...side R4                    S1                    side S2...
Meny
Saborg/Bergen, sabotasjeorganisasjon i Bergens-området. Opprinnelse tilbake til Wollweber-organisasjonens gruppe i Bergen. Forsøk på å organisere sabotasjevirksomhet etter 1941 lyktes ikke og medlemmene av gruppen ble aktivisert i annet motstandsarbeid. På et møte mellom Asbjørn Sunde og ledelsen i NKP høsten 1943 ble det bestemt å prioritere et nytt forsøk.
Saborgs første aksjon var en mislykket sprengning av et militærtog ved Grime, Heldal 23.11.1943. Vinteren 1944 fikk organisasjonen kontakt med SOE-agentene Helen Mowinkel-Nilsen og Louis Pettersen, som sørget for at SOE og Forsvarets Overkommando i London kom inn med støtte til organisasjonen. Saborg gjennomførte 23 aksjoner, hovedtyngden i perioden oktober-desember 1944. Viktigste aksjon var sprengningen av D/S Neptun 13.11. og sprengningen av 5 transformatorstasjoner 15.11. En gruppe ble organisert i Stavanger, som under Helge Hansens ledelse gjennomførte egne aksjoner. I alt hadde Saborg en styrke på ca. 60 medlemmer, med en sabotørkjerne på ca. 20. I oktober 1944 opphørte samarbeidet mellom Sundes instruktører og Saborg. Saborg ble revet opp av Gestapo i perioden desember 1944— januar 1945.

Se også: Iversen, N.; NKP; Osvald-gruppen; Special Operations Executive.

Litt.: Borgersrud, L.: Wollweber-organisasjonen i Norge, avh. 1994, Færøy. F.: Den kommunistiske motstandsbevegelsen i Bergensdistriktet, 1940—45. avh. 1991.

LaB

Saborg/Vestfold, sabotasjeorganisasjon i Vestfold. Startet etter initiativ fra NKPs fylkeslag i Vestfold. Organisert som gruppe i Asbjørn Sundes sabotasjeorganisasjon fra høsten 1943, med Harry Sønsterød som leder. Gruppens tyngdepunkt lå i Tønsberg. Den gjennomførte en rekke sabotasjeaksjoner i Vestfold fra mai 1944, og den mest betydningsfulle var sprengningen av Nordisk Aluminiumsfabrikk i Holmestrand 27.8.1944. Etter bruddet mellom Sunde og Furubotn trakk gruppen seg ut av Sundes apparat, og fra årsskiftet gikk de ca. 35 medlemmene inn i Milorg D-l5.

Se også: Milorg; NKP; Osvald-gruppen; Sabotørenes Landsforbund.

Litt.: E. Christophersen: Vestfold i krig, 1989.

LaB

sabotasje, aksjoner som tok fysisk sikte på å ramme tyske interesser i Norge, og rettet seg mot forskjellige mål som transport, industri, verksteder og lagre.
Gjennom okkupasjonstiden ble en rekke aksjoner planlagt og ledet fra Storbritannia og utført av hjemsendte grupper fra Kompani Linge. Noen grupper kom til Norge til en bestemt sabotasjeoperasjon, for så å bli trukket ut igjen etter utført oppdrag. I andre tilfeller opererte grupper over lengre tid i landet.
Frem til sommeren 1944 var ikke Milorg- enheter involvert i sabotasjeaksjoner. Den øverste allierte ledelse ønsket at Milorg skulle bygge ut organisasjonen og drive trening, men ellers forholde seg i ro. Gjennom sommeren og særlig høsten 1944 ble denne holdningen myket opp, dels pga. økende press fra Milorgs egne rekker og videre fra norske myndigheter i London, og dels pga. den generelle krigssituasjonen.
Denne kursendringen medførte at spesialutdannede aksjonslag fra Milorg ble satt inn i sabotasjeaksjoner, samtidig som det tidligere skarpe skillet mellom innsendte grupper og Milorg-lag ble utvisket. Flere aksjoner ble gjennomført i samarbeid mellom disse. Innenfor rammen som var trukket opp av den øverste allierte ledelse, ble sabotasjepolitikken utformet i et samarbeid mellom SOE — Norwegian Section og norske myndigheter i London. Prinsipielle spørsmål ble drøftet i Anglo-Norwegian Collaboration Committee (ANCC), der også amerikanerne var representert.
Enkelte mål, som bensin og olje, hadde generell godkjennelse som sabotasjemål, mens andre, særlig industribedrifter, trengte godkjennelse i hvert enkelt tilfelle. Faste installasjoner, som bygninger, bruer mv., var underlagt en strengere vurdering enn frittstående mål. Her kom nytteverdien for landet under gjenreisningsfasen inn som en del av vurderingsgrunnlaget.
Aksjoner rettet mot spesielt krigsviktig industri og skip, ble i alt vesentlig utført av innsendte grupper fra Storbritannia.
Parallelt med de aksjonene som de regulære Hjemmestyrkene utførte, opererte en rekke uavhengige grupper, de fleste under kommunistisk ledelse. Særlig aktive var disse gruppene i Oslo-området, Vestfold, Rogaland og Bergens-området. Flere av disse aksjonene var rettet mot mål som ikke var godkjent som sabotasjemål for Hjemmestyrkene.
Det foreligger ingen samlet oversikt over antall sabotasjeaksjoner på landsbasis, men omfanget var nok størst i Oslo-området. Innenfor området som omfattet Oslo, Aker, Asker og Bærum (D 13), ble det gjennomført ca. 150 sabotasjeaksjoner de 2 siste årene av krigen.

Se også: Kompani Linge; Milorg; Osvald- gruppen; Saborg/Bergen; Saborg/Vestfold; Sunde, A.; betongblanding.

Litt.: Barstad, T. A.: Sabotasjen i Oslo-området 1944—45, 1975; Kompani Linge I/II, 1949, Kjeldstadli, S.: Hjemmestyrkene, 1959.

TB

Sabotørenes Landsforbund. Etter bruddet med Asbjørn Sundes sabotasjeorganisasjon våren 1944, forsøkte NKP å bygge opp en ny, løsere sammenslutning av sabotasjegrupper under innflytelse/ledelse av partiet. Tanken var også å skape en sentral ledelse for gruppene. Aktuelle for en slik organisasjon var Ragnar Sollies Pelle-gruppe i Oslo-området, Sundes tidligere Tønsberg-gruppe Saborg, Saborg Bergen, samt enkelte andre smågrupper. Student Einar Andersen fikk i oppdrag av NKPs ledelse å bygge opp forbundet, men hadde neppe tilstrekkelige forutsetninger for å lykkes. Et siste forsøk ble gjort rett før kapitulasjonen. Sabotørenes Landsforbund utga bl.a. Sabotøren. Som helhet var imidlertid Sabotørenes Landsforbund et skrivebordsprosjekt fra NKPs ledelse.

LaB

Sachnowitz, Herman (1921—78), norsk jøde som ble eneste overlevende av en familie på 9 som ble arrestert av tyskerne. Han skrev senere en gripende beretning om deportasjonen, leirene Auschwitz og Birkenau og hjemkomsten til Norge

Litt.: Sachnowitz, H.: Det angår også deg, 1976.

NJR

Salvesen, Sylvia (1890—1973), foretok en reise til Storbritannia i 1939 for å studere kvinners beredskap. Vel hjemme dannet hun en organisasjon for beredskap, Blåklokkene, med førstehjelpkurs og andre kurs for beredskap som førte til samarbeid med kvinner og menn i alle aldre og stillinger som sommeren 1940 ble en fastere organisasjon, kalt K.B. (Kongens Budbringere). Denne drev bl.a. med transport over grensen til Sverige, samtidig som strømmen av folk som ville til Storbritannia, ble dirigert over Ålesund og Bergen. Ble arrestert første gang i januar 1941 for kort tid, for godt 4.9. 1942. Etter 3 uker på Grini, ble Salvesen sendt til kvinneleiren Ravensbrück.
Etter en tid ble hun oppsøkt av Wanda Hjort (senere Heger), dermed var forbindelsen til Gross Kreutz-kretsen knyttet, og Salvesen lyktes i å få smuglet ut brev, lister med navn og nummer på norske i Ravensbrück og Mauthausen, med hjelp fra en tysk SS-søster som hadde sympati med fangene. Salvesen vitnet etter krigen i rettssaken mot krigsforbryterne som ledet Ravensbrück.

Se også: Gross Kreutz; konsentrasjonsleirer.

Litt.: Heger, W.: Hver fredag foran porten, 1984, Ottosen, K.: Kvinneleiren, 1991, Salvesen, S.: Tilgi - men glem ikke, 1947.

GHj

samene under okkupasjonen. Både kystsamer og reindriftssamer fikk sine levekår relativt forbedret under okkupasjonen. De hadde mat, og deres salgsprodukter, fisk og kjøtt, var sterkt etterspurt av tyskerne. I tillegg kunne samer, som andre befolkningsgrupper nordpå, skaffe seg ekstrainntekter gjennom tyskerarbeid, transporttjenester og tvangsutleie av boligrom.
Tyskerne hadde ingen raselære der samene var plassert og beskrevet. Samene var en eksotisk folkegruppe som de betraktet med en turists øyne. Men ett viktig unntak fantes. Terboven hadde bestemt at samejenter som fikk barn med tyskere ikke kunne bli tatt hånd om av Lebensborn og dermed få plass og pleie på SS-organisasjonens mødrehjem. Ut over det kjennes ingen spesielle tyske tiltak mot samer.
Mange ledere i NS så derimot på samene som en laverestående rase som de måtte holde atskilt fra nordmenn. Under evakueringen i Finnmark og Nord-Troms høsten 1944 tumlet de med forslag om prioriteringslister basert på raserenhet. Samene måtte ikke blandes med sørnorske folk. Helst burde de sendes tilbake til Nord-Norge. I verste fall kunne de plasseres i reservater langs kysten i Trøndelag og på Møre, noe NS til dels klarte å få til.
Tyskerne så mer praktisk på spørsmålet. De var interessert i reinkjøttet, ikke hva som skjedde med samene. Men norske reindriftssamer lot seg ikke lure eller true til å føre reinen til tyskerne i Troms. Både reinbeitene og friheten var i øst. Nesten 1500 samer kom seg unna — det mest kjente kollektive samiske bidrag til motstandskampen. Det er også dokumentert at en rekke samer gjorde en stor innsats som grenseloser i mange områder.

Se også: frigjøringen av Finnmark; grenselos; Lebensborn; rasehygiene; tvangsevakueringen i Finnmark.

KEE

samlingsregjeringen. Etter påtrykk fra hjemmefrontlederne hadde regjeringen Nygaardsvold måttet love å gå av ved frigjøringen. Derfor måtte det dannes en overgangsregjering inntil valg kunne holdes høsten 1945. Opprinnelig hadde flere motstandsledere hatt ambisjoner om en ren hjemmefrontregjering. De kjente best til forholdene i Norge, de hadde folkets tillit og de var best skikket til å føre det nasjonale fellesskapet fra krigen videre. Ved frigjøringen var imidlertid alternativet en samlingsregjering der utefronten og partiene også skulle være med. Men Hjemmefrontens Ledelse (HL) ønsket sin leder Paal Berg som regjeringssjef.
H.r.justitiarius Berg hadde håpet å danne regjering på en nasjonal stemningsbølge. Men bare ledelsen i Arbeiderpartiet sluttet helhjertet opp om ham. I de borgerlige partiene, særlig i Bondepartiet og Høyre, fryktet mange at Berg og hans kolleger ville samle makten i et utenomparlamentarisk organ, HL. NKP var også imot Berg. Mistilliten mellom kommunistene og HL fra motstandsarbeidet satt dypt. Heller ikke alle i HL så Berg som en handlekraftig og egnet statsleder. Berg valgte å trekke seg pga. motstanden.
Mange i Arbeiderpartiets stortingsgruppe mente nå at Johan Nygaardsvold kunne sitte frem til stortingsvalget. Partiflertallet foretrakk imidlertid Einar Gerhardsen som statsminister. Han var ikke belastet pga. 9. april og hadde motstandsbakgrunn og intim kontakt med HL. Gerhardsens samlingsregjering hadde medlemmer både fra hjemme- og utefronten og fra de fleste partiene, inkl. 2 kommunister. Men Arbeiderpartiet dominerte; samlingsregjeringen pekte frem mot sosialdemokratiets storhetstid.

Se også: Berg, P.; Fellesprogrammet; Gerhardsen, E.; Hambro, C.J.; Hjemmefrontens Ledelse; Nygaardsvold, J.; Stortingsvalget 8.10.1945.

Litt.: Wyller, T.C.: Frigjøringspolitikk, 1963.

KEE

Sanct Svithun, D/S, se Hurtigruten.

Sand, Lauritz (1879—1956), motstandsmann, forretningsmann, offiser i den nederlandske hær, topograf, jordeier etc. med mange år i det fjerne østen. Oppholdt seg i en rekke land i Europa, men kom hjem for godt i 1938. Under okkupasjonen ble Sand en av pionerene innenfor motstandsarbeidet. Han engasjerte seg sterkt, og var som de fleste pionerer med på det meste. Sand knyttet kontakter til mange yrkesgrupper. Etter hvert ble det likevel etterretningsarbeidet som tok tiden. Særlig var det de tyske militære installasjoner som ble viet interesse. Kart ble skaffet til veie, disse og mye annet ble fotografert på mikrofilm og sendt både til Sverige og England.
I likhet med svært mange andre pionertiltak raknet organisasjonen. Tyskerne benyttet velkjente teknikker med provokasjoner og angiveri. 25.9.1941 ble Sand arrestert og gjennomgikk meget hard tortur uten å sprekke. Det har vært sagt om Lauritz Sand at han var Norges mest torturerte mann. Størstedelen av fangetiden ble tilbrakt på Grini der han til slutt fikk oppleve frigjøringen. Som dødssyk og fullstendig helseløs etter tysk mishandling ble nå Sand et symbol for de andre fangene. Hans eksempel var med på å stive opp moralen i leiren. Mange medfanger søkte å lindre hans syketilværelse. Hele tiden fulgte man med hans helsetilstand som flere ganger var livstruende. Etter krigen hadde Lauritz Sand et langt sykeleie og selv den beste pleie kunne ikke lege alle sår. Hans sterke vilje var likevel den samme, og han nyttet sine krefter til bl.a. å arbeide for krigsinvalidene. En byste av Sand ble avduket i 1952 i nærheten av Grini.

Litt.: Haag, K.: Lauritz Sand, 1958.

IK

Sandberg, Erling (1879—1956), kommissarisk finansminister 25.9.1940—1.2.1942, finansråd 1.2.1942—15.9.1943 (sykmeldt fra 11.3.43), adm. direktør i Christiania Bank- og Kredittkasse 1920—45, formann i Den norske Bankforening 1930—1945 (fungerte ikke etter 25.9.1940).
Sandberg ble finansminister etter press fra Reichskommissariat. Han meldte seg ikke inn i NS og møtte ikke i Quislings ukentlige møter med NS-statsrådene. Under Sandbergs statsrådstid lyktes Finansdep., med betydelig støtte fra Reichskommissariat, i stor grad å styre utformingen av sentraladministrasjonen og begrense veksten i statsutgiftene. Statens og NS’ utgifter ble skilt fra hverandre. Hvis man ser bort fra betalingen for tyskernes okkupasjon, gikk statsregnskapet med store overskudd. Sandberg støttet opp under Norges Banks uavhengige stilling og pengepolitiske linje.
I straffesaken mot Sandberg etter krigen ble han av lagmannsretten frikjent for sin embetsgjerning, men dømt til 1 års fengsel for å ha overtatt dep.sjefstillingen. Høyesterett frifant ham også for dette.

Se også: gulltransporten; Jahn, G.; kommissariske statsråder; krigens kostnad; Norges Bank.

Litt.: Norsk Retstidende 1947, Petersen, K.: Bankkriser og valuta-uro, 1982, Stortingsforhandlingene 1945-46: Dokument nr.1O: Beretning fra Norges Banks direksjon om Norges Banks virksomhet under okkupasjon m.fl.

HE

Sanengen, Alf (1913—91). Cand.real. Sentral leder på sivil side i motstandskampen. Kom tidlig med i organiseringen av den sivile motstandskampen. Sammen med bl.a. Tore Gjelsvik og Tor Skjønsberg ledet han kampen mot arbeidsmobiliseringen. Sanengen var våren 1944 eksponent for det som kan kalles «det aktive sentrum» i den sivile ledelse. Etter krigen bl.a. leder for Sentralinstituttet for Industriell Forskning.

Se også: arbeidsmobiliseringen; Gjelsvik, T; Koordinasjons-komiteen; Skjønsberg, T.

Litt.: Gjelsvik, T.: Hjemmefronten, 1977.

IK

Scavenius, Erik (1877—1962), dansk utenriksminister 1940—42, statsminister fra november 1942 til hans regjering måtte tre tilbake i august 1943. Scavenius hadde ingen sympati for fascismen, men han var realpolitiker som mente at Danmark måtte strekke seg langt overfor den tyske okkupant om landet skulle oppnå gode vilkår. Lengst gikk han da han på Danmarks vegne undertegnet antikominternpakten i november 1941. Den danske folkereisningen i 1943 vendte seg mot denne politikken og førte til Scavenius’ avgang. Scavenius er blitt stående som den danske samarbeidspolitikkens fremste eksponent.

0KG

Scharffenberg, Johan (1869-1965), lege, psykiater, overlege ved Botsfengslet i Oslo. Omfattende populærvitenskapelig forfatterskap i norsk presse i en årrekke om rettspsykiatri, alkoholproblemer, befolkningsspørsmål og politikk, preget av nitid dokumentasjon og en polemisk form. I perioden juli til oktober 1933 publiserte han 16 kronikker i Arbeiderbladet under tittelen «Hitler — frelser eller narr», hvor han konkluderte med at Hitler var en paranoid psykopat på grensen til sinnssyk. En ny kronikk i august 1934, «Cæsarvanviddets topp-punkt», skrevet som kommentar til at Hitler formelt også ble statsoverhode etter Hindenburgs død, førte til at regjeringen etter påtrykk fra den tyske legasjonen i Oslo ba Riksadvokaten etterforske Scharffenberg pga. krenkelse av fremmed statsoverhode. Saken ble henlagt vesentlig med formell begrunnelse. Scharffenbergs regelmessige «nazi-kronikker» fortsatte helt frem til krigsutbruddet. I 1936 øvet den tyske legasjon igjen påtrykk på utenriksdep. for å få stanset kronikkene, fordi Tyskland, etter at DNA fikk regjeringsmakten, oppfattet Arbeiderbladet som regjeringsorgan. Saken ble på nytt henlagt.
Etter okkupasjonen i mai 1940 publiserte han 2 kronikker i Arbeiderbladet, «Vivere non est necesse», preget av sterk vilje til motstand. Et foredrag i Det Norske Studentersamfund i september 1940, hvor han ga sterk anerkjennelse av kong Haakon, førte til noen ukers fengselsopphold. Scharffenberg, som var en overbevist republikaner, ble en stor beundrer av kong Haakon, og holdt etter anmodning velkomsttalen for kongen ved hjemkomsten 7.6.1945. I etterkrigstiden var Scharffenberg kritisk til rettsoppgjøret. Han var prinsipielt mot dødsstraff, tok tidlig sterk avstand fra den nedverdigende behandlingen av de sk. tyskertøsene, og ivret bl.a. gjennom kronikker i Morgenbladet for en humanitær og psykologisk forsonlig holdning i landssvikoppgjøret.

Se også: Hitler, A.; Studentersamfundet.

NJL

Scharnhorst, tysk slagskip, 33 800 tonn fullt utrustet, sjøsatt 1936, søsterskip til Gneisenau. De to slagskipene opererte sammen under invasjonen i Norge og senket det britiske hangarskipet Glorious ved Jan Mayen 8.6.1940. I februar 1942 beordret Hitler dem fra Brest til Norge, men begge ble skadet underveis, Gneisenau for godt. Våren 1943 ble Scharnhorst igjen stasjonert i Nord- Norge, hvor den sammen med Tirpitz var en stadig trussel mot de allierte Murmansk-konvoiene. I september 1943 foretok de to sammen med en rekke jagere et angrep på den norske stasjonen på Svalbard. Scharnhorst ble senket utenfor Nordkapp 26.12.1943 av en alliert flåte under kommando av admiral Sir Bruce Fraser, som senere med kong Haakons tillatelse ble adlet under navnet Lord Fraser of North Cape. Den norske jageren Stord (sjef Skule Storheill) deltok i slaget. Av Scharnhorsts mannskap på ca. 1850 ble bare 36 reddet.

Se også: Murmansk-konvoiene; Tirpitz.

Litt.: Ogden, M. L.: The Battle of North Cape, 1962.

BN


Alfabetisk
indeks..

Krigsleksikon startside..

Tilbake til
NorgesLexi..

...side R4                    S1                     side S2...
Tilbake til
toppen av siden