- Quelprud, Thordar (Fladmoe) (1901—
92), leder for Arvebiologisk Inst. ved Universitetet. Var utdannet biolog, med spesialitet i arvelighetsforskning. NS-medlem fra 1934 til -36 og meldte seg inn igjen høsten 1941.
Politisk og ideologisk var han lite opptatt av
annet enn arvebiologi. I oktober 1942 ble han
utnevnt til dosent, samtidig opprettet han et
eget Arvebiologisk Institutt ved Universitetet. Instituttet ble aldri noe stort foretakende.
Quelprud holdt forelesninger i arvebiologi og
raselære ved NS’ Førerskole på Jessheim, og
skrev artikler i partiets teoretiske tidsskrift
NS Månedshefte. Quelprud ble oppfattet som
politisk naiv, men samtidig hadde han status
som en slags rasebiologisk ideolog i partiet.
Da Universitetet ble stengt i november 1943,
gikk det meste av virksomheten ved instituttet i stå. Quelprud ble frustrert over utviklingen, søkte avskjed som dosent og meldte
seg ut av NS høsten 1944.
Se også: rasehygiene; Universitetet i Oslo.
ØS
quisling, betegnelse på NS-tilhenger, myntet som skjellsord synonymt med «forræder»
og første gang lansert internasjonalt av The
Times 19.4.1940 med oppfølging av Daily
Mai1 4 dager senere. Via BBC gikk det ut over
verden hvor det siden har vunnet universell
anvendelse som betegnelse på en person som
under krig stiller seg til fiendens disposisjon.
- I 1940—41 ble den negative betydning forsøkt snudd og ordet brukt som betegnelse av NS selv («Ja, jeg er en quisling, og jeg er stolt
over å være en quisling!», Hagelin i Colosseum mars 1941). Forsøket mislyktes.
Se også: mynter og sedler.
HFD
Quisling, Maria (1900—80), oppr. Maria
Vasilijevna Pasetsjnikova, Vidkun Quislings
hustru. Vokste opp alene med sin mor i Kharkov og møtte Quisling under hans første opphold i byen 1922. De ble kjent det følgende år,
og giftet seg 10.9. 1923. Aret før hadde Quisling tatt en 17-årig pike, Alexandra Voronesj, til hustru i samme by. Sannsynligvis var begge ekteskap av uformell, ev. papirløs karakter,
skjønt Quisling i brev hjem omtalte dem begge
som giftermål. Han fremholdt alltid siden at
han hadde giftet seg med Alexandra bare for å
kunne ta seg av henne som en pleiedatter,
mens Maria var hans riktige hustru. Begge ble
med til Norge sommeren 1923, og de tre
bodde sammen i Paris 1923—24.
- Ekteparets første år var preget av lange
atskillelser pga. Quislings reiser. Først fra og
med høsten 1928 bodde de fast sammen, da i
Moskva, siden julen 1929 i Oslo der Maria
styrte deres hjem i Erling Skjalgssons gate
26, inntil de høsten 1941 flyttet inn på Gimle.
Maria var vakker, mørk, rank og av middels
høyde. Hun snakket etter hvert godt norsk,
var sin mann hengiven, men levde noe
ensomt pga. hans altoppslukende politiske
arbeid. Selv var hun lite politisk interessert,
deltok i NS bare som «førerens hustru» og sto
tilsluttet NSK uten å være særlig aktiv. Ekteparet fikk ingen barn. Under okkupasjonen deltok hun med stil i offisielle tilstelninger og
middager, men var aldri med på reisene til
Tyskland og fremholdt selv at hun etter hvert
kom i et intenst motsetningsforhold til Terboven, som hun mente plaget hennes mann utilbørlig.
- Maria Quisling ble arrestert i maidagene
1945, men straks løslatt. Det ble ikke reist
straffesak mot henne. I mange år førte hun en
kamp mot myndighetene for å få frigitt sine
deler av fellesboet som var beslaglagt ved
mannens arrestasjon. Etter hvert lyktes det
henne å få både leiligheten og store deler av
innboet og maleriene tilbake. Alt ble ved hennes død realisert til fordel for et legat som
siden 1983 hvert år utlyses til trengende eldre
i hennes og mannens navn.
Se også: Gimle; Quisling, V; Terboven, J.
Litt.: Juritzen, A.: Privatmennesket Quisling, 1988,
Løveid, C.: Maria Q., skuespill, 1993, Quisling, M.: Dagbok, 1980.
HFD
Quisling, Vidkun (1887—1945), NS’ fører
fra 1933 og Hitlers forbundsfelle i Norge
1939—45.
- De ytre begivenheter i denne rikt utrustede
og særpregede mannens liv er kjent fra en
omfattende biografisk litteratur. Han var
prestesønn, oppvokst i Fyresdal, Drammen
og Gjerpen, artium Skien 1905, krigsskolen
1905—08 med beste karakter, deretter artillerioffiser og medarbeider i generalstaben til 1923, avbrutt av oppdrag som militærattaché
i Petrograd 1918, i Helsingfors 1919—21,
stedlig leder av Fridtjof Nansens hungersnødaksjon i Ukraina 1922 og igjen i 1923, da han tok avskjed fra generalstaben. Livnærte seg
deretter med ulike internasjonale oppdrag.
Bosatt i Moskva 1926—29. Forsvarsminister i
Bondepartiets regjering mai 1931—mars
1933. Stiftet NS i mai 1933 s.m. F. Prytz, J.B.
Hjort og R. Hvoslef for å utnytte den positive
oppmerksomhet han som statsråd hadde vunnet i kampen mot kommunismen. Oppnådde ingen mandater ved valgene i 1933 og 1936,
satt etter avskallinger i partiet 1937 tilbake
med en kjerne av trofaste tilhengere og søkte
herfra forbindelse med NSDAP; oppnådde
foretrede for Hitler 2 ganger i desember 1939
og ble lovet samarbeid og økonomisk hjelp.
- Overrasket av det tyske overfall 9.4. proklamerte Quisling statskupp samme kveld i tiltro til tysk anerkjennelse; denne fulgte,
men ble trukket tilbake 3 dager senere og
hans regjering måtte vike for Administrasjonsrådet 15.4.1940. Søkte på ny støtte i Tyskland gjennom riksleder Rosenberg, og
oppnådde i det kompliserte maktspillet sommeren 1940 (da han selv var tvunget til å oppholde seg i Berlin i 6 uker) å komme i offisiell posisjon ved at Hitler valgte ham som tysk
hovedsatsing i Norge. 25.9.1940 ble NS
erklært som landets eneste lovlige parti og
mottok fra nå av fullfinansiering fra okkupasjonsmakten. Et kommissarisk statsrådsstyre av NS-folk, reelt ledet av Quisling, ble innsatt som forberedelse til en endelig maktovertakelse. 1.2.1942 ble også Quisling etter tysk godkjenning innsatt av sine egne ministre som ministerpresident med midlertidig utøvelse av stortingets og kongens myndighet.
- Quisling tilstrebet under hele krigen selvstendig status for Norge, dvs, at okkupasjonen skulle heves gjennom en fredstraktat og landets
suverenitet anerkjennes av Tyskland. Deretter
skulle Norge allieres med Tyskland, tilsluttes
Anti-Kominternpakten og etter gjeninnføring
av verneplikten stille tropper i den felles kamp.
I Quislings planer inngikk også dannelsen av
en europeisk union med felles marked og mynt
med Tyskland i ledende, men ikke dominerende posisjon. Disse bestrebelser, fremført gjennom en lang rekke henvendelser og besøk
hos Hitler, ble imidlertid avslått da Hitler ikke
ønsket å binde seg til noen permanent ordning
så lenge krigen pågikk.
- Quislings lederskap falt nasjonalt helt
igjennom, dels fordi det ble utøvd på tvers av
konstitusjon og tradisjon og aldri kunne renvaskes for forræderiet 9.4., men særlig fordi det hvilte på den uttrykkelige forutsetningen
om tysk seier i krigen og Norges nødvendige
innordning i et tyskdominert etterkrigs-Europa. Etter hvert som denne forutsetning brast og opinionen i Norge ble entydig antitysk kunne lederskapet og partiets maktmonopol bare understøttes ved repressive midler. Quisling ble dermed stående med skylden
for nesten alle negative følger av okkupasjonen, en rolle som hans tilknappede vesen og menneskelige naivitet var som skapt for å
bære. Innad i NS var imidlertid hans lederskap preget av betydelig dyktighet og besluttsomhet, skjønt også av en påfallende egensindighet som gjorde at han kunne fatte viktige
beslutninger — f.eks. om kuppet 9.4.1940 —
uten i det hele å ha rådført seg med partikjernen. Han nøt likevel full autoritet i denne krets og utover i partiorganisasjonen pga. sin personlige integritet og utpreget ideelle begavelse.
- Prosessen mot han august—oktober 1945
ble ført med tunge forræderibeviser både mot
ham og hans medarbeidere i 1939—40, Hagelin og Scheidt, uten at Quisling selv kunne eller ville avgrense sin egen rolle fra deres.
Tiltalt for landsforræderi, dømt til døden,
henrettet ved skyting 24.10.45. Den største
uavklarte flekk i hans liv, bortsett fra de formelle omstendighetene rundt hans to ekteskap, er fremdeles spørsmålet om hva som
egentlig ble sagt og avtalt i Berlin vinteren
1939—40, der et fullgodt dokumentarisk
materiale ennå savnes.
Se også: administrasjonsrådet; Bergh, H.;
Hitler, A.; Hjort, J.B.; Hvoslef R.; kommissariske statsråder; Prytz, F.; Quisling, M.; riksrådsforhandlingene; statsakten; Terboven, J.; Akershus festning
Litt.: Straffesak mot V.A.L.J. Quisling, 1946, Dahl, H.F.: V. Quisling 1—2, 1991—92, Høidal, 0.: Quisling, 1988.
HFD
Quisling-Hitler-møtene
Hitler mottok Quisling til i alt 11 møter, hvorav 4 offisielle. Bare fra 2 av dem, 16.8.1940 og 19.4.1943, foreligger egentlige referater. fra møtet 21.1.1944 har det eksistert et nedskrift fra Bormanns hånd som til nå ikke er funnet. Kildene er ellers spredte og annenhånds.
- 1. møte: 14.12.1939, i Rikskanselliet, Berlin. Quisling var introdusert for Hitler av storadmiral Raeder og ankom ledsaget av Hagelin og Scheidt. Hitler ledsaget av ambassadør Hewel fra utenriksdep.
- 2. møte: 18.12.1939, samme sted. Samtalene ved de to første møtene dreide seg om den politiske situasjonen i Norge og Skandinavia nå da trusselen om en vestalliert invasjon var aktualisert etter utbruddet av Vinterkrigen. Mulig mottiltak: At den norske regjering, ev. med Quisling og NS på plass, kalte Tyskland til hjelp. Etter møtet 14.12 ga Hitler OKW ordre om å igangsette en studie av en mulig besettelse av Norge (Studie Nord): Etter møtet 18.12., da Hitler lovet Quisling politisk og økonomisk støtte, beordret han i tillegg Scheidt i hemmelighet til Norge som observatør med beskjed om å rapportere direkte til sin adjutant Schmundt. Quisling fremla på sin side et memorandum "Om nødvendigheten av et storgermansk forbund" 14.12. og om de gamle norske vesterhavsøyer 18.12.
- 3. møte: 16.8.1940, Rikskanselliet i Berlin. Quisling ledsaget av Scheidt, Hitler av Bormann og Lammers. Tema: Quislings og NS' rolle ved den kommende nyordning av Norge. Hitler uttrykte sin takknemlighet for at Quisling har gjort ham oppmerksom på den allierte fare for Norge.
- 4. møte: 5.9.1940, Rikskanselliet Berlin. Quisling alene, på tysk side Hitler, Bormann, Lammers, før og etter møtet også Terboven og trolig Wegener.
- 5. møte: 11.9.1940, samme sted, samme deltakere. Møtene fant sted i riksrådforhandlingenes sluttfase og fastla Quislings og NS' rolle definitivt. Mot Terbovens ønske skulle NS få den ledende rolle i Norge, først i en overgangsregjering med NS-flertall mens partiet ble bygd opp, så etter 6 måneder som en ren Quisling-regjering. Et møte var også planlagt 12.9., men ble antakelig ikke holdt.
- 6 møte: 13.2.1942 Rikskanselliet Berlin: Ministerpresident
Quisling på statsbesøk hos der Führer, ledsaget på reisen av Fuglesang, Hagelin og Thornsen, men under selve konferansen alene med Hitler, Bormann, Lammers, Terboven og Wegener. Quisling fremla omfattende memo om norsk selvstendighet, fredsslutning, diplomatisk representasjon, egen hær, samt plan for et Germansk forbund og en utredning om forsyningssituasjonen. Kommuniké utsendt.
- 7. møte: 19.4.1943, Schloss Klessheim ved Obersalzberg. Quisling alene i offisielt møte med Hitler, Bormann, Lammers, Himmler, Terboven, Neumann. På forhånd hadde Quisling rettet skarp kritikk mot den tyske politikk overfor Norge og andre besatte land; Hitler svarte nå med en lang monolog om at fredsslutning og selvstendighet måtte vente, og at skjerpet styre og ev. militærdiktatur i stedet kunne komme på tale, men han ga sitt ord til Quisling "som germaner" på at Norge etter krigens slutt igjen skulle bli fritt. Kommuniké utsendt. Quisling brukte Hitlers erklæring i sin tale på NS' 10-årsdag 17.5.1943 og Terboven gjentok den på partiets rådsmøte 26.9.1943; det eneste kjente tilfellet hvor Hitler har gitt slike løfter til et besatt land.
- 8. møte: 21.1.1944 i Hitlers felthovedkvarter Wolfsschanze ved Rastenburg, Øst-Preussen, det 3. offisielle møtet. Quisling ledsaget på reisen av ministrene Fuglesang, Lie og Whist, men ble stikk imot vanlig praksis mottatt til en lang samtale med Hitler alene. Quisling fremla igjen ønsker om selvstendighet, derunder gjenreisning av de norske befalsskoler med sikte på senere innkalling av årsklasser, noe Hitler og senere Himmler avslo. Også situasjonen for de nylig deporterte norske studentene ble tatt opp. Hitler talte om krigen i Russland og innviet sin norske gjest i vanskelighetene. Kommuniké.
- 9. møte: Rikskanselliet Berlin. Quisling ledsaget av Støren møtte Hitler, Terboven, Lammers, Bormann (?) til uoffisiell samtale
- 10. møte: 20.1.1945, samme sted og deltakere. Quisling ville påny reise kravet om fredsslutning og selvstendighet, nå med bakgrunn i ministeres skrivelse av 25.9.1944, og brakte dessuten med utkast til en Europa-pakt for et forbund av frie stater under tysk ledelse. Temaet ble i stedet den økende sabotasje i Norge. Terboven gikk inn for drastisk gisselskyting (tallet 10 000 nevnes i et referat), noe Hitler kategorisk avslo.
- 11. og siste møte: 28.1.1945 dannet den offisielle avslutning av denne ukes samtaler Quisling hadde med de tyske lederne etter tur - Goebbels, Rosenberg, Ribbentrop, Lammers, berger, Kaltenbrunner m.fl.. Quisling møtte offisielt Hitler, Lamemrs, Bormann, Ribbentrop, mens Terboven alt var returnert etter sitt nederlag i gisselskytingssaken. Det ble visstnok avgitt tysk løfte om forbud mot å ta gisler i rømtes familier, samt 10 000 pistoler til NS-tillitsmenn til selvforsvar mot hjemmefrontanslag.
- Dette møtet var det siste utenlandsbesøk Hitler mottok.
Litt.: Dahl, H.F.:Quisling. En fører for fall, 1992, Straffesak mot A.L.J. Quisling, 1946
OVA/HFD
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
