- Solem, Erik (1877-1949), h.r.dommer
siden 1938, spilte en sentral rolle i motstandsbevegelsens rettslige og politimessige arbeid,
og var medlem av Koordinasjonskomitéen
(KK) og senere av Hjemmefrontens Ledelse
(HL). Han satt i KKs juridiske utvalg som fra
våren 1943 drøftet og skrev landssvikanordningen av 1944, var medlem og en tid formann for den hemmelige politiledelsen, og
ble høsten 1944 utsett som erstatning for Paal
Berg i tilfelle HLs leder falt fra. Etter frigjøringen ble han konstituert som lagmann i Eidsivating for å kunne ta seg av de store landssviksaker mot Quisling og hans ministre, som
han administrerte så effektivt og myndig og
med såvidt mange påståtte dødsdommer at
han blant de tiltalte fikk navnet "Erik Blodøks". Under Quisling-saken viste han seg da
også forutinntatt i en grad som enkelte tilhørere fant usmakelig - han hadde for øvrig
uttalt seg positivt om Quislings straffeskyld
på forhånd. Senere gikk han inn for utstrakt
ettergivelse, også av straffer han selv hadde
idømt, og kan alt i alt ikke karakteriseres som
spesielt streng under oppgjøret. En mer substansiell kritikk kunne kanskje reises mot ham for dobbeltrollen lovgiver-dommer, idet
han dømte etter en landssvikanordning han
selv hadde forfattet, men dette var hensyn
som ikke veide under rettsoppgjøret.
Se også: Hjemmefrontens Ledelse; Koordinasjonskomiteen; rettsoppgjøret.
Litt.: Andenæs, J.: Det vanskelige oppgjøret, 1979, Grimnes, 0.K.: Hjemmefrontens ledelse, 1977.
HFD
Solheim, Torolv (1907-), motstandsmann
med tilknytning til NKP. Utdannet statsøkonom og aktuar. Senere lektor, forfatter og
politiker. Han var i 1942 med på å starte den
illegale avisen Alt for Norge på Vestlandet.
Oppholdt seg vinteren 1943-44 i NKPs sentralforlegning i Valdres, der han skrev bidrag
til partiets illegale aviser. Etter uoverensstemmelser med NKPs leder Furubotn dro han på
ettervinteren til Vestlandet, der han var en av
de ledende i kampanjen for Frihetsrådet. Var
med i ledelsen for Vestlandske Frihetsråd -
det eneste regionale frihetsråd med virkelig
suksess. Redigerte avisen Gjallarhorn.
- Solheim gikk etter frigjøringen inn i DNA,
men gikk ut i 1952. Var i 1961 med på å
danne Sosialistisk Folkeparti (SF) og var partiets formann 1969-71. Utga tidsskriftet Fossegrimen 1954-68.
Se også: Alt for Norge; Frihetsrådet; Furubotn, P.; NKP.
Litt.: Solheim, T.: I solnedgangstider, 1976, Titlestad, T.: I kamp - i krig. Peder Furubotn 1942-1945, 1977,
Færøy, F.: Den kommunistiske motstandsbevegelsen i
Bergensdistriktet 1940-1945, hovedoppg., 1991.
TH
solkors. Likearmet gult kors omkranset av
en gul ring på rød bunn, NS' kanskje viktigste symbol. I en NS-brosjyre het det at symbolet knyttet sammen "den gamle nordiske
kultur og livssyn og den nye tids ideologi i
norsk form". For NS var det spesielt viktig at
solkorset var blitt brukt som symbol av Olav
den hellige. I NS-litteraturen ble solkorset
ofte kalt Olavskorset. Solkorset er opprinnelig et førkristent, urgermansk symbol, kjent fra en rekke helleristninger i Norge og Nord-Europa. På en runestein i Danmark er hakekorset tegnet sammen med solkorset. Begge
symboler representerer rimeligvis tilbedelse
av solen.
- Solkorset er også kjent fra flere sammenhenger i norsk middelalder, etter at kristendommen slo igjennom. Når det gjelder Olav
den hellige, forteller Snorre at kongens skjold
på Stiklestad var hvitt, med et gyllent kors.
Utover dette er det magert belegg for å knytte
solkorssymbolet i NS-utforming spesielt til
kong Olav. Fargene rødt og gult - helst gull -
kom i bruk som norske kongsfarger fra 1200-
tallet.
Litt.: Land, H.E.: Solkorset. 1942.
ØS
Solli, Ragnar, se Pelle-gruppa.
Sonderabteilung Lola. Henry Rinnans
spesialavdeling for infiltrasjon og opprulling
av motstandsarbeid. "Lola" var et kjælenavn
på den tyske Sipo-mannen Walter Gemmeckes norske elskerinne, men tjente samtidig som dekknavn for Rinnan personlig.
Se også: angiver; Grande, K.; Rinnan, H.
NJR
Special Operations Executive, SOE,
en britisk hemmelig organisasjon, opprettet
19.7.1940 for å lede undergravningsvirksomhet og sabotasje mot fienden. SOE ble oppløst i januar 1946. Fra starten interesserte
SOE seg aktivt for det okkuperte Norge. De
rekrutterte de første norske agentene og organiserte høsten 1940 en base på Shetland for
skøytefarten på Norge. SOE samarbeidet
med en annen britisk organisasjon, Directorate of Combined Operations, som skulle
utføre "Hit-and run"-raids, og disse to sto
bak det første raidet mot Lofoten i mars 1941,
Claymore, hvor også nordmenn deltok.
- Fra april 1941 økte SOE rekrutteringen av
norske agenter med Martin Linge som leder.
Men forholdet til norske myndigheter var
ikke avklart, og det ble misstemninger både
pga. tyskernes represalier etter raidene, og
fordi nordmennene syntes at britene handlet
helt på egen hånd.
- Med opprettelsen av Forsvarets Overkommando (FO) i februar 1942 ble samarbeidet utvidet, og SOE Norwegian Section ble reorganisert under ledelse av oberst John Skinner
Wilson, en skotte som snart vant alles tillit.
Fortsatt besto visse problemer, fordi SOE
foretrakk direkte kontakt med lokale motstandsorganisasjoner i stedet for at opplysninger ble kanalisert gjennom sentrale instanser, i Norge: Milorgs Sentralledelse (SL),
Sverige: Legasjonens Militærkontor (Mi) og
England: Forsvarets Overkommando (FO).
Britene var heller ikke sikre på at regjeringen
i London hadde hjemmefrontens fulle støtte.
De siste problemer i forholdet mellom SOE
og Milorg ble ryddet av veien under forhandlinger i Sverige i mai 1943.
Se også: britiske militære organisasjoner;
Kompani Linge.
Litt.: Cruickshank, C.: SOE in Scandinavia, 1986, Kjeldstadli, S.: Hjemmestyrkene, 1959.
BN
Speer, Albert (1905-81), Hitlers yndlingsarkitekt og rustningsminister 1942-45. Speer
ble født i Mannheim og utdannet seg til arkitekt
som sin far og farfar. Han var ikke interessert i
politikk, men ble fascinert av Hitler og meldte
seg inn i NSDAP i 1931. Hitler ble snart oppmerksom på ham, og fra 1933 tilhørte han der
Führers nærmeste omgangskrets. Det var
Speer som skapte den fantastiske rammen
omkring partidagene i Nürnberg, med lyssøyler og faner, og det var han som tegnet det nye
rikskanselliet i Berlin. I 1940 fikk han i oppdrag å planlegge den nye tyske byen Hitler
ville bygge ved Trondheim for 250 000 innbyggere. Speer besøkte såvidt vites aldri selv
Norge, men fikk en viss innflytelse over gjenreisningen etter felttoget i 1940 gjennom institusjonen Brente Steders Regulering, som virket
under hans overoppsyn. Som rustningsminister
var Speer meget dyktig, men i motsetning til
Hitler mente han ikke at Tyskland fortjente å
gå under fordi krigen var tapt. Derfor motarbeidet han ordrene om ødeleggelse så godt han
kunne, noe som kom ham til gode i Nürnberg-
prosessen. Han ble likevel dømt til 20 års fengsel i 1946 og sonet til siste dag.
Se også: Brente Steders Regulering.
Litt.: Speer, A.: Erindringer, 1970; Spandauer Tagebücher, 1975.
BN
Spitfire, Vickers Supermarine, britisk 1-motors jagerfly. Bygd i stort antall og
mange modeller. De første modeller hadde
toppfart på ca. 600 km/t. Utrustet med Rolls
Royce Merlin motor. Dannet sammen med
Hawker Hurricane ryggraden i Royal Air
Force under slaget om Storbritannia sommeren og høsten 1940. De norske jagerskvadroner i England, 331 og 332, brukte Spitfire fra
slutten av 1941 og flytypen var også i bruk i
Luftforsvaret i de nærmeste etterkrigsårene.
IK
SS, forkortelse for Schutzstaffel (livvakt, eg.
beskyttelsesstafett). SS ble opprettet i 1925
som livgarde for Hitler og andre ledere i
NSDAP. I begynnelsen var organisasjonen
liten og uanselig, bare 280 mann, Heinrich
Himmler overtok som leder, med tittel
Reichsführer-SS i januar 1929 og bygde ut et
formidabelt apparat. Allerede ved maktovertakelsen i 1933 var 50 000 mann innrullert i
SS. Samtidig fikk SS stadig flere funksjoner.
Etter oppgjøret med Röhm i juli 1934 ble
organisasjonen det uten sammenlikning viktigste terrorinstrumentet i Hitlers tredje rike. I
1936 ble Himmler formelt utnevnt til øverste
sjef for det tyske politiet. Fra da av ble det
tyske sikkerhetspolitiet fullt integrert i SS.
Men allerede før det hadde organisasjonen
hatt sin egen, stadig mektigere sikkerhetstjeneste, Sicherheitsdienst (SD).
- SS var hele tiden uniformert og bevæpnet.
Mot slutten av 1930-årene var det også bygd
opp rent militære avdelinger innenfor organisasjonen, sk. SS-Verfügungstruppe og SS-Totenkopfverbände. Etter krigsutbruddet ble disse videreutviklet i enormt tempo, og Waffen-SS utgjorde en betydelig del av Tysklands
militære styrke.
- SS hadde hovedansvaret for å gjennomføre
den fysiske utryddelsen av jødene og andre
uønskede elementer. Dels ble trolig rundt 1
mill. jøder likvidert av sk. Einsatzgruppen i
det tyskokkuperte Sovjetunionen, og dels
drev SS de kombinerte arbeids- og utryddelsesleirene i det okkuperte Polen.
- Ideologisk la SS spesiell vekt på raseideer,
og organisasjonen ble etter hvert et sentrum
for tanken om det germanske rasefellesskapet. Medlemmene skulle være en rasemessig og ideologisk elite. Alle måtte dokumentere
rasemessig korrekt avstamning, være minst
1,70 høye og i god fysisk form. Etter hvert
ble SS også åpnet for andre enn tyskere. Waffen-SS begynte å rekruttere germanske frivillige fra slutten av 1940. De første norske SS-soldatene avla ed til Hitler 28.1.1941. Det ble
også utbygd underavdelinger av Allgemeine SS i germanske land. Den norske underavdelingen, Norges SS, ble stiftet 21.5.1941, og
reorganisert under navnet Germanske SS
Norge et drøyt år senere.
- SS ble kriminalisert som organisasjon
under Nürnbergprosessen.
Se også: frontkjempere; Germanske SS
Norge; Gestapo; Grossgermanien; Himmler,
H.; pangermanisme; Rediess, W.; Sipo; Waffen-SS.
Litt.: Höhne, H.: Der Orden unter dem Totenkopf, 1967,
Kogon, E.: Der SS-Staat, 1965, Wegner, B.: Hitlers politische Soldaten, 1988.
ØS
SS-skijegerbataljon "Norge", offisiell
tysk benevnelse: Norwegisches SS-Ski-Jäger-Bataillon, men også SS-Ski-Jäger-Bataillon Norge ble benyttet. Forløperen for
avdelingen ble opprettet allerede i februar
1942 med et norsk skikompani. Dette var så
vellykket at man i september 1943 besluttet å
opprette SS-skijegerbataljon "Norge" med 3
kompanier, samt et norsk Politi-ski-kompani.
Bataljonen var en del av 6. SS-bergdivisjon
(6. SS-Geb.-Division Nord) i Finland. Da 6.
SS-bergdivisjon ble trukket ut og sendt til
Tyskland i desember 1944, ble bataljonen
etterlatt i Norge. Fra februar 1945 het bataljonen SS-Ski-Bataillon 506 og hadde 4 kompanier, og var da undergitt Sondertruppe
Reichsführer SS i Oslo.
Se også: Waffen-SS.
Litt.: Litt.: Arneberg, T.: Tragedie i Karelen, 1993.
JEF
SS-titler,
klikk her for liste
Stahlecker, Franz (Walther) (1899-
1942), dr. juris, SS-Oberführer, tidligere sjef
for Sipo (BdS) i Böhmen og Mähren, ble
12.4.1940 utnevnt til politirådgiver i Oslo.
Før han kunne tiltre, var Terboven blitt
Reichskommissar i Norge. Stahlecker var i
Oslo til november 1940, da Fehlis overtok
som Sipo-sjef. Den tyske ansvarlige for riksrådsforhandlingene, Dellbrügge, mistenkte
den ærgjerrige og politisk interesserte Stahlecker for nær kontakt med Quisling og NS og
for forsøk på å forstyrre riksrådsforhandlingene sommeren 1940.
- I november 1940 dro Stahlecker tilbake til
Tyskland, hvor han sommeren 1941 som SS-
Brigadeführer fikk ansvaret for en av de 4 SS-
Einsatzgruppen som fulgte Wehrmacht hakk
i hæl inn i Sovjetunionen, med oppdrag å
drepe så mange jøder som mulig.I mars 1942
falt han i Riga "i kamp med partisaner".
Se også: Dellbrügge, H.; Fehlis, H.; Sipo.
Litt.: Hohne, H.: Der Orden unter dem Totenkopf, 1989.
BN
Stallare, Bjørn, se Skouen, Arne.
standrett, en militær særdomstol nedsatt i
krigstid for å straffe eller avskrekke etter
"kort prosess" på stedet. En standrett kunne
bare idømme dødsstraff eller frikjenne.
Under felttoget i Norge i 1940 hendte det at
norske krigsfanger ble henrettet av Wehrmacht, men da etter "dommer" som ikke engang oppfylte kravene til en standrett.
Sommeren 1941 innførte Terboven adgang til
å erklære sivil unntakstilstand med bruk av
standrett. Han benyttet seg av dette i Oslo i
september 1941 og Trondheim i oktober
1942. Også dødsdommene i Oslo i februar
1945 ble felt i standrett.
Se også: domstoler, norske; domstoler, tyske; dødsstraff; Terboven, J; unntakstilstand.
BN
Stang, Axel Heiberg (1904-74), gårdbruker og skogeier, NS-medlem siden 1933,
under hele okkupasjonen sjef for Dep. for
arbeidstjeneste og idrett. Stang kom fra en av
landets mest kjente politiker- og godseierfamilier. Hans foreldre sto kongehuset nær;
moren hadde vært dronning Mauds overhoffmesterinne. Slike ting lå sikkert bak tyskernes overraskende forslag under riksrådsforhandlingene om at han - helt uten politisk
eller administrativ erfaring - burde bli med i
den nye regjeringen. Han ble godtatt av de
norske forhandlerne i juni 1940. Quisling
gjorde senere forslaget til sitt. Etter forhandlingsbruddet i september ble Stang i stedet
kommissarisk statsråd, senere minister, og
fortsatte som dep.sjef under den nasjonale
regjering 1942-45. I partiet fylte han rollen
som "ungdomsfører", et rent fasadeverv innført etter tysk forbilde. Sommeren 1941 tjenstegjorde han 8 uker i Finland i en SS-avde-
ling.
- Stang, som selv ikke var ideologisk anlagt,
fikk utad en tung ideologisk rolle under krigen. Hans dep. administrerte Arbeidstjenesten, som skulle oppdra ungdommen. Det
overvåket idretten og den fysiske fostring, og
sto ansvarlig for den fatale lov om ungdomstjeneste av februar 1942, som påla alle norske
barn ned til 10 år tjeneste i partiorganisasjonen NSUF. Bestemmelsen - som vitner om et
slettest tenkelig politisk skjønn i NS-ledelsen
- førte til voldsom forbitrelse, og står som
den enkeltsak som reiste flest nordmenn til
sivil motstand mot NS-regimet. Gjennomføringen måtte skrinlegges.
- Stang var i de stormer han vakte personlig
moderat og forsonlig, men klarte ikke å motstå verken tyske rådgivere eller overivrige
partifeller. I regjeringen sto han sammen med
sin svigerfar landbruksminister Fretheim på
den nasjonale fløy. Ilagt livsvarig tvangsarbeid i 1946. Ved ankebehandlingen i Høyesterett voterte et mindretall på 3 dommere,
deriblant hans firmenning Emil Stang, for
dødsstraff.
Se også: Arbeidstjenesten; Departementet
for arbeidstjeneste og idrett; rettsoppgjøret;
riksrådsforhandlingene.
Litt.: Stang, T. og U.: Den Fredrikshaldske slekt Stang, 1959.
HFD
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
