- NSK, Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon var NS’ særorganisasjon for kvinner
over 18 år, dannet kort etter NS’ stiftelse i
1933. NSK sprang opprinnelig ut av Maria
Quislings bekjentskapskrets, men utviklet
seg fort til en permanent del av NS-organisasjonen. I okkupasjonsårene hadde NS en
betydelig kvinneandel, sammenliknet med
andre norske partier i mellomkrigstiden.
Omkring I av 3 NS-medlemmer var kvinner.
NSK var dermed en av NS’ 3 store særorganisasjoner, sammen med ungdomsforbundet
(NSUF) og Hirden.
- NSK ble ledet av en landsleder i NS’ Riksledelse. Under landslederen sorterte de vanlige fagområdene organisasjon, økonomi og
propaganda, men også en husyrkeavdeling og
en sosialavdeling. I NS’ fylkesorganisasjoner
(FO) ble kvinneorganisasjonen ledet av en
fylkeskvinneleder som sorterte under fylkesføreren i NS’ Hovedorganisasjon.
- Husyrkeavdelingen i riksledelsen sendte
jevnlig ut brosjyrer med gode råd og oppskrifter til husmødrene. NSK drev dessuten en
rekke husstellstasjoner og hjelpesystuer rundt
om i landet. Slike praktiske tiltak hadde også
en politisk side ved at de kunne gi en god propagandaeffekt: «Det viser seg nemlig overalt
at den overveiende del av de besøkende ikke er
medlemmer av NS,» het det i en NSK-rapport.
NS-kvinnene drev i tillegg en hjelpetjeneste
for frontkjemperne og deres pårørende. Landsleder i NSK var fra 14.8.1941 Olga Bjoner,
tidligere leder av Norges Bondekvinnelag.
Hun var også redaktør av NSK-bladet Heim
og Ætt. I landssviksaken mot Bjoner mente
retten at det var atskillig som talte for at hun
som landsleder for NS-kvinnene ikke hadde
hatt noen innflytelse på partiets politikk.
Se også: Bjoner, 0.; Hanssen, Ø.; Quisling, M.
BB
NS Månedshefte. NS’ ideologiske tidsskrift, utgitt månedlig fra juni 1941 til frigjøringen. Redigert av Gunnar Næss i starten,
deretter av Einar Syvertsen.
- NS Månedshefte inneholdt artikler som
tematisk spente fra en tidlig norsk filosofisk
kritikk av positivismen til en fast spalte, Stillingen i dag, med aktuelle kommentarer til
den politiske og militære utviklingen.
ØS
NS partirett. NS var et førerstyrt parti, der
føreren, ikke medlemmene, bestemte medlemmenes rettigheter og plikter, og der
ethvert lokalt tiltak var avhengig av intitiativ
eller godkjenning ovenfra. Politisk opposisjon ble derfor utelukket, og politiske motsetninger og konflikter fikk av denne årsak ofte
et personlig preg, umulig å lufte åpent, som
slo ut i rivalisering og fiendskap mellom
enkeltpersoner. Alt i 1937 ble det besluttet å
opprette en partirett som kunne skifte sol og
vind mellom stridende tillitsmenn. I oktober
1940 ble okkupasjonstidens faste partirett
nedsatt, med kst.statsråd Sverre Riisnæs som
formann ved siden av professor H.H. Aall og
o.r.sakfører F.H. Strøm. Saker om personlige
uoverensstemmelser, samt tvil om et medlems «tros- eller raseforhold» eller forhold til
Frimurerlosjen, kunne av partiføreren vises
til behandling i dette organ.
- Partiretten viste seg i praksis lite egnet til å
bilegge konflikter. Den opprivende motsetning innenfor NRK mellom Eivind Mehle og
W.F.K. Christie ble omhyggelig behandlet,
men kjennelsene førte bare til milde advarsler.
I ethvert tilfelle viste det seg at den interne
partirett ikke kunne forhindre eller bilegge de
mange personlige motsetninger i bevegelsen.
Se også: Christie, W.F.K.; Riisnæs, S.; Aall,
H.H.
Litt.: Bekjentgjørelser fra NS Partirett, NS Meddelelser
I 940—45, Sørensen, Ø.: Hitler eller Quisling, 1989.
HFD
NSPOT, Nasjonal Samling Personalkontor
for offentlig tjeneste, var en avdeling av NS
Partipersonalkontor, opprettet i januar 1941.
NSPOT ble først lagt under Innenriksdep.
sentralavdeling og hadde som oppgave «efter
innhentede opplysninger fra Partipersonalkontorene å foreta den politiske bedømmelse
av alle personer som skal ansettes i den
offentlige centraladministrasjon». Da denne
overvåking og partifavorisering ved offentlige ansettelser førte til omfattende protester,
ble NSPOT omorgansiert i 1942 og lagt under
partiets generalsekretær, samtidig som ambisjonene i retning av å nyordne den offentlige
forvaltning ble trappet betydelig ned.
Se også: nyordning; organisasjonens protest.
HFD
NS-sjargong. Etter at det opprinnelige
skjellsordet «jøssing» ble forvandlet til hedersbetegnelse, ble man i NS-miljøet tilbakeholdende med å lansere nye begreper om folk i
motsatt leir. «Jøssingterror» ble likevel brukt
om propaganda og fysisk angrep mot NS og
hjemmefronten, ofte stavet med g (gjemme-
fronten). Begrepet «swingpjatt» ble direkte
overtatt fra svensk i 1941 fra sangen Jazzgossen av Karl Gerhardt og brukt om folk med
langt hår og amerikansk innstilling som danset
eller kunne tenkes å danse noe så lite germansk
som swing og like negermusikk som jazz.
- En del intern humor og sjargong i NS-miljøet kretset om Quisling og andre ledere.
Reglen «Heller vil jeg ha en Brisling enn et
Førerord fra Quisling», er en norsk variasjon
av den tyske krigsreglen «Lieber ein Vollkorn-
brot von Witler als ein Führerwort von Hitler».
A.V. Hagelin og Sverre Riisnæs ble omtalt
med særlig mange ironiske oppnavn. Generelt
ble toppene i NS kalt «gullfasaner», et annet
tysk oversettelseslån. Paradoksalt nok tillot
NS-kulturen flest vitser og mest humor på tyskernes bekostning; de ble omtalt som «blåsere»
både fordi de blåste seg opp og fordi de likte
hornmusikk. Usympatiske tyske offiserer ble
kalt «rauhøl med ører», et oversettelseslån fra
tysk som skyldtes de utstående ridebuksene,
tyske kvinnelige kontorister i tjeneste for
Reichskommissariat ble kalt «gråmus».
- Behovet for intern humor økte etter krigen,
da refererte NS-folk til seg selv som «medlemmer av sangkoret», og til hjemmefronten
som glemmefronten. Øverland ble kalt «grottenikken» etter en karikatur av Hammarlund.
Berggrav «bispen med staven» etter en karikatur av Einarson, mens landssvikleiren Ilebu
ble kalt «Statsuniversitetet». NS-propagandaen og NS-litteraturen har aldri blitt systematisk språklig gransket.
Se også: kulturbolsjevisme; legionærnorsk; åndelig jøde.
NJR
NSUF, Nasjonal Samlings Ungdomsfylking, var partiets særorganisasjon for medlemmer fra 10—18 år. NSUF var inndelt i
Småhirden for jenter fra 10—14 år, Guttehirden (10—14 år), Jentehirden (14—18 år), samt
Unghirden for gutter fra 14—18 år. øverste
leder for NSUF var ungdomsfører og minister Axel Stang. I NS’ riksledelse satt en stabsleder for Unghirden og Guttehirden. Under
stabslederen sorterte en Jentelandsleder for
Jentehirden og Småhirden. I NS’ fylkesorganisasjoner (FO) var det en fylkesungdomsleder for Unghirden og Guttehirden i fylket
samt en fylkesjenteleder. NSUFs organisasjon
var i store trekk den samme som moderpartiet,
men liknet Hirden mer enn Hovedorganisasjonen (HO). NSUFs underavdelinger var
som Hirden inndelt i lag, tropp, sveit, fylking
og regiment. Lederbetegnelsene var også de
samme som i Hirden, men i NSUF med forstavelsen «ung-», f.eks. ungsveitfører.
- NSUF hadde en rekke lagfører- og tropps-
førerskoler rundt om i landet, og en egen
Førerskole på Jessheim. Den daglige aktiviteten i NSUF-lagene er ikke studert, men mye
tyder på at den hadde preg av «speidervirksomhet» mer enn av politikk. Fra 1941 av ble
det hvert år arrangert «sommer-» og «vinterleker» i NSUFs regi. Flere av de øverste NSUF-
lederne hadde bakgrunn fra speiderbevegelsen, bl.a. Axel Stang og begge hans stabsledere i NSUF. Det er likevel klart at NSUF også
formidlet NS-ideologien til medlemmene.
Målet var, ifølge NSUF-ledelsen, å gjøre ungdommen til «et virkningsfullt og levende
instrument for den nye tids ideer». Etternavnene til de Quisling utnevnte til verv i NSUF
tyder på at de fleste var sønner og døtre av NS-
medlemmer. Medlemmene i NSUF ble ikke
strafferettslig forfulgt under rettsoppgjøret.
Se også: NS barne- og ungdomsarbeid.
BB
Nygård, Gunnar (1897—), telegrafutdannet, en av kringkastingens tekniske pionerer i
Norge, var ved krigsutbruddet sjeftekniker i
NRK. I aprildagene 1940 fulgte han regjeringen nordover og sto sammen med sin kollega Karl K. Larsen sentralt i arbeidet med å
etablere midlertidige frie kringkastere, til sist
fra Tromsø. Ved kapitulasjonen i juni 1940
ble han og Larsen sendt til USA for å skaffe
senderutstyr slik at regjeringen kunne holde
kontakten med Norge. Begivenhetene gjorde
at Nygård i stedet kom i programarbeid som
fast speaker ved de daglige norske sendingene over kortbølgestasjonen WRUL i Boston, som ble åpnet som norsk-amerikansk
samarbeidstiltak 29.9.1940. Her brakte han
bl.a. hilsener i tusenvis hjem fra nordmenn
ute. I denne egenskap ble Nygård under navnet «Gunnar Martin» en av den internasjonale eterkrigens mest kjente stemmer på
norsk. Gikk senere over fra WRUL til det
amerikanske OWI som programmedarbeider
der. Etter frigjøringen ble Nygård leder av
NRKs kortbølgetjeneste til utlandet.
Se også: propaganda; Norsk rikskringkasting.
Litt.: Dahl, H.F.: Dette er London, 1978.
HFD
Nygaardsvold, Johan (1879-1952),
sagbruksarbeider, født i Hommelvik, statsminister i Arbeiderparti-regjeringen 1935—1945,
ble gjerne kalt «Gubben». Han opplevde flere
tunge stunder i krigsårene. Mange nordmenn
i samtid og ettertid har gitt ham et hovedansvar for 9. april og en forfeilet forsvars- og
utenrikspolitikk. Historikernes «dom» har
vært mer nyansert. Nygaardsvolds anti-militarisme var grunnfestet. Bare motvillig lot
han seg presse til forsvarskompromisser.
Men hans mindretallsregjering hadde tilstrekkelig borgerlig støtte for bare en forsiktig forsvarsopprustning etter 1935.
- Det tyske angrepet kom uventet og rammet
et uforberedt folk. Mange, også i offiserskorpset, var innstilt på å kapitulere. Regjeringen vek derimot — da det kom til stykket —
ikke fra motstandslinjen, og valgte å kjempe
om og på norsk jord.
- Selv ikke et mislykket felttog fikk en psykisk og fysisk svekket statsminister og hans
regjering til å vakle og søke forhandlinger om
en "dansk» løsning. Da de allierte trakk seg
tilbake fra Narvik, vedtok regjeringen
7.6.1940 å fortsette kampen for Norges selvstendighet i utlendighet.
- Nygaardsvolds viktigste personlige bidrag
på utefronten var at han evnet å lede og samordne regjeringens arbeid. Med sin sindighet
og politiske erfaring bidro han også effektivt
til å styrke dens autoritet i forhold til hjemmefronten. Kongens lojale støtte og vennskap betydde mye i denne sammenheng. Forholdet til hjemmefronten ble bedre spesielt
etter at regjeringen Nygaardsvold i 1943 imøtekom hjemmefrontslederes (Kretsen) gjentatte krav om å gjøre kjent at Nygaardsvold- regjeringen ville gå av ved frigjøringen.
- Noe nært personlig forhold til britiske regjeringspolitikere klarte Nygaardsvold aldri å etablere. Han behersket ikke språket og var til å
begynne med svært bitter over den utilstrekkelige allierte krigsinnsatsen i Norge. Det ble
dermed utenriksminister Trygve Lie og forsvarsminister Oscar Tom som fikk hovedoppgaven med å etablere et tett samarbeids- og tillitsforhold til de allierte. Selv var Nygaardsvold skeptisk til tanken om en nordatlantisk
forsvarsallianse som ledd i en etterkrigsordning. Han betraktet etter hvert de to sterkt forsvars- og alliansevennlige statsrådene både som rivaler og som til dels illojale.
- Frigjøringspolitikken skulle formørke Nygaardsvolds siste politiske år. Jubelbruset
som møtte regjeringen ved tilbakekomsten
varmet riktignok. Mottakelsen fikk trolig
Nygaardsvold til å tenke seg muligheten for å
fortsette som statsminister i en overgangsperiode frem til første stortingsvalg. Desto sterkere ble skuffelsen over at sentralledelsen i Arbeiderpartiet ikke tok kontakt med ham og
senere tydelig tilkjennega at den foretrakk
Paal Berg, i neste omgang Einar Gerhardsen,
som leder av samlingsregjeringen. For
Nygaardsvold var det ekstra sårt at samtidig
som han ble satt utenfor, fikk Torp og Lie
fortsette som statsråder.
- Undersøkelseskommisjonens granskning
av regjeringens virksomhet før og under krigen ble en ny sterk belastning for Nygaardsvold. Regjeringen Nygaardsvold fikk honnør
for sin innsats i eksil-tiden. Den ble derimot
skarpt kritisert for sin forsvarspolitikk. Først i
1948 ble det klart at Stortinget ikke ville reise
riksrettiltale mot regjeringen eller noen av
dens enkeltmedlemmer.
Se også: Gerhardsen, E.; Haakon, kong;
Kretsen; Koht, H.; Lie, T.; London-regjeringen; samlingsregjeringen; Torp, 0.
Litt.: Berntsen, H.: I malstrømmen, 1991, Nygaardsvold,
J.: Beretning om den norske regjerings virksomhet fra 9.
april 1940 til 25. juni 1945; Norge i krig. 9. april—7. juni
1940, 1982.
KEE
Nyland/Akers Mek.-aksjonen, skipssabotasje regissert av Pelle-gruppa under
ledelse av Ragnar Sollie, «Pelle». 23.11.1944
smalt det både på Nyland og Akers Mekaniske Verksted i Oslo. Tysk tonnasje på i alt
ca. 50 000 dwt. ble enten senket eller sterkt
ødelagt. Sprengstoff var gjennom lengre tid
ført om bord i skipene av verftsarbeidere.
Aksjonen var den største skipssabotasjen i
Norge under krigen og ble av tyskerne selv
karakterisert som "schlagartig» (overraskende og heftig).
Se også: Pelle-gruppa; sabotasje.
Litt.: Barstad, T.: Pelle-gruppa, 1987.
IK
nynazisme, samlebetegnelse på ekstrem-
nasjonalistiske og rasistiske bevegelser som
i etterkrigstiden har knyttet seg til tradisjoner fra den tyske nasjonalsosialismen og
nært beslektede fascistiske bevegelser som
NS. Betegnelsen brukes vanligvis om aktivister fra generasjonene som vokste opp lenge
etter nazismens nederlag under krigen,
men mange grupper har også «gammelnazister» som medlemmer eller støttespillere.
«Nazisme» og «nynazisme» benyttes primært
av motstandere. Selv foretrekker de heller
betegnelser som «nasjonalsosialister», «rase-
nasjonalister» eller bare «nasjonalister».
- De fleste nynazister er ikke rendyrkede
nasjonalsosialister, og mange avviser tradisjonelle nazistiske dogmer om førerprinsippet og partiets rolle som massebevegelse. De
kombinerer oftest ideologiske elementer og
symboler hentet fra en rekke ulike kilder:
Den tyske nasjonalsosialismen, lokale fascist-tradisjoner fra før og under 2. verdenskrig, amerikansk rasisme i form av Ku Klux
Klan-symboler og revolusjonær antisemittisme, sørafrikansk apartheid-ideologi, gammel-nordisk odinisme, og den fascistiske retningen av den engelske skinhead-bevegelsen.
Gjennomgangstema er aggresiv nasjonalisme, tro på den hvite eller ariske rasens
overlegenhet, anti-semittisme, anti-kommunisme, anti-liberalisme, avvisning av demokratiet, og aksept av vold som politisk virkemiddel. Det ideologiske innholdet er ofte
vagt og motsetningsfullt. Mange nynazister
er mer opptatt av bevegelsens fremmedhat og
aggressive stil enn av selve ideologien. For
en del opprørske ungdomsmiljøer er det de
nazistiske symbolenes sjokk- og provokasjonsverdi som gjør dem mest tiltrekkende.
- Det er vanlig å skjelne mellom revolusjonære nynazister som avviser demokratiet og
mer parlamentarisk orienterte nyfascister og
ekstremnasjonalister. I Tyskland, Italia, Østerrike og Nederland er slike partier og organisasjoner tvunget til å holde en moderat fasade,
fordi lovverket nedlegger direkte forbud mot
nazistiske og fascistiske organisasjoner.
- Nynazistene kan ikke sies å utgjøre noen
reell trussel mot det politiske systemet, selv
om de bl.a. i Tyskland har hatt en viss innflytelse på den politiske dagsorden i innvandringspolitikken.
- I Norge er nynazisme blitt en marginal
bevegelse med liten oppslutning. Det er svært
vanskelig å fremstå som norsk nasjonalist og
patriot med nasjonalsosialisme så lenge nordmenn flest fremdeles assosierer dette med
fremmed okkupasjon og landssvik. I Sverige,
som unngikk okkupasjon under krigen, fremstår derimot ikke patriotisme og nasjonalsosialisme som en selvmotsigelse på samme
måte. Den nynazistiske bevegelsen har da
også langt større appell blant svensk ungdom
enn i Norge og Danmark. I disse to landene
legger de største ekstremnasjonalistiske organisasjonene heller vekt på å fremstille seg
som "den nye motstandsbevegelsen», som
kjemper mot «den muslimske invasjonen» og
vår tids «landssvikere».
Litt.: Bjørga, T.: Ekstremnasjonalisme i Skandinavia,
Internasjonal politikk, nr. 1, 1994, Bjørga, T. (red.):
Terror Fram the Extreme Right, 1995, Løøw, H.: Den
rasistiske undergrunnskulturen i Sverig, i Bjørga,
T./Witte, R. (red.): Rasistisk vold i Europa, 1993.
TBj
nyordning, av motstanderne kalt nazifisering, var NS’ samlebetegnelse for den revolusjonære endring av samfunnsliv og myndighetsutøvelse som partiet tilstrebet etter 25.9.
1940. Nyordningen hadde to særlig kontroversielle aspekter: overgang til førerprinsippet i flest mulige institusjoner i stat og samfunn, dernest tillemping av NS’ partimonopol, ved at partimedlemmer og politisk
pålitelige ble satt inn i flest mulig av landets
offentlige stillinger.
- Førerprinsippet ble innført i den kommunale forvaltning i løpet av våren 1941, etter at
de folkevalgte organers funksjonstid utløp
31.12. 1940,3 år etter kommunevalget 1937.
Innenriksdep. oppnevnte ordførere og andre
kommunale ledere med instruks som førere.
Denne siden av nyordningen vakte ingen stor
motstand, kanskje fordi den tross alt minnet
om det gamle fagstyret som mange savnet.
Også andre institusjoner, f.eks. fag- og yrkesorganisasjonene og de nyetablerte yrkessamband, ble ledet etter samme prinsipp.
- Gjennomføringen av ettpartistaten derimot, reiste en storm. Høyesterett protesterte
høsten 1940 effektivt mot en forordning som
ga den kst.statsråd rett til å oppnevne domsmenn og lagrettemedlemmer uavhengig av
domstollovens bestemmelser, for slik å sikre
NS-folk representasjon. Prinsippet om at NS-
medlemmer skulle ha fortrinnsrett i offentlige
stillinger, for at forvaltningen gradvis kunne
bli omstøpt til «et lydig redskap for partiet»,
støtte an mot enda mer fundamentale rettsprinsipper. NSPOT hadde knapt begynt sin
virksomhet våren 1941, før en lang rekke
landsomfattende organisasjoner 3.4. rettet en
skriftlig protest til Terboven, og en ny og mer
omfattende 15.5.1941. Dette førte i sin tur til
de første virkelige konfrontasjoner mellom
okkupasjonsmakten og det sivile samfunn i
Norge, den som i løpet av 1942 endte med et
sviende politisk nederlag for hele NS-bevegelsen.
Se også: førerprinsippet; kommunalordningen; NSPOT; organisasjonens protest.
Litt.: Wyller, T.C.: Nyordning og motstand, 1958.
HFD
Nürnberg-domstolen, den allierte
krigsforbryterdomstolen (eng. The International Military Tribunal) som i tidsrommet
1945—46 behandlet og dømte de tyske politiske og militære ledere anklaget for krigsforbrytelser. Rettssakene fant sted i byen Nürnberg i Bayern, åstedet for de mange nazistiske massemønstringene i Hitler-tiden, derav
det hyppig brukte navn på domstolen.
- Tiltalebeslutningen var tredelt: 1. forbrytelser mot freden, dvs, planlegging og iverksetting av aggressive kriger i strid med inngåtte
avtaler og konvensjoner; 2. krigsforbrytelser,
dvs, brudd på krigens lover og sedvaner, og 3.
forbrytelser mot menneskeheten, dvs. «mord,
utryddelse, slavebinding, deportasjon og
andre umenneskelige handlinger mot den
sivile befolkning før og under krigen, eller
forfølgelser på politisk, rasemessig eller religiøst grunnlag i forbindelse med enhver forbrytelse innenfor domstolens jurisdiksjon,
uavhengig av om det foreligger et brudd med
nasjonal lov i det land der forbrytelsen fant
sted» (pkt. c i art. 6 i domstolens charter).
- Det avgjørende viktige ved Nürnberg-
domstolen var at den ikke aksepterte nasjonal
suverenitet som beskyttelsesgrunn mot tiltale
fra en internasjonal domstol. Dette innebar at
ansvaret for individers handlinger ikke stopper ved hvert lands grenser, men er en sak for
det internasjonale samfunn.
- I historisk folkerettslig perspektiv er dette
en nyvinning som bl.a. danner utgangspunkt
for tilsvarende forsøk på å dømme krigsforbrytelser etter krigen i det tidligere Jugoslavia. Det sk. individuelle ansvarlighetsprinsipp for kriminelle handlinger følger av
denne nedtoning av nasjonal suverenitet overfor individene. Charteret formulerer dette
sentrale prinsipp i folkeretten slik: «. . individer har internasjonale plikter som har forrang
fremfor de nasjonale lydighetsforpliktelser
pålagt av den enkelte stat.» Å torturere eller
begå massedrap kan m.a.o. ikke unnskyldes
under henvisning til overordnet ordre, bare
regnes som en formildende omstendighet ved
straffeutmålingen.
- Etter 216 rettsmøter dømte domstolen
18.10.1946 22 av de opprinnelig 24 hovedtiltalte. 12 ble dømt til døden ved hengning, Rudolf Hess, Walter Funk og Erich Raeder ble dømt til fengsel på livstid,
og 4 (deriblant Albert Speer) til dommer fra
10 til 20 år.
Litt.: Conot, R.E.: Justice at Nuremberg, 1983, Wasserstrom, R.A.: War and Morality. 1970.
BH
Nürnberg-lovene, nazistenes anti-jødiske
raselover vedtatt på partidagene i Nürnberg
15.9.1935. Dette lovverket besto av «Gesetz
zum Schutze des deutsehen Blutes und der
deutschen Ehre» (Lov til beskyttelse av det
tyske blod og den tyske ære) og Reichsbürgergesetz (Statsborgerskapsloven). «Blodloven» forbød seksuelle forbindelser mellom
jøder og «bærere av det tyske blod» og gjorde
bl.a. ansettelse av tyske hushjelper under 45 år
i jødiske hjem ulovlig. Statsborgerskapsloven
fratok jødene retten til tysk statsborgerskap og
definerte dem som «statsundersåtter». Dette
gjorde dem hjelpeløse overfor alle typer av
diskriminering (snart kom bokstaven «J» i
passene) og innledet den juridiske delen av
nazistenes endelige løsning som endte i massedrapet under 2. verdenskrig.
Se også: antisemittisme; Endlösung.
BH
Næringsdepartementet, opprettet
1.4.1943, nedlagt 8.5.1945. Næringsdep. ble
dannet ved at Handelsdep. ble slått sammen
med Forsyningsdep. De to dep. hadde helt fra
Statsakten 1.2.1942 hatt felles ledelse under
NS-ministeren Eivind Blehr.
- Ved opprettelsen i 1943 hadde Næringsdep. 7 avdelinger, 3 kom fra Handelsdep., 4
fra Forsyningsdep. Fra Handelsdep. kom
Handelsavdelingen, Fiskeriavdelingen, samt
Industri- og håndverksavdelingen. Fra Forsyningsdep. kom Direktoratet for utenrikshandel, Provianteringsdirektoratet, Direktoratet
for industriforsyning og Prisdirektoratet. Det
nye Næringsdep. fikk uvanlig store dimensjoner etter norske forhold. 1.7.1944 hadde
dep. 137 sekretærer og 289 kontorassistenter.
- Motivet for å slå sammen Handels- og Forsyningsdep. var, ifølge Blehr, å samle alle
forvaltningsgrener som befattet seg med
næringslivet i ett dep. Dermed kunne forsyning, handel og øvrige næringsinteresser ses
under ett. Blehr holdt det tyske «Wirtschaftsministerium» som et forbilde.
- 12.6.1944 ble Sjøfartsdep. opphevet og
innlemmet som en 8. avdeling i Næringsdep.
Samme dag ble Blehr avsatt som næringsminister og ble erstattet med NS’ ombudsmann
for næringslivet og minister uten portefølje,
Alf L. Whist.
- Næringsdep. utmerker seg i norsk forvaltningshistorie gjennom sin nære kontakt med
næringslivet og næringslivsorganisasjonene.
Næringslivets menn var sterkt representert i
dep. råd og utvalg. Dette gjaldt bl.a for Provianteringsdirektoratet, som bevisst forsøkte å
nyttiggjøre seg næringslivets økonomiske
innsikt og erfaring og som også arbeidet for å
fremme en videreutbygging av bransjesammenslutninger.
Se også: Blehr, E,;Whist, A.
Litt.: Debes, J.: Sentralforvaltningens historie, bd. 5,
1980, Norges Statskalender 1940—1944.
BB
nødpenger, se krisepenger.
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
