Krigen i Kongos Demokratiske Republikk
- Befolkning: 51,964,999 (Juli 2000)
- Areal: 2,345,410 km2
- Kystlinje: 37 km
- Hovedstad: Kinshasa
- Klima: Tropisk; varmt og fuktig ved det ekatoriale elvebassenget. Kjøligere og tørrere i sørlige høyland. Kjøligere og våtere i østlige høyland.
- Språk: Fransk, Lingola, Kingwana, Kikongo og Tshiluba.
- Valuta: 1 zaire (Z) = 100 makuta
- Etniske grupper: Bantu (data ikke tilgjengelig) og 200 andre afrikanske etniske grupper (data ikke tilgjengelig)
- Religioner: Romerskkatolsk 50%, Protestanter 20%, Kimbankviste 10%, Andre synkretistiske sekter og tradisjonell tro 10%
Kilde: CIA: The World Factbook 2000
Hutuflyktninger fra Rwanda former i 1996 militsstyrker og bruker flyktningeleirer i Zaire som base for å angripe Rwanda og dets tutsi-ledete regjering. Sammen med Zaires væpnede styrker lanserer de en kampanje mot kongolesisk etniske tutsier. For å forsvare seg danner tutsiene koalisjonen Alliance des Forces Demoqratiques pour la Liberation du Congo-Zaire (AFDL) ledet av Laurent Kabila. I mai 1997 forlater Zaires president Mobutu Sese Seko landet etter mislykkete fredssamtaler med Laurent Kabila. Den 20. mai marsjerer Kabila inn i hovedstaden Kinshasa og overtar makten. Han utnevner seg selv til president og skifter navn på landet fra Zaire til Kongos Demokratiske Republikk.
President Laruent Kabila sender hjem alle rwandiske soldater i juli 1998. Rett etterpå invaderer Uganda og Rwanda Kongo og slår seg sammen med tropper fra den kongolesiske hæren (FAC) som har gått i mot regjeringen i Goma og Bukavu og Congolese Rally for Democracy (RDC). RDC består av tidligere tutsi medlemmer i Kabilas regjering, tidligere Mobutister, intellektuelle og andre. I august og september samme år øker konflikten og flere stater blir involvert. Angola, Zimbabwe, Namibia og Chad gikk inn i konflikten på regjeringens side og Burundi på RDC's og FAC's side. Der er også flere andre militser og opprørsgrupper som er virksomme. Blant disse er militsen Mai-Mai den mest kjente. Alliansene mellom disse og de krigende partene er usikker og vanskelig å få en oversikt over. RDC's uttalte mål er å kaste Kabila, mens hans støttespillere hevder de beskytter en legitim regjering fra utenlandsk aggresjon. Landets rike mineralressurser, som diamanter, kobolt og kopper, kan være en faktor som tiltrekker mange av de krigende partene.
I januar 1999 blir det vedtatt et lovdekret som går inn for flerpartisystem. Samtidig innfører Kabila unntakstilstand og en får en bølge av arrestasjoner av sivile og ledende politikere. Det er lovt at det skal holdets valg i april, men det blir utsatt på ubestemt tid. Senere samme år blir partene enige om en våpenhvile i Lusaka forliket. Partene ignorerer imidlertid avtalen og flere forsøk på diplomatisk initiativ, som en tre dagers diskusjon i FNs sikkerhetsråd i januar 2000. Etter Laurent Kabilas død i januar 2001og etter at sønnen Joseph Kabila ble innsatt som president, har partene begynt å implementere Lusaka forliket. Blant annet har de viktigste partene begynt å trekke tilbake sine tropper fra frontlinjen.
Det er blitt begått grove brudd på menneskerettighetene på alle sider av konflikten. Regjeringen har oppfordret til etnisk hat, som har ført til hundrevis av drap, internert tutsier, stått bak vilkårlige arrestasjoner og urettferdige rettssaker, bruk av barnesoldater, drevet sensur og forbud mot organisasjonsfrihet. RDC og andre væpnede grupper har stått bak massakrer, forsvinninger og vilkårlige arrestasjoner og bruk av barnesoldater. Så mange som 2,5 millioner mennesker kan ha mistet livet siden krigen startet i 1998.
Kilder: britannica.com, www.oneworld.net