- Offenberg, Egil (1899—1975), adm. dir.
ved Schous Bryggeri. Medlem av Koordinasjonskomiteen (KK) fra sommeren 1942 som representant for næringslivet. Da Hjemmefrontens Ledelse (HL) ble dannet i 1944
gikk Offenberg med også her. Han spilte en
avgjørende rolle i kampen mot næringssambandet og arbeidsmobiliseringen i 1943.
Statsråd i Gerhardsens samlingsregjering i
1945 som sjef for Forsyningsdep.
IK
Office of Strategic Services, OSS,
amerikansk etterretnings- og sabotasjeorganisasjon under krigen, en forløper for CIA
dannet 1947. OSSs Skandinaviske avdeling
ble opprettet i Stockholm høsten 1942 under
ledelse av oberst Georg Brewer. Leder for
den norske seksjon under ham var H.S. Erichsen. Viktigste operasjon i Norge var Operasjon Rype mot jernbanenettet i Trøndelag
ledet av den senere CIA-sjefen William
Colby i mars 1945.
Litt.: Ottosson, J./Magnusson, L: Hemliga makter, 1991, Smith, R.H.: OSS. The Secret History of America‘s First Central Intelligence Agency, 1972.
TP
offiserer. Det norske forsvaret besto før
krigen av et ganske begrenset antall offiserer,
gradene var gjennomgående lavere, en kapteinsgrad tilsvarte gjerne oberst i dag, noe som igjen førte til konstellasjonen eldre offiserer/lavere grader. Høyeste grad var generalmajor (Kommanderende General og 6 DK-sjefer), for Marinen kontreadmiral
(Kommanderende Admiral og 3 sjøforsvarsdistriktssjefer). Ren generalsgrad/admiralsgrad hadde bare kongen og kronprinsen.
- Da Norge ble angrepet 9.4. og regjeringen
valgte krig, sviktet en del offiserer under de
påfølgende kamphandlingene. Årsaken var
sammensatt, men generell misnøye med den
stilling landets styresmakter hadde inntatt til
militærpolitiske forhold, frustrasjon over det
som føltes som manglende satsing på forsvaret, kombinert med den ganske kaotiske situasjonen som oppsto etter det plutselige overfall, var de viktigste faktorer. At deler av offiserkorpset falt gjennom, kan likevel ikke
skygge for det faktum at det var denne yrkesgruppen som utgjorde stammen i den gryende militære motstandsledelsen. Dette til tross for at de, før de ble løslatt fra krigsfangenskap i
1940, måtte avlegge æresord på at de ikke
skulle utføre «noensomhelst fiendtlig handling av krigersk, politisk eller annen art mot det tyske rike, den tyske vernemakt eller de
tyske statsborgere så lenge Norge er okkupert». De som brøt æresordet, har i ettertid begrunnet dette med at okkupanten gjennom
sine handlinger selv brøt med sine forpliktelser. Men mange tok æresordet svært alvorlig,
og for disse lammet det fullstendig enhver
tanke på motstand.
- Allerede våren 1942 hadde Forsvarets
Overkommando sendt ut en forsiktig melding
til offiserene med oppfordring om å reise til
Storbritannia ("Regjeringen har bruk for
Dem. Dog må De selv avgjøre..."), noe
skjerpet ved et personlig tillegg fra forsvarssjefen og ved at Milorg mente det var en plikt å reise og straks utelukket de som unndro seg. Tonen ble ytterligere skjerpet i april 1943 da
104 offiserer ble beordret til London, 20 av
disse uten særlig forbehold («Regjeringen har
bruk for Dem. Kom via Sverige hvis De på
noen måte finner å kunne forlate landet»).
Tidlig på sommeren 1943 kom det signaler
om at tyskerne planla en aksjon mot offiserene. Da arrestasjonen kom 16.8., kunne tyskerne uhindret arrestere 1100 offiserer i full
uniform. Etter å ha blitt avkrevd en lojalitetserklæring, som de fleste nektet å avgi, ble de så sammen med de om lag 200 som tidligere hadde blitt arrestert, sendt til Schildberg i
Polen hvor de satt til krigen var slutt.
Se også: Forsvaret; Forsvarets Overkommando; hæren; marinen; Ruge, 0.; Aktion Polarkreis
Litt.: Rapport fra den militære undersøkelseskommisjon
av 1946, avgitt 1950, offentliggjort som NOU 1979:47.
AM
Okkenhaug, Arne (1911-75). Lærer
knyttet til skolekringkastingen i NRK. Sentral
i organiseringen av lærerfronten. Kom tidlig
med i KK og samarbeidet nært med Ole Jacob
Malm. Måtte reise fra landet mot slutten av
1942. Deltok på viktige møter mellom sivil og
militær ledelse i Stockholm samme høst. Han
var knyttet til Den norske legasjonen i Stockholm fra samme tid. Spilte også en viss rolle i
maidagene 1945 sammen med Selmer Alm.
Se også: Alm, S.
IK
okkupasjonskontoen, alminnelig betegnelse på den konto for kreditt i Norges Bank
som tyskerne opprettet i 1940 til dekning av
okkupasjonsutgiftene. Dette var en forskuttering av den norske stats forpliktelser under
krigstilstand, og månedlig ble det trukket
flere hundre mill. kr under okkupasjonen.
Beløpet dekket Wehrmachts anleggsarbeider,
den tyske siviladministrasjons utgifter mv.,
men i stigende grad også ytelser utover de
strengt nødvendige militære behov.
- Trekkene utgjorde en uhyrlig belastning
for Norge, og kontoen innebar konflikter med
tyskerne for Norges Bank og Administrasjonsrådet, men også for de konstituerte statsråder og Quislings regjering av 1942. Også
Terboven var stemt for å holde utgiftene
lavest mulig, men fordringene økte likevel i
strid med alle prognoser. Finansminister
Prytz brukte snart så sterke ord som at Norge
var ruinert og et falittbo.
- Fra årsskiftet 1940/41 hadde tyskerne av
hensyn til inflasjonsfaren forlangt at den norske stat skulle avbetale trekkene på kontoen i
Norges Bank. Av pengepolitiske grunner
hadde bankens ledelse forståelse for dette,
men Prytz var prinsipielt negativ og mente
slike avbetalinger skulle være et norsk anliggende, ikke et tysk. De avbetalte beløp ble
derfor satt på en særlig sperret konto, slik at
tyskernes reelle uttak ikke ble kamuflert, men
fortsatt var fullt synlige. Prytz søkte også,
sammen med Quisling, å få en endelig tysk
garanti for at trekkene skulle anses som gjeld
til Norge. Først ved årsskiftet 1944/45 forelå
et utkast til en avtale, men da Quislings siste
besøk hos Hitler i januar 1945 fortsatt ikke
brakte noen grunnleggende endring i det
norsk-tyske forhold, falt det hele bort.
23.2.1945 nyttet Terboven dette utfallet til å
beordre avskrevet den sperrede kontoen mot
okkupasjonskontoen.
Se også: Norges Bank; Prytz, F.
Litt.: Hartmann, S/Vogt, J: Aktstykker om den tyske
finanspolitikk i Norge, 1958; Milward, A.S.: The fascist-
economy in Norway, 1972, Norges Bank under okkupasjonen, 1945.
OVA
Olaussen, (Ansgar) Eugene (1887-1962),
journalist og forfatter, en av de ledende revolusjonære marxister i Norge 1907—27. Han hadde en kompromissløs agitatorisk stil, som
sentralstyremedlem i DNAs ungdomsforbund og mangeårig redaktør av dets organ Klassekampen og som stortingsrepresentant.
I 1927 brøt han med marxismen og gikk over
til Fedrelandslaget. I 1940 sluttet han opp om
nasjonalsosialismen og NS, uten formelt å bli
tatt opp i partiet. Han var en meget anvendt
skribent i flere NS-publikasjoner, og mer enn
noen annen forsøkte han å fremheve det sosialistiske innholdet i nasjonalsosialismen.
Hans memoarbok Fra Kreml til Youngstorget
(trykt i 1945), ble aldri utgitt.
Se også: Krogh, S; Meyer, H.
Litt.: Olaussen, E.: Fra Kreml til Youngstorget, 1945,
Sørensen, Ø.: Fra Marx til Quisling, 1983.
ØS
Olav 5., se kronprinsen.
Olbjørn, Egil Yngvar (1902—82), norsk
politigeneral, Jonas Lies høyre hånd og øverste sjef for norsk ordenspoliti. Tross sitt medlemskap i NS og sentrale stilling i politiet var han politiembetsmann mer enn politiker. Han
bidro, sammen med sin nærmeste medarbeider Ola Fritzner, til at norsk politi bevarte sin
uavhengighet av tyskerne i ordens- og trafikksaker. Under Eilifsen-saken lot han seg
derimot presse av Jonas Lie til å gå inn for
dødsdom. Arrestasjonen av store grupper
norske politifolk den følgende dag og deres
senere deportasjon til Tyskland var helt utenfor hans kontroll. Han hadde vært mye sammen med ledende tyske embetsmenn og politiledere, men reagerte til dels ampert på arrestasjonene av offiserer og politifolk og de videre tyske kontrollforsøkene som ble iverksatt fra høsten 1943. Dermed mistet han noe
av sin popularitet hos tyskerne. Han satt høsten 1944 arrestert en tid, og ble først løslatt etter press fra Jonas Lie. Den strenge dommen han fikk, ble gjengitt i Norsk retstidende
i 1949 og grundig referert i avisene.
Se også: Eilifsen, G.; Fritzner, 0.; Lie, J.;
offiserer.
Litt.: Hjort, J.B.: Justismord, 1952, Ringdal, N.J.: Mellom barken og veden, 1987.
NJR
Olsen, Erling (1901—83), stedfortredende
formann i det NS-kontrollerte LO fra
10.9.1941—31.12.1942, dømt til 7 års tvangsarbeid i 1946. Olsen var en av de mest kjente fra norsk arbeiderbevegelse som sluttet opp
om NS. Han hadde en tid vært med i Mot
Dag, og var ansatt som sekretær i Norsk
Kommuneforbund da tyskerne invaderte
Norge 9.4.1940. Olsen sluttet seg til Fagopposisjonen av 1940 og orienterte seg raskt i retning av NS. Formelt partimedlem i desember 1940.
- Olsen fikk sin posisjon i LO, da NS ble
overlatt kontrollen over fagbevegelsen i de
dramatiske septemberdagene 1941. Han gikk
dårlig overens med den kommissariske LO-
formannen Odd Fossum. Politisk kritiserte
han Fossum for å være for ettergivende for
Reichskommissariats trykk og for å legge LO
for tett under NS. Han ble avsatt i slutten av
1942, den formelle begrunnelsen var alkoholmisbruk og økonomiske uregelmessigheter. Olsen arbeidet som kontorsjef i Arbeidsdirektoratet en tid i 1943 og fra 1.7.1944 til frigjøringen, for øvrig holdt han en lav politisk
profil etter 1943.
Se også: Fossum, 0.; LO; Meyer, H.; Olsen,
H.
Litt.: Aagesen, K.: "Fagopposisjonen av 1940", 1940 —
Norge fra nøytral til okkupert, 1969, Pryser, T.: Arbeiderbevegelsen og Nasjonal Samling, 1991.
ØS
Olsen, Halvard (Olevarius) (1886—1966),
formann i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund 1919—1925, LO-formann 1925—1934, ansatt som konsulent i det NS-kontrollerte
LO fra oktober 1943 til nyttår 1945, byråsjef i
Sosialdep. fra januar 1945 til frigjøringen,
dømt til 7 års tvangsarbeid i 1946. Olsen var
født i Kvæfjord i Troms. Han spilte en
ledende rolle i Fagopposisjonen av 1911.
Senere hadde han flere sentrale posisjoner i
norsk fagbevegelse, inntil han ble kastet som
LO-formann i 1934.
- Etter invasjonen sluttet han seg til Fagopposisjonen av 1940 og orienterte seg stadig nærmere kollaborasjon med okkupantene og
partiet NS. I oktober 1940 holdt han en oppsiktsvekkende radiotale der han oppfordret norske arbeidere til å slutte opp om NS. Da
hadde det allerede vært ideer om å gjøre ham
til sosialminister i en NS-regjering, men han
ble ikke akseptert av Quisling. Olsen meldte
seg inn i partiet ved utgangen av 1940.
- Da NS overtok kontrollen over LO i september 1941 var Olsen sterkt på tale som formann, men Terboven nektet å gi ham et så
ledende verv. Han var nært knyttet til den
NS-kontrollerte LO-ledelsen gjennom hele
okkupasjonstiden som formell og uformell
rådgiver for den kommissariske LO-lederen
Odd Fossum. Han deltok i en rekke komiteer
og utvalg, og han var en flittig skribent i det
NS-kontrollerte LOs avis Norsk Arbeidsliv.
- Olsens hovedperspektiv gjennom hele
okkupasjonstiden var å ivareta arbeidernes
interesser. Han mente at dette kunne gjøres
innenfor rammen av et NS-styrt Norge, og
han understreket kraftig det sosialistiske innholdet i nasjonalsosialismen.
Se også: Arbeidets lov; Fossum, 0.; LO;
Meidell, B.; Melsom, 0.
Litt.: Pryser, T.: Arbeiderbevegelsen og Nasjonal Samling, 1991, Sørensen, Ø.: Fra Marx til Quisling, 1983.
ØS
Olsen, lngolf Hysing (1883—1961) begynte som skipsreder i Bergen i 1905. Representerte flere ganger norske rederinteresser i internasjonale skipsfartsforhandlinger. Ved
krigsutbruddet i 1939 var Hysing Olsen
Rederforbundets faste representant i London.
Samme høst deltok han i de norsk-britiske
forhandlingene om tonnasjeavtalen. Sammen
med minister Erik Colban, forhandlet Hysing
Olsen etter 9.4. med britene om fortsatt norsk
kontroll over handelsflåten. Av avgjørende
betydning var løsningen på flåtens forsikringsproblem som ble forhandlet frem 12.4. Hysing Olsen ble Nortraships første sjef etter
etableringen 25.4., men måtte allerede
samme dag vike plassen da skipsfartsdirektør
Øivind Lorentzen ankom London. Motsetningsforholdet som oppsto ble dempet noe da skipsfartsdirektøren sommeren 1940 dro til
USA som sjef for Nortraships New York-
kontor. Hysing Olsen ble direktør for London-kontoret. Utover i krigen bedret forholdet til Lorentzen seg betraktelig. Særlig synes
deres felles motsetningsforhold til Arne
Sunde og Hilmar Reksten å ha bidratt til
dette.
- Hysing Olsen nøt stor tillit hos britene som
betraktet ham og Trygve Lie som de mest
samarbeidsvillige på norsk side. Han hadde
betydelig innflytelse på norsk skipsfartspolitikk i krigsårene; mange oppfattet Hysing Olsen som Nortraships reelle sjef. I august
1945 etterfulgte han Lorentzen som Nortraships øverste sjef. Hysing Olsen forlot Nortraship våren 1948 og kom dermed til å lede
organisasjonen både i etterkrigstiden og størsteparten av oppgjørsperioden.
Se også: Colban, E.; handelsflåten; Lorentzen, Ø.; Nortraship; Sunde, A.; tonnasjeavtalen med Storbritannia.
Litt.: Basberg, B.: Nortraship — alliert og konkurrent,
Handelsflåten i krig 1939—1945, bd. 2, 1993, Thowsen,
A.: Nortraship — profitt og patriotisme, Handelsflåten i
krig 1939—1945, bd. 1, 1992.
AT
Onsager, Søren (1878—1946), maler,
medlemskap i NS fra 1940, var bildekunstnernes representant i Kulturrådet og -tinget.
Han ble utnevnt til Nasjonalgalleriets direktør i 1941, da Jens Thiis gikk av for aldersgrensen. Våren 1942 satte Onsager i gang sk.
opprydning i museet, og dernest fulgte den
store utstillingen, Kunst og ukunst, med tysk
nazistisk forbilde.
- I katalogforordet til utstillingen påpeker
Onsager nødvendigheten av nasjonale tradisjoner i kunst og at mye av samtidskunsten har mistet disse av syne. Han raste mot malere
som gjorde kunst til «smakløst sensasjonsmaleri, kommunistisk propaganda og alle slags sykelige eller perverse eksesser». Blant de
norske kunstnerne som fikk malerier stemplet
som ukunst var Reidar Aulie, Arne Ekeland,
Kai Fjell, Henrik Sørensen og de sk. Matisse-elevene.
- Onsagers innmelding i NS blir forklart
som en opportunistisk handling for å komme
i maktposisjon og hevne gamle motstandere.
Siden begynnelsen av 1900-tallet hadde
Onsager, som tilhørte nyimpresjonistene, og
Henrik Sørensen, som tilhørte Matisse-elevene, kjempet om hegemoniet i Oslos kunstliv. Faktisk var det Sørensen som ble regnet
for å være nasjonalisten av de to og Onsager
internasjonalisten. Onsager døde i fengsel
høsten 1946.
Se også: kulturting & -råd; Kunst og ukunst.
Litt.: Melsom, 0.: Fra kirke- og kulturkampen under
okkupasjonen, 1980, Sparre, V./Øien, J.: Kunstnerne og
krigen i Billedkunstneren, nr.8/1987.
BS
Operation Nordlicht, se Nordlicht.
Ording, Arne (1898—1967), historiker, en
av de mange «løse fugler» som fulgte regjeringen til Tromsø og videre til Storbritannia i
1940. I London ble Ording Trygve Lies og
regjeringens fremste utenrikspolitiske rådgiver pga. sin uomtvistelige dyktighet og sin
nye stilling som Utenriksdep. konsulent i
moderne historie. Fra 1946 ble han nært knyttet til utenriksminister Halvard Lange. Sammen med Arnold Ræstad var han hovedarkitekten for en utpreget tillits- og samarbeidspolitikk i forhold til de allierte stormaktene. I et brev til regjeringen 10.7.1940, undertegnet
av Arne Ording, Aake Ording, Wilhelm Keilhau, Arnold Ræstad og Alf Sommerfelt, ble det med stor styrke argumentert for at regjeringen bare gjennom helhjertet støtte til britene så lenge krigen varte «kunne hevde Norges suverenitet og sin egen myndighet...». Den nye samarbeidslinjen fikk sitt umiddelbare uttrykk i regjeringens atlanterhavspolitikk. Et viktig mål for denne var med
Ordings ord «å spikre de angelsaksiske stormakter fast til deres ansvar i Europa».
- For de fleste nordmenn på okkupert
område var Arne Ording utenrikskommentatoren som i de norske sendingene fra BBC brilliant analyserte stormaktspolitikken og
krigens militære utvikling. Hans fyldige og
velinformerte dagboksnedtegnelser fra krig-
og etterkrigstid har vært en viktig kilde for
forskere.
Se også: atlanterhavspolitikken; Koht, H.;
Lie, T.; London Radio; Ræstad, A.
Litt.: Ording, A.: 100 kronikker, 1946, Festskrift til Arne Ording, 1958.
KEE
organisasjonenes protest. 43 norske
organisasjoners protestbrev til Terboven
15.5.1941 over ulovlige NS-forordninger,
Hirdens overgrep og politiske ansettelser.
Foranledningen var en bestemmelse av
15.2.1941 om at NS-medlemskap ville bli tillagt avgjørende vekt ved statlige og kommunale ansettelser og forfremmelser.
- Allerede 3.4. ble et protestbrev undertegnet av 22 yrkesorganisasjoner og forbund,
deriblant LO. Men Terboven reagerte ikke,
og 15.5. ble det sendt et nytt brev, nå undertegnet av lederne for 43 organisasjoner som til sammen representerte ca. 700 000 medlemmer.
- 18.6.1941 var representanter for de 43 innkalt til et møte med Terboven. 6 mann ble arrestert, 11 organisasjoner oppløst, og 26 ble
stilt under kommissarisk ledelse. Fra nå av
gikk motstanden «under jorden». Protesten
våren 1941 ble et viktig skritt på veien mot en
felles illegal ledelse.
Se også: Gram, H.; Koordinasjonskomiteen; LO.
Litt.: Nøkleby, B.: Josef Terboven, 1992, Wyller, T.C.: Nyordning og motstand, 1958.
BN
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
