- Rosenberg, Alfred (1893—1946), tysk
politiker, Reichsleiter, leder for Aussenpolitisches Amt der NSDAP (APA) fra 1.4.1933.
Dømt til døden og hengt 16.10.1946. Født i
Tallinn av tyske foreldre. Han ble kjent med
Hitler I 1919 og meldte seg som en av de aller
første inn i NSDAP. Rosenberg var fanatisk
antisemitt og antikommunist, og samlet sine
ideologiske antipatier i forestillingen om den
jødiske bolsjevisme. Muligens spilte han en
viktig rolle for å avklare dette ideologiske
fiendebildet hos Hitler. Hans ideologiske
hovedverk, Mythus des 20. Jahrhunderts
(1920), fremstilte og forklarte menneskehetens historie med et overordnet raseperspektiv. Den var hyppig referert til, men lite lest.
- Rosenberg fikk en slags offisiell status som
sjefsideolog i Det tredje rike i januar 1934.
Som maktpolitiker i Det tredje rikes heftige
intrigespill falt han imidlertid helt igjennom,
og ble snart oppfattet som skrivebordsideolog. For Norge fikk Rosenberg stor realpolitisk betydning. Hans utenrikspolitiske kontor
var svært opptatt av å knytte kontakter i de
nordiske land. Institusjonen Nordische
Gesellschaft arrangerte således årlige nordiske kulturdager i Lübeck. Mange tyskvennlige nordmenn i og utenfor NS kom i kontakt
med Rosenbergs organisasjon på denne
måten. Uten sammenlikning viktigst var det
at Rosenberg mottok Quisling i Berlin i
desember 1939 og bidro til å skaffe ham foretrede for Hitler.
Rosenberg ivret for en tysk okkupasjon av
Norge. Hans grunner var ideologiske, han
ønsket et germansk forbund av selvstendige
nasjonalsosialistiske stater, og han så et Quisling-styrt Norge som en ideell samarbeidspartner.
- I stor grad kan man si at det var Rosenbergs
APA som regisserte Quislings statskupp
9.4.1940. Kuppet ble iscenesatt av Rosenbergs nære medarbeider H.W. Scheidt og av hans norske kontakt Hagelin. Men Rosenbergs forsøk på å styre den videre utviklingen
i Norge ble hurtig utmanøvrert av den langt
mer drevne maktpolitikeren Terboven.
- Rosenberg ble utnevnt til Reichsminister
für die besetzten Qstgebiete 17.11.1941. På
denne måten fikk han et betydelig overordnet
ansvar for de tyske grusomhetene i øst, selv
om han ønsket en langt mykere politikk enn
den som faktisk ble ført overfor utvalgte folkegrupper som ukrainere og russere.
Se også: Hagelin, A.V.; Quisling, V.;
Scheidt, H. W; Schickedanz, A.
Litt.: Dahl, H.F.: Vidkun Quisling. En fører for fall, 1992, Loock. H.-D.: Quisling, Rosenberg og Terboven, 1972.
ØS
Rosenquist, Ivan (Thoralf) (1916—94),
motstandsmann, kurersjef i XU. Rosenquist
var nettopp ferdig magister i kjemi da han
deltok i den finske Vinterkrigen som skilærer.
Han kjempet sammen med sin venn Arvid
Storsveen som sersjant i Ingeniørvåpenet
under felttoget, og dro fra Gausdal gjennom
Sverige til Narvik-området, hvor han deltok
til kapitulasjonen 10.6. 1940. Rosenquist var
med i Storsveens organisering av XU fra
august 1940. Etter hvert som arbeidet ble spesialisert, overtok Rosenquist som kurérsjef
for rutene til Stockholm. Våren 1942 ble 2
kurérer tatt, og Rosenquist ble arrestert
8.5.1942. Mens han satt på Grini, fullførte
han sin doktorgrad i geologi. Hans sak skulle
opp i SS- und Polizeigericht Nord, og anklagen lød på «illegal aktivitet, spionasje o.a.»,
men uvisst av hvilken grunn trakk Sipo
anklagen tilbake i juli 1943. Like etter ble
Rosenquist sendt til Sachsenhausen, hvor han
satt til freden.
Se også: Storsveen, A.; XU.
BN
Rottenikken, se Knudsen, Rolf Erling.
Ruge, Otto (1882—1961), Kommanderende
General fra 10.4.1940, og sjef for det nyopprettede Forsvarets Overkommando fra 18.5.1940. Ruge ble offiser i 1902, og hadde
bak seg en allsidig militær karriere med bl.a.
alle grader i Generalstaben, da han i 1933 ble
utnevnt til oberst og generalstabssjef. Ruge
var sekretær for den militærkomiteen som
utarbeidet forsvarsordningen av 1933. I 1938
ble han utnevnt til Generalinspektør for
infanteriet. I desember 1939 var han på tale
som forsvarsminister, men regjeringen bestemte seg i stedet for den mindre omstridte oberst Birger Ljungberg.
- Under felttoget i 1940 ble Ruge den sentrale militære personlighet. Den enestående rolle han spilte som landets nye ubestridte
militære leder hadde flere årsaker. Hans fagmilitære autoritet var sterk etter mange år som lærer ved militære skoler og som generalstabssjef, særlig overfor forsvarets yngre
offiserer. Han hadde offentlig advart mot
nedbyggingen av forsvaret, men ikke latt seg
bruke av sterke høyre-orienterte kretser blant
offiserene. Han forente artistokratisk offisersbakgrunn med politisk kontaktflate også mot det sosialdemokratiske miljø.
- 9.4.1940 kom Ruge til Hamar og Elverum,
og tok til orde for at regjeringen måtte ta opp
kampen, og ble oppfattet som et alternativ til
den militære ledelse. Særlig ble dette klart
etter justisminister Terje Wolds møte med
Generalstaben på Rena 10.4. Da kong Haakon samme dag avviste det tyske krav, ble Kommanderende General Laake bedt om å
søke avskjed og Ruge utnevnt i stedet. Ruge
flyttet Generalstaben til Øyer i Gudbrandsdalen, og gjennomførte der den omdanning til Hærens Overkommando som skulle vært
gjennomført om morgenen 9.4., utarbeidet
15.4. et taktisk direktiv for oppholdende strid,
som strategisk baserte seg på alliert hjelp med
basis i Trondheims-området, og ga pålegg om
motstand hvor det var mulig. Tanken var at
improviserte motstandsgrupper skulle bremse tysk fremrykking innover i landet lenge nok til at allierte forsterkninger kunne skape
grunnlag for en strategisk offensiv. For å stimulere og samordne motstanden sendte Ruge
yngre kampinnstilte offiserer ut til de enkelte
grupper og avsnitt med vide fullmakter, andre
offiserer fjernet han fra sine kommandoer,
enkelte sendte han også ut av landet og noen
lot han internere. Grunnlaget for den oppholdende strid ble vesentlig svekket da 1. div. avdelinger i Mysen-Askim-strøket uten ordre gikk over grensen til Sverige 13. og 14.4., da
IR 3 kapitulerte på Heistadmoen 13.4., og 3.
div. kapitulerte i Setesdalen 15.4. Da så de
allierte rundt 20.4. ga opp å erobre Trondheims-området, falt grunnlaget for Ruges taktiske direktiv bort, og kampene i Sør-
Norge var i realiteten tapt.
- 18.5. ble Ruge utnevnt som forsvarssjef,
og sjef for den nyopprettede Forsvarets Overkommando, men fikk mindre innflytelse på utviklingen av de militære operasjoner i
Nord-Norge, særlig pga. kompetansestrid
med general Fleischer. Etter at de allierte
besluttet å trekke seg ut av Nord-Norge, nektet Ruge å følge regjeringen til Storbritannia, og nektet også å avgi æresord om ikke igjen å bære våpen mot Tyskland. Samtidig anbefalte han de øvrige offiserer å avgi æresord.
Han satt derfor resten av krigen i tysk fangenskap.
Etter kapitulasjonen i juni 1940 synes Ruge å ha fulgt følgende strategi: Søke å opprettholde norske styrker i Finnmark, dels ut
fra Sovjet-frykt, dels som utgangspunkt for
en mulig ny forsvarsmakt. Dernest å opprettholde et uoffisielt militært kontaktnett. Samtidig poengterte han at krigstilstanden mellom Norge og Tyskland fortsatt besto.
- I 1945 ble han utnevnt til forsvarssjef og
generalløytnant, men trakk seg s.å. etter konflikt med forsvarsminster Jens Chr. Hauge.
Se også: felttoget i 1940 i Norge; Hatledal,
R.; Laake, K.; Undersøkelseskommisjonen av
1945, den sivile.
Litt.: Ruge, 0.: Felttoget, 1989; Krigens Dagbok, 1946-48.
LaB
russerleire. Ca. 75 000 russiske krigsfanger fantes i leire over hele Norge i 1945.
- Dødeligheten i russerleirene var på langt
nær så høy som i serberleirene: ca. 13 000
døde. Men om russerne ble behandlet noe
bedre enn serbere, ble de likefullt dårlig
behandlet, de var slavere og «Untermenschen». Fangevoktere, norske som tyske, fikk
f. eks. beskjed om at når en russer flyktet, så
skulle han skytes i beinet, når en serber flyktet, var det bare å skyte ham. Omkring 360 nordmenn deltok i vaktstyrkene ved fangeleirene under tysk kommando.
- Skjebnen til de utenlandske fangene etter
krigen var ulik. Mens jugoslavene ble mottatt
i sitt hjemland som helter, ble russerne mottatt som det de hadde vært — og forble fanger i fangeleire.
Se også: Blodveien; krigsfanger i Norge;
krigsgraver; Riksvei 50; serberleire.
Litt.: Christie. N.: Fangevoktere i konsentrasjonsleire. 1972, Ulateig, E.. Hjem til Stalin, 1985.
GHj
Ruud, Sverre Tidemand (1911-88),
stabsleder i NSUF. Født i Oslo. Tok Krigsskolens nederste avdeling. Fra 1936 som forretningsmann på Gjøvik. Under mobiliseringen i april 1940 var han vernepliktig fenrik,
og deltok bl.a. ved Hegra frem til overgivelsen
5.5. Han var deretter tysk krigsfange til 25.5.
- Ruud meldte seg inn i NS 14.6.1940. Som
stabsleder i NSUF fra 11.11. 1941 var han
den daglige leder av Ungdomsførerens stab
og de forskjellige ungdomsorganisasjoner
underordnet denne Han arbeidet i nær kontakt med ungdomsfører Axel Stang, som han hadde daglige konferanser med. Ruud forsøkte å motvirke tysk innflytelse over Ungdomsfylkingen og å begrense den tyske vervingen av norske ungdommer til fronttjeneste. Sommeren 1942 meldte han seg som
frivillig til Den norske legion. Sommeren året
etter fikk han permisjon fra stillingen som
stabsleder for å gjøre frontinnsats. Under
rettsoppgjøret ble han dømt til 12 års tvangsarbeid, løslatt i 1948.
BB
rykter spilte en fremtredende rolle i den
daglige informasjonsdannelse under okkupasjonen. Med radioapparatene inndratt og pressen under sensur ble den daglige overlevering fra munn til munn av spesiell betydning. De gode vilkår for ryktedannelser
gjorde informasjonsverdien av det som
spredte seg heller lav. Observatører var forskrekket over hvordan ryktene svirret, og
hvilken tiltro de vakte. Selv en historie som at
Roald Amundsen som var forsvunnet i 1928,
var kommet tilbake i spissen for en hær av
10 000 eskimoer, ble fortalt og trodd høsten
1941.
- Ryktene kunne spre seg hurtig, som ved
«panikkdagen» i Oslo og en del andre byer
10.4.1940, da forlydender om britisk bombing førte til panikkaret evakuering i løpet av
timer. Andre rykter spredte seg langsommere, f.eks. historien fra aprildagene om sjåføren som ofret livet ved å kjøre bussen med
tyske soldater utfor veien ved Skaret, som til
dels blir fortalt og trodd den dag i dag. Som
regel dreide ryktene seg om de større krigsbegivenheter — mest fremtredende i så måte var
det uopphørlige, alltid «helt sikre» men
bestandig uberettigede ryktet om en snarlig
alliert invasjon i Norge. Som okkupasjonsrykte nr. 2 løp forlydendet om at Sverige var trådt inn i krigen på alliert side. Andre rykter
dreide seg om regjeringen i London, hjemmefronten, forsyningene og maten, Quisling og hans ministre.
- For profesjonelle informasjonsarbeidere
var det ofte vanskelig å skille rykter fra fakta.
Presseavdelingen ved legasjonen i Stockholm, som bl.a. forsynte London Radio med norske nyheter, støttet seg til klipp fra lokalaviser og andre primære kilder, heller enn til
hva folk som kom til Sverige hadde hørt.
Svenske journalister i Norge hørte mange
rykter, og gjenga noen av dem i sine aviser,
bl.a. at flere av Quislings ministre skulle være
innlagt for sinnssykdom i 1942. Svensk
presse må gjennomgående leses med forsiktighet som kilde til norsk historie 1940—45.
- En samlet fremstilling av rykter og populære vandrehistorier fra okkupasjonstiden mangler.
Se også: London Radio; panikkdagen
10.4.1940.
Litt Dahl, H.F.: Dette er London, 1978.
HFD
Rytter, Olav (1903—92), slavist med bred
erfaring fra Øst-Europa da han i 1938 ble programsekretær i Dagsnytt Norsk rikskringkasting. I aprildagene 1940 fulgte han regjeringen ut av Oslo men ble etter noen dager
kalt til Stockholm og derfra sendt til London
for å assistere BBCs norske sendinger. Ble i
denne stillingen krigen ut, høyt verdsatt av
lytterne i Norge som reporter og kåsør for
sine vide kunnskaper og sikre stil. Vinteren
1944—45 informasjonsoffiser i den norske
kontingent ved frigjøringen av Finnmark.
Etter krigen informasjonsdirektør i FN-systemet i Praha, Djakarta, Teheran og Kairo.
Se også: BBC; London Radio; NRK; Øksnevad, T.
Litt.: Rytter, 0.: Frå Nybergsund til Honnørbrygga, 1945.
HFD
Ræstad, Arnold (1878—1945), folkerettslærd, dr.juris., utenriksminister 1920—21, styremedlem NRK 1933—39, fulgte i aprildagene 1940 Nygaardsvold-regjeringen ut av
Oslo og ble med nordover til Tromsø og over
til London som en av dens viktigste rådgivere
i krigsårene. Penneførte den kgl. resolusjon
om opprettelsen av Nortraship. Planla regjeringens informasjons- og kringkastingstjeneste i Norge, senere også i London. Styreformann i eksil-NRK. Pådriver for det nye
sikkerhetspolitiske konsept; atlanterhavspolitikken. Reiste høsten 1940 til USA og fikk
gjennom sine gode kontakter i internasjonalt
radiosamarbeid etablert WRUL-sendingene
fra Boston på norsk fra USA. Skrev den første biografi over Vidkun Quisling i USA
1941—42, men ble frarådet publisering da
regjeringen var redd den ville virke for forståelsesfull. Styreformann Norges Bank i London. Deltok i FNs stiftelseskonferanse i San Francisco våren 1945.
Se også: Norsk rikskringkasting; Nortraship; Nygaard, G.; Ording, A.
HFD
Rønneberg, Joachim (1919-), fenrik,
medlem av Kompani Linge. Leder for gruppen Swallow/Gunnerside som sprengte tungtvannsanlegget på Vemork. Mot slutten av
krigen ledet Rønneberg operasjon Fieldfare i
Tafjordfjellene på Sunnmøre. Oppdraget var
å forberede angrep på tyske forsyningslinjer
ned Romsdalen. Etter krigen arbeidet Rønneberg i NRK, bl.a. som programsekretær.
Se også: Kompani Linge; Norsk Hydro;
tungtvannssabotasjen.
IK
Rørholt, Arnold (1884—1961), oberstløytnant. Medlem av Milorgs Råd fra mai 1943 til han måtte reise til Sverige i januar 1945. Fungerte som sjef for MI IV i Stockholm til
frigjøringen.
IK
Rørholt, Bjørn (1919—93), norsk offiser
og SIS-agent. Rørholt, født i Aker, sønn av
Arnold, var kadett ved Krigsskolen 9.4.1940
og gjorde krigstjeneste ved Midtskogen, i
Gudbrandsdalen og Romsdalen. Høsten 1940
var han som student ved NTH med på å drive
SIS-stasjonen Skylark B. Gruppen sprakk
høsten 1941, og Rørholt måtte flykte og kom
til London i oktober 1941. Han dro tilbake til
Trondheim med SIS-stasjonen Lerken i 1942
for å passe på Tirpitz, som nettopp var kommet til Trondheimsfjorden, og bidro dessuten
til at et par andre stasjoner kom på luften fra
Trøndelag. I november 1942 ble han etter
eget ønske overført til FO IV, ble teknisk sjef
for utdannelsen av radioagenter i Storbritannia og i 1944—45 ansvarlig for fallskjermoperasjoner i Finnmark.
Se også: Secret Intelligence Service; Tirpitz.
Litt.: Amatørspionen Lerken, 1985, Rørholt. B./Thorsen,
B.W.: Usynlige soldater, 1990.
BN
Raaby, Torstein (Pettersen) (1919—64),
radiotelegrafist og SIS-agent. Andøy-gutten
Raaby var en eventyrer, et menneske som
folk alltid har husket med smil: morsom,
kvikk og tvers igjennom real. Han arbeidet
tidlig med en radiosender, men da han måtte
flykte til Sverige i 1943, fikk han vite at det
var russerne som hadde mottatt meldingene
hans. I juni 1943 begynte han treningen hos
SIS og ble i september s.å. sendt til Alta for å
rapportere om Tirpitz. Han sendte mange verdifulle meldinger før han ble nødt til å dra til
Sverige i mai 1944. I september 1944 dro han
til Kirkenes og holdt radiokontakt til han
begynte å sende for den norske militærmisjon
i november 1944. Raaby var senere med på
Kon Tiki-ekspedisjonen og døde på Grønland
som telegrafist for en annen ekspedisjon på
vei mot Nordpolen.
Se også: Rørholt, B.; Secret Intelligence
Service; Tirpitz.
Litt.: Nøklehy. B.: Pass godt pd Tirpitz!, 1988, Rørholt. B.: Usynlige soldater, 1990.
BN
Råd Sivil (RS), motstandsorgan, virksomt i
krigens første halvdel. Ledet av bl.a. Dr. med.
Johannes Heimbeck. RS hadde kontakt med
Milorgs råd, som på sin side oppfattet RS
som den «autoriserte» sivile hjemmeledelse.
Denne misforståelsen førte til en langvarig og
alvorlig mistro mellom den sivile og militære
ledelse, en mistro som ikke ble ryddet av
veien før i slutten av mars 1943 da Milorg
fikk kontakt med Kretsen.
Se også: Milorg; Partisanbrevet.
IK
Rådet, Milorgs øverste organ. Hadde
ansvaret for de overordnede direktiver for det
militære arbeidet hjemme. Dannet i mai 1941
og gjennomgikk en betydelig utvikling i
årene som fulgte. I starten besto rådet av Ole
Berg og Johan Holst (R1 og R2). Under
Rådet fikk man en Organisasjonssjef og en
sjef for Kampgruppene. Dette ledet til en «0-
side» og en «I(nspektør)-side». Fra august
1941 ble Rådet utvidet til 4 medlemmer. Et
større antall personer var «innom» Rådet i
årene som fulgte. Fra mars 1943 møtte også
en representant for den sivile ledelse. I
november 1944 ble Hjemmefrontens Ledelse
(HL) dannet og Rådet ble da gradvis ansett
som overflødig.
IK
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
