- Stenersen, Edvard (Christoffer) (1891-
1967), NS-ordfører i Aker og fylkesmann i
Oslo og Akershus. I 1940 drev han gårdsbruket Tveter i Østre Aker sammen med sine
brødre. Stenersen var et av NS’ krigsmedlemmer, dvs, han meldte seg først inn i partiet
3.10.1940. Frem til høsten 1943 fikk han flere
stillinger innenfor NS-regimet. Han var ordfører i Aker fra 18.2.1941 til 14.4.1942 og
deretter fylkesmann i Oslo og Akershus frem
til 18.9.1943. Stenersen reagerte mot korrupsjon i NS og kom derfor i konflikt med A.V.
Hagelin og Alf Whist. Konflikten førte til at
Stenersen fikk avskjed fra fylkesmannsstillingen 18.9.1943. Under rettsoppgjøret kom
retten til at Stenersen hadde opptrådt saklig
og kompetent, både som ordfører og som fylkesmann. Han ble dømt til 6 års tvangsarbeid,
løslatt i 1950.
BB
Stenersen, Johan Eckersberg (1895-
1943), NS-medlem, skipsreder og disponent
for Waage-rederiene i Oslo. Var aktivt leder
for Skipsfartens Yrkesgruppe i NS. I februar
1942 ble han innsatt som president i det nazifiserte Norges Rederforbund. Stenersen ivret
for strenge reaksjoner mot redere som ikke
«forstod den nye tid». Under tyskernes
aksjon mot rederne sommeren 1942 skal han
bl.a. ha foreslått innsettelse av kommissærer i
hvert enkelt rederi. For å tvinge rederne i kne,
foreslo Stenersen også å fengsle 200 redere
og om nødvendig skyte noen av dem. Stenersen var drivkraften i propagandaen rettet mot
sjøfolkene i uteflåten. I radiosendinger oppfordret Stenersen som president i Rederforbundet norske sjøfolk utenfor tysk- og
japanskkontrollerte farvann til å forlate alliert
tjeneste. Det ble lokket med 5000 kr og 3 års
hyre. Ingen fulgte oppfordnngen. Stenersen
prøvde forgjeves å få andre norske redere
med på å kringkaste tilsvarende oppfordringer. I juni 1943 gikk han av som president da han var uenig i opprettelsen av Norges Næringssamband som ville redusere
Rederforbundets stilling. Han etterlot et forbund i økonomisk og organisatorisk kaos til
Louis Hannevig fra Vestfold.
Se også: Norges Næringssamband.
Litt.: Pettersen, L.: Hjemmeflåten — mellom venn og
fiende, Handelsflåten i krig 1939—1945, bd. 5, 1992.
AT
Stenersens Forlag, J.M., var eneste
etablerte norske forlag som fullt og helt tilpasset seg den tyske okkupasjonsmakten og
NS. I 1941 ble forlagsnavnet endret til Gunnar Stenersens Forlag (etter J.M.s sønn).
Sommeren 1943 overtok det nydannede Centralforlaget A/S mesteparten av den propagandalitteraturen man til da hadde utgitt i
kommisjon for NS og Reichskommissariatet.
Folkeboksamlingenes Ekspedisjon var reelt
ledet av Gunnar Stenersen fra sommeren
1942; samtidig sto han som kommissarisk
leder av Den norske Forleggerforening, der
han hadde vært varamann til styret fra 1935.
Han var NS-medlem fra 1935 og var oppnevnt til NS’ Kulturting. Hans eldre bror,
Johan Stenersen, var kommissarisk leder for
Norges Rederforbund. En annen bror, Rolf
Stenersen, flyktet til Sverige. To av hans
bøker kom på NS-listen over skadelig «griselitteratur».
- Stenersens Forlag hadde en særlig høy
stjerne hos de kulturinteresserte tyskere i
Reichskommissariatet. Forlaget fikk ansvar
for de aller fleste tyske bokutgivelsene på
norsk under okkupasjonen. Alle sentrale NS-
politikere utga sine bøker på det veldrevne
Stenersens Forlag, heller enn på NS’ partiforlag Blix, som ikke holdt samme produksjonstekniske nivå.
- Stenersens Forlag ble sammen med Kamban det eneste forlag som ble grundig gransket under rettsoppgjøret og ble gjort til gjenstand for omfattende økonomiske inndragninger. I rettssaken ble omfanget av
«nøytrale» utgivelser satt til 16%. Folkeboksamlingenes Ekspedisjon ble overtatt av staten mot en liten godtgjørelse etter voldgiftsdom og ble siden omgjort til Statens Biblioteksentral.
Se også: Den norske Forfatterforening;
forfatterstreiken; Den norske Forleggerforening.
Litt.: Ringdal, N.J./Larsen, T.H.: Kultur og kommers,
1995.
NJR
sten gun, britisk 9 mm maskinpistol. Navnet kommer av konstruktørene Shepperd &
Turpin pluss fabrikken Enfield. Våpenet var
enkelt i konstruksjonen og billig å produsere.
Det kunne også nytte de betydelige mengder
9 mm ammunisjon som ble erobret av britene
i Afrika. I produksjon fra juni 1941. Levert til
motstandsbevegelsen i flere land i store
antall, foruten at ca. 3 mill. sten gun ble brukt
av regulære allierte styrker. 6 modeller ble
utviklet, men alle har den samme mekanismen. Drøye 800 ble produsert illegalt i Norge
under ledelse av Bror With (Granat-Larsen).
Etter krigen brukt i forsvaret i lang tid.
IK
stille mobilisering, mobiliseringsmåte
for i hemmelighet å innkalle deler av landets
militærmakt, iverksatt 9.4.1940. Før 1938 var
landets ytre forsvar bare forberedt oppsatt
ved en alminnelig mobilisering, som omfattet
en total oppsetting av alle forberedte avdelinger. Som følge av krigsfrykten i 1938, ble
det bestemt av Kommanderende General
(KG) at man også skulle forberede en delvis
mobilisering av enkelte avdelinger til nøytralitetsvakt. Samtidig fantes en hemmelig
mobiliseringsplan for ordensvern ved indre
uroligheter og opprør, hvor mannskapene
skulle innkalles med personlig ordre. For å
unngå et komplisert system, bestemte KG at
mannskapene ved delvis mobilisering bare
kunne innkalles med personlig ordre — delvis
stille mobilisering. Dermed kunne avdelingene både brukes som ordensvern og nøytralitetsvakt. Konsekvensen ble at delvis åpenlys mobilisering bortfalt. Disse endringer ble
antakelig av diskresjonshensyn ikke nedfelt i
det offisielle mobiliseringsreglementet for
landforsvaret (fra 1935).
- 9.4.1940 besluttet regjeringen å innkalle 4
brigader, som generalstabssjef Hatledal på
eget ansvar utvidet til 5. Innkalling av brigadene kunne etter reglementet bare oppfattes
som en delvis mobilisering, som etter
endringene i 1938 måtte iverksettes som stille
mobilisering, med brev til den enkelte i posten. Det er lite trolig at regjeringen var klar
over dette, hvilket Koht beviste ved å uttale
til NTB samme dag at regjeringen hadde
besluttet alminnelig mobilisering. Det var
imidlertid innkalling pr. brev som ble brukt.
- Den indre mobiliseringsordning ble først
avslørt i 1978, men er ennå i dag et kontroversielt emne. En kan også stille spørsmål om
ikke den indre militære plan var i strid med
Grunnloven, da den baserte seg på en utsortering av soldatene etter politiske kriterier.
Fortsatt er sider ved ordningen uklare og uutforsket.
Se også: Hatledal, R.; mobiliseringen i
1940; ubrukeliggjøring av våpen.
Litt.: Stortinget: Den sivile undersøkelseskommisjonen av
1945, bd.1, Strømme, 0.: Den hemmelige hæren, 1978;
Stille mobilisering, 1976.
LaB
Stirling, Short, britisk 4-motors bombefly. Benyttet under mange slippoperasjoner i
Norge.
IK
Stockholmslegasjonen. Den norske
legasjon i Stockholm besto 9.4.1940 av 4 personer, inkl, minister J.H. Wollebæk. 10
måneder senere var tallet økt til 58, og mot
slutten av krigen var ca. 1100 personer knyttet til legasjonen, fordelt på en rekke avdelinger og underavdelinger. Det var således
knapt tale om en legasjon i vanlig forstand,
snarere ville betegnelsen Den norske administrasjonen i Stockholm vært mer korrekt.
Det var imidlertid viktig at virksomheten
kunne foregå under legasjonsparaplyen.
Dette ga legitimitet og diplomatisk forankring, noe som var særlig viktig av hensyn til
Sveriges status som nøytral makt. Legasjonen ble den pyntelige fasaden utad for en
etter hvert mangslungen norsk aktivitet på
svensk grunn.
- Flyktningsaker sto naturlig nok sentralt i
legasjonens arbeid gjennom hele krigen. Den
første tiden særlig avvisningssaker, men
senere også sosiale saker, skole og utdanning,
innkvartering og arbeidsformidling. Disse
sakene sorterte under Flyktningkontoret ved
legasjonen.
- I 1941 ble Militærkontoret ved legasjonen
opprettet. Senere, i 1943, ble kontoret delt og
fikk betegnelsene Mi II og Mi IV. Disse tilsvarte FO II og FO IV under Forsvarets Overkommando i London, med hhv. etterretning
og Milorg-saker som arbeidsfelt. Aktiviteten
ved kontorene økte særlig på de siste par
årene av krigen.
- Til arbeidsområdene for de enkelte
avdelingene under legasjonen hørte et varierende men utstrakt samarbeid med svenske
myndigheter.
Litt.: Grimnes. 0. K.: Et flyktningesamfunn vokser fram, 1969.
TB
Stord, jager, se marinens fartøyer.
Storsveen, Arvid (Kristian) (1915—43),
motstandsmann, sjef for etterretningsorganisasjonen XU. Under felttoget deltok han som
løytnant i ingeniørvåpenet og var i Gausdal
da troppene der kapitulerte. Derfra dro han til
Den norske legasjonen i Stockholm for å opprette en E-tjeneste bak tyskernes linjer, men
vant ikke gehør for ideen før etter nok en tur
til Stockholm i juli 1940, denne gangen med
sykkel fra Oslo! Fra august 1940 var han i
gang med å rekruttere studenter til en
gruppe, som sammen med Milorgs E-gruppe
ble til XU, den største etterretningsorganisasjonen i det okkuperte Norge. Storsveen måtte flykte til Sverige i juli 1942 og var i
ferd med å organisere ledelsen av XU fra utefronten, da han under et illegalt besøk i Oslo
ble overrasket av Gestapo og skutt i en dekkleilighet 27.4.1943. Tyskerne oppdaget aldri at de hadde skutt XU-sjefen.
Se også: Hjelle, E.0.; Strømnæs, Ø.; XU.
Litt.: Ulstein, R.: Etterretningstjenesten i Norge 1940—45
1—111, 1989—92.
BN
Stortinget av 1936, det 89. i Norges historie, vakte mye diskusjon før og under okkupasjonsårene og var omstridt i alle leire. I NS ble dette storting ansett ulovlig fra og med
nyttår 1940, fordi det ved en grunnlovsendring i 1938 hadde forlenget valgperioden fra
3 til 4 år med øyeblikkelig virkning og dermed også for seg selv. Endringen vakte
atskillig debatt i 1938, men Quisling og hans
krets trakk mer drastiske konsekvenser enn
andre. "Det ulovlige storting" var med i
begrunnelsen for statskuppet 9.4.1940.
- På den andre siden, i motstandsbevegelsen,
var det samme storting omstridt mht. hvilken
rolle det burde spille ved overgangen til normalt styre i Norge. I hjemmefrontkretser var
det i 1941 en alminnelig mening at det ikke
burde sammenkalles, dels fordi det hadde diskreditert seg under riksrådsforhandlingene,
dels fordi representantenes mandater i alle
fall utløp i desember 1940. Mot dette synspunkt ladet det seg i okkupasjonsårenes løp
opp et motsatt syn, at man for å sikre en konstitusjonell og folkevalgt innflytelse overfor
selvtekt i hjemmefronten, absolutt måtte innkalle stortinget straks for å sikre den påtroppende regjering en parlamentarisk basis.
Dette synspunkt vant etter hvert tilslutning.
Pr. 1944 var det blitt det alminnelige på alle
hold, men ble med særlig styrke hevdet av
Høyre samt kommunistene og den radikale
del av motstandsbevegelsen. Også Høyesterettsdommere snudde rundt i saken. Stortinget ble kalt inn av regjeringen og presidentskapet til den 14.6.1945 kl. 10.
- Ny strid oppsto så om hvor lenge det skulle
bli sittende. Etter valget 8.10.1945, da Arbeiderpartiet for første gang vant flertall, ble det åpenbart at den borgerlig dominerte forsamling var i politisk utakt med velgerne. Først
etter meget sterkt press, og etter en betenkning fra Høyesterett godtok da det sittende
storting å demisjonere før nyttår. 24.11. ble
det oppløst, og det 90. storting trådte sammen
4.12. 1945.
Se også: Hambro, C.J.; Hjemmefrontens
Ledelse; Høyesterett; riksrådsforhandlingene.
Litt.: Greve, T.: Det Norske Storting II, 1964, Skeie, J.: Stortinget, 1945, Wyller, T. C.: Frigjøringspolitikk, 1963.
HFD
Stortingsvalget 8.10.1945. Ved valget fikk partiene en prøve på om krigen hadde
endret velgernes holdninger; det var gått 9 år
siden siste valg. Ved nominasjonene var partiene på jakt etter kjente motstandsfolk. Ikke
mer enn 40 av de 150 stortingsrepresentantene ble gjenvalgt, og bare få var ja-menn fra
riksrådsforhandlingene. 80% av de nye
kunne vise til motstandsarbeid under krigen.
En ny generasjon kom inn i politikken, med
andre erfaringer og ideer.
- Som ellers i Europa hadde de radikale partiene stor fremgang. NKP fikk 12% av stemmene og 11 representanter på Stortinget.
NKP dro fordel av den sovjetiske krigsinnsatsen, sin egen aktive motstandskamp etter
sommeren 1941 og at det fremstod som et
nasjonalt og demokratisk reformparti. DNA
gikk litt tilbake i stemmetall sammenliknet
med valget i 1936, men samlet gikk de to
sosialistpartiene (NKP og DNA) frem med
nesten 10%. For første gang i norsk historie
hadde de to partiene flertallet av velgerne.
- Kristelig Folkeparti fikk 8% av stemmene.
Det var det eneste av de ikke-sosialistiske
partiene som hadde fremgang — med en
ukompromittert fortid og på et sosialradikalt
program. Høyre gikk tilbake 4,5%, Bondepartiet 3,5% og Venstre 2%. En rekke velgere forbandt sannsynligvis de «gamle» borgerlige partiene med mellomkrigsårenes kriser.
- Etter valget dannet DNA en flertallsregjering med Einar Gerhardsen som statsminister. Et betydelig mindretall, med Gerhardsen i spissen, foretrakk opprinnelig en «folkefrontregjering» med NKP, KrF og Venstre.
Hensikten var å fordele ansvaret for upopulære vedtak under gjenreisningen og å bygge
videre på fellesprogramånden. Partiflertallet
fryktet derimot en svak samlingsregjering og
mange kompromisser. Det var dette synet og
partigjerdene som seiret. Ettpartiregjeringen
innledet DNAs storhetstid som skulle vare
ubrutt helt frem til 1961, da partiet mistet
flertallet på Stortinget.
Se også: Fellesprogrammet; Gerhardsen,
E.; riksrådsforhandlingene; samlingsregjeringen.
Litt.: Bergh, T.: Storhetstid. Bd. 5 i Arbeiderbevegelsens
Historie, 1987, Wyller, T.C.: Frigjøringen, 1963.
KEE
Stowe, Leland (1899—?), kjent amerikansk reporter, korrespondent for Chicago
Daily News, publiserte lite flatterende artikler om Norge i en lang rekke aviser i USA.
- Stowe reiste etter verdenskrigens start 17
måneder i Europa og Afrika. Han startet i
Finland under Vinterkrigen, deretter dro han
til Norge, Moskva, Balkan, Hellas og Afrika.
Leland Stowes store scoop var at han befant
seg i Oslo 9.4.1940 og bivånet tyskerne marsjere oppover Karl Johan fra balkongen på Grand Hotel. Han var første utenlandske
journalist som i kraft av å være øyenvitne,
skildret invasjonen i kraftfulle formuleringer
— hvordan 1400 tyskerne marsjerte inn i
hovedstaden, eskortert av norsk politi, mens
30—40 000 nordmenn sto og så på uten å heve
en finger, uten verken å pipe eller komme med
fyrop. Flere dager senere var nordmennene
fortsatt lamslått, selv om norske soldater
kjempet bare noen mil unna. Stowe fortalte
fra intervjuer med nordmenn som bare spurte:
Hvorfor gjør ikke britene noe? Hva vil amerikanerne gjøre? Da Stowe skal ha replisert:
Hva skal dere gjøre? fant han bare én kvinne
som hadde skam nok til å rødme. «There was
treason in Norway, regardless of what Mr.
Hambro says,» erklærte Stowe i et foredrag på
Columbia University, i februar 1941.
- Stowes artikler i et 30-talls store amerikanske aviser og en lang rekke foredrag i prominente forsamlinger var en elendig reklame for det okkuperte Norge og eksil-Norge.
- Minister Morgenstierne ved legasjonen i
Washington D.C. nedla et stort opplysningsarbeid for Norges sak og mot Stowes beskrivelser. B1.a. skrev Morgenstierne svarbrev til
alle aviser som hadde trykt Stowes reportasjer.
Se også: alliert propaganda; Morgenstjerne, W.; Regjeringens Informasjonskontor.
GHj
stripete, betegnelse som dukket opp litt ut i
den tyske okkupasjonen, på en person med
tvilsom nasjonal holdning, som f.eks. var tilbøyelig til å samarbeide med tyskerne og NS-
myndighetene, omgås med dem, eller ta imot
fordeler av dem.
GHj
Strømnæs, Øistein (1914—80), sjef for
etterretningsorganisasjonen XU i Norge
1942—45. Cand.mag. i 1941. I studietiden tok
han også politiskolen og ble fast ansatt i Oslo
politi. Strømnæs kom tidlig med i illegalt
arbeid og var med i XU allerede fra det første
året. Da en rekke XU-folk ble arrestert i
1942, var også Strømnæs i fare, men han
klarte å fjerne fingeravtrykkene sine fra politifolk-arkivet. XU-striden mellom utefront og
hjemmefront mente Strørnnæs kom av motsetninger mellom unge og gamle. Selv følte han at han satt helt trygt, med full kontroll
over situasjonen, derfor nektet han å dra til
Sverige da han mot slutten av krigen fikk
ordre fra London om å dra ut. Strømnæs
hadde flere dekknavn, bl.a. nr. 5, Ole og Fredrik. Etter krigen giftet han seg med Anne-Sofie Østvedt, som under dekknavnet Aslak
var nestsjef i XU de siste par årene.
Se også: XU.
Litt.: Ulstein, R.: Etterretningstjenesten i Norge 194O-45, I-III, 1989—92.
BN
studentene. Aksjonen mot studentene ved
Universitetet i Oslo 30.11.1943 førte til at
Universitetet ble stengt og 644 studenter
sendt til «oppdragelse» i Tyskland. Fra første
stund hadde Reichskommissar Terboven sett
med mistanke på studentene, som han anså
for å være «åndelige opphavsmenn» til mye
av motstanden. Da noen natten til 28.11.1943
satte fyr på Aulaen, bestemte Terboven seg
for å slå til. På et møte på Skaugum samme
kveld bestemte han at Universitetet skulle
stenges og de mannlige studentene arresteres.
Neste dag fikk Quisling beskjed om aksjonen,
som skulle ledes av Gestapo-sjef Reinhard og
utføres av Sipo med hjelp av Wehrmacht.
Takket være den tyske offiseren Theodor
Steltzer fikk hjemmefronten beskjed om
aksjonen, og om morgenen 30.11. ble det
utdelt løpesedler med varsel til studentene.
Meldingen ble mottatt med skepsis av mange,
og i alt 1166 studenter ble tatt.
- De fleste ble først sendt til en militærleir i
Stavern, hvor de ble inngående forhørt. 9.12.
gikk den første transporten til en SS-leir ved
Sennheim i Elsass, 8.1. dro den andre til konsentrasjonsleiren Buchenwald ved Weimar.
Også disse ble etter hvert overført til Sennheim. Studentene fikk langt bedre behandling
enn andre fanger. Som verdifullt «menneskemateriell» skulle de oppdras til gode germanere. Oppdragelsen lyktes ikke, men tross
særbehandlingen mistet 17 Tysklands-studenter livet.
Se også: Aula-brannen; Hoel, A.; Steltzer,
T.; Tysklands-fanger.
Litt.: Norseng, P. (red.): Universitetet stengt, 1994.
BN
|
|
Alfabetisk indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til NorgesLexi..
|