- Reinhard (Hermann Gustav), Hellmuth
(f. 1911). SS-Sturmbannführer, sjef for Gestapo i Norge fra 28.1.1942 til 1.2.1945. Reinhard, som frem til 1939 het Patschke, ble født i Weissenfels i Sachsen i 1911. Juridisk
embetseksamen. Medlem av SS og NSDAP i
1933, tjenestegjorde i SD fra 1935 og ble
overført til Sipo i september 1939. Fra
8.8.1940 til 3.11.1941 var han sjef for "Sentralkontoret for den jødiske utvandring fra Nederland" i Amsterdam.
- Som sjef for Abteilung IV (Gestapo) under
Fehlis i Oslo ledet Reinhard bekjempelsen av
motstandsbevegelsen. Hans medarbeidere
hevdet under rettsoppgjøret at også de var
redde for ham, og at han ofte truet dem med
overførsel til Nord-Norge eller konsentrasjonsleir dersom de ikke fulgte ordre. De hevdet også at det var Reinhard som innførte bruken av tortur og fant på systemet med X-Häftlinge (fanger som skulle forsvinne) høsten 1944. Overføringen til Tyskland i
1945 skal ha skjedd fordi Reinhard røk uklar
med Fehlis.
- Reinhard benyttet Hitler-Tysklands sammenbrudd til å forsvinne, og først i 1964 fant vesttysk politi at han hadde skiftet navn og nå
var gift med Reinhards «enke». I juni 1967
ble han stilt for en tysk domstol, anklaget for
medvirkning i jødedeportasjonen i november
1942, å ha gitt ordre om Blumenpflücken-mordene på Hærland, Roll, Spangen og Sigrid Hammerø, og for personlig å ha skutt
hotelleier Sanden under Eiker-razziaen. Han
ble funnet skyldig etter hele tiltalen, men
bortsett fra Blumenpflücken-mordene var
straffekravene foreldet, og han fikk en dom
på 5 års tukthus. Løslatt i 1970.
Se også: Blumenpflücken; Fehlis, H.; Gestapo; NN; Sipo.
Litt.: Bergfald, 0.: Hellmuth Reinhard, 1967.
BN
reisetillatelse var nødvendig for togreiser det meste av okkupasjonstiden. Alt fra
30.9.1940 måtte alle personer over 15 år ha en
passérseddel utstedt av politiet, hvis de skulle
reise til stasjoner som lå innenfor grensesonene som tyskerne opprettet i øst og vest.
- Tyskernes utstrakte bruk av jernbanen
tæret sterkt på kullbeholdningen, og for å
spare, regulerte de derfor siviles adgang til
først fjerntogene, senere til alle tog. Bare reiser under 30 km var fortsatt frie. Mot slutten
av 1943 ble det krevd reisetillatelse også for
busser. Reisebevisene ble utstedt av politi
eller lensmann, og politikontroller i togene
skulle sørge for at restriksjonene ble overholdt.
- Fra oktober 1944 ble tillatelsene ytterligere
innskrenket. Selv ikke vikige familieanliggender som dødsfall og bryllup var reisegrunn god nok. Årsaken var at den tyske tilbaketrekningen fra Finland kom over Nord-
Norge og krevde jernbanetransport fra Mo i
Rana og sørover.
Se også: grensepoliti; grensesone.
Litt.: Aamodt, A.: Norges Statsbaner i tiden 1940-45,
1972, Hjeltnes, 0: Hverdagsliv, 1986.
GHj
Reistad, Ole (1887—1959), flyoffiser og
idrettsmann. Han ble offiser i 1920 og tjenestegjorde i Hærens flyvåpen i mellomkrigstiden. Under kampene i 1940 var han kaptein
og sjef for en flyavdeling i Nord-Norge. Ved
kapitulasjonen der samlet han 23 befal og
menige og innprentet dem at hovedoppgaven
nå ville bli å bygge opp et luftforsvar ute som
kunne danne grunnlaget for det fremtidige
norske flyvåpen. Han sendte flyene til Finland og dro selv dit i det håp å kunne starte en
norsk flyskole på finsk jord. Det gikk ikke, og
høsten 1940 kom han til Toronto. Fra mars
1941 og ut krigen ledet han så den felles opplæringen av norske flygere i Little Norway i
Canada, og steg i gradene til oberstløytnant.
Han holdt strengt på disiplinen og krevde
mye av sine menn, men var også en inspirerende og avholdt sjef. Men byråkrati hadde
han liten sans for — da han fikk avslag på
svømmebasseng til guttene «sine», fikk han
det laget som «vannreservoar» i tilfelle brann
i leiren! Etter krigen ble han oberst og sjef for
Luftkommando Nord (LKN).
Se også: flyvåpenet; Little Norway.
Litt.: Omholt-Jensen, E.: Ole Reistad, 1986.
IK/BN
Rendulic, Lothar (1887—1971), østerriksk yrkesoffiser, generaloberst og sjef for
20. Gebirgsarmee etter Dietl, øverstkommanderende i Norge fra november 1944 til januar
1945. Rendulic kom fra Kroatia til Finland
27.6. som Dietls etterfølger, og det ble han
som ledet retretten av de drøyt 200 000 tyske
soldatene etter at Finland trakk seg ut av krigen 4.9.1944. I et intervju med NTB 4.1.1945
forsvare han brenningen av Finnmark med at
dette var et område hvor «enhver bebyggelse,
ja hvert hus og hver brønn, hver kai og hver
bro» var av uvurderlig verdi for Den røde
armé og derfor måtte ødelegges, både for å
beskytte egne tropper og for Norges skyld.
- I januar 1945 ble Rendulic etterfulgt av
general Böhme. På slutten kjempet han mot
russerne i Østerrike, men kom med de fleste
av sine tropper i amerikansk krigsfangenskap. Han ble dømt til 20 års fengsel i Nürnberg i 1948 for krigsforbrytelser i Sovjetunionen og Jugoslavia, men frifunnet for brenningen av Finnmark. Han slapp ut etter 3 år.
Se også: Dietl, E.; Lie, J.; Lippestad, J.;
tvangsevakueringen i Finnmark.
Litt.: Rendulic, L.: Gekämpft, Gesiegt, Geschlagen, 1952.
BN
represalier, gjengjeldelse eller hevn, var en
vanlig tysk reaksjon på motstandsaktivitet i alle
besatte områder. Folkeretten var vag på dette
punkt, men represalier ble ansett som rettmessig svar på en rettsstridig handling fra den
annen part, likevel aldri mot krigsfanger.
Represaliene i Øst-Europa var særlig grusomme, men også i vest kunne straffen utslette
et helt samfunn, som den franske landsbyen
Oradour-sur-Glane i 1944.
- I Norge hadde særlig Terboven stor tro på
represalier som effektivt våpen, men også
Wehrmacht gikk her som andre steder inn for
å avskrekke befolkningen med ødeleggelser,
arrestasjoner, gisselskytinger og dødsdommer. Etter det britiske raidet mot Svolvær
4.3.1941 kom de første represaliene i Norge:
hus ble brent, befolkningen ilagt straffeskatt,
mange ble arrestert, og noen ble stilt for retten. Neste storaksjon var svaret på melkestreiken i Oslo i september 1941 med unntakstilstand, 2 henrettelser og en rekke tukthusdommer. Klare tilfeller av represalier var
også utslettelsen av Telavåg og henrettelsen
av 18 unge englandsfarere i april 1942, unntakstilstanden i Trøndelag i oktober 1942
med 10 gisselskytinger og en rekke dødsdommer, 5 gisselskytinger i oktober 1943
etter Mjøndalen-sabotasjen, arrestasjonen av
studentene etter Aula-brannen i november
1943 og standrett med en rekke dødsdommer
etter mordet på politigeneral Marthinsen i
februar 1945.
- Bruken av dødsdommer i krigsretter og SS-
und Polizeigericht Nord kunne også få karakter av represalier, likeså gisselarrestasjoner av
en rekke innbyggere fra steder hvor f.eks.
sabotasje hadde foregått. Den sterke sabotasjeaktiviteten i Norge det siste året førte til
diskusjoner på toppnivå i Berlin om hvordan
man skulle slå ned på dette, men mens Dönitz,
Keitel og Terboven ønsket å gjennomføre
harde represalier, hadde Himmler og Kaltenbrunner kommet til den konklusjon at slik
motterror virket mot sin hensikt. Derfor tok
Sipo nå avstand fra gisselskytinger.
- I stedet for unntakstilstander og gisselskytinger fant motterroren i Norge det siste året
som regel sted i form av razziaer, snikmord,
henrettelser uten dom og massearrestasjoner
av gisler.
Se også: Aula-brannen; domstoler, norske; domstoler, tyske; dødsdom; Marthinsen, K.A.; melkestreiken; raids; razzia; Telavåg; unntakstilstand.
Litt.: Fleischer, C.A.: Hovedpunkter i folkeretten, 1976.
BN
rettskrivningsreformen av 1941. NS-
programmet av 1934 gikk inn for sammensmeltning av de to norske skriftspråkene, «uten tvang». En DNA-initiert rettskrivningsreform av 1938 hadde gått langt i samnorsk retning. Under ledelse av kulturminister Lunde forsøkte NS-regimet i 1941 å stake
ut en noe annen vei mot sammensmeltning.
- Hensikten med 1941-reformen var å nå
frem til et «høynorsk høvisk mål», til erstatning for «det Kohtske knot». Kulturministeren erklærte at DNA-regjeringen, med Halvdan Koht i spissen, hadde forsøkt å innføre
proletariatets diktatur på det språklige området. Mer saklig formulert betydde det at
1938-reformen ble kritisert for å være et mislykket, mekanisk og vulgært forsøk på sammensmeltning.
- Lunde satte ned en seksmannskomité
bestående av nynorskfolk og riksmålsfolk.
Den sentrale mann i komiteen var den kjente
målmannen J. Fredrik Voss, NS-medlem og
rektor ved Eidsvoll landsgymnas, men også
styreformannen i Riksmålsforbundet og flere
fremtredende nynorskfolk deltok. Komiteen
forberedte en ny rettskrivning i stor hast, og
den nye rettskrivningen ble kunngjort i
november 1941. Den ble gjort gjeldende i
pressen, skolen og administrasjonen fra midten av 1942 og ble rosende omtalt i Aftenposten og Morgenbladet.
- Gulbrand Lundes reform fjernet mange av
de valgfrie formene i 1938-rettskrivningen
både i nynorsk og bokmål: fekk, gje og glas
ble fjernet som sideformer fra bokmålet, samtidig som gikk, skole, hjerte og søndag ble forbudt på nynorsk. Det grammatikalske
formverk var jevnt over mer konservativt enn
i 1938-rettskrivningen for begge målformenes vedkommende. Men det mest iøynefallende ved hele rettskrivningsreformen av
1941, var at landsmålsformen «no» ble gjort
obligatorisk også i bokmål. I bokmålet hadde
det hett «nu» før 1938-reformen og «nå»
etter. En avis kommenterte denne nydannelsen slik: «Nu skal nå hete no.»
- I tillegg ble en rekke nasjonale og i språklig sammenheng radikale ord og former fra
1938-reformen beholdt: ord som fram, etter,
bjørk, snø, farge og heim. Men i valget mellom konservative og radikale former i bokmålet var det ingen stor konsekvens. Stavemåten for enkelte ord og uttrykk ble også
endret i bokmålet, med en begrunnelse som
dels var allment nasjonal, dels ønsket å etablere en nærmere sammenheng med gammelnorsk. På denne måten fikk ordet jente i riksmålet en g foran seg, og Quislings yngre
organiserte kvinnelige tilhengere ble hetende
Gjentehirden.
Se også: Lunde, G.
Litt.: Haugen, E.: Riksspråk og folkemål, 1966, Vinje.
R.E.: Et språk i utvikling, 1973.
ØS
rettsoppgjøret, oppgjøret med alle som
på en eller annen måte samarbeidet med fienden (tyskerne) under krigen, begynte 9.5.
1945 ved fengsling/internering av mistenkte
personer etter personlister som hjemmefronten og de norske myndigheter i Sverige og
England hadde satt opp. Mange av de internerte ble sluppet fort ut igjen i påvente av
rettssak. I alt ble 28 750 personer arrestert, og det høyeste fangetall på én gang
var ca. 14 000 innsatte (1.7.1945) fordelt på
200 mindre og større fangeleire.
- Til sammen ble det behandlet 92 805 saker
mot nordmenn/bedrifter og 347 saker mot
tyske krigsforbrytere. Resultatet av oppgjøret
var at et overraskende stort antall på 37 150
personer (40%) samt 261 tyske krigsforbrytere fikk saken henlagt etter bevisets stilling
(slapp påtale for straffbart forhold). Ca. 20
000 (22%) nordmenn og 66 tyskere ble dømt
til fengselsstraff. 77 nordmenn (derav 2 kvinner) og 18 tyskere fikk straff med fengsel på livstid. 30 nordmenn ble dømt til døden (25
dødsdommer fullbyrdet) mot 15 tyskere (12
fullbyrdet). De siste 2 nordmenn og den siste
tysker ble skutt høsten 1948. I 1951 ble de
siste rettssakene avsluttet og Erstatningsdirektoratet oppløst. Den siste nordmann, Axel Stang, slapp ut fra fengselet 25.10.1957.
- Rettsoppgjøret skapte underveis strid om
visse prinsipielle sider. Dersom man tolket
kapitulasjonsavtalen fra 10.6.1940 som en
«total» kapitulasjon, var ikke Tyskland lenger
fienden, men «okkupant». Tyskerne hadde da
rett til, etter Landkrigsreglementet i Haag-
konvensjonen, å forlange medvirkning på
visse måter fra befolkningen i det okkuperte
landet. Dette uten hensyn til om Hitler hadde
overfalt Norge på en rettsstridig måte. Men
tolket man kapitulasjonsavtalen som en
«almindelig våpenstilstand», og at Norge og
norske myndigheter i England fortsatt var i
krig med Tyskland, så var «bistand til fienden» over et bredt register definert som landsforræderi og straffbart. Her var det særlig den norske straffelovs §86 (landssvikparagrafen)
som kom i betraktning. I rettsoppgjøret var
det den siste tolkningen som ble lagt til grunn.
- En serie provisoriske anordninger gitt i
London dannet grunnlaget for oppgjøret.
Mest kjent er Landssvikanordningen av
15.12.1944 (som avløste den «opprinnelige»
landssvikanordningen av 22.1.1942). Her ble
det bestemt at alle som hadde meldt seg inn i
NS etter 9.4.1940, eller som var innmeldt før,
men opprettholdt medlemskapet, var hjemfallen til straff. Det nye ved landssvikanordningen i forhold til straffeloven var at den
nevnte spesielt at NS-medlemskap var straffbart, og at straffen hadde tilbakevirkende
kraft for forhold som hadde skjedd før anordningen ble vedtatt. NS-medlemmene ble
dessuten fradømt «allmenn tillit», dvs, tap av
politiske rettigheter (stemmerett, rett til å ha
offentlige stillinger, rett til lederstillinger og
tillitsverv i næringslivet, og rett til militærtjeneste), tap av yrkesmessige rettigheter
(offentlig godkjenning for å drive som lege,
tannlege, advokat osv.) og tap av økonomiske
rettigheter (bl.a. retten til privat eiendom).
I tillegg ga Landssvikanordningen retningslinjene for bruk av «det solidariske erstatningsansvaret» som straff for alle som
hadde vært medlemmer av NS. Dette var en
økonomisk straff som kom i tillegg til både
bot og inndragning.
- Rettsoppgjøret har vært omdiskutert, både
mens det pågikk og i ettertid. I praksis viste
det seg at de hardeste dommene kom tidligst,
og at straffen ble moderert etter hvert. Alle
dømte slapp ut før tiden. Etter noen år ble det
også gitt relativt omfattende amnesti for de
som enda satt i fengsel. Bøter, inndragninger
og erstatning ble også delvis ettergitt og de
fleste fikk tilbake sine rettigheter.
Se også: Andenæs, J; anordning; Erstatningsdirektoratet; kapitulasjonen i 1940; Klinge-dommen; Skeie, J.
Litt.: Justis og Politidep.: Om landssvikoppgjøret, 1962, St. meld. nr. 47 (1953), Statistisk Sentralbyrå: Statistikk over landssvik 1940—1945, 1954.
SUL
Rian, Egil (1904—82), overlege og NS-helseadministrator, dømt til 3 måneders frihetsstraff i 1946. Dommen ble mild fordi han hadde forsøkt å stanse lærerdeportasjonen i 1942.
- Rian ble ansatt som direktør for Reitgjerdet i april 1939 og gjorde mye for å modernisere institusjonen under okkupasjonstiden.
Han var videre ansatt som inspektør for
sinnssykevesenet i innenriksdep. fra november 1940, og arbeidet ved Innenriksdep. Sinnssykekontor til frigjøringen. Rian hadde
vært innom NS i 1935 og meldte seg inn igjen
i oktober 1940. Han var spesielt opptatt av
rasehygiene. Som spesialist på psykiske
lidelser spilte han en viktig rolle i NS’ arbeid
på dette området, bl.a. satt han i en sakkyndig
komité som forberedte NS-regimets steriliseringslov av 23.7.1942.
Se også: rasehygiene; Østrem, T.
Litt.: Gogstad, A.: Helsestellet under hakekorset, 1991, Sørensen, Ø.: Solkors og solidaritet, 1991.
ØS
Ribbentrop, Joachim von (1893-1946),
tysk utenriksminister 1938—45. Født i Wesel i
Nordrhein-Westfalen, av lavadelig herkomst,
ble forretningsmann. Han giftet seg rikt,
meldte seg inn i NSDAP i 1932 og ble tysk
ambassadør i London i 1936, hvor han vakte
bestyrtelse ved å hilse kongen med hevet
hånd. Blant utenlandske diplomater og politiske motstandere, ja selv blant Hitlers nærmeste menn, var Ribbentrop kjent som en
arrogant, forfengelig og humørløs mann.
- Som tysk utenriksminister satte Ribbentrop sitt navn under pakten med Sovjetunionen 23.8.1939, den som delte Europa mellom
Hitler og Stalin. Han var Curt Bräuers sjef,
men da Terboven overtok, sørget denne raskt
for å bli kvitt hele legasjonen.
- Domstolen i Nürnberg dømte Ribbentrop
til døden for krigsforbrytelser, forbrytelse
mot menneskeheten og mot freden, og han
ble hengt 16.10.1946.
Litt.: Fest, J.: Hitler, 1979; Ribbentrop, J., Zwischen London und Moskov, 1953.
BN
Richard With, D/S, se Hurtigruten.
Rigel, tysk fangeskip som ble skutt i brann
av fly fra britiske hangarskip ved Tjøtta
27.11.1944, en av de største skipskatastrofer
noensinne. M/S Rigel tilhørte egentlig Det
Bergenske Dampskibsselskap, men var
rekvirert av tyskerne og på vei sørover mot
Trondheim med tysk mannskap og 2351
fanger om bord da konvoien ble oppdaget av
britiske speiderfly. 2248 av fangene var russiske og serbiske krigsfanger, resten var 8
nordmenn og 95 tyske desertører. De var
stuet sammen i lasterommene under forferdelige forhold, og det ble full panikk da Rigel
snart sto i brann. Kapteinen klarte å sette skipet på land på Rosøya rett overfor Tjøtta,
men til tross for stor hjelpeinnsats fra lokalbefolkningen, var katastrofen et faktum.
Ifølge en rapport fra den tyske kapteinen mistet 2456 mennesker livet på Rigel, av dem
2100 russiske og serbiske krigsfanger.
- Rigel ble i mange år liggende halvt oppe på
land på Rosøya, klart synlig fra skipsleia. På
den andre siden av leia ligger krigskirkegården på Tjøtta, til minne om de tusenvis av
russiske krigsfanger som mistet livet i Nord-
Norge under krigen.
BN
Riiser-Larsen, Hjalmar (1890—1965),
offiser, sjøoffiser og flyger med en rekke verv
før krigen. Han var sterkt engasjert i polarforskning, og deltok på flere ekspedisjoner til
Arktis og Antarktis, bl.a. under Amundsen og
Nobile, i 1920-arene. Direktør i Det Norske
Luftfartselskap (DNL) 1933—40. Under krigen ledet han oppbyggingen av flyvåpenet, først som kommandørkaptein og marineattaché i Washington 1940 samtidig med at han
startet oppbyggingen av den norske flyskolen
i Toronto. Samme høst ble han kalt til London som midlertidig sjef for Marinens flyvåpen. Kontreadmiral og sjef for Flyvåpenets
felleskommando fra 1941, fra 1944 sjef for
det nyetablerte Luftforsvaret. Som offentlig
person fra før krigen holdt Riiser-Larsen
1940-41 en serie kraftfulle taler i London
Radio der han oppfordret til militær motstand. Samtidig lovet han — som en av de første — et strengt rettsoppgjør med utstrakt bruk
av dødsstraff etter krigen. Etter 1945 ble Riiser-Larsen en drivkraft i oppbyggingen av
norsk sivil luftfart gjennom DNL og SAS.
Se også: flyvåpenet; Little Norway.
Litt.: Riiser-Larsen, H.: Femti år for Kongen, 1957.
IK
Riisnæs, Sverre Parelius (1897—1988),
NS-justisminister og ideologisk leder i Germanske SS Norge. Sakførersønnen fra Vik i Sogn kom fra en nasjonalsinnet og delvis
tyskorientert familie. Tok juridisk utdannelse
og ble med tiden statsadvokat.
- Mens Leo Trotskij bodde i Norge (1936),
begikk ungdommer fra NS innbrudd i hans
hjem på Hønefoss. Riisnæs førte påtalen mot
dem. Dette resulterte i at mange i NS-miljøet
la Riisnæs for hat.
- Han var tilhenger av Adolf Hitler, men
brøt all kontakt med tyske venner da han i
januar 1940 ble oppnevnt av Stortinget til å
være med og granske tyske spioner i Norge. I
aprildagene 1940 var Riisnæs sterkt preget av
sin gamle angst for NS; i mai og juni ville han
samarbeide med tyskerne uavhengig av NS.
Etter råd fra tyske venner kontaktet han Quisling personlig og meldte seg inn i NS allerede
6.7. I siste fase av riksrådsforhandlingene
fremsto han som tyskernes mann da han ble
kommissarisk justisminister 25.9.1940. Riisnæs hadde høsten 1940 hovedansvar for opprettelsen av Folkedomstolen og utnevnelsen
av nye h.r.dommere og var også den norske
hovedarkitekt bak Politiets særdomstol (opprettet under saken mot Gunnar Eilifsen i august 1943). Både før og under aksjonen
mot norske jøder høsten 1942 var Riisnæs en
pådriver.
- Riisnæs ble ideologisk leder og en sentral
mann i Germanske SS Norge. SS ga ham en
egen maktbasis, og han ble frontkjempernes
venn og beskytter. Som person var Riisnæs
ustabil og teatralsk, men også talefør og
meget velformulert. Boken Nasjonalsosialistens livssyn (1943) vitner om et pangermansk verdensbilde som var atypisk i Norge.
- I januar 1944 utarbeidet Riisnæs, temmelig
uavhengig, et notat til Gottlob Berger i Berlin
som skisserte muligheten for å mobilisere
75 000 norske ungdommer til arbeidsinnsats
med militære siktemål nær fronten i Finland.
Men notatet kom på avveier via hans sekretær
Astrid Thommesen og nådde hjemmefronten.
- Etter likvideringen av politigeneral Marthinsen i februar 1945 deltok han personlig i
eksekusjonene som ble iverksatt som represalier. I maidagene 1945 søkte han tilflukt på
Skallum gård i Bærum og underskrev et selvmordsbrev sammen med Jonas Lie og Henrik Rogstad. De døde, men han overga seg.
- Riisnæs ble underkastet en omfattende
rettspsykiatrisk undersøkelse. Hans underlige
oppførsel i rettssalen i 1947 og psykiaternes
tvil, hindret dødsstraff og sikret ham plass på
Reitgjerdet sykehus. I 1973 ble saken mot
ham erklært foreldet. Han bodde siden på
Sicilia og i Wien, men døde på sykehus i
Norge.
Se også: arbeidsmobilisering; domstoler, norske; domstoler, tyske;
Eilifsen, G.; Germanske SS Norge; jødeaksjonene.
Litt.: Ringdal, N.J.: Gal mann til rett tid. 1989.
NJR
Rikskommissariat, se Reichskommissariat.
Riksmøte,betegnelsen på NS’ partilandsmøte. Holdt hvert år i 1930-årene, til sammen 7, riktignok uten besluttende myndighet, for i den autoritært førerstyrte bevegelse hadde
medlemmer eller delegater ingen aktiv rolle å
fylle. Riksmøtet hadde etter partiets lover
ingen myndighet. Men ledelsen fikk kontakt
med tillitsmennene, og hele ledersjiktet
påhørte førerens tale, som ofte var av prinsipiell betydning for det videre arbeid.
- Under okkupasjonen ble det bare holdt ett
riksmøte, 26—27.9.1942 i Oslo. Programmet
samlet ca. 10 000 tillitsmenn fra hele landet
og omfattet taler, parader, minnestund for de
falne, tillitsmannsmøter på ulike nivåer, samt
førerting, møte i partiets øverste organ. Den
gjennomgående politiske tendens i arrangementet ble av tyske observatører tolket som
overraskende pro-germansk. Møtet var da
også i sin tid (sommeren 1942) besluttet holdt
ut fra den antakelse at Hitler snart ville inngå
fredsavtale med et selvstendig Norge, hvorfor et riksting ble planlagt innkalt under riksmøtet for å godkjenne den preliminære fredsavtale. Da det snart etter ble kjent i bevegelsen at Hitler likevel avslo å la den norske
regjering overta suvereniteten i Norge, fortapte den germanske tendens seg raskt. Verken i 1943 eller i 1944 var det aktuelt for NS
å avholde riksmøte.
Litt.: Dahl, H.F.: Quisling. En fører for fall, 1992, NS 8.riksmøte, 1942.
HFD
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
