...side T3                    T4                    side U1...
Meny


Tysklands-fanger. Ca. 9000 nordmenn ble sendt til fengsler eller leirer i Tyskland eller tyskokkuperte områder, av dem kom omkring 1400 ikke tilbake; jødene utgjorde halvparten av disse.
Ofte var fangebehandlingen brutal, maten utilstrekkelig og forholdene uhygieniske. Fengselsstraff kunne derfor i praksis bety dødsstraff også for fanger med forholdsvis kortvarige straffer. Sjansen for å overleve var likevel svært ulik for forskjellige kategorier fanger. Verst stilt var de som ble sendt til Tyskland eller tyskokkuperte områder som Polen. Aller verst gikk det med de omkring 750 jødene som ble deportert. Bare 32 av jødene fra Norge overlevde.
Krigsfangene hørte under Wehrmacht, som behandlet sine fanger langt bedre enn Sipo og SS. De ca. 1000 norske offiserene som ble sendt til Schildberg i Polen høsten 1943, hadde det forholdsvis tålelig. Det samme gjaldt de 271 politimennene som ved nyttår 1944 havnet i en SS-Sonderlager i Stutthof ved Danzig. De skulle oppdras til "gode germanere" og hadde mye bedre betingelser enn fangene i KZ-leiren Stutthof like ved, i alle fall til Tysklands undergang i 1945. Også de 644 studentene som samtidig ble sendt til Sennheim og Buchenwald, fikk bedre behandling enn vanlige KZ-fanger.
Disse 4 deportasjonene var de eneste som gjaldt grupper.
Tysklands-fanger som var dømt ved tysk domstol, kom i fengsel eller tukthus. Det siste betydde som regel hardere behandling og hardt straffarbeid. Dersom ikke Sipo blandet seg i saken, ble slike fanger sendt hjem når straffen var sonet. Omkring 1500 nordmenn hørte til denne kategorien, av dem nesten 100 kvinner.
De som ikke hadde noen dom, ble sendt til konsentrasjonsleirer der de satt på ubestemt tid — som regel så lenge krigen varte. Det satt nordmenn i de fleste tukthus og leirer over hele det tysk-polske området, men den største samlingen fantes i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen nord for Berlin. Der satt ca. 2500 nordmenn, av dem døde 200. De fleste kvinnene (102) satt i KZ-leiren Ravensbrück.
Både blant KZ- og tukthusfanger fantes sk. NN-fanger (Nacht und Nebel, natt og tåke), som det var meningen skulle omkomme ved hardt arbeid og dårlig behandling. Det siste året ble det umulig å sende fanger til Tyskland, derfor innførte Gestapo i Norge en liknende kategori her: X-Häftlinge, fanger som ingen fikk ha kontakt med og som skulle dø i fangenskap eller henrettes i hemmelighet.

Se også: Auschwitz; fengsler/fangeleirer; jødeaksjonene; konsentrasjonsleirer; krigsfanger i Norge; NN; Akershus festning.

Litt.: Ottosen, K.: Natt og tåke, 1989; Nordmenn i fangenskap, 1940—45, 1995.

BN

tysk propaganda. Før 9.4.1940 merket man lite til tysk propaganda i Norge. Det var da også først i anledning Weserübung at tyskerne, i hæren, bygde opp en propagandaavdeling beregnet spesielt for Norge. Fra mai/juni 1940 etablerte okkupasjonsmakten en annen, viktigere propagandasentral: Hovedavdeling for folkeopplysning og propaganda, forkortet HAVP, ledet av G.W. Müller som en del av Terbovens Reichskommissariat, men underlagt faglige råd direkte fra Goebbels i Berlin. I 1942 hadde denne propagandaavdelingen 130 medarbeidere, flest i Oslo, men noen fordelt mellom 10 lokalavdelinger. Propagandafolkene var alle steder fordelt på kontorer for skole og utdanning, presse, kringkasting — og generell kultur og propaganda. Wehrmachts propagandaavdeling tapte nå sin betydning og befattet seg siden stort sett med egne soldater.
Forholdet mellom de tyske propagandafolkene og NS var kjølig sommeren 1940. Men så fikk Quislings parti mer innflytelse over norske medier og fra 25.9. kontroll med sitt eget Kultur- og folkeopplysningsdep. Det innebar at et norsk og et tysk propagandabyråkrati arbeidet parallelt, noe som førte til tallrike gnisninger og atskillig kompetansestrid.
Presseavdelingen avholdt pressekonferanser, utarbeidet direktiver til pressedirektoratet og lokalpresse og nyordnet norske nyhetsbyråer. Men norsk presse tapte sin betydning og ved okkupasjonens slutt var tallet på norske dagsaviser kraftig redusert. NRK ble nyordnet i oktober 1940 ved at man innsatte NS-folk i ledelsen. I 1941 tiltok den illegale lyttingen på BBC i en slik grad at Terboven og Wilhelm Rediess i august/september 1941 inndro alle landets radioapparater. Bare rundt 50 000 nordmenn fikk tillatelse til å beholde apparatene. Siden tjente derfor kringkastingen fortrinnsvis som underholdning for tyske soldater. I 1944 gikk mer enn halvparten av alle sendinger over norsk radio på tysk.
Kinoens betydning som avsporing i den grå krigshverdagen var stor, og ble ikke vesentlig rokket av kinostreiken våren 1941. I de første krigsårene hadde norske kinoer 3,7 mill, besøkende årlig. Publikum likte lette underholdningsfilmer med store stjerner, og nyordningen av norske og tyske filmselskap imøtekom behovet.
Tysk kulturpropaganda konsentrerte seg ellers om å arrangere gjestespill og konserter fra Tyskland, stimulere oversettelser til og fra tysk og siktet ellers mot å skape sympati for tysk kultur og Det tredje rike i Norge. Norsk- Tysk Selskap spilte en avgjørende rolle på dette feltet. Trass i betydelig satsing ble likevel ikke den tyske propaganda i Norge noen stor suksess. De demokratiske og nasjonalt innstilte nordmenn lot seg ikke blende av løfter om en strålende fremtid for landet i et tyskkontrollert Europa. Okkupasjonstidens daglige realiteter stilte da også slik propaganda i et visst relieff.

Se også: Fuglesang, R.J.; film og kino; Norsk rikskringkasting; Presseabteilung; propaganda; Allgemeine Schiffahrtsaktion

Litt.: Moll, M.: Das Neue Europa I. Studien zur NS-Auslandspropaganda in Europa 1939—45, 1986, Schmitt, P.F.: Widerstand zwishen den Zeilen?, 1985.

MM

tysk økonomisk politikk i Norge. For Reichskommissar Terboven var økonomisk utnyttelse av Norge viktigere enn å gjøre nordmenn til nasjonal sosialister. Hans erklærte mål var å få så mye ut av Norge som mulig, samtidig som landets yteevne skulle opprettholdes. Også i Hitlers «Grossraum», det europeiske storrommet, hadde Norge sin plass. Verdensmakten Tyskland med Berlin som sentrum skulle være selvforsynt, og Norge var et av landene som skulle bidra med råvarer til Europa.
For å få effektivisert varetransporten, men selvsagt også av strategiske grunner, bl.a. under krigen mot Sovjet, måtte infrastrukturen utbygges på alle felt — vei, jernbane, flyplasser, havner, elektrisk kraft osv. En «riksautostrada Drontheim-Oslo-Halden» ble påbegynt høsten 1940. Bygging av Nord- Norge-banen, Sørlandsbanen, og riksvei 50 var også et produkt av den tyske økonomiske politikk i Norge.
Okkupasjonshæren brakte med seg et ingeniørkorps og man benyttet norsk arbeidskraft, basert både på frivillighet og på tvang. Intensiteten og metodene kostet mange liv — bare under byggingen av Kvinesheitunnelen omkom 16 jernbanearbeidere. Men de virkelig store tap av menneskeliv skjedde blant de titusener av tvangsarbeidere — russiske, jugoslaviske og polske krigsfanger — som ble brukt under denne storstilte utbyggingen av kommunikasjonsnettet. En strekning av riksvei 50, nord for Rognan i Saltdal, er ikke uten grunn blitt kalt «Blodveien». Over 17 000 krigsfanger døde i Norge under krigen, selv om ikke alle dødsfall skyldes denne siden av den tyske økonomiske politikk i Norge.
Like etter krigen satte Odd Aukrust og Jakob Bjerve prislappen på 5 års krigsskader til 17,5 mrd. førkrigskroner. 12,5 mrd. av regningen ble betalt under krigen i form av nedsatt konsum, de resterende 5 mrd. utgjorde tæringen på nasjonalformuen. Forskere har i ettertid kalt de tyske virkemidlene — når man ser bort fra tvangsmidler og voldsutøvelse — ekstremt keynesianske. Den storstilte utbyggingen førte til en anleggsboom som ga full sysselsetting, det ble meldt om problemer med å få ungdom til å jobbe i landbruket. Seddelpressen gikk på høytrykk, og tyskerne betalte relativt bra. Også bønder og fiskere fikk bra avsetning for produktene, og mange ble kvitt gjeldsåket fra 20- og 30-tallet. Sett under ett var det mange penger blant folk, men lite å bruke dem på. Forsyningskrisen ble mer og mer akutt fra 1942 og utover.
For den tyske økonomiske utnyttelse av Norge er det klart at den norske motstanden, manifestert først og fremst gjennom holdningskampen, det norske nei til nazismen, var av underordnet betydning (bortsett fra mulige utslag av sk. stille sabotasje på arbeidsplassene). Parolen "hold hjulene i gang" fra 1940 satte dagsorden for det norske økonomiske samkvem med okkupanten og for mentaliteten i motstandskampen: Det fikk større konsekvenser for en norsk jente å bli sett sammen med en tysk soldat enn for en norsk næringslivsrepresentant å sitte sammen med Terboven en kveld i Deutsche Handelskammer i Oslo.

Se også: Blodveien; brakkebaroner; Deutsche Handelskammer; landbruk; Nordlandsbanen; Norsk-Tysk Selskap; Organisation Todt; 6-te kolonne; Sørlandsbanen; tyskerarbeid; økonomisk landssvik.

Litt.: Aukrust, O./Bjerve, P.: Hva krigen kostet Norge, 1945, Milward, A.: The Fascist Economy in Norway, 1972.

AM


Alfabetisk
indeks..

Krigsleksikon startside..

Tilbake til
NorgesLexi..

...side T3                    T4                     side U1...
Tilbake til
toppen av siden