- Nemnda for industri og omsetning
ble opprettet av Administrasjonsrådet 3.5.1940
og var i funksjon frem til februar 1941. Formannen i nemnda var advokat Einar Sunde.
Medlemmene var direktør Einar Schjelderup,
Christiania Spigerverk, direktør C.W. Eger,
A/S Elektrokjemisk, grosserer Carl Bøyesen
og LOs fungerende formann Elias Volan.
- Etter forslag fra nemnda vedtok Administrasjonsrådet 4.5.1940 at det ikke måtte foretas driftsstans i næringslivet uten at dette var
anmeldt til nemnda på forhånd. Bedrifter som
hadde stanset sin virksomhet skulle melde fra
til nemnda. Dette bidro til å få næringslivet
raskt igang igjen etter invasjonen. Sitt viktigste bidrag til tyskernes utnyttelse av næringsliv ga nemnda gjennom en systematisk kartlegging av bl.a. produksjon og produksjonskapasitet og muligheten for nye tyske
markeder. Denne informasjonen, som var
brutt ned på de enkelte bransjer, bl.a. sprengstoff, ble overlatt Reichskommissariat. Nemnda for industri og omsetning fikk også i stand
den første varebytteavtalen med Sverige
under krigen.
- Under rettsoppgjøret stilte Protokollkomiteen seg i 1948 sterkt kritisk til Undersøkelseskommisjonens konklusjon om at nemnda
"mer var et vern om norske interesser enn
hjelp for okkupasjonsmakten".
Litt.: Didriksen, J.: Industrien under hakekorset, 1987.
HE
Neuhaus, Hans Joachim von (1887-?),
Gesandtschaftsrat ved Den tyske legasjonen i
Oslo. Neuhaus hadde vært i Norge noen år da
Curt Bräuer overtok som sendemann i
november 1939. Legasjonsråden var karrierediplomat og fungerte som Bräuers høyre
hånd og stedfortreder. Bräuer betegnet ham
som "fullstendig lojal" overfor Ribbentrops
utenriksdep., mens Halvdan Koht syntes han
var "ein noko hoven fyr". Da Bräuer falt i
unåde 16.4.1940, fikk Neuhaus først ordre fra
Ribbentrop om å bli på stedet og hjelpe Terboven, men Reichskommissar sørget snart
for å bli kvitt diplomatene i Oslo. 14.5. dro
Neuhaus til Berlin for å avlegge rapport, og
kom ikke tilbake igjen.
Se også: Bräuer, C.
BN
Neumann, Hans-Hendrik (1910-94),
Sturmbannführer i Waffen-SS med flere særoppdrag i Norge 1940-44. Medlem av
NSDAP 1930, og av SS fra 1931. Ble SS-
Untersturmführer 1935. Var Reinhard Heydrichs adjutant til 1940. Sendt til Norge i særoppdrag 1940, dels som rådgiver for NS og
Hirden, dels som "påvirkningsagent" overfor
andre norske kretser. Innenfor NS vant han
raskt tillit. Frem til sommeren 1941 var han
tilknyttet Wegeners Einsatzstab. Høsten 1941
dro han til felten i Finland, og var vinteren
1941-42 politiattaché ved Den tyske legasjon
i Stockholm. Fra 15.6.1942 etterfulgte han
Wegener som sjef for Einsatzstab i Oslo. Fra
oktober 1942 ledet han dessuten Landesgruppe der NSDAP in Norwegen. Periodevis
fungerte han også som Reichskommissars
stedfortreder.
- Som SS-mann med direkte kontakt til
Himmler sto Neumann friere overfor Terboven enn forgjengeren Wegener. Konfliktene
med Reichskommissar var mange. Offisielt
forsvarte Neumann både overfor NS og tyske
representanter Terbovens harde hånd i
Norge, bl.a. unntakstilstanden i Trondheim,
men internt kunne han f.eks. høsten 1943 tale
mot gisselskytinger.
- Også i forhold til Quisling og NS kjørte
Neumann to spor. Utad sto han sterkt for den
storgermanske tanke, men personlig kom han
til å dele mange av Quislings kritiske synspunkter på denne. Forholdet til ministerpresidenten ble etter hvert ganske tillitsfullt. Senhøsten 1944 forlot Neumann Norge, og førte
mot slutten av krigen et panserregiment i
Ungarn. Ved kapitulasjonen havnet han i
engelsk krigsfangenskap.
Se også: Best, W; Einsatzstab; Quisling,
V.; Reichskommissariat; Terboven, J.; Wegener, P.
Litt.: Dahl, H.F.: En fører for fall, 1992, Nøkleby, B.:
Josef Terboven, 1992.
OVA
Nielsen, (Georg) Eugen (1884-1963),
arkitekt og gårdeier, var i 1940 en velstående
mann som i en årrekke hadde hatt tid og råd
til å leve ut sin store besettelse: å avsløre og
bekjempe frimureriet. Fra 1932 utga han avisen Fronten, som i begynnelsen kom hver 14.
dag, som organ for Norges Nasjonalsocialistiske Arbeiderparti, men som etter hvert ble
mer av et sporadisk enmannsforetak. Fronten
brakte også flere krasse utfall mot NS. Avisen utkom med siste nummer 1.9.1940.
- Under okkupasjonstiden beveget Nielsen
seg i utkanten av NS, uten noen gang å gå formelt inn i partiet. Han støttet aktivt opp om
den pangermanske opposisjonen i NS og
bisto det tyske sikkerhetspolitiet SD i frimurerspørsmål fra sommeren 1940 av. Han hevdet at NS-ledelsen var infisert av frimurere og
advarte tyskerne mot en rekke av Quislings
nærmeste medarbeidere.
- Da den norske Frimurerlosjen ble stengt i
1940, fikk Nielsen i oppgave å administrere
dens eiendeler og avverget at de ble sendt til
Tyskland. Etter frigjøringen ble det funnet 2
billass med frimurereiendeler hjemme hos
Nielsen. Hans samlerinteresse ga seg også
andre uttrykk: han hadde en av de største
våpensamlingene i Norge.
Se også: frimurere; pangermanisme.
Litt.: Sørensen, Ø.: Hitler eller Quisling, 1989.
ØS
Nielsen, Otto (1909-82) var kabaretsanger i duoen Gerd og Otto og mangeårig
medarbeider i NRKs barnetime da han ble
arrestert av tysk politi i en dekningssak høsten 1943. Han satt på Grini til frigjøringen og
arrangerte der flere kabareter blant fangene.
Hans ensemble Grinikvartetten fremførte ved
en slik anledning sangen Det har vi første
gang i 1944, med refrenget "Det har vi/det
har vildet har de nei gu'ikke ute! nei det må
være utriveli'! der ute i det fri". Sangen fant
veien ut av Grini og spredte seg som en landeplage det siste okkupasjonsåret, med det
resultat at da komponisten og tekstforfatteren
slapp ut av Grini ble han møtt av hele folke
masser som sang Det har vi på Universitetsplassen i mai 1945. I mange år etter frigjøringen ledet Nielsen radiomagasinet Søndagsposten, der han holdt okkupasjonstidens
humor og folklore levende for lytterne.
HFD
Nilsson, Marino (Elert Slinning) (1914-
42), infiltrasjonsagent for Gestapo i Trondheim, arbeidet i Rinnan-banden. I samarbeid
med bl.a. Gestapo-agent Finn Kaas infiltrerte
han englandsfarten som gikk over Ålesund
våren og sommeren 1941, og hadde en betydelig andel i Gestapos suksess, med mange
arrestasjoner og henrettelser som følge. Ble
deretter sendt til Bergen, hvor han lyktes i å
bli fortrolig med postekspeditør Kristian
Stein i løpet av høsten 1941, og forårsaket
opprivingen av Stein-organisasjonen. Nilsson ble forsøkt likvidert av motstandsbevegelsen i Bergen, men forsøket mislyktes. I
desember 1942 ble han likvidert i Ålesund
etter ordre fra Henry Rinnan selv. Omstendighetene rundt likvideringen er uklare, men
grunnen kan ha vært at Nilsson med sin suksess ble oppfattet som rival av Rinnan.
Se også: Kaas, F.K.; likvideringer; Rinnan, H.
Litt.: Kraglund, I./Moland, A.: Hjemmefront. 1987.
LaB
nisselue, den røde strikkeluen som nesten
hver nordmann eide, fikk bokstavelig talt
nazistene til å se rødt. Etter hvert ble også alle
andre plagg i flaggfargen en yndet måte å
demonstrere mot nazistene på. Allerede høsten 1940 begynte demonstrasjonene med nisseluer og andre symboler, sterkt inspirert av
slagsmål mellom hird og skoleungdom i en
rekke byer. London Radio kommenterte
saken, noe som gjorde symbolbruken enda
mer utbredt. Sommeren 1941 latterliggjorde
propagandastatsråd Gulbrand Lunde bruken
av røde toppluer. Men demonstrasjonene lot
seg ikke stanse, heller ikke av en NS-forordning av 8.12.1941 om at "Norges flagg og
farger" ikke måtte brukes på en måte som
krenket nasjonalfølelsen. S.å. kom en senere
med julekort med enorme nisseluer, flagg og
andre symboler. Kortene ble straks forbudt,
men bruken av nisselue tiltok slik at politiet i
Trondheim i februar 1942 truet med straff.
Året etter gjennomførte Hirden i Drammen
en større aksjon mot røde luer, skjerf eller
votter og rev slike plagg av folk, noe som
førte til så opphisset stemning i byen at
Wehrmacht måtte gripe inn. Liknende episoder fant sted flere steder i landet.
- Også Terboven nevnte i en tale 1.5.1941
bruken av flaggfargen, men det var hovedsakelig de norske NS-myndighetene som sto
for kampen mot nisseluene. Terbovens tyske
sekretær skaffet seg for øvrig en nisselue og
syntes det var en herlig spøk!
Se også: binders.
BN
NKP, Norges Kommunistiske Parti, dannet i
november 1923. Fungerte under størstedelen
av okkupasjonen 1940-45 som illegalt parti
og motstandsorganisasjon. Etter den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten i august 1939
og utbruddet av verdenskrigen i september
svingte partiet i samsvar med direktivene fra
Komintern bort fra "folkefront"-linjen mot
fascisme over på en "nøytralitetslinje" med
anti-britisk tyngdepunkt. Etter 9.4.1940 gikk
NKP derfor imot regjeringens militære motstandslinje og allianse med Storbritannia.
Fred med Tyskland, bevaring av mest mulig
selvstyre og en klassebasert regjering av "det
arbeidende folk" ble partiets paroler sommeren 1940.
- Da partiet som det første ble forbudt av
tyskerne 16.8.1940, fortsatte virksomheten
illegalt. En ny motstandspolitisk plattform
utformet partiet under sin nye leder Peder
Furubotn fra årsskiftet 1941-42. Ønske om
samarbeid i en nasjonal front og sk. "aktiv
motstand" - sabotasje og partisankrig mot
okkupanten - kjennetegnet den nye linjen. De
to målene trakk i praksis i hver sin retning, og
da NKP fra høsten 1943 satte inn en åpen
offensiv for sabotasje, vakte det reaksjoner i
den "offisielle" sivile og militære motstandsledelsen. Initiativ for å danne et tverrpolitisk
Frihetsråd som topporgan for hjemmefronten
våren 1944, førte heller ikke frem. I motsetning til i de fleste andre okkuperte land ble
kommunistene i Norge konsekvent holdt
utenfor hjemmefrontledelsen.
- NKP organiserte selv militære grupper,
Nasjonalgarden, i Oslo, Vestfold og Trøndelag. De to første stedene ble disse i 1942-43
slått sammen med Milorg, i Trøndelag ble de
ødelagt som følge av tyske arrestasjoner.
Sabotasjeorganisasjonen til Asbjørn Sunde
var reelt selvstendig og samarbeidet med
NKP opphørte våren 1944. En ny sabotasjeorganisasjon som ble bygd opp i Oslo i 1944
opererte også relativt selvstendig under sin
leder Ragnar Sollie (Pelle). Ellers fantes det
sabotasjegrupper i Bergen/Stavanger (Saborg),
Tønsberg og Buskerud.
- NKP hadde et viktig apparat for flyktningtransport til Sverige og et stort nett av illegale
aviser, som Alt for Norge, Avantgarden (fra
1944), Friheten, Norsk Vilje (Bergen) og aviser for spesielle målgrupper, som Den norske
Kvinne, Norsk Ungdom, Sabotøren mm. I
tillegg utga partidistriktet i Oslo/Akershus
den stensilerte og utbredte Radio-Nytt.
- NKP var også oppbygd som et tilnærmet
regulært parti, med distriktsstyrer, lag (i Oslo)
og partigrupper. I tillegg kom studiegrupper,
over 300 i Oslo/Akershus ved frigjøringen.
Den øverste ledelse for hele virksomheten lå
inntil Operasjon Almenrausch i juni 1944 i
sentralforlegningen, på dette tidspunktet plassert i Valdres. Deretter virket den organisatoriske leder Ørnulf Egge fra Oslo-området. Det
samme gjorde agitasjonsleder Kjell Kviberg.
De mange og store tap som følge av tyske
arrestasjoner ble kompensert med omfattende
nyrekruttering, særlig fra AUF.
- Etter frigjøringen fikk NKP et midlertidig
gjennombrudd som masseparti, med I 1,9%
oppslutning i 1945 (1937: 1,7%) og 34 000
medlemmer i 1946. Den kalde krigen førte
raskt til nedgang. En intern strid ("Furubotnoppgjøret") førte til at de fleste sentrale krigslederne ble ekskludert i 1949-50.
Se også: Alt for Norge; Egge, Ø; Friheten; Frihetsrådet; Furubotn, P.;
Halvorsen, R.;Sollie, R.; Sunde A.
Litt.: Halvorsen, T.: NKP under den tyske okkupasjonen
1940-1945 upubl. Pryser, T.: Arbeiderbevegelsens Historie i Norge, bd.4, 1988.
TH
NKVD, folkekommissariatet for indre anliggende (Narodnij Kommissariat Vnutrennikh
Del), ledet Sovjets sabotasje- og etterretningsvirksomhet i Norge under okkupasjonen. Sabotasjen ble ledet av den tyske kommunist Ernst Wollweber, med illegalt hovedkvarter fra 1936 i Oslo. Wollweber var
underlagt Avdeling for spesielle operasjoner i
NKVD, under ledelse av Jakov Serbrjanskij,
fra 1938 til 1945 Pavel Sudoplatov. Fra 1941
til 1944 ble sabotasjen i Sør-Norge, da under
Asbjørn Sundes ledelse, underlagt Zoya Rybkina ("Jartseva", f.Vozkresenskaja), som var
knyttet til den sovjetiske ambassade i Stockholm. Etterretningsvirksomheten i Sør-Norge
ble ledet av presseattaché i Stockholm, Boris
Rybkin, som var underlagt NKVDs Avdeling
for utenlandsetterretning, med et eget nettverk.
- I Nord-Norge organiserte Simon Blix-Berg NKVDs skipsfartsetterretning med sentrum i Tromsø fra 1942 (med bl.a. Alfred
Henningsen og Torstein Raaby). Også i Finnmark opererte NKVD egne etterretningsgrupper. Senere under krigen spilte antakelig
Den Røde Armés og Den sovjetiske marines
etterretning størst betydning i nord (partisanene), mens deres virksomhet i sør hadde mer
sporadisk karakter.
- NKVDs avdelinger gikk gjennom store
endringer i takt med krigsoperasjonene, og
ble fra 1943 samlet i NKGB (Folkekommissariatet for statens sikkerhet).
Se også: Osvald-gruppen; partisanene i
Finnmark; Sunde, A.; Wollweber, E.; Wollweber-organisasjonen.
Litt.: Borgersrud, L.: Wollweber-organisasjonen i Norge,
avh., 1994, Sudoplatov, P.: Den røde terror, 1994, Vozkresenskaja, Z.: Teper ja mogu skasat pravdu, 1993.
LaB
NN - Nacht und Nebel - fanger som skulle
forsvinne i "natt og tåke". Pga. attentater mot
Wehrmacht i Frankrike bestemte Hitler i slutten av september 1941 at fanger mistenkt for
slik aktivitet ikke skulle stilles for retten i de
besatte områdene, men sendes "i natt og
tåke" over grensen til Tyskland. For å skape
skrekk skulle disse fangene holdes fullstendig isolert, uten noen kontakt med sine familier. Om de ble dømt til døden av krigsrett
eller særdomstoler i Tyskland, skulle ingen
ting offentliggjøres om dom eller henrettelse.
- 7.12.1941 undertegnet sjefen for 0KW,
Wilhelm Keitel, den sk. Nacht-und-Nebel-
Erlass, dvs. ordren om gjennomføringen av
Hitlers plan. Fra 1942 fantes det derfor i
tyske tukthus og konsentrasjonsleirer NN-
fanger, som enten ventet dødsdom eller
skulle arbeides ihjel. I alt ble omkring 7000
NN-fanger sendt til Tyskland, 5000 av dem
var franske. De fleste NN-fanger befant seg i
leirene Gross-Rosen og Natzweiler.
- Ca. 1000 nordmenn ble NN-fanger. Vel
500 ble sendt til Natzweiler, hvorav halvparten døde. Av de andre var omkring 400 tukthusfanger fra den bergenske Stein-organisasjonen og fra de sk. kvarstadbåtene. Blant de
102 kvinnene i KZ Ravensbrück var 33 NN-
fanger, men de var ikke isolert fra de øvrige
fangene og hadde derfor noe bedre kår enn
mennene i Natzweiler.
Se også: fangelitteraturen; konsentrasjonsleirer; Keitel, W.; lærerstriden.
Litt.: Ottosen, K.: Natt og tåke, 1989.
BN
Noot, Herbert (1909-87), fra Elberfeld i
Ruhr, siden mai 1941 leder for avdeling III
(SD=Sikkerhetstjenesten) innenfor det tyske
Sipo-SD. Noot var tekstilingeniør, av hollandsk bakgrunn. Var medlem av NSDAP fra
vinteren 1929 og Allgemeine SS i 1930.
Innenfor SS steg han i gradene og ble fast
ansatt i SD fra 1937 i Kassel. I Norge skulle
Noot administrere den politiske overvåkingen med et apparat som besto av en stor
gruppe medarbeidere sentralt i Oslo og spredt
rundt på de større stedene (Dienststellen) i
landet. Noots avdeling skrev Meldungen aus
Norwegen samt andre større rapporter om
forholdene i Norge. Avdeling III fikk også
ansvaret for kartotekføring av nordmenn som
motarbeidet tyskerne, men det er uklart hvor
aktive de var i å identifisere nordmenn som
kom inn i kartoteket og om de spilte noen
viktig rolle her. Etter krigen satt Noot internert på Akerhus, men fikk ingen straff eller
dom i Norge. Noot giftet seg senere med
enken etter Heinrich Fehlis.
Se også: Meldungen aus Norwegen; SIPO;
SS.
Litt.: Bergfald, 0.: Gestapo i Norge, 1946, Dyrhaug, T.:
Norge Okkupert, 1985.
SUL
Nordag, Nordische Aluminium Gesellschaft, ble stiftet i Berlin høsten 1940, mens
datterselskapet i Norge, A/S Nordag, ble stiftet 3.5.1941. Nordag skulle stå for realiseringen av de storstilte tyske planene om
utbygging av aluminiumsindustrien i Norge.
Gjennom en omfattende vassdragsutbygging
skulle det skaffes kraft til en mangedobling
av den norske produksjonen av aluminium
som var på 31 000 tonn i 1939. Planene var
knyttet til de aktuelle forsyningsbehovene i
tysk krigsindustri og til langsiktige tyske
industriinteresser. Konflikter mellom tyske
industriinteresser og mellom ulike tyske
regjerings- og forvaltningsorganer skapte
store vansker. For å unngå politiske problemer i Norge, ønsket ikke Terboven å sette
norsk konsesjonslovgivning til side. Både i
og utenfor NS-regjeringen var det betydelig
motstand mot de tyske planene.
- Nordag igangsatte større, men dårlig organiserte anleggsarbeider - med minst 14 500
arbeidere samtidig - 9 steder i landet, bl.a.
Aura, Odda, Glomfjord, Sauda og Årdal.
Kostnadene løp opp i ca. 900 mill. kr hvorav
den norske stat måtte finansiere 120 mill, kr.
Etter krigen ble verdien av Nordags anlegg
verdsatt til ca. 93 mill. kr. De største verdiene
fantes i Årdal med ferdig utbygd kraftforsyning og et mer enn halvferdig fabrikkanlegg.
Det ble grunnlaget for utbyggingen av Årdal
Verk i statens regi, vedtatt av Stortinget i
1946.
- Samtidig med etableringen av A/S Nordag
ble A/S Nordisk Lettmetall stiftet. Planene
for Nordisk Lettmetall, eid av Nordag, Norsk
Hydro og I/G Farbenindustrie, var å produsere aluminiumsoksid og magnesium ved
anlegg på Herøya og i Glomfjord. Anleggene
ble utsatt for sabotasje og flyangrep med
betydelige ødeleggelser.
- Den tyske satsingen kunne ikke forhindre
at den norske produksjon av strategiske
krigsmetaller som aluminium og magnesium
falt vesentlig i løpet av okkupasjonen.
Se også: tysk økonomisk politikk i Norge.
Litt.: Milward, A.S.: The Fascist Economy in Norway,
1972, Thor, L.: Statens Kraft 1890-1947, 1994, Ødegaard, Ø.: Kampen om vannkraften. Hovedopp., 1992.
HE
Nordahl, Konrad (1897-1975), formann
i Jern- og metallarbeiderforbundet 1931-34,
nestformann (1934) og fungerende formann
(1939) i LO. Nordahl stillte seg til disposisjon for general Ruge under felttoget i april
1940, og ble bedt om å kontakte LOs forbindelser i Stockholm og London for hjelp. Deretter fulgte han regjeringen Nygaardsvold til
Tromsø som sentral rådgiver. Da regjeringen
evakuerte til Storbritannia, reiste Nordahl via
Sverige tilbake til Oslo i juni. Tyskerne nektet ham å tre inn i sitt verv igjen som LO-formann.
- Sammen med Einar Gerhardsen og Lars
Evensen var Nordahl initiativtaker til det
begynnende illegale arbeidet i fagbevegelsen
høsten 1940. I november 1940 ble han som
medlem av DNAs bystyregruppe i Oslo
arrestert, etter at gruppen fremmet et forslag
som protesterte mot nyordningen av kommunene. Etter en tid ble Nordahl løslatt. Under
unntakstilstanden som følge av melkestreiken kom Nordahl sterkt i tyskernes søkelys,
og flyktet fra landet. I Storbritannia ledet han
i krigsårene LOs London-sekretariat som ble
noe nær et offisielt norsk myndighetsorgan.
Nordahl var bl.a. med på omorganiseringen
av den norske militære ledelsen, som resulterte i at Forsvarets Overkommando ble opprettet i februar 1942. LO-sekretariatet og
Nordahl samarbeidet også nært med Forsvarsdep. Etterretningskontor. Det skjedde
ved at opplysninger fra LOs illegale apparat i
Norge ble oversendt til Nordahl via LO-
sekretariatet i Stockholm. I London arbeidet
Nordahl også med etterkrigsplanleggingen.
Målet var å sikre arbeidsfreden. Det skulle
skje ved sterk statlig styring og ved å styrke
samarbeidet mellom LO og Arbeidsgiverforeningen sentralt. Dahl/Nordahl-utredningen
la et viktig grunnlag for utbyggingen av den
korporative kanalen i det norske politiske
systemet etter 1945.
- Ved frigjøringen spilte Nordahl en hovedrolle i utviklingen frem mot Gerhardsens
regjeringsdannelse i juni. Han satt i DNAs
sentralstyre i Oslo til 1965. Stortingsmann i
årene 1957-65.
Se også: Evensen, L.; Gerhardsen, E.; melkestreiken.
Litt.: Pryser, T.: Klassen og nasjonen, 1988.
TP
Nordische Gesellschaft, forum for
kulturutveksling mellom Tyskland og nabolandene i nord, etablert under Weimar-republikken i 1921 og med sete i Lübeck. Etter
1933 ble miljøet stadig mer preget av rasetenkning. I denne perioden ble det også etablert et sommersted i Travemünde som ble
populært blant nordiske forfattere.
- Særlig spilte Johan Bojer og Barbra Ring
sentrale roller på norsk side. Men flere andre,
som Ronald Fangen, Tore Ørjasæter og Mikkjel Fønhus, hadde opphold i Travemünde
som utvidet deres tyske kontaktnett. Bojers
rolle i Nordische Gesellschaft, og spesielt en
av hans taler, ble sterkt kritisert på et årsmøte i
Forfatterforeningen i 1934. Norge opprettholdt likevel kontakten med Nordische
Gesellschaft frem til krigsutbruddet. NS hadde
aldri offisiell kontakt med Lübeck, men en
mann som Per Imerslund, spenningsforfatter,
soldat på Francos side i den spanske borgerkrigen, uten kontakter i det norske forfattermiljøet, fikk likevel et gratisopphold i Lübeck.
- I okkupasjonens første halvår forsøkte tyskerne å nyttiggjøre seg båndene mellom
tyske kulturpersonligheter og norske forfattere fra 1930-årene. Men de hadde liten suksess. Åsmund Sveen ble den eneste forfatter
som oppfylte de tyske forventningene.
Se også: Imerslund, P.; Rosenberg, A.
Litt.: Brochmann, G.: Den norske Forfatterforening gjennom 50 år, 1952, Look, H.D.: Quisling, Rosenberg und
Terboven 1970, Lützhoft, H.J.: Der nordische Gedanke in Deutschland, 1971.
NJR
Nordlandsbanen, betegnelsen for den
vesentlig tysk-utbygde jernbanestrekningen
fra Hell i Nord-Trøndelag og nordover retning Narvik. Ideen om en Nord-Norge-bane
stammer fra 1872. Strekningen Hell-Grong
med sidebane fra Grong til Namsos var ferdig
i 1940. Anlegg av bane videre fra Grong via
Mosjøen, Mo i Rana og Fauske til Bodø var i
gang og strekningen Grong-Mosjøen var på
det nærmeste ferdig. Allerede 7.7.1940 ble
denne strekningen tatt i bruk. Resterende
strekning fra Mosjøen og nordover ble åpnet
etappevis. Våren 1942 var banen ferdig utvidet fra Mosjøen til Storforshei. 1.5.1945 ble
banen frem til Dunderland åpnet, men måtte
stenges umiddelbart etter frigjøringen da den
var altfor uferdig.
- I 1942 fikk Organisation Todt i oppdrag å
planlegge samt måle opp en bane fra Mo til
Kirkenes over Narvik, Nordreisa, Kautokeino, Karasjok og Nyborg. Våren 1943
besluttet Hitler at strekningen Narvik-Kirkenes ikke skulle bygges. Fra høsten 1943 ble
all virksomhet på denne strekning innstilt.
Arbeidet på avsnittet Fauske-Korsnes ble
også ledet av Organisation Todt. Et stort
antall krigsfanger ble brukt. I løpet av 1944
ble arbeidet vesentlig forsert, og det ble
arbeidet på mange delstrekninger med tunnel
og bruarbeider. I tillegg til selve jernbanetraseen ble det bygd kaier og kraftverk. Arbeidet
gikk langt tregere enn planlagt. Ved slutten
av 1944 var f.eks. bare 10% av de planlagte
tunneler ferdig. Etter krigen er deler av traseen mellom Fauske og Drag benyttet for
Riksvei 50/Europavei 6.
Se også: Organisation Todt.
Litt.: Petersen, J.: Hitlers PolarEisenbahn, 1992, Seidler,
F.W.: Die Organisation Todt, 1987, Aamodt, A.: Norges statsbaner i tiden 1940-45, 1972.
JEF
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
