- proklamasjoner, Hjemmefrontens Ledelse (HL) utstedte 3 store proklamasjoner. Den
første kom i mai 1944. HL hadde da nylig trådt frem for offentligheten, og i proklamasjonen redegjorde den for sitt alminnelige politiske grunnlag og sine oppgaver. En mer
omfattende proklamasjon, men med et liknende innhold ble utsendt i april 1945. Natten mellom 7. og 8.5.1945 gikk ledelsens store
frigjøringsproklamasjon i trykken: «Vår
kamp er kronet med seier! Norge er atter
fritt!».
0KG
propaganda, påvirkning gjennom massekommunikasjon for å manipulere mottakernes holdninger med sikte på atferdsendring,
ble i stor skala drevet av alle parter under 2.
verdenskrig. Propaganda mot fienden tok
sikte på å undergrave stridsmoral og lojalitet;
propaganda i hjemlandet skulle mobilisere
befolkningen og motivere den til å utholde
stadig større press og ofre. I Sovjetunionen
og Tyskland ble meningspåvirkningen både
utad og i hjemlandet åpent kalt propaganda. I
allierte land ble i alminnelighet uttrykket
informasjon foretrukket, bortsett fra den
påvirkning som ble rettet mot fienden, som
gjerne kaltes «enemy propaganda». Hos norske eksil-myndigheter ble propagandaen for Norge og Norges sak drevet fra Statens Informasjonskontor i London, mens påvirkningen av opinionen hjemme gikk som nyheter og foredrag gjennom London Radio. I Norge ble det meste av propagandaen ledet fra Kultur- og folkeopplysningsdep. Den begrensede virksomhet som ble satt inn for å fremme NS-Norges sak i utlandet lå hos Direktoratet for spesialorientering ved Quislings kansli.
- Propaganda ble drevet i trykt skrift, plakater og slagord, gjennom kringkasting, film og høyttalerbudskap, ved journalistiske, emosjonelle eller direkte bedragerske virkemidler. Nytt siden forrige verdenskrig var den målbevisste regi av flere virkemidler satt inn i én og samme kampanje, og sk. "svart propaganda" mot fienden, der avsender forega at han befant seg i mottakerens land og talte som en
av dem.
- Både nye medier og ny overtalelsesteknikk, samt den omstendighet at så mye avhang av sivilbefolkningen, gjorde propagandaen 1939—45 vesentlig mer omfattende enn under 1. verdenskrig. Det ble alminnelig å si at denne krigen ble ført med 4 våpen:
hær, marine, flyvåpen — og propaganda.
Se også: Frihetssenderen; alliert propaganda; London Radio; tysk propaganda.
Litt. Jowett, G.S./O’Donnell, V.: Propaganda and Persuasion, 1992.
HFD
Propagandakompanier (PK), spesialenheter innenfor den tyske Wehrmacht, kom i løpet av 2.verdenskrig til å dekke alle
fronter med foto-, film-, radio og skriftreportasjer. Landgangen i Danmark og felttoget i Norge 1940 ble fulgt av PK fra første dag, i
Norge underlagt korvettenkapitän Klaus-Friedrich Hahn, som igjen sorterte under overkommandoens Propagandastaffel N og D.
Oppgaven var å forsyne Tyskland med krigsreportasjer i tekst og bilder, samt å sørge for innslag i den tyske radio og i kinoenes ukerevyer. Videre å styre norsk presse i Oslo,
Trondheim og Bergen, samt kontrollere den
norske radioen. Avdelingen besto av 60 mann
hvorav 10 omkom under overfarten. Det norske felttoget ble grundig dekket av filmende, skrivende og fotograferende reportere fra alle
de tre våpengrener. Da nordmennene ikke
hadde tilsvarende ressurser stammer de fleste
av de dramatiske opptakene fra kampene i
1940 fra tyske fotografer. Ved felttogets slutt
hadde PK tatt 7.800 fotos og 9.550 m film,
levert 168 reportasjer og 136 radioreportasjer.
Se også: propaganda; tysk propaganda.
Litt.: Aspeim og Hjeltnes: Tokt ved neste fullmåne, 1990,
Dahl, H.F.: Dette er London, 1978, Heysing, G.: Propagandatruppen der deutschen Kriegsmarine, 1965.
OVA
prostitusjon forekom under okkupasjonen både i organisert og uorganisert form.
Mer tilfeldig prostitusjon fra norske jenter
overfor tyske soldater som kunder var ekstra
vanskelig å kartlegge og føre tilsyn med.
Sedelighetspolitiet hadde som instruks å ha
oppsikt med seksuelt smittefarlige kvinner,
ikke å begrense den seksuelle omgang med
tyskerne. Men mye tyder på at få tyske soldater betalte i rede penger for seksuelle tjenester fra norske jenter. I stedet ga de klær, mat, smykker og andre gaver til de jentene de
hadde forhold til.
- Tyskerne opprettet samtidig bordeller i de
største byene og sendte egne skip med kvinner nordover: tyske, franske og belgiske «Einsatzfrauen». De ankret opp nær de største skip i den tyske flåten. På bordellene fikk
ikke norske kvinner ansettelse. Offiserer og
menige soldater ble betjent av ulike kategorier prostituerte. De 30 franske pikene på bordellet Sfinx i Dronningens gate 6 i Oslo
betjente bare tyske offiserer. Oslo-politiet
måtte ved et par anledninger i 1944 rykke ut
for å hindre at norske kunder trengte seg inn
på bordeller beregnet på tyskere.
NJR
Prytz, Frederik (1878—1945), en av NS’
stiftere og Quislings nærmeste medarbeider,
finansminister i den nasjonale regjering fra
1942 til han døde av sykdom like før frigjøringen.
- Prytz var som Quisling prestesønn og offiser. De to traff hverandre i Den norske legasjon i Petrograd høsten 1918, og utviklet felles ideer og gjensidig nært vennskap. Da vennene møtte hverandre igjen i Oslo ved årsskiftet 1929-30 stilte Prytz seg i spissen
for et politisk prosjekt: dannelsen av en nettverksorganisasjon av i første rekke offiserer, for å realisere de ideer om en rasebasert utenrikspolitikk, en korporativ forfatning og et
målbevisst anti-kommunistisk arbeid som de
to hadde snakket om i Petrograd. I mars 1931
ble Nordisk Folkereisning i Norge stiftet. 2 år
senere ble organisasjonen omdannet til et
politisk parti, med Prytz som formann i
finanskomiteen. Men straks NS var stiftet og
finansiert, trakk Prytz seg fra politikken, satte
sine penger i det forfalne gods på Storfosen i
Trondheimsfjorden og flyttet med familien
dit for å drive eiendommen opp til et mønsterbruk. Frem til krigsutbruddet var han derfor lite aktiv i NS og opprettholdt forbindelsen med Quisling pr. korrespondanse. Høsten
1939 overtalte han Quisling til å reise til Berlin, men ble ikke selv kjent med at reisen faktisk endte i besøk hos Hitler.
At han ikke ble kalt til Oslo som konstituert minister skyldtes antakelig motstand fra Hagelin. Prytz var frimurer og moderat av
legning, Hagelin pågående og i utgangspunktet sterkt tyskinfluert. Prytz hadde dessuten unnlatt å slutte opp om 9. april-regjeringen.
Han måtte nøye seg med å bli fylkesmann i
Sør-Trøndelag. Her anla han en varsom linje,
og overrasket bl.a. med å erklære seg som
motstander av tyskernes og NS’ økende antisemittisme.
- Ved dannelsen av den nasjonale regjering
ble Prytz endelig kalt til Oslo. Hans ledelse
av Finansdep. 1942-45 er aldri blitt undersøkt systematisk, men hans kamp mot de inflasjonsdrivende tyske tiltak, og hans
intense forsøk på å dempe den tyske utbyttingen gjennom å tappe Norges Bank, er vel dokumentert. På den annen side valgte Prytz
et saklig korrekt forhold til okkupasjonsmakten og la seg aldri på noen demonstrasjonspolitikk. I partiet hadde han liten annen innflytelse enn den som gikk gjennom svigersønnene Chr. Astrup og Ø. Lundesgaard. Til Quisling personlig ble kontakten nærmere
etter hvert som Hagelins stilling ble svekket.
Finansministeren møtte ministerpresidenten
til faste, ukentlige møter, og de to synes å ha
talt helt fortrolig om alle vanskelighetene
med tyskerne de siste årene. Prytz reiste høsten 1944 en aksjon i regjeringen for påny å forsøke å bevege Hitler til å innrømme Norge
en fredsavtale, og samlet statsrådene om en
kraftig uttalelse om dette. Deretter måtte han
gi tapt mot sykdom. Mottok rett før sin død
storkorset av St.Olavs orden fra Quisling.
Se også: Astrup, C.; Hagelin, A.V.; Lundesgaard, Ø.; tysk økonomisk politikk; Quisling, V.
Litt.: Dahl, H.F.: En fører blir til, 1991; En fører for fall, 1992; Norges Bank under krigen, 1945.
HFD
prøvesaken, en rettssak Erstatningsdirektoratet reiste mot Morgenposten i Oslo, for å prøve grunnlaget for at en eventuell inndragning av de ikke-stansede avisenes krigsfortjeneste skulle vurderes.
- "Sværta", uavhengige Morgenposten (etablert 1866) ble under okkupasjonen Norges nest største avis. Avisens opplag økte fra ca.
40 000 i 1940 til ca. 60 000 i 1944, trass i
papirrasjoneringen.
- Lagmannsretten fant i 1946 å måtte avgrense tidsrommet for en inndragning til perioden avisen hadde hatt tvangsinnsatt NS-
redaktør, dvs. 1943—45, og gikk inn for en
inndragning for straffbare artikler i denne
perioden på kr 210 000. Høyesterett nedsatte
inndragningen til kr 170 000. Et stort mindretall stemte for frifinnelse.
- Utfallet i prøvesaken mot Morgenposten
innebar dermed at et omfattende presseoppgjør basert på store overføringer fra ikke-stansede til stansede aviser bortfalt.
Se også: Aftenposten; avisoppgjøret; norsk presse; Pressedirektoratet.
Litt.: Hjeltnes, G.: Avisoppgjøret etter 1945, 1990.
GHj
psykiatri. Krigstiden berørte norsk psykiatri på flere måter. Året 1940 hadde Psykiatrisk klinikk ved Universitetet i Oslo, Ullevål sykehus og andre sinnssykehospitaler atskillige innleggelser med tildels alvorlige sinnslidelser utløst av krigshandlingene. Som helhet var det imidlertid under krigsårene litt færre innleggelser i norske sinnssykehus enn i
årene før og etter — et funn som kan tolkes på
flere måter. De psykiske langtidsvirkningene
av krigsfangers, soldaters og sjøfolks påkjenninger er forøvrig utforsket og beskrevet i etterkrigstidens faglitteratur.
- Mange psykiatere har vært opptatt av
nazismen som psykologisk og psykopatologisk fenomen. Johan Scharffenberg publiserte allerede i 1933 en omfattende analyse
av Hitler. Hans dokumentasjon, resonnement
og konklusjon om at Hitler var en paranoid
psykopat av profet-typen, i perioder på grensen til sinnssykdom, er på linje med mange senere studier. Scharffenbergs analyse er
bemerkelsesverdig pga. det tidlige tidspunkt.
Etter krigen har det kommet mange psykologiske studier av nazismen, og i Norge ble det initiert et forskningsprogram av Gabriel
Langfeldt i 1945. Ørnulf Ødegaard påviste at
medlemmer i NS hadde vært noe hyppigere
innlagt i psykiatriske sykehus for psykoser
enn gjennomsnittet av den norske befolkning.
En lignende problemstilling ble tatt opp av
Johan Bremer i en studie fra Berlevåg i Finnmark. Han fant at omfanget av personlighetsmessige avvik var større blant nazister og
kollaboratører enn i gjennomsnittet av
befolkningen. Et utvalg av frontkjempere
som ble undersøkt av Harald Frøshaug viste
lav psykiatrisk sykelighet og en utdannelse
og intelligens som var noe over middels. En
studie av kvinnelige angivere kom til det
motsatte resultat med høy sykelighet, dårlig
begavelse og vanskelige sosiale forhold. Det
ble også foretatt en undersøkelse av intelligensnivået av de såkalte tyskertøser som viser resultater under middels. Ingen av resultatene av disse undergruppene kan imidlertid
generaliseres fordi utvalgene ikke er representative og undersøkelsessituasjonen var
utilfredsstillende. Studiene er også mer av
beskrivende enn forklarende art, og i tolkningen av resultatene kan det være vanskelig å skille årsak og virkning. I tillegg må nevnes
at gjennomføring av slike prosjekter skjedde i
en tid hvor man ikke hadde dagens forskningsetiske krav til informert samtykke.
- Psykiatriens og psykologiens interesse for
nazismen bunner i dens tilsynelatende irrasjonalitet i form av storhetsforestillinger hos lederne, urealistiske negative og degraderende tanker om andre folkegrupper, og dens
evne til å mobilisere tilhengere til å utføre
ekstremt destruktive handlinger. Nazismens
historie er fortsatt et sentralt tema i politisk
psykologi og psykiatri og har tildels fått fornyet interesse pga. den politiske utvikling fra slutten av 1980-årene.
Se også: Langfeldt, G.; Scharffenberg, J.
NJL
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
