- Messerschmitt Me (eller Bf)109. Tysk 1-motors
jagerfly. Flyet spilte samme rolle for tyskerne
som Spitfire gjorde på britisk side. De 2
typene var noenlunde likeverdige hva ytelse
angikk. I vanlig bruk ved tyske flyavdelinger
også i Norge.
IK
Meyer, Håkon (Ludvig) (1896—1989).
Den ledende overløperen fra arbeiderbevegelsen til NS, kommissarisk leder i Norsk Kommuneforbund fra september 1941 til
september -42. Idømt 10 års tvangsarbeid i
1946.
- I mellomkrigstiden var han en av sosialismens ledende ideologer i Norge, og i slutten av 1930-årene var han anfører for en løs
venstreopposisjon i DNA. Etter invasjonen
argumenterte han for at det var nødvendig å
komme til en ordning med tyskerne. Han var
drivkraft i Fagopposisjonen av 1940, en organisert opposisjonsgruppe som ble formelt stiftet 15.6.1940. Denne gikk raskt i oppløsning etter at Meyer og enkelte av hans medarbeidere innledet direkte forhandlinger med
NS. Meyer meldte seg inn i NS i desember
1940.
- Meyers hovedperspektiv var at arbeidernes
interesser måtte ivaretas innenfor rammene
av den nye samfunnsorden. Spesielt la han
vekt på å bevare fagorganisasjonen intakt.
Han aksepterte nasjonalsosialismen som en
uunngåelig ny ramme, men det er vanskelig å
se at han næret spesielt stor sympati for dens
ideer. Størst sjelekvaler led han da NS overtok ledelsen i LO under den dramatiske unntakstilstanden i september 1941. Fra 1943 av
holdt han en lav politisk profil.
- Meyer hadde gode personlige kontakter i
flere leire, og hjalp en rekke tyske emigranter
og jøder å flykte fra Norge. Løslatt i 1949.
Se også: Olsen, H,: LO; Rein, K.
Litt.: Meyer, H.: Et annet syn, 1952, Sørensen, Ø.: Fra Marx til Quisling, 1983, Aagesen, K.: "Fagopposisjonen av 1940", 1940— Norge fra nøytral til okkupert, 1969.
ØS
Midtskau, Sverre (1914—1987) var stud.phi1o1. og nettopp ferdig sersjant i Rjukan luftvern 8.4.1940. Han dro til Nord-Norge via Sverige og ble med over da regjeringen reiste
til England. I London klarte utenriksminister
Koht å få Midtskau og 2 kamerater på radiokurs hos STS, og 5.9. dro 2 av dem tilbake til
Norge for å sette opp radiostasjonene Skylark
A og B i Oslo og Trondheim. De fikk ikke
kontakt, og Midtskau dro tilbake til London.
NTH-studentene bygde ny sender for Skylark
B og klarte å få kontakt mens Midtskau
befant seg i britenes radiosentral. 13.2.1941
ble Midtskau droppet i det første fallskjermslippet over Norge, men den nye senderen ble
knust under droppet. I mars sprakk Oslo-
gruppen, og Midtskau satt i Åkebergveien og
Møllergata 19 før han 6.12.1941 flyktet ved
Milorgs hjelp. Resten av krigen tilbrakte han
som offiser i Storbritannia, og ble fenrik i
1941, løytnant i 1942, og fastlønnet kaptein i
1945. Han har skrevet om sine krigsopplevelser i London svarer ikke, 1968.
Se også: Secret Intelligence Service.
Litt.: Midtskau, S.: London svarer ikke, 1968, Nøkleby, B.: Pass godt på Tirpitz! 1988, Rørholt, B.A.: Amatørspionen Lerken, 1985.
BN
Midtskogen, en gård noen km vest for
Elverum, åsted for en mindre trefning natten
mellom 9. og 10.4.1940. Den tyske flyattaché
Eberhard Spiller forsøkte med en improvisert
styrke tyske soldater å bane seg vei mot Elverum for å ta kongen og regjeringen til fange.
Til å begynne med var raidet svært vellykket
da større norske styrker ble avvæpnet og tatt
til fange underveis. Men hovedmålet ble ikke
oppnådd. På initiativ fra Otto Ruge ble det
organisert en mindre norsk styrke på ca. 90
mann som la seg i stilling ved Midtskogen.
Da tyskerne dukket opp utpå natten kom det
til en mindre skuddveksling der Spiller var
den eneste som ble såret, og han døde senere
på Hamar sykehus. Både tyske og norske
styrker trakk seg så tilbake. Tross sitt forholdsvis ubetydelige format fikk trefningen
stor betydning, da norske myndigheter for
andre gang fikk tid til å komme seg i sikkerhet. Flere av de som deltok på norsk side
under kampene ble senere å finne i sentrale
verv innenfor, motstandsbevegelsen, noen også i NS.
Se også: Helset, 0.; Møystad, 0.
IK
Mikkeltjenesten, kodenavn for den illegale postkontrollen i Oslo i regi av Sentralledelsen i Milorg. Personer tilknyttet Postverket i Oslo under ledelse av Sigurd Andreas
Rasmussen, (Onkel Andreas) kom tidlig inn i
arbeidet med å kontrollere brev til og fra
tyske og norske nazi-kontorer. Særlig posten
til Statspolitiet ble underkastet nærmere kontroll. Store mengder brev ble tatt ut av den
ordinære postgangen, åpnet, lest og
kopiert/fotografert for så å bli ført tilbake i
posten igjen. I noen tilfeller ble også brev
permanent fjernet der dette ble ansett nødvendig, f.eks. ved enkelte angiverier. Også ved noen andre postkontorer rundt om i landet foregikk slik illegal postkontroll.
- Mikkeltjenesten var av uvurderlig betydning for det illegale arbeidet og sikret motstandsorganisasjoner og enkeltpersoner
mot tiltak fra nazi-myndighetene. Det hele
var imidlertid nær ved å rakne på vårparten
1945 da sentrale personer, deriblant Inger
Johanne Strømme, «Vera», ble arrestert. Hun
og flere andre ble sterkt mishandlet under forhør, men ble reddet av frigjøringen.
IK
Milch, Erhard (1892—1972), Generalfeldmarschall og Generalinspekteur der Luftwaffe (1938—45). Etter å ha arbeidet for flyindustrien (Junkers) og deltatt i oppbyggingen
av flyselskapet Lufthansa, meldte han seg i
1933 inn i NSDAP og ble like etter statssekretær i Görings luftfartministerium, en stilling han beholdt til 1944. I 1939 ble han forfremmet til generaloberst i flyvåpenet.
- De første ukene under felttoget i Norge
førte Milch kommandoen over de tyske flystyrkene der, Luftflotte 5, noe han fikk ridderkorset for. 19.7.1940 ble han utnevnt til
Generalfeldmarschall for sin innsats i Norge.
Domstolen i Nürnberg dømte Milch til
livsvarig fengsel, men han ble benådet, og
slapp ut i 1954.
Se også: Luftflotte 5; Luftwaffe; Stumpff H.J.
BN
militæravtalen Storbritannia—Norge.
En omfattende militæravtale mellom Norge
og Storbritannia ble undertegnet 28.5.1941
av utenriksminister Trygve Lie og den britiske utenriksminister Anthony Eden. Den slo formelt fast at de to lands regjeringer betraktet det som et krigsmål å gjenopprette Norges
frihet og selvstendighet ved helt å befri landet
fra tysk herredømme. Norske styrker skulle
enten brukes til forsvar for øyriket eller til å
frigjøre Norge.
- For første gang i moderne historie inngikk
Norge en politisk og militær allianseavtale
med en annen stat. Når det ble gjort, var det
fordi regjeringen var klar over at Norges
skjebne var nøye knyttet sammen med Storbritannias. Avtalen var i seg selv et vitnesbyrd om et faktisk våpenfellesskap etter det
tyske angrepet på Norge. I løpet av det første
krigsåret hadde norske væpnede styrker blitt
bygd opp for aktiv tjeneste samtidig som et
gjensidig tillitsforhold hadde utviklet seg
mellom de to lands politiske og militære
myndigheter. En ny og mer samarbeidsorientert utenrikspolitisk linje hadde blitt lagt til grunn da Trygve Lie avløste Halvdan Koht
som utenriksminister ved årsskiftet 1940-41.
Lie og hans rådgivere gikk straks inn for å
fremme atlanterhavspolitikken.
- Men regjeringen satte likevel bestemte vilkår da den inngikk militæravtalen. Det ble slått fast at Marinen og Flyvåpenet — og så
langt mulig Hæren — skulle operere som norske mannskap under norsk flagg, under britisk eller alliert overkommando. Hensikten
var å vise flagget, ikke at Norge skulle føre
sin egen krig. Den norske militære innsatsen
måtte ikke drukne i det allierte bildet.
Se også: atlanterhavspolitikken; Koht, H.;
Lie, T.; Ording, A.
Litt.: Riste, 0.: «London-regjeringa». Norge i krigsalliansen. 1. 1940-1942; Prøvetid, 1973.
KEE
Militærkontoret i Stockholm. Ordet
brukes dels som en samlebetegnelse på de
fagmilitære attacheene med staber — militær-,
marine- og flytattaché — som var tilknyttet
Den norske legasjonen i Stockholm, dels om
militærattacheens kontor alene. Generelt var
det viktig å ha en norsk militær administrasjon i den svenske hovedstaden siden det var
fra Sverige man lettest kunne følge med i den
militære utviklingen blant tyskerne i Norge
og observere og støtte den militære del av
motstandsbevegelsen. Da polititroppene kom
i stand, krevde de en omfattende militær forvaltning. Av de 3 attacheene var militærattacheen den viktigste. Hans stab opprettholdt forbindelsen med den militære etterretningstjenesten og Milorg i Norge. I 1943 ble disse
to funksjonene skilt og lagt til hvert sitt kontor, det sk. MI 2 som var etterretningskontor, og milorgkontoret MI 4. Også polititroppenes administrasjon sorterte under militærattacheen som øverste leder. De norske militærattacheene i Stockholm var i rekkefølge Harald Hansen, Oscar Strugstad, Alfred Roscher Lund, Ingvald Smith-Kielland og Ole Berg.
Se også: polititroppene i Sverige.
Litt.: Grimnes, 0.K.: Et flyktningesamfunn vokser fram, 1969.
0KG
Milorg, forkortelse for militærorganisasjonen, betegnelsen på den militære motstanden
(motsvarende Sivorg for den sivile motstand). De første spirene til Milorg kan finnes allerede høsten 1940 i «Organisasjonen»,
også kalt R-gruppen, den første kime til en
organisert ledelse for motstanden. Sentrale
personer var Paal Frisvold, Olaf Helset, John
Rognes, Halvor Hansson, Ole Berg, Jacob
Schive, Johan Beichmann og Johan Holst.
- I tidsrommet mars-april 1941 ble rammen
for Milorg trukket opp: de 5 sk. «Kamporganisasjonene», en inndeling av landet etter mønster av de 5 militære hovedavsnittene,
hver med sin leder. Første Milorg-leder ble
Ole Berg. Milorgs Råd ble dannet på et møte i
mai 1941.
- På sommeren 1941 fikk Milorgs ledere
(Rådet) behov for kontakt med den norske
regjeringen i London. De ønsket godkjennelse, avklaring i forhold til alvorlige prinsippspørsmål som sabotasje, bevæpning ol.
og en bedre status i trekantforholdet regjering/britene (SOE)/Milorg. Etter en del forviklinger, arrestasjoner og misforståelser, sendte regjeringen Nygaardsvold 20.11.1941
følgende telegram til Rådet: «Regjeringen
anerkjenner militærorganisasjonen i Norge
og dens styre representert ved Rådet...» Mil-
org var blitt en del av det norske forsvar. "De
enkelte tiltaks periode," som denne første
tiden i Milorgs historie er blitt kalt, var slutt.
- Etter en serie med opprullinger og arrestasjoner over hele Sør-Norge sommeren og høsten 1941, ble det nå aksept for at det var
umulig å bygge opp en slagkraftig organisasjon uten å tilpasse det illegale arbeidet til de
forhold som eksisterte innenfor det okkuperte
Norge. Militære grupper som kunne virke
gjennom gerilja og sabotasje måtte bygges
opp. Gjennom Militærkomiteens (MK)
«Direktiv nr 1» våren 1942 ble en helt ny
organisasjonsmodell trukket opp: de 5 kamp-
organisasjoner ble forlatt til fordel for 14
«Milorg-distrikt» nummerert fra 11 til 24. I
løpet av 1943 fremstod et landsomfattende
Milorg-apparat. Den sentrale ledelsen hadde
SL med sitt nærmest altomfattende motstandsapparat for å ivareta de forskjellige illegale funksjoner: etterretning, sanitet, forsyning, transport, spioner, samband, dekning
og eksport.
- Etter hvert vokste antallet Milorg-jegere til
over 30 000 (mars 1945) og ved frigjøringen
opererer man med et tall over 40 000. Siste
året ble store deler av styrken bevæpnet gjennom forsyninger fra Storbritannia. Ved trening og instruksjon forberedte man seg på det
som hele tiden var Milorgs mål: innsats ved
en alliert invasjon/frigjøring av Norge. Siste
året ble også Milorg gitt anledning til å foreta
en del sabotasjeaksjoner mot utvalgte mål.
Se også: baser; «gutta på skauen»; Hauge,
J.C.; Hjemmestyrkene; Sentralledelsen; slipp.
Litt.: Kjeldstadli, S.: Hjemmestyrkene, 1959.
AM
mine, standardisert, stasjonær eller bevegelig sprengladning plassert for å utløses av
personer, kjøretøyer eller skip. Regnes som et
svært effektivt og billig stridsmiddel, og ble
brukt i en rekke former og størrelser i Norge
under 2. verdenskrig. Noen eks.: Sjøminer
ble 8.4.1940 lagt ut av britene i Vestfjorden,
og hevdet (men ikke) lagt ut utenfor Bud og
ved Stad på Nord-Vestlandet. Tyskerne
anvendte personellminer i betydelig antall
under tilbaketrekningen i Finnmark i 1944.
22 norske soldater ble drept i Karasjok 1.5.45
under arbeidet med å desarmere et slikt minefelt. Høsten 1943 brukte Asbjørn Sundes sabotasjeorganisasjon en spesialkonstruert
jernbanemine for jernbanesprengninger. Minen var konstruert av en ingeniør ved Raufoss
Ammunisjonsfabrikk og produsert illegalt
ved fabrikken. Skipsabotører plasserte britiske magnetminer (Limpets) på skip. SOE-
agenter sprengte i 1943 tyske skip på Oslo
havn med slike miner, det samme gjorde
Saborg på Bergen havn i 1944.
LaB
minelegging, den allierte (8.4.1940).
Den britiske plan Wilfred forutsatte minelegging av skipsleden for å tvinge trafikken fra
Narvik ut av norske kystfarvann ved hjelp av
2 minefelter (Vestfjorden nord for Bodø og
ved Stad), samt erklæring av et 3. narre felt på
romsdalskysten. Natt til 8.4.1940 ble feltet
nord for Bodø lagt ut samtidig som britiske
jagere varslet om minefaren (som ikke eksisterte) ved Bud på romsdalskysten, Feltet ved
Stad ble ikke utlagt, da styrken som skulle
legge dette feltet ble kalt tilbake før leggingen kunne utføres.
Se også: allierte planer; mine; Weserübung (kart).
JEF
ministerpresident Quislings tittel som
sjef for den sk. nasjonale regjering fra februar
1942 til mai 1945. Opprinnelig hadde Quisling tenkt seg tittelen «Riksforstander». og
stillingen som statssjef, idet han var stilt i
utsikt at det kommissariske styret skulle
avvikles og Norge bli en selvstendig stat alliert med Tyskland, så snart NS hadde vunnet
tilstrekkelig styrke. Hitler motsatte seg en
slik løsning, dels fordi den ville føre til uro i
okkupasjonsstyret i andre besatte land, dels
fordi krigsutviklingen tilsa et sterkt tysk nærvær også i den politimessige og politiske styring av Norge. Landet fikk derfor ikke selvstendighet, heller ingen fredstraktat med
Tyskland, og den nasjonale regjering forble
et okkupasjonsstyre om enn med langt videre
fullmakter enn i andre sammenliknbare land.
Quisling fikk følgelig den mer beskjedne tittel av ministerpresident, som var statsministertittelen i de tyske delstater, men forente samtidig kongens og stortingets myndighet
etter Grunnloven i den nye rollen som statsminister med ekstraordinære fullmakter.
Se også: kommissariske statsråder; nasjonale regjering; Quisling, V.; statsakten.
Litt.: Dahl, H.F.: Quisling. En fører for fall, 1992, Høidal, 0.: Quisling, 1988.
HFD
Mjøndalenaksjonen jernbanesabotasje
utført av Asbjørn Sundes gruppe (Osvald)
7.10.1943. Aksjonen var teknisk vellykket og
et antall tyskere mistet livet. Tyskerne svarte
med strenge represalier. En underskriftskampanje ble iverksatt i Drammens-distriktet der det ble tatt avstand fra aksjonen. Likevel ble 5 gisler skutt. Denne kampanjen ble fordømt
av Hjemmefronten som også fordømte selve
sabotasjeaksjonen. Mjøndalenaksjonen tilspisset striden melom den «aktivistiske» og den «ikke-aktivistiske» motstandslinjen.
Se også: gisler; Sunde, A.
IK
mobiliseringen i 1940 har vært en av
gjengangerne i spørsmålet om skyld og
ansvar for det som gikk galt 9.4.1940.
Mobiliseringsreglene for Landforsvaret ble
fastsatt ved kgl.res. 14.7.1935 og omhandlet
følgende mulige trinn: I - «Sørg for vakt ved
kontorene», 2: «Mobiliseringsberedskap», 3.
«Delvis beredskap» (bare enkelte staber,
avdelinger eller festninger helt eller delvis på
krigsfot, ordre via Postverket med skriftlig
innkalling til hver mann) og 4. «Alminnelig
mobilisering» (enten «stille» med skriftlig
innkalling eller «åpenlys» med bruk av alle
tilgjengelige sambandsmidler).
- Undersøkelseskommisjonen av 1945 behandlet mobiliseringsspørsmålet, og fant at den 5., 6. og 8.4. forsøkte generalstabssjef
Rasmus Hatledal å få forsvarsminister Birger
Ljungberg til å be regjeringen om å mobilisere, men uten resultat. I regjeringsmøte 8.4. på kvelden ble spørsmålet drøftet på nytt, og
statsminister Nygaardsvold spurte om det var
forsvarlig å fravike KG Kristian Laakes forslag om mobilisering av de 4 brigadene i sør.
Ljungberg svarte da at 2 bataljoner i Østfold
var tilstrekkelig. Dette godtok regjeringen.
- Da KGs forslag på nytt ble fremsatt mellom kl. 02.30 og 03.00 natt til 9.4., ble det
vedtatt av regjeringen. Dette var ifølge mobiliseringsreglene ensbetydende med delvis
mobilisering, og ved et slikt alternativ var
stille mobilisering eneste mulighet, altså innkalling pr. post. Dette ble imidlertid ikke
nevnt av KG «da det ifølge mobiliseringsordningen var selvsagt», men her overvurderte
KG regjeringens militære detaljkunnskaper.
- Mellom kl. 03.30 og 04.00 ble Hatledal
kalt inn til KG med beskjed om at brigadene
skulle kalles inn. De var da enige om at stille
mobilisering nå ikke lenger var mulig. Regjeringen derimot, forklarer at den før kl. 05.00
besluttet alminnelig mobilisering, og alle
statsrådene gikk ut fra at denne beslutningen
«riktig ble meddelt de militære myndigheter
av forsvarsministeren, statsråd Ljungberg».
- Kommisjonen anser det godtgjort at regjeringen trodde at den hadde gitt ordre om alminnelig mobilisering etter de mest hensiktsmessige prosedyrer. Det viser også utenriksminister Kohts uttalelse i et intervju før avreisen fra Oslo på Østbanestasjonen, der
han sier at «det i natt gikk ut alminnelig
mobiliseringsordre». Men det faktum at
«ingen av de sivile statsråder synes å ha hatt
nærmere viten om mobiliseringsterminologien» ser ut til å ha spilt en avgjørende rolle i
dette dramaet, noe de også ble kritisert for av
kommisjonen. Uklarheten fikk den alvorlige
følge at regjeringens besluttsomhet ved
avslaget på det tyske ultimatum natt til 9.4.
ikke ble videreformidlet til Generalstaben og
de militære befalingsmenn på en tilsvarende
krystallklar måte. Først 11.4. ble alle misforståelser oppklart. Da ga den nye KG, Otto Ruge, ordre om at det tyske angrepet skulle
stoppes med alle midler.
Se også: stille mobilisering; Undersøkelseskommisjonen av 1945.
Litt.: Undersøkelseskommisjonen av 1945.
AM
Moen, Petter (1901—44), fikk tidlig en
viktig posisjon innenfor den illegale presse.
Han var redaktør for en av de største avisene
når det gjaldt opplag og spredning, London-
Nytt, og fungerte også som pressesjef. Moen
var den som initierte Aula-brannen i Oslo
høsten 1943. I februar 1944 ble Moen arrestert i det sk. pressekrakket, og torturert. På
Møllergata 19 satt han i enecelle til 21.4.,
hvor han førte dagbok ved å benytte en stift
fra blendingsgardinen til å stikke hull i toalettpapir. Til sammen 1400 ark ble skrevet,
rullet sammen og gjemt i luftekanalen. Etter 7
måneder i fengsel ble Moen sendt om bord i
fangeskipet Westfalen og omkom da skipet
ble senket i Skagerak 8.9.1944.
- Etter krigen ble arkene funnet og gitt ut
som bok i 1949. Petter Moens dagbok er
kommet i flere opplag og er oversatt til flere
språk.
Se også: Aula-brannen; illegale aviser;
Fangelitteraturen.
Litt.: Petter Moens dagbok, 1949 nyutg. 1988, Luihn, H.:
De illegale avisene, 1960; Det fjerde våpen, 1981.
AM
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
