- Pilestredet/arbeidskontoraksjonen,
sabotasje mot Oslo arbeidskontor 20.4.1943
utført av Asbjørn Sunde (Osvald) og hans
gruppe. Aksjonen var godkjent av Milorgs
råd og markerte en vridning av den autoriserte motstandskampen i mer voldelig retning. Aksjonen var i seg selv svært vellykket
da de viktige arkivene i bygningen ble ødelagt, men Sunde selv ble såret og 3 andre arrestert og henrettet.
Se også: Osvald-gruppen; Sunde, A.
IK
Pisani, Eilev Rye (1923-47). Infiltrasjonsagent for Gestapo i Oslo og Bergen.
Dømt til døden og henrettet i 1947. Tilhørte
opprinnelig SS-vaktbataljon. Lyktes å infiltrere miljøet rundt familien til sabotøren
Johan Peter Bruun i Oslo våren 1943, og forårsaket arrestasjon av denne, Reidar Holtmoen og Håkon Sunde, og indirekte deres
død. Ble senere sendt til Bergen for å infiltrere Saborg, hvor han ble avslørt og forsøkt likvidert.
Se også: Osvald-gruppen.
Litt.: Borgersrud, L.: Wollweber-organisasjonen i Norge, avh., 1994, F. Færøy: Den kommunistiske mot standsbevegelsen i Bergensdistriktet. 1940—45, hovedoppg. 1991.
II
Politidepartementet, opprettet 25.9.1940,
Politidep. ledet av Jonas Lie var et tysk krav
som ble reist alt under riksrådsforhandlingene i juni 1940. Dep. kom mer enn noe annet forvaltningsområde til å stå under
direkte tysk innflytelse. Allerede 25.10.40
fikk minister Lie direktiver fra den tyske politigeneral Rediess om at norsk politi sto under
Reichskommissars ledelse.
- Tyskerne ønsket en omorganisering av den
norske politietaten etter tysk mønster. Dette
innebar først og fremst en sentralisering av
ledelsen. Også Lie ville ha slutt på at landets
politimestre kunne sitte som «nessekonger».
Han ville også styrke politiet med flere stillinger. For å nå målene var det nødvendig å opprette et eget Politidep. Bemanningen økte
fra ca. 30 i 1940 til 182 i 1944/45.
- 1.7.1941 ble det opprettet to hovedavdelinger i dep.: Ordenspolitiet og Sikkerhetspolitiet, tilsvarende måten det tyske politiet var
organisert på. Hovedavdelingene hadde hver
sin sjef, direkte underordnet minister Lie.
Lederne av dep. hovedavdelinger ble kalt
generalmajor i politiet.
- Under dep. Ordenspolitiavdeling sorterte
politimestrene og ordenspolitiet, alle mindre
politikamre samt pris- og rasjoneringspolitiet. Under avdelingen for Sikkerhetspolitiet
lå Kriminalpolitiet, senere også Statspolitiet,
og under dette igjen Grensepolitiet, som også
hadde sin ledelse utenfor dep. I 1944 ble
Statspolitiet og Grensepolitiet flyttet inn i
dep. som nå fikk en egen avdeling for statspoliti, grense- og fremmedkontroll.
- Politidep. hadde NS-folk i de fleste høyere
stillinger. Dep. hadde også sett under ett en
høy andel NS-medlemmer blant sine tjenestemenn. Alle avdelinger var likevel ikke NS-dominert.
Se også: Lie, J.; politiet; Statspolitiet.
Litt.: Debes, J.: Sentralforvaltningens historie, bd. 5, 1980, Ringdal, N.J.: Mellom barken og veden, 1987, Rødder, S.: Min ære er troskap, 1990.
BB
politiet ble som etat sterkt preget av okkupasjonen. Norsk politi vokste svært i antall
ansatte samtidig som etaten ble satt under
sterkt politisk press av sin nye toppsjef, politiminister Jonas Lie. Samlet vokste politiet
fra ca. 4000 ved okkupasjonens begynnelse
til det dobbelte i 1943, og nyrekrutteringen
skjedde både ved at tidligere reservekonstabler ble trukket inn i tjeneste og via nyutdanning. Politiskolen på Kongsvinger kom i gang
høsten 1941. Bare statspolitiet og grensepolitiet ansatte folk uten politiutdannelse dersom
de hadde bakgrunn fra Hirden eller fronttjeneste.
- Politietatens ledelse sto i direkte kontakt
med tysk politi og tok ordre fra det. Etaten sto
samtidig under sterkt press fra NS. Det ble
truet med tap av jobb og med at tysk politi
kunne overta alt politiarbeid i Norge. Resultatet var at mellom 40 og 50% av alle som tjenestegjorde i etaten i okkupasjonstiden sto
som medlemmer av NS for kortere eller
lengre tid. Oppslutningen varierte; i Skien og
Halden meldte alle politifolk seg inn i NS, i
Kristiansand, Ålesund og mange byer i Nord-
Norge var det nesten ikke NS-medlemmer i
første del av krigen.
- Graden av politiske oppgaver varierte fra
gren til gren innenfor etaten. Pris- og rasjoneringspolitiet hadde godt rykte, statspolitiet
dårlig. Under aksjonene mot lærere, studenter
og jøder samarbeidet statspolitiet med kriminalpolitiet, Hirden og frontkjempere.
- Politiet ble tvunget til å hilse på tyske offiserer med germansk hilsen og utstrakt arm og
fikk i 1942—43 nye, grønne uniformer med
likhetspunkter til tyske militæruniformer. De
ble svært upopulære, og politifolk brakk
vingene av den ørne- eller kråke-liknende
fuglen på uniformsluen. "Kråker» ble enkelte
steder brukt som oppnavn på politiet pga.
dette symbolet.
- Under rettsoppgjøret ble politiet det store
unntak idet svært mange politifolk med NS-
medlemskap slapp straff og fikk beholde sine
stillinger. Oslos politimester Kristian Welhaven, som selv hadde vært tysklands-fange,
bidro sterkt til dette.
Se også: grensepolitiet; Lie, J.; Olbjørn, E.; politikompaniene; Welhaven, K.; æresord, politiets.
Litt.: Ringdal, N.J.: Mellom barken og veden, 1987.
NJR
politikompanier. I alt 600 norske soldater
på østfronten hadde politibakgrunn, 450 av
dem var tilknyttet 3 egne kompanier. De ble
sammensatt av folk som var rekruttert fra
politikantrene direkte, eller hadde en fullført
eller avbrutt politiutdanning på skolen ved
Kongsvinger bak seg.
- 1. politikompani forlot Norge høsten 1942,
ledet av Jonas Lie, både 2. og 3. politikompani
forlot landet i 1943. De 2 første kompaniene
tjenestegjorde på Leningrad-fronten, det
tredje ble satt inn i kampene i Nord-Finland.
Tapsprosenten innenfor politikompaniene
var høy. 3. politikompani var fortsatt i Finland ved fredsslutningen, de overlevende fra
1. og 2. kompani var stort sett gått inn i politiet etter tilbakekomsten.
Se også: frontkjempere.
Litt.: Blindheim, S.: Nordmenn under Hitlers fane, 1977.
NJR
polititroppene i Sverige. Etter hvert
som det kom stadig flere norske flyktninger i
vernepliktig alder til Sverige og de ikke
kunne reise videre til Storbritannia, dukket
den tanke naturlig opp at de burde utdannes
militært i Sverige. Et slikt tiltak var ugjennomførlig så lenge den svenske nøytralitetspolitikken gikk i tysk favør. Men da denne
politikken tok til å svinge i alliert retning fra
begynnelsen av 1943, åpnet muligheten seg.
Fra sommeren 1943 fikk en mindre norsk
styrke en kombinert politi- og militærutdannelse som sk. rikspoliti, og senhøsten s.å. ga
svenskene tillatelse til utdannelse av «reservepoliti». Bak det ordet lå en ren militærutdannelse. Til å begynne med opprettholdt
svenskene ganske mange restriksjoner på
utdannelsen, men disse forsvant etter hvert,
og polititroppene, fordelt på rundt 15 forlegninger, fikk et mer og mer militært preg. De 13 000 mann som utgjorde styrken i 1945,
hadde nærmest karakter av lette militærbrigader. 1300 politisoldater ble i løpet av vinteren og våren 1945 overført til Finnmark. Resten
rykket inn i Norge etter den tyske kapitulasjonen.
Se også: Söderman, H.
Litt.: Grimnes, O.K.: Opptakten til de norske polititropper i Sverige, 1968, Söderman, H.: Polititroppene i Sverige, 1946, Ørvik, N.: Norsk militær i Sverige 1943—45,
1951.
0KG
poteten ble redningen i krigens kosthold.
Uten denne rotknollen, fylt av B- og C-vitaminer og jern, hadde trolig hungersnød brutt ut i Norge.
- Familier som hadde en liten grønn flekk,
dyrket først av alt poteter. Gårdbrukerne utvidet potetarealet. Allment var nydyrkingen
under krigen betydelig og veksten størst for
grønnsaker og poteter. Potetarealet økte med
omlag 45% (227 000 dekar) fra 1939 til -44.
Likevel ble det potetmangel. Nordmenn
spiste så enormt mye mer poteter enn før, og
med generell matmangel kunne poteter
erstatte det meste. For å dekke behovet under
okkupasjonen ble det regnet ut at det trengtes
600 000 tonn poteter hvert år, det dobbelte av
førkrigsforbruket!
- Poteter og senere kålrot, drøyde de knappe
brødrasjonene. For mange familier kunne det
bli poteter til frokost, gjerne stekt i tran, til
middag og kvelds. Poteter var tilbehør eller
hovedrett alene — de ble kokt, stekt, moset,
oppspedd, spist kalde og varme.
- I knappheten slo oppfinnsomheten rot.
Poteter ble knadd inn i margarin, brøddeig,
kakedeig og i vafler og reddet mang en spikersuppe. Ingen ting kunne drøyes som med poteter; med litt kunstig farge, vips så sto
"smør og egg" på bordet.
- Kålrot ble satt inn som erstatning da potetene ikke strakk til. Kålrot erobret kjøkkenet,
inntok stekepanner og kjeler, smøg seg inn i
oppskriftene. Den ble ispedd alt fra tyttebærsyltetøy, fyrstekaker (avdempet med kamferdråper), til kjøttkaker. Overalt sto det å lese
om den fortreffelige kålroten, "proppfull" av
C-vitaminer!
- Den nye kosten fylte godt opp i magene.
Poteter ga forholdsvis mange kalorier sammenliknet med grønnsaker, men det trengtes
300 g poteter for å oppveie 100 g brød. 250 g
kålrot måtte til for å gi samme næringsverdi
som 100 g poteter, og hele 700 g kålrot trengles for å gi samme kaloriverdi som 100 g brød.
Se også: matauk; parsellen; rasjonering.
Litt.: Hjeltnes G.: Hverdagsliv, 1986, Stortingsmelding nr 37 (1945-46), Forsyningsdep. virksomhet i norge under okkupasjonen.
GHj
Poulsson, Erik (Tutein) (1897—1978),
jurist, bakgrunn ijuristenes illegale arbeid, en
av pionerene i hjemmefrontens sentrale sivile
apparat, særlig Koordinasjonskomiteen (KK)
som han var med å starte. Ble bedt om å lede
Den norske legasjons Sikringstjeneste (ST.) i
Stockholm fra sommeren 1944. S.T. ble lagt
under Rettskontoret, og skulle varsle motstandsbevegelsen i Norge om sikkerhetstrusler, infiltrasjon m.m. som ble kjent i Sverige.
Etter krigen ble Poulsson sjef for Direktoratet
for fiendtlig eiendom.
Se også: Koordinasjonskomiteen; Stockholmslegasjonen.
LaB
presidentskapet, det 89. Stortings presidenter for storting, odelsting og lagting som
var valgt i 1936, var det organ som sto formelt ansvarlig overfor tyskerne under riksrådsforhandlingene sommeren 1940. Presidentskapet besto da av Ivar Lykke (erstatning for C.J. Hambro som var i landflyktighet) fra
Høyre, Magnus Nilssen, Andreas Moan og
Peter 0. Thorvik fra Arbeiderpartiet, Neri
Valen fra Venstre og Gabriel Moseid fra
Bondepartiet. Forhandlingene, og særlig den
dreining mot større motstandsvilje som fant
sted senere under krigsårene, skandaliserte
presidentskapets medlemmer sterkt. Et forsøk fra noen av dem på å markere verdighet i
maidagene 1945 ved å sende ut et opprop om
ro og orden til allmennheten, ble avvist fra
Hjemmefrontens Ledelse. Oppropet ble nektet publisert og presidentskapet kom ikke til
orde. Så snart Stortinget trådte sammen sommeren 1945, ble nye presidenter valgt i de
gamles sted, selv om tingsesjonen var en
direkte fortsettelse fra 1940. Undersøkelseskommisjonens innstilling i 1946 ble en ytterligere belastning, med skarp kritikk av presidentskapets unnfallenhet overfor tyskerne:
Takket være dem var Stortinget ikke blitt noe
nødanker i farens stund, ble det sagt. Etter
hvert ble tonen mindre uforsonlig. Nyere historiske behandlinger av forhandlingene i 1940 ser ikke presidentens rolle tilnærmelsesvis slik som opinionen gjorde det i de første etterkrigsår.
Se også: Hambro, C.J; riksrådsforhandlingene; Undersøkelseskommisjonen av 1945.
Litt.: Loock, H.-D.: Quisling, Rosenberg und Terboven, 1972; Steen, S.: Riksrådsforhandlingene 1940, 1946; Undersøkelseskommisjonen av 1945, Innstilling 1946.
HFD
Presseabteilung. I april/mai 1940 ble
det opprettet en tysk presseavdeling i Norge
for å nyordne norsk presse, underordnet G.W.
Müllers hovedavdeling for folkeopplysning
og propaganda i Reichskommissariat. Avdelingen ble ledet av Hans Moser og besto av et kontor for allmenn pressepolitikk og kontorer
for dagsaviser, illustrert presse, kulturstoff og
økonomisk journalistikk, nyhets- og informasjonsstoff. Alt høsten 1940 begynte både Nasjonal Samling og Kultur- og folkeopplysningsdep. også å ville styre norsk presse. Men
tyskerne vedble å ha de siste og avgjørende
ord.
- Presseavdelingens arbeid var basert på at
pressen i Norge skulle styres politisk, som i
Tyskland. I praksis innebar dette alt fra
direkte inngrep, stengning av enkeltaviser og
personutskiftninger til oppsigelse eller arrestasjon av særlig velprofilerte journalister.
Spesielt viktig var det å få hånd om nyhetsbyråene, slik at bare finsiktet materiale ble
spredt Norge rundt. Tyske «ønsker» for norsk
presse ble meddelt Oslo-pressen på daglige
pressekonferanser, mens fortrolige dagsordrer ble sendt ut til resten av landet via telefon eller fjernskriver. Foruten regulære forbud inneholdt disse ordrene detaljerte retningslinjer for hvordan man ønsket bestemte begivenheter behandlet. I tillegg til disse kontrolltiltakene ble det startet opp egne tyske
aviser og gitt støtte til NS-organene, særlig
Fritt Folk.
- Sanksjonene mot de aviser som brøt med
retningslinjene, varierte fra stengning via
direkte sensur til papirrasjonering. Tallet på
norske dagsaviser sank som effekt av dette,
noe som lettet tilsynet. Like fullt fortsatte de
mange direktiver fra presseavdelingen å
skape et kaotisk pressemiljø — som også NS-
redaktører hyppig ga kritisk påtale av.
Se også: Deutsche Zeitung; Moser, H.;
norsk presse; pressedirektoratet; sensur; propaganda; Vertrauliche Tagesanweisungen.
Litt.: Foss, G.T.: Den undertrykte presse, 1990, Hjeltnes, G.: Avisoppgjøret etter 1945, 1990, Schmitt, P.F.: Widerstand zwischen den Zeilen?, 1985.
MM
Pressedirektoratet, en avdeling av Kultur- og Folkeopplysningsdep. som hadde til
oppgave å nyordne avisene i Norge. Gjennom
flere lover, først og fremst Lov om utgivelse
av trykt skrift av 26.2.1942, kunne Pressedirektoratet nedlegge en avis, fjerne redaktøren eller andre i en avis og innsette nye folk.
Bl.a. disse avisene ble nyordnet på denne
måten: Stavanger Aftenblad, Stavangeren,
Aftenposten, Fredrikstad Blad, Østlendingen,
Tønsbergs Blad, Varden, Porsgrunns Dagblad, Bergens Tidende, Morgenavisen, Sunnmørsposten, Adresseavisen, Lofotposten,
Tromsø, samt en rekke mindre aviser.
- Ved lov av 25.1.1943 om gjennomføring
av alminnelig nasjonal arbeidsinnsats ble det
ytterligere gitt adgang til å stanse aviser, ut
fra argumenter om å frigjøre arbeidskraft og
avlaste papirsituasjonen. Pressedirektoratet
forlangte at aviser ble slått sammen, helst
under et nytt og apolitisk navn. F.eks. gikk
Folkets Røst (A) i Askim inn i Øvre Smaalenene (uavh.) i 1942, ble trykt i Sarpsborg Arbeiderblad og kalt Den nye Tid. Akershus
Arbeiderblad og Akershus (H) ble i 1943 til
Nedre Romerike. Hamar Arbeiderblad og
Hamar Stiftstidende (H) ble slått sammen til
Hedemarkingen i 1943.
- Pressedirektoratets direktør var under hele
krigen Anders Beggerud.
Se også: arbeiderpressen; Beggerud, A.;
norsk presse; Presseabteilung.
Litt.: Hjeltnes, G.: Avisoppgjøret etter 1945, 1990.
GHj
Prinsesse Ragnhild, S/S, se Hurtigruten.
prisedom, beslag av skip og last i henhold
til folkerettens prisrettsregler, ble på flere
måter aktuelt under Tysklands okkupasjon av
Norge. Tyskerne var til å begynne med usikre
på om tysk priserett kunne gjøres gjeldende
her i landet. Spørsmålet var om Tyskland og
Norge var i krig. I en domsavgjørelse
4.10.1940 slo priseretten i Hamburg fast at
det hersket krigstilstand mellom Norge og
Tyskland 9.4.1940. Tyskerne erklærte omgående at de ville prisedømme ikke bare de 33 skipene som lå i Norge med kontrabandelast
bestemt for alliert havn, men hele hjemmeflåten. Rederne skulle foreløpig få beholde skipene mot å undertegne et dokument hvor man
anerkjente tyskernes rett til å prisedømme
skipene når de ville. En rekke norske skipsfartsinstanser ble nå brakt inn i saken på
norsk side, også den kommissariske statsråd,
Kjeld Stub Irgens, i Sjøfartsdep. Det norske
standpunktet var at grunnlaget for prisedømming manglet. Det var ikke krig mellom Norge og Tyskland 9.4. Irgens fikk tyskerne
til å trekke skrivet av 5.10. tilbake, men trusselen om prisedømming sto fortsatt ved lag.
Våren 1941 satte Irgens sin stilling inn på å
hindre tysk overtakelse av hjemmeflåten.
Samtidig la man opp til en uthalingsteknikk.
Først 28.4.1944 ble saken avgjort ved at
Overpriseretten i Hamburg slo fast at tysk
priserett kunne utøves i norske farvann
9.4.1940. Men dommen kom så sent i krigen
at tyskerne hadde andre ting å tenke på enn
prisedømming av den norske hjemmeflåten.
- Også oppbrakte skip tilhørende den norske
uteflåten ble dømt av den tyske Prisenhof i
Hamburg. Domstolen påberopte seg de første
årene konsekvent krigstilstanden mellom
Norge og Tyskland som grunnlag. Rederne
søkte ved sine advokater å så tvil både om
tidspunktet for krigstilstandens inntreden, og
om hvorvidt den fremdeles, etter våpennedleggelsen i Norge 10.6.1940, varte ved. Domstolen fastslo igjen og igjen at krigstilstand hersket mellom de to land siden 9.4.1940. En
spesielt grundig domsbegrunnelse fra oktober 1941 (Solglimt og Pelagos) ble også referert i norsk presse, og utløste sterke reaksjoner i NS-ledelsen, som holdt på at noen krigstilstand ikke forelå. Også Terboven tok saken
opp, og nyttet den til igjen å åpne strid med
den tyske marine. Hitler avgjorde selv saken
24.1.1942. Premissene skulle endres i neste
instans slik at for fremtiden skulle krigstilstanden ikke nyttes som grunnlag for prisedommer. Men selve beslaget sto ved lag.
Samtidig kom Hitler Quisling i møte ved å
godta dennes forslag om at norske skip som
enten vendte hjem, eller til aksemaktenes
eller nøytrale havner ikke skulle beslaglegges. Dette, sammen med at tyskerne ikke prisedømte den norske hjemmeflåten, tok Quisling til inntekt for sin oppfatning om at det
reelt, de facto, ikke hersket krigstilstand mellom hjemlandet Norge og Tyskland.
- Prisedømmingen av den norske uteflåten
fortsatte med den endrede begrunnelse resten
av krigen.
Se også: hjemmeflåten; Irgens, K.S.; krigstilstanden Norge- Tyskland; kvarstadbåtene; Schreiber, R.; statsakten; Trondheimsavtalen.
Litt.: Thowsen, A.: Den norske Krigsforsikring for Skib
1935—1985. bd. 1. 1988. Boehm, R.: Norwegen zwischen
England und Deutschland, 1956, Hartmann, S.: Nytt lys
over kritiske faser, 1965.
AT/OVA
Prispolitiet eller Pris- og rasjonaliseringspolitiet, som ble etablert 1.1.1941 med 37
politidistnkter, var formelt underlagt fylkesmennene frem til 1942. Prisdirektør Thagaard hadde i 1940 ønsket at den offentlige
kontrollen med prisforskriftene skulle foregå
gjennom et regionalt tilsyn underlagt Prisdirektoratet. De skiftende og noe uklare kompetanseforholdene førte til gnisninger bl.a.
med resten av politietaten og Prisdirektoratet.
Prispolitiets viktigste oppgave var å kontrollere at detaljistene overholdt prisforskrifter og småprodusenter sin leveranseplikt for bl.a. derigjennom å begrense utbredelsen av svartebørsen. Prispolitiets kontroll var vanligvis
mer omfattende og grundig enn den lensmennene og de kommunale pris- eller forsyningsnemndene sto for. De lokale og regionale
variasjonene var store fordi det var opp til
den enkelte tjenestemann hvor iherdig man
ville være i tjenesten.
- Prispolitiets forelegg kunne ankes inn for
by- eller herredsretten, da uten lekdommere.
Etaten behandlet i 1944 2900 rasjoneringssaker og 1400 prissaker. Prispolitiet hadde mellom 150 og 300 tjenestemenn under okkupasjonen. I 1947 ble etaten erstattet av Statens
pris- og rasjoneringsinspeksjon med omkring
280 ansatte.
Se også: politiet; svartebørs; Thagaard, W.
Litt.: Ringdal, N.J.: Mellom barken og veden, 1987, Pristidende 1940—45.
HE
prisregulering. I september 1939 fikk
norske myndigheter gjennom provisoriske
anordninger rett til å regulere priser og fortjeneste og omsetning. Trustkontrollkontoret/Prisdirektoratet, som på denne tid bare hadde
12 ansatte, ble ledet av den dynamiske Wilhelm Thagaard. I okkupasjonsårene ble Prisdirektoratet supplert av prispolitiet og de
kommunale prisnemndene som hadde ansvaret for å kontrollere overholdelsen av de nasjonale og lokale prisforskriftene. Dette
representerte et formidabelt kontrollapparat
etter norske forhold.
- Prisreguleringene ble i okkupasjonsårene
konstant skjerpet. Særlig viktig var prisforskriftene av 27.4. og 14.12.1940 som innebar prisstopp. Priser og avanser (i kr) pr. 8.4.1940 kunne bare økes med myndighetenes godkjennelse. Prisreguleringene omfattet med få
unntak all produksjon og omsetning av varer
og tjenester. Utbytteregulering var i funksjon
fra 1941. Rentereguleringen, som ble vedtatt
av Administrasjonsrådet, var unntatt fra Thagaards kompetanseområde etter motstand fra bl.a. Finansdep. og Norges Bank. Lønningene var bare indirekte omfattet av prisforskriftene, og de høye lønningene tyskerne tilbød ved sine anlegg, undergravde lønnsstoppen. I landbruket måtte det derfor i praksis
betales høyere lønninger enn de lovlige for å
skaffe arbeidskraft.
- Prisreguleringen under 2. verdenskrig må
likevel i hovedsak karakteriseres som effektiv og vellykket, særlig sett i forhold til den sterke inflasjonen under 1 .verdenskrig.
Hoveddelen av produksjon og omsetning
foregikk i samsvar med prisforskriftene. Prisøkningene som ble funnet nødvendig skjedde
i kontrollerte former. Konsumprisindeksen lå
i 1945 53% over 1939-nivået, mens engrosprisindeksen lå 78% høyere.
Se også: korporatisme; Norges Bank; Prispolitiet; svartebørs; Thagaard, W.
Litt.: Hauge, J.C./Lorentzen, S.: Prisregulering og prishåndhevelse, 1941, Statistisk Sentralbyrå: Statistisk-økonomisk utsyn over krigsårene, 1945, Trustkontrollen/Pristidende 1939—1945.
HE
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
