Kyoto-avtalenPå miljøvernkomferansen i Rio i 1992 ble Klimakonvensjonen vedtatt på bakgrunn av FNs klimapanels rapporter om drivhuseffekt. Konvensjonen anbefaler at i-landene (Annex 1-landene) stabiliserer sine utslipp av drivhusgassen CO2 på 1990 nivå innen år 2000. På konferansen Conference of the Parties 3 (COP3) i Kyoto i 1997 dannet Klimakonvensjonen grunnlaget for internasjonale forhandlinger om en klima-avtale. Til denne konferansen kom verdens miløvernministre frem til en avtale, Kyoto-protokollen, som forplikter Annex 1-landene til å redusere sine utslipp av seks klimagasser, karbondioksid, metan, lystgass og industrigassene HFC, PFC og SF6, med 5,2% innen år 2012 i forhold til 1990 nivå. Fattige land er ikke omfattet av Kyoto-avtalen gjennom noen forpliktelse om utslippsreduksjoner, noe som var et stort stridsspørsmål under konferansen. USA truet med å ikke underskrive avtalen hvis ikke u-landene også ble forpliktet. I dag er det strid om når og hvordan u-landene skal pålegges forpliktelser. Kyoto-avtalen åpner for tre ulike fleksible gjennomføringsmekanismer:Felles gjennomføring betyr at et Annex 1-land kan gjennomføre deler av sine forpliktelser ved å sette i gang tiltak i et annet Annex 1-land. Kvotehandel vil si at et Annex 1-land som har redusert sine utslipp mer enn de er forpliktet til, kan selge kvoter til andre Annex 1-land som ikke når sine forpliktelser på hjemmebane. Den grønne utviklingsmekanismen åpner for at Annex 1-land kan gjennomføre deler av sine utslippsreduksjoner i den tredje verden. Slike miljøtiltak i den fattige land som ikke har noen forpliktelser om utslippsreduksjoner, kan et Annex 1-land få fratrukket sitt klimaregnskap. Kilde: Aftenposten |