naturlige matemetoden, der barnet selv får regulere sin måltidsrytme, ble igjen anbefalt som den beste, også på fødeavdelingen.
Utredningen viste også at amming er mer vanlig blant utearbeidende enn blant hjemmearbeidende mødre, selv om det ikke er mer enn ca. 15 % av mødrene med barn under 2 år som gjenopptar sin yrkesaktivitet. Erfaring viser også at amming er mer vanlig blant mødre i høyere sosiale lag enn i lavere. Dette kan ha sammenheng med yrkessituasjonen: Det er lettere for mødre med høy utdannelse å vinne forståelse hos arbeidsgiverne for de spesielle krav de må stille til sin arbeidssituasjon for å kunne gjennomføre ammingen, enn for ufaglærte mødre som lettere kan erstattes på arbeidsmarkedet.
Utredningen peker på at ILO, den internasjonale arbeidsorganisasjonen, har utarbeidet en del svært gode konvensjoner og anbefalinger med hensyn til de utearbeidende, ammende mødre, men de er ennå (1978) ikke ratifisert av Norge.
Den nye bølgen av interesse for amming i 1970-årene må også sees i sammenheng med den nye feministbevegelsen som oppsto omtrent samtidig.Den nye kvinnebevegelsen ser ikke nødvendigvis noen motsetning mellom kvinnefrigjøring og amming.
Feminister ser ammingen som en viktig del av en bevisst kvinnepolitikk. Den biologiske del av reproduksjonen dvs. frambringelsen av nye samfunnsmedlemmer, omfatter svangerskap, fødsel og amming. Erkjennelsen av kvinnenes spesielle rolle i denne delen av reproduksjonen bør føre til noe mer enn vakre selskapstaler og mødredyrking. Hittil har kvinner i alt for stor grad gått med på å betrakte sin rolle i reproduksjonen som en slags dyr hobby. Erkjennelsen av kvinners rett og plikt til full deltakelse i samfunnslivet må medføre et helt nytt syn på den biologiske reproduksjonen, og en mer bevisst organisering av forholdene omkring den.

Morsmelk som ressurs
Morsmelken er en matressurs av stort omfang. Eksempelvis er den årlige produksjon av morsmelk i Bangladesh, ca. 1,5 mill. tonn, større enn landeproduksjon av kumelk, - ca. i mill. tonn. I India har man regnet ut at dersom morsmelken skulle erstattes av det billigste og lettest tilgjengelige alternativ, bøffelmelk, ville det samlede utlegg tilsvare fire ganger landets helsebudsjett.
Dersom morsmelken ikke produseres, mødre ikke ammer, må den vanligvis erstattes av bearbeidet kumelk. De industrielt framstilte melkeprodukter for spebarn faller som regel svært dyre for den enkelte familie, særlig blant økonomisk vanskeligstilte, og særlig i utviklingslandene. Sammen med dårlig vannhygiene og mangel på skikkelig opplysning om framgangsmåten ved kunstig ernæring har dette hatt katastrofale følger for barnshelsen i mange utviklingsland. (Se art.Bottle-baby.) Dette er også et nasjonaløkonomisk problem. Eksempelvis var den potensielle morsmelkproduksjonen i Chile i 1970 93 200 tonn morsmelk. Bare 14 600 tonn ble produsert, 78 600 tonn måtte skaffes til veie ved produksjon og import av erstatningsprodukter.
Det har hittil vært en tendens til å se på nedgangen i ammehyppighet som en uunngåelig følge av "moderne utvikling". Økningen av ammehyppigheten i velstandslandet Norge er derfor et eksempel på at utviklingen slett ikke er uunngåelig, dersom den politiske vilje er til stede. Det er ikke nok at et lands helsemyndigheter går inn for amming, dersom industri eller handelsmyndighetene tillater produksjon eller import av større kvanta melkepulver for spebarn. De økonomiske interessene bak denne produksjonen vil nemlig sørge for at produktet blir solgt uansett hva helsemyndighetene ønsker. En nasjon som ønsker at den oppvoksende slekt skal få de ernæringsmessige og psykologiske fordeler brysternæringen byr på, må være villig til: 1. å regulere produksjon/import av alternativer til morsmelken, 2. å opplyse mødrene om hvorfor de bør og hvordan de kan amme, 3. å innrette arbeidslivet slik at mødre med spebarn kan amme uten å miste sin naturlige plass der.
Amming er ikke en privatsak som bare angår familien, men en kvinnepolitisk og samfunnspolitisk sak av betydning.
E.H.
Litteratur: D. B. & E. F. P. Jelliffe: Human milk in the modern World, London 1978. E. Helsing: Boken om amming, Oslo 1977. E. Helsing: Lactationin Practise: How to assist mothers in dealing with breastfeeding, 1978.


Amnesty International
Amnesty International protesterer mot rettergang og brutale straffer over hele verden Amnesty International er en internasjonal hjelpeorganisasjon med hovedsete i London. Den har i 1977 1 650 grupper i 33 land, blant dem Norge, og individuelle medlemmer i 74 land. Dens målsetting er å arbeide for løslatelse av alle såkalte "samvittighetsfanger", det vil si mennesker som sitter i fengsel eller interneringsleir på grunn av sine politiske overbevisninger, sine meninger eller sin religiøse tro. Det omfatter ikke dem som har brukt voldelige midler for å fremme sine idéer. Dessuten arbeider A.I. for å avskaffe dødsstraff og hindre at tortur brukes mot arresterte, internerte eller dømte fanger. Når det gjelder dødsstraff og tortur, arbeider A.I. for alle grupper uansett om de har brukt vold eller ikke.

Stiftelsen
Amnesty International ble skapt på grunn av en avisartikkel i London-avisen The Observer. Den 28. mai 1961 skrev den britiske advokaten Peter Benenson en artikkel under tittelen "De glemte fangene" som begynte slik: "Du kan åpne din avis hvilken som helst dag i uka, og du vil finne rapporter fra et eller annet sted i verden som forteller at noen er blitt fengslet, torturert eller henrettet på grunn av at vedkommendes meninger eller religion er uakseptabel for regjeringen. Avisleseren får en kvalmende følelse av impotens. Hvis denne følelse av avsky som eksisterer over hele verden kunne bli forent i felles handling, kunne noe effektivt bli gjort." Det som fikk Peter Benenson til å sette seg ned og skrive artikkelen var en melding i britiske aviser om at to studenter var blitt arrestert og dømt til sju års fengsel i Portugal fordi de hadde hevet sine glass på en restaurant og skålet for friheten.Det var den gang nok til å gi dem lange fengselsstraffer.
Peter Benenson foreslo ett års kampanje for samvittighetsfangene, men det ble en organisasjon som siden stadig har vokst. Det skulle opprettes et kontor i London som skulle samle inn opplysninger om slike fanger. Artikkelen og appellen ble gjengitt i aviser i en rekke land og mange mennesker sluttet seg til. Det ble opprettet grupper i flere land, og idéen bak disse gruppene var at de skulle adoptere og arbeide for tre samvittighetsfanger, - én fra et vestlig land, én fra et kommunistisk land og én fra et alliansefritt land. At A.I. har klart å balansere politisk, har vært organisasjonens styrke. Riktignok har det ført til at den er lite populær i de fleste totalitære regimer. Ledelsen skjelles ut av høyreregimer for å være "kommunistisk" og av kommuniststater for å være "CIA-infiltrert og kapitalistisk".

Virksomhet
Gradvis er A.I.s internasjonale anseelse økt - organisasjonens rapporter om forholdene i forskjellige land gjengis i aviser, radio og TV. Dens evne til å skape publisitet om enkeltmenneskers skjebne har gjort at den er blitt en effektiv "vakthund". Press fra Amnestygrupper har gitt resultater. Siden bevegelsen startet, er om lag 10 000 adopterte fanger sluppet fri - en stor del som et direkte resultat av at grupper i forskjellige land gjennom lengre tid har skrevet brev til myndighetene i landet, gjennomført kampanjer og fått publisitet for fangenes situasjon.
I starten nøyde organisasjonen seg med å arbeide for samvittighetsfanger, de fleste A.I.-gruppene var i vestlige demokratier. Gradvis er flere land også i den tredje verden trukket med i arbeidet, og A.I. har fått individuelle medlemmer i østlige kommunistland. Arbeidet er også utvidet. I 1972 startet Kampanjen mot tortur (Campaign for the Abolition of Torture). Det er en egen avdeling innenfor sekretariatet i London som kartlegger torturister og bruk av tortur rundt om i verden.
Opprettelsen av Kampanjen mot tortur er noe av det viktigste som har skjedd i A.I. de seinere år. Avdelingen har registrert de mest kjente torturister i forskjellige land og legene som "godkjenner" hvor mye ofrene tåler. Fra hovedkvarteret sendes det ilmeldinger til de nasjonale avdelingene når det blir kjent at en fange tortureres. Deretter vil det fra grupper rundt om i verden bli sendt brev til de ansvarlige myndigheter hvor gruppene gjør oppmerksom på at mishandlingen er kjent og ber om at den stanses. A.I. hevder at i 50 prosent av tilfellene opphører torturen etter en slik aksjon.
Det som har gjort organisasjonen best kjent internasjonalt, er de mange Amnesty-rapportene som er kommet siden organisasjonen ble dannet. A.I.har sendt undersøkelseskommisjoner til en rekke land - noen steder har de fått arbeide fritt, andre steder har de hatt store vanskeligheter. Det var A.I.som ved Hellas-rapporten i 1968 klarte å rette søkelyset mot juntaen i Athen. Det var også AT. som i 1972 bekreftet påstandene om at britiske soldater hadde torturert internerte i Nord-Irland. Britiskemyndigheter avviste påstandene i en årrekke. Det var først etter at Irland tok opp saken for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen at den britiske regjering i 1977 innrømmet at tortur hadde funnet sted. Andre viktige Amnesty-rapporter har vært "Politisk fengsling i Spania" (1973), torturrapporten i 1973 som slo fast at tortur brukes i mer enn 60 land, Chile-rapporten i 1974 og Sovjet-rapporten i 1975.
Det er et økende behov for en organisasjon som A.1. Det sitter minst en halv million samvittighetsfanger i fengsler rundt om i verden, og bruk av tortur som forhørsmetode synes å tilta. A.I. har hittil klart å gjennomføre en vanskelig politisk balansegang. At søkelyset kanskje er rettet mer mot høyreregimer enn mot kommunistiske, skyldes vanskeligheten med å skaffe fram opplysning fra østeuropeiske land og Kina. I de seinere år har sovjetrussiske avvikere i langt større grad enn før fått ut opplysninger om forholdene, og mye av denne informasjonen er kanalisert gjennom A.I.
Det er gruppene og de nasjonale avdelingene som finansierer A.I. Organisasjonen tar ikke imot bidrag fra internasjonale fond eller regjeringer. Dette er vel den viktigste grunn til at A.I. har klart å bevare sin uavhengighet. A.I. har rådgivende status ved FN og Europarådet. Dessuten samarbeider den med menneskerettighetskommisjonen for Amerikanske stater, den er anerkjent av UNESCO og har observatørstatus i OAU (Organisasjonen for afrikansk enhet). Organisasjonen ble tildelt Nobels Fredspris i 1977.
J. T.



Amsterdam-internasjonalen
Amsterdam-internasjonalens ledelse fotografert i 1919 Etter første verdenskrig ble den internasjonale fagbevegelse splittet. Mot det kommunistiske Røde Faglige Internasjonale, R.F.I., sto Det Internasjonale Fagforeningsforbund, I.F.T.U. (International Federation of Trade Unions), med hovedsete i Amsterdam. Overfor denne siste internasjonale bledet fra radikalt hold i fagbevegelsen reist en intens agitasjon, og "amsterdampolitikken" ble i 1920-årenes norske fraksjonskamper ensbetydende medrevisjonistisk faglig politikk. Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (LO) meldte seg ut av Amsterdam-internasjonalen i 1923, men forslaget om innmelding i RFI, som regelmessig ble reist gjennom 1920-tallet, vant aldri flertall. Forslag om gjenninnmelding i Amsterdam-internasjonalen ble reist på kongressen i 1927, forkastet, reist på ny, men vedtatt først i 1936. Landsorganisasjonene i Sverige og Danmark tilhørte Amsterdam -internasjonalen gjennom hele mellomkrigstiden.
H.F.D.

Se også: NKP, Røde Faglige Internasjonale.