Secret Intelligence Service, SIS. Det
fantes en mengde britiske hemmelige organer
i 1940, men bare én skulle samle opplysninger i utlandet
(spionasje): Secret Intelligence Service, SIS, ofte kalt Secret Service. Et annet navn var MI 6 (Military Intelligence
6. kontor), egentlig bare et underkontor av
SIS. Tjenesten var underlagt Foreign Office,
og sjefen ble alltid bare kalt C — under hele
krigen generalmajor Sir Stewart Menzies.
- Utenriksdep. Etterretningskontor (UDIE)
begynte samarbeidet med SIS sommeren
1940. I januar 1941 overtok Forsvarsdep.
(FD/E), og våren 1941 opprettet SIS en egen
avdeling (Norwegian Department, sjef Eric
Welsh) for samarbeidet med nordmennene,
først og fremst når det gjaldt hemmelige radiostasjoner i Norge.
- Over hundre stasjoner, de fleste langs kysten fra Fredrikstad til Kirkenes, sendte i løpet av okkupasjonen morsemeldinger i kode til
SIS-sentralen utenfor London. Den første stasjonen fikk kontakt fra Haugesund 10.6.1940.
I 1945 hadde 49 SIS-stasjoner kontakt med
London. Hovedoppgaven var meldinger om
skipstrafikken og tyske krigsskip. Som regel
hadde agentene, i alt ca. 200, hjelp fra lokalmiljøet. Omkring 2000 menn og kvinner
hjalp dem i det farlige arbeidet. Alle agentene
var norske. 9 SIS-agenter falt i kamp med
tyskerne, 6 ble arrestert og henrettet, mens
noen døde i fangenskap. I alt mistet 26 agenter og minst 9 medhjelpere livet.
Litt.: Nøkleby. B.: Pass godt på Tirpitz!. 1988, Rørholt, B. A.: Usynlige soldater, 1990, Ulstein, R.: Etterretningstjenesten. bd. 1—3, 1989—92.
BN
Seelöwe, kodenavn for den planlagte tyske
landgangen i England (1940—41). 16.7.1940
ga Hitler ordre om å forberede Seelöwe.
Kriegsmarine meldte 30.8. at den ikke kunne
bli ferdig i tide, og 17.9. utsatte Hitler Seelöwe
«inntil videre». 12.10. utsatte han den til våren
1941. Seelöwe ble aldri gjennomført.
BN
Segelcke, Tore (Dyveke) f. Løkkeberg
(1901—79), opinionsleder blant norske skuespillere under teaterstreiken sommeren 1941
og etterpå, i likhet med sin første ektemann
Lasse Segelcke og bror Georg Løkkeberg.
Fra mars 1944 sa hun opp sin stilling ved
Nationaltheatret og var siden teaterrepresentant i Hjemmefrontens kulturutvalg og bindeledd til skuespillermiljøet.
Se også: Hjemmefrontens kulturutvalg;
teaterstreiken.
Litt.: Rønneberg, A.: Skuespillerinnen Tore Segelcke, 1946.
NJR
Segersted, Torgny (1876-1945), svensk
religionshistoriker og pressemann, siden
1918 redaktør av Göteborgs Handels- och
Sjöfarts-Tidning, hvor han konsekvent gikk i
rette med mellomkrigstidens totalitære regimer, og 1940-45 talte han Norges sak med større indignasjon og innlevelse enn andre
svenske redaktører. Det siste var pga. den
svenske pressesensuren ikke lett; f.eks. ble
svenske aviser lenge forbudt å omtale Gestapos bruk av tortur i Norge av hensyn til Sveriges forhold til Tyskland. Sjöfarts-Tidningen ble flere ganger stanset av den svenske sensuren. Segerstedt skrev like fullt under merket
«I dag» en lang rekke skarpe kommentarartikler om okkupasjonsmakten og NS-regimet. Hans synspunkter ble lest og sirkulert illegalt
i Norge og var på denne måten en inspirasjon
for norsk motstand — «vi nød dem som en
svaledrikk for en tørstig», skrev Johan
Scharffenberg.
Litt.: Segerstedt, T.: I dag, 1945.
HFD
Seip, Didrik Arup (1884-1963), professor
i nordisk språkvitenskap siden 1916, rektor
ved Universitetet i Oslo da krigen kom til
Norge. Medlem av Administrasjonsrådet
april-september 1940, vakte høsten 1940 oppmerksomhet ved sin dristige tale til de nye
studenter og ble snart identifisert med den tiltakende motstandsvilje blant studentene og
lærerne. Avsatt ved en felles tysk-NS aksjon
under unntakstilstanden september 1941 og
arrestert av tysk politi, satt på Grini og i Sachsenhausen der han ble så ille trakassert av SS- vokterne at han senere fikk Himmlers beklagelse. Arrestasjonen av Oslo-universitetets
rektor vakte pinlig internasjonal oppmerksomhet for tyskerne. Kolleger i Sverige og Finland fikk via Himmlers livlege Felix Kersten bevirket at Seip ble løslatt julen 1942 for
å kunne fortsette sine verdifulle studier i germansk språkhistorie i Tyskland. Bodde resten av krigen med sin hustru i München, Berlin
og i Gross Kreutz mot meldeplikt til Gestapo.
Hans erindringer gir fascinerende glimt fra
mange sider av okkupasjonen, derunder
levende inntrykk av en ganske utbredt motstand mot nazismen i Tyskland.
Se også: Administrasjonsrådet; Ahnenerbe;
fengsler/fangeleirer; Gross Kreutz; Hjort,
J.B.; Universitetet.
Litt.: Heger, W.: Hver fredag foran porten, 1984, Seip, D.A.: Hjemme og i fiendeland, 1946.
HFD
Semb, Carl (1895—197 1), motstandsmann,
reiste sammen med bl.a. Johan Holst rundt
sommeren 1940 og organiserte motstanden
blant legene. Han var på samme tid sjef for
sanitetsvesenet, sjef for Sanorg, medlem av
Milorgs Råd (fra slutten av 1941 til februar
1943) og 0 2 i Sentralledelsen. På nyåret
1943 var Semb en av 6 deltakere på et møte
for å reorganisere Sentralledelsen i Milorg
etter arrestasjonene høsten 1942. Like etter
måtte han flykte til Sverige. Etter et besøk i
London og konferanser med medlemmer av
regjeringen om Milorg, var han på forsommeren 1943 med på å legge grunnlaget for de
norske polititroppene i Sverige gjennom
"helseleire" og "vaksinasjonsplan" for norske flyktninger. Her ble det gitt en kortere
forberedende militæropplæring. Han bygde
opp Helsekontoret, som november 1943 skiftet navn til Forvaltningskontoret (leirbygging, intendantur og sanitet), og var med å lansere omfattende planer om å innkalle hele
den norske vernepliktsmassen i Sverige og
sette opp fullverdige infanteristyrker.
Se også: flyktningsamfunnet i Sverige; Milorg; polititroppene i Sverige; Rådet; Sentralledelsen.
Litt.: Grimnes, 0.K.: Et flyktningesamfunn vokser fram, 1969, Kjeldstadli, S.: Hjemmestyrkene, 1959.
AM
senskader, krigspåkjenninger som slår ut
på helsen en tid etter opplevelsene. Senskader
etter 2. verdenskrig rammet både tidligere
konsentrasjonsfanger og krigsseilere. Danske
leger foretok i 1951 en undersøkelse av 1300
konsentrasjonsleirfangers sykdomsforhold
og deres etterkrigsproblemer. Undersøkelsen
var inspirert av det faktum at hjemvendte
fanger ikke helt hadde greid å tilpasse seg
sosialt. Franske undersøkelser viste det
samme.
- KZ-syndromet (KZ for konsentrasjonsleirene) ble et medisinsk begrep, og i Danmark ble det lettere for eksfanger og motstandsfolk å
få godtatt sykdomsbildet som krigsskade.
Syndromets viktigste kjennetegn er en kronisk
trøtthetstilstand, hukommelsesforstyrrelser, sammen med fremtredende nerveproblemer og
kraftløshet.
- I Norge gjennomførte Legekommisjonen
av 1957 en helseundersøkelse av tidligere
politiske fanger og motstandsfolk. I kommisjonen deltok professor Axel Strøm, legene Bjørn Rogan, Arve Lønnum, Halvard Vislie,
Leo Eitinger og Odd Grønvik, og i løpet av 4
år ble 300 pasienter undersøkt. Legene fant
en rekke psykiatriske symptomer som inngikk i det internasjonale medisinske begrepet
KZ-syndromet.
- Det samme sykdomsbildet ble noe senere
definert hos tidligere krigsseilere. Især var
den totale påkjenningen ved ventetiden karakteristisk for dem. Sjøfolkene seilte i årevis
i påvente av at noe kunne skje, i konvoifart
med stadige angrep fra tyske fly, u-båter og
miner. De opplevde voldsomme sjokk og
grusomme scener: torpedoer og bombing av
naboskip, drepte, lemlestede, brennende,
skrikende mennesker. Senskadene som gikk
igjen fra den ene krigsseiler til den andre var:
angst, kraftløshet, søvnforstyrrelser og et
ustabilt følelsesliv.
- De medisinske erkjennelser om senskader
tvang frem tilføyelser i krigspensjoneringsordningene. 20 år etter krigen økte antallet
tidligere krigsfanger, krigsseilere og andre
som hadde helseproblemer pga. sin krigsinnsats, snarere enn å avta. En ny legekommisjon presenterte sine resultater i 1968. S.å.
kom omfattende endringer i krigspensjoneringslovene. Denne Tilleggsloven av 1968 var et sosialpolitisk nybrottsarbeid som brøt
med vesentlige prinsipper i all trygdelovgivning — at søkeren selv skulle bevise behov og
rettigheter. Det var en bred folkeopinion som
la grunnlaget — først kjempet frem gjennom
mange år av Krigsinvalideforbundet. Per
Hanssons bok Hver tiende mann måtte dø
(1967) skapte debatt. NRK Fjernsynets fokus
på krigsseilere og krigsinvalider midt i 1960-
årene, bl.a. programmet «Åpen post», og
dagspressens oppfølging, la et sterkt press på
politikerne.
Se også: krigsinvalid; krigsseiler.
Litt.: Eitinger, L./Strøm, A.: Mortality and Morbidity
after Excessive Stress, 1973, Luihn, H.: Men krigen er jo
slutt, 1990, Strøm, A. (ed.): Norwegian Concentration
Camp Survivors, 1968.
GHj
sensur. Militær og politisk forhåndskontroll
av innholdet i enhver meddelelse som ble gitt
offentlig, var normal prosedyre på alle hold
under verdenskrigen. I London var det Regjeringens Informasjonskontor, ledet av statsminister Nygaardsvold, som klarerte og samordnet alle meddelelser til Norge og til utlandet
om Norge. Kontoret arbeidet uten særskilt sensur-instruks, men det lå i situasjonen at allierte
sensurinstanser hadde full myndighet overfor
all norsk propaganda. Til og med statsministerens og kongens taler over BBC ble underkastet sensur.
- I Norge var offentlige ytringer i alminnelighet, og pressen spesielt, underlagt et tosporet tysk sensursystem, der både Wehrmacht og Sipo hadde rett til å kreve forhåndskontroll. Av større betydning enn den egentlige sensur var at Reichskommissariats
Presseabteilung drev daglig påtrykk mot avisene gjennom direktiver ("Tagesanweisungen") for hva som skulle skrives, hvilke
omfang og tendenser oppslag skulle gis, osv.
- Det norske okkupasjonsstyret drev en tilsvarende påvirkning gjennom Pressedirektoratet, som i rundskrivs form ga direktiver for
avisene. Mellom avisene og deres lesere ble
det utviklet en finstemt sans for ironier og
smutthull, der en særegen okkupasjonshumor
fant utfoldelse. På NS-siden talte pressekorpset kritiske og etter måten frittalende redaktører som Odd Melsom, redaktør av Norsk
Arbeidsliv og fra 1944 av Fritt Folk.
- Sensuren i Norge ble utstrakt til alle slags
ytringer som ble underkastet kontroll gjennom en lang rekke særbestemmelser uten at
Grunnlovens § 100 formelt ble opphevet. En
litterær sensur ble innført gradvis til å gjelde
alle slags utgivelser, som krevde forhåndsgodkjennelse av dep. Filmen var kontrollert
på samme måte som ved sensurloven av
1913. Teater, kabareter og alle slags opptredener, derunder offentlig fremført musikk,
ble regulert i sensurbestemmelser utledet fra
teatersensuren, som etter vanlig statsrettslig
lære ikke stred mot Grunnlovens § 100. NS
Propagandahåndbok 1942—45 gir direktiver
om sensur, som også gjaldt NRK.
- For øvrig ble det gitt lovbestemmelser mot
folke- og statsfiendtlig virksomhet som hjemlet adgang til å straffeforfølge de fleste uønskede ytringer i etterhånd.
Se også: folke- og statsfiendtlig virksomhet; Gjesdal, T.; London Radio; Norsk rikskringkasting; Presseabteilung; Pressedirektoratet; Regjeringens Informasjonskontor.
Litt.: Jensen, T.B. m.fl: Parti og plakat, 1988.
HFD
Sentralledelsen, (SL) har sitt opphav i
Rådet, dannet i mai 1941 som den høyeste
militære instans for Milorg. Etter som Rådet
ble mer tilbaketrukket, ble organisasjonsformen modifisert og Milorgs Sentralledelse
(SL) oppsto. Den første tiden hadde SL liten
kontakt med de 5 kampområdene. Ved årsskiftet 1941—42 ble Militærkomiteen (MK)
opprettet. Med den fulgte utsending av
«Direktiv nr 1» med en omlegging til en mer
geriljapreget kamporganisasjon — i prinsippet. Landet ble oppdelt i 14 distrikter (senere
23), avsnitt, områder, grupper, tropper og lag.
Først gjennom denne operasjonen fikk SL
den reelle ledelsen i det militære motstandsarbeidet. I januar 1943 ble den sk. I-side
(militært, distriktsutbygging) sterkt utvidet,
med en «Stor I» og 6 inspektører og eget
sekretariat, IS. På 0-siden (administrativt,
utøvende) fikk vi tilsvarende en «Stor 0»,
men et 01, 02 etc. under seg med ansvar for
utallige illegale funksjoner.
Se også: Hjemmefrontens Ledelse; Milorg;
Rådet.
Litt.: Kjeldstadli, S.: Hjemmestyrkene, 1959.
AM
septemberdirektivet, se Hjemmestyrkene.
(HS)
serberleire. I alt kom 4113 jugoslaver, flertallet serbere, til en rekke leire, først og fremst
i Nord-Norge og Trøndelag. I Nordland ble
både jernbane og Riksvei 50 forsert, med russere og serbere som arbeidskraft. Serberne ble
behandlet grusomt, noen hakk dårligere enn
russerne, de bodde i rene tilintetgjøringsleire.
Drap og massehenrettelser fant sted.
- Serberleiren i Beisfjord var den verste av
alle. Da transportskipet Kerkplein kom til
Narvik juni 1942 var det 901 serbere om bord,
895 av disse ble plassert i Beisfjord. Etter 3—4
måneder var bare 150 i live, ved krigens slutt
levde 96 av de 895. En kriminell, en morder,
Stefan Talisman fra Zagreb, var SS-bødlenes
høyre hånd i flere leire. I Beisfjord kvalte han
med egne hender over 100 mennesker. I Korgen-leiren tok han livet av en fange annen hver dag, inntil han ble narret til å gå utenfor
leiren og ble skutt pga. «fluktforsøk».
- Tallene for disse serbiske sentralleirene var:
I Osen: 44 overlevde, 352 døde, Korgen: 191
overlevde, 205 døde, Karasjok: 81 overlevde,
374 døde, Botn: 138 overlevde 326 døde,
Trøndelag totalt: 602 overlevde, 206 døde.
Totalt regner man at 2360 jugoslaver døde,
1753 overlevde. Noen få av disse døde i Sverige sommeren 1945, trolig av tuberkulose.
Se også: Blodveien; krigsfanger i Norge;
Riksvei 50; russerleire.
Litt.: Jovanovic, C.: Flukt til friheten, 1985.
GHj
Shaftesbury Hotel, se County Hotel.
SHAEF. Forkortelse for Supreme Headquarters Allied Expeditionary Forces, den allierte
overkommandoen for styrkene som skulle
befri Europa. øverstkommanderende var
general Dwight D. Eisenhower. Fra årsskiftet
1943—44 bestemte SHAEF retningslinjene
for den allierte innsatsen i Norge, også om
Milorg — klarsignalet for Milorgs sabotasjeaktivitet det siste året kom fra SHAEF.
BN
Shetlandsgjengen, norske fiskere og
sjøfolk som drev fraktfart over Nordsjøen fra
Shetland med agenter, utstyr, våpen og flyktninger, først med fiskeskøyter, fra høsten
1943 med moderne ubåtjagere. Det hendte
også at de la miner og foretok aksjoner mot
tyske skip.
- Allerede sommeren 1940 kom de første
fiskebåtene med flyktninger til Shetland, og
enkelte skippere påtok seg å reise tilbake til
Norge. Høsten 1940 begynte britene å organisere denne farten, på vegne av både SOE og SIS. Sommeren 1942 ble Shetlandsgjengen
satt under norsk ledelse som Norwegian
Naval Independent Unit. På denne tiden
hadde man i alt 14 fiskefartøyer.
- Sesongen 1942—43 ble en katastrofe, tyskerne slo til mot Nordsjøfarten og 7 båter med til sammen 33 mann gikk tapt. I oktober
1943 fikk Shetlandsgjengen 3 moderne amerikanske ubåtjagere (Hessa, Hitra og Vigra).
Nå ble tjenesten også satt under norsk militær
kommando. Resten av krigen gikk "Nordsjøbussen" uten tap. I alt seilte Shetlandsgjengen 94 turer til Norge med fiskeskøyte og
109 turer med ubåtjager. Det verste forliset i
nordsjøfarten skjedde i november 1941, da
Shetlandsgjengens Blia forsvant sporløst
med 43 mennesker om bord.
- Både bok og film er laget om Shetlandsgjengen og om Shetlands-Larsen, den mest
berømte skipperen i gjengen, Leif Andreas
Larsen, sjømann og motorbåtfører som deltok i den finske Vinterkrigen og felttoget før
han sluttet seg til Shetlandsgjengen i februar
1941. Han krysset Nordsjøen hele 52 ganger
med agenter, flyktninger og våpenlast. Larsen
ble den høyest dekorerte allierte marineoffiser for sin innsats på norskekysten.
- At transporten til og fra Norge kom i gang
allerede sommeren 1940, var meget viktig
også for britene. Mangel på båter og fly til
transport av agenter var ellers et stort problem, som for Frankrikes vedkommende ble løst først våren 1942.
Se også: Larsen, L.A.; Peterhead-basen.
Litt.: Howarth, D.: Nordsjøbussen, 1952, Sælen, F.: Shetlands-Larsen, 1941.
BN
Shetlands-Larsen, se Larsen, L.A.
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
