...side R2                    R3                    side R4...
Meny
riksrett. Rettslig prøving av regjeringens ansvar i forbindelse med beredskapen og okkupasjonen i april 1940, samt av Stortingets og presidentskapets rolle under riksrådsforhandlingene samme sommer, var ikke i bruk under det politiske oppgjør etter 1945. Mange hadde i okkupasjonstiden sett for seg en slik mulighet. I politiske kretser gikk det mange rykter om at utenriksminister Koht hadde mottatt varsler om den tyske okkupasjon forut for 9.4.1940, uten å slå alarm. Presidentskapets rolle under forhandlingene med tyskerne sommeren 1940, og anmodningen til Haakon 7. om å abdisere, ble også i alminnelighet ansett som så graverende at ansvar ble ansett å måtte gjøres gjeldende. Uvisshet og uklarheter hersket også om Høyesteretts, Administrasjonsrådets, ordførernes og forvaltningens forhold. For å granske alle disse forhold nedsatte Stortinget i juli 1945 en undersøkelseskommisjon med vidt mandat. Kommisjonens innstillinger ble lagt frem i 1946—47 og underkastet en større debatt i Stortinget i oktober 1948. Til tross for at både kommisjonen og mange representanter anså særlig regjeringens manglende beredskap og presidentskapets politiske svakhet som ytterst kritikkverdige forhold, gas ikke parlamentarisk grunnlag for å reise den riksrettstiltale som mange mente ville ha renset luften. Statsminister Nygaardsvold selv ønsket riksrettssak.

Se også: Administrasjonsrådet; Høyesterett; Undersøkelseskommisjonen av 1945.

Litt.: Berntsen, H.: I malstrømmen, 1991, Hambro, J.: C.J. Hambro, 1985.

HFD

riksrådsforhandlingene,de regjeringsforhandlinger som i to omganger, juni og september 1940, pågikk i Oslo mellom Stortingets presidentskap støttet av en bred krets av embetsmenn, partiledere og bedriftsledere, og de tyske myndigheter. Foranledningen var den norske kapitulasjon den 10.6.1940. Administrasjonsrådets rolle var utspilt. Reichskommissar Terboven ønsket nå, instruert av Hitler, en legal løsning av styret i Norge. De ville at norske organer selv etablerte en legitim og suveren regjering som kunne inngå fredsavtale med Tyskland, til erstatning for kong Haakon og regjeringen Nygaardsvold, som hadde erklært at de ville fortsette kampen. Terboven tok derfor 13.6. initiativ til forhandlinger med ledende norske politikere gjennom sin fullmektig Dr. Hans Dellbrügge. Han lot nordmennene kalle den nye regjeringen "riksråd" for å gjøre den mer smakelig.
Presset av tyskerne, og sterkt påvirket av Hitlers fremgang på vestfronten godtok Stortingets presidentskap 27.6. alle tyske krav: De ville foreslå for Stortinget at Elverumsfullmakten ble tilbakekalt slik at Nygaardsvold-regjeringen dermed var avsatt; at kongen ble anmodet om å tre tilbake og, om han avslo, at han ble avsatt; at Stortinget utnevnte en regjering med fylkesmann Christensen som statsminister og med flere pro-tyske statsråder, blant dem Jonas Lie og Axel Stang. Dette gikk presidentskapet med på fordi Terboven lovte å holde Quisling unna norsk politikk ved å sende ham til Tyskland. 5.7. forlot Quisling landet.
Tyskerne erklærte deretter forhandlingspause mens Presidentskapet skrev til kongen i London. Utenriksminister Koht formulerte svaret, som ble behandlet i regjeringen før kongen 8.7. gikk i BBCs studio og leste teksten. Han kunne ikke, konkluderte han, medvirke til en ordning «som strider mot Norges Grunnlov og som med makt søkes påtvunget det norske folk». Dette Kongens nei sirkulerte som flygeblad og i avskrift over hele landet sommeren 1940, og ble det første egentlige motstandsskrift i okkupasjonshistorien.
De norske forhandlerne visste ikke at det i mellomtiden inntrådte en endring på tysk side. Etter seieren i vest vendte Hitler tilbake til Berlin, der han ble beleiret av Quislings tyske venner, fremst riksleder Alfred Rosenberg, som argumenterte for at Quisling var Tysklands beste kort i Norge. Terboven anså derimot Quisling som en håpløs støttespiller som bare ville gjøre nordmennene enda mindre tyskvennlige.
I denne striden støttet Goebbels og Göring Terboven. Men Rosenbergs ord vant igjennom. Hitler besluttet å gjøre Quisling til sin mann i Norge, i alle fall i fremtiden, og sendte ham hjem 20.8. Samtidig ville Hitler la Terboven bli stående som Reichskommissar. Likevel ønsket han som før en så legal løsning som mulig, helst ved at Stortinget oppnevnte den regjering som med tiden skulle bane veien for Quisling.
Tvunget av omstendighetene gikk de norske forhandlerne under andre runde langt i retning av å imøtekomme disse krav. Av de stortingsrepresentantene som ble kalt til Oslo 9—10.9. for å stemme over Presidentskapets forslag, stemte 50 av til sammen 130 for å gi etter på alle punkter, enda de innså at Quisling dermed i høy grad var tilbake i norsk politikk. Et flertall på 75 gikk inn for avtalen under forutsetning at kongen skulle «fratre inntil fredsslutningen», en ren pynteformulering. Ved nye voteringer 8 dager senere, da flere representanter var nådd frem, vant denne avtalen til sammen 92 stemmer mot 55, altså nesten 2/3 flertall. Voteringen skjedde i partigruppene enkeltvis.
Men Terboven møtte motstand hos presidentene for sine, eller rettere Hitlers, ønsker om flere statsråder fra NS for lettere å bane veien for Quisling. Da Dellbrügge til sist foreslo hele 5 NS-regjeringsmedlemmer, sprakk forhandlingene 18.9. Reichskommissar måtte nå falle tilbake på den subsidiære løsning; at regjeringen ble erstattet av konstituerte statsråder, de fleste fra NS. Denne utgang ble så forkynt for det norske folk i Terbovens radiotale 25.9.
Riksrådsforhandlingene kastet mørke skygger over alle de politikerne som var med. Presidentskapets medlemmer var så godt som politisk døde etter krigen. Ettertiden har hatt lettere for å forstå at dette sivile nederlag overfor okkupanten var en logisk følge av det militære.

Se også: Administrasjonsrådet; Christensen, I.E.; Dellbrügge, H.; kommissariske statsråder; «Kongens nei»; Presidentskapet; Stortinget av 1936.

Litt.: Loock, H.-D.: Quisling, Rosenberg og Terboven, 1972, Skodvin, M.: Striden om okkupasjonsstyret, 1956, Steen, S.: Riksrådsforhand1ingene, 1947.

HFD

rikstaler, NS-betegnelse på partitalsmenn autorisert til å opptre på offentlige møter over hele landet, mens fylkestalere nøt tilsvarende tillit innenfor sin fylkesorganisasjon. En rikstaler måtte godkjennes av rikspropagandalederen og var til enhver tid bundet av de retningslinjer for propagandaen som denne løpende sendte ut. Innenfor disse rammer kunne rikstaleren uttale seg relativt fritt, likevel med den begrensning som gjaldt samtlige NS-medlemmer: at det var forbudt å uttale seg offentlig om utenrikspolitiske spørsmål. Et 50-tall personer var til enhver tid autorisert som rikstalere i NS. Betegnelsen var overtatt fra NSDAPs «Reichsredner».

Se også: propaganda.

HFD

Rikstinget, NS’ store påtenkte reformprosjekt: en korporativ representativ forsamling til erstatning av Stortinget, knesatt i partiprogrammet fra 1934. Rikstinget skulle utgå fra næringslivet, ved at arbeidere og arbeidsgivere gjennom sine felles faglige foreninger skulle velge representantene. Man tenkte seg en to-kammerordning, med kultur- og næringsting som avdelinger av rikstinget.
I løpet av året 1942 ble rikstingplanene forsøkt iverksatt, men nå under nye forhold. Etter statsakten og Lov om parti og stat av 12.3. 1942 var NS statsbærende parti. Nasjonens representative forsamling kunne da med fordel settes sammen av folk fra parti og statsadministrasjon. I juni 1942 erklærte Quisling at rikstinget burde gis en politisk i stedet for en faglig basis. Arbeidet med å utpeke og innkalle et slikt politisk riksting pågikk i august med sikte på konstituering under partiets 8. riksmøte i september, der Rikstingets første oppgave skulle være å undertegne den preliminærfred med Tyskland som Quisling hadde anmodet Hitler om. Så kom Hitlers avslag: ingen fredsforhandlinger og ingen fredsslutning så lenge krigen pågikk. Da den store konstituerende oppgave således bortfalt, falt også begrunnelsen for Rikstinget, og de nærmere planer for Rikstingets sammensetning og oppgaver. bl.a. i Innenriksdep. rikstingkontor, ble lagt på is.
I motstandsbevegelsen ble dannelsen av Rikstinget bekjempet ut fra frykt for at etableringen av en slik institusjon ville bane veien for en fredsavtale, hvilket igjen kunne gi NS-regimet anledning til å gjeninnføre verneplikt og kanskje sende mobiliserte nordmenn til fronttjeneste for Tyskland.

Se også: korporatisme; Riksmøte; statsakten.

Litt.: Dahl. H.F.: Quisling. En fører for fall, 1992, Hasle, G.: i Nasjonalverket Det nye Norge III, 1944.

HFD

Riksvei 50, var inntil 1964 betegnelsen for hovedveien Oslo—Kirkenes. Fra Oslo til Mosjøen var veien stort sett ferdig i 1940. Strekningen Mosjøen—Kirkenes kalt Nord- Norges-vegen, var ventet ferdig i 1942. Okkupasjonsmakten krevde imidlertid fortgang i arbeidet, og de ca. 120 km manglende vei ble stort sett ferdig i 1940—41. Av de opprinnelige 12 ferjestrekninger mellom Mosjøen og Kirkenes, var det i 1945 bare 6 ferjestrekninger tilbake. Mye ble satset på å gjøre veien farbar hele året, bl.a. ved lange overbygg av tre for å holde snøfokk borte fra veien. Med unntak av strekningene over Børselvfjellet og Ifjordfjellet i Finnmark klarte tyskerne stort sett å holde veien vinteråpen. Utbyggingen av Riksvei 50 fortsatte hele krigen, med stort innslag av serbiske og russiske krigsfanger, som dels under umenneskelige forhold ble satt til å arbeide på veianlegget.

JEF

Ring, Gerda (1891—), skuespiller, regissør og senere teatersjef datter av forfatterinnen Barbra Ring. Hun var en opinionsleder blant norske skuespillere under okkupasjonen, formulerte i mai 1941 det som skulle bli streikeparole under teaterstreiken. Hun flyktet i 1942 til Sverige sammen med sin mann, Halfdan Christensen.

Se også: Segelcke, I.; teaterstreiken.

NJR

Ringnes, Ellef (1887—1969), forretningsmann og sentral Tysklands-venn i mellomkrigstiden og i okkupasjonens første fase, medeier i bryggeriet med samme navn. Ringnes ledet den norske humanitære hjelpeaksjonen for Tyskland og Østerrike etter 1. verdenskrig og engasjerte seg siden sterkt i Røde Kors.
Hans forretninger ledet ham ofte til Tyskland. Samtidig var han kulturinteressert, noe som sikret ham gode kontakter innenfor filmindustrien og i Propagandaministeriet. I Norge var han et sentralt medlem av Fedrelandslaget gjennom hele 1930-årene, men organiserte dessuten aksjonen for Wienerbarna til Norge.
Ringnes sørget i 1936 for en større sum penger til drift av avisen Fritt Folk; pengene stammet fra Goebbels Propagandaministerium. I 1939 var han offisiell norsk gjest på Hitlers 50-årsdag. Samtidig var han viseformann i Norsk-Tysk Selskap. Ringnes var Østerriksk generalkonsul i Norge da okkupasjonen satte inn (ikke generalkonsul etter Anschluss). Han engasjerte seg som mellommann for å løslate norske krigsfanger i mai og juni 1940. Under riksrådsforhandlingene sommeren 1940 betydde hans stilling i Fedrelandslaget og gode tyske kontakter at mange tenkte seg ham i den viktige rolle som utenriksminister. Ringnes mistet sin sentrale politiske rolle alt høsten 1940, men beholdt mesteparten av sin status og sitt gode nettverk. Særlig hadde han et godt forhold til sjefen for Reichkommissariats kulturavdeling, Goebbels’ mann i Norge, G.W. Müller, likeså til Gestapo-offiseren S. Fehmer. Slik kunne Ringnes opprettholde rollen som «nøytral» mellommann og bidro dermed til atskillige løslatelser av arresterte nordmenn.
Ringnes ble aldri tiltalt under rettsoppgjøret; men engasjerte seg i flere saker; bl.a. søkte han om benådning for Fehmer.

Se også: Fedrelandslaget; Fehmer, S.; Goebbels, J.; Müller, G. W.; riksrådsforhandlingene.

Litt.: Ringnes, E.: Bak okkupasjonens kulisser, 1950.

NJR

Rinnan, Henry (Oliver) (1915-47), Norges fremste Gestapo-agent med Møre- og Trøndelagsfylkene som virkeområde, henrettet ved skyting 1.2.1947. Rinnan var eldste sønn av en skomaker fra Levanger, liten av vekst, men replikksikker, forfengelig og appellerende. Han arbeidet før krigen først i en sportsforretning, siden som bilselger og lastebilsjåfør. Et par uoverensstemmelser med hans arbeidsgiver før krigen har siden, litt tendensiøst, blitt utlagt som kriminelle.
Rinnan deltok som sjåfør for de norske styrkene i april og mai 1940, men lot seg verve som tysk agent alt i juni 1940. Kort etter bygde han opp en større gruppe av infiltratører, Sonderabteilung Lota, i tett samarbeid med det tyske sikkerhetspoliti i Trondheim. Hans hovedkontakter innenfor tysk politi var Gerhard Flesch og Walter Gemmecke; blant hans 50 norske bandemedlemmer var Karl Dolmen, Arild Hjulstad-Østby og paret Ivar og Kitty Grande. Flere medlemmer av hans egen familie var med i nettverket, men en av brødrene var aktiv i motstandsarbeid.
Rinnans gruppe drev provokasjon og infiltrasjon i norske motstandsmiljøer. Rinnans eget begrep om aktiviteten var «spill i den negative sektor». Gruppen var ment å skulle ha sitt virke fra Sunnmøre og nordover.
Fra september 1943 hadde Rinnan-gruppen hovedkvarter i Jonsvannsveien 46 i Trondheim, kjent som «Bandeklosteret». Blant vellykte aksjoner var infiltrasjonen i englandsfart-miljøet i Ålesund, som resulterte i opprulling og arrestasjon av 43 personer. I Vikna-distriktet infiltrerte Rinnan selv direkte under dekknavnet Olav Whist. En av Rinnans folk kidnappet i februar 1943 lederen for en kommunistisk motstandsgruppe, pastor Thorvald Moe. Han ble siden sendt til Sverige, mens Olav Whist trådte inn som lokal leder. Opprullingen ble omfattende også her, men trass i at Rinnan selv egenhendig henrettet 2 mann, lyktes han ikke i å avsløre et våpenlager som han var på jakt etter. Et forsøk fra hjemmefrontens side på å kidnappe Rinnan og bringe ham til Sverige i 1943, mislyktes. Da Rinnan forsøkte å infiltrere i Bergens-distriktet, ble han stoppet av tysk sikkerhetspoliti, som mente han hadde beveget seg for langt unna «sitt» distrikt. Innenfor sin gruppe hadde Rinnan full jurisdiksjon og utarbeidet en «lex Rinnan», egne lovregler, og tok selv et par ganger direkte initiativ til drap uten forutgående klarering med tyskerne. Rinnans og medhjelpernes arbeid førte til opprulling av illegale aksjoner og arrestasjon, tortur av flere hundre, og til at mer enn 80 mennesker ble drept. Organisasjonen selv talte opp til 60 medlemmer.
I maidagene 1945 forsøkte Rinnan å flykte til Sverige med medhjelpere, slektninger og gisler, men ble tatt halvannen mil fra svenskegrensen. Julaften 1945 rømte han fra fengslet i den hensikt å flykte til Sovjet og begynne å arbeide for sovjetisk etterretning, men ble tatt på nytt.
Hoveddelen av rettssaken mot Rinnan og hans folk pågikk våren og høsten 1946 og resulterte i 7 livstidsdommer og 11 dødsdommer, hvorav 2 senere ble omgjort til livstidsdommer. Henry Rinnan selv ble kjent skyldig i 13 mord. Rinnan-saken utgjør et eget hefte av Riksadvokatens meddelelsesblad for 1947. Rettssaken mot mer perifere medlemmer av Rinnan-gruppen pågikk hele den følgende vår. Et omfattende rettspsykiatrisk materiale om Rinnan-banden ble referert i avisene under rettssaken, men har ikke vært stilt til disposisjon for forskere.

Se også: angiver; Grande, K.; infiltrasjon; englandsfarten; rettsoppgjøret.

Litt.: Baglemo, R.: Rinnans sønn, 1981, Hansson, P.: Hvem var Henry Rinnan?, 1972, Stuberg, T.: I skyggen av Henry Rinnan, 1981.

NJR

Rio de Janeiro. Om morgenen 8.4.1940 fikk allierte ubåter som patruljerte vest for danskekysten, føling med 4 tyske marineavdelinger med kurs for Egersund, Kristiansand, Stavanger og Bergen. Alle skipene førte flagg fra nøytrale land. Kort før soloppgang samme morgen gjenkjente imidlertid sjefen for en polsk undervannsbåt det ene som det tyske lasteskipet Rio de Janeiro, og avfyrte en serie med torpedoer. Resultatet ble en formidabel eksplosjon. Fiskerbåter fra Lillesand samt kystvaktskipet Odin ankom farvannet og plukket opp overlevende. De viste seg å snakke tysk og bære den tyske hærs uniformer. Straks de ankom Lillesand, ble de ført til byens sykestue. Der bekreftet de at de hadde hester og kanoner om bord og at de hadde kurs for Bergen — for å forsvare Norge mot engelskmennene.
Nyheten ble oversendt hærens hovedkvarter i Kristiansand og deretter til Forsvarsdep. Kl. 5. samme kveld samlet endel statsråder og de folkevalgte seg til hemmelig stortingsmøte. De ble der overbrakt nye informasjoner om senkningen. Myndighetene gikk likevel ikke til det skritt å gi ordre om mobilisering, for statsrådenes oppmerksomhet kretset utelukkende om den allierte mineleggingsoperasjon som var gjennomført på norsk territorium samme morgen.

Se også: allierte planer.

Litt.: Grimnes. 0.K.: Overfall, 1984.

FK

Rishovd, Arnt (1897—1983), redaksjonssekretær i Fritt Folk 1936, redaktør 1940—45. Han ble kommissarisk leder for Norsk Presseforbund 13.9.1941, etter at unntakstilstand var erklært i Oslo.

Se også: Fritt Folk.

GHj

RMO, sjømilitær etterretningsorganisasjon ledet fra Oslo, i virksomhet fra våren 1942 til freden, fra høsten 1943 bare i Sør-Norge. Sjef løytnant A.K. Rygg, som imidlertid måtte flykte til Sverige høsten 1943 pga. tyskernes massearrestasjoner av offiserer. Han ble etterfulgt av Martin Siem og Sigurd Sverdrup.

Se også: etterretningstjeneste.

Litt.: Ulstein, R.: Etterretningstjenesten i Norge 1940-45 1-111, 1989—92.

BN

Rognes, John (Ingebrigt) (1902—49), offiser, Milorg-pioner. Kaptein i 1940 og kom sommeren 1940 sammen med Olaf Helset og Paal Frisvold. Rognes og Helset hadde diskutert illegalt arbeid allerede mens de satt som krigsfanger på Grini etter felttoget. Etter løslatelsen begynte de aktivt å organisere motstandsarbeid ved å knytte nye kontakter og pleie gamle forbindelser. Rognes ble formann i den sk. «Organisasjonsgruppen» i det som bare ble kalt «Organisasjonen». Da Helset ble arrestert 4.2.1941, reiste Rognes til Storbritannia der han fikk en viktig stilling i Hærens Overkommando med nære kontakter bl.a. til britiske organer.

Se også: Helset, 0.; Special Operations Executive.

IK

Rogstad, Henrik (1916—45), den mest tyskorienterte fylkesfører i NS. Han var en kort tid med i NS’ ungdomsfylking i 1936, men kom ikke aktivt med i partiet før sommeren 1940. Likevel varte det ikke lenge før han ble utnevnt til fylkesfører for Sør-Trøndelag på initiativ av R. Fuglesang.
Rogstad var svært populær både i NS-miljøet og blant lederne i tysk sikkerhetspoliti i Trondheim. I forbindelse med unntakstilstanden i 1942 fikk han kritikk innenfor NS for å ha vært med på å utarbeide gissellisten til tyskerne. Rogstad ble tvunget til å forsvare seg for Quisling personlig.
Etter dette dalte hans stjerne i NS-miljøet, men han var fortsatt populær hos tyskerne. Vinteren og våren 1945 tilhørte Rogstad de mest stridbare og kampinnstilte i NS. I februar 1945 ble han utnevnt til leder for Hirden, iverksatte våpenopplæring og omdannelsen av Hirden til en bataljon som kunne settes i tysk tjeneste dersom det kom til alliert invasjon. Helt uten politibakgrunn og trass sterke protester fra en samlet politietat ble Rogstad i april 1945 også overlatt ansvaret for Statspolitiet, mens Erling Søvik ble presset ut.
I maidagene 1945 hadde verken politiminister Jonas Lie eller statspolitisjef Henrik Rogstad noen reell innflytelse over politiet med unntak av en liten gruppe frontkjempere og statspolitifolk som forskanset seg på Skallum gård i Bærum sammen med ham, Jonas Lie og Sverre Riisnes — inntil de ble oppfordret til å forlate gården. 10.5. begikk Henrik Rogstad selvmord.

Se også: Statspolitiet; Søvik, E.; unntakstilstand.

NJR

roing, negativ metafor om selvmotsigende atferd og tale som gled inn i norsk allmennspråk i løpet av 1942. Begrepet kom først i vanlig bruk i motstandskretser om folk som etter å ha samarbeidet med okkupasjonsmakten, begynte å distansere seg gjennom symbolske markeringer og protester. Overraskende hurtig ble begrepet også tatt i bruk innenfor NS om lite motiverte partimedlemmer som opptrådte uten partinål og kom med kritiske formuleringer om partiet — selv om dem som meldte seg ut.
Begrepet var også svært mye i bruk i fredsdagene og under rettsoppgjøret om folk som hadde endret politisk holdning raskt eller formulerte seg ekstra inkonsistent. Uttrykket er innholdsmessig beslektet med et mer passivt verb — «å gli». «Roing» var i bruk i en rekke varianter, folk var "gode til å ro", eller «medlem av roklubben».

Se også: holdningskamp.

Litt.: Engen, T.: Jeg er ingen landssviker, 1953, Mogens, V.: Tyskerne, Quisling og vi andre, Ulateig, E.: Justismord, 1993.

NJR

Rolfsen, Wilhelm Münter (1913—), overrettssakfører fra Oslo, arbeidet som pressemann i Morgenbladet, egen advokatforretning i 1941. Ble tidlig trukket med i Milorg, og organiserte i 1943 Milorgs eksportorganisasjon som den første «Edderkoppen». Flyktet så. til Sverige, og gikk inn som kaptein i polititroppene. Etter krigen fortsatte han sin advokatforretning. Rolfsen har i bøkene Fra Oscarsborg til Hegra (1945) og Usynlige veier (1946) gitt levende og innsiktsfulle bidrag til krigslitteraturen.

LaB


Alfabetisk
indeks..

Krigsleksikon startside..

Tilbake til
NorgesLexi..

...side R2                    R3                     side R4...
Tilbake til
toppen av siden