- pangermanisme, ideologisk retning
innenfor nasjonalsosialismen hvis mål var å
samle hele den germanske rasen i ett storgermansk rike. I sin konsekvente form ble pangermanismen utviklet først og fremst innenfor Heinrich Himmlers SS fra 1940. I noe
løsere form erobret den et slags ideologisk
hegemoni i den tyske nasjonalsosialismen.
En representant for en noe mer moderat pangermanisme var partiideologen Alfred Rosenberg.
- Den pangermanske nasjonalsosialismen la
spesielt vekt på raseideene: menneskeheten
var inndelt i raser, og disse rasene hadde ulik
verdi. Av denne raselæren ble det trukket en
spesiell politisk konsekvens: den germanske,
eller nordiske, rasen måtte samles i ett enkelt
rike. Dermed innebar pangermanismen et
bevisst ideologisk brudd med nasjonalismen.
Til den germanske rasen ble regnet folkeslagene i Nordvest-Europa: ved siden av tyskerne var det tale om nordmenn, svensker, dansker,
islendinger, nederlendere, sveitsere og flamlendere. Den viktigste pangermanske institusjonen var SS. Frivillige fra germanske land
ble organisert i egne avdelinger innenfor Waffen-SS, og det ble også bygd opp nasjonale underavdelinger av Allgemeine SS, de viktigste i Norge og Nederland.
- Pangermanismen kunne være velegnet
som en ideologisk legitimering av tysk imperialisme og maktpolitikk, og slik ble den også oppfattet i vide kretser. Men for ideologisk
orienterte pangermanister var det viktig å
markere at de germanske folkeslagene måtte
være likeverdige.
- I Norge var pangermanismen spesielt utbredt i Germanske SS Norge og i miljøet rundt Hans S. Jacobsens Ragnarok. Den fremste
pangermanisten i NS var justisminister Sverre
Riisnæs.
- Ideen om et nært fellesskap mellom de germanske folkene var ikke ny og spesifikk for nasjonalsosialismen. Allerede i annen halvdel av 1800-tallet fantes det erklærte tilhengere av et slikt fellesskap i Norge, de mest kjente er Bjørnstjerne Bjørnson og historikeren P.A. Munch.
Se også: Germanske SS Norge; Grossgermanien; Himmler, H.; Riisnes, S.; Waffen-SS.
Litt.: Sørensen, Ø.: Pangermanismen i tysk og norsk
nasjonalsosialisme 1940—1945, 1994.
ØS
Pan-gruppen, etterretningsgruppe i Østfold 1944—45, ofte omtalt som «tyskergruppen». Ble ledet av lensmann Hany Bjerkebæk i Berg ved Halden og organisert våren
1944 med undergrupper i Ørje, Sarpsborg,
Fredrikstad, Moss og indre Østfold. Den var
ikke underlagt XU-ledelsen i Oslo, men
hadde egen kontakt til legasjonen i Stockholm (Mi II). Pan samlet alle slags militære
opplysninger og gikk bevisst inn for å bruke
folk som var ansett for å være stripete, eller
som var medlem av NS. Resultatene var
utmerket. Pga. sammenblanding med andre
organisasjoner ble en del av gruppen arrestert
våren 1945. Bjerkebæk tok sitt eget liv under
forhør hos Sipo i Halden 28.2.1945. Pan-
gruppen fortsatte virksomheten til freden.
Se også: etterretningstjeneste; XU.
Litt.: Ulstein, R.: Etterretningstjenesten i Norge 1940—45, 1—3, 1989.
BN
panikkdagen 10.4.1940, dagen da ryktet om britisk bombing spredte seg i hovedstaden, og befolkningen flyktet hals over hode ut av byen. Ingen vet hvor ryktene kom fra. Men
plutselig ble det sagt at byen skulle bombes
innen kl. 12.00, litt senere innen kl. 14.00.
Alle skulle med ett ut av byen, til fots, på sykkel, på motorsykkel, med ski på ryggen på buss og trikk ut i marka eller til nabokommunene. Familier stimet med barnevogner og
kofferter, unge og gamle ble evakuert i hui og
hast i overfylte privatbiler eller stuet sammen
på tilfeldige lasteplan.
- Så gikk tiden mens folk sto, hutret og frøs
og slo floke på et tilfeldig jorde, spiste fra
kalde hermetikkbokser, og ventet — i skogen,
langs en utkantvei, i en nabokommune. Men
intet skjedde. Alt 10.4. om ettermiddagen
begynte ryktene å gå også om at ingen britiske fly med bomber var sett, og folk vendte tilbake til Oslo, samme dag eller kort tid etter.
- Ryktesmedene hadde samme dag tilsvarende suksess mange andre steder, f.eks. i Egersund, der okkupasjonen ennå ikke hadde
ført til noen uroligheter, da en mann løp gjennom Johan Feyersgate og ropte at 600 britiske fly var på vei for å bombe byen like før
kl. 11.00. I løpet av en time var byen tom.
- Ryktene om bombing fløy over landet
mens BBC og Sveriges Radio meldte om historiens største sjøslag utenfor Norges kyst og at bombefly og krigsskip var underveis fra
alle Europas hjørner. Flyktningene visste
ingen ting sikkert, men skapte i alle fall sammenbrudd i alt som het forsyninger i de «invaderte» distriktene.
Litt.: Bjørnsen, B.: Det utrolige døgnet, 1977, Grimnes, 0.K.: Overfall, 1984.
GHj
paroler, hjemmefrontens skriftlige eller
muntlige direktiver om hvordan folk skulle
forholde seg overfor tyskere og NS: Du
skal/Du skal ikke! Du skal ikke møte når NS
innkaller til propagandamøte, du skal ikke gå
på tyske filmer, du skal ikke delta i offisielle
idrettskonkurranser!!! Du skal protestere mot
Lærersambandet, du skal holde dine barn
borte fra NSUF, du skal... Den første tiden
visste folk stort sett hvem som sendte ut parolene, f.eks. foreningsstyret eller lærerledelsen, men etter hvert som motstanden måtte ledes illegalt, ble parolene anonyme. De illegale avisene var viktige spredere av paroler, og for å gi økt vekt, ble parolene det siste året iblant gjentatt i London radio. Utefronten ga
aldri noen paroler på egen hånd. Det var i forbindelse med en parole at betegnelsen Hjemmefrontens Ledelse (HL) ble brukt offentlig
for første gang, da London radio 15.5.1944
brakte parolen fra HL mot Arbeidstjenesten:
Ingen møter til sesjon!
- Det siste halve året brukte Hjemmefronten
også paroler for å få NS-medlemmer til å forholde seg rolig og ikke la seg lokke til konfrontasjoner med landsmenn. Hird og hirdfolks foreldre, lensmenn og Stapo-folk fikk
paroler med klar beskjed: Ingen handlinger
som kan skade norske hjemmefrontfolk! Gi
ikke fienden aktiv støtte! Bær ikke våpen mot
nordmenn! Angi ingen til politiet! Husk at
hjemmefrontens øyne følger Dem!
Se også: arbeidsmobilisering; Arbeidstjenesten; hjemmefronten; London Radio.
BN
parsellen var det lille stykke jord som bl.a.
en rekke kommuner stilte til rådighet for folk
til å dyrke poteter og grønnsaker, mange steder allerede våren 1940. Plener, parker, idrettsplasser, fotballbaner og andre høvelige
grønne flekker ble tatt i bruk.
- Grønne belter vokste frem rundt byer og
tettsteder, erobret hverdagens scene — med
poteten i hovedrollen. Funksjonærer med
stive rygger og dårlig redskap arbeidet side
om side med arbeidsfolk som var vant til å ta i
et tak, om ikke alltid i jorden. Prydvekster i
hager og parker vek for nyttevekster.
- I Fredrikstad var alt i mai 1940 60 mål av
kommunens jord utparsellert til potetdyrking,
fordelt på nesten 500 parseller. Våren 1941
ble nye 500 parseller utlagt til dyrking i Fredrikstad, våren 1942 800 flere parseller. Hver
parselldyrker fikk 200 m2.
- Matauken fra parsellene ga verdifulle kaloritilskudd, men hadde en bakside av bekymringer og ergrelser. Folk ble fristet, og stjal.
Fredrikstads ordfører skrev i august 1942:
«Nesten daglig ... blir potet- og gulrotparseller ... plyndret.» Med strenge straffer for nidingsdåden måtte grøden voktes — av parselldyrkerne selv.
Se også: gjenbruk; matauk; poteten; rasjonering; surrogat.
Litt.: Dehli, M.: Fredrikstad under krig og okkupasjon, 1981, Fjeldbu, S.: Et lite sted pd verdenskartet, 1980, Hjeltnes, G.: Hverdagsliv, 1986.
GHj
Partisenbrevet kalles det brev Kretsen
sendte regjeringen i London i februar 1943.
Foranledningen var at Kretsen hadde fått
kjennskap til at Milorg hadde skrevet til Forsvarets Overkommando (FO) i januar og bedt
om hjelp til å gjøre organisasjonen kampklar.
Milorg argumenterte med at det ville ha stor
nasjonal og militær betydning om Hjemmestyrkene ble satt i stand til å gi militær hjelp
ved den allierte invasjon som man da regnet
var nær forestående.
- Kretsen advarte i Partisanbrevet sterkt mot
geriljakrig og hevdet at en reisning av Milorg
ville bli det rene barnekorstog. De store opprullingene i det militære motstandsapparat i
1942 og de tyske represalier mot sivilbefolkningen, fikk Kretsen til å mene at kampen i
Norge måtte være vapenløs. Også i FO
utløste tragedier som Majavatn og Telavåg
tvil om berettigelsen av videre militær motstand, og Milorg ble spurt om sitt syn. Dette
var bakgrunnen for Milorgs januarbrev, som
utløste den sk. partisanstriden.
- Partisanbrevet avdekket at Milorg og Kretsen hadde forskjellig syn på verdien av militær motstand, men striden skyldtes også
mangelfull kunnskap om hverandre. Gjennom hele 1942 hadde Milorg samarbeidet med hva de kalte Råd Sivil, som Milorgs
ledelse trodde var den øverste sivile motstandsledelse. Milorgs januar-brev var blitt
forelagt dette Råd Sivil før det ble sendt, og
Milorg opplevde derfor Partisanbrevet som et
bakholdsangrep. Kretsen trodde på sin side at
Råd Sivil var Milorgs ledelse. Da Partisanbrevet ble skrevet, hadde Kretsen nettopp
fått vite at Råd Sivil var i gang med å planlegge kommunalordningen for overgangstiden fra krig til fred. Fordi Kretsen følte seg
særlig kallet til å arbeide med overgangsordningen, forsterket misforståelsene rundt Råd Sivil den mistillit Kretsen alt hadde til Milorg.
- Partisanbrevet førte til at forviklingene
rundt Råd Sivil gradvis ble oppklart utover
våren 1943, og Milorg og Kretsen innledet
det samarbeid som med tiden utviklet seg til
Hjemmefrontens Ledelse.
Se også: Heimbeck, J.; Hjemmefrontens
Ledelse; kommunalordningen; Kretsen;
Majavatn; Milorg; Råd Sivil; Telavåg.
Litt.: Grimnes, 0.K.: Hjemmefrontens ledelse, 1977.
SR
partisanene i Finnmark. Etter det tyske
angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941
opprettet russerne raskt et spionasjenett langs
kysten fra Tromsø til Kirkenes. Agentenes
oppgave var å overvåke skipstrafikken og
melde fra til Murmansk. Selv om de vanligvis
ikke drev sabotasje og bare nødtvunget innlot
seg i krigshandlinger med tyskerne, er de
gjerne i ettertid litt misvisende blitt kalt «partisaner».
- I alt 45 nordmenn ble vervet til etterretningsarbeid. I Sovjetunionen fikk de spesialopplæring i telegrafi, våpenbruk, fallskjermhopping og sabotasje. En av dem var en
kvinne, Dagny Sibblund fra Jakobsnes i Sør-
Varanger. 26 av partisanene var fra det lille
fiskeværet Kiberg, nær Vardø. Mange i
Kiberg, også kvinner og barn, hadde flyktet
til Sovjetunionen 25.9.1940, samme dag som
Terboven forkynte sin nyordning.
- Partisanene kjempet for Norges sak og for
den felles allierte sak i Sovjet-russisk tjeneste. I det strategisk viktige nordområdet
hadde også britene og Milorg sine agenter.
Partisanenes etterretninger førte til at russiske
fly og ubåter kunne angripe tyske konvoier og
enkeltskip mer systematisk og med store
tyske tap som følge. Partisanene utførte et
ytterst strabasiøst og farlig spionasjearbeid.
Tyskerne var alltid på jakt etter dem, og norske angivere fantes. Føde var ofte vanskelig å
oppdrive, og opphold i huler og primitive
hytter gikk på helsa løs. Nær halvparten av
partisanene mistet livet i kamp eller ved henrettelse.
- Etterkrigstiden ble tung å bære for mange
av de gjenlevende og deres familier. Mistanken om fortsatt tjeneste for Sovjetunionen hang ved under den kalde krigen. 3 tidligere
partisaner ble også dømt for spionasje. Først
40 år etter krigen fikk partisanene myndighetenes påskjønnelse for sin krigsinnsats.
Se også: Kiberg; Milorg; Special Operations Executive.
Litt.: Eriksen, H.K.: Partisaner i Finnmark, 1969, Fjørtoft, K.: Lille Moskva, 1983.
KEE
Patriotic School, britisk mottakssentral i
London for avhør av flyktninger. Navnet
hadde ingen ting med krigen å gjøre, dette var
en tidligere skole for døtre av marinefolk som
var drept eller såret i tjenesten.
BN
Patriotisk forbund, organisasjon blant
landflyktige nordmenn i Sverige fra 1944.
Ca. 2500 medlemmer, mange med kommunistiske sympatier. Formann var NKP-eren Kristian Kulstad og nestformann den borgerlig-radikale Albert Brock-Utne. Særlig sistnevnte var opptatt av faren for militærdiktatur ved frigjøringen. Forbundet ga ut avisen
Norge og så på Grunnloven som sitt programskrift.
TP
Pedersen, Olav (Bjarne) Alvik (1904—).
Ledende NS-dommer, formann i Folkedomstolen til 1942, siden dommer i NS’ Høyesterett. I 1930-årene tilhørte han kjernegruppen
av NS-folk i Rogaland rundt Gulbrand
Lunde, inntil partiaktiviteten i Haugesund
døde hen. I august 1940 meldte Pedersen seg
for annen gang inn i NS. På oppfordring av
Lunde ble han formann for den nyopprettede
Folkedomstolen i desember 1940. I løpet av i
1/2 år mistet denne domstolen endel av sin
politiske betydning. Pedersen sto under under
press bl.a. fra Sverre Riisnæs om å bruke
domstolen til å idømme dødsstraff; han ville
gjerne ut av stillingen, men var likevel villig
til å bli dommer i Høyesterett. I siste del av
okkupasjonstiden fungerte han dessuten som
formann i Trustkontrollrådet og lagdommer i
Arbeidstjenesten. Pedersen ble idømt 15 års
tvangsarbeid og en omfattende økonomisk
inndragning.
Se også: domstoler, norske; domstoler, tyske; Folkedomstolen;
Høyesterett.
NJR
peiling, tyskernes farligste våpen mot radiosendere. Når signalene fra en agentsender ble
fanget inn, fant man posisjonen ved hjelp av
krysspeilinger fra 2 stasjoner som ofte lå
langt fra senderen. Tre tyske instanser var
involvert i peilingen (Schutzpolizei, Abwehr,
Gestapo).
- Spesielle lyttestasjoner kartla trafikken i
eteren og skrev ned alt, selv om man som regel
ikke kunne tyde meldingene før stasjonen med
koder var tatt. Prosedyre, frekvenser og telegrafistens rytme med morsenøkkelen gjorde
det mulig å skille stasjonene fra hverandre.
Grovsøking ble gjort med fjernpeilere som
ofte lå langt borte, deretter overtok peilestasjoner i samme land som senderen. Nå gjennomsøkte nærpeilere området fra bil, fly eller båt. Til slutt overtok «Nahstpeilung», peiling så
nær at de kunne snuble over senderen — man
hadde nå ofte peileapparat i beltet.
- Britene, i alle fall SIS, undervurderte grovt
hvor farlig peiling var for stasjonene. De la
skylden på folkesnakk, uforsiktighet eller angiveri, mens Fehmer i sin rapport etter krigen
skriver at alle stasjoner som ble tatt i Oslo-
området etter 1943, både SIS og SOE, røk pga.
peiling. I ettertid har flere SIS-agenter begynt å
undres om ikke britene med overlegg ofret
noen av sine "gammeldagse" radioagenter for
å beskytte etterretningskilden Enigma. Om tyskerne fanget noen radioagenter, ville de kanskje ikke undre seg over hvordan britene kunne vite forskjellige saker.
Se også: Enigma; Fehmer, S.; kontraspionasje; Secret Intelligence Service.
Litt.: Nøkleby, B.: Pass godt på Tirpitz!, 1988; Rørholt, B./Thorsen, B.: Usynlige soldater, 1990.
BN
Pelle-gruppa. Ragnar Sollie (1912—87)
med dekknavn Pelle ledet en uavhengig sabotasjegruppe som opererte i Oslo-området 1944—45. Gruppen gjennomførte en rekke
sabotasjeaksjoner mot verksteder, skip og
tyske lagre. Gruppen var løst sammensatt og
besto av en fast ledelse på 3—4 personer, samt
et vanerende antall undergrupper. Disse
undergruppene hadde i prinsippet ingen forbindelse med hverandre. Noen grupper besto over en viss tid, mens andre ble rekruttert til
et bestemt oppdrag.
- Pelle-gruppas største bedrift var sprengningen av 5 skip på Nyland og Aker Mekaniske verksteder 23—24.11.1944. Gruppen
som gjennomførte sprengningen var rekruttert
på verkstedene.
- Sollie var gjennom hele krigen medlem av
NKP, og sto på partiets motstandspolitiske
plattform, men pga. uoverensstemmelser
drev han sin virksomhet uavhengig av partiledelsen. Alt i 1942 hadde han forsøkt å opprette en aksjonsgruppe, men før denne kom
skikkelig i gang ble den utsatt for opprulling,
og Sollie måtte flykte til Sverige. Våren 1944
kom han tilbake til Norge og startet etableringen av Pelle-gruppa.
- I november 1944 ble en av undergruppene
rullet opp og i februar 1945 ble Sollie selv
arrestert. Sammen med 4 av de andre ble Sollie stilt for standrett og dømt til døden, men
av uklare årsaker ble disse dommene aldri
eksekvert, selv om fullbyrdelsen faktisk ble
kunngjort. 9 andre med tilknytning til Pelle-
gruppa ble henrettet i februar og mars 1945.
Se også: Nyland-Akers Mek.-aksjonen;
standrett.
Litt.: Barstad, T.A.: Pelle-gruppa, 1987.
TB
permittent-trafikk, se Sverige, Norges
forhold til.
Peterhead-basen, britisk-norsk base i
Skottland for nordsjøfart med norske fiskeskøyter 1941-1943. Basen ble opprettet sommeren 1941 på initiativ av britiske SIS, som
syntes det var en sikkerhetsnsiko å bruke
Shetlandsgjengens skøyter fordi disse også
fraktet SOE-agenter. Peterhead-basens norske mannskaper ble tatt ut dels i samarbeid mellom SIS og FD/E, dels av den norske
marine. I alt gjorde Peterhead-skøytene 23
turer over Nordsjøen med agenter og utstyr.
Men det tyske vaktholdet på kysten var skjerpet, og risikoen ble for stor. SIS sendte derfor
fra sommeren 1943 sine agenter fra Shetland
med norske motortorpedobåter (MTB). Problemet med nordsjøfarten ble endelig løst i oktober 1943 da Shetlandsgjengen fikk ubåtjagere.
Se også: Shetlandsgjengen; Secret Intelligence Service; Special Operations Executive.
Litt. Nøkleby, B.: Pass godt på Tirpitz!, 1988.
BN
Pettersen, Finn, se Friheten.
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
