- Mogens, Victor (1886—1964), tysklandsvenn og kulturpersonlighet. Forlegger og journalist.
- Mogens ble formann i Fedrelandslaget
etter Joakim Lehmkuhl. Fra 1938 til -52 redigerte han bladet Utenrikskronikk. Mogens håpet at Fedrelandslaget, ikke NS, skulle bli buffer mellom tyskere og nordmenn. Særlig i
juni 1940 sto Mogens svært sentralt i mange
tyskeres planer. G.W. Müller, en av Terbovens medarbeidere, rådførte seg ofte med
ham. Mogens’ radiotale 11.6.1940 fikk svært
stor oppmerksomhet for den pragmatiske,
positive innstilling til et tyskdominert
Europa. Talen inneholdt sterke angrep både
på Quisling og Nygaardsvold-regjeringen.
Lenger ut på sommeren 1940 ble Mogens
mindre sentral, men han var likevel foreslått
som leder av Informasjonsdep. i det påtenkte
Riksrådet, men forsvant ut av kabalen i de
siste utkastene.
- Hans utenrikskronikker fortsatte å utkomme til 1943. Fra 1942 trakk han seg tilbake til en hytte i Vågå og karakteriserte siden
selv sin tilværelse som «illegal». En bok han
skrev i 1943, utgitt i 1945, er et godt kildeskrift, men har samtidig preg av å være forsvarsskrift: Tyskerne, Quisling og vi andre.
- Mogens ble tiltalt etter okkupasjonen, men
frifunnet. Hans anti-NS holdninger veide
tyngre enn hans Tysklands-vennlighet.
Se også: Fedrelandslaget; Hjort, J.B.;
riksrådsforhandlingene; Ringnes, E.; Wiesener, A.
Litt.: Look, H.D.: Quisling, Rosenberg und Terboven,
1970, Mogens, V.: Tyskerne, Quisling og vi andre, 1945.
NJR
Mohr, (Jacob) Andreas (1882—1950),
konstituert justitiarius i den NS-kontrollerte
Høyesterett fra desember 1940 til frigjøringen, idømt livsvarig tvangsarbeid i 1946.
- Inntil desember 1940 var Mohr byrettsdommer i Oslo. Utnevnt til kst.justitiarius i
den nye, NS-kontrollerte Høyesterett etter at
alle h.r.dommeme nedla sine verv. Mohr
hadde ikke hatt noen befatning med NS tidligere og meldte seg formelt ikke inn i partiet
før i mars 1941. Som leder for Høyesterett
var Mohr fullt ut lojal mot Quisling og NS-
regimet og bidro til å gi regimet den juridiske
legitimitet det ønsket. Men Mohr var også en
anonym figur, i Høyesterett kom han i skyggen av sin langt mer dynamiske og juridisk
skarpsindigere kollega Arnvid Vasbotten.
- I landssvikoppgjøret ble den NS-kontrollerte Høyesterett kjent ulovlig. Mohr, som hadde hatt en av de mest sentrale posisjonene
i NS-regimet, fikk en av de strengeste straffene i oppgjøret.
Se også: Høyesterett; Vasbotten, A.
ØS
Molde, hovedmål for tyskernes bombing
under krigen på Nord-Vestlandet i 1940.
Byen var preget av regelmessige flyalarmer
og tyske overflygninger i perioden 14.4.—1.5.
De første bombene ble sluppet over Molde
15.4. De siste dagene av april, mens byen var
oppholdssted for kongen og regjeringen, var
bombingen svært intens, verst 28. og 29.4.,
da kongen forlot byen. Varslingssystemet var
godt, brannslukning pågikk. Likevel ble sentrum av byen totalt rasert, 2 sivile omkom.
Se også: felttoget i 1940 i Norge; kongebjørka; Kristiansund.
Litt.: Abrahamsen, O.A.: Molde bys historie IV, 1994.
Hafsten, B./Larstuvold, U.: Flyalarm, 1991, Parelius, N.:
Molde og Romsdal i krigstid, 1970.
NJR
Monrad, Cally (1879—1950), sangerinne
og forfatter. Meldte seg inn i NS høsten 1940
og var til det siste trofast mot Quisling, som
hun ble kjent med i begynnelsen av 1930-
årene. Hun delte Quislings spiritualistiske
interesser, og under krigen skal hun ha vært
med i hemmelige seanser som han fikk i stand
for en engere krets. Monrad publiserte dikt
der hun hyllet Quisling som lederen av en
åndelig norsk-nasjonal gjenfødelse.
- Monrads nasjonalsosialisme var kulturpolitisk, og den hadde så vel norske som tyske røtter. I Tyskland hadde hun studert
sang og hatt en lite vellykket operakarriere;
der hadde hun mange venner og en eks-ektemann. Det var i Norge at Cally Monrad ble folkekjær som sanger, og kjærlighetsdiktene
hennes ble verdsatt. Høsten 1941 ble Monrad
forstanderinne ved den nyopprettede teaterskolen, høsten 1942 og frem til frigjøringen teatersjef ved Det Norske Teater etter at Knut
Hergel og Hans Jacob Nielsen flyktet til Sverige.
- I 1945 ble Monrad fratatt statens kunstnerlønn, som hun hadde hatt siden 1939. I 1947 ble hun dømt til 1 års fengsel. Under rettsaken ble det påpekt at NS-medlemskapet hennes hadde vært passivt, men at hun som kjent kulturpersonlighet fra før krigen og med sin
spesielle evne til å opptre hadde vært ekstra
verdifull for NS. Monrad fikk utsatt soning
pga. sykdom og ble benådet høsten 1948.
Litt.: Stenseth, B.: Sangerinnen, 1988.
BS
Monte Rosa, D/S, passasjerskip som fraktet norske jøder, motstandsfolk og politiske
fanger vekk fra Norge.
- Monte Rosa var en av de store Kraft durch
Freude-passasjerbåtene som før 1930-årene
seilte i norske fjorder. Skipet var stort, og lett å
konvertere til troppetransport. Det ble under
krigen satt inn i rutefart mellom Oslo og Århus
og fraktet norske fanger fra Oslo til Århus,
derfra var fangeruten tog til Hamburg, og tog
videre til Berlin. Ved jødeaksjonene avgikk
Monte Rosa 20.11.1942 med 20 jøder om
bord, 6 dager senere med 26 jøder om bord.
- Max Manus og Gregers Gram plasserte
sprenglegemer (limpets) på Monte Rosas
skipsside 16.6.1944. Eksplosjonen inntrådte i
Øresund, men skadene var ikke større enn at
båten nådde havn.
Se også: Donau; Gotenland; jødeaksjonene.
Litt.: Kraglund, I./Moland, A.: Hjemmefront, 1987, Ottosen, K.: I slik en natt, 1994, Terjesen, M.; Tilbakeføringen, 1994.
GHj
Moorsoldaten, se myrsoldatene.
Morgenposten, se prøvesaken.
Morgenstierne, Wilhelm (Thorleif
von Munthe af) (1892—1963), norsk diplomat. I 1929 ble han generalkonsul i New York, i 1934 sendemann i Washington og fra
mai 1942 ambassadør. Han hadde verdifulle
forbindelser høyt oppe i det politiske miljøet i
USA, noe som kom til særlig nytte under krigen. Etter 9.4.1940 spilte Morgenstierne en
tilsvarende rolle som minister Colban i London, i arbeidet med å få kontroll over handelsflåten og etableringen av Nortraship.
Som formann for det norske informasjonsrådet i USA arbeidet Morgenstierne for å fjerne
det dårlige ryktet som Norge hadde fått gjennom reporteren Leland Stowes skildring av tyskernes innmarsj i Oslo. Han klarte, til president Roosevelts glede, å få de tradisjonelt
isolasjonistiske norsk-amerikanerne i Midtvesten til å innta en mer pro-alliert holdning.
Hans foredrag om Norge i den lovgivende
forsamlingen i Minnesota sommeren 1941
ble spredt som særtrykk i mer enn 1OO 000
eksemplarer. Gjennom å bearbeide Roosevelt
og State Department spilte Morgenstierne en
viktig rolle i arbeidet med å få amerikanske
skip som erstatning for de store norske tonnasjetapene. Hans markering av ambassaden i
Washington som samlingspunktet for alle
norske interesser i USA brakte Morgenstierne i konflikt med stortingspresident C.J.
Hambro. Morgenstierne var ambassadør i
USA til han nådde aldersgrensen i 1958.
Se også: Colban, E.; Hambro, C.J.; handelsflåten; Nortraship; Stowe, L.
AT
Morset, Peder (1887—1943), lærer, motstandsmann og kurérkontakt i Selbu. Med
utgangspunkt i motstandsarbeid i den illegale
lærerfronten ble Peder Monet og hans familie trukket med i kurértrafikken fra Trondheim til Sverige i 1942 og -43. Etter hvert ble familien brukt av både etterretningstjenestens
og Milorgs kurérer, og av flere forskjellige
motstandsgrupper i Trøndelag, også i flyktningtrafikken. Da Gestapo/Trondheim gjennom Rinnanbanden startet med egen flyktningeksport for å infiltrere motstandsbevegelsen i Trøndelag, kom derfor Morset-familien i Gestapos søkelys. I februar 1943 hadde SOE utført en sabotasjeaksjon mot et skip i
Thamshavn i Orkanger, og sabotørene flyktet
via Selbu til Sverige. Gestapo kan ha antatt at
Morset-familiea var innblandet, og satte 1.3. i
gang en storaksjon i Selbu. Familien flyktet
opp i fjellet, men sønnen Oddmund Morset
ble skutt, og Peder og sønnen Helge ble arrestert. Tormod og 3 av de øvrige sønnene lyktes å flykte til Sverige. Peder Morset ble skutt på Kristiansten 19.5.1943, sammen med Henry
Thingstad og 9 andre fra Thingstad-gruppen.
Se også: Thingstad, H.
Litt.: Hansson, P.: Og tok de enn vårt liv, 1963.
LaB
Moser, Hans (1909—69), medlem i
NSDAP i 1930, arbeidet bl.a. i Reichspropagandaamt i Hessen-Nassau i 1937. I Norge leder for Presseabteilung under Hauptabteilung für Volksaufklärung und Propaganda.
Moser etterlot seg et verdifullt kildemateriale. I november 1945, mens han satt på Akershus, skrev han en 74 siders redegjørelse, punktvis og velorganisert, om sin egen
og Presseabteilungs virksomhet under okkupasjonen.
Se også: norsk presse; Presseabteilung;
Pressedirektoratet.
GHj
Moses og Aron, oppnavn på 2 Kruppkanoner fra 1892 på Oscarsborgs hovedbatteri som åpnet ild 9.4.1940. De bibelske navn
på de tre 28 cm kanonene i Oscarsborgs
hovedbatteri oppsto i kjølvannet av et uhell
og påfølgende erstatningssak i 1892. Under
omlasting av kanonene i Kristiania (Oslo) falt
den ene kanonen (40 tonn) i sjøen og skadet
et fartøy. En stor folkemasse så på da kanonen ble tatt opp av vannet, og folkevittigheten
ga straks den ulykksalige kanon navnet
Moses. Dette førte igjen til at de to øvrige
kanoner fikk navnene Aron og Josva.
Se også: Blücher; Oscarsborg; Weserübung.
JEF
Mosquito, de Havilland, britisk 2-
motors jagerbombefly. Skrog og vinger delvis bygd av balsatre. Meget raskt, og fløy den
første tiden uten bevæpning da det skulle
kunne fly fra alle tyske fly. Senere utrustet
med forskjellige typer kanoner etc. Brukt av
norske 330 skvadron, samt benyttet på Stockholms-ruten. Flere sentrale hjemmefrontfolk
ble fraktet til Storbritannia i bomberommet
på Mosquito.
IK
Mot lysere tider, NS’ propagandakampanje vinteren 1944. Slagordet hadde opprinnelig en klar jøssing-verdi, med allusjon til den forestående allierte frigjøring av Europa,
men ble adoptert av partiets propagandaledelse og utnyttet av ekspedisjonsjef Willy Klevenberg i Kultur- og folkeopplysningsdep. til et fremstøt for å snu stemningen rundt
NS til det mer positive. Sentral i kampanjen
var Harald Damsleths plakat av samme navn,
som på en varsom, nesten tvetydig måte som
ellers var sjelden i NS-propagandaen, søkte å
utnytte solvervsmotivet til nasjonalsosialismens fordel.
Se også: Damsleth, H.; Klevenberg, W.
Litt.: Jensen, T.B. m.fl.: Parti og plakat, 1988.
HFD
motstand, aktiv - passiv. Betegnelsene «aktiv» og «passiv motstand» knytter
seg til en diskusjon som ble ført under okkupasjonen om motstandsformene. Særlig gikk
diskusjonen mellom kommunister og kommunistinspirerte kretser på den ene siden og andre deler av motstandsbevegelsen på den
motsatte. I denne sammenheng betydde «passiv motstand» stort sett det samme som det som ellers kalles «sivil motstand». Dvs, den
mer eller mindre paroledirigerte yrkesmotstand som særlig Koordinasjonskomiteen vokste frem på. Den rettet seg først og fremst
mot NS’ fremstøt med sikte på å gjennomføre
en nasjonalsosialistisk revolusjon i Norge, fra
1943 også mot NS-myndighetenes forsøk på
å innkalle norsk arbeidskraft, herunder 3 årsklasser av vernepliktig ungdom våren 1944. Den sivile motstanden var lenge våpenløs og
tok fra og med 1943 bare delvis sabotasje i
bruk som hjelpemiddel. Først og fremst besto
den i å mobilisere en eller flere grupper i
befolkningen til kollektiv protest mot en eller
annen forordning fra NS-myndighetene.
- Kommunistene som fra årsskiftet 1941/42
gikk inn for en radikal motstandspolitikk,
støttet den sivile — «passive» — motstandskampen, men mente at hjemmefronten ikke kunne begrense seg til den. Den hjemlige
motstanden burde anta en mer militær karakter og omfatte sabotasje og geriljakrig. Dette var den «aktive» motstand. Denne politikken
sto i strid med den linjen som den hjemlige
Milorg-ledelsen fulgte. Den tok sikte på å
bygge opp en militær beredskapsorganisasjon som ikke skulle aksjonere under den hvilende okkupasjon, men først utløses i forbindelse med den endelige frigjøring av landet. Sabotasje før den tid burde bare utføres
av spesialutdannede grupper som ble sendt
inn fra Storbritannia eller Sverige og returnerte dit. Gerilja skulle bare benyttes i forbindelse med de kamper som måtte bli nødvendige under den endelige frigjøring.
- Debatten om passiv kontra aktiv motstand
var sterkest i 1943 og begynnelsen av 1944
da kommunistene hadde mest vind i seilene
for sin politikk. Den ble mindre intens da
hjemmefrontledelsen modifiserte sin politikk
noe, og Milorg fra våren 1944 startet en viss
sabotasje og begynte å likvidere angivere.
Men kommunistene fortsatte å opprettholde
sin maksimumslinje resten av krigen og
kreve at motstandsbevegelsen gikk over til
full sabotasje og gerilja.
Se også: kommunistene; Koordinasjonskomiteen; Milorg; sabotasje.
0KG
Mowinckel, Johan Ludvig (1870-
1943), mellomkrigstidens ledende utenrikspolitiker, Venstres stats- og utenriksminister
1924—26, 1928—31 og 1933—35, mangeårig
formann i Stortingets utenrikskomité og mannen bak hærordningen av 1933 som forutsatte en «forutseende utenriksledelse» som kompensasjon for nedvæpningen. Da krigen kom i
1940 var han en eldre mann og knapt på høyde
med situasjonen. Han var sterkt innstilt på forhandlinger med Tyskland 9—10.4. 1940. Da han 22.4. ble utnevnt til minister uten portefølje i forbindelse med Nygaardsvold-regjeringens
utvidelse, satt han i Stockholm, og ble værende
der helt til han søkte avskjed i 1942 som følge
av den stigende misnøye med hans person og
hans politiske fortid i emigrantmiljøet. Hans
forsøk på selvforsvar i brosjyren «13 og 1» fra
1942 møtte døve ører. Han døde året etter i
USA, bitter og nedbrutt som sin nære meningsfelle Halvdan Koht, etter at hele deres felles
sikkerhetspolitikk basert på nøytralitet og nedrustning var brutt sammen og avløst av den diametralt motsatte atlanterhavspolitikken.
Se også: atlanterhavspolitikken; Koht, H.;
nøytralitetspolitikken.
Litt.: Øksnevad, T.: J.L.. Mowinckel, 1963.
HFD
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
