- MTB 345, norsk motortorpedobåt på tokt i
norske farvann mellom Florø og Bergen i juli
1943, ble oppdaget av et tysk patruljefartøy
og kapret etter en kort kamp. Besetningen på
6 nordmenn og i brite ble forhørt av Kriegsmarines folk og så overlevert til Sipo, som henrettet dem på Ulven ved Bergen tidlig om
morgenen 30.7. Henrettelsen skjedde ifølge
Hitlers folkerettsstridige Kommando-Befehl
av 18.10.1942, til tross for at de var krigsfanger i uniform.
Se også: Keitel, W.; Kommando-Befehl.
BN
Munin, billedmagasin, utgitt månedlig av
NS fra høsten 1942 til frigjøringen. Munin
var NS’ eneste billedblad, med påkostet dyptrykk og forseggjort layout. Redaktør var Einar Haug Syvertsen. Hovedvekten lå på
billedmaterialet. Teksten var for det meste
norsk, men det forekom også artikkelstoff
med tysk tekst.
ØS
Munthe, Malcolm (1910—), britisk offiser, leder av SOEs seksjon i Sverige fra
1940—41. Var stasjonert av britisk etterretning i Stavanger for å forberede en eventuell alliert invasjon i Norge i april 1940, flyktet deretter til Sverige, hvor han fikk dekkstilling
som assisterende militærattaché. Da SOE ble
dannet sommeren 1940, fikk Munthe ordre
om å organisere sabotasje i Norge, og å forberede sabotasje i Sverige i tilfelle tysk
angrep. Han bygde opp en organisasjon for
dette formål med svenske og norske statsborgere. I Sverige opererte gruppen under navnet
Röda hesten. Mest kjente aksjoner var en
jernbanesprengning ved Gudå stasjon mellom Meråker og Storlien 17.4.1941, og sprengning av et tysk ammunisjonstog i
Krylbo ved Avesta 19.7.1941. 20.7.1941 ble
Munthe utvist fra Sverige, og ble så tilknyttet
Kompani Linge i England. Han deltok senere
i det allierte ekspedisjonskorps under kampene i Italia, hvor han ble alvorlig såret.
Se også: Kompani Linge; Special Operation Service.
Litt.: Munthe, M.: Sweet is war, 1953.
LaB
Murmansk-konvoiene. Murmansk var
verdens største by nord for polarsirkelen,
sovjetisk flåtebase, endepunkt for Murmanskbanen, med god og isfri havn året rundt, under 2. verdenskrig en viktig mottakerhavn for forsyninger vestfra og utsatt for tallrike flyangrep.
- Etter at Sovjetunionen i juni 1941 kom med
i krigen på alliert side, ble det opprettet forsyningsforbindelser til landet fra USA og Storbritannia over 3 ruter, via de nordlige havnene Arkhangelsk og Murmansk, via Den persiske
gulf og deretter jernbane til Sovjetunionen, og
med russiske skip fra USAs vestkyst til Vladivostok.
- Sovjetunionen ønsket sterkt å befrakte norske skip, men britene gikk i mot, og ingen skip ble leid ut. Noen få norske skip deltok
likevel i frakten av forsyninger til Sovjetunionen, bl.a. til Murmansk. Amerikanske og britiske skip dominerte konvoiene med kurs
for Kola-halvøya.
- Disse ishavskonvoiene var blant britiske
sjøfolk ansett for å være en dødsreise. Ble
skipet senket, døde man raskt i de iskalde farvannene.
- Den første konvoien, PQ 1, gikk fra Reykjavik i september 1941, med våpen, ammunisjon, stridsvogner og fly til Den røde armé,
eskortert av britisk marine. Murmansk-konvoiene, østgående og vestgående, var i hele
havområdet fra Jan Mayen til Kola under
konstant trussel fra tyske bombefly, torpedofly, ubåter og overflateskip fra de tyske
basene i Norge. Flyene gikk opp fra Bardufoss, Banak og Tromsø, og Kriegsmarines store overflateskip var en permanent trussel,
idet det befant seg en formidabel tysk flåte i
norske farvann. Slagskipet Tirpitz kom til
Norge i januar 1942, og fikk i 1943 selskap av
slagskipet Scharnhorst. Dessuten var pr. mai
1942 de tunge krysserne Admiral Scheer,
Lützow, Admiral Hipper og Prinz Eugen
m.fl. i norske fjorder.
- Den største katastrofen rammet PQ 17, den
17. konvoien med krigsmateriell til Sovjetunionen som avgikk 27.6.1942 fra Reykjavik. Der hadde konvoien vakt oppsikt — 36
lasteskip med krigsmateriell, beskyttet av
store britiske sjøstridskrefter. Da Enigmameldinger oppfanget (feilaktig) at Tirpitz hadde gått ut for å angripe PQ 17, ga Admiralty konvoien beskjed om å spre seg. De forsvarsløse skipene ble angrepet av tyske fly og
ubåter, som senket i alt 24 — 14 av fly og 10
av ubåter — av konvoiens 37 skip.
- Til sammen ble 4 mill. tonn forsyninger
fraktet til Sovjetunionen med Murmanskkonvoiene, inkl. 5000 tanks og mer enn 7000 fly. 104 allierte handelsskip, 20 allierte krigsskip ble senket. Kriegsmarine mistet i alt 31
ubåter, Scharnhorst, 2 jagere, 2 eskortefartøyer.
Se også: konvoi; slaget om Atlanterhavet.
Litt,: Basberg, B.L.: Nortraship, 1993, Lund, P./Ludlam, H.: PQ 17— Convoy to Hell, 1969, Ruegg, B./Hague, A.: Convoys to Russia, 1992.
GHj
musikkfronten. Mens norsk musikkliv
var den sektor innenfor kulturlivet der den
positive innstilling til okkupanten var mest
fremherskende, var det likevel mange av
komponister og tekstforfattere som skrev
sanger og musikkstykker i direkte opposisjon
mot okkupanten.
- Harald Sæverud følte en særlig harme over
okkupasjonen og sine kollegers unnfallende
holdning og komponerte etter eget utsagn
bl.a. Motstandsviljens symfoni og Sinfonia
Dolorosa, Kjempeviseslåtten og flere av sine
andre stykker «i personlig krig på kniven med
Tyskland». Det populære klaverstykket Kirkenes-marsjen ble skrevet av Robert Levin i
Sverige i glede over at Sovjet startet sin
offensiv mot tyskeme i Finnmark.
- Men motstanden i Norge ble vel så inspirert av lett musikk som av klassiske komposisjoner. Høsten 1940 sang en gruppe studenter
Det er for deg mitt hjerte slår, gamle Norge
med enorm suksess. Fra Otto Nielsens Grini-
opphold stammer den kjente Grini-visa Det
har vi. I fredsdagene sang man med særlig
glede Norge i rødt, hvitt og blått til tekst av
Finn Bø og med melodi fra en svensk revyvise. Teksten gir et sterkt idealiserende bilde av vakker norsk ungdom til forveksling lik
Harald Damsleths plakater; som i verslinjene
om det unge, blonde paret i Studenterlunden
der han har «freidig og lyslugget panne»,
men hun har «øyne blå som fiolen». Seier’n
er vår, av og til med det feilaktige tillegget
«Quisling kom på Grini i går» ble sunget i
fredsdagene, og steg angivelig frem av folkedypet, for verken komponist eller tekstforfatter er identifisert.
Se også: Kjempeviseslåtten; jazz; Johansen, D.M.; Reidarsen, P.; Tveit, G.
Litt.: Hurum, H.J.: Musikken under okkupasjonen, 1946.
NJR
Müller, Georg Wilhelm (1909—89),
medlem i NSDAP som 18-åring, steg i gradene i partiapparatet og ble Goebbels’ adjutant fra 1937 samt SS-Oberführer. I Norge
ledet han hovedavdelingen for folkeopplysning og propaganda i Reichskommissariat fra april 1940—mars -45.
- Müller ble med på det tyske felttoget mot
Russland og vendte såret tilbake til Norge i
desember 1941. Han involverte seg i brødrene Dysthes bestrebelser for å styrte Quisling høsten 1944, noe som gjorde det vanskelig å bli værende i Norge. Goebbels sendte
ham i mars 1945 til vestfronten på spesialoppdrag. I mai ble han arrestert og utlevert til Norge, men etter 30 måneders internering
fikk han vende tilbake til Tyskland uten dom.
- Müller var sentralfiguren bak den tyske
propaganda i Norge. Falkenhorst betegnet
ham etter krigen som den minst tiltalende
person i hele Reichskommissariat. Müller var
ikke desto mindre en taktisk begavelse. Både
under riksrådsforhandlingene og senere
betrodde Terboven de vanskeligste og mest
ubehagelige oppdragene nettopp til ham.
Müller maktet samtidig det kunststykke å
nyte full tillit hos Terboven og Goebbels på
samme tid.
Se også: Goebbels, J.; Lunde, G.; Reichskommissariat; Terboven, J.; tysk propaganda.
Litt.: Moll, M.: Das Neue Europa I., 1986, Müller, G.W.:
Das Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda, 1940,
MM
mynter og sedler. I 1940 og 1941 ble 1,2
og 5 øre preget i bronse, 2 øre bare i 1940.
Deretter ble de alle årlig preget i jern uten H7-monogrammet frem til 1945. Av myntene 10, 25 og 50 øre ble 1940- og 41-utgavene i
koppernikkel fra og med 1942 avløst av sinkutgaver med det nye riksvåpen uten krone, 25
øre ikke før i 1943. Av 1-kronen kom ingen
nye mynter under okkupasjonen. Londonregjeringen fikk preget et sett med mynter i 1942 av 10, 25 og 50 øre i nikkelmessing med
hull i midten og H7-monogram.
- Fra 19.12.1940 ble det utsendt 1-og 2kr-
sedler for å avhjelpe skillemyntmanglen.
Begge sedler ble trykt på hvitt papir uten
vannmerke med svart fiber spredt over hele
seddelen, 1-kronen i grønn og 2-kronen i rød
bunnfarge. På folkemunne ble 1-kronen kalt
«usling» og 2-kronen «quisling», slik at det
gikk «2 uslinger på 1 quisling». Også 50,
100, 500 og 1000 kr-sedler ble trykt de fleste
år 1940—45. I London ble det trykt 1,2,5, 10,
100, 500 og 1000 kr-sedler på hvitt papir med
vannmerkeportrett av Fridtjof Nansen, unntatt på 1-og 2-krone, og H 7-monogram. Sedlene var helt forskjellige fra de som var i
omløp i Norge, men ble trykt i samme mål
som disse.
Se også: krisepenger.
Litt.,: Madsen P.S. m.fl.: Norske pengesedler 1877—1983,
1983, Bjørnstad O.C. m.fl.: Norges mynter efter 1814.
TBJ
myrsoldatene (Moorsoldaten, Emssoldaten), betegnelse fra 1934 på de første politiske
fanger som ble plassert i konsentrasjonsleiren
Bögermoor, Dörpen ved Aschendorf i Emsland. Leiren lå i et stort myrområde, hvor fangene arbeidet med torvskjæring og drenering.
Senere ble det bygd en rekke slike leire i Emsland. Betegnelsen ble vidt kjent pga. skuespiller Wolfgang Langhoffs avslørende bok Die Moorsoldaten, fra 1934, som kom på norsk i
1935 og vakte stor oppsikt.
- En spesiell gruppe myrsoldater ble sendt til
Norge. Det var tyske soldater som var dømt for
sabotasje eller faneflukt (desertering) ved egne
Wehrmacht-domstoler. 2600 ble i 1940—42
transportert fra Emsland til Finnmark, hvor de
ble satt til vei- og festningsarbeid.
- I deres papirer var det stemplet «Rückkehr
nach Deutschland unerwünscht». Ved krigsslutt var bare ca. 230 av disse Wehrmachtsfangene fortsatt i live i en fangeleir i Harstad,
og de ble på nytt internert under Wehrmachts
jurisdiksjon i fangeleiren Rohrbrunn i Brevik
som tyske kriminelle. Flere av fangene hadde
forsøkt å flykte før og etter kapitulasjonen,
men ble nå dømt til tukthusstraffer av tyske
krigsdomstoler, bemannet av Wehrmachtpersonell. Verken allierte eller norske myndigheter grep inn. Det lyktes til slutt fangene
å få kontakt til det norske samfunnet, og
resultatet ble en rekke oppslag i avisene fra
7.11.1945, da Dagbladet avslørte at fanger
etter kapitulasjonen løpende ble dømt av
tyske krigsretter for å ha nektet militærtjeneste for nazi-Tyskland. Fangene organiserte egne protester, og 22 av de protesterende
fangene ble av britiske militære forsøkt plassert i en egen fangeleir på Trandum. Myndighetene grep endelig inn, og først nå, 6 måneder etter kapitulasjonen, ble disse politiske
fangene satt fri.
(Annen kilde sier: ca. 2700 sendt 1942-43, flere returtransporter (såkalt Krückentransporte med syke) sendt fra feb.43, den første med ca. 450 fanger - i sep/okt 44 var det bare ca. 1000 myrsoldater igjen. Ytterligere to returtransporter med folk benådet for å gjøre Frontbewährung; 300 + 267 fanger. April 1945 var det bare 360 fanger igjen i Trondenes, ti av dem døde eller ble skutt før kapitulasjonen - altså 340 fanger igjen, men en god del andre kan ha overlevd.)
Litt,: Hoffmann, K.-H.: Am Eismeer verschollen, 1988.
LaB
Mysen. SS-Lager Mysen skulle bli Norges
første virkelige konsentrasjonsleir, fordi man
ikke lenger kunne sende fanger til Tyskland
høsten 1944. Terboven fikk tillatelse fra Hitler og Himmler til å bygge en KZ i Norge, og
SS-Sturmbannführer Hans Aumeier kom til
Norge i januar 1945 som kommandant for å
lede byggingen av leiren. Aumeier hadde tjenestegjort i Auschwitz. Arbeidet ble påbegynt i midten av mars 1945 av 350-400
fanger fra Grini. De ble forlagt i en leir etter
russiske krigsfanger og skulle bygge en KZ
for 5000 fanger på Momarken travbane. Leiren ble aldri ferdig.
Se også: konsentrasjonsleirer.
Litt.: Sandem, A.: Den siste SS-leiren, 1989.
BN
Møkster, Abelone (1883—1975), landhandler og poståpnerske på Møkster på øya
Stolmen i Austvoll. Forretningen hennes var
gjerne siste stoppested etter at skøytetrafikken til Storbritannia tok til i Hordaland høsten 1940, og et kontaktpunkt når skøyter kom
tilbake. Møkster ordnet med alskens praktiske ting. Hun ble arrestert juni 1942, satt på
Grini, sendt til kvinneleiren Ravensbrück,
NN-fange. Den modne kvinnen ble midtpunkt i den norske kontingenten, praktisk anlagt og en gledesspreder.
Se også: kvinner og krig.
Litt.: Ottosen, K.: I slik en natt, 1994.
GHj
Møllergata 19, Sipos sentralfengsel i
Oslo. Varetektsfengslet i tilknytning til
bovedpolitistasjonen ble brukt av Wehrmacht
de første 5 månedene, deretter overtok tysk
politi, Allerede 10.4.1940 kom de første politiske fangene til Møllergata, engelske borgere mistenkt for å tilhøre Secret Service.
Den første nordmannen ble arrestert dagen
etter for å ha vist forakt for fraternisering og
satt i 9 dager. Først satt politiske og andre
fanger om hverandre, så ble 5 celler avgitt til
tysk bruk, og i august 1940 ble hele fengslet
overtatt av tyskerne. Etter norske regler var
det plass til 145 fanger, men tyskerne hadde
til tider opptil 550. Fangene satt gjerne her
mens de var til forhør på Victoria Terrasse,
men ofte foregikk også forhørene i fengslet.
BN
mørklegging, se blending.
Møyen, Knut (1907—84), hadde sin bakgrunn i studentidretten og kom med i organiseringen av den militære motstand fra første stund — sommeren 1940, Han var mer enn
noen annen opptatt av småkrigførselens teknikk og metoder og arbeidet iherdig for at Milorg skulle basere seg på geriljaens prinsipper.
- Møyen fungerte som distriktsinspektør for
Østlandet 1941—42, med senere Milorg-leder
Jens Chr. Hauge som «skygge», men måtte
flykte til Sverige august 1942. Derfra kom
han til London og Forsvarets Overkommando, 4. kontor (FO IV), som arbeidet med motstanden i Norge, både det langsiktige
oppbyggings- og organisasjonsarbeid, og de
spesielle operasjoner mot industri, skipsfart
etc. I London følte han seg passiv og utilpass
og ville gjerne tilbake til Milorg/Hjemmestyrkene.
- Høsten 1944 ble Møyen droppet i fallskjerm i basen Elg i Eggedalsfjellene i Buskerud. Ved frigjøringen var han sjef for D
14.3, en av de 23 Milorg-distriktene Norge da
var inndelt i.
Se også: baser; FO IV; Hauge, J.C.; Hjemmestyrkene; Milorg; Sentralledelsen.
Litt.: Kjeldstadli, S.: Hjemmestyrkene, 1959.
AM
Møystad, Oliver (1892-1956). NS’ hirdsjef og sjef for Sikkerhetspolitiet. Møystad
var utdannet bygningsingeniør i Dresden, og
tok 1 års befalsskole. Han var gårdbruker og
skogeier av yrke. Han gikk inn i NS i 1933,
men deltok i felttoget i 1940 da han ledet norske styrker ved Midtskogen 10.4. Sommeren 1940 ble han utnevnt til fylkingsfører for Hirden i Hedmark. Neste vår ble han fører for
Hirdregiment nr. 2, som omfattet fylkene
Hedmark og Oppland. Møystads hirdregiment var partiets største og mest veldrevne.
1.11.1941 utnevnte Quisling han til leder av
Sikkerhetspolitiet, til tross for at Møystad
manglet politifaglig bakgrunn. Både kriminal- og statspolitiet sorterte under Møystads
avdeling. Ved å utnevne en hirdregimentfører
til politileder håpet NS-ledelsen å dempe
konflikten mellom politiet og Hirden. Møystad ble 12.1.1942 også utnevnt til øverste
sjef for Hirden. Innenfor partiet og Hirden
var han vel ansett og hadde stor innflytelse,
men i Politidep. fikk han problemer med sin
underordnede, statspolitisjef Karl A. Marthinsen. I juli 1943 rettet Møystad en skriftlig klage på Marthinsen til Quisling. Quisling
tok imidlertid parti for Marthinsen. Utfallet
av striden ble at Møystad fikk avskjed, mens
Marthinsen overtok stillingen som sjef for
Sikkerhetspolitiet. 30.3.1944 ble Møystad
også permittert fra stillingen som hirdsjef
Kort etter fikk Marthinsen også denne stillingen. Den egentlige årsaken til at Møystad
ble skjøvet ut av sine posisjoner var at han
hørte til den «norsk-nasjonale» fløyen i NS.
Han gikk ofte imot at NS skulle rette seg etter
tyske krav. Møystad ble etter okkupasjonen
dømt til 10 års tvangsarbeid og til å betale en
erstatning på kr 150 000. Løslatt i 1950.
BB
Måløy-raidet, se raids.
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
