...forrige side (A4)                    A5                    neste side (A6)...

Alkoholisme
Grensen mellom bruk og misbruk av alkohol bestemmes av det forbruk som er vanlig blant folk flest. Misbruk vil derfor si at konsumet i mengde og hyppighet er større enn det alminnelige forbruk i samfunnet. Noen mener at den regelmessige beruselsen skal ha medført sosiale, økonomiske og medisinske konsekvenser for at det skal være tale om misbruk. Det finnes altså ingen alment godtatt definisjon av hva som er alkoholmisbruk. Omfanget av alkoholisme og alkoholbrukDette skyldes dels at det godtakbare forbruket varierer mellom ulike befolkningsgrupper og forskjellige samfunn. Dels er overgangen mellom bruk og misbruk alltid glidende og individuelt varierende. Dessuten er det stor variasjon i de følger misbruket kan føre til sosialt, både innen et bestemt samfunn og fra kultur til kultur. Det er f.eks. mye lettere for en selvstendig næringsdrivende eller andre fra høyere sosiale lag å skjule en alkoholisme enn foren vanlig lønnsmottaker, både fordi kontrollen ikke er så streng, og fordi økonomien er bedre.
I Norge skiller man gjerne mellom alkoholikere, alkoholmisbrukere og alkoholbrukere. De fleste angivelser går ut på at det er 60-80 000 alkoholikere, og ca. 200 000 alkoholmisbrukere i Norge. I tillegg er det vel 2 millioner alkoholbrukere uten alkoholproblemer. Nøyaktige tall er det vanskelig å få, bl.a. fordi det i så stor grad avhenger av øynene som ser.
Kvinnene har tradisjonelt skjult sine alkoholproblemer i større grad enn mennene, så det er enda vanskeligere å anslå hvor stor del av gruppen med alkoholproblemer som er kvinner. Det er antydet at mellom hver sjette og åttende alkoholmisbruker er kvinne, og at forskjellen mellom menn og kvinner minker.
I Norge er grensen for det alkoholforbruket som tolereres ganske lav. Det er f.eks. ikke vanlig med daglig alkoholbruk slik man finner det i Frankrike og andre steder. Men når nordmenn først drikker, så drikker de mye, de drikker ofte for å bli fulle. Mange har et mønster hvor de drikker lite eller ingen ting i løpet av uka, og desto mer i helgene. Den norske alkoholikeren blir derfor ofte kjennetegnet ved at han ikke klarer å stoppe når hverdagen begynner. Et slikt drikkemønster gjør at det skal lite til før alkoholmisbruket forårsaker store sosiale problemer. I Norge får da også alkohoimisbruk langt oftere sosiale følger, f.eks. ved å skyve folk ut av arbeidsliv og sosial omgang, enn f.eks. i Frankrike. Her er de rent medisinske skadevirkningene mer fremtredende. Det totale alkoholforbruk pr. person i Frankrike er fire ganger så stort som i Norge.
Det totale konsum pr. år pr. person over femten år omregnet i absolutt alkohol var i 1976 i Norge 5,66 liter, det meste konsumert i form av øl og brennevin. Tilsvarende tall for 1966 var 3,85 liter, så det har gjennom de siste 10 år vært en markant øking i forbruket, nesten 70 %. Forbrukernes utgifter var i 1976 4,5 milliarder kroner. I tillegg kommer hjemmebrent, smugling og "turistbrennevin", anslagsvis med 1,5 liter ren alkohol pr. person. Men 15 % av befolkningen drikker overhodet ikke alkohol, og 10 % er ansvarlige for ca. 60 % av totalkonsumet. I de senere år har det vært en sterk økning i alkoholbruk blant de yngre, men denne økningen ser nå ut til å ha nådd en foreløpig topp.
De tradisjonelle tegn på alkoholisme, som ble systematisert av amerikaneren Jellinek i 1950-årene, er "tenning" med tap av kontroll, dvs, at en liten mengde alkohol utløser en uimotståelig trang til stadig mer, og videre "reparasjonstrang", dvs, at man må fylle på når alkoholmengden i blodet blir for lav, f.eks. når man våkner om morgenen. Dessuten regnes "black-out", det at man ikke husker noe av det som skjedde under rusen selv etter moderate mengder alkohol, av mange å være et sikkert tegn på alkohoiisme.
Ved misbruk gjennom lengre tid oppstår det organiske skader i kroppen som til dels er varige. Alle organsystemer blir rammet, men særlig går det ut over det sentrale og det perifere nervesystem og leveren. Mange av de fysiske plagene som rammer alkoholikere, vil imidlertid forsvinne dersom alkoholbruken stoppes eller minskes. Det kan være plager som mavekatarr og nervebetennelse (polynevritt).

Behandlingsmåter
Alkoholisme i seg selv er etter hvert blitt mer betraktet som sykdom enn som moralsk brist eller karaktersvikt, selv om en del av denne oppfatningen også fremdeles henger igjen. Holdningsendringen skyldes ikke minst bevegelsen Anonyme Alkoholikere som startet i USA i mellomkrigstiden.Ut fra en medisinsk oppfatning ser man på tenning og tap av kontroll som et biokjemisk fenomen; en feil i alkoholikerens organisme gjør at han ikke kan drikke "normalt". Slike organiske brister regnes som varige, følgelig er totalt avhold det eneste godtakbare målet for en behandling. Dette synet underbygges med en rekke eksempler på alkoholikere som har vært avholdende i en årrekke, og som "sprekker" bare de tar en liten drink. De fleste behandlingstiltak i dag er bygget på prinsippet om alkoholisme som sykdom og "en gang alkoholiker- alltid alkoholiker". Den beste behandlingen er etter manges mening å fjerne alkoholikeren fra hans vante omgivelser for å avruse og "avvenne" ham, for så å la ham komme hjem igjen når han er "frisk>. Følgelig er de fleste behandlingstilbud institusjoner av forskjellig slag. I Norge finnes bl.a. avrusningsstasjoner, A-klinikker, kursteder, tilsynshjem og vernehjem. I 1977 var det til sammen 84 institusjoner med totalt ca. 2 300 plasser. Feltet domineres av private religiøse organisasjoner, f.eks. eies og drives 34 av institusjonene av Det Blå Kors, som er en kristen avholdsorganisasjon. Bare 83 av 2 300 plasser er spesielt beregnet på kvinner, men noen få institusjoner tar imot begge kjønn på like linje. I sentraladministrasjonen er det et eget direktorat, Edruskapsdirektoratet, som har ansvaret for saker som har med alkoholpolitikk og alkoholistbehandling å gjøre. Mange mener at administrasjonen av alkoholistbehandlingen burde foregå fra Helsedirektoratet, som har ansvaret for alle andre behandlingstiltak. Utskillelsen av alkoholinstitusjonene bidrar til å øke tendensen til "særomsorg". Dette kan i sin tur føre til en unødvendig sosialstempling av klienter med alkoholproblemer. Ansvaret for alkoholistbehandlingen skal desentraliseres til fylkene, på samme måte som i helsevesenet ellers.
Det er bred enighet blant myndigheter og fagfolk om at man bør satse mer på behandling utenfor institusjoner og familiebehandling, "behandling i nærmiljøet". Men foreløpig har lite handling fulgt ord. En av årsakene er at det er vanskelig å få slike behandlingstiltak til å bære seg økonomisk, fordi Lov om folketrygd gjør det mye lettere å finansiere behandling i institusjon.
Bruk av tvang i alkoholistbehandlingen er et omstridt spørsmål. Etter at §~ 16 og 18 i Løsgjengerloven ble opphevet i 1970, er det ikke lenger hjemmel for å arrestere folk bare fordi de er beruset på offentlig sted (§ 16), eller for å anbringe dem på tvangsarbeidshus (§ 18). Men både i Løsgjengerloven, i Edruskapsloven og i Lov om psykisk helsevern finnes det hjemler for "behandling" uten klientens samtykke. Disse bestemmelser blir imidlertid forholdsvis lite brukt, antakelig fordi behovet for slike tiltak er svært lite. Trolig vil behovet forsvinne helt når "frivillige" tilbud blir bedre utbygget lokalt.
I den senere tid har noen forskere, særlig innen atferdspsykologi og sosiaipsykiatri, begynt å stille spørsmålstegn ved de tradisjonelle oppfatningene av alkoholisme. Flere steder i utlandet har man startet behandingsforsøk med kontrollert drikking som mål, stikk i strid med oppfatningen om "engang alkoholiker - alltid alkoholiker". Dette er igjen resultat av at man i økende grad har lagt vekt på de sosiale og mellommenneskelige forhold som årsak til alkoholisme. Tilstanden ses mer som en sosial rolle enn som en sykdom. Det er etter hvert mange lovende resultater å vise til, men det er foreløpig for tidlig å si noe om hvorvidt disse tilnærmingsmåtene vil kunne revolusjonere alkoholistbehandlingen. Det er imidlertid klart at med en slik utvidelse av alkoholismebegrepet vil man kunne nå mange flere av dem som har alkoholproblemer enn man gjør i dag.
Det er store kulturelle forskjeller når det gjelder alkoholismens utbredelse og natur. Dette tyder på at mekanismer for sosial kontroll, det være seg skikker og tradisjoner eller alkoholpolitiske tiltak, er av vesentlig betydning. F.eks. har muhammedanerne gjennom århundrer praktisert bortimot 100 prosent alkoholfrie samfunn. Tilsvarende forsøk, som er gjort i vårt århundre i USA og andre land, deriblant Norge, har vist seg ikke å virke.
I Finland var det totalforbud mellom 1919 og 1931. Fram til 1969 var det meget strenge regler og begrensende bestemmelser. Staten kontrollerte både produksjon og salg. I 1969 ga myndighetene etter for et økende krav om liberalisering og løsnet vesentlig på bestemmelsene, både når det gjaldt omsetning og med hensyn til straffereaksjoner overfor misbrukere. Dette førte i løpet av 4 år til en øking i konsum pr. person fra ca. 3 liter til 5,5 liter. økingen gjaldt særlig øl, noe man hadde regnet med, men samtidig økte brennevinsforbruket betraktelig, noe man ikke hadde regnet med. Forskere har anslått at antallet storforbrukere i Finland over kort tid økte med 20 000, fra 71 000 til 91 000, som følge av disse reformene.
Det er også fra andre steder vist en klar sammenheng mellom øking i totalforbruk og øking i storkonsumenter. Det er beregnet at en dobiing av for-bruket i et samfunn firedobler antallet storkonsu-menter. Det er sannsynlig at også alkoholskadene da øker tilsvarende. I så fall skulle mengden alkoholskader i Norge i løpet av de siste 10 år være mer enn fordoblet.
Det er ikke mulig på en realistisk måte å måle alkoholskader i kroner og øre. Men sett fra et nasjonaløkonomisk synspunkt blir det klart at alkoholens gleder betales dyrt.

Arbeiderbevegelsen og alkoholen
I arbeiderbevegelsen har alkoholspørsmålet stått sentralt, særlig i de første tiår av dette århundre. Grovt sett har det vært to linjer: På den ene siden har aikoholen vært sett som et av kapitalens beste midler til profitt og til undertrykking av arbeiderklassen. Derfor kreves aktiv kamp mot alkoholen. På den andre siden står oppfatningen om at alkoholskader er symptomer på et ufullkomment samfunn, symptomer som automatisk vil forsvinne når sosialismen når sin endelige seier.
Den aktive kamplinjen preget i økende grad Det norske Arbeiderpartis politikk fram til 1920-årene og var en av hovedårsakene til at det i 1919 ved folkeavstemning ble innført forbud mot omsetning av brennevin og vin i Norge. Men etter at forbudet ble opphevet i 1927, ble holdningen etter hvert mer passiv. Ord som "alkoholkapitalen" og "alkohol-profitører" forsvant. I stedet ble det snakk om alkoholisme som sykdom og nødvendigheten av opplysningsarbeid og annet forebyggende arbeid.
Dette er på mange måter en overgang fra klassekamp til klassesamarbeid, noe som ble konkretisert i 1963 gjennom opprettelsen av AKAN - Arbeidslivets komité mot alkoholisme og narkomani. AKAN er en samarbeidsorganisasjon med LO, NAF og staten som medlemmer. Den representerer et system der arbeidstakerne på arbeidsplassene får hjelp med sine alkoholproblemer, bl.a. gjennom en utstrakt bruk av frivillige støttekontakter, som rekrutteres blant arbeidskameratene. Systemet har klare fordeler. Alkoholmisbrukeren får som regel hjelp på et mye tidligere tidspunkt enn i det tradisjonelle behandlingsapparat. Og muligheten for oppfølging gjennom lang tid er tilstede. Men AKAN-ordningen har også sine betenkeligheter,først og fremst at arbeidsgiveren bare er interessert i samarbeid så lenge alkoholmisbrukeren ikke representerer ekstra utgifter eller hemmer produksjonen.
Verken SV, NKP eller AKP(m-l) har hittil markert noe klart, alkoholpolitisk standpunkt. Alkohol har vært en så vesentlig faktor i vår kultur gjennom århundrer at det sannsynligvis er urealistisk å regne med at den kan fjernes totalt. De mest vellykkede tiltak, enten det gjelder alkoholismebehandling eller alkoholpolitikk, må derfor fylle tokrav: De må ta sikte på å innpasse alkoholen som en godtatt, men farlig del av vårt liv og vårt samfunn. Samtidig må en søke å fjerne alle profittmuligheter som ligger i omsetning av alkohol eller behandling av alkoholisme.
O.G.Aa.
Se også: AA, Avholdsbevegelsen, Løsgjenger.


Allende Gossen, Salvador
Allende (1908-1973), Chiles president i Unidad Populars regjering 1970-1973. Drept ved militærkuppet 11. september 1973. Utdannet lege. Allerede aktiv i chilensk politikk fra slutten av 1920-åra. En av grunnleggerne av det chilenske sosialistpartiet i 1933. Helseminister i Folkefrontregjeringen i 1938. Etter andre verdenskrig stilte Allende til valg som presidentkandidat for breie venstrefronter både i 1952, 1958, 1964 og 1970. 1 1958 manglet Allende bare 30 000 stemmer på å vinne valget.
Først i 1970 lyktes det venstrekreftene å vinne. Med 36,3 % av stemmene var Allende valgetsseierherre og ble innsatt som landets president i november 1970, etter at CIA og høyrekreftene i Chile hadde forsøkt å hindre innsettelsen. Allende ble framstilt som verdens første valgte marxistiske president i vestlige massemedia og kom snart til å stå i en særstilling blant den tredje verdens ledere. Allende ledet en meget aktiv reformpolitikk i den første tida som president. Det meste av det sosialistiske regjeringsprogrammets reformer ble satt ut i livet, og balansepunktet i chilensk politikk og økonomi var i ferd med å vippe over fra et borgerlig-kapitalistisk samfunn. Reaksjonen mot Allendes politikk var meget kraftig, bl.a. ble Chile møtt med kredittboikott og trakassering av kopperhandelen fra USAs side. Etterhvert som de hjemlige problemene tårnet seg opp, med en stadig mer aggressiv høyrereaksjon på den ene siden, og en splittet venstreside på den annen, valgte Allende å forsøke å finne fram til forskjellige typer kompromisser med de militære og kristeligdemokratene for å unngå et blodig kupp. Dette lyktes en stund. Men etter at venstrekreftene ved valget i mars 1973 viste at de hadde økt sin oppslutning fra 1970, til tross for store økonomiske og administrasjonsmessigeproblemer, samlet høyrereaksjonen seg. Med støtte fra USA var militærkuppet etter hvert uunngåelig. Etter sin død har Allende blitt et symbol på folkets kamp i Latin-Amerika. Hans siste ord om at "min innsats har vært å skrive historiens første side -mitt folk og Amerika vil skrive resten" har siden blitt stående som "kamerat-presidentens" testamente.
S.Han.



Allianse
Allianse (eller koalisjon) er et sentralt begrep i politisk teori. Når vi går fra en gruppe på to personer (eller organisasjoner) til en gruppe på tre eller flere, oppstår det muligheter for allianser som gjør at situasjonen blir en helt annen og mer flytende. I en sosialdemokratisk blandingsøkonomi som Norge kan f.eks. forholdet mellom kapitalistklasse og arbeiderklasse beskrives som samarbeid om å produsere mest mulig og kamp om hvordan produktet skal fordeles, der hver av de to klassene har midler(lockout, streik) som er til deres fordel i kampen, samtidig som de er til skade for samarbeidet. Utfallet vil avgjøres av partenes styrke, det vil si ressurser og klassebevissthet. En slik kamp er mer komplisert enn en krig, der det å vinne er det eneste som teller, for i klassekampen er det også viktig å vinne på en måte som ikke gjør at det produkt som skal fordeles blir for sterkt redusert av kampen. Allikevel er det klart at situasjonen er mer gjennomsiktig enn den som oppstår hvis det kommer til en tredje klasse, eller hvis en av de to klassene deler seg i to fraksjoner. Hvis arbeiderklassen deler seg i hvitsnipp og blåsnipp, kan man se ailianser mellom kapitalister og hvitsnipparbeidere mot blåsnipparbeiderne (f.eks. i skattesaker), mellom kapitalister og blåsnipparbeidere mot hvitsnipparbeiderne (f.eks. i miljøvernsaker) og mellom de to grupper arbeidere mot kapitalistene (f.eks. i kampen om arbeidsdagens lengde). I det politiske spill inngår det da ikke bare trusler, men også løfter, byttehandler, splitt-og-hersk taktikk og mange av de andre forhold som gjør at politikk er noe annet enn klassekamp.
Marx la stor vekt på slike allianser i sin analyse av europeisk politikk i det 19. århundre. I sine skrifter om 1848-revolusjonen viste han hvordan borgerskapet til å begynne med inngikk i en allianse med arbeiderne mot den føydale overklasse, men gikk over til å alliere seg med denne overklassen mot arbeiderne da de så hvordan arbeiderne kunne komme til å vende seg mot dem som det neste skritt i kampen. I sine analyser av engelsk politikk viste han hvordan noen situasjoner ble avgjort av en allianse mellom jordeiere og arbeidere(som i kampen om ti-timers loven), andre av en allianse mellom kapitalister og arbeidere (som i opphevelsen av Kornlovene) og atter andre av en allianse mellom kapitalister og jordeiere (som i bergverkslovgivningen). Alliansen mellom den reaksjonære Bismarck og sosialisten Lassalie kom etter alliansen mellom alle fraksjoner av overklassen mot arbeiderne, som igjen fulgte etter alliansen mellom det progressive borgerskap og Marx i revolusjonsåret 1848-49. I Kina var Chiang Kai-shek først alliert med det kinesiske kommunistparti mot de føydale krigsherrer, som han senere allierte seg med etter å ha knust kommunistene.
Et viktig trekk ved alle slike allianser er at de tar en annen form når de dannes første gang enn den de tar i senere historiske situasjoner. Da Lenin og senere Stalin anbefalte de kinesiske kommunister å gå i allianse med det nasjonale borgerskap i Kina, var det fordi dette var den progressive tendens, som hadde vist seg fruktbar i andre sammenhenger, selv om arbeiderklassen i disse sammenhengene ofte var blitt slått ned på grunn av sin mangel på erfaring. Hva Lenin og Stalin overså, var at ikke bare arbeiderklassen, men også det nasjonale borgerskap hadde lært av historien. I 1848 hadde ikkearbeiderklassen eller borgerskapet i Frankrike eller Tyskland fullt utviklet klassebevissthet eller organisasjon. Begge klasser famlet seg fram på ukjent terreng, og ingen av dem gikk inn i alliansen med den bevisste og kyniske hensikt å utnytte den andre. En helt annen situasjon forelå i Kina i 1925-27, der både Kuomintang og kommunistpartiet forsøkte å utnytte den annen part, som i en krig der hver part bygger opp sin strategi ut fra motpartens feil i siste krig. m-l-bevegelsens mislykte forsøk på frontdannelse i forbindelse medavstemningen om norsk EEC-medlemskap kan forklares i et slikt perspektiv. m-l-bevegelsen forsøkte å følge en oppskrift som hadde vist seg brukbar andre steder, men glemte at alliansepartnerne også kjente til oppskriften. Dette sier noe vesentlig om politisk handling (i motsetning til de mer dyptliggende trekk ved klassekampen): den tar hele tiden nye former, bygger på skapende virksomhet, lar seg vanskelig forutsi.
J.E.



Alliansefrie stater
Den andre verdenskrigen medførte at USA styrket sin økonomiske og politiske posisjon i verden i forhold til de "gamle", sterkt krigsherjede europeiske imperialistmaktene. Men verdenskrigen hadde også ført til at de sosialistiske landene sto sterkere enn noen gang tidligere. De utgjorde derfor en trusel mot USAs langsiktige planer om en kapitalistisk verdensordning. For å virkeliggjøre sine planer, måtte USA mobilisere sine "allierte" rundt om i verden mot kommunismen. Det fulgte en tid med skjerpet ideologisk kamp (se art. Kalde krigen), der de rådende økonomiske interesser i USA kjempet mot alt som kunne tenkes å stå i vegen for planene om kapitalismens framvekst.
Den alliansefrie bevegelsen kom som en følge av den såkalte kalde krigen. Mange av utviklingslandene som nettopp hadde oppnådd sjølstendighet, fryktet at de på en eller annen måte skulle bli dratt inn i den kalde krigen og kanskje deles på samme måte som Korea og Vietnam. Derfor møttes - i 1955 - politiske ledere fra en rekke land i Asia og Afrika til en konferanse i Bandung i Indonesia.
Det var Afghanistan, Burma, Ceylon, Egypt, Etiopia, Filippinene, Gullkysten, India, Indonesia, Irak, Japan, Yemen, Jordan, Kampuchea, Kina, Laos, Libanon, Liberia, Libya, Nepal, Nord-Vietnam, Pakistan, Persia, Saudi-Arabia, Siam, Syria, Sudan, Sør-Vietnam, Tyrkia. (Siden 1955 har flere av disse landene skiftet navn, og noen er blitt slått sammen med andre.)
De politiske prinsippene som deltakerne på Bandungkonferansen ble enige om, hadde vokst fram og blitt formulert av ledende intellektuelle i de ulike landene allerede under kolonitiden. Men det var først i Bandung at disse prinsippene ble formulert på en sammenhengende måte, i ti punkter eller artikler. Disse danner det ideologiske grunnlaget fordet vi i dag kjenner som den alliansefrie bevegelsen eller avtalen mellom de alliansefrie land. Noe kortfattet stiller artiklene følgende krav til de ulike land:
-Respekt for menneskerettighetene og for intensjoner og prinsipper i FN-charteret.
- Respekt for alle nasjoners suverenitet og territoriale integritet.
- Erkjennelse av alle rasers og lands likeverd.
- Erkjennelse av prinsippet om ikke-innblanding i andre staters indre anliggender.
- Respekt for ethvert lands rett til å forsvare seg sjøl, enten alene eller sammen med andre land.
- Et land må ikke inngå kollektive forsvarsavtaler til fordel for noen av stormaktene og heller ikke øve press på andre land.
- Et land må avstå fra aggresjon eller trusel om aggresjon mot et annet lands territoriale integritet eller politiske uavhengighet.
- Alle internasjonale tvister må søkes løst med fredelige midler.
- Fremme samarbeid og gjensidig interesse.
- Respekt for lovgivning og internasjonale forpliktelser.
Siden alliansens forløper - Bandungkonferansen- og dens spede begynnelse ved det første toppmøtet i Jugoslavia i 1961, har alliansens omfang økt kraftig. Siden 1961 har antall medlemsland økt fra 25 til nærmere 90, og omfatter i dag de fleste utviklingsland i verden. Til tross for relativt store politiske motsetninger innen alliansen, har dens politiske betydning vokst betraktelig. På femten år har de alliansefrie statene utviklet seg fra å være en gruppe land med begrensede krav på reformering av FN - til en gruppe med organisert samarbeid også utenfor FN. Hittil har alliansens styrke nettopp ligget i det forhold at gruppen har kunnet opptre i ulike internasjonale fora (FN, UNCTAD -FNs konferanse for handel og utvikling), som pressgruppe overfor de utviklede land.

Kairoprinsippene
Ved de to siste toppmøtene, Alger 1973, Colombo 1976, har det oppstått betydelige motsetninger pga. ulike tolkninger om hvilke krav som skal oppfylles for at et land skal kunne aksepteres som medlem i bevegelsen. De historiske kriteriene for medlemskap er nedlagt i de såkalte Kairoprinsippene, som ble vedtatt i Kairo i 1961:
1. Landet må følge en uavhengig politikk grunnlagt på prinsippet om sameksistens mellom stater med ulike politiske og sosiale system, så vel som på alliansefrihet, eller være på veg til å utvikle en politikk grunnlagt på disse prinsippene.
2. Det berørte land må konsekvent støtte nasjonale frigjøringsbevegelser.
3. Landet må ikke være medlem av en militæralalianse som omfatter flere stater og er opprettet som en del av konflikter mellom stormakter.
4. Hvis et land har en tosidig militæravtale med en stormakt eller er medlem i en militærpakt i et område, må avtalen eller pakten ikke være inngått som en del av konflikter mellom stormaktene.
5. Hvis et fremmed land er gitt tillatelse til militære baser, må ikke denne tillatelsen være gitt som en del av konflikter mellom stormakter.
Tolkningen av det første punktet har vist seg å være det største stridsemnet. Spørsmålet har først og fremst vært hvorvidt de alliansefrie aktivt skal forsøke å bryte opp de allerede eksisterende blokkene. I Colombo ble det stilt forslag om at Romania (Warszawapakten), Portugal (NATO) og Filippinene (SEATO) skulle opptas som medlemmer av den alliansefrie bevegelsen. Disse forslagene gikk ikke gjennom til tross for at det i bevegelsen er stor sympati for land som gjør forsøk på å bryte ut av de allerede eksisterende blokkdannelsene.

Samarbeids- og sjølstendighetslinje
Det femte toppmøtet, som ble avholdt i Colombo i Sri Lanka i 1976, hadde sin bakgrunn i krisen i den verdenskapitalistiske økonomien og de imperialistiske landenes motvilje mot å etterkomme krav fraden tredje verden. Dette har tvunget de underutviklede landene til å reagere. Spørsmålet er på hvilken måte man skal reagere. Innen den alliansefrie bevegelsen kan vi, hva angår den økonomiske politikken, grovt sette skille mellom to hovedllnjer: en samarbeidslinje og en sjølstendighetslinje.
Landene som står for samarbeidslinjen (f.eks. Malaysla, Singapore, Saudi-Arabia, ZaTre og Argentina), aksepterer sin nåværende avhengighet av det imperialistiske landene, og de ønsker å løse den økonomiske krisen ved å øke strømmen av økonomiske midler fra de imperialistiske landene til de underutviklede landene.
Samarbeidslinjen vil i praksis bety et samarbeid mellom imperialismen og de herskende klasser i den tredje verden. Målet for de regimene som følger samarbeidslinjen blir da å endre den økonomiske maktbalansen i verden innen systemets rammer, til fordel for det innenlandske borgerskapet. Således medfører samarbeidslinjen at det imperialistiske systemet forblir uberørt, og linjen er derfor til fordel for de herskende klasser over hele verden.
En annen gruppe land (bl.a. Algerie, India, Jugoslavia og Libya) vil godta et samarbeid med imperialistiske land på visse betingelser. Ved å samarbeide både med imperialistiske og med sosialistiske stater, forsøker denne gruppen land å unngå eller begrense en altfor ensidig avhengighet av imperialistiske land.
Men regimene i denne gruppen av alliansefrie stater fører ikke en politikk som har til hensikt å oppheve det internasjonale kapitalistiske systemet. De ønsker en ny økonomisk verdensordning, men uten å sprenge den gamle.
I varierende grad har land som Angola, Cuba, Kampuchea (Kambodsja) Korea, Laos, Mosambik og Vietnam en uttalt målsetting om å oppheve det internasjonale kapitalistiske systemet. Handel og økonomisk samkvem med imperialistiske land betraktes som et nødvendig onde, som de inntil videre må leve med. Men i sin økonomiske politikk arbeider disse landene for å bygge opp jordbruk og industri med sikte på sjølforsyning og for å sikre sin egen økonomiske utvikling. De ønsker ikke å veves inn i det verdenskapitalistiske systemet, og er forberedt på å ta en konfrontasjon med imperialismen, det være seg en økonomisk, politisk eller til og med en militær konfrontasjon.
På det økonomiske område har vi nå påpekt eksistensen av to hovedllnjer. Betrakter vi det rent politiske området, blir bildet mer komplisert. Ser vi nærmere på den utenrlks- og innenrikspolitikk som føres av de ulike medlemmer av alliansen, finner vi såvel kapitalistiske som sosialistiske regimer, progressive som reaksjonære, imperialistiske som nykoloniale.

Progressive og reaksjonære land
Kjernen i den progressive gruppen består av de landene som følger sjølstendighetslinjen. Her finnes både sosialistiske land og land som bygger sosialismen (f.eks. Angola, Benin, Cuba, Guinea, Guinea-Bissau, Irak, Kampuchea, Korea, Laos, Mosambik, Somalia, Sør-Yemen og Vietnam). I den progressive gruppen må vi også ta med noen av de landene som økonomisk sett driver en samarbeidslinje (f.eks. Algerie, Jugoslavia, Jamaica og Tanzania).
Den overveiende del av de land som følger samarbeidslinjen, er åpent reaksjonære både i sin utenriks- og innenrikspolitikk. Målt i økonomisk styrke domineres denne gruppen av de landene som innen det imperialistiske systemet spiller rollen som sub-imperialister, dvs, at de er "under-agenter" foten av de store imperialiststatene, oftest USA (f.eks.Saudi-Arabia og Zalre).
Tallmessig dominerer imidlertid de nykoloniale landene den reaksjonære gruppen (Argentina, Bahrain, Egypt, Elfenbenskysten, De forente arabiskeemirater, Malaysia, Marokko, Mauretania, Senegal, Singapore, Sudan, Zambia).
Styrkeforholdet mellom progressive og reaksjonære land i alliansen må pr. i dag betraktes som ganske jevnt. Innen samarbeidslinjen kommer mellomgruppen, som vakler mellom progressive og reaksjonære standpunkter, dermed i en nøkkelposisjon. Spenningsforholdet mellom progressive og reaksjonære land kommer både direkte og indirekte til uttrykk i den politiske erklæringen og de mange politiske og økonomiske resolusjoner som ble vedtatt på Colombo-konferansen.
Men til tross for grunnleggende motsetninger har de alliansefrie statene i dag felles interesse av å sikre bevegelsens enhet. Dette vises tydelig ved at alle (de underutviklede) landene i den alliansefrie bevegelsen har stilt seg bak kravet om en ny økonomisk verdensordning. Alle medlemslandene ønsker med andre ord å tilkjenne seg en større del av det økonomiske overskuddet i verden.
De reaksjonære kreftene er riktig nok først og fremst Interessert i å utnytte den alliansefrie bevegelsen for begrensete, klassemessige interesser, og de er vel neppe villige til å ta en konfrontasjon med imperialismen for å forsvare bevegelsens prinsipper. Men for å nå sine økonomiske mål, er de forberedt på å gjøre noen innrømmelser, bl.a. å støtte nasjonale frigjøringsbevegelser og å bidra til å utvikle samarbeidet innen jordbruk, handel og industri mellom de alliansefrie statene.
De progressive landene arbeider for å få bevegelsen til å innta et klart anti-imperialistisk standpunkt. Hittil har imidlertid ikke disse landene en styrkeposisjon innen alliansen som tilsier at de kan drive igjennom en slik politikk. De er sjølsagt klar over at en hard linje fra deres side kan lede til splittelse av alliansen, en splittelse som under de nåværende internasjonale styrkeforholdene bare vil tjene imperialismen. Dette betyr ikke at de progressive landene forsvarer enhet for enhver pris. De godtar at visse kompromisser må til for å skape den enhetsom er en nødvendig forutsetning for at den alliansefrie bevegelsen i det hele tatt skal kunne påvirke verdenspolitikken og spille en aktiv rolle i kampen mot imperiallsmen.
H.Se.
Litteratur: Kommentar, 8/9 1976.


Allmenning
Allmenning (eigenleg ålmenning, for alle) er eit av mange namn på utmark eller udyrka grunn i Norge. I dei gamle lovene våre blir det også skilt mellom den øvre allmenningen (innlandet, fjellet) og den ytre allmenningen (sjøen utafor moldbakken).Innhaldet av ordet må ikkje forvekslast med dei allemannsrettar vi har til f.eks. å plukka bær og ferdast i utmarka. Rettane i allmenningen gjekk mykje vidare, f.eks. til å driva jakt og fiske med fastståande reiskap, hogga ved og vyrke, flå never,senda krøter på beite, slå gras og sanka for og til å ha sæter. Naturleg nok kunne ikkje dette vera allemannsrettar, men berre rettar for folk i ei bygd og ikkje for grannebygda. Her kan vi ha samanhengen når dei i Telemark og på Agder ikkje har allmenningar. Der må utmarka og fjellet ha blitt delt mellom bygdene og deretter mellom gardane, kanskje alt før rikssamlinga. Like gamalt som Gulatingslova er kravet frå kongen om å få jordleige (land-skyld) av nyryddingar i allmenningen. Dette kan tolkast som nydyrkingspolitikk, kombinert med ein freistnad på å hindre at nokre gardar i bygda auka sitt gardsvald innover i allmenningen, til skade for den felles bruken. Det er kanskje dette som kongedømet har innført i Trøndelag på 1200-talet. Frå 1300-talet av har uttrykket "kongens allmenning" vore i jamn bruk, utan at det til vanleg synest å ha stått i motstrid med at kvar skulle få ha sine rettar i allmenningen som frå gamalt. Men vi har elt brev frå 1336 (Diplomatarium Norvegicum I nr 241), der Magnus Eiriksson gir sin allmenning i Nord- og Vestmarka til sitt kongelege kapell Mariakyrkja i Oslo, slik at dei kan brenna murstein og kalk. Det finst også mange døme på at storgardar har slått under seg særleg verdfulle fiskevatn i allmenningen, til fortrengsel for anna bygdefolk.
Folkeauken i Norge og den veldige og stigande etterspurnaden på tømmer i Vest-Europa frå 1500-talet av vart til eit press mot skogsallmenningane i Aust-Norge, dvs, mot nesten all skog på Austlandet. Presset gjekk i retning av å konsentrera rettane til tømmerskogen på færre hender eller berre ei hand, f.eks. el grend, brukarane på dei matrikulerte og skattebetalande gardane, ein trelasthandlar i Christiania. Dermed vart innhaldet av "kongens allmenning" slik at kongen kunne selja allmenningar eller overlata dei til f.eks. bergverk med tanke på produksjon av trekol. Vanlegvis tok regjeringa da atterhald om at bøndene skulle få ha sine rettar som før. Eit seinare namn for denne ordninga er privatallmenning. Denne utnyttinga trong Ikkje stå i konflikt med dei gamle rettane, ikkje meir enn tilfellet var i Nord- og Vestmarka på 1300-talet. Så langt var teknikken ikkje komen enno. Derimot er det heilt klart at frå 1600-1700-talet vart dei gamle rettane reserverte for gardbrukarane. Den nye og eigedomslause husmannsklassen fekk berre ubetydelege rettar i allmenningane.
Frå 1800-talet brukar vi namnet statsallmenningar på dei kongsallmenningar som ikkje vart selde. Frå 1860-åra står dei under Direktoratet for Statens skogar, men dei blir vanlegvis drivne til fordel for bygdefolk med allmenningsrett. (Elt eksempel er Sjodalen eller Langmorkje statsallmenning i Vågå, jfr. Gudmund Sandvlk: Brev om Sjodalen, Den norske turistforenings Årbok 1976.) Namnet bygdeallmenningar blir brukt 1. om ein privatallmenning, som ved utskifting vart delt i ein rein privateigedom og i ein allmenning for dei bønder som hadde gamle rettar der (eit eksempel er Romedal allmenning, jfr. Ingvild Sandvlk: Almenningsskogbruket i Romedal, 1958), eller 2. når ein statsallmenning vart seld til dei bønder som hadde gamle rettar der. Privatallmenningar skal i teorien ikkje finnast i enger. - I våre dagar er det forbode å selja allmenningsretten frå ein gard.
Trelasthandel og bergverksdrift gjorde at tidlegare vende interessa seg først og fremst mot skogsallmenningane på Austlandet og i Trøndelag. Men vassdragsutbygginga, den nye gruveindustrien, samferdsel, turisme og friluftsliv har gitt omgrepet statsallmenning ny aktualitet også for snaufjell og høgfjell. Høgfjellskommisjonen (1908-1953) avgjorde det meste av slike tvistar i Sør-Norge. I Nord-Norge byrja dette arbeidet i slutten av 1960-åra. Eit særleg spørsmål er dei 96 % av Finnmark fylke, som sidan ca. 1800 blir kalla "Statens umatrikulerte grunn i Finnmark", men der nyaste forskning (Sverre Tønnesen: Retten til jorden i Finnmark, 1972) gjer det rimeleg å innføra ved lov omgrepet allmenning for å sikra dei tradisjonelle rettane til jord og vatn for samane.
Allmenningsspørsmålet i Norge er ihopfløkt og ulikt frå landsdel til landsdel. Slik er det også i andre land og verdsdelar. Det som er felles er kanskje ei organisert, kollektiv utnytting av naturressursar, i skarp motsetning til profittorientert utnytting i medhald av privat eineeigedomsrett.
G.Sa.
Litteratur: K. Johannesen: Almenning, i Norsk historisk leksikon, Oslo 1974.


Allmøte
Allmøte er en form for direkte demokrati. Det kan både være en valgform og en styreform. Som valgform står allmøtet i motsetning til urnevalg. Forskjellen ligger her ikke i hvem som er stemmeberettiget, men i hva som kreves for stemmegiving. Ved allmøtevalg kan bare de stemme som er tilstede under hele møtet. Dette begrunnes gjerne på to måter. Allmøtet gir anledning til at meninger kan brytes og forandres gjennom diskusjon, mens urnevalget mer passivt avspeiler meningene. Dessuten vitner deltakelse i allmøtet om et mer aktivt forhold til den politiske beslutningsprosess. Begrunnelsen er altså at de informerte og engasjerte borgere bør ha en særlig innflytelse på beslutningene. Allmøtevalg har ofte, men ikke alltid, to andre særtrekk: valg med håndsopprekning og full anledning til å tilbakekalle de valgte representanter når som helst. Begge trekk er en fare for den demokratiske prosess, det første fordi det skaper et urimelig press på den som har avvikende meninger, og det andre fordi det innbyr til lunefulle siksak-bevegelser i beslutningsprosessen. Selv uten disse særtrekk kan allmøtevalg være en fare for demokratiet, hvis de krever at engasjementet er så stort at velgerne må sitte på møte i mange timer og langt på natt. Med klart avgrensede tidsrammer og nokså små velgergrupper kan man unngå denne ulempen, og allmøtevalg vil da ofte være den valgform som best svarer til demokratiets hovedtanke.
Allmøte som styreform står i motsetning til representativt styre, det vil si et styre som utøves av valgte representanter. I det antikke Aten ble alle viktige beslutninger truffet av alle borgere i fellesskap, på møter som ble holdt ca. 40 ganger i året. Et problem med denne styreformen var dens sårbarhet mot demagoger. Atenerne utviklet flere institusjoner for å løse dette problemet. Ostrakisme, eller landsforvisning, ble brukt for å fjerne demagoger. Den såkalte graphe paranomon gjorde det straffbart for en borger å legge fram ulovlige forslag på allmøtet, selv om forslaget ble vedtatt. Man kan kalle dette for en slags demokratisk angrefrist. I nyere tid har allmøte som styreform vært brukt av revolusjonære bevegelser i revolusjonens første fase under arbeidskonflikter, i kvinnebevegelsen, og avskjermede institusjoner (universitetsinstitutter o.l.). Erfaringene tyder på at styreformen er lite stabil, og på at uformelle eliter lett oppstår.
J.E.



Allokere
Ordet kommer fra latin (ad: til og locus: sted). Det er kommet inn i norsk språkbruk i de siste par tiårene fra engelsk, hvor det betyr sette inn, tildele, plassere, fordele. I de fleste sammenhenger kan man heller bruke et norsk ord. Ordsammenstillingen (offentlig ressursallokering" er i ferd med å bre seg i avis- og departementsspråk, ofte nærmest synonymt med politikk.
M. V.



Alternativ lønnskamp
Begrepet alternativ lønnskamp slik dette har blitt lansert på sosialistisk hald, står for ei nyvurdering av den kampen arbeidarklassen alltid har ført for å få størst muleg del i produksjonsresultatet. Nyvurderinga gjeld ikkje storleiken av dei krav som arbeidarane presenterer overfor kapitalen, men i første rekke kva reallønnsauken skal brukast til i eit rikt industrisamfunn.
Alternativ lønnskamp er eit omstridd begrep på venstresida, og det har ofte blitt forvrengt av dei som berre godtar den tradisjonelle lønnskampen: At arbeidarane stadig krev høgare reallønn og auka forbruk ("pengelønnskamp" eller "monetær lønnskamp").
Utgangspunktet for dei som vil endre den tradisjonelle lønnskampen, er dette: Det fleste lønnstakarar i dei rike land er komne opp på ett forbruksnivå like høgt som overklassen for eit par tiår attende. Utgiftene til grunnleggande behov aukar relativt sett lite, - den nyvunne rikdommen går meir og meir til større bilar og fleire Sydenreiser, også hos vanlege lønnstakarar.
Det er ikkje gale i seg sjølv at arbeidsfolk får del i den luksusen som tidlegare berre overklassen fekk nyte. Men vi veit at ein slik standard aldri kan gjennomførast for alle folk på jorda, det er rett og slett ikkje ressursar nok. Og dersom denne standarden skulle gjelde for alle folkeslag og i all framtid, forstår sjølv den største optimist at det er utopi. Ein "pengelønnskamp" er derfor ein usolidarisk kamp, sett i globalt og framtidig perspektiv.
Dette må få følgjer for den lønns- og forbrukspolitikken som lønnsmottakarane i vidaste forstandskal drive. Det må ikkje minst få konsekvensar for arbeidarklassen, den klassen som strategisk står i fremste rekka i kampen mellom arbeid og kapital. Spørsmålet er om arbeidarklassen i rike land berre skal drive lønnskamp for sine eigne materielle interesser. Det er nemleg slik i vår tid at dei gruppene som treng materiell framgang, ikkje tar del i kampen om produksjonsoverskotet: Det gjeld utkantgrupper i våre eigne land (barn, gamle, utkantbefolkning, funksjonshemma), det gjeld folk i u-land, og det gjeld framtidige slekter. Den kampen som blir førd på norske arbeidsplassar i dag, har store konsekvensar for desse gruppene, men det er sjølve avskorne frå å slåst for sine interesser. Derfor må lønnstakarane i rike land drive klassekamp på vegne av desse gruppene.
Eit hovudpoeng må vere at den alternative lønnskampen skal gi kapitalistane mindre til profitt og investeringar enn dei normalt får i dag under tradisjonelle lønnskonflikter. I staden for å dele bedriftsoverskottet i to pottar - arbeidsfolks forbruk og kapitalens profitt - skal ein etter "alternativlønnskamp-strategi" dele det i tre: Den nye delen som kjem inn, kan kallast ein "miljø- og utjamningsdel".
Kva skal så ett "miljø- og utjamningsfond" kunne brukast til?
For det første skal ikkje pengane brukast til å betre arbeidsmiljø og trivsel innafor verksemda. Slike utgifter skal allereie på førehand vere dekt av driftsbudsjettet. Derimot kan inntil ein viss prosent nyttast til generelle miljøforbetringar i lokalsamfunnet, eller til beste for uprivilegerte samfunnsgrupper innafor vårt eige land. Men ein viss, bunden prosent skal gå til globale utviklingsføremål, og eit arbeidarkollektiv må ha lov å auke denne prosenten heilt til 100.
Eit utbreidd syn går ut på at det vil ha same virkninga dersom vi skjerpar skattane, og gjennom dette aukar både offentlege utgifter og utviklingshjelp. Men midlane blir da forvalta av statsbyråkratiet og ikkje av arbeidarane sjølve. Vi veit at skatteauke og auka offentleg u-hjelp lett blir upopulært blant arbeidsfolk. Dette kjem lkkje av at folk flest er usolidariske og reaksjonære. Slike folk finst nok, men for vanlege menneske gjeld irritasjonen dette at ein ikkje får bestemme over bruken av dei verdiane ein sjølv har skapt. Reint praktisk kan utviklingsarbeid etter desse retningslinjene formidlast gjennom "adopsjon av lokalsamfunn", dvs.at ein lokal norsk samorganisasjon adopterer eit tilsvarande lokalsamfunn f.eks. i Tanzania. I samarbeid med faglege søsterorganisasjonar der legg ein opp eit utviklingsarbeid som først og fremst tar sikte på å skaffe arbeid og inntekt til vanlege arbeidsfolk.
Også den delen som eventuelt går til meir lokalemiljøforbetringar, har klåre strategiske føremoner framfor pengelønnskamp. Ein streik som berre går på høgare lønn, og som fører til bryderi for publikum, skaper lett motsetnader mellom dei streikande og andre grupper av arbeidsfolk. Ved å ta ut "reallønnsauken" i form av allmenne miljøkrav, t.d. rimelegare kollektivtrafikk, kan arbeidarane stille ganske strikse krav overfor kapitalen utan å bli stempla som "griske" av sosialdemokratar og høgrepresse. Mange utanom den streikande arbeidsstokken får direkte interesse av at aksjonane blir vellykka, - f.eks. barn og gamle når det gjeld kollektivtrafikken.
Generelt vil ei bremsing av forbruksspiralen føre til mindre "behov" for bortrasjonalisering av arbeidsplassar og til lågare inflasjon. Mange marxistar vil hevde at dette er å gjere kapitalismen meir akseptabel for arbeidsfolk. Til det er å seie at ein ikkje bør bruke arbeidsfolks ve og vel som middel i kampen mot kapitalismen. Redusert investeringsrate vil bremse produksjonsveksten, men også bortrasjonaliseringa av arbeidsplassar. Dersom vi aksepterer ein stans i reallønnsutviklinga for den øvre delen av lønnsskalaen og kombinerer dette med politiske verkemiddel som favoriserer arbeidskraftkrevjande industri, kan vi oppnå at lågare reallønnsutvikling gir fleire arbeidsplassar og dermed full sysselsetting.
Så lenge ingen reiste spørsmålet for alvor om jorda har nok ressursar, var den tradisjonelle pengelønnskampen uproblematisk. Men dersom vi i framtida må rasjonere mange av dei viktigaste ressursane, kjem dei tradisjonelle marxistane opp i eit uløyseleg dilemma: Sett at marxistane får arbeidarane til å krevje stadig høgare reallønn, og sett at dette fører kapitalismen opp i ei krise som endar med ein sosialistisk revolusjon. - Så får sosialistane makta, og folk tenker som så: "Dei har i alle år bede oss kjempe for høgare levestandard. Nå da dei sjølve har kome til makta, må vel levestandarden automatisk auke fra år til år." Så seier kanskje sosialistane: "Nei, nå har vi nådd fram til eit sosialistisk samfunn. Og ressursane varer ikkje evig, så nå må vi spare". Da vil arbeidsfolk seie: "Vi er blitt lurt". Så kjem kontrarevolusjonen - eller kanskje kan sosialistane hindre dette ved å innføre politistaten, i alle fall vil det vise seg at strategien med pengelønnskamp ikkje fører fram til den frigjeringa dei søker å oppnå gjennom kampen for sosialismen.
Det er sagt at det sosialistiske samfunnet skal avspegle seg i den kampen sosialistane fører. Dersom framtidssamfunnet skal vere ett jamvektssamfunn med nøktern ressursbruk, må dette også gå klårt fram av den ideologien og den politiske praksisen som sosialistane nyttar under kapitalismen. Dette peikar mot ett klårt behov for ein alternativ lønnskampstrategi.
H.Sæ.
Sjå også: Lønnskamp.


Althusser, Louis
Althusser (1918 -), fransk filosof og samfunnsteoretiker, professor ved Ecole Normale Supérieure Paris. Althusser ble tidlig medlem av Frankrikes kommunistiske parti (PCF), og hans teoretiske arbeid har fra hans egen side vært ment som et bidrag til dette partiets politiske kamp. I 1965 utga han en samling tidsskriftsartikler under tittelen "Pour Marx" (norsk forkortet utgave: "For Marx", Ny Dag 1969), og året etter (sammen med en rekke medarbeidere) "Lire le Capital", I-II, (sv.utg. "Att läsa Kapitalet"). Disse bøkene bryter med de viktigste tolkninger av Marx' verk som gjør seg gjeldende innen den internasjonale kommunistiske bevegelse, og vakte stor oppsikt.
På denne tiden hadde de hegelianske videreføringer av Marx nådd et foreløpig høydepunkt. Begrepet om fremmedgjøringen og dens opphevelse fremsto stadig tydeligere som grunnsetningen i Marx' samfunnsfilosofi og -vitenskap. Marx' tenkning ble hevdet å være den høyeste form for humanisme, ved å blottlegge grunnvilkårene for at menneskene skal kunne gjenfinne seg selv (sin "humanitet"). Denne enhetslæren om motsetningene mellom menneskene og mellom menneskene og omverdenen er klart antiteknokratisk, dvs, den vender seg mot alle former for det at mennesker brukes som midler, og også mot at menneskene skal prøve å få herredømme over sine materielle omgivelser. Marx' verk tolkes her ikke som et middel til å bygge et bedre samfunn, slik fysikken brukes av bygningsingeniører. Selv om denne siste oppfatningen av marxismen som en sosial ingeniørkunst var alle kommunistpartiers offisielle lære, kjente kommunistene stadig sterkere at fremmedgjøringsbegrepet og dets spørsmålsstillinger burde innpasses i marxisme-leninismen.
Althusser forbauset nå især den kommunistiske verden ved å hevde 1. at Marx aldri hadde vært begelianer; 2. at det var et dypt brudd mellom Marx'ungdomsskrifter og hans øvrige verk, og at bruddstedet var "Den tyske ideologi" fra ca. 1845; 3. at Marx' tenkning siden den tid var antihumanistisk i en særskilt betydning; og 4. at Marx hadde gjennomført en vitenskapelig revolusjon så dyptgripende at hans historie- og samfunnsteori består av helt nye begreper og begrepsrelasjoner, en særskilt "strukturell" kausalitet m.v. (Av denne grunnbetegnes Althussers teorier gjerne som strukturalistisk marxisme").
De to første påstandene begrunnet Althusser ved en rekke i de historiske undersøkelser omkring den unge Marx' forhold til Kant, Hegel og Feuerbach. Den tredje påstanden begrunnet Althusser med at tenkningen omkring fremmedgjøringen, humanismen osv, er skinntenkning, dvs, den uttrykker nok høyverdige ønskemål for menneskeheten, men kan ikke begrunne vitenskapelige spørsmålstillinger. Den fjerde påstanden begrunnet Althusser ved nitide undersøkelser av verket Kapitalens tekst.
Althusser har hatt store vanskeligheter med å forsvare alle sine påstander, og har også dels inntatt mer forsonlige standpunkter. Han er dristig til det dumdristige i sine skrifter, og samtidig dypt forankret i den kommunistiske bevegelse. Althusser virker derfor egenartet, og har ansporet og egget mange. Blant hans tilhengere kan nevnes sosiologen Nicos Poulantzas og økonomen Charles Bettelheim.
D.Ø.



Altruisme
Et menneske handler ut fra altruisme hvis det lar seg bevege av omsorg for andre menneskers velferd. Dette må skjelnes fra egoisme (der egen velferd er det eneste som teller), fra idealisme (der abstrakte verdier som "nasjonen", "naturen", "kirken" el. kan stå i sentrum) og fra misunnelse (der andres velferd har negativ vekt). Altruismen kanvære ubetinget (offervilje) eller betinget (solidaritet).
Den mest grunnleggende form for altruisme er omsorg for nære slektninger. Denne omsorg er sannsynligvis et resultat av det naturlige utvalg. Utenfor familien vil altruisme ha best grobunn i grupper med egenskaper som svarer til familiens, det vil si små grupper med stabilt medlemskap. (Se også art. Etikk.) Innenfor borgerlig samfunnsvitenskap er det en tendens til å ville forklare all altruistisk atferd som en særlig subtil form for egoisme. Dette kan være nyttig som et metodologisk utgangspunkt i mange situasjoner, men ikke som en dogmatisk påstand. Arbeiderbevegelsens historie viser at solidaritet er et fenomen som ikke lar seg forklare gjennom et postulat om arbeidere som bare søker egen materiell vinning. (Se også art. Gratispassasjer.)
J.E.