...forrige side (A2)                    A3                    neste side (A4)...

AKMED
I kampen mot norsk EF-medlemskap var det under avstemningskampanjen 1970-72 i tillegg til folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet" en mindre aksjon, som het "Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid" (AKMED). Den hadde sitt utspring og basis i de tre daværende marxist-leninistiske gruppene som dannet grunnlalaget for stiftelsen av AKP (m-l). - SUF (m-l), MLG (marxsist-leninistiske Studie- og Arbeidsgrupper), MLF (Marxist-leninistisk Front) Aksjonen spredte seg langs m-l bevegelsens forgreininger.
AKMED ble formelt stiftet i september 1970, en måned etter Folkebevegelsen. På dette tidspunktet var holdningen til Folkebevegelsen utvetydig: Folkebevegelsen var en "borgerbevegelse", som "representerer den statsmonopolistiske landbrukskapitalen og en del annen norsk kapital med interesser som strir mot EEC". Og denne "borgerbevegelsen" ville neppe få noe større oppslutning - "vil trolig sjelden bevege seg vekk fra avisspaltene."
AKMED tok utgangspunkt i en sosialistisk analyse. Kampen mot EF var anti-kapitalistisk. Arbeiderklassen måtte stå i ledelsen. EF-motstand ble knyttet sammen med kamp mot dyrtid, for både "dyrtida og arbeidet med å utvide EEC er deler av større internasjonalt framstøt fra borgerskapet." Dyrtid var et ord med gjenklang fra arbeiderbevegelsens dyrtidsaksjoner under den første verdenskrig. Kampen mot alle de "EEC-forberedende tiltak som i dag rammer massenes velferd". Og "EEC-forberedende tiltak" fikk en meget romslig definisjon. Nær sagt alt som kunne tolkes som forverring av arbeidsfolks kår, ble sagt å være "EEC-forberedende tiltak."
AKMED's politiske basis var smal, ikke minst fordi den skulle være et ledd i byggingen av det partiet som var under emning: AKP(m-l). Det var diskusjoner i ml-ledelsen sommeren 1970 som la grunnlaget for strategien, og det ble her "slått fast at strategien i kampen mot EEC måtte utnyttes i det partibyggende arbeid." Og m-l'erne støttet seg til erfaringer som kameratene i det kinesiske kommunistparti hadde høstet: Partiet bygges i kamp.
Nå ble strategien i EF-kampen et stridsspørsmål innad i m-l-bevegelsen og var en medvirkende grunn - om ikke det formelle grunnlaget - til at arbeidsutvalget i MLF (Marxist-Leninistisk Front), den såkalte Hovdengruppa, ble ekskludert i oktober 1971. MLF ble dannet i mai 1970 og var en utbrytergruppe fra NKP.
Ulike syn på EF-motstanden manifesterte seg tidlig. Arbeidsutvalget i MLF mente i motsetning til de to andre gruppene, SUF(m-l) og MLG, at navnet Arbeiderkomité var uheldig. Det var ikke dekning for det. Før en kalte det Arbeiderkomité, måtte en ved hjelp av en tiltakskomité få bygd opp en organisasjon der en hadde mobilisert arbeiderklassen til deltakelse. MLF hadde i motsetning til SUF(m-l) og MLG et proletært grunnlag.
Ellers førte uenighet til at et planlagt demonstrasjonstog måtte avlyses. SUF(m-l) og MLG hadde lagt opp til en demonstrasjon i september 1970 som den da m-l-dominerte "Kampanjen Norge ut av Nato" formelt skulle ta initiativet til. Dyrtidslinja i EF-motstanden skulle kjøres i forgrunnen. MLF mente at dette var et utslag av "aksjonisme", en måtte først gjøre dyrtidslinja mer kjent "for massene".

Forholdet til Folkebevegelsen
Fra starten av var det ingen uenighet i synet på Folkebevegelsen. MLF brukte om mulig en enda krassere tone overfor Folkebevegelsen. Det ble f.eks. sagt om Folkebevegelsens ledelse at den"ennå ikke har avslørt maktesløsheten sin og forræderiet sitt overfor medlemsmassen."
Utviklingen skulle vise seg å ta en annen retning enn forventet. Folkebevegelsen beveget seg så ettertrykkelig "vekk fra avisspaltene." På vårparten 1971 ble det linjeskifte i m-l-bevegelsen. En skulle nå gå inn i Folkebevegelsen, arbeide på Folkebevegelsens grunnplan med å utvikle og utdype "motsigelsen mellom ledelsen og medlemmene", bekjempe ledelsen og avsløre hva den var: "borgerlig og anti-kommunistisk". Men arbeidet i Folkebevegelsen måtte ikke - het det i et vedtak fra september 1971 - skje "til fortrengsel for Arbeiderkomitéens oppbygging, men tvert imot ta sikte på å styrke denne ved å rekruttere medlemmer til Arbeiderkomitêen."
Hovdengruppa mente derimot at det på "det nåværende stadiet i oppbyggingen av Arbeiderkomitéen, er det absolutt politisk feilaktig for marxist-leninister å gå inn i Folkebevegelsen." Dette fordi AKMED ennå var for svak til å kunne bli toneangivende i Folkebevegelsen. Og EF-kampen ble bare progressiv dersom EF-motstanden i småborgerskapet kom under arbeiderklassens ledelse. Om så ikke var tilfelle, ville et nei-flertall ved folkeavstemningen lett føre til at historiens hjul ble skrudd tilbake, kapitalismens epoke ville kunne bli forlenget.
AKMED's forsøk på å arbeide innenfor Folkebevegelsen og på å inngå organisatorisk samarbeid blei september 1971 besvart av styret i Folkebevegelsen: Medlemskap i AKMED var uforenlig med medlemskap i Folkebevegelsen.
Hovedparolen for AKMED fra starten av var: Kamp mot EEC og dyrtid. Men fra nyåret 1972kom denne parolen gradvis mer og mer i skyggenav "Nei til salg av Norge". Og i sluttfasen av EF-kampen var den gamle hovedparolen strøket til fordel for "Nei til salg av Norge - Forsvar norsk sjølråderett." "Nei til salg av Norge" var en parole fra den første runden av EF-kampen i 1962, formulert og spredd gjennom en landsomfattende annonsekampanje av det aktive "Bergensutvalget." Folkebevegelsen tok avstand fra parolen ut fra synspunktet at den var for markskrikersk. - Med dette paroleskiftet hadde AKMED nærmet seg Folkebevegelsens politiske plattform hvor sjølråderett stod sentralt. AKMED ble dermed til slutt eksponent for en linje som var til forveksling lik den det hadde blitt brukt så mye energi og så mange ord på å forsøke å bekjempe. Sjølråderett-linja til Folkebevegelsen ble tidligere påstått å være både illusjonsskapende og gi næring til småborgerilg nasjonalisme. Nå ble FB kritisert for mangel på "indre demokrati.

Medlemmer og aktivitet
Formannen i AKMED var Georg Vaagen. Ellers var sammensetningen av medlemsmassen preget av et framtredende trekk ved m-l-bevegelsen på den tida: Et sterkt innslag av ungdom under utdanning. Arbeidere var det lite av. Støtten fra fagorganiserte arbeidere begrenset seg til et lite antall arbeidsplasser som f.eks. Sporveien og Norgas i Oslo, klubber i Sauda og Odda. Men navnet og selve opptakten til aksjonen skulle gi inntrykk av noe annet. Formelt var stiftelsesmøtet "innkalt av klubben på Norgas og styret i Oslo Sporveisbetjenings forening." Det kan nevnes at selv på Norgas ble det ikke opprettet noe eget lag av AKMED. Men på universitetene derimot var det AKMED-lag på svært mange av instituttene.
AKMED oppgir selv å ha hatt et maksimalt mediemstall på 20 000. En meningsmåling fra FAKTA juni 1972 gir et annet tall. En fant - med forbehold om alle mulige feilkilder - at 0,1 %, det vil si omtrent 3000, var medlem av eller hadde gitt økonomisk bidrag til AKMED.
Innenfor AKMED's ramme ble det utfoldet en god del aktivitet. Parolegrunnlag og plattform ble utførlig begrunnet og utdypet i brosjyrer og egne aviser. Demonstrasjonstog ble arrangert mot EF, dyrtid og alt som smakte av "EEC-forberedende tiltak". Trass i at enkelte AKMEDere nok kunne arbeide lojalt innenfor Folkebevegelsen, betydde AKMEDs framgangsmåte overfor ulike lokallag i Folkebevegelsen, med de nesten ustoppelige invitasjoner til samarbeid og diskusjoner om linjer i EF-kampen, ofte et plagsomt merarbeid for aktivister i Folkebevegelsen. AKMED lyktes ikke i sitt forsøk på samarbeid, men de kunne da finne andre utveier, som f.eks. å arrangere et eget demonstrasjonstog som endte opp og koplet seg på et møte som et lokallag av Folkebevegelsen hadde tillyst. - Men AKMED hadde utvilsomt også positive virkninger på Folkebevegelsen. Når Folkebevegelsen i den konservative pressen ble stemplet som en venstreorientert ekstremistorganisasjon, var det takknemlig å kunne vise til AKMED, dens bakgrunn og argumentasjon. Og i Folkebevegelsen var det ikke bare motstand mot EF, men også fordømmelsen av AKMEDs arbeidsform og framgangsmåte, som kunne smi folk med svært ulikepolitiske syn sammen i et slagkraftig tverrpolitisk samarbeid.
Historien om AKMED - vakling og politisk linjeskifte - er et lærestykke om hvordan m-l-bevegelsens partibyggende arbeid i 1970-72 ble ansett som mer vesentlig enn å prøve å sikre et nei-flertall ved folkeavstemningen.
T.BJ.

Se også: Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet.


AKP(m-l)
Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) ble stiftet 18.2. 1973. Partiet, som i hovedsak rekrutterte sine medlemmer fra ungdomsgrupper under utdanning og radikaliserte "mellomlag", bygger på marxismen-leninismen-mao-tse-tungs tenkning. Partiets organisasjon og oppbygging er hemmelig, men det sier seg å være organisert etter prinsippene om den demokratiske sentralismen (se art. Demokratisk sentralisme). I prinsipprogrammet heter det i § 1 at "AKP(m-l) er den norske arbeiderklassens organiserte, revolusjonære fortropp".
AKP(m-l) og dets søsterpartier verden over dukket opp på den politiske scene på slutten av seksti-tallet og begynnelsen av sytti-tallet. Internasjonalt disse grupperingene og partiene sitt utspring og bakrunn i splittelsen i den kommunistiske verdensbevegelsen, dvs, mellom på den ene siden Arbeidets Parti i Albania (APA) og Kinas Kommunistiske Parti (KKP) og på den andre siden Sovjetunionens Kommunistiske Parti (SUKP). Krustsjovs og SUKPs tese fra slutten av femti-tallet om den fredelige overgangen til sosialismen og den fredelige sameksistensen mellom den kapitalistiske og"sosialistiske" verden, skapte dype motset-sforhold mellom de to blokkene. På SUKPs 22. kongress i 1962 kom det til åpen konfrontasjonom SUKP og APA. Året etter ble det endelige bruddet mellom de to blokkene framprovosert av KKP offentliggjorde "Forslag til generallinje for den internasjonale kommunistiske bevegelsen". En annen hovedgrunn til splittelsen mellom APA/KKP og SUKP var tilløpene til avstalinisering som SUKP la fram på den 20. partikongressen i 1956. Denne utviklingen møtte sterk motvilje fra konservative krefter i mange av de nasjonale kommunistpartiene, og de første nye partiene som antok KKP's politikk, var da også til dels startet av stalinist-fraksjoner i de gamle kommunistpartiene. De nye partiene ble således fra første stund både tilhengere av Mao Tse-tungs politikk i Kina og varme forsvarere av Sovjetunionen under Stalin og sluttet seg til KKPs synspunkt at det etter Stalins død i 1953 var foregått en kapitalistisk kontrarevolusjon i Sovjetunionen.
En annen forutsetning på det internasjonale plan disse partidannelsene, var studentopprøret og de sosialistiske og kommunistiske partienes reaksjoner på disse begivenhetene. I Europa viste det seg at de gamle kommunistpartiene sto uten muligheter til å fortolke studentopprøret på annen måte enn som et opprør fra småborgerlige og frustrerte student- og intellektuelle kretser, og de maktet ikke å gi opprøret verken politisk eller organisatorisk styrke og retning. På den annen side virket Kinas "kulturrevolusjon" og Maos antibyråkratiske utsagn som en inspirasjon for studentopprøret og dets ledere. Inspirert av kulturrevolusjonen og de ideologiske konfliktene mellom SUKP og KKP, bredte studiene av "mao-ismen" seg raskt i studentenes rekker fra omkring 1964/65 og framover.
I motsetning til Sverige og Danmark, der de nye maoistiske partiene (gruppene) var utbrytere fra kommunistpartiene, hadde disse politiske strømningene i Norge sitt utspring i Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF), Sosialistisk Folkepartis ungdomsorganisasjon. SUF hadde tidlig engasjert seg i den kinesisk-sovjetiske konflikt og utviklet et stadig klarere forsvar for KKP og dette partiets syn på Stalin og stalintida i Sovjet. Dette brakte SUF i et klart motsetningsforhold til SF. På sitt landsmøte i 1968 vedtok SUF å gjøre studiene av marxismen-leninismen til hovedoppgave i ungdomsforbundet. Samtidig vedtok en å praktisere den demokratiske sentralismen innad. Året etter ble denne utviklinga stadfestet og SUF ble SUF(m-l). Samme vinter brøt SUF(m-l) ut av SF. Våren 1970 ble organisasjonen MLG (Marxist-leninistiske Grupper) dannet av SUF(m-l). Denne organisasjonen skulle forberede partidannelsen, og SUF(m-l) ble dennes ungdomsorganisasjon. I 1972 hadde MLG også tilslutning fra en utbrytergruppe fra NKP (MLF-marxist-leninistisk front). Denne gruppa ble imidlertid ekskludert fra MLG kort etter. I februar 1973 ble så AKP(m-l) dannet med Sigurd Allern som formann.
Utviklingen av SUF(m-l) var i Norge intimt knyttet til studentbevegelsen ved universitetene. Allerede tidlig fikk SUF(m-l) et klart lederskap i studentpolitikken, særlig gjennom studentorganisasjonen FSF (Faglig Student Front). Mens studentopprøret utover i Europa i hovedsak var preget av mer spontane vegringer mot autoritære professorvelder og byråkratiske strukturer, maktet den norske studentbevegelsen tidlig å kombinere denne kampen, kampen for bedrede økonomiske forhold for studentene samt motstand mot statlige forslag og samorganisering av studiene med et klart antikapitalistisk og dels klart sosialistisk perspektiv. I begynnelsesfasen var SUF(m-l) gjennom FSF uten tvil her den ledende kraft. (Seinere snudde SUF helt om: kampen for dagskravene måtte nå helt skilles fra kampen for sosialismen i et forsøk på å fange opp så mange som mulig blant studentene). Denne klare sosialistiske retningen på studentopprøret virket sterkt rekrutterende til SUF(m-l) og MLG og gjorde partidannelsen lettere. Den aktiviteten som SUF(m-l) utviste på dette området, viste de også på andre: Både innenfor det anti-imperialistiske arbeidet, kunstnerorganisasjoner og soldatorganisasjoner var SUF(m-l) aktive. På denne måten trakk de til seg mange medlemmer og sympatisører som var fascinert av kadrenes kampglød.

Frontpolitikken
Et område av særlig interesse i forbindelse med SUF(m-l) er deres arbeid innen saksorienterte og tverrpolitiske fronter. Dette arbeidet har alltid hatt høyeste prioritet innen partiet da formålet med deltagelse i ulike politiske organisasjoner hele tiden har vært å rekruttere medlemmer til partiet. Men SUF/AKP(m-l)s politikk innen disse sammenhengene har til enhver tid avspeilet partiets politiske hovedlinje og har således ført dem i konflikt med alle sine samarbeidspartnere etter tur. Partiets hovedlinje har i de få årene det har eksistert, skiftet fram og tilbake flere ganger, men hovedlinjene synes å være som følger: Ved starten 1969 erklærte SUF(m-l) SF som den (taktiske hovedfienden" og var da i sin mest "radikaliserte periode". Proletariatets diktatur, den væpna kampen og Stalin-portretter var kjennemerket på en SUFer. Denne politikken ble ført inn også i frontsammenheng. Den viktigste her er Aksjonskomiteen mot EEC og dyrtid, som var en alternativ organisasjon til Folkebevegelsen mot EEC. I sin tidlige periode sto AKMED på det de kalte et arbeiderklassegrunnlag i motstandskampen og satte denne opp mot den "små-borgerlige" politikken til Folkebevegelsen i aktiv kamp mot denne. Etterhvert endret denne politikken seg (særlig på bakgrunn av Folkebevegelsens tiltakende suksess), og medlemmer av AKMED melte seg også inn i Folkebevegelsen. På slutten av motstandskampen tonte AKMED ned sin opprinnelige politikk og søkte nå å overgå Folkebevegelsen på de feltene de tidligere hadde kritisert sterkest. Dette skifte i politisk linje ble også overført på de tidligere politiske "dødsfiendene" SF og NKP(som nå befant seg i Sosialistisk Valgforbund). Foran stortingsvalget i 1973 ble alle prinsipielle og politiske kontroverser tonet ned, og AKP foreslo gjennom sin valgorganisasjon Rød Valgallianse en ikke-angrepspakt med SV, og etter valget gratulerte partiets formann SV med resultatet.
I denne perioden praktiserte også AKP "de breie fronters politikk", det viktigste var å organisere folk ut fra deres umiddelbare situasjon, ut fra de mest åpenbare og aktuelle konflikter og krav. Det sosialistiske og antikapitalistiske perspektivet glimret i denne perioden med sitt fravær i front-sammenhengen. Særlig kom dette til uttrykk i Kvinne-fronten, der AKP dominansen var stor, men ikke overveldende. Fra ulike hold i Kvinnefronten ble det pekt på nødvendigheten av at fronten selv diskuterte sin politiske linje og tok opp spørsmålet om sosialisme og kvinnefrigjøring. Dette ble blankt avvist fra AKP, som hevdet at slike diskusjoner hørte hjemme i de politiske partiene, ikke i fronten. Dette blant mange andre stridsspørsmål gjorde at flere og flere ikke-AKPere brøt ut av Kvinnefronten, som ble en tilnærmet AKP-kontrollert organisasjon. Sommeren 1975 skjedde det igjen en markert endring av AKPs politikk. I ulike fora ble nå SV hengt ut som et sannsynlig quisling-parti og som en 5. kolonne for sosialimperialismen (Sovjetunionen). Fra nå av blir spørsmålet om Sovjetunionen det avgjørende for AKP på samtlige frontavsnitt og forberedelsene til den tredje verdenskrigen som KKP har profetert, altoverskyggende i de bakre rekkene.
Fra 1975 inntrådte nok en forandring i AKPs politiske praksis. Fra å ha vært primært engasjert på skoler og universiteter og blant sosialarbeidere og kunstnere, ble hovedvekten nå lagt på å få fotfeste i arbeiderklassen og fagbevegelsen. Over en toårsperiode skjedde en storstilt forflytting av partimedlemmer fra skoler/universiteter til industriarbeidsplasser, den såkalte sjølproletariseringen av medlemmene. I det faglige arbeidet har AKPere lagt hovedvekten på å "avsløre klassesamarbeidsfolka i DNA og særlig i SV", samt å alltid være aktive når det kommer til større eller mindre konflikter på arbeidsplassen. AKP har dermed kommet i sterk miskreditt blant faglige tillitsvalgte og også blant menige fagorganiserte for å drive en politisk praksis mer tilpasset studentverdenens opphetede stil, enn det politiske klimaet på arbeidsplassene.

Deltagelse i valg
Partiet har, gjennom Rød Valgalianse, deltatt i tre landsomfattende valg. Ved stortingsvalget i 1973 oppnådde partiet 0,4 % av stemmene. Foran kommunevalget i 1975 uttalte den nye formannen, Pål Steigan: "Vi har sterkere røtter i arbeiderbevegelsen enn noen gang. Det er på grunn av den store oppslutningen om vår linje at konfrontasjonene (AKP-var blitt suspendert fra en bedriftsklubb) kommer. Så lenge vi var et 0,4 % parti, var det ikke så farlig, men nå, nå blir de rasende". Ved valget få dager etter fikk Rød Valgalllanse 0,4 % av stemmene på nytt og innvalgt fire representanter i kommunestyrer rundt i landet, bl.a. en i Oslo. Ved Stortingsvalget i 1977 fikk Rød Valgallianse 0,6 % avstemmene og ble ikke representert i Stortinget.

Organisasjon
Partiets oppbygning og organisering er hemmelig. Nærmest i en form for forfølgelsesvanvidd understreker partiets talsmenn det nødvendige i å sikre organisasjonen mot infiltrasjon og utspionering. Opplysninger om medlemstall er også hemmelige, likeledes partiledelsen, bortsett fra noen få personer. AKP(m-l) har bygget opp et eget trykkeri, Duplo-trykk, utgir tidsskriftet Røde Fane på partiets forlag Oktober som også har opprettet egne bokutsalg en rekke steder i Norge. I tillegg gir partiet ut avisen Klassekampen som kommer som dagsavis. Ut fra oppslutningen om partiet ved valgene kan en slutte at partiet ikke har vokst nevneverdig i omfang i de åra det har eksistert, og at innslaget av arbeidere i partiet ikke er påtrengende stort.
AKP(m-I) er blant de sterkeste stalinist/maoistiske partiene i Europa i dag. Dette har årsaker som dels er nevnt tidligere. På tross av de mange feilaktige politiske utspillene og de stadige skiftene av politiske linjer, har partiet klart seg uten store splittelser, selv om det hele tiden har vært små grupper eller enkelt personer som har brutt ut. At partiet klarer å holde såpass disiplin tross alt, kan antakelig best forklares med sosialpsykoiogiske eller gruppesosiologiske mekanismer. AKP makter å organisere livet til sine medlemmer på en altomfattende måte og omhyggelig skjerme dem fra påvirkning utenfra. Dermed blir partilivet et forholdsvis trygt og godt organisert liv, som har svar på de fleste spørsmål og tilbud til de fleste behov. At behovet for en slik type organisasjon er særlig sterk blant intellektuelle og mellomlag, som har et klart subjektivistisk forhold til den klassen de sier seg å tilhøre, arbeiderklassen, gjør det desto lettere for medlemmene å akseptere ledelsens stadige krumspring i politikken. Men AKPs forsvarende og unnskyldende forhold til KKP innebærer motsetninger som kan komme til å svekke partiet alvorlig. I Europa ellers er flere av AKPs søsterpartier splittet på grunn av utviklingen i Kina og rehabiliteringen av Teng Hsiao-ping, tidligere erklært som kapitalistlakei, og den tiltakende konflikten mellom Albania. og Kina om utenrikspolitiske spørsmål. I tillegg kommer spørsmålet om NATO og muligheten for et angrep fra Sovjetunionen mot Norge. KKP støtter åpenlyst NATO, og flere av AKPs søsterpartier har tatt samme standpunkt i Europa. På sikter det umulig for AKP å gjøre forberedelsene til den tredje verdenskrig med Sovjet i angrep til en hovedsak og samtidig gå mot norsk medlemskap i NATO.
P.H.

Se også: AKMED.


Aksjekapital
Lov om aksjeselskaper bestemmer at alle slike selskaper skal ha en såk. aksjekapital. Denne må være på minst 50 000 kroner. De som kjøper aksjer i en bedrift når den etableres, må betale inn aksjenes pris til selskapet. Bedriften bruker så pengene til å kjøpe ulike typer eiendeler. Aksjekapitalen vil da stå bokført til den totale verdi av de aksjene som ble tegnet.
Lovens motiv for å ha bestemmelser om aksjekapital er først og fremst hensynet til kreditorene. Hadde selskapene blitt startet uten noe økonomisk fundament, ville kreditorene ikke hatt noen sikkerhet for å få sine penger igjen. Utover minstekrav på 50 000 kroner inneholder ikke aksjeloven bestemmelser om aksjekaptalens størrelse.
Aksjeselskap kalles ofte for uansvarlige selskaper. Bedrifter som ikke er aksjeselskap og eies av en eller noen få personer, kalles ansvarlige eller personlige selskaper. Grunnen til dette skillet er at eierne av et aksjeselskap, aksjonærene, ikke kan tape mer enn aksjenes verdi om bedriften går konkurs. Aksjekapitalen er det eneste de kan tape, derfor kalles denne også for ansvarlig kapital. Kreditorene kan ikke kreve å få andre midler fra aksjonærenes private formuer. I de personlige selskapene derimot, kan de i tilfelle konkurs frata eierne hele deres private formue.
Aksjekapitalen i en bedrift kan økes på to måter. Den ene er ved nytegning, da økes antallet aksjer og publikum inviteres til å kjøpe dem. Den andre måten er gjennom oppskriving. Det en da gjør, er å heve verdien av aksjekapitalen kun på papiret. Bedriften blir overhodet ikke tilført nye pengemidler.
Det er vanlig å regne utbyttet i prosent av aksjekapitalen. For fagorganiserte og tillitsvalgte er det derfor viktig å følge aksjekapitalens størrelse nøye. Foretas oppskriving, vil tallgrunnlaget for utregning av utbyttet bli økt på en kunstig måte. Bruker en etter en slik oppskriving den samme utbytteprosenten som tidligere, vil bedriften tappes for et større utbytteløp.

O.N.
Se også: Aksjeloven, Aksjeselskap, Aksjeutbytte, Bedriftsregnskap, Egenkapital.


Aksjeloven
Fra 1. januar 1977 trådte den nye aksjeloven i kraft(lov om aksjeselskaper av 4. juni 1976). Denne loven regulerer aksjeforetak både på det styringsmessige, det formelt selskapsjuridiske og det regnskapsmessige plan. Den såkalte bedriftsdemokratiordningen er knesatt gjennom aksjeloven, som derfor faglig-politisk sett er svært viktig.
Det kan ikke herske tvil om at loven innebærer en solid sementering av kapitaleiernes maktposisjon i Norge. Den inneholder overhodet ikke bestemmelser som svekker eller begrenser eiernes muligheter til å avgjøre bedriftenes skjebne og framtid. Fortsatt vil det være slik at kapitaleierne etter eget forgodtbefinnende kan legge ned foretak og flytte kapitalen til mer lønnsomme prosjekter, og dermed ha rett til å kullkaste skjebnen for såvel ansatte som for lokalmiljøet omkring bedriften med et pennestrøk.

Vetorett for de ansatte
Sosialister må gå inn for bestemmelser som gir de ansatte en form for vetorett når beslutninger om avvikling og nedlegging kommer opp. Vetoretten må bety at selskapet kan nektes nedlagt, og at de ansatte, gjennom fagforeningen og med støtte fra det offentlige, får mulighet til å overta bedriften. Det vesentlige ved en slik ordning er at de ansatte ikke lenger fullt og helt er underlagt de dominerende aksjonærgruppenes herredømme. Arbeiderstyrte bedrifter vil dessuten kunne ha en positiv ideologisk virkning.

Utvidet vetorett
Vetorett for de ansatte må også gjelde i en rekke andre forhold i bedriftene. Blant disse er planer omsalg, fusjonsplaner (se art. Fusjon), vesentlige driftsomlegginger og rasjonalisering, samt overdragelse av betydelige eiendeler (kapitaltapping). Aksjeloven inneholder på disse punkter lite av bestemmelser som verner de ansattes og evt. lokalsamfunnets interesser.

Ingen utvidet informasjon til de ansatte
DNA-regjeringen ga i framlegget til ny aksjelov uttrykk for at det ikke var grunn til å utvide informasjonsplikten overfor de ansatte. Følgende utdrag fra lovproposisjonen gir en pekepinn om hvilket selskap regjeringen her befant seg i: "Når det gjelder spørsmålet om å gi lovbestemmelser om informasjonsplikt overfor de ansatte har Den norske Advokatforening, Norges Industriforbund, den norske Bankforening, Norske Fonds- og Aksjemegleres Landsforbund, Norske Forsikringsselskapers Forbund, Norges Handelsstands Forbund og Norges Rederforbund sluttet seg til departementets konklusjon."
Aksjeeiernes krav på informasjon ble imidlertid ansett som så viktig at en tok inn lovbestemmelser om dette: "De bestemmelser i aksjelovinnstillingen som gjelder informasjon til aksjeeierne og om offentlige regnskaper, er inntatt i proposisjonen." Arbeiderparti-regjeringen vurderte øyensynlig hensynet til aksjeeierne og aksjeomsetningen høyere enn hensynet til de ansatte og deres behov for informasjon. Dette er bare en av sidene ved loven som gjør at den må kalles en klasselov.

Begrensning av antall styreverv
Ifølge aksjeloven skal antallet styreverv pr. person beregnes til fem for foretak med mer enn 100 ansatte. Dette kan virke til å redusere en del av den makt gjengangerne i styrer og representantskaper/bedriftsforsamlinger har. Likevel betyr det ikke noe nevneverdig skritt i retning av å bryte kapitaleiernes maktstilling. Makten vil fortsatt være konsentrert på få private hender, og lovbestemmelsen vil føre til økt bruk av "strå-menn" i bedriftsstyrene.

Informasjon om arbeidsmiljøtiltak
En bestemmelse av positiv betydning for de fagorganiserte er styrets plikt til å gi en redegjørelse om arbeidsmiljøet i årsberetningen. Dette gjelder i bedrifter med mer enn 10 ansatte (§ 11-12). I tillegg skal det gis en oversikt over de tiltak som er gjennomført på arbeidsmiljøsektoren det siste året.
Dersom de ansattes representanter i styret er uenige i ledelsens vurdering av arbeidsmiljøet, kan de etter aksjeloven (§ 11-2) kreve redegjørelse for dissensen inntatt i årsberetningen. Denne muligheten kan nyttes som ris bak speilet og gjøre det lettere å presse gjennom forbedringer i det indre miljøet.

Konklusjon
Den nye aksjeloven inneholder svært få bestemmelser som tar sikte på å verne om de ansattes interesser. Kapitaleierne har fortsatt gjennom generalforsamlingen og styringsretten i bedriftene de ansattes framtid i sine hender. Da loven ble forberedt, ble Justisdepartementets innsats konsentrert om vern av aksjeeiernes og kreditorenes interesser. LO uttalte under "høringen" blant organisasjonene at en må komme bort fra forestillingen om at beslutningene i bedriftene hovedsakelig angår aksjonærene: "Slike ting vedrører ofte vel så meget de ansatte og det lokalsamfunn bedriften ligger i. Dersom dette er riktig, tilsier det at hele vår aksjelovgivning bør utformes under større hensyntagen til de ansatte og samfunnet enn hva tilfellet har vært hittil, og Landsorganisasjonen vil be om at dette spørsmålet må bli tatt opp snarest mulig."
LOs henstilling ble neglisjert i den nye aksjeloven - uten at dette har ført til kritikk mot DNA-regjeringen fra LO-ledelsens side.
Sosialisme og arbeidersjølstyre bygges ikke med den borgerlige lovgivning som grunnlag. Likevel er det en oppgave for den faglige kampen å sikre arbeidsfolk rettigheter også via lovveien. Dette gjelder også aksjeloven, som i dag fungerer som en klasselov til beskyttelse av kapitaleiernes interesser.
0.N.

Se også: Aksjeutbytte, Bedriftsdemokrati.


Aksjeselskap
De juridiske reglene for aksjeselskaper finnes i lov om aksjeselskaper av 4. juni 1976. Det som prinsipielt skiller aksjeselskap og andre typer av andelslag fra de øvrige selskapstyper, er at hver aksjonær kun er ansvarlig med den kapital han har skutt inn. Ansvaret er altså begrenset - i motsetning til såkalt ansvarlige selskaper. Om et aksjeselskap går konkurs, kan retten ikke legge beslag på enkeltaksjonærenes øvrige privateiendom, slik forholdet er for ansvarlige selskaper (private familieforetak, enkeltmannsforetak, kompaniskap ol.).
Aksjeselskapet inngår som et vesentlig ledd i utviklingen av den moderne kapitalisme. Etter hvert som markedene vokste, økte også selskapenes størrelse og virkefelt. Dermed steg også behovet for store kapitalansamlinger - kapitalismen fant nye måter å mobilisere og organisere kapital på. Lovgivningen ble tilpasset dette, og myndighetene tillot foretak å operere med såkalt begrenset ansvar. Dette betydde at foretaket ikke lenger ble grunnet på enkeltpersoners juridiske ansvar. Grunnlaget var på det viset lagt for å stimulere kapitalanskaffelsen fra tallrike investorer.
De økonomiske og teknologiske fortrinn foretaksvirksomhet i stor skala byr på under kapitalismen, ga som resultat en økende konsentrasjon av kapital og økende monopolisering. Nettopp aksjeselskapsformen var et av systemets viktigste "smøremidler" - for øvrig sammen med framveksten av et utstrakt og etter hvert internasjonalt kapitalmarked dominert av store kredittinstitusjoner. Den historiske oppkomsten av aksjeselskapet som dominerende selskapsform hadde to viktige konsekvenser:
1. En endring av den private eiendomsrettens form. Noen hevder også at innholdet i eiendomsretten skiftet som følge av aksjeselskapets utbredning, ved at eiendomsrett og kontroll over eiendom ble skilt fra hverandre. Tallrike undersøkelser viser imidlertid at de dominerende aksjonærer/aksjonærgrupper i kapitalistiske land i utpreget grad også innehar kontrollen med selskapenes politikk, bl.a.gjennom styringen med hvem som trer inn som styremedlemmer i bedriftene. Det skal i praksis ikke mer til enn en aksjepost på mellom 5 og 10 prosent av aksjekapitalen for å kontrollere et selskap (forutsatt at resten av aksjekapitalen er spredt).
2. Utbredelsen av aksjeselskapsformen medførte at aksjebørsen fikk funksjon som et slags barometer for konjunktursituasjonen i næringslivet. Kurssvingningene på ulike aksjer trådte inn som et sentralt beslutningsgrunnlag både blant investorer og blant ledere i næringslivet. Dette barometret var oger belemret med så mange svakheter at denne for for kapitalistisk meteorologi antok en svært usikker form. Spekulasjonstiltak av ulik karakter har gjentatte ganger ført til at næringslivet har feilbedømt den økonomiske situasjonen. Overproduksjons- og feilinvesteringskriser har ofte vært resultatet
Et kroneksempel på dette er børskrakket i USA høsten 1929. Det ble etterfulgt av en voldsom økonomisk krise. I tida før sammenbruddet på børsen steg aksjekursene sterkt som følge av storstilt spekulasjon. Kursstigningen førte igjen til ny stérk økonomisk optimisme og ytterligere spekulasjon. Den overdrevne optimismen ga seg utslag i storeinvesteringer. På dette viset gjorde situasjonen på børsen at den store krisa ble noe utsatt, og at den som følge av overinvesteringer ble større og dyper enn den ellers ville ha blitt.
O.N.

Se også: Aksjeloven.


Aksjeutbytte
Aksjeutbytte (også kalt "dividende") representerer den form for eierinntekt som medeiere i aksjeselskap mottar. Det regnes i prosent av aksjenes pålydende verdi. Den pålydende verdi er det beløp som er stemplet på aksjebrevene. Denne verdien tilsvarer som oftest det beløp som ble innbetalt for hver enkelt aksje da selskapet ble dannet, og kalles også for pari kurs. Seinere vil omsetningskursen for aksjene på børsen som regel avvike fra den pålydende verdi. Utbytte av aksjer blir beskattet både på aksjonærenes hender og på selskapets, men ikke fullt ut for begge. Reglene er slik at aksjonæren kun betaler statsskatt på det utbyttet han mottar, mens selskapet betaler kommuneskatt av det totale utbytte som deles ut.
Aksjeutbytte er en form for arbeidsfri inntekt. Under kapitalismen er dette naturlig - all den tid borgerlig ideologi og økonomisk teori betrakter kapital som verdiskapende faktor. Hovedårsaken til at det eksisterer arbeidsfrie inntekter, er imidlertid den private eiendomsretten til produksjonsmidlene. Sosialister kan ikke godta et slikt prinsipp - kapital er historisk skapt av arbeid, som er den eneste verdiskapende faktor.
Ut fra dette må det være et mål for den faglig-politiske kamp under kapitalismen å gå prinsipielt mot enhver utbetaling av utbytte til aksjonærer. Dette må i første rekke skje lokalt på arbeidsplassene. I tillegg til at utbetaling av utbytte er arbeidsfri inntekt, innebærer det også tapping av kapital fra arbeidsplassene. Slik kapitaltapping kan også skje på mer "effektive" måter gjennom selskapsjuridiske metoder, f.eks. ved at ledelsen/eierne skiller ut eiendeler og overdrar disse for symbolske priser til andre selskaper som de selv oppretter og kontrollerer (dette begrenses noe av Straffelovens §285). Felles for metoder av denne art er at de svekker arbeidsplassene til dem som har skapt de verdier det blir manipulert med.
Forslag om utbytteutbetaling kan møtes med tradisjonelle faglig-politiske aksjoner som streik, sitdown aksjoner o.l. Det kan også møtes med mildere metoder, som ligger innenfor den kapitalistiske lovgivning. Aksjeloven gir styremedlemmer rett til å avgi egne redegjørelser for dissenser i forbindelse med årsoppgjøret/regnskapsavslutningen når disse gjelder de disposisjoner som foretas (§ 11-2 i lov om aksjeselskaper av 4. juni 1976). Slik redegjørelse skal inntas i årsberetningen og kan være et middel for de ansatte til å gjøre omverdenen oppmerksom på at det er konflikt i spørsmålet. Av ulike årsaker vil ledelsen/eierne ofte betrakte slike dissenser som uheldige for selskapet.
Spesielt når det gjelder bedrifter som har økonomiske problemer, er det direkte uansvarlig å dele ut utbytte. En har også sett mange eksempler på at selskaper som mottar betydelige midler fra staten i direkte støtte pga. problemer, gir aksjonærene utbytte. Et kort utdrag av AS Unions årsberetning for 1976 illustrerer problematikken: "På bakgrunn av det beskjedne driftsresultat i 1976 og de svake utsikter for 1977, foreslås utbyttet redusert til 5 % på A-aksjene og 8 % på B-aksjene. Egil Ranheim og Torger Seland (representanter for de ansatte) erklærte seg enig i flertallets prinsipielle bemerkninger, med driftsinnskrenkninger og permittering av mannskaper, å måtte stemme imot utdeling av utbytte for 1976."
0. N.



Aksjon Bygde-Noreg
Aksjon Bygde-Noreg er en ad hoc-organisasjon som ble dannet på Voss i januar 1977. Der ble 40 bønder og andre knytta til bygdesamfunnet, enige om å danne en tverrpolitisk aksjon med følgende målsetting: 1. Opprettholde bosettingen på bygdene. 2. Arbeide for øka sjølberging.
Aksjon Bygde-Noreg har tatt til orde for en radikal omlegging av landbrukspolitikken. Bl.a. har en gått inn for å stoppe strukturrasjonaliseringa og for at jordbruket må bygge på naturressursene i bygdene. Dette betyr at forbruket av kraftfôr må reduseres, og at viderefordeling av jordbruksprodukter og andre ressurser må skje lokalt.
Organisasjonen har lagt vekt på å få fram sammenhengen mellom det å forsvare bygdenes interesser, og det å skape triveligere bysamfunn, ved at pressproblemet der blir mindre. Videre har det blitt pekt på at øka sjølberging og vern om bygdesamfunnet er viktig i global sammenheng, ved at vi er med og tar vare på og utnytter knappe ressurser.
Det øverste styringsorganet i aksjonen er kontaktutvalget, som har 14 medlemmer, alle med nær tilknytning til bygdesamfunnet. I kontaktutvalget finner en både bondelagsmedlemmer og medlemmer av Norsk Bonde- og Småbrukarlag. En finner dessuten medlemmer av de fleste parti som er representert på Stortinget, men ingen fra parti som ikke er representert. Organisasjonen har hele tida samarbeidet med miljøbevegelsen, særlig Samarbeidsgruppene for natur og miljøvern (snm) og Natur og ungdom.
S.Kvæ.



Aksjonisme
Uttrykket beskriver overordningen av et middel - politisk aksjon - framfor en mer langsiktig målsetting. Betegnelsen nyttes når en politisk aksjon oppfattes å skade målet. "Blind aksjonisme" er en forsterket utgave av samme fenomen.
I en sosialistisk bevegelse vil alltid tendensen til aksjonisme være tilstede. For det første fordi spranget fra gjennomtenkt aksjon til aksjonisme ikke alltid er så langt; for det andre fordi bevegelsen alltid rommer tendenser som er utålmodige og ikke er istand til å underordne det aktuelle i forhold til det langsiktige; for det tredje fordi en bevegelse lett kan havne i et slikt avvik ut fra behovet om å bekrefte sin eksistensberettigelse. Det mest slående eksemplet på aksjonisme i nyere tid er de ultravenstre gruppene i Mellom-Europa, særlig den tyske Baader-Meinhof gruppa. Men aksjonisme kan opptre i langt mildere form en som terroristaksjoner. I norsk sammenheng er en del av AKPs virksomhetet uttrykk for aksjonisme. En tilsynelatende militant og revolusjonær holdning vises gjennom utallige aksjoner som ikke bygger på en analyse av den politiske situasjonen og i siste instans bidrar til det motsatte av hva som er målet. Et eksempel på aksjonisme er aksjonene mot israelske lærere ved norske universiteter høsten 1977. I en politisk situasjon hvor den enormt sterke og reaksjonære Israel-dominansen i norsk politikk var i ferd med å endres, kom aksjonene til å gi vann på mølla til dem som tidligere ikke hadde hatt noen vanskelighet med å finne grobunn for påstandene om atanti-sionisme var det samme som jødeforfølgelse.
Hva som er aksjonisme og hva som er en korrekt aksjon vil alltid være gjenstand for diskusjon.
S.Han.



Aksjon mot Atomkraft
Aksjon mot Atomkraft (AMA) ble dannet våren 1974 for å søke å knytte den sterke lokale motstanden mot atomkraft sammen i en felles bevegelse mot atomkraft i Norge. Aksjonen er organisert med et råd og et aksjonsutvalg. Ingen organisasjoner, politiske eller andre, kan være med i aksjonen. Det er bare anledning til individuelt medlemskap. Den tverrpolitiske garantien er sikret gjennom rådet som er sammensatt av enkeltpersoner fra en rekke forskjellige deler av samfunnslivet.
AMA ble en landsomfattende tverrpolitisk organisasjon og hadde i 1975 24 lokale grupper overhele landet - og i alle de distrikter der det var lagt fram planer om atomkraftverk. Informasjonsavisen"Aksjon mot Atomkraft" blir distribuert i et opplag på 150 000 eks. over hele landet. Det ble videre samlet inn 64 000 underskrifter mot atomkraftverk. Enkelte steder var oppslutningen mot atomkraft nær 100 %. En meningsmåling høsten 1974 viste at 76 % var mot bygging av atomkraftverk i egen kommune. Bare 17 % var for atomkraftverk generelt. Ellers sluttet alle de politiske og en rekke av de tverrpolitiske ungdomsorganisasjonene opp om et opprop mot bygging av atomkraftverk i Norge og for stabilisering av energibruket i løpet av 10-20 år. Oppropet oppfordret alle om å slutte opp om aksjonen. Den tverrpolitiske bredden i aksjonen var dermed stor.
Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen (NVE) lanserte allerede i 1972-73 omfattende utbyggingsplaner for atomkraft i Norge. Det første atomkraftverket skulle stå driftsklart allerede i 1982-83, i indre Oslofjord. Nye verk skulle komme på løpende bånd utover i 1980 og -90 årene. Etterhvert som NVE lanserte sine utbyggingsplaner i de forskjellige distriktene, vokste det fram en sterk, folkelig motstand mot atomkraft. Alle kommunene som fikk planene til uttalelse - og en rekke andre - sa nei til bygging av atomkraftverk i sitt distrikt. Et godt eksempel på lokal, folkelig motstand var Lindås og Fusa i Hordaland, der man gikk hardt ut mot de grunnundersøkelsene NVE foretok og truet NVEs ingeniører med kjeppjaging. Alle videre grunnundersøkelser ble stoppet - i samtlige distrikter.
Behandlingen av spørsmålet om atomkraftutbygging i Stortinget våren 1975 endte med en foreløpig skriniegging av planene. Ny behandling av saken skulle komme etter at det offentlige Kjernekraftutvalget hadde lagt fram sin innstilling. Årsaken til at Stortingsflertallet gikk mot de framlagte utbyggingsplanene for atomkraft og vedtok en slags utsettelse av hele spørsmålet, var åpenbart den store motstanden. Ingen av de store atomkraftvennlige partiene (Arbeiderpartiet og Høyre) våget å si ja. Et forslag om ikke å si ja til atomkraft, men å fortsette med planleggingen, ble f.eks. nedstemt med 100 mot 4 stemmer. Det finnes derfor i dag(1977) ingen offisielle konkrete utbyggingsplaner for atomkraft i Norge. Det kan regnes med nye framstøt for å få innført atomkraft i Norge. Både kampen mot atomkraft og arbeidet i AMA fortsetter derfor. Hovedslaget kommer til å stå i 1978/79. En beslutning i spørsmålet kan bli fattet i Stortinget allerede våren 1979. Aksjon mot Atomkraft harsom siktemål at dette skal bli en beslutning mot atomkraft.
K.G.H.
Se også: Atomkraft.


Aksjonsenhet
Aksjonsenhet eller aksjonsfellesskap er en tverrpolitisk organisasjonsform omkring enkeltsaker hvor det ikke tas stilling til deltakernes ulike standpunkt i andre spørsmål. I sosialistiske og kommunistiske partiers strategi er aksjonsenhet et sentralt begrep i spørsmålet om politiske og klassemessige allianser. Dels nyttes det som et samlebegrep for ulike former for samarbeid og ailianser. Dels ses det som ett av de tre hjørnene i det sosialistiske "enhetstriangelet". De to andre er enhetsfront og folkefront. Aksjonsenheten er den mest begrensete i innhold. I motsetning til enhetsfront og folkefront som kan dreie seg om regjeringsmakt eller samfunnsmakt, går aksjonsenhet i denne mer begrensete form bare ut på fellesskap i enkeltsaker. Dermed er aksjonsenheten den formen som gir størst mulighet for brei deltakelse, i enkelte tilfelle langt inn i den borgerlige leiren.
I mellomkrigstida reiste kommunistpartiene ved flere anledninger parolen om aksjonsenhet i arbeiderklassen. Utgangspunktet var at de sosialdemokratiske partiene dominerte arbeiderbevegelsen i de fleste landene, mens kommunistpartiene opplevde tilbakegang og isolasjon. Ved parolen om proletarisk aksjonsenhet - eller "enhetsfront nedenfra" -søkte man å mobilisere arbeiderklassen nedenfra omkring enkeltspørsmål. I tillegg til å nå fram med de kravene som ble stilt, forsøkte kommunistene ved denne politiske organisasjonsformen å isolerede de sosialdemokratiske lederskapene. Under truselen fra fascismen ble det fra midten av 30-åra også satset på å utvide aksjonsfellesskapet til å gjelde grupper og klasser utenfor arbeiderklassen.
De siste par tiårene har en rekke sentrale politiske spørsmål i Norge funnet sitt organisatoriske uttrykk i aksjonsenheten i den mer begrensete form av ordet. Det beste eksemplet er Folkebevegelsen mot EEC, som viste hvilken slagkraft en slik type organisasjon kan få. Andre eksempler er de anti-imperialistiske solidaritetsorganisasjonene, Aksjonsutvalget mot IEA, Aksjon mot kombioppgjør osv.
I en del tilfelle har front eller frontorganisasion blitt brukt som språklig betegnelse på det som mer presist ligger i uttrykket aksjonsenhet.
I historiske situasjoner hvor de sosialistiske venstrekreftene er svake, som f.eks. i mesteparten av norsk etterkrigshistorie, vil spørsmålet om å benytte andre organisatoriske former enn det politiske partiet være meget sentralt. Ofte tales det om å bygge opp "aksjonsenhet nedenfra", f.eks. ved å organisere et fellesskap med sosialdemokratiske arbeidere på spørsmål hvor sosialdemokratiet ledelse utfordres. Men aksjonsenheten kan også bygges ovenfra, gjennom forhandlinger og avtaler mellom ledelsen i organisasjoner. Ved siden av mobilisering og kamp på det enkeltspørsmålet aksjonsenheten er organisert omkring, vil alltid spørsmålet om det sosialistiske eller kommunistiske partiets rolle stå sentralt. AKP(m-l) har i de fleste tilfelle valgt aksjonsenhetsformen, for på kort sikt å bygge selve partiet ved å presse fram et brudd i organisasjonene og ved å stille motsetninger på spørsmål som går utover aksjonsenheten. En slik taktikk er avvist av både SV og NKP, som oppfatter aksjonsenhetens særig med venstresida i sosialdemokratiet som mer langsiktig og ikke utelukkende taktisk.
S.Han.

Se også: Folkefront, Front.