- Legitimasjonskort. Alle innbyggere over
15 år måtte under okkupasjonen ha legitimasjonskort utstedt av politiet og vise det frem på forlangende. Forordningen kom 30.1.1941, og trådte i kraft 1.4. så.
BN
Lerheim, Andreas (1913—), norsk offiser, i London 1941—45, mesteparten av tiden
tilknyttet Forsvarsdep. E-kontors Section V,
som rekrutterte og sammen med britene
utdannet radioagenter for 515. Var vernepliktig løytnant da han kom til Storbritannia våren 1941. Etter Linge-kurs og kurs ved
Scottish Command ble han fast knyttet til
Section V i mai 1942. Lerheim ble kaptein i
1944 og var den siste delen av krigen sjef for
Section V.
BN
Lex Nygaardsvold, se
bigamiloven.
Ley, Robert (1890-1945), ledende tysk
nasjonalsosialist, fører for Deutsche Arbeitsfront, DAF, som inkluderte praktisk talt alle arbeidsgivere og arbeidere i Det tredje rike.
- Personlig var Ley preget av en ekstravagant livsførsel, med vakre kvinner og offentlige skandaler. Hans omgang med alkohol var så markant at han fikk tittelen Reichstrunkenbold (riksdrukkenbolt) på folkemunne. Men
samtidig var han en idealistisk natur, Hitler
kalte ham offentlig «min største idealist».
Ley ønsket å bygge opp en nasjonalsosialistisk velferdsstat som tok seg av folk fra vuggen til graven — forutsatt at folk var lydige og
raserene tyskere. Men lite av planene ble realisert. DAFs desidert mest populære tiltak var
institusjonen Kraft durch Freude (Styrke
gjennom glede) som organiserte feriereiser,
rekreasjon og fritidssysler for arbeiderne.
Båter med DAF-turister besøkte også norske
fjorder i 1930-årene. En av Leys ideer, en billig bil, ble såvidt satt i produksjon i DAFs
regi fra 1938 av. I begynnelsen het den KdF-
Wagen, senere ble den kjent som Volkswagen.
- Robert Ley besøkte Norge i slutten av september 1940. Hans medarbeidere i DAF
fulgte nøye med i utviklingen i den NS-kontrollerte fagorganisasjonen. I den sosialradikale fløyen i NS spilte Leys DAF en viktig rolle som forbilde. Det ble gjort flere forsøk
på å organisere tilsvarende norske institusjoner. Men bare Sol i Arbeid, inspirert av KdF, spilte noen rolle i praksis.
- Ley begikk selvmord i fengselet 25.10.1945
og unngikk dermed dom i Nürnberg.
Se også: Arbeidets lov; Norges Arbeidssamband; Sol i Arbeid.
Litt.: Smelser, R.: Robert Ley, 1988; Sørensen, Ø.: Verdenskrig og velferd, 1993.
ØS
Liberty-skip, se handelsfartøy.
Lie, Jonas (1899—1945), født i Oslo, NS-
politiker. Politiminister fra 1940 og leder for
Germanske SS Norge fra 1941; den viktigste
enkeltperson i NS etter Quisling.
- Lie nedstammet fra en familie av jurister
og forfattere og ble selv begge deler. Tok
krigsskolens nederste avdeling, fullførte jusstudiene, ble sakfører, forfatter og gikk inn i
politietaten i 1930.
- 1931 ble han nestleder i statspolitiet og
spilte en ledende rolle under Menstadslaget
mellom politi og arbeidere i Skienstraktene.
Beseglet sin popularitet ved å vinne 1.-prisen
i en norsk spenningsromankonkurranse med
En hai følger båten. Han var medlem av partiet NS i en periode før krigen, men meldte
seg siden ut.
- Fra høsten 1939 hadde han overvåkingsoppgaver i Finnmark under Vinterkrigen. Han ble utnevnt til medlem i Quislings kuppregjering i april 1940, men tok da åpent
avstand fra ham. I stedet deltok han i kampene på norsk side. 1. juni var det mange tyskere som satset mer på ham enn Quisling som
første mann i Norge. Terboven ønsket ham
som fører for NS. Men alt i september aksepterte han Quislings førerskap, gikk inn i NS
og ble utnevnt til politistatsråd 25.9. Lie ble
den første som meldte seg til innsats etter at Quisling i januar 1941 oppfordret nordmenn til å delta i «germanernes frigjøringskamp». Han spilte en sentral rolle i
vervekampanjen, deltok i det tyske felttoget
mot Jugoslavia fra sørflanken og skrev senere
boken Over balkans syv blåner. Han ble
utnevnt til fører for Norges SS, som senere
ble til Germanske SS Norge, av Heinrich
Himmler og avla en personlig troskapsed til
Adolf Hitler. Av tyskerne ble han tildelt jernkorset av 1. klasse og utnevnt til Sturmbannführer. Høsten 1942 deltok han på Leningrad-
fronten som leder for det norske 1. politikompani.
- Sammen med Sverre Riisnæs var han sentral under Eilifsen-saken og involverte seg
sterkt personlig for å presse dommerne til å
vedta dødsdommen. Sammen med J. A. Lippestad ledet han tvangsevakueringen i Finnmark.
- I maidagene 1945 oppholdt Lie seg på
Skallum gård i Bærum sammen med Henrik
Rogstad og Sverre Riisnæs, og må i en periode ha tenkt på å sette seg til motverge. Hans
navn finnes på et selvmordsbrev, men obduksjonen viste ingen skuddsår, noe som tyder på
at han døde av sykdom og stress.
Se også: Eilifsen, G.; Fritzner, 0.; frontkjempere; Germanske SS Norge; Holtskog, G.; Lindvig, 0.; Olbjørn, E.; politiet; politikompanier; Riisnæs, S.
Litt.: Ringdal, N.J.: Mellom barken og veden, 1987, Rødder, 5.: «Min ære er troskap», 1990, Dahl, W.: Max Mauser— Men Jonas Lie, 1992.
NJR
Lie, Trygve Halvdan (1896—1968) politiker, født i Oslo, cand.jur i 1919. Sekretær i
DNA 1919—22, juridisk konsulent for LO
1922-35. Fra 1935 til høsten 1940 var Lie
justisminister, senere handelsminister og forsyningsminister i regjeringen Nygaardsvold.
Han overtok som utenriksminister i november 1940 da Halvdan Koht ble tvunget til å gå av, formelt fra 21.2.1941.
- Utenriksministerskiftet innebar også en
omlegging av norsk utenrikspolitikk. Tilskyndet av sin «hjernetrust», med historikeren Arne Ording i spissen, gikk Lie inn for en aktiv tillits- og samarbeidspolitikk i forhold
til britene.
- I sin første radiotale til Norge 15.12.1940
tok Lie til orde for en forsvarsallianse for
etterkrigstiden mellom landene rundt Nord-
Atlanteren, med et nett av felles militærbaser,
til vern mot fremtidig tysk aggresjon. Som
garantimakter for Norge tenkte han seg først
og fremst USA og Storbritannia. Atlanterhavspolitikken synes å ha sitt utspring i et rent norsk initiativ, men den møtte sympati
og oppmuntring på britisk hold. Særlig gjaldt
det den konservative utenriksminister
Anthony Eden, som Lie etablerte et tett personlig forhold til.
- Alt fra våren 1942 ble Lie nødt til å neddempe og senere å legge på is tanken om et
atlanterhavsforbund. Det hadde sammenheng
med at USA foretrakk et stormaktssamarbeid
innenfor en verdensorganisasjon (FN) fremfor regionale maktblokker. Etter hvert som Tyskland kom på defensiven på østfronten,
måtte den norske regjering også ta mer hensyn til sovjetiske interesser. Sovjetunionens
innmarsj i Finnmark og kravet om norsk-sovjetisk fellesstyre på Svalbard førte til en mer
forsiktig norsk utenrikspolitikk.
- Også indrepolitisk møtte atlanterhavspolitikken fra 1942 økende motstand. Sterke innvendinger kom fra hjemmefronten i Norge og sentrale Arbeiderparti-politikere i eksil-miljøet i Stockholm. De vektla langt sterkere enn
Lie det nordiske samarbeidet.
- Ved siden av forsvarsminister Oscar Torp
var den ambisiøse og hvileløst aktive Lie den
sterke statsråden i regjeringen. Gjennom sin
uomtvistelige diplomatiske dyktighet og
handlekraft bidro han sterkt til å styrke Norges stilling i alliansen. Hans forhold til statsministeren var derimot anstrengt i krigsårene. Selv om også Nygaardsvold anerkjente Lies
energiske innsats for landet, tvilte han på
hans lojalitet. Lie fortsatte som utenriksminister til 1946. Han ble da valgt til FNs første generalsekretær og satt i denne stillingen til 1953.
Se også: Koht, H.; Nygaardsvold, J,;
Ording, A.; Ræstad, A.
Litt.: Lie, T.: Med England i ildlinjen, 1956.
KEE
likvideringer. For å redde seg selv og sine
nettverk og hindre opprulling av motstandsarbeid, samt i enkelte tilfeller for å skremme,
gjennomførte motstandsbevegelsen likvideringer i okkupasjonsårene. Slike likvideringer og henrettelser var primært rettet mot
angivere eller folk som gikk ekstremt langt i
samarbeid med okkupasjonsmakten, bl.a.
flere politifolk og lensmenn. Noen ble skutt
overraskende, andre ble bortført og henrettet i
skjul.
- Likvideringene var normalt klarert med
høyere myndighet i motstandsbevegelsen,
men noen må ha kommet i stand mer spontant. Av og til kunne «feil mann» bli likvidert, stundom omkom flere enn forutsatt. De
usikre faktorer som er knyttet til slike aksjoner har skapt mye bitterhet i ettertid. Krigsstatistikken opererer offisielt med 65 likvideringer fra motstandshold — hvorav 2 kvinner,
andre har ment at tallet ligger høyere. Den
mest kjente og mest skjebnetunge av alle
likvideringer var attentatet mot politigeneral
Karl A. Marthinsen i Blindernveien 8.2.1945,
som førte til 34 dødsdommer som en gjengjeldelsesaksjon.
- Til tross for at drap skulle etterforskes
etter krigen, var hjemmefronten taus omkring
sine egne likvideringer. Jens Chr. Hauge
presset sterkt på for å få dette prinsippet i
hevd selv om enkelte kjente motstandsfolk
som Gunnar Sønsteby og Asbjørn Sunde har
vedkjent seg noen likvideringer. Politisk sett
var Hauges linje sannsynligvis klok. Men
både for de motstandsfolk som utførte slike
aksjoner, og for de familier som var i tvil om
hvorfor et medlem av familien ble tatt av
dage, har prisen for diskresjonen blitt en
langtidseffekt i form av usikkerhet og ryktemakeri som for mange kan ha vært tyngre å leve med.
Se også: angiver; Blumenpflücken; gisler;
tortur.
NJR
Lille London, oppnavn på Ålesund i de
første krigsårene. Navnet hadde sin bakgrunn
i byens sentrale rolle for englandsfarten.
Se også: englandsfarten.
Lille Moskva, oppnavn på Kiberg i Øst-Finnmark. Se Kiberg.
Lindbäck-Larsen, Odd (1897—1975),
norsk offiser. Stabssjef ved 6.div. 1936—40,
og dermed sentral i de norske militære disposisjoner under Narvik-felttoget i 1940. opptrådte fra juni til november 1940 med spesiell fullmakt fra Ruge i følsomme militære spørsmål i nord. Etter den tysk-norske kapitulasjonsavtalen 10.6.1940 var 2 norske bataljoner og 2 batteri i Finnmark unntatt fra demobilisering som grensepoliti mot evt. trussel
fra Sovjet. I slutten av juni 1940 ga Ruge
Lindbäck-Larsen instruks om å utnytte dette
arrangementet om mulig i retning av en ny
norsk forsvarsmakt. Tyskerne avviklet imidlertid grensevakten etter noen uker. Sammen med fylkesmannen i Tromsø, Hans Gabrielsen, forsøkte Lindbäck-Larsen på høsten
1940 å gjenopplive arrangementet, med henvendelser til Administrasjonsrådet, tyske militære og andre myndigheter. Initiativet rant ut i sanden da han ble arrestert i november 1940. Satt i tysk fangenskap under resten
av okkupasjonen. Lindbåck-Larsen gjorde
militær karriere etter krigen, og har bidratt
med en rekke krigshistoriske arbeider. 1971
avslørte Sverre Hartmann hans initiativ sommeren og høsten 1940, og saken vakte betydelig oppsikt.
Se også: Fleischer, C.G.; grensevaktordningen; Hartmann, S.
Litt.: Hartmann, S.: Søkelys på 1940, 1970, Lindbäck-
Larsen, 0.: Veien til katastrofen, 1973.
LaB
Lindberg, Egil (1906—52), radiotelegrafist
og SIS-agent. Lindberg var utdannet telegrafist og hadde jobbet ved værvarslingen på Bjørnøya og Jan Mayen før krigen. I årsskiftet 1942—43 overtok han stasjonen Upsilon
etter Einar Johansen og drev den fra loftet på
Tromsø sykehus frem til freden, med jevn
kontakt og mange verdifulle meldinger. Han
var en av flere agenter som meldte om Tirpitz
og Scharnhorst. Da Tirpitz ikke sank etter det
første bombeangrepet ved Tromsø høsten
1944, telegraferte Lindberg: «Gi henne en
salve til!»
Se også: Johansen, E.; Secret Intelligence
Service.
Litt.: Pedersen, G.: Militær motstand i nord, 1982.
BN
Lindbæk, Lise (1905—61), journalist og
forfatter, Norges første kvinnelige krigskorrespondent. Lindbæk opplevde tyskernes innmarsj i Frankrike, hadde en dramatisk flukt
sørover og endte i Algerie og Marokko, der
hun sammen med tusener av andre flyktninger ventet på visum til USA. Under det halvt år lange oppholdet i Nord-Afrika traff
hun svært mange norske sjøfolk som var
internert i de franske Afrika-koloniene. Hun
drev litt franskundervisning blant sjøfolkene,
intervjuet mange av dem og skrev en kritisk
rapport om levekårene for de internerte sjøfolkene til E-kontoret i London. Sitt engasjement for sjøfolkene fortsatte hun i USA, og
på oppdrag fra Nortraship skrev hun en bok
som ble den første dokumentasjon av norske
sjøfolks innsats i sjøkrigene under 2. verdenskrig og påkjenningene de ble utsatt for. Boken Tusen norske skip utkom 1943, og ble
distribuert av Nortraship og norsk utenrikstjeneste som en gavebok i de gjenværende krigsår.
Se også: internering i Nord-Afrika; krigsseiler; Nortraship.
Litt.: Kvaale, R.: Kvinner i norsk presse gjennom 150 år, 1986, Lindbæk, L.: Tusen norske skip, 1943, ny utg. 1948.
GHj
Lindvig, Olaf T. (1917—), fremtredende
nasjonalsosialist, politimann og frontkjemper. Lindvig deltok i kampene mot tyskerne i
1940 som fenrik. Han meldte seg samme høst
inn i NS og fikk arbeid i politiet. Fungerte
som stabsleder i Germanske SS-Norge fra
sommeren 1942 til han året etter reiste til
fronten som SS-Obersturmführer. Lindvig
var meget aktiv i vervingen til Germanske
SS-Norge. Gjenopptok stabslederfunksjonen
fra tidlig 1945. Under de dramatiske dager og
timer under frigjøringen var Lindvig til stede
på Skallum i Bærum sammen med bl.a. Jonas
Lie. På 1980-tallet kom igjen Lindvig i fokus
da han ved en feil ble tildelt deltakermedaljen
for sin innsats i 1940. Medaljen ble senere
returnert.
Se også: frontkjempere; Germanske SS
Norge; Lie, J.
IK
Linge, Martin (Jensen) (1894—1941), skuespiller og motstandsmann som fikk et helt
kompani oppkalt etter seg.
- Bondesønn fra Sunnmøre. Etter artium i
Trondheim ble han en av de første i Norge
som fikk flygeropplæring, men bestemte seg
deretter for å gå til scenen. Høydepunktet i
hans skuespillerkarriere falt midt i 1920-
årene da han spilte flere roller med suksess på
Det Norske Teatret, men noen frittalende
uttalelser til teatersjefen førte til at det ble
lengre mellom jobbene. Reiste en tid til sjøs,
bl.a. til Asia.
- Krigen og mobiliseringen i april 1940 ga
livet ny mening for den halvt arbeidsløse,
militært utdannede skuespilleren. Ved Åndalsnes opptrådte han som løytnant iskaldt og heltemodig, fikk en granatsplint i foten og ble
siden første norske krigsskadede offiser som
kom over Nordsjøen.
- I England fikk Martin Linge ansvar for
rekrutteringen til og oppbygningen av et
norsk nettverk i samarbeid med det britiske
SOE, Special Operations Executive. Ut av
dette vokste Norwegian Independent Company no 1., senere kjent som Kompani Linge. Med sin dobbeltnatur som norsk kriger og
skuespiller, og med utseende, stemmeprakt
og nasjonalpatos av sunnmørsmerke, hadde
Linge de beste forutsetninger for å drive
rekrutteringsarbeid. Han samarbeidet i denne
tiden nært med Nordahl Grieg.
- Linge og noen av hans folk var med som
kjentmenn på flere britiske oppdrag mot norskekysten i 1941, det første mot Svolvær i
mars. Under raidet mot Måløy i romjulen
1941 var Linge i fremste linje og falt under
angrepet mot det hotellet der tyskerne hadde
sitt hovedkvarter. Kompaniet han hadde vært
med på å grunnlegge, ble siden oppkalt etter
ham. Han ble ytterligere kjent etter Nordahl
Griegs minnedikt: «Her fikk skuespiller
Linge/ lysende sitt gjennombrudd./ Møtt av
ingen bifallsalve,/ men av mitraljøseskudd.»
Se også: Grieg, N.; Kompani Linge; raids;
Special Operations Executive.
Litt.: Haavardsholm, E.: Martin Linge - min morfar, 1993.
NJR
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
