- Luftwaffe, det tyske flyvåpen. Luftwaffe
under kommando av Reichsmarschall Hermann Göring som hadde bakgrunn som flygeress fra 1. verdenskrig. Ved utbruddet av 2.
verdenskrig var Luftwaffe delt opp i sk. Luftflotten, og Norge ble den 5. av disse under
ledelse av feltmarskalk Erhard Milch. En
Luftflotte skulle være selvforsynt med eget
kommunikasjonssystem, egen kommando og
administrasjon. Alle typer fly, jagere, bombefly og transportfly hørte hjemme i en Luftflotte.
- I Norge spilte Lufwaffe sin kanskje mest
vesentlige rolle under felttoget i 1940. Det
tyske herredømmet i luften var en avgjørende
faktor under mange av de tyske operasjoner.
Senere ble det mest å forsvare posisjoner uten
at flystyrkene ble satt på de største prøver. Et
unntak var Nord-Norge der flystridskrefter
både skulle angripe konvoiene og annen alliert skipsfart samt tjene som støtte for de etter
hvert betydelige tyske flåtestyrker som søkte
tilflukt i de norske fjordene. Felttoget mot
Sovjet la også beslag på vesentlig kapasitet
for Luftwaffe. Norge ble i liten utstrekning
brukt som base for angrep på de britiske øyer.
- For effektivt å kunne fylle sin oppgave,
bygde og opprustet Luftwaffe en rekke flyplasser landet rundt. I tillegg ble det organisert flere sjøflystasjoner. For å villede fienden bygde tyskerne også enkelte «narreflyplasser». I krigens aller siste fase førte tyskerne
endel fly til Norge som ikke tidligere hadde
vært sett her. Det gjaldt enkelte av de mest
moderne modeller som det 2-motors jetflyet
Arado 234 og noen andre typer. Ved frigjøringen ble de aller fleste av disse flyene hogd
opp, men noen ganske få tjenestegjorde i det
norske Luftforsvaret noen år.
Se også: flytyper; Luftflotte 5; Milch, E.;
Stumpff H.J.
IK
Lund, Ragnvald (Alfred) Roscher
(1899—1975), norsk offiser, født i Oslo. I
1940 var han kaptein og kontorsjef i Generalstaben, og gjorde krigstjeneste i Hærens og
Forsvarets Overkommando (HOK og FO).
Fra 20.6—10.10.1940 var han ved legasjonen
i Stockholm som militærattaché. Her overbrakte han den meldingen som startet jakten
på Bismarck til sin britiske kollega. Fra
desember 1941 til februar -42 var han sjef for
HOKs operative avdeling, og 1942-46 var
han sjef for FOs etterretningskontor FO II.
Han ble oberstløytnant i 1942 og oberst i
1946.
Se også: Bismark; FO II.
Litt.: Jacobsen, A.R.: Svartkammeret. 1989.
BN
Lund, Signe (1868—1950), komponist, med1em av NS 1935-45. Hun var begeistret for
Hitlers sosialpolitiske mobilisering gjennom
Kraft durch Freude, og beundret Quisling
som åndelig leder. Sammen med misnøyen
med de tradisjonelle partienes svake satsning
på musikk og kultur førte dette henne til NS.
- Lunds mest kjente komposisjon var klaverstykket Legende, som ble til i Tyskland. Hun
tilbrakte lange perioder utenlands, bl.a.
bodde hun over 20 år i USA. 1 1917 var hun
med ved dannelsen av Norsk Komponistforening. Under krigen ble Lund tildelt komponistgasje og deltok ved kulturarrangementer i
NS-regi. Til partijubileet i 1943 skrev hun
kvartetten Føreren kaller. Våren 1945 ble
selvbiografien hennes Sol gjennom skyer
makulert, bd. 2 ble aldri trykket.
Litt.: Eika, B.: Menneske og musiker. Hovedoppg., 1983.
BS
Lund, Sigrid Helliesen (1892-1987),
pasifist og aktiv i motstandsarbeidet, nedla et
stort arbeid for å redde norske jøder og jødiske
barn. Helliesen Lund satt i Nansenhjelp-styret
fra 1937 av og var med på å hente 37 barn fra
Tsjekkoslovakia i oktober 1939. De ble sendt
til pleiefamilier rundt i Norge, noen få kom til
barnehjemmet i Holbergsgt. i Oslo, opprettet
da Wiener-barna i sin tid kom til Norge.
- 25.10.1942 fikk Helliesen Lund telefon
som meldte fra om «de store pakkene» — de
mannlige jødene. Umiddelbart ble mange
sendt ut for å varsle jødiske familier i Oslo,
og en del kom seg vekk før jødeaksjonen etter
de mannlige jødene startet om natten.
- 25.11.1942 kom varsel om at "de små pakkene" skulle hentes. Helliesen Lund og legen Nic. Waal gjennomførte deretter en farlig, men vellykket redning av de 15—16 barna på
barnehjemmet i Holbergsgt. Nic. Waal hadde
legetiilatelse til å kjøre bil, og i tre vendinger
fikk hun tømt barnehjemmet og plassert
barna i dekning. Samme natt ble varsel gitt til
jødiske familier i hovedstaden, og mange,
især kvinner kom i dekning. Utfordringen var
å få dem over til Sverige, presset på transportlinjene over grensen var ekstra stort.
- Etter den tyske okkupasjonen, kom brev
fra mange foreldre i Tsjekkoslovakia med
bønn om å sende barna tilbake. Bare 19 ble
igjen i Norge, og de barn som høsten 1940
kom hjem igjen, ble alle gasset. Fosterforeldrene til de 19 ble varslet med ordre om å
bringe barna til Oslo, 16 av disse lyktes man å
redde i transporter til Sverige.
- I februar 1944 måtte Helliesen Lund selv
dra over til Sverige.
Se også: jødeaksjonene; kvinner og krig.
Litt.: Lund, S.H.: Underveis, 1981; Wormdal, C.: Kvinner i krig, 1979.
GHj
Lunde, Gulbrand (1901-42), NS-politiker, kommissarisk statsråd for Kulturdep. fra
25.9.1940, kulturminister i Quislings regjering fra 1.2.1942 til sin død. Lunde var født
og oppvokst i Bergen. Tysk doktorgrad i
kjemi. Direktør ved Hermetikkindustriens
Laboratorium i Stavanger fra 1929. Lunde
sluttet opp om Quislings NS fra første stund
og markerte seg med en aktiv valgkamp for
partiet høsten 1933. Ved kommunevalget i
1934 hadde han hovedansvaret for et av partiets sterkeste resultater i noe valg; i spissen for
8 NS-representanter tok han plass i bystyret i
Stavanger. I 1935 ble han formelt utnevnt til
NSs propagandasjef.
- Bare ved én anledning sviktet Lunde sin
fører. Quisling utnevnte ham til sosialminister i kuppregjeringen 9.4.1940. Men Lunde
holdt seg i Stavanger, unngikk å ta kontakt og
deponerte til og med en erklæring på fylkesmannskontoret i Stavanger om at han ikke
kunne motta utnevnelsen.
- Blant Terbovens kommissariske statsråder, markerte Lunde seg som en av de mest
sentrale. I det nyopprettede Kulturdep. gikk
han i gang med å skaffe seg kontroll over
åndslivet i Norge. Mer enn noen annen i NS
målbar Lunde en nasjonalistisk åndelig visjon. I sine taler og foredrag trakk han opp
perspektiver om Norges nasjonale utvikling
fra vikingtiden til samtiden. Han siterte flittig
Wergeland, P.A. Munch, Aasen og Bjørnson.
Gjennom sitt dep. satte Lunde ut i livet en
helhetlig, aktiv statlig kulturpolitikk — for første gang i norsk historie.
- Lunde var uten tvil NS’ fremste taler og
samtidig en effektiv administrator. Han nøt
stor tillit overalt i partiet og på tysk hold. Det
var et følbart tap for NS-styret da han forulykket sammen med sin frue Marie under
en foredragsturné på Vestlandet natt til
26.10.1942. Omstendighetene rundt ulykken
fortonte seg mystiske — bilen Lunde og hans
frue satt i tippet i sjøen ved fergestedet Våge i
Romsdalsfjorden. Etterforskningen avdekket
ikke noe som pekte i retning av at ulykken
var annet enn en ulykke.
Se også: Astrup, C.; kulturting & -råd; rettskrivningsreformen av 1941; Vern om norsk bokheim.
Litt.: Dahl, H.F.: Vidkun Quisling. En fører for fall, 1992, Lunde, G.: Kampen for Norge 1—3, Oslo 1941—1943,
Sørensen, Ø.: Hitler eller Quisling, 1989.
ØS
Lundesgaard, Ørnulf (1908-). NS-politiker. Fylkesfører i Hedmark, senere Hedmark-
Oppland, fra sommeren 1940 til 1.2.1942.
Kanslisjef ved førerens og ministerpresidentens kansli fra 1.2.1942 til frigjøringen,
regjeringssekretær for Quislings regjering fra
1.7.1944 til frigjøringen. Idømt 7 års tvangsarbeid i 1947.
- Lundesgaard var utdannet tannlege og trofast partimedlem fra 1933.
- Som kanslisjef på slottet var Lundesgaard
en av Quislings nærmeste daglige medarbeidere. Hans ærefrykt for Quisling var så formidabel; han kunne ikke snakke direkte med
sin fører, derimot leverte han Quisling skriftlige notater der han i kraftige vendinger påtalte problemer i parti og stat.
- Lundesgaard var fra første stund skeptisk til
Hagelin og underrettet Quisling om at innenriksministeren var «meget lite likt i alle kretser,
og er adskillig av en bøffel». Ved andre anledninger klagde han over minister Alf Whists
«utpregede liberal-kapitalistiske innstilling»,
og flere ganger påtalte han korrupsjonstendenser i partiet. Lundesgaards favoritt i partiledelsen var R.J. Fuglesang, og hans iherdige aktivitet var rimeligvis medvirkende til at både
Fuglesang og den sosialradikale fløyen styrket
sin stilling i NS det siste okkupasjonsåret.
Se også: Fuglesang, R.J.; kansliet; Prytz,
F.; Whist, A.
Litt.: Dahl, H.F.: Vidkun Quisling. En fører for fall, 1992.
ØS
lydfilmavisen, se Norsk ukerevy.
Lysakeraksjonen, sprengning av Oslos
utfartvei mot vest, utført av Oluf Reed Olsen
og brødrene Leif og Kaare Moe natten mellom 13. og 14.4.1940. Formålet med sprengningen var å hindre tyske styrker å angripe
norske styrker i Sollihøgda-området. Som
sprengning var den lite vellykket. Aksjonen
fikk imidlertid stor politisk betydning, fordi
den utløste hektisk tysk aktivitet for å hindre
norsk militær og sivil motstand bak de tyske
linjer rundt Oslo. En rekke prominente borgere i byen ble 14.4. samlet i Universitetets
festsal og vedtok en sterk henstilling til alle
nordmenn om å avstå fra uro og sabotasje.
For norske aktivister ga Lysakeraksjonen det
første eksempel på sabotasje som kampmiddel. For tyske myndigheter viste den at et vellykket militært felttog ut av Oslo var
avhengig av ro i befolkningen, noe som best
kunne oppnås ved å tilby et visst samarbeid
med byens ledende borgere.
Se også: Administrasjonsrådet; Falkenhorst, N. v.; Schreiber, R.
LaB
Lærersambandet. Ved lov av 5.2.1942
opprettet Quisling Norges lærersamband, «en
faglig sammenslutning som tjener som mellomledd mellom lærerne og de offentlige myndigheter». Alle lærere var forpliktet til å bli
medlem. Den politiske hensikten med sambandet kom snart frem i uttalelser fra fremtredende
NS-folk. Orvar Sæther, nyutnevnt landsleder
for Lærersambandet, sa at «Lærerne skal nå
forberedes for den store oppgave de har i den
nye stat, og Norges Lærersamband er midlet til
å oppdra og lede lærerne inn på de veier de må
gå, skal de kunne fylle sin samfunnsviktige
oppgave i det nye Norge».
- Lærerorganisasjonene bestemte seg for
kamp mot sambandet og oppfordret til protestaksjon som ble fulgt av det store flertall av
lærerne. Verken arrestasjoner eller trusler
hjalp, heller ikke at dep. erklærte sambandet
for en upolitisk organisasjon som lærerne i
kraft av sitt yrke automatisk skulle være medlem av. Aksjonen førte til at Lærersambandet
forble en papirorganisasjon uten betydning
som redskap i kampen for nyordningen.
- Fronten mot Lærersambandet holdt ikke
100%. Omtrent 1200 av landets omkring
14 000 lærere meldte seg inn. Etter krigen ble
det strid om behandlingen av dem. Mens
Kirke- og undervisningsdep. mente at passivt
medlemskap i nazifiserte yrkesorganisasjoner
som sambandet ikke burde anses som straffbart, mente Lærerlaget at sambandslærerne
burde straffes. Domstolene fulgte riksmyndighetenes syn, men lokalt forekom det at
medlemmer av Lærersambandet ble suspendert fra jobben.
Se også: lærerstriden; Sæther, 0.
BN
lærerstriden, lærernes store kamp mot
nyordningen ble ført våren 1942, men striden
begynte egentlig lenge før. Etter Terbovens
aksjon mot organisasjonene sommeren 1941,
meldte lærerne seg ut av sine lærer-, lærerinne- og lektorlag, som ble stående igjen som
tomme skall. I stedet bygde lærerne mange
steder opp illegale kontaktnett, som holdt
kontakt med Oslo og kunne spre paroler i distriktet. Noen opprettet også hemmelige støttefond.
- Signalet til den store kampen ble de 2
lovene Quisling ga 5.2.1942, om Lærersambandet og nasjonal ungdomstjeneste. Særlig
den siste bekymret lærerne, for de ville ikke
bidra til å oppdra ungdommen til gode nasjonalsosialister. En hemmelig aksjonskomité
sendte 14.2. ut parole til alle landets lærere om
å undertegne følgende erklæring og sende den
til Norges lærersamband i Oslo: «Jeg finner
ikke å kunne medvirke til en oppdragelse av
Norges ungdom etter de linjer som er satt opp
for NS’ ungdomstjeneste, da dette strider mot
min samvittighet. Da et medlemskap i Norges
lærersamband etter landslederens uttalelser
bl.a. pålegger meg forpliktelse til en slik oppdragelse, og det dessuten stiller andre krav
som strider mot mine tilsettingsvilkår, finner
jeg å burde meddele at jeg ikke kan betrakte
meg som medlem av lærersambandet.»
- Det store flertall av landets 14 000 lærere
fulgte parolen, enten av overbevisning eller
som følge av sterkt press fra mer stridbare
kolleger. Dep. truet med avskjed dersom
erklæringene ikke ble trukket tilbake, men
verken det eller sperret lønn fikk noen virkning. En måneds skoleferie ble erklært, offisielt for å spare brensel, og 20.3. fulgte arrestasjon av 1100 mannlige lærere. Nærmere
500 av dem ble sendt med kystbåten Skjerstad til Kirkenes i april, og i mai kom ytterligere 147 lærere for å delta i tvangsarbeid i
Varanger. Der ble de til vinteren sto for
døren. For at protesten ikke skulle koste
mange livet, underskrev de så alle på at de
ville bli medlem av Lærersambandet, og ble
sendt hjem i 3 puljer høsten 1942.
- I mellomtiden hadde dep. måttet erklære
sambandet som en upolitisk organisasjon, så
egentlig hadde lærerne vunnet striden. Fra nå
av foregikk striden i skolen som stillingskrig,
med nyordningsfremstøt mot enkelte skoler
eller lærere. Sommeren 1942 gikk det ut
parole mot å søke nye stillinger i skolen eller
ta arbeid etter arresterte lærere, og i 1943 ble
det erklært full blokade mot lærerskolene.
- Lærerstriden kostet én av Kirkenes-
lærerne livet: Olav Hale fra Tjølling ble drept
under lossing av et skip. Ellers var både fangetiden og Kirkenes-ferden en hard påkjenning
som gjorde at mange ble syke. Også elevene
fikk lide ved at lærerne var borte, men den
mangelfulle undervisningen under okkupasjonen skyldtes først og fremst at Wehrmacht
tok så mange skoler til kaserne.
Se også: brenselsferie; Lærersamhandet;
Skjerstad; Skancke, R.
Litt.: Hoprekstad, 0.: Frå lærarstriden, 1946, Kirkenesferda 1942,1946.
BN
Laake, Kristian (Kristiansen) (1875—
1950), Kommanderende General (KG) fra
1931. Utarbeidet hærordningen av 1933 for
Forsvarsdep. Som øverste militære ansvarlig
for hærens mobilisering viste han lite initiativ
i dagene før 9.4.1940, selv om han støttet
generalstabssjef Hatledals mobiliseringsforslag. Etter mobiliseringsbeslutningen om morgenen 9.4. maktet han heller ikke å sikre generalstabens oppsetting til Hærens Overkommando, og oppholdt seg ikke ved staben
de første timene. Om ettermiddagen ankom
han staben som da hadde tatt tilhold på Eidsvold Landsgymnas, men ble bedt av statsråd
Ljungberg om å møte regjeringen på Hamar.
Regjeringen flyktet videre til Elverum, hvor
også Laake kom senere på kvelden. Generalstabssjef Hatledal hadde dirigert generalstaben til Elverum via Skarnes, og først om natten lyktes det å samle avdelingslederne på
Rena. Staben hadde sitt første møte på Rena
om morgenen 10.4., og senere samme dag et
møte med statsråd Terje Wold. I disse møtene
ser det ut til at Laake var så oppgitt over
regjeringen at han mente at videre motstand
var håpløs og meningsløs. Om morgenen
dagen etter ble han kalt til regjeringen på
Nybergsund, og bedt om å søke avskjed.
- Politisk sognet Laake til Venstre, og
begrunnelsen for hans opptreden var ikke
politisk sympati for angriperne. Han kan ses
som typisk for en gruppe eldre offiserer i
1940, som i mange år hadde advart mot nedbyggingen av forsvaret, og nå følte en veldig
oppgitthet over å bli satt til side av de politiske myndigheter som var ansvarlige for
nedbyggingen. Som KG manglet Laake
Ruges evne til å ta initiativ til improvisert
motstand, på tvers av de i fred forberedte
reglementer. Den militære undersøkelseskommisjonen av 1945 kritiserte Laake, men
siden innstillingen var hemmeligstemplet
frem til 1978, ble ikke kritikken offentlig
kjent. De fleste historikerne i perioden skrev
derfor bare om Laake at han gikk av for
aldersgrensen 9.4. Dette var imidlertid ikke
den virkelige grunn.
Se også: Hatledal, R.; Ljungberg, B.;
Undersøkelseskommisjonen av 1945.
Litt.: Den militære undersøkelseskommisjonen av 1946
(NOU 1979/47), Ruge, 0.: Felttoget, 1989.
LaB
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
